Tidsskriftet A 1/2015 by Tidsskriftet A

1/2015

Sørenga byggetrinn 6 Ark. MAD / Ill. Eve Images 3 av 4 arkitektkontor på Sørenga bruker ArchiCAD.

LAST NED GRATIS STUDENTOver halvparten av norske arkitekter bruker i dag ArchiCAD som sitt BIMprogram. www.graphisoft.no Tel: 21 55 58 00 post@graphisoft.no

ARCHICAD + ARCHITERRA FOR LANDSKAP

VERSJON PÅ MYARCHICAD.COM ArchiCAD med tilleggsapplikasjonen ArchiTerra gir god funksjonalitet for landskapsforming. Man kan importere SOSI- og DXF-filer og lett generere 3D-terreng. LEDER OG FRA ARKIVET

Byggutengrenser har et nært samarbeid med arkitekshøyskolene og NTNU, og hvert år er en rekke arkitektstudenter utplassert ved våre medlemsbedrifter for å få praktisk erfaring med materialene mur og betong. Gå inn og opplev byggutengrenser.no – og besøk også våre sider på sosiale medier

Bilder av studentarbeider

INNHOLD

ntnu og du / 04 leder og fra arkivet

Studene// /// Politikk / Gjesteforelesning / Utstilling / Workshop / 06 oppdateringer Studentenes stemme / 10 hovedreportasje Hvor mange rom har du skapt? / 18 kommentar

Undervisningskultur / 20 kommentar Muralske Marokko / 24 illustrasjonreportasje Kvalitetsstemplet fremtid? / 30 artikkel Skikkelig slum Zoom inn / 34 metodeeksperiment Den rette linje er gudløs! / 36 artikkel Tagg i hjerterota / 40 omtale Å bygge i bytes / 42 artikkel Om arkitektur, natur og ukultur / 44 fjerneverdig Det e vikti å tænk! / 46 kranglekroken Arkbib anbefaler / 47 bibliotekhjørnet

Forside Mari Synnøve O. Gjertsen

leder

maria wyller ansvarlig redaktør

NTNU OG DU Det 5-årige masterprogrammet i arkitektur på ntnu går denne våren igjennom en omfattende evaluering. Jeg mener at dersom vi ønsker oss et bedre studieprogram, må vi forstå hvilken ressursbank resten av ntnu er. Jeg mistenker at vi er et av de fakultetene som har minst kontakt med studenter fra andre studieretninger, og jeg tror vi taper mye på dette. Når man utdanner seg til arkitekt, utdanner man seg til en problemløser. Det gjør man som ingeniør og som matematiker også, men på en annen måte enn som arkitekt. Som arkitektstudent, blir vi trent til å ta til oss informasjon fra vidt forskjellige fagområder, og bruke det i utviklingen av et prosjekt. Vi må kombinere vår kunnskap om alt fra hands-on bygging til kunsthistorie. På grunn av dette, tror jeg vi er det fakultetet som ikke bare har mest nytte av å stifte bekjentskap med studenter ved andre fakulteter, men også å gjestestudere ved andre fakulteter.

fra arkivet

Det hjelper ikke på utdannelsen vår at vi skal på disco med Industirell design eller inviterer Bygg til å rasere Skiboli. Vi burde ha bygningsfysikk med byggstudentene, tegne rekkehus med materialer de utvikler på institutt for materialteknologi, vi burde lære å tegne trær med kunststudentener fra kit. Kanskje det ikke hadde vært så dumt med et økonomifag med indøk heller. Vi må anerkjenne at resten av ntnu er matvarebutikken, og at tegnesalen er kjøkkenet.

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2015

fra tidsskriftet a sitt arkiv: A (1996), nr. 2. side 2

Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu

oppdateringer

POLITIKK / GJESTEFORELESNING / UTSTILLING / WORKSHOP tekst/ amund m. rolfsen, arkitektstudent, ntnu, amund@tidsskrifteta.no og ingeborg stavdal, arkitektstudent, ntnu, ingeborg@tidsskrifteta.no

POLITIKK fagevaluering I løpet av våren vil det foregå en omfattende evaluering av masterprogrammet i arkitektur på ntnu. Den gjøres som en del av ntnus kvalitetssikringssystem. Evalueringen vil foregå i tre sesjoner, hver med fokus på ulike aspekter ved utdannelsen. Til høsten vil det bli en lignende evaluering på kit.

y-blokka – statsråd vs. samlet arkitektmiljø Tidligere i februar ble det kjent at aho, bas og ntnu sammen har forfattet et brev til statsråd Jan Tore Sanner der de uttrykker bekymring for at regjeringskvartalet står i fare for å bli et halvgodt prosjekt. «Dette er kanskje Norges viktigste byggeoppgave i dette århundret,» melder Ole Gustavsen, rektor på aho. Mandag 9. februar møtte omlag 300 personer opp på den første markeringen mot rivning av Y-blokka. Lars Lillo-Stenberg akkompagnerte appellene med «Stakkars Oslo». Debatten er fortsatt het, og det blir spennende å følge diskusjonen om Y-blokkas skjebne i tiden framover. foto: carl nesjar. nasjonalmuseet.no

ntnu.no

psfk.com

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2015, S. 6–9

STUDENTENGASJEMENT 120 hours På 120 timer i midten av februar deltok studenter over hele verden på 120 Hours, en arkitektkonkurranse for studenter initiert på aho. I år fikk de inn hele 740 bidrag. Problemstillingen denne gang var «Architectural preservation can be seen as a practice that still to this day is largely governed by the universal set of strategies set out in the Venice Charter of 1964. But to what extent are such international guidelines still relevant?» I oppgaven skulle de ta for seg Pyramiden på Svalbard, og se på muligheter for bevaring/konservering/restaurering/utvikle stedet. Vinnerene stakk av med 30 000 kroner. Du kan sjekke ut alle bidragene på 120hours.no jarand nå og david ottosson

facebook.com/punktetvisningsrom

punktet Et nytt visningsrom for kunst har tatt plass i Kjøpmannsgata 27 (Trondheim) for første utstilling med kunstnerne Øyvind Sørfjordmo og Mikael André Jacobsson. Utstillingen går fra 13.–17. mars. Punktet skal være et stedsuavhengig visningsrom som opptrer i øyeblikket. «Vi vil synliggjøre en dialog mellom kunsthistorien og samtidskunsten. Våren 2015 er temaet kunst og sted» skriver de på sine nettsider punktet.wordpress. com. De opplyser at resultatet vil være en syntese mellom kreativitet og rom. 17.-21. april forflytter Punktet seg til Bakke Gård for ny utstilling. OPPDATERINGER

WORKSHOP easa malta De første to ukene i august vil 500 arkitektstudenter samles på Malta for den årlige European Architecture Students Assembly. Ukene vil bestå av ulike workshops i regi av arkitektstudenter som går på alt fra å bygge konkrete installasjoner, til å skape arkitektur med musikk og luft. For mer informasjon om hvordan melde seg på, besøk den norske Facebook-siden: facebook.com/groups/EASA.Norge/

(København)

(Oslo)

MDH

DRDH

Jens Thomas Arnfred

Dagfinn Sagen

Daniel Rosbottom

29.01 kl 19.00 Folkebiblioteket

05.02 kl 19.00 Galleri KiT

30.01 kl 14.15 Auditorium F1

ntnu.no

Vandkunsten

(London)

06.02 kl 14.15 Auditorium F1

12.02 kl 19.00 Folkebiblioteket

13.02 kl 14.15 Auditorium F1

(åpning av Under 40 kl 18.00)

Critical Insights –

LAN (Paris)

Umberto Napolitano 26.02 kl 19.00 Folkebiblioteket

27.02 kl 14.15 Auditorium F1

Transformative Learning in Architectural Education 23.04 (dagtid) Dokkhuset

GJESTEFORELESNING

Jane Anderson, Ray Land, Ingerid Helsing Almaas m.fl.

23.04 kl 19.00 Dokkhuset Andrew Freear (Rural Studio)

aho Arkitekthøgskolen i Oslo har gjesteforelesninger med fokus på både arkitektur og design. Kjente kontorer som Snøhetta, Williams Tsien og Jensen Skodvin er på vårens program. Det blir lagt ut opptak av alle forelesningene fortløpende på nettsiden. aho.no gjesteforelesninger 2015

INGEBORG STAVDAL OG AMUND M. ROLFSEN

Helen&Hard (Stavanger)

Reflections on Practice and Education in Architecture and Planning Alfredo Brillembourg, ETH, Zürich Julio Devila, DPU, UCL, London Farrokh Derakhshani, Aga Khan Award Hans Skotte, NTNU

13.03 (dagtid) NTNU

TAF International Celebration of Architecture

Billie Tsien & Tod Williams USA, Andrew Freear, Rural Studio, USA, Todd Saunders, Norge/Canada Stig L Andersson, Danmark, Anupama Kundoo, India Ramin Mehdizadeh, Iran (med forbehold) Line Ramstad, Norge/Thailand, Ingerid Helsing Almaas, Norge

24.-26.04 på Røros

DIPLOM

(Utstilling)

Siv Helene Stangeland 21.05 kl 19.00 Folkebiblioteket

22.05 kl 14.15 Auditorium F1

21.05 kl 18.00 KiT (åpning) 22.-28.05 kl 14.00-19.00 KiT

LONGVA arkitekter (Oslo)

Knut Longva 16.04 kl 19.00 Folkebiblioteket

17.04 kl 14.15 Auditorium F1

EMI Architekten (Zürich)

Elli Mosayebi 07.05 kl 19.00 Folkebiblioteket

08.05 kl 14.15 Auditorium F1

Guest lecture series spring 2015 by Olav Kristoffersen, Geir Brendeland, Ole Tolstad Thea Hougsrud Andreassen og Sixten Stavelin

Faculy of Architecture and Fine Art

ntnu Etter tørken i høst har ntnu Guest Lecture Series, med Geir Brendeland og Olav Kristoffersen ved roret, satt opp en ambisiøs rekke med gjesteforelesninger. Vi får besøk av arkitekter fra fjern og nær – og kanskje ekstra nært boligkurset i Ark 4 der Brendeland og Kristoffersen også er kursansvarlige. Det britiske kontoret drdh, som har tegnet Stormen kulturhus i Bodø, og danskene i Vandkundsten har allerede holdt gode forelesninger. Men vi kan fortsatt glede oss til blant annet Longva arkitekter, emi og Helen & Hard utover våren.

UTSTILLING trygve ohren og charlotte rostad, trondheimkunstmuseum.no

rake utstillingsrom: like pinning jelly to the wall Omskrive: «Like Pinning Jelly to the Wall består av en romlig installasjon konstruert med tanke på arkitekturen i tkm Gråmølna. I tillegg inviterer rake syv andre kunstnere til å gjøre inngrep i utstillingen. Prosjektet er en undersøkelse av hvordan Ohren og Rostad sin installasjon, de arkitektoniske rammene og de ulike inngrepene påvirkes og forandres ettersom utstillingen utvikler seg. Fra februar til mai skifter utstillingen karakter og gjenåpnes tre ganger, hver gang med nye arbeider eller stegvis utvikling av verk i utstillingen. Første åpning var den 12. februar, og de to neste åpningene blir 19. mars og 16. april.» 12. februar–3. mai tkm gråmølna

arkitektur på museum. et 40 års jubileum «Norsk Arkitekturmuseum ble etablert i 1975. 40-årsjubileet er en anledning til å fortelle om historien, gjøre opp status, trekke lærdom av fortiden og reflektere over fremtiden. Utstillingen gir samtidig et bilde av arkitekturen i disse fire tiårene.» Med 300 000 verk og 210 utstillinger; Presentasjonen er organisert i fire temaer: historikk, samling, utstilling, forskning og formidling. Utstillingen inkluderer også en fotokavalkade der et utvalg bygg for hvert av de 40 årene vil gi et inntrykk av arkitekturutviklingen i Norge gjennom perioden.

nasjonalmuseet.no

6. februar–26. april nasjonalmuseet – arkitektur, hvelvet

OPPDATERINGER

hovedreportasje tekst/ mathias midbøe, fysisk planleggingsstudent, ntnu, mathias@tidsskrifteta.no og mats heggernæs, arkitektstudent, ntnu, mats@tidsskrifteta.no foto/ johannes l. f. sunde, fotografistudent, nffs, johannes@tidsskrifteta.no

STUDENTENES STEMME arkitektutdanningen under kniven Noen studenter har fått det med seg. For andre har det gått hus forbi. Arkitektstudiet på ntnu går gjennom den største evalueringen på ti år. «Innad i organisasjonen er det stor endringsvilje. Vi gjennomfører ikke dette for å få et klapp på skulderen», sier programleder for arkitektutdanningen ved ntnu, Bjørn Otto Braaten. Tidsskriftet A har spurt noen studenter hvilke tanker de har om fremtiden til arkitektstudiet. Men først, hva er egentlig evalueringen?

evalueringen I år skal arkitektstudiet gjennom en omfattende evaluering av en ekstern fagkomité. Evalueringen vil foregå i tre faser i løpet av våren.

fagkomiteen anu yanar, leder for komiteen. Underviser i arkitektur ved Aaltouniversitetet og pedagogikk ved universitetet for teknologi i Helsinki. Driver kontoret Orpheus sammen med sin mann. tor inge hjemdal, fagsjef i nal, styremedlem i rom og jobber i magasinet conditions. line pedersen, nyutdannet arkitekt fra arkitektskolen i Aarhus. kjetil trædal thorsen, partner i Snøhetta. ray land, professor ved Durham University, en av nestorene innenfor utdanningslæren «threshold concepts». matthias schuler, underviser ved Harvard. tanja lie, partner i Lie Øyen arkitekter.

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2015, S. 10–17

STUDENTENES STEMME

valuering Hvert femte år skal studieprogrammene på Fakultet for arkitektur og billedkunst gjennomgå en evaluering for å se hvordan studieprogrammet fungerer og om det er i tråd med tiden. –Vi vil forsøke å få et overordnet blikk; Hvordan fungerer studiet i dag og hvilke muligheter finnes for studieløpet, spør Bjørn Otto Braaten. Braaten er programleder for arkitektutdanningen ved ntnu og kontaktperson for evalueringskomiteen. –Denne gangen har vi valgt å gjøre studieevalueringen til en prosess. Den består av tre komitébesøk, hvorav ett besøk allerede er gjennomført. Jeg skulle ønske jeg fikk mer teori fra starten. Metode kunne vi hatt første året. –Maria Nervik, 5. år Hva vil komiteen se på? –Jeg synes Anu Yanar beskrev det godt; «The main focus is valuation – not evaluation.» Komiteen kan ikke ta for seg detaljer, men må se på helheten av studiet. Er studieprogrammet i stand til å iverksette de verdiene vi vil stå for? Braaten mener ressurstilgang og kontinuitet vil bli spesielt viktig å vektlegge i evalueringen. – Vi har et studieløp som er basert på team, men vi er ikke nok bemannet. Videre må vi utfordre oss selv på helheten av studiet. Dyrker vi mangfoldet godt nok? Nei, jeg er kjempefornøyd jeg. –Espen Schiefloe Andersen, 5. år

maner studentene til diskusjon John Haddal Mork er i gang med diplomoppgaven og håper studentene blir hørt i prosessen. –Jeg hørte på masterdebatten at det skal være en stor evaluering. Senere stod det i Arkitektnytt. Det kan være det er fordi vi er masterstudenter, men jeg savner litt at de inkluderer studentene i denne evalueringen. Jeg syns ikke det kun er «ftrene» (fakultetstillitsrepresentantene journ.anm.) sitt ansvar. Jeg håper vi blir mer inkludert i prosessen. Bjørn Otto Braaten sier at det hele tiden er tenkt at

MATHIAS MODBØE OG MATS HEGGERNÆS

studentene skal bli sett og hørt, i tillegg til muligheten man alltid har til å bli hørt gjennom studentrepresentantene. –Samtidig som vi må prøve å få til en breddedeltakelse, skal vi opprette fokusgrupper med studenter fra ulike steder i studiet som kan være tilgjengelige for komiteen for dyptgående samtaler. Når det gjelder opplæring i programvare ligger ntnu – det tekniske universitetet, milevis bak Europa og det er skammelig. Egentlig litt ironisk. –Mikal Skodjereite, 5. år Han understreker at det er viktig å være klar over at en ting er deltakelsen i evalueringsrunder, en annen ting er den etterfølgende prosessen. Etter evalueringen skal man diskutere hvilke tiltak som skal iverksettes. –Evalueringen inviterer til å diskutere hvilken retning studiet burde ta, sier Beate Slåttsveen. Hun går tredje året ved ntnu og har vært ftr og spr. –Denne diskusjonen burde studentene kaste seg over. Mange studenter her er fornøyde når de titter bort på ingeniørstudentene, og selv sitter med lim og saks. Vi blir veldig komfortable fordi vi har det så bra, men vi er kanskje litt for komfortable. Ting kan alltid bli bedre og man blir alltid bedre av å diskutere. Der tror jeg en førsteklassing kan ha like mye å komme med som en femteklassing. Jeg tror studiet kan bli like interessant for studentene som liker å nerde på ventilasjonsanlegg som for de som ville bli billedkunstner. Det er åpent for diskusjoner, ingen professorer står med bibelen i hånda. –Bendik Molnes, 4. år Hva burde diskuteres mer? –Vi er allerede i gang med å utfordre begrepet bærekraftig. Ordet levedyktig er et viktig stikkord. Et bygg må også være sosialt og kulturelt levedyktig, slik at det kan brukes av nye generasjoner, og man slipper å bygge nytt. Bærekraft som noe rent teknisk er utdatert. Vi så på et transformasjonsprosjekt av en kirke i Madrid, og hvis dette

1. John Haddal Mork er i gang med diplomprosjektet. Han har tidligere stått bak flere workshops og oppstarten av arbeidsfelleskapet Studio Beta.

2. Bjørn Otto Braaten er førsteamanuensis ved Institutt for byggekunst, prosjektering og forvaltning på Fakultet for arkitektur og billedkunst, ntnu og programleder for 5 årig Master i arkitektur.

STUDENTENES STEMME

Pedagogisk ligger det på to ytterpunkter. Enten vil de fram til ett svar, eller så er alt greit. –Kari Svangstu, 5. år bygget må transformeres på nytt om 20–30 år er det ikke bærekraftig vellykket. Vi må begynne å tenke 500 år i stedet for 50. Da blir det en utfordring med hvordan folk vil tenke om 100 år. Vi trenger romlige kvaliteter med potensiale til å endre bruk etter hvert som behovene endres. En åpenlys problemstilling er at 80 % av all bygningsmasse vil stå. Fremtidens arkitekter må vite hvordan de skal håndtere den, ikke bare rive og bygge nytt. Bjørn Otto Braaten er enig i at miljøaspektet vil være sentralt i evalueringen av arkitektfaget: Jeg liker friheten til å selv sette rammer for egen læring. –Jonas Falck, 2. år –Miljøhensyn skal tydeligere inn i studieløpet. Her blir det blant annet viktig å styrke forbindelsen mellom den toårige master i sustainable architecture og det femårige løpet. Bærekraftig som begrep er utvannet, men temaet er noe vi ikke har råd til å se bort fra. Det er også en forventning fra samfunnet at vi som arkitekter har kunnskap og kompetanse på dette feltet. Denne kompetansen er også viktig for at vi kan nyansere miljødebatten. Det er åpenbart at dette er et område vi må styrkes på. Også de yngre studentene ønsker miljødebatten velkommen. –Det kunne kanskje vært hensiktsmessig at levedyktighet og bærekraft ble implementert som en del av evalueringen av alle våre prosjekter, sier Julia Kolacz og Sondre Hebnes. De går første året ved ntnu. –Vi hadde en spennende uke med fokus på bærekraft det første semesteret. Det er kanskje ikke nødvendig at man får et eget miljøfag, men at tematikken blir en del av læringprosessen i arkitekturfagene kan være en idé.

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2015, S.10–17

dannelse John Haddal Mork var med på å starte både Rallar og Studio:Beta. Han mener ntnus styrke ligger i den holdningsskapende delen. –Her er det like mye fokus på å skape et godt verdisett som utdanning innen software. Årene på arkitektstudiet gjør at man forandrer seg mye og ser omverdenen med nye øyne. Å tegne på en tegnesal er kanskje 10 % av hva en arkitekt gjør. Som nylig utdannet arkitekt mangler man mye av de praktiske kunnskapene. Man kan kanskje prøve å få inn mer reelle problemstillinger i studiet. Men det er et stort kurs, og det er utfordrende å få realisert dette på en god måte, mener Haddal Mork. Jeg syns sammenhengen mellom emnene i et semester kan bli bedre. –Simen Trollvik, 3. år Førsteklassingene sitter med et inntrykk av en lærerstab som åpner for frihet til å prioritere. –Vi har et veldig lite og intimt miljø, og lærerne er åpne og jordnære. Man føler det er en lav terskel for å spørre om råd til ting som ikke er direkte koblet til studieoppgaver. Det virker som lærerne velvillig hjelper til når elevene har egne workshops, sier Kolacz og Hebnes. Beate Slåttsveen mener det er viktig å åpne for inntrykk utenfor tegnesalen. Bra at vi skal ha praksis, men fakultetet burde hjulpet mer til. –Kornelie Solenes, 4.år –Det skal man ikke kimse av. Jeg var med på Trestykker og studentene fra Bergen Arkitektskole slet med å være med fordi de ikke fikk fri fra opplegget på skolen. Vi ble derimot oppfordret til å bli med på prosjektet. Jeg vil si at ntnu er gode på å støtte studenter som har lyst til å holde på med egne prosjekter. De sender ikke ut budskap om å være i alle forelesninger. Initiativ som ntnu Live Studio er gode for å støtte gründerne blant arkitektstudentene, og hjelpe dem med deres egne prosjekter. I så måte har ntnu kommet langt i å

1. Julia Kolacz går 1. året på arkitekturstudiet ved NTNU.

2. Sondre: Sondre Hebnes er i gang med sitt første år som arkitektstudent.

STUDENTENES STEMME

diskutere hva utdannelsen av en arkitekt innebærer. Bjørn Otto Braaten trekker også frem studentengasjementet som en av styrkene ved studiet: –ntnu Live Studio er et av tiltakene som er viktig å ivareta. Dette skal vi ikke fjerne i endringsentusiasme. Bygging på fritiden startet som rene studentinitiativ, og som en respons har ntnu opprettet Live Studio som blant annet tilbyr veiledning og fagkunnskap fra lærerne, sier han. Jeg angrer på at jeg ikke har gått her hele tiden. –Katrin Johanson, 4. år Nettopp å støtte friheten til studentene er noe Beate Slåttsveen synes fakultetet er gode på. Hun trekker frem at professorene bruker mange fritimer på nettopp denne støtten. Samtidig sier hun det er viktig at fakultetet trår varsomt. –Hvis studentene mister eierskapet til byggeprosjektene vil mye av det gode engasjementet forsvinne. Å inkorporere det som en større del av undervisningen tror jeg ikke er noen målsetning. Når det er sagt tror jeg studiehverdagen på ntnu er en katalysator for at man har lyst til å drive med byggeprosjektene på fritiden. Slåttsveen mener man fremdeles må utfordre fakultetet på alle plan for å ikke blir for konstellasjonsrettet. Det er mer praktisk på ntnu enn Chalmers, det synes jeg er bra. –Erik Hadin, 4. år –Vi lærer for eksempel å bruke dataprogram og vi får en stor verktøykasse, men reflekterer kanskje for lite på hva vi trenger verktøykassa til. Det er fint å kunne mange verktøy, men man må ha en selvtillit til det subjektive, klare å ta selvstendige valg på de områdene hvor man ikke kan regne seg til svaret. Folk i andre yrker kan kalle det en magefølelse. Jeg vil si at vi opparbeider oss en sertifisert magefølelse. Første gang man analyserer et bygg bruker man to måneder, så én måned, og til sist en uke. Etter hvert skjer det instinktivt. Man må underveis i studiet

MATHIAS MIDBØE OG MATS HEGGERNÆS

Tegnesalene er veldig sosiale. Der lærer vi mye av hverandre. –Hanne Gulowsen, 3. år begynne å stole på sin egen subjektivitet, ikke være en jævla ntnuer og løse alle problemer med et diagram. fra visjon til virkelighet De siste årene har det vært utallige workshops satt i gang av engasjerte studenter. Både universitetet og studentene trekker det fram når de snakker om arkitektutdanningen, men hvorfor er byggeprosjektene blitt så populære? –Workshoptrenden som har bygget seg opp handler blant annet om at man ønsker å gjøre noe i praksis. Jeg tror det er en underbevisst trang til å skape og forme noe reelt, svarer Slåttsveen. John Haddal Mork har stått bak mange byggeworkshoper. Han mener det er viktig at studiet gjør at studentene klarer overgangen fra visjon til realisering. De kan legge mer til rette for tverrfaglig samarbeid med ingeniørene. –Anette Helstad, 4. år –Hvis man er visjonær må man klare å realisere det visjonære. Jeg kan lage en krussedull som er kjempefin, men det hjelper ikke hvis vi ikke kan bygge den. Det med det visjonære og realistiske er et slogan i skipsdesign. «Turning vision into reality». Det syns jeg er fint. La utdanningen speile det at man ikke bare blir visjonær, ikke bare blir realistisk, men klarer den overgangen. Da kan du svare med løsninger hvis du møter en byggingeniør som mener tegningene dine er umulige. Beate Slåttsveen var med på å arrangere møbelsnekkerkurs i januar, og har engasjert seg for å gi studenter mulighet til å lære mer håndverk. –Tenk om man hadde klart å få bedre håndverkskunnskap inn i byggeworkshopene. Da ville også kvaliteten økt, og det hadde ikke kun blitt Ordningen med hvordan man velger prosjektemner er ufattelig klønete. –Mikal Skodjereite, 5. år

Beate Slåttsveen studerer arkitektur ved ntnu på sjette semester. Beate har vært fakultetstillitsrepresentant og arrangert møbelsnekkerkurs for medstudenter.

panel og to-tom-to klistra sammen. Hvis arkitektene hadde begynt å bry seg mer kunne vi fått en bedre håndverkstradisjon. ntnu-studentene har en enorm kapasitet, nesten alle studentene gjør noe ved siden av studiet, som ofte er relatert til faget. Interessen er der, men det må også komme et initiativ med folk som sitter med fagkunnskap. Og det sitter utrolig mange folk på fakultetet som ikke utnyttes. For eksempel Pete som er møbelsnekker, som ender opp med å kutte spiler. For å være litt ambisiøs: Jeg håper diskusjonen vil åpne øynene for den verdien det er å ha kunnskap til håndverk generelt. Inkorporerer man godt håndverk i bygget, vil bygget ha en bedre levedyktighet, fordi det blir en verdi i seg selv. Om et bygg består av stål, betong og prefabrikkerte elementer må

man ha andre gode kvaliteter. Håndverket kan trigge sanselige opplevelser som gir bygget en verdi som hindrer at man river og bygger nytt. Evalueringsprosessen vil fortsette utover året. Målsettingen er å få til noen endringer i studieprogrammet allerede innen november 2015. Eventuelle større tiltak skal gjennomføres på sikt. Omfanget av endringene som kan komme er det fortsatt ingen som vet, men en total forvandling tror ikke Bjørn Otto Braaten noe på. –Vi vil sannsynligvis ikke få noen ny arkitektskole. Det er veldig mange muligheter. Både når det gjelder teknisk utstyr vi kan bruke, men også fordi lærerne er positive til studentiniterte prosjekter. –Ola Myrset, 4. år

STUDENTENES STEMME

kommentar tekst/ alice lødemel sandberg, arkitektstudent, ntnu, alice@tidsskrifteta.no illustrasjon/ tiina tinouschka nilsson, kunststudent, tiinanilssons@gmail.com

HVOR MANGE ROM HAR DU SKAPT? ordene vi bruker, og hvorfor de er problematiske

Hvor mange rom som har blitt skapt mens jeg har gått på arkitektstudiet vet jeg ikke, men det er mange. Sidene i mine notatbøker fra prosjektpresentasjoner har lister med ord som blir brukt mye og uten mening. Bruken av uttrykket «skape rom» har gjort seg spesielt bemerket. Jeg vet fortsatt ikke hva det betyr, jeg forstår ikke hva som blir sagt. Hvordan skaper man egentlig et rom? Er ikke alt rom? Kanskje du skaper et annet rom? Et spennende rom, sier du? Er ikke det subjektivt? Skal jeg være enig i det? ny-ord Under kurset i tektonikk hadde materialene fått patina. Under boligkurset var rommene interessante og planløsningene bar preg av sømløse overganger. I byplanleggingssemesteret kunne vi briljere med potensiale og diversitet. Det er som om et utvalg nye ord hvert semester planter seg i hjernen vår og løser alle de kommunikasjonsproblemene vi har når det kommer til våre prosjekter. For arkitektur er vanskelig å beskrive, subjektive følelser blir konkretisert i fysisk form, og dette skal kommuniseres fra en hjerne, opp et stemmebånd og ut en munn. Det er ikke så rart at tunga slår krøll på seg. ordflom Rom er spennende. Bygg snakker sammen. Sted formes. Hvilke ord som renner ut av oss ser ikke ut til å ha noen annen mening enn å bedøve tilhørernes ører til de sitter og nikker

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2015, S. 18–19

anerkjennende i takt med lysinnslipp og sansbare forskjeller. Vi tror på det selv, nikker med dem og ruser oss på konsept og form. Det er en flodbølge av ord som skyller over oss og vi drukner i romdannende elementer og bærekraft. Beruset på ord kjøper vi prosjektet. Jo mindre vi forstår, desto flottere er det. ord på tape Språket vi bruker om arbeidet vårt er dødt og uten innhold. I arbeidet utleverer vi oss selv og etterlater blod, svette og tårer. Dette arbeidet presenterer vi som en kassettspiller på repeat. Hvilken kassett? Hva er det som gjør at vi ukritisk adopterer disse utrykkene? Hvor har vi hørt om oppadstrebende søyler? Hvem er det som stapper oss full med svada og tom tale? Det er dere, kjære veiledere. Det er dere, kjære arkitekter. Men mest av alt er det dere, kjære medstudenter. Vet vi hva vi sier? Hører vi oss selv? ordblind Det er en likegyldig holdning til utviklingen av arkitektspråket. Vi trenes ikke i språk under studietiden. Det gis ikke tilbakemelding på den muntlige presentasjonen under sensur. Språket vårt blir ikke vurdert. I et fag hvis oppgave er å kommunisere verdier som ikke kan vises i et regnestykke, skulle man tro at språket var viktig. Hvordan

vi er i stand til å kommunisere med hverandre og hvordan vi er i stand til å kommunisere med de vi jobber med og for. Kommunikasjon av arkitektur til de utenfor vårt fagfelt oppstår ikke med det språket vi bruker i dag. Arkitektene har laget en liten klubb hvor alle snakker røverspråk, der medlemmene later som de forstår alt som blir sagt. ordknapp Mangel på språk hemmer også utviklingen av faget. Med mangel på språk vil det være umulig å få gode diskusjoner rundt arkitektur. Vi er ikke i stand til å kommunisere, og derfor ikke i stand til å diskutere. Språket er viktig for mennesket. Det vi ikke har ord for, kan vi ikke forstå. Hvis påstanden her er at vi ikke har et nyansert og tydelig språk for arkitektur, kan vi heller ikke tenke nyansert og tydelig om arkitektur. Vår mangel på språk hemmer slik vår evne til å reflektere rundt faget. En neglisjering av språket i utdannelsen vil gi ureflekterte arkitekter. Arkitekter uten evne til å reflektere over og diskutere sitt arbeid vil ikke kunne drive det fremover.

ordvalg Et fokus på samtalen framfor foredrag kan være en metode for å bli konfrontert med språket man bruker. Under presentasjoner vil en samtale mellom den som presenterer og tilhørerne kreve at det som blir sagt blir forstått. Samtalen er en kommunikasjonsform som baserer seg på forståelse hos begge parter. Man vil også få en høyere grad av involvering og deltagelse fra tilhørerne. Dette kan øke læringsutbyttet rent faglig. Et større fokus på den skriftlige kommunikasjonen vil kunne gi et bedre grunnlag for vårt språk da man i teksten svart på hvitt blir konfrontert med de ordene og det språket man bruker. Tilhørere og lesere utenfor fagområdet kan være god øvelse for å bli konfrontert med hva man faktisk sier. Ideen er at denne teksten kan øke vår bevissthet rundt språket vi bruker. Om den kan provosere eller engasjere oss til å tenke over hvilke ord og uttrykk vi lar trille over tunga, er det en start på en klarere tale fra arkitektene.

HVOR MANGE ROM HAR DU SKAPT?

kommentartekst/ kristian ormhaug, arkitektstudent, ntnu, kristian@tidsskrifteta.no foto/ Julie fosse, arkitektstudent, ntnu, julie@tidsskrifteta.no

UNDERVISNINGSKULTUR hvor mye ntnu er jeg?

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2015, S. 20â&#x20AC;&#x201C;23

UNDERVISNINGSKULTUR

Kultur er vanskelig å definere. Det kan være et sett med verdier, delt historie eller tradisjoner som en gruppe deler. Begrepet rommer alt fra Tryllefløyten til råning. På tross av denne diffusiteten har kultur stor innflytelse på livet vårt. Som individer er vi et produkt av kulturen som omgir oss. Våre kulturelle tilknytninger definerer oss som mennesker, og som arkitekter. Det å prøve å nøste opp i labyrinten av påvirkninger som utgjør oss er umulig. Det som skal gjøre oss til arkitekter er ntnu. Arkitektskoler har alltid hatt et differensierende syn på hva som er den beste metoden for å lære arkitektur. En periode var «mesterskolen» et vanlig fenomen. Her fulgte alle studentene den geniale mesterens visjon. I sin tid fjernet Bauhaus all arkitekturhistorie fra undervisningen sin. Dette var fordi man ikke skulle søke tilflukt i fortiden. Denne formen for skole har med tiden forsvunnet fra arkitektverdenen. Tiden for -ismer og ekstreme institusjoner er forbi. Arkitektutdanningen er blitt mer moderat, og preget av moderne pedagogiske prinsipper, ikke enkeltmenneskers overbevisninger. Uansett hvor langt man fjerner seg fra denne formen for direkte påvirkning er studentene et produkt av skolegangen. Den kulturen som bevisst eller ubevisst har fotfeste, er den som former deg inn i din profesjon. heia norge Helt siden jeg begynte på ntnu har jeg blitt eksponert for en rekke impulser. Lærere har forskjellige meninger og kurs har varierende innfallsvinkler. Selv om det ikke hersker en entydig konsensus, kan det virke som man er enige om de brede strøkene. Figurer som Christian Nordberg-Schultz opptrer tidlig, og hyppig i undervisningen. Hans tanker om «genus loci» er svært toneangivende for ntnus arkitekturprogram. Nordberg-Schultz’ teorier er både viktige og anvendelige, men hva skyldes det at han er gitt så stor plass i pensumet? Andre teoretikere som Rossi, Venturi, Lynch og Cullen får en betydelig mindre plass. Er dette den beste måten å få et konsist og fullstendig bilde av arkitekturteorien?

KRISTIAN ORMHAUG

gå over bekken etter vann Arkitektur er i en særegen posisjon som fag. Den ordinære læringsprosessen på et universitet med forelesninger og en skriftlig prøve på slutten av året er ikke egnet til å utstyre elevene med de verktøyene de trenger. Enkelte aspekter er umulige å lære med konvensjonelle metoder. Denne situasjonen gjør at læreren har en helt annen rolle enn i andre fagfelt. Deres jobb er ikke bare å holde forelesninger og lage eksamener. Det finnes ingen standardisert måte å jobbe på, og dette gjenspeiles i undervisningen. Måten studentene blir introdusert til prosjektering og metodikk er derfor helt opp til det enkelte universitet og lærerstaben . Læreren kan sees på som en akademisk foreldrefigur. Noen ganger ber de deg om å gjøre ting du ikke ser noe poeng i. Jeg husker godt mitt første semester ved ntnu. Førsteklasse dro på klassetur til Titran på øya Frøya ute i Norskehavet. Hovedoppgaven på turen var å lære om registrering av landskap. Dette skulle gjøres ved å sette opp blå bambuspinner for å måle fallet på en tomt. Arbeidet var frustrerende, pirkete og tidkrevende. Under oppholdet skjønte jeg aldri viktigheten av bruke en snau uke på dette. Teknikken lærte man jo på et kvarter. Har lærernes vinkling på undervisning gitt oss en egen måte å lese og prosjektere arkitektur på? Alt dette er usubstansielle formeninger og refleksjoner. For en norsk arkitektstudent som aldri har vært i kontakt med et annet arkitektprogram enn NTNU er det vanskelig å belyse dette temaet. For å få et mer helhetlig bilde på hva en arkitektutdannelse kan inneholde trenger man kontraster; og i den anledning har jeg intervjuet to utvekslingsstudenter: gertie van den bosch, belgia På hvilken skole har du tatt grunnutdannelsen din? KU Leuven i Belgia. Hva gjorde du det første året/innføring til arkitektur? Det første semesteret besto av tre små prosjekter. Det første gikk ut på å designe en parkinngang. Det andre var mye i den samme banen.

Det tredje var å prosjektere et enkelt hus, som et menneske kunne tilbringe en natt i. Vi ble også testet i tekniske tegnekonvensjoner. Var det en stor overvekt av undervisning om arkitekter og arkitektur som har opprinnelse i ditt hjemland? Nei, egentlig ikke. Mest internasjonale arkitekter og teoretikere. I arkitekturteori og historiekurset var det et kapittel viet til belgisk arkitektur og arkitekter. Har ntnu-studenter en annen tilnærming til arkitektur enn deg? Ja, men jeg tror det er fordi mitt universitet er mer fokusert på det realistiske og tekniske. Her legger studentene fram mye villere ideer. Mer galskap. Ideer som kanskje er umulige. I Belgia er vi mer preget av ingeniørens måte å tenke på. agustin ruvira, argentina På hvilken skole har du tatt grunnutdannelsen din? Universidad de Buenos Aires, Argentina. Hva gjorde du det første året/innføring til arkitektur? Det første året er et introduksjonsår. Man prøver seg på litt av alle typer design. Vi hadde grafisk design, klesdesign og arkitektur. Arkitekturdelen var å designe en park. Dette programmet er ikke styrt av arkitekturfakultetet, det er noe alle studenter må gjennom. Etter dette tar du rene arkitektfag. Vi har muligheten til å velge mellom 26 programmer. Du velger selv den tilnærmingen du vil ha. Selv om det er det første året. Du blir egentlig bare kastet inn i det, og lærer mens du holder på. Du har et tett forhold til lærerne dine og har alltid muligheten til å snakke med dem. Var det en stor overvekt av undervisning om arkitekter og arkitektur som har opprinnelse i ditt hjemland? Det er helt opp til hva du velger selv. Man kan ta kurs som fokuserer på internasjonal arkitektur og man ta kurs som fokuserer på regional arkitektur. Jeg tok et kurs som handlet om latinamerikansk arkitektur. Har ntnu studenter en annen tilnærming til arkitektur enn deg?

Mitt universitet fokuserer i mye større grad på det tekniske. For eksempel skal du kunne prosjektere en skyskraper når du er ferdig. I Buenos Aires har vi sju semestre med konstruksjon. Dette gjenspeilte seg i presentasjonene av prosjektene jeg hadde på ntnu i fjor. Jeg var veldig opptatt av tekniske tegninger, snitt og fasade. De norske studentene brukte mange flere illustrasjoner og stemningsskapende bilder. forskjeller Det er tydelig at det hersker forskjellige oppfatninger om hvordan man skal lære bort arkitektur. Universiteter har forskjellig holdning, vektlegging og fagplaner. Hvor mye teknisk arbeid man legger opp til i undervisningen er en direkte konsekvens av det synet fakultetet har på arkitektrollen. At ntnu, ku Leuven og Universidad de Buenos Aires har så ulikt syn på viktigheten av teknisk forståelse kan skyldes alt fra tilfeldigheter til økonomi. ntnu har en tre-årig introduksjon til arkitekturens forskjellige grunnelementer. Programmet er satt sammen av fakultetet for å gi alle studentene en grunnleggende forståelse og plattform å jobbe ut ifra. Andre universiteter har en langt friere oppbygning av studieprogrammet. På noen læresteder har elevene muligheten til å selv velge sammensetningen av fag. Fokus på formidling av nasjonal arkitektur og arkitekter er varierende mellom de ulike universitetene. ntnu behandler arkitekturteori som en plattform alle må ha i grunnutdannelsen. I stedet for å se på historie som et separat felt, er det en viktig del av det å være en arkitekt. At ntnu vektlegger norsk arkitektur så mye i sin undervisningen kan virke selvforherligende, men med en verden som blir stadig mer globalisert er det viktig å ha et bevisst forhold til egen kultur. Det å utdanne seg til en norsk arkitekt og ikke en global arkitekt er i undertegnedes øyne en god ting.

UNDERVISNINGSKULTUR

illustrasjonreportasje illustrasjon/ vegard forbergskog, arkitektstudent, ntnu, vegard@tidsskrifteta.no

MURALSKE MAROKKO en reise i fehns fotspor

«Jeg tenker tilbake på den gang da jeg dro nedover til Marokko for å oppleve den muralske arkitekturen fra den primitive side. Jeg hadde en evighet av tid den gangen, så jeg kjøpte tyve pakker av Gold Flake og røkte i skyggen av trær og murer mens jeg betraktet hvordan solen i løpet av en dag skapte en bevegelig skyggeverden i det kubiske bylandskap.»

sitater fra sverre fehn, dokumentaren «rommet og lyset» (1988)

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2015, S.24–29

«I ørkenen blir du alene med din egen skygge. Det er kun sandkornene og himmelen som er din verden. Det eneste byggverk er skyggen av din kropp. Og i dette landskapet oppdagen man intetheten og begrepet null ble skapt. Nullet gir deg, sammen med vår tallrekke uendeligheten, inngangen til den moderne tenkning, og i tankens perspektiv til den moderne arkitekturs diskusjon om det uavsluttede. Og legger du en kubisk sten ned i dette bevegelige landskap har du plutselig skapt en fortelling.»

MURALSKE MAROKKO

«Med sitt ene materiale har arkitekturen ingenting annet å virke med enn de evige skiftninger i lys og skygge. (...) og ved jordens dreining forandret arkitekturen seg fra stabil tyngde til en mobil. Og gikk man inn i denne tette, labyrintiske by, hvor lyset hentes ned mellom trange murer og gårdsrom og vannet hentes opp fra 10–15 meter dype brønner, føler man at byen er én organisme, et hus med mange innbyggere, og at de flate takene er byens gulv og virker som en kjempevestibyle til det store naturrom.»

VEGARD FORBERGSKOG

«... det primitive virker klart og logisk i sin oppbygning, som naturen selv. Den er velsignet fri for det spekulative. Husene vokser bokstavelig talt opp av bakken de står på.»

MURALSKE MAROKKO

«Jeg glemmer hele tiden at arabernes vindu er taket.»

28 26

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 4, 2015, 2014, S.24–29 S. 22–29

«Og så huset på sletten. Med leirkrukken. Det må være det enkleste.»

MURALSKE MAROKKO

artikkel tekst/ amund rolfsen, arkitektstudent, ntnu, amund@tidsskrifteta.no foto/ hanne dahl geving, fotograf, hanne@tidsskrifteta.no

KVALITETSSTEMPLET FRAMTID? hva styrer den bærekraftige arkitekturen?

Da mennesket begynte å bygge for å beskytte seg mot vær, vind, dyr og andre mennesker, var det ingen som tenkte på utslipp, energieffektivitet, og miljøregnskap. Likevel anses den tradisjonelle arkitekturen som bærekraftig. Derfor er det et paradoks at mange forbinder dagens bærekraftige arkitektur med tekniske løsninger, passivhus og zeb (zero emission buildings). Sang Lee skriver i sin bok Aesthetics of Sustainable Architecture at «helt siden bærekraftsbegrepet ble innført i arkitekturen har det hatt en sterkt teknisk konnotasjon, og en klar entydig estetikk». En fraværende estetikk, som degraderer arkitekturen ifølge mange. Peter Eisenman sier for eksempel at «Det grønne og bærekraftige har ingenting med arkitektur å gjøre». Denne oppfatningen deles av Frank Gehry, som har forkastet bærekraftig design som kun politisk. Det vi vet (som Eisenman og Gehry kanskje ikke vet) er at 40% av co2-utslippene ligger i byggene, i form av både bruk og selve byggingen. Vi som arkitekter er uløselig knyttet til dem. Ansvaret er umulig å bestride. Derfor har vi rangeringssystem og kvalitetsstempel som breeam, leed og Miljøbygg. I tillegg stilles det strenge krav til norsk byggeri i tek 10. Hva skjer med arkitekturen, og måten vi designer det nye grønne og bærekraftige? Er vi i mål når det

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2015, S. 30–33

tekniske kvalitetsstempelet er satt på ytterveggen, eller har den bærekraftige arkitekturen en annen dimensjon? Trenden er i ferd med å snu, og Sang Lee er en av flere som er med på å utvide bærekraft til å være mer enn tall i et skjema. «Det vi burde snakke om er bærekraftsbegrepet i selve arkitekturen, og det ligger i krysningspunktet mellom det sansbare perseptuelle, og de kvantifiserbare mål» sier han. Uttrykket som skapes i forholdet mellom materialene, kulturen og miljøet definerer arkitekturen. Dermed legges grunnlaget for å redefinere måten vi jobber bærekraftig og miljøvennlig i arkitekturen. bærekraft vs. estetikk Den første myten som må avlives er ulikhetstegnet mellom «grønn» bærekraftig design og god design. I boka Shape of Green sier Lance Hosey at «konseptet bærekraft kom med lovnad om å utvide meningen i samtidens design ved å tilføye etikk til estetikken. Det har isteden endt opp med å erstatte estetikken fordi den ene har klare retningslinjer, mens den andre mangler det helt». Dette er et bilde på arkitekters oppfattelse av bærekraft som noe rent teknisk. Filosofen Alexander Gottlieb Baumgartner (1714–1762) var den første som brukte begrepet

estetikk, og forklarte det som kunnskap en får gjennom sanselige inntrykk. Oppfattelsen av objektets ytre eksteriør er en manifestasjon av dets indre utenomfysiske kvaliteter. Immanuel Kant (1724–1804) bygget videre på dette, og trakk fram at objektets skjønnhet kommer fra dets evne til å oppfylle sin mening. På 1800-tallet innførte Karl Bötticher (1806–1889) enda et element i oppfattelsen av arkitekturens estetikk: De sosiokulturelle forhold er ifølge ham vel så viktig som materielle og fysiske krefter. Balansen mellom disse kreftene ligger i arkitekturens strukturelle orden, og uttrykkes i den romlige avgrensningen. Dette legger grunnlaget for Sang Lees definisjon: «estetikken i arkitekturen, som en ser i den bygde forms uttrykk, er ikke bare en manifestasjon av ideen, men også et produkt av et gitt formål og en spesifikk kontekst. I forholdet mellom form, funksjon og omgivelser skal en bygd form uttrykke sine programmatiske, strukturelle, materielle og romlige kvaliteter». Dermed kommer det bærekraftige til uttrykk hvis en bygning eller et miljø er designet ut fra måten ideen manifesteres, og hvordan bygget er plassert på etter gitte forhold. I tillegg skal det være forståelig at det oppfyller sitt

formål når det gjelder funksjon og evnen til å engasjere på det utenomfysiske menneskelige plan. begrepsproblemet Ordet bærekraft har siden sitt inntog med Brundtlandrapporten i 1987 blitt kastet ut i tide og utide. Både i politisk tomprat og i velment endringsvillighet, men kan vi konkretisere det for arkitekturen? Temaet for Oslo arkitekturtriennale i 2013 var nettopp begrepet bærekraft. Utstillingen Behind the Green Door kuratert av de belgiske arkitektene Maarten Gielen og Lionel Devlieger i arkitektur- og designkontoret Rotor, viste spennet i arkitekt- og byggebransjens egne definisjoner. 600 gjenstander viste de tydelige paradoksene innenfor området. Perforerte aluminiumsplater var for eksempel lagt fram som bærekraftige fordi de er mer materialeffektive enn hele plater. Likevel bestilles det samme antall meter aluminium til verkstedet som lager hullene. Ustillinga la seg et sted midt mellom fanatiske miljøforkjempere, som mener vi bør forkaste hele den vestlige livsstil, og kyniske forretningsmenn med profittmaksimering på «miljøvennlig» teknologi. Den ga ingen svar, men belyste tvetydigheten i forståelsen av bærekraftsbegrepet.

KVALITETSSTEMPLET FRAMTID?

Sang Lee er mer konkret, og forklarer at arkitekturen i et miljøbevisst perspektiv handler om både bærekraft og holdbarhet. Det ideelle bærekraftige er ifølge ham evnen til å opprettholde en endringsprosess. Det er strukturene og relasjonene et bygg har som kan møte denne prosessen, slik at den ikke degraderes eller stoppes. Holdbarheten går mer på objektets fysiske levetid. Her inngår materialer og byggemetoder. Både bærekraft og holdbarhet henger sammen. «Det er ikke mulig å opprettholde en bærekraftig endringsprosess uten å kunne forutsi hvor lenge komponentene i et byggverk vil holde over tid», sier Lee. Det er kanskje vel abstrakt, men det kan hjelpe oss med å definere tre konkrete deler i en bærekraftig design. Bevaring, effektiv utnyttelse og regenerering. Bevaring som en reduksjon og besparing av ressurser og materialer. Den effektive utnyttelsen dreier seg om maksimering av utbyttet

Solcellepanel som miljøvennlig image trumfer den bærekraftige nytten. Hvis folk ikke ser det er det vel ikke noen vits, eller?

AMUND M. ROLFSEN

fra en gitt enhet material, ressurs og energi, mens regenerering handler om å tilbakeføre materialer og energi til sin opprinnelige form for å kompensere for det vi konsumerer i en industriell prosess. I den vestlige verdens konsumsamfunn har arkitekturen tendert mot å bli en vare på linje med biler, møbler, melk og brød. Den har gått inn i et forbruksdrevet marked, og dermed også inn i et bruk-og-kastsystem. Når «stilen» eller estetikken er utdatert, må bygget byttes ut. Verdien av bygget kommer fra dets kvantifiserbare prestasjon, og går inn i et konkurransesystem som passer inn i den kapitalistiskliberalistiske modell. Når det ikke lenger oppfyller sin samtids spesifikke krav, har det mistet sin verdi. men hva kan vi gjøre da? Det vanskeligste er alltid å overføre teorien til praksis, og bærekraften er intet unntak. Vi har vært på villspor en stund. Arkitekturen må ikke se ut som en artisjokk, eller et romskip. Bærekraftig design kan ikke genereres gjennom kvalifikasjoner og lovverk med krav, der de enkelte «miljøvennlige» delene er de som kan markedsføres som bærekraftige. Teknologien løser problemen som er med på å opprettholde status quo, slik at vi kan leve akkurat som vi gjør i dag. De tyske arkitektene Mathias Sauerbruch and Louisa Hutton har forstått at det er menneskets levemåte en må endre på. Og det må gjøres med utformingen av omgivelsene. «Når du ser på hvilke bygninger som beunderes og ivaretas av folk, er det ikke bare fordi de er robuste, holdbare, men også fordi de elskes for det de er: Bygninger som er praktiske, romlige, og gir noe positivt til folks liv». De jobber aktivt med å utvikle skjønne omgivelser som folk vil oppholde seg i. Dette rimer med det Lance Hosey sier: «vi tar vare på det estetisk

skjønne». «En ulv har større sjanse for å overleve alene. Likevel er det langt færre ulver enn hunder på jorda». Det vi som menneske oppfatter som estetisk blir verdsatt, og får kanskje stå i 1000 år. Sauerbruch og Hutton jobber aktivt med farge i sine bygg, samtidig som de implementerer vegger som lystrer brukernes behov for sollys, naturlig ventilasjon og temperatur. Folk bør være omgitt av det skjønne, og ha mulighet til å regulere sine omgivelser selv. Slik blir bygget en levende organisme som forhåpentligvis også takler endringer i tiden. Arkitektur bygges i likhet med det bærekraftige rundt samspillet mellom kultur og natur. Den uttrykker vårt verdensbilde, og er samtidig med på å skape det. Bærekraft og holdbarhet er med på å definere dette verdensbildet. Det omfatter alt, og i stor grad arkitekturen. Hvordan bærekraften uttrykkes er umulig å gi et entydig svar på, fordi det legger seg inn under alle delene i et bygg og bak enhver avgjørelse i en designprosess. Det er vanskelig å få tak på hva dette omfattende alt er, og hva som faktisk viser seg å være det beste om 100 år. Framtida er umulig å spå, men det viktigste er hvordan vi lever. Arkitekturen er en stor del av dette, og påvirker oss. Den tradisjonelle arkitekturen kan dermed avskrives som bærekraftig i seg selv. Det var måten det tradisjonelle mennesket levde på, ut fra de forutseningene som eksisterte, som var bærekraftig. Nå er forutsetningene annerledes, og svarene kan ikke gis, men vi kan ikke sitte på gjerdet uten å ta stilling til det. Bærekraften kom for å bli på slutten av 80-tallet, og uansett hvor utvannet og meningsløst uttrykket har blitt må vi utfordre det på nytt hver uke. Dermed kan det få innpass i våre grunnleggende holdninger til design. Da vil de gode skjønne løsningene komme av seg selv.

En grønn beplantet vegg er ikke bærekraftig fordi den er grønn.

Litteratur Lee.S (red.) (2011) Aesthetics of Sustainable Architecture. Rotterdam: Nai010 Publishers Hosey.L (2012) Shape of Green. Washington: Icelandic press Gielen.M og Dvelieger.L (2014) Behind the Green Door: A Critical Look at Sustainable Architecture. Oslo: Oslo Arkitekturtriennale Sauerbruch.M og Hutton.L (2011) “What does Sustainability Look Like”. Lee.S (red.) Aesthetics of Sustainable Architecture. Rotterdam: Nai010 Publishers

KVALITETSSTEMPLET FRAMTID?

metodeeksperiment tekst/ tora vollset, arkitektstudent, ntnu, tora@tidsskrifteta.no foto/ sara solana, kunstner og fotograf, sara@tidsskrifteta.no

ZOOM INN hva skjer når tekst følger foto?

Den minste skalaen er ofte den som påvirker oss mest. Ulla i strømpebuksa klør, fibrene i sofatrekket stikker, tregulvet gir deg flis i foten. De små tingene tar over og gjør det umulig å konsentrere seg om noe annet. En detalj kan stjele all oppmerksomhet. Det vi legger merke til er det vi føler på kroppen, lukter og tar på. Vi husker ikke helheten, vi husker en følelse av å sitte på en hard stol, en overflate som var spesielt myk og en flue som surret rundt.

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2015, S. 34–35

Det kan være nyttig å dykke ned i disse små tingene en gang i blant. Hvordan ser egentlig snøen ut, sånn på nært hold? Hvordan kjennes det å gå på den, ta på den, spise den? Om vi er bevisste på hvordan den minste skalaen påvirker oss og samler på disse erfaringene, kan de brukes til å forsiktig regissere opplevelser i arkitekturen. For å skape det store bildet, må man sette pris på og dyrke de minste detaljene.

ZOOM INN

artikkel tekst/ eirik strand, arkitektstudent, ntnu, eirik@tidsskrifteta.no foto/ vilde l. blom, kunststudent, ntnu, vilde@tidsskrifteta.no

DEN RETTE LINJE ER GUDLĂ&#x2DC;S! om kunst som metode for arkitektur

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2015, S. 36â&#x20AC;&#x201C;39

Den rokker ved konstitusjoner, river ned regelverk og utfordrer det som ligger til grunn for utdannelsen av den moderne arkitekten.

I 1958 skrev den østerrikske kunstneren Friedensreich Regentag Dunkelbunt Hundertwasser sitt Mouldiness Manifesto Against Rationalism in Architecture. Her kommer han med utsagn som: «Den rette linje er gudløs» og «en slum er å foretrekke fremfor den funksjonalistiske arkitekturen». Han proklamerer at den skolerte arkitekten ikke er i stand til å lage god arkitektur samme hvor god han måtte være i sitt fag. Arkitektutdannelsen tar fra han den genuine kreativiteten, og den rette linjes dominans driver han mot en arkitektur der total ubeboelighet er en uunngåelig konsekvens. Litt over tjue år etter Hundertwasser skrev sitt manifest fikk han reist en bygning i hjembyen Wien basert på sine prinsipper og teorier. Kunstneren var nå blitt arkitekt. Historien om Friedensreich Hundertwasser er meget interessant med tanke på spørsmålet om hva som skal til for å skape arkitektur. Den rokker ved konstitusjoner, river ned regelverk og utfordrer det som ligger til grunn for utdannelsen av den moderne arkitekten. Hundertwasser var selv aldri utdannet arkitekt, han tok aldri et arkitekturfag, men baserte sitt arbeid på egen ideologi og samfunnsoppfatning. Hans viktigste byggverk Hundertwasserhaus står tilbake som et bevis på hva han fikk til og dermed også på en arkitektur utenfor akademiske rammer. den faglige metode Gjennom arkitektutdannelsen lærer vi forskjellige måter og systemer for å skape arkitektur; tilsammen kan vi kalle det den faglige arkitekturmetoden. Denne metoden er en mal, basert på de felles utgangspunkt man kan enes om i det faglige miljø. Metoden blir grunnlaget for det vi tegner og dermed grunnlaget for den fremtidige

arkitekturen. Hva denne metoden skal være blir derfor essensielt når vi snakker om hvilken retning arkitekturen beveger seg i. Det er ikke slik at de som opererer ut ifra samme metode skaper identisk arkitektur, likevel er det vanskelig å nekte for at det ikke finnes likhetstrekk mellom arkitektur basert på samme metodiske rammeverk. Metoden handler om hvilket spekter av arkitekturen man befinner seg i, og hvilke rammer man legger til grunn for arbeidet. Tidligere var den faglige arkitekturmetoden noe annet enn i dag. Da var det regler for hva som kunne bygges, man skulle følge en stil, og det vakre var definert av denne stilen. Arkitektur var en kunstart, og de som lagde arkitektur var sjeldent bare arkitekter. Hvis vi tar for oss renessansen og ser på hvem som den gang bestemte hvordan bygninger skulle se ut, blir det mentale bildet av arkitekten nærmest ugjenkjennelig sammenlignet med dagens fagfolk. Den viktigste er kanskje Michelangelo, mannen som blant annet står bak Davidstatuen, takmaleriene og Dommedagsfresken i Det Sixtinske Kapell og kuppelen i Peterskirken. Eller universalgeniet Leonardo da Vinci, oppfinneren og vitenskapsmannen som utviklet Den vitruviske mann og skapte malerier som Mona Lisa og Nattverden. Disse menneskene jobbet hverken med arkitektur eller kunst slik vi gjør i dag, likevel omtaler vi dem som genier og priser deres verk, og renessansen regnes som en storhetstid både for arkitektur og kunst. Hvis dette anses som bra, hvorfor arbeider ikke dagens fagfolk på samme måte? Er det fordi denne metoden er utdatert? Er de moderne metodene bedre? Eller er det mulig at vi beveger oss i feil retning?

DEN RETTE LINJE ER GUDLØS!

hundertwasserhaus og a house to die in Dette leder oss tilbake til Hundertwasser som brukte kunsten som sin metode for arkitektur. Han jobbet med andre ord ut ifra andre rammer enn en skolert arkitekt ville gjort, og resultatet ble ikke overraskende – annerledes. Hundertwasser gikk også hardt ut mot den etablerte arkitekturen, og sa egentlig at alt arkitekter gjør er feil. Grunnen til det er at metoden ikke er riktig, de systemene og rammeverket som er satt for å lage arkitektur er feil, og dermed blir all arkitektur også feil. Han trekker frem noen unntak som for eksempel Antoni Gaudi som han mener bryter med den konvensjonelle arkitekturen, og derfor blir hans arkitektur bedre. Det høres ekstremt ut når man leser Hundertwassers kritikk av modernismen og funksjonalismen, men kanskje det må være ekstremt for at poenget skal bli tydelig nok. Hundertwasser ønsket å inspirere folk til å tenke annerledes om arkitektur, fordi han mente arkitekturen hadde mistet noe essensielt, og at den moderne arkitekturen virket destruktiv på samfunnet. Det som kanskje er mest fascinerende er at etter han har kommet med denne kritikken tilslutt får mulighet til å tegne noe selv,

EIRIK STRAND

mulighet til å være arkitekt. Det han tegner vil være en konkret modell for måten han mener vi skal bygge på. Dette er manifestert i Hundertwasserhaus, og spørsmålet blir da: Er dette et eksempel på god arkitektur? Svaret blir selvsagt subjektivt, men det kan ikke betviles at Hundertwasserhaus har fanget oppmerksomheten til mange, og blitt anerkjent i arkitektmiljøer. Betyr det at han har et poeng når han sier at arkitektutdannelsen er mangelfull? Eller handler det om noe annet? Kunne Hundertwasserhaus like gjerne vært tegnet av en skolert arkitekt? I Oslo skal samtidskunstneren Bjarne Melgaard bygge sitt kunstprosjekt A House to Die In. Dette skal være en bolig der han kan «jobbe, leve og dø». Melgaard samarbeider med arkitektkontoret Snøhetta på dette prosjektet, men det er likevel kunstnerens ide som skal skapes. Det er et bygg som skal lages ut ifra den kunstneriske metode. Det samme var tilfellet med Hundertwasserhaus som ble tegnet av Hundertwasser i samarbeid med arkitekten Peter Pelikan. Felles for disse prosjektene er at den skolerte arkitekten blir mer et hjelpemiddel enn den innovative kilden. Den skolerte arkitekten befinner seg i en posisjon hvor man er fascinert av kunsten og

Den moderne arkitekturen virket destruktiv på samfunnet.

ønsker å være med på å skape den, men på samme tid har kjennskap til det byggetekniske. Likevel er ikke arkitekten roten til byggets idé. Den som setter i gang prosessen er ikke utdannet arkitekt, ergo fødes ikke tankene utfra den faglige arkitektmetoden. individualitet Store deler av funksjonalismekritikken bygger på neglisjeringen av individet. Le Corbusiers postulat om at «alle mennesker har samme behov», og at en bolig skulle være «en maskin å bo i» ble ikke lenger verdsatt da forstadshøyblokkene dukket opp over hele verden i etterkrigstiden. Man spurte etter individet og menneskets særegenhet, hvorfor var det ikke plass til dette i betongjungelen? Motsvaret på funksjonalismen ble en hel kultur med individet i fokus. En kultur vi fortsatt kan identifisere oss med i dag. Hundertwasser var en mann av sin tid, og hans menneskesyn var sterkt individualistisk. Han mente det skjønne kommer fram gjennom det kreative, og alle er kreative på sin helt individuelle måte. Derfor er standardisering det minst skjønne og det mest destruktive sjelen kan oppleve. Dette gjør forakten for den rette linje forståelig ettersom Hundertwasser beskriver den som den eneste u-kreative linje, den tilhører alle som kan bruke en linjal, den mangler individualitet. Hundertwasserhaus viser individualitetsperspektivet til Hundertwasser ved å la beboerne endre på fasader og inventar for å tilpasse boligen til dem selv. I Bjarne Melgaards prosjekt er dette tatt enda lenger, ettersom han bygger hele huset spesielt tilpasset han selv. Det handler ikke her om funksjon, men om frihet til individuell kreativ utfoldelse. Kanskje en identitet?

den beste metoden? I denne diskusjonen rundt hva metoden for å skape arkitektur bør være kan det virke håpløst å skulle finne et fullstendig svar. Ettersom dette handler om en intersubjektivitet i forskjellige samfunn og kulturer i konstant forandring vil et svar både være tvetydig og foranderlig. Likevel er spørsmålet interessant i seg selv fordi det lar oss tenke over hva vi verdsetter som metode for å skape omgivelsene våre. Hva er den beste metoden for å skape arkitektur? Renessansemenneskene visste det. De fulgte sin metode for å skape arkitektur, som var den beste metoden. Funksjonalistene visste det også. De fulgte sin metode for å skape arkitektur, som var den beste metoden. Det handler kanskje mest om å forstå at man er et resultat av samfunnet man lever i, av kulturen man tar del i, og dermed også av utdannelsen man tar. Det er derfor et tankekors hvis det kan skapes god arkitektur av en idé bare en kunstner kan komme på, ikke en arkitekt; det virker problematisk når det faktisk er arkitekten som utdannes til å tegne bygninger, ikke kunstneren. Er det slik at den moderne arkitekten ikke er i stand til å lage et Hundertwasserhaus eller A House to Die In? Betyr det i så fall at arkitektutdannelsen er mangelfull? Kilder Aftenposten (2015), Naboer skremt av Melgaards dødshus. www.aftenposten.no/kultur/Naboer-skremt-av-Melgaards-dodshus--7896619. html (14.02.15) Hundertwasser, Friedensreich (1997) Hundertwasser architecture: For a more human architecture in harmony with nature. Köln: Taschen Koolhaas, R (1995), The Generic City. www.ntnu.no/wiki/download/ attachments/32539747/Koolhaas.pdf (10.02.2015) Le Corbusier (1923), Vers Une Architecture/ Mot en arkitektur. Oversatt av Steinar Lone. Oslo: Spartacus forlag

DEN RETTE LINJE ER GUDLØS!

omtale tekst/ hanna malene lindberg, litteraturstudent, ntnu, hanna@tidsskrifteta.no foto/ hentet fra boka tagging. en bok om stygt som pent

TAGG I HJERTEROTA jo t. brochmann – tagging. en bok om stygt som pent. flamme forlag, 2014.

Bybildet består av mye mer enn det planlagte. På utallige overflater møter vi bokstaver, bilder, tanker som er slengt opp av andre enn beslutningstakerne i kommunen. Tagging. Er det hærverk, kunst eller bare manifestering av rastløshet? Det er dette Jo Brochmann ser på i denne mangefasetterte boka fra Flamme Forlag. Boka er skrevet på ræddismål og har stadige henvendelser til leseren. Vi har en preludie-, interludie- og postludie-dialog mellom fortelleren «JOslo» og «Du». I preludiet introduseres vi for boka: «Den handler om graff generelt, og sånn pax-trashy-tagging spesielt. Jeg er for realz den i verda som veit mest om drætten! […] Tenk så fett å lære litt om strekene du ser hver dag, på hvert fakkings gatehjørne, men likkavæl ikke skjønner drætten av. Elskede, la oss sammen fly gjennom graffens hengende hager og dyppe tæra i historie og aktualitet, stylewars og JOslos evige livsvisdom!» taggingens definisjon Vi har altså å gjøre med en «intelligent analyse av graffestetikken generelt og taggeestetikken spesielt». Denne analysen blir gitt oss av barnebarnet til Odd Brochmann, herremannen som i sin tid skrev boka Om stygt og pent. Denne gangen tas estetikkteorien inn i ukjent farvann. Boka spenner vidt. Etter introduksjonen får vi en kjapp gjennomgang av grafittens utviklings- og stilhistorie.

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2015, S.40–41

Deretter møter vi flere forsøk på å definere graffiti. Vi får en kort introduksjon av kunstkritikeren Clement Greenberg og hvordan han mente modernistisk kunst handlet om å rendyrke det som er spesifikt ved mediet. Dette bruker JOslo til å legge fram «graffens helt ureduserbare betongklosser»: Tradisjon, ulovlighet og eksponering. Disse betongklossene får senere følge av et forsøk på å definere graffestetikkens kjerne: guttekulheten. Som i kjent arkitekturteori er det snakk om et guttekult tempel som holdes oppe av de syv søylene spenstig energi, smudhet, trash, chillhet, tegneseriekomikk, barskhet og lættis ironi. Disse søylene er også da representert i forskjellig grad i de stilene JOslo legger fram fra Tigerstaden; for eksempel spiller naivistisk tæg mye på følelsen av lættis ironi. stilistisk kaos Brochmann har skrevet en bok med et virvar av stilnivå: Språket er som nevnt ræddislættis, med utrop, utallige fotnoter av varierende saklighetsgrad og en ekstremt pågående entusiasme. Inn i dette kaoset skinner også en holdning om at det kun er de kule gutta som kan tægge, en opprettholdelse av stereotyper som gir mindre heder til Brochmann, men som passer JOslo godt. Boka har til tross for JOslos hyperaktivitet og naivitet likevel et tydelig akademisk bakteppe, og det skinner stadig gjennom at Brochmann er lærer. For eksempel er han særs pedagogisk når han forklarer

grafittiens fire hovedbestanddeler: Tags, throws, piecer og characters. Bakerst i boka er det også en supplerende ordliste. JOslo intervjuer tre taggere fra Tigerstaden: Sympatiske karer med kunstbakgrunn, som av forskjellige grunner synes at det å skrive ulovlig på vegger er fett. JOslo er gjennomgående starstruck. Men boka er ikke bare hyllest, vi får også eksempler på kjipe tags, en kritikk av streetarten som digges av middelklassen (tenk Banksy), og forklaring på hvorfor det er litt i overkant mye trashy tagging i hovedstaden, selv for fortellerens smak. Årsaken er enkelt og greit at trashy taggepolitikk fører til trashy tagging: «Politikere og media har løgnaktig redusert graff til tagging, som igjen er blitt redusert til dop, hærverk og allmenn downs». kunst, hærverk og graffitiens kriterie Brochmann rekker også å komme innom diskusjonen om hvorvidt graffiti er kunst, hærverk eller begge deler. JOslo sier det handler om følelser, dette er folkesjelen, ja det er folkekunst! Selv om det er

mangel på grafittiteoretikere er det likevel mange uskrevne lover i grafittiverden. Spørsmålet om hva som er grafitti og hva som ikke er det får vi svar på ut fra for eksempel kriterier som estitikk, utøver, medium eller lokasjon (i prioritert rekkefølge). Det er snakk om oppmerksomhet, kitch, provokasjon, tilhørighet, mangetydighet, og i stor grad Estetikk. JOslo uttaler: «Graffens sanne kjerne er estetikken. Eventuelle budskap er alltid sekundære». Om du er av den mindre rebelske typen lærer du absolutt noe av å pløye gjennom 200 sider ved JOslos side. Det er til tider litt intenst, men forfriskende å se på graffitien, og da særlig tagginga, med nye øyne. JOslos visjon er at «tagging skal bli like semi-legalt som pils i parken!». Tagging blir presentert både som et estetisk og et sosialt produkt, og etter å ha lest boka ser du nok med litt blidere øyne selv på den intetsigende bokstavkrusedullen som plutselig dukket opp på bygårdsveggen din. Boka kan oppsummeres litt som «Du» gjør det i postlude 1: Jo da, den har vært… bra, den. Som sagt litt slitsom».

TAGG I HJERTEROTA

artikkel tekst/ nikolas søfting røshol, arkitektstudent, ntnu, nikolas@tidsskrifteta.no illustrasjon/ william fairminer, arkitektstudent, ntnu, william@tidsskrifteta.no

Å BYGGE I BYTES you cannot simply walk into cyberspace

Vi lever i fremtiden. Kanskje den ikke ser ut som den gjorde i 2001: En romodyssé, men vi lever likevel i fremtiden. Det gjør arkitekturen òg. I en fortsatt litt fjern fremtid som vi enda ikke har tatt helt igjen. Arkitekturen lever i den digitale fremtiden, i et tredimensjonalt aksesystem som vi ikke kan ta på, lukte på, eller kjenne solstrålene stryke over huden vår. Vi kikker inn på den gjennom et 1920 x 1080 vindu og ser en virkelighet som kun eksisterer i binære systemer. Her forsøker vi å skape et bilde av vår egen fremtid. Problemet er at vår virkelighets kompleksitet umulig kan gjenskapes i en datamodell, som er forbeholdt synssansen. Vi har mange flere opplevelser av virkeligheten enn det visuelle: Vinden som nesten blåser oss over ende mellom to litt for høye bygninger, eller som røsker i håret våret på takterrassene litt høyere opp. Regnet som demper byens lyder og renser lufta vi puster inn for støv- og eksossmak. Opplevelsene som forsvinner i datamaskinen er mange. hinsides godt og ondt Hver gang et nytt verktøy eller en ny teknologi utvikles følger en eksperimenteringsperiode i bruksmulighetene. For to år siden fortalte tysk-amerikanske arkitekten Michael Hansmeyer, at man i ettertid gjerne ser på denne utprøvingstiden som noe vulgært og utagerende,

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2015, S. 42–43

men historisk tar man kunnskapen videre i faget, på en mer moden måte. Vi assimilerer det vi lærer av utprøvingen med det vi kan fra før og blir mer kompetente mennesker og arkitekter. Kanskje det er her svaret ligger. Vi er i en modningsfase. Vi tester ut de nye mulighetene vi har, men glemmer det vi allerede kan og kompleksiteten virkeligheten stiller med. Vi ender med å skape all interesse selv. Det er ikke datamaskinen som i seg selv er problemet, den er det vi bruker den til. Nettopp her ligger optimismen: Vi kan bruke verktøyet til å gjøre verden litt bedre. Vi må bare forstå at datamaskinen ikke er så forskjellig fra en kullstift eller en penn. Ikke så annerledes enn en 1:20-modell. Den er bare ett av mange verktøy. digital materialitet Arkitektene Matthias Kohler og hans kollega Fabio Gramazio beskriver i en forelesning på Massachusetts Institute of Technology den digitale materialiteten som en ny mulighet i den digitale tiden. Fenomenet spenner fra måten datamaskinen kan påvirke produksjonsmetoder i arkitekturen, som å programmere en robotarm til å realisere den tenkte virkeligheten uten å gå skrittet via arbeidstegninger, til at den lar arkitekten få kontroll over et romskapende regelsett hvor vi optimaliserer rommene til våre egne krav og preferanser.

De forteller om hvordan parametrisk formgivning og additiv fabrikkering kan skape former som resonnerer med mennesket, som mennesket forstår men ikke kan forklare. Tankene flyter lett til prosjekter som Hansmeyers The Sixth Order, som han gjorde for Ai Weiweis 2011-biennale i Gwangju, eller til årets Phenomena-prosjekt hos moma. De er prosjekter som bruker nettopp disse konseptene. De skaper rom ved å lage et regelverk for hvordan det skal bli til, heller enn å lage rommet direkte, og bruker moderne fabrikkeringsmetoder for å materialisere de komplekse og barokkliknende rommene. Matthias Kohler og Fabio Gramazio utdyper at mulighetene i parametrisk formgivning går dypere enn overflaten og estetikken i arkitekturen. Ettersom det i bunn og grunn handler om å prioritere og utforske hva de leder til, kan det brukes til alt fra strukturene i materialene, for å optimalisere bruken av ressurser, til planene og rommene i et bygg, og videre til store byplaner. Om arkitekter legger opp til det, kan vi bruke metodene til å involvere kunder og brukere mer enn noensinne. Dermed defineres arkitektens rolle sterkere og smartere enn den er i dag. integrasjon Gramazio og Kohler legger vekt på at for at arkitekter skal kunne fylle de potensialene verktøyene byr på, må vi lære dem – lære hvordan de fungerer og hvordan vi programmerer dem til å gjøre det vi vil de skal gjøre. I et intervju med

Metropolis Magazine forteller arkitekt Greg Lynn hvordan Chuck Hoberman ble så frustrert over gapet mellom datamaskinen og arkitekten at han lærte seg å programmere dem allerede på åttitallet, og om Peter Eisenman som brukte datamaskinen som et teammedlem mer enn et verktøy. Hvilken rolle bør datamaskinen spille i arkitektpraksisen? Den er uten tvil blitt en sentral del av arbeidet vårt, og det finnes ingen vei tilbake. Tross den sentrale plassen datamaskinen har i hverdagen vår virker det ikke som om vi helt forstår hvordan den bør brukes. Lynn beskriver det som at vi har trådd et steg tilbake fra Hoberman og Eisenman sine standpunkt, og glemt at vi må forstå verktøyet vi bruker. Vi må snu trenden der datamaskinens muligheter sees på som noe fjernt og tilfeldig, til å være produktive i både hvordan vi bruker og ser dem.

Kilder Metropolis: Computer Controll. http://www.metropolismag.com/ September-2013/Computer-Control/ (16.02.15) Architecture: Kohler Reading 3. http://architecture.mit.edu/pdfs/ lecturereadings/030713-Kohler-Reading-3.pdf (17.02.15) Google: Architecture in a Digital Age – Design and Manufacturing. https://www.google.no/books?hl=no&lr=&id=L-p4AgAAQBA J&oi=fnd&pg=PP1&dq=digital+influence+on+architecture&o ts=Q3Xouy89Wr&sig=H4kW59WyLQAPqbT_4BjoLPi7Hok& redir_esc=y#v=onepage&q=digital%20influence%20on%20 architecture&f=false (16.02.15)

Å BYGGE I BYTES

fjerneverdig

OM ARKITEKTUR, NATUR OG UKULTUR tekst/ mikkel frengstad, arkitektstudent, ntnu, mikkel@tidsskrifteta.no foto/ hanne dahl geving, fotograf, hanne@tidsskrifteta.no

Fjerneverdig: adj. motsatt av verneverdig, brukes om bygninger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig arkitektur) prosjketinformasjon adresse: Høgskoleringen 9, Trondheim status: Ferdigstilt byggherre: Norsk institutt for naturforskning, nina arkitekter: Pir II (inkl. interiør) prosjekt- og byggeperiode: 2008–2013

Tema for denne utgaven er metode og det synes passende å raljere over en konseptuell framgangsmåte som er mye brukt, for ikke å si misbrukt og utbrukt, i moderne arkitektur, nemlig det å la seg inspirere av og imitere naturen. Det er ingenting i veien med natur, man kan sågar hevde at naturen er fullkommen. Uansett hvor nesegrust man beundrer greske templa, palladianske villae eller corbusiansk modernisme vil arkitekturen alltid være underlegen naturen. Det er derfor et risikoprosjekt å begi seg ut på en arkitektonisk tolkning av naturen. Arkitektene i Pir ii har tatt en sjanse med nina-huset på

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2015, S.44–45

Gløshaugen med vekslende hell. nina ønsket at bygget skulle gjenspeile fagfeltet deres og arkitektene jublet. En autostrada av muligheter for syltynne landskapsreferanser åpnet seg. Arkitektkontoret selv beskriver bygget som en «Moderne kontorblokk i tre «svevende over» en sokkel utformet med assosiasjoner til formasjoner i naturen: isfjell, bresprekk, svaberg, lysning i skogen…» Referansene følges naturlig i interiøret, for eksempel glassveggene som er foliert med dyrefotografier, eller det akvamarine gulvet i sokkelen. De oppleves som friske vindpust i en dampende jungel. Apropos vind er det synd at bygget ikke klarer seg med naturlig lufting, for makan til

skjemmende ventilasjonsrør skal man lete lenge etter. For å fritt sitere Førsteamanuensis Bryn; «Hvem er det som kan fullstendig føkke opp et bygg? Det er vvs-ingeniøren!». De lærdes strides om hvorvidt det er Gud eller Djevelen som finnes i detaljene, men det er i hvert fall sikkert at de gir arkitekten mulighet til å tråkke skikkelig i salaten.

den gang ei. Området er gjerdet inn og like øde som den sibirske tundraen. Det undres om arkitektene her har strukket konseptet forbi brukervennlighetens ytterpunkt. Paradoksalt nok er de tilsynelatende naturlige steinblokkene ikke annet enn ferdigstøpte betongelementer. Det må naturligvis jukses litt, når arkitektur leker natur og arkitekter leker Gud.

Det aller verste er likevel at hele den konseptuelle ideen hviler på en rask skisse av en kasse «med assosiasjoner til skog, og med organiske bølgebevegelser i tre og glass» over en «berglignende struktur.» Nettopp dette berget er problemets morpotet. Oversiden ligger på samme nivå som første etasje i trekassa og kunne vært et lekent friluftsområde, men

Kilder Pir II.no: Kontorbygget Nina. http://pir2.no/prosjekter/ kontorbygg-nina/ (10.02.15) Nina.no: Om Nina. http://www.nina.no/om-nina/nina-huset/ (10.02.15)

OM ARKITEKTUR, NATUR OG UKULTUR

kranglekroken

DE E VIKTI Å TÆNK! tekst/ andreas magerøy, arkitektstudent, ntnu, andreas@tidsskrifteta.no illustrasjon/ maria wyller, arkitektstudent, ntnu, maria@tidsskrifteta.no

«Går det ann å seie at ei metode e generelt betre enn ei anna? At ei form for tilnærming har vist seg å gje betre resultat enn alle andre?» spør Andreas, før han bruker tapetkniven til å dele rundstykket han har i hendene. «Æ veit ikke. Æ føle lissom æ har funne min måte å gjør de på.» Lisa rører med gaffelen i hummusen. «Ja, ka gjer du då?» «Æ begynn bare me å gjør nåkka! Teine eller lage skissemodell eller nåkka.» «Det høyrast ut som du liksom ikkje har ein fast metode?» Det er eit lite snev av skepsis i Andreas si stemme. «Neei ... Begynn bare en plass! Åsså tru æ de e vikti å tænk! Uansett ka du gjør.» «Men du har jo vore på kontor og. Korleis arbeide dei ute i arkitektnorge?» «De e mest bare skissa. Mang gang virke de som de ikke har nå særli prosess engang.» Mari er ferdig i kassekøa i kantina og har satt seg ned i sofaen. «Jeg tror det er veldig få arkitektkontor som faktisk bruker modeller som arbeidsmetode.» «Så det vi gjer på skulen kan ikkje heilt samanliknast med arbeidslivet? Burde ikkje vi då bruke studiet på å bli enda betre på arbeidsmetodene som brukast der ute?» «Æ trur at erfaringa vi får på skula fra modella, skissa og prosjekt, e nytti når vi kjæm ut i arbeidslivet. Då forstår vi om nåkka e bra eller dårli ut’n å mått lag modell eller tegn hundre skissa.» «Eg har fleire gonge skrive ein del i starten av prosjekt for å blir godt kjent med tomta og prosjektet. Då prøve eg å la tomta skrive seg inn i valet av konsept.» Andreas stirrer litt ut i tomrommet. «Men hører konseptet til tomten, eller hører det til programmet?» spør Mari luftig. «Æ syns konsept kan komme utanfra. Før mæ e det

TIDSSKRIFTET A, UTG. 1, 2015

vikti at konsepte e så abstrakt, så åpent, at det ikke gir nåkka føringa på forma.» seier Lisa. «Ja, form og uttrykk må liksom komme fra en prosess. Jeg tror konsept som låser seg til en viss form er de man lettest forelsker seg i.» «Og dei som klienten lett forelske seg i!» skyt Andreas inn. «Ja. Sånn som nina-bygget. Konseptet med å lage noe som ser ut som en isbre har nok gjort en del ting vanskeligere enn nødvendig.» «Kan vi seie at å bruke denne typen formlåsande konsept på sett og vis e ei metode? Forma blir ganske låst og resten handlar om å løse programmet innafor forma?» Andreas stiller opp det spørande ansiktsuttrykket. «Men de e jo likevel blidd et ganske bra bygg?» spør Lisa. «Ja, det er vel mest isbreen som er problemet.» «Astrup Fernley-Museet kan vel være eit anna eksempel på at eit konsept som låser ei form tidleg i prosessen? Forma skal jo angivelig være et resultat av ei tidlig skisse.» «Men det er jo ingen som vet når den egentlig ble tegnet. Og hvor mange lignende skisser som var tegnet før denne.» Denne gangen er det Mari som er skeptisk. «De e egentli rart at vi ikke veit meir om kordan idea som finnes bak byggan.» «Ja, det er sant! Det e tilgang på utruleg mykje informasjon om forskjellige prosjekt. I ArkitekturN for eksempel. Men kvifor blir arbeidsmetoden aldri beskrive?» «Det er vel kanskje litt som den hemmelige ingrediensen i sausen til bestemor» seier Mari. «Litt yrkeshemmelighet?»

bibliotekhjørnet

ARKBIB ANBEFALER tekst/ stine thordarson moltubakk, stine.moltubakk@ub.ntnu.no, arkitektur- og byggbiblioteket foto/ julie fosse, arkitektstudent, ntnu, julie@tidsskrifteta.no

metodelitteratur Hvilke metoder trenger en arkitektstudent å lære om? Arkitekturfeltet «låner» flere metoder fra andre fagtradisjoner. En arkitekt kan ha bruk for så mangt i sitt arbeid, for eksempel utforming av spørreundersøkelser, brukerinvolveringsmetoder, bygningsanalyse og hvordan man skriver om- og argumenterer for sine prosjekter. I sist spalte skrev jeg om bruk av virkemidler fra fiksjon som en måte å formidle arkitektur og design på forståelig og engasjerende vis. Men det er også viktig å lære seg å skrive korrekt rent formelt sett. Man skal blant annet kunne bruke teori og argumentere for egne påstander ut i fra disse, samt være bevisst egen situering og ulike etiske retningslinjer. Sannelig bra noen skriver bøker om alt dette. tradisjonelle metoder Det finnes flust av bøker om akademisk skriving, blant annet Metode og oppgaveskriving av Olav Dalland. Han kommer med blant annet med generelle skrivetips og tar for seg regler for kildebruk og kildekritikk, hvordan man siterer og refererer, samt ulike metoder for innsamling av empiri – for eksempel intervju eller spørreundersøkelser. Men: disse generelle metodebøkene er ofte utlånt fra alle bibliotekene, siden de er relevante for studenter fra mange ulike fagretninger. Denne våren skal vi kjøpe inn flere bøker som er rettet spesifikt mot arkitekters skriving og skriving om arkitektur. En bok vi allerede har inne er Writing about Architecture: Mastering the Language of Buildings and Cities (finnes også som ebok), som tar utgangspunkt i arbeidet til noen av de beste

arkitekturkritikerne. En annen mulig relevant bok som er på vei inn er Urban Literacy –Reading and Writing Architecture, som beskriver nye metoder både for å lese og skrive arkitektur og urbane rom. metoder for prosjekter Det finnes også mye litteratur som er relevant når man skal jobbe mer praktisk med konkrete prosjekter. Hvordan forholder man seg for eksempel til de som skal leve med og i arkitekturen? De bør kanskje involveres. Biblioteket har mange bøker med eksempler på metoder for å legge til rette for brukermedvirkning. Det har nylig kommet inn to bøker om dette: Architecture is Participation, som brukes i undervisningen allerede, og We Own The City. Førstnevnte bok inneholder forslag til hvordan designe planprosesser med brukermedvirkning, og sistnevnte tar for seg flere eksempler på ulike «bottom-up»-initiativer i et knippe storbyer. Vi har selvsagt en god del mer metoderelatert litteratur enn dette i biblioteket, og mer kommer på nybokhylla utover våren!

BIBLIOTEKHJØRNET

TIDSSKRIFTET A www.tidsskriftetA.no

A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.

redaksjon Maria Wyller (ansv. red., styreleder), ntnu Ingeborg Stavdal (nestleder, jour.ansv.), ntnu

TIL BIDRAGSYTERNE vil du skrive til tidsskriftet a? Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei.

Amund M. Rolfsen (jour.ansv.), ntnu Mikkel Evald H. Frengstad (økonomiansv.), ntnu Henriette Bakke Nielsen (layoutansv.), ntnu Mari Synnøve O. Gjertsen (foto- og ill.ansv.), ntnu Julie Fosse (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu journalister Alice Lødemel Sandberg, Andreas

Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskriftetA.no.

Magerøy, Mathias Midbøe, Kristian Ormhaug, Nikolas Røshol, Tora Vollset, Mats Heggernæs, Hanna Malene Lindberg, Eirik Strand, Ingvild Stokke, Jonas Peter Falck, Magnus Knutsson. fotografer og illustratører Vilde L. Blom, Johannes Laukeland F. Sunde, Hanne Dahl Geving, Vegard Forbergskog, William Fairminer, Tiina Tinouschka Nilsson, Sara Solana, Anders Solhøy, Joana Bruno.

layout Henriette Bakke Nielsen og Margunn Aksnes

forside Mari Synnøve O. Gjertsen

Annonser Markedsansv.: Olaf Godtland Røe annonse@tidsskriftetA.no

Kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: post@tidsskriftetA.no Nett: www.tidsskriftetA.no Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket Opplag: 500 Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

TAKK TIL Studio:Beta og Stine Thordarson Moltubakk

Studerer du arkitektur? Da er vi fagforbundet for deg!

Studentmedlemskap gir deg: • Gratis reise-, ulykkes- og/ eller innboforsikring • Rådgivning vedrørende arbeidsforhold, herunder lønn • Bank- og forsikringsfordeler gjennom Danske Bank og Storebrand • Gratis juridisk rådgivning og bistand • Tilgang til AFAGs lønnsstatistikker Les mer og meld deg inn på www.hvorforafag.no

- Vi er den nye generasjonen arkitekter. Som medlemmer i NAL kan vi påvirke våre rammebetingelser. ANETTE HELSTAD, STUDENTMEDLEM

Bli studentmedlem du også! Norske arkitekters landsforbund (NAL) jobber for å fremme god arkitektur og arkitekters felles interesser. NAL er en viktig rådgiver og tilrettelegger for gjennomføring av arkitektkonkurranser i Norge og prosjektleder for WildCard-ordningen. I tillegg arbeider vi med en rekke forbildeprosjekter innen miljø og bærekraft. Våre magasiner presenterer det fremste innen norsk arkitektur og oppdaterer deg på siste nytt innen fagfeltet.

Som arkitektstudent får du en rekke fordeler: -

8 utgaver av Arkitektur N og 11 utgaver av Arkitektnytt per år - rett i postkassen Alle utgaver av Norske arkitektkonkurranser Fri bruk av NALs bibliotek og databaser Adgang til å søke NALs stipender og legater Studentrabatt på utvalgte kurs og konferanser Fri adgang til lokalforeningenes møter Tilbud om ordinært medlemskap når mastergraden er fullført Gunstige medlemsfordeler på produkter hos Eplehuset, Ventelo og Gjensidige

Studentmedlemskap kun kr 785,- pr år

Søknadsskjema og mer informasjon finner du på arkitektur.no