Tidsskriftet A3/2018 by Tidsskriftet A

27 25

31 36

4 6

5 8 9 2

22 57 44

37 45

3/2018

13 46 48

Arkitektenes fagforbund (AFAG) er fagforbundet for deg som studerer arkitektur, landskapsarkitektur, interiørarkitektur, design eller tilsvarende. Vi jobber for gode lønns- og arbeidsvilkår for arkitekter og designere i Norge. Som studentmedlem hos oss kan du være sikker på at vi ivaretar deg som student og når du skal ut i arbeidslivet. I tillegg til dette får du gratis forsikring inkludert i ditt medlemskap. Se flere av våre fordeler og meld deg inn på www.afag.no

post@afag.no

www.afag.no

tlf.: 23 33 24 80

innhold Leder og fra arkivet

Hva skjer, A?

Kvifor er det så vanskeleg å lage ting sjølv?

DIY Dave

Fem rekkehus til prisen av én leilighet

Bygg ditt eget hus

Arbeidslivserfaring

Fire freshe forslag

Lykke i det tungvinte

Håndlag

Tiny-house – Ti trinn: Hvordan bygge ditt eget hus

Fjerneverdig

Kranglekroken

Innbretting

Redaksjonen anbefaler

Bibliotekhjørnet

forside Andrea Wolstad, Hege Akernes Olsen og Line Blom Salvesen

Fakultet for arkitektur og design

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ad - www.facebook.com/ab.ntnu

Ikke selvsagt, men selvgjort quynh lan truong ansvarlig redaktør

eline mogen ansvarlige redaktører

fra arkivet: a utgave 1 (1964), side 1

Det er nå fem år siden Tidsskriftet A startet opp igjen etter en lengre periode med opphold. Siden oppstarten i 1962 har tidsskriftet gjentatte ganger blitt lagt ned, men noen har alltid startet det opp igjen. Vi tror dette skyldes at arkitektstudentene gjennom tidene har følt et behov for et forum hvor det er mulighet for å uttrykke seg utenfor undervisningsopplegget og tegnesalens fire vegger. Vi ser fremdeles nødvendigheten av å ha denne plattformen. Et sted hvor vi selv kan forme vår egen læring og arkitekturforståelse, ved å på egen hånd kunne sette oss inn i temaer, grave dypere og velge uttrykksformer vi finner interessante. Vi setter våre egne premisser, og følger prosessen fra idé til ferdig produkt. Selv om arbeidet med tidsskriftet er tidkrevende, føler vi at det gir oss noe verdifullt å vite at vi har gjort dette på egen hånd. Vi håper at kommende generasjoner arkitektstudenter vil føle det samme behovet for å ha en slik arena. Om dette gjør oss til bedre arkitekter vet vi ikke. 3

Ligger tilgjengelig på NALs nettside arkitektur.no.

kilde: arkitektur.no

GRAV I ARKIVET Norske arkitekters landsforbud (NAL) har tilgjengeliggjort en rekke gamle forelesninger i videoform på nett. Opptakene stammer fra forelesninger arrangert av Oslo Arkitektforening (OAF) på 1980- og 1990-tallet. Selv om den tekniske kvaliteten er relativt utdatert, kan man finne mange interessante og inspirerende temaer og forelesere her.

kilde: trdevents.no

JUBILANT Arkitektstudentenes Broderskab, linjeforeningen for arkitektutdanningen ved NTNU, fyller år! Linjeforeningen ble stiftet i 1913, og blir hele 105 år gammel i år. Jubileet feires med en jubileumsuke spekket med arrangementer, og det er duket for stor fest. A gratulerer så mye!

FIKS DET SJÆL! 13. november inntas folkebiblioteket i Trondheim av forskjellige organisasjoner og enkeltmennesker som har som mål å inspirere deg til hvordan du kan gjøre ditt for å bidra til en bedre og mer miljøvennlig verden. Navnet på arrangementet er Upolert: Fiks det sjæl, og fokuset her er at alle kan gjøre noe. Kvelden vil bestå av ulike foredrag, samt muligheten til å lage og fikse ting selv!

PS! Er du interessert i Broderskabets historie? I forbindelse med 100-årsjubileet i 2013 laget A en utgave om nettopp dette, sjekk den ut i arkivet på tidsskrifteta.no.

Trondheim folkebibliotek 13. november 2018 kl. 18.30

Hva skjer, A? OPPDATERINGER

tekst/ eline mogen, arkitekturstudent, elinem@tidsskrifteta.no

foto: arne gunnarsjaa

HØSTEN PÅ TKM Ved Trondheim kunstmuseum (TKM) skjer det spennende ting i høst. Utstillingen NATURvitenskap viser kunstnere som har en naturvitenskapelig tilnærming til arbeidet sitt. Her tas det blant annet opp spørsmål om hvordan kunsten og naturvitenskapen kan kombineres og dra nytte av hverandre. TKM Bispegata 6. oktober 2018 - 31. mars 2019 TKM Gråmølna 20. oktober 2018 - 24. mars 2019 Ellers vises også Ferriscope ved museet i høst. Dette er en utstilling i videoform som tar for seg urbane utsiktshjul (les: pariserhjulet) som tema. Kunsteren bruker dette som et springbrett for å diskutere de «etiske og sosiale konsekvensene av vår tids rådende visuelle modus». TKM Bispegata 13. oktober 2018 - 4. november 2018

KUNSTBIENNALE Trondheim Open er en kunstfestival som foregår annethvert år. Festivalens fokus er den lokale og regionale kunstscenen, og den drives av representanter fra byens kunstnerorganisasjoner og atelierfellesskap. Flere av disse atelierene åpner dørene den andre helgen av festivalen, og inviterer publikum til å se kunsten fra en annen vinkel. Ellers byr festivalen på mange andre arrangementer, slik som kunstmarked, ulike og utstillinger, og workshops i bokbinding og japansk tresnitt. For mer info om de ulike arrangementene, sjekk ut trondheimopen.org.

kilde: trdevents.no

kilde: trondheimkunstmuseum.no

Arrangeres 26. oktober - 4. november

HYTTEBESØK NRK er i gang med en ny runde besøk hos arkitekter i «Arkitektens hjem», men i stedet for å oppsøke dem hjemme drar programleder Charlotte Thiis-Evensen nå til hyttene og feriestedene deres. Noen av arkitektene som bidrar i denne runden er Carl Viggo Hølmebakk og Einar Hagem. Kanskje får du inspirasjon til å tegne og bygge egen hytte? Kan sees på NRK nett-tv. Og du? Følg gjerne med på Arkitekstudentens hjem på tidsskrifteta.no gjennom høsten!

kilde: tv.nrk.no

Kvifor er det så vanskeleg tekst/ elise brandsvik skeide, arkitekturstudent, elise@tidsskrifteta.no

Korleis har det seg at eg aldri kjem i gong med den puffen eg skulle ha laga for to månader sidan? Og kva med den hylla eg gjerne skulle ha måla? Dørstokkmila er uendeleg lang, og krev ein viljestyrke utan like for å klive over. Når man etter eit utal om og men endeleg har kome seg over og skal til å byrje på det som har vore utsett så lenge, vert ein møtt av ein vegg av motstand. Det var visst ikkje ein dørstokk. Det var eit enormt leikestativ som må navigerast gjennom før man – kanskje, dersom man har ein heil del flaks og økonomisk tryggleik – kjem ut på rett side med eit nydeleg og ferdig arbeid. Slik kan ein sjå på dei fleste prosessar som inneber å ikkje nytte fagfolk. Det er tungt å kome i gong fordi du truleg ikkje sit på den nødvendige kunnskapen. Det er tungt å halde fram fordi ein konstant må tilegne seg ny kunnskap. Og det er tungt å sette av tid til noko ein veit kunne ha vore gjort enklare. Det er rett og slett tungt å lage ting sjølve.

Som inspirasjon for å kome i gong kan ein sjå til Ivar Aasen, nynorskens far og ein bauta for språkentusiastar i vårt kjære land. Føydd og oppvaksen på ein gard, var det kanskje ikkje forventa at han skulle gjere arbeid som fekk nasjonal merksemd. Ørsta var ikkje akkurat verken ein intellektuell eller kulturell avkrok her til lands på den tida (og er vel kanskje ikkje det i dag heller?). Likevel visste han kva han ville, og fylgde interessa si for språk, trass all motstand. Han tok like godt og laga sitt eige skriftspråk. Dersom du no kjenner deg sånn passe nedtrykt og føler du burde kome i gong med å gjere noko, fortvil ikkje. Han fekk nemleg ikkje æresmedalje før 1871 (og var då 58 år), så du kan slappe av nokre år til.

å lage ting sjølv? illustrasjon/ sina marie haave, arkitekturstudent sina@tidsskrifteta.no

Eventuelt kan du ta deg på tak og få gjort ting. Dersom det passar inn med alt anna du har i sving. Studie, arbeid, husarbeid, sosialt. Ting tek tid. Spesielt dersom du attpåtil vi lage noko sjølv. Ta strikking til dømes: dette er eit supert handarbeid ein kan arbeide med MEDAN man gjer andre ting (dette inneber at du så klart har opparbeida deg evna til å strikke frå før. Dersom du nett har byrja å lære deg dette, kan derimot strikkeoppskriftene verke som hieroglyfar og ting tek litt lenger tid å få til). Då får du sikra eit sosialt liv OG laga noko sjølv. Men med det meste anna må ein kanskje arbeide på ein verkstad eller sitje i einsemd ein heil del timar. Kanskje det er akkurat dette me treng i den travle kvardagen. Å faktisk ta seg tida til å vere i ein situasjon, kanskje endåtil i stillheit, så lenge det krevst.

Så kva om ein så set i gong. Kanskje forenklar planane og senkar forventningane om resultatet. Kanskje det ikkje lenger handlar om det som skal produserast, men den faktiske prosessen det er å lage noko frå botnen av. Om du så ikkje fekk laga puffen eller måla hylla, så har du laga noko. Og det er bra nok i seg sjølv. «Breaking news: den mentale helsa til unge er perfekt etter DIY-boom». Eller er ho eigentleg det? Dette hadde kanskje vore tilfellet i ein utopi. Ei verd der ingen levde under påkjenning av stress, og ingen hadde dorullen feil vei. Slik er det diverre ikkje. Folk flest har ikkje tid til ting. I alle fall ikkje dersom man skal sjå på kva veg dorullen er snudd. Kanskje er det like greitt å la vere og lage valdsame ting sjølve og heller sjå siste episode med «Ex On The Beach».

Referanser: Ivar Aasen-tunet (2018) Ivar Aasen. Tilgjengeleg frå: http://wwwaasentunet.no/iaa/no/ivar_aasen/ (Henta: 02.10.2018, kl. 20.35). 7

illustrasjon/ fatin radi, arkitekturstudent, fatin@tidsskrifteta.no

Fem rekkehus til prisen av én leilighet tekst/ magnus troøyen, arkitekturstudent, magnust@tidsskrifteta.no illustrasjon/ line blom salvesen , student, line@tidsskrifteta.no

På Svartlamon i Trondheim er byggingen av fem splitter nye rekkehus nylig avsluttet. Prisen? Tre millioner kroner. Boligene er et resultat av høy grad av medvirkning, der beboerne har vært involvert i prosessen helt fra starten av. Byggeprosjektet utfordrer ideen om at en bolig er en ferdig vare som kan kjøpes, og viser hvor verdifullt medvirkning som virkemiddel kan være i en byggeprosess. I snart 30 år har Svartlamon vært Trondheims rebelske ansikt utad. Mye av bebyggelsen her stammer fra slutten av 1800-tallet, men de siste årene har det blitt gjennomført flere byggeprosjekt hvor medvirkning har spilt en sentral rolle gjennom hele prosessen. Bydelen ble av Trondheim bystyre i 2001 regulert som et «byøkologisk forsøksområde», med en forenklet reguleringsplan som ga unntak fra en lang rekke byggetekniske regler og forskrifter. På Svartlamon er beboerne tett involvert både når det gjelder nybygg, rehabilitering og drift av området. å bygge sin egen bolig I 2015 satte Svartlamon boligstiftelse i gang et boligprosjekt i samarbeid med Nøysom arkitekter hvor medvirkning stod sentralt gjennom hele prosessen. De fem rekkehusene stod ferdig denne sommeren, og kan ved første øyekast se ganske like ut. Men både vinduer og dører er kjøpt fra gamle villaer på Singsaker og på Finn.no, og hvert hus har sitt eget individuelle preg. Prosjektet er et godt eksempel på hva som kan skje om man tar all makt fra den profesjonelle utbyggeren og gir den til hver enkelt beboer.

Det som gjør prosjektet interessant er at de fem familiene har bygget husene sine selv. Helt fra bunnen av. De har tegnet egne romløsninger, reist sitt eget reisverk og banket inn hver eneste spiker. Materialene er i stor grad kjøpt brukt, og gjennom utstrakt medvirkning fra beboerne har rekkehusene blitt bygget på et historisk lavt budsjett. De fem rekkehusene har kostet tre millioner kroner – alt inkludert. Tomta fikk de av kommunen. Boarealet i hver bolig er på under 70 kvadratmeter – langt under snittet i Norge. Selvbyggerne har spart inn der det er mulig, og de får heller ikke eie «huset sitt» når det står ferdig. Beboerne får en leiekontrakt for 5 år med mulighet for forlengelse når boligen står ferdig, men leien er langt under markedspris for tilsvarende antall kvadratmeter. Et sentralt punkt er at boligen ikke skal sees på som et investeringsobjekt; selvbyggerne får ikke ta del i prisgaloppen som preger resten av boligmarkedet. Den materielle standarden i rekkehusene er ganske lav, og husene er unntatt fra en rekke byggeforskrifter, blant annet når det gjelder energi. Likevel er det imponerende å se hvordan fem rekkehus kan bygges til prisen av én liten leilighet i Trondheim sentrum. Nøysom arkitekter beskriver prosjektet slik på sin hjemmeside: «Et eksperiment i en anvendelse av byøkologiske prinsipper og et forsøk på å demonstrere verdien av nøysom ressursbruk, kreativt gjenbruk og samarbeid i byggeprosessen for å skape mindre ressurssløsende, og mer bærekraftige og inkluderende bygde omgivelser».

arkitektens rolle under selvbygging Det var Nøysom arkitekter som stod bak ideen, og de utviklet et konsept med stenderverkshus som ga de fem familiene et godt og fleksibelt fundament når de skulle gå i gang med byggingen av sin egen bolig. Arkitektene hadde flere møter med beboerne under byggeprosessen, men foruten litt hjelp fra elektriker og rørlegger har beboerne gjort det aller meste selv. Prosessen har vært lang og kronglete – beboerne forteller om mange vanskelige diskusjoner underveis – men i dag virker prosjektet overraskende vellykket. Prosjektet fikk hederlig omtale av Byggeskikksprisen, og er omtalt i medier over hele verden.

I motsetning til mange andre selvbyggerprosjekter preges de fem rekkehusene av et tydelig felles arkitektonisk uttrykk

I motsetning til mange andre selvbyggerprosjekter preges de fem rekkehusene av et tydelig felles arkitektonisk uttrykk, der hele prosjektet fremstår som en felles enhet. Til tross for at de fem familiene har bygget og designet hjemmene sine fra bunnen av er det en tydelig sammenheng i prosjektet, og dette må arkitektene ha ære for. De fem boligene har unike særpreg og gjenspeiler beboernes personlighet og behov på forskjellige måter, men har samtidig et enhetlig visuelt uttrykk. Samtidig er det interessant å se hvordan boligene har fått sitt særpreg og egne kvaliteter gjennom de ulike løsningene og materialene som er valgt. Alt fra vinduer, detaljering og planløsninger er unikt og spesialtilpasset hver enkelt beboers behov, og dette gir en veldig interessant variasjon i kvaliteter til tross for boligenes felles visuelle uttrykk. Gjenbruk har vært viktig gjennom hele prosessen, og sørger for at ingen av boligene er like.

utfordringer ved selvbygging Under vår befaring på området la vi tidlig merke til den materielle standarden, som er en god del lavere enn det vi er vant til i nye boliger. Som vi allerede har vært inne på har Svartlamon sin egen regluleringsplan som gir dem unntak fra en rekke tekniske forskrifter, og dette er tydelig både innvendig og utvendig i husene. Det eneste kravet de verken ønsket eller kunne få dispensasjon fra var brannkravene, men ellers er sentrale krav som universell utforming og energikrav i TEK10 ikke fulgt. Vi la blant annet merke til bruk av treverk på baderom som ikke hadde ordentlig luftesystem, og den utstrakte bruken av brukte vinduer og dører kan gi et høyt energibehov. Det blir interessant å se hvordan rekkehusene tåler tidens tann, og hvordan holdbarheten på boligene er. Selv om unntaket fra de tekniske forskriftene kan gi utfordringer med holdbarhet og energiforbruk, er det vanskelig å se for seg hvordan dette prosjektet kunne vært gjennomført i tråd med alle de reglene og forskriftene som finnes for nybygg i Norge. Boligene er bygget av familier uten håndverksutdanning og i stor grad med brukte materialer, og dette ville blitt svært vanskelig om man samtidig skulle bygget i tråd med en «normal» reguleringsplan. Svartlamoens spesielle reguleringsplan bidrar til å gjøre slike byggeprosjekter mulig, men samtidig ville ikke dette prosjektet kunne vært gjennomført i en annen bydel. Hele prosjektet har derfor vært veldig avhengig av velvillighet hos kommunen, og arkitektene har jobbet tett med både lokalpolitikere og byggesakskontoret for å få det gjennomført. Grunnen på Svartlamon eies av Trondheim kommune, og det er de som stilte tomta til disposisjon til de fem rekkehusene. Svartlamon har stort sett hatt hele den politiske ledelsen i Trondheim (foruten FRP) bak seg, og dette har vært et nødvendig suksesskriterie for å lykkes. Kommunen har derfor brukt en del penger på Svartlamon, men Trondheim FRP er eneste politiske parti som er imot subsidiene som gies til området. De mener området bør selges, og at boligene bør leies ut til markedspris.

hva kan dette prosjektet lære oss? Byggeprosjektet på Svartlamon er et interessant forsøk som viser hva som kan oppnås om man klarer å bruke medvirkning aktivt i hele prosessen. Man tar makten bort fra de profesjonelle utbyggerne og gir den til dem som skal bo i huset, og gjør det samtidig mulig å spesialisere og tilpasse hjemmet sitt i langt større grad enn før. Boligen blir ikke lenger noe investeringsprosjekt, og er ikke lenger en like sentral del av den såkalte vekstøkonomien. Det er kanskje ikke alle som er interesserte i å gjennomføre et prosjektet like ekstremt som selvbyggerprosjektet på Svartlamon, men prosjektet viser likevel på en interessant måte hva man kan oppnå om man inkluderer medvirkning tidlig i byggeprosessen. Selvbyggeprosjektene viser at det er mulig å utfordre de stadig mer konforme oppfatningene av hva fremtidens miljøvennlige boliger bør være, og at det er mulig å bygge vellykkede boliger til en svært fordelaktig pris om man tør å tenke litt utenfor boksen. Prosjektet viser at det er mulig å få til ikkekommersiell boligbygging også i lille Trondheim, og at selv folk som aldri har bygget noe før kan klare å bygge sin egen bolig. Der dagens boligbygging stadig mer preges av kommersielle interesser og profitmaksimerende aktører er det befriende å se at også nøysomhet, kreativitet og samarbeid kan bidra til å skape gode boliger.

Referanse Nøysom arkitekter (2016) Eksperimentboliger på Svartlamoen, Arkitektur N, nr 3-2016. Rosvold, K. (2017) Svartlamoen Tilgjengelig fra https://snl.no/ Svartlamon (Hentet: 06. oktober 2018). Røise Kielland, I. (2017) Nå bygges det eksperimentelle fellesboliger, Dagens Næringsliv D2, 22. desember, s. 2. 15

Bygg ditt eget hus

Nå kan dine arkitektdrømmer bli virkelighet!

Drømmer du om å bygge ditt eget hus? Et sted du kan vise fram med stolthet og si at «dette har jeg bygget helt fra grunnen av, med mine egne hender?»

Alt du trenger er disse to sidene, samt en saks, lim, og tid til overs som du kan sløse vekk på å sette sammen et urealistisk papirhus i miniatyrformat.

Klipp ut figuren til venstre ved å følge ytterlinjene, brett langs de stiplede linjene, og lim bygningen sammen. Klipp ut dører, vinduer og dekorer etter eget ønske!

tekst og illustrasjon/ marina skanche, arkitekturstudent, marina@tidsskrifteta.no

Et variert utvalg av passende antrekk å velge mellom er også inkludert.

For å vise dimensjonene i huset i sammenheng med menneskelige størrelser kan du sette inn en skalafigur. Dersom du er nøyaktig 6,8 cm høy i målestokk 1:25 og har en rektangulær kroppsfasong kan du enkelt leve deg vidre inn i arkitektdrømmen gjennom skalafiguren. Nå som du har bygget og innredet ditt eget hus kan du praktisk talt kalle deg selv arkitekt!

Intet hjem er komplett uten et utvalg møbler. Klipp ut de tilsynelatende alminnelige rektanglene under til venstre og brett langs de stiplede linjene for å avdekke et elegant møbelsett.

Arbeidslivserfaring tekst/ hallgeir braut, arkitekturstudent, hallgeir@tidsskrifteta.no foto/ thomas klungland, arkitekturstudent, thomas@tidsskrifteta.no

Som kjent er noko av det fyrste ein gjer på arkitektstudiet ved NTNU å bygge trekonstruksjonar i menneskeleg skala/full målestokk. Då vert ein kjend med tre som byggemateriale, og får ein type praktisk erfaring. Tidleg andre året blir ein plassert hjå ei bedrift som driv med stein, i form av enten tegl, lettklink eller betong. Då får ein også litt kjennskap med materialet og praktisk erfaring, i tillegg til kjennskap til sektoren – typane som fins der, prosessane, lydane, luktene og stemninga. Utanom desse opplegga stiller NTNU krav om tolv veker arbeidspraksis, derav sju veker på byggeplass, for å få teke masterdiplom som arkitekt. Kvifor gjer dei det? Gagnar det eigentleg arkitektstudenten? 18

hammar Som arkitekt skal ein planlegge og teikne hus og bygningar. Ein treng faktisk ikkje røre ein hammar for å bygga eit hus. Eller, nokon må røre hammaren, til og med svinge han, men det er ikkje arkitekten. Det er andre som tek seg av sjølve bygginga – praktikarane, den faglærde: tømraren, muraren, betongarbeidaren. Når ein teiknar eit hus teiknar ein korleis det skal bli, og ikkje korleis ein skal byggje det. Men for at huset skal bli til må det gå an å byggje det. Så hadde det vore best om alle som skal teikne hus også må kunne byggje det? Hadde det vore best om alle arkitektar var faglærde praktikarar i grunn? Eg vasa litt rundt og snakka med litt diverse folk for å høyre om dei kunne gje meg fleire svar.

mastersalene På mastersalane var det iherdig jobbing. Eg såg planteikningar. Eg såg reguleringsplanar. Eg såg skisser. Eg såg modellar. Etter å ha snakka litt med dei, fekk eg den oppfatning at det råka konsensus om at praktisk erfaring er verdifullt som arkitekt. Dei meinte det er verdifullt å vite korleis ein set inn eit vindauge i stendarane på eit hus. Korleis vindsperra spikrast fast i det ytre sjiktet av ein vegg. Men handlar det då om praktisk erfaring? Ingen eg snakka med hadde bakgrunn eller særleg erfaring som handverkar, på godt eller vondt, og fleire hadde fortsett ikkje gjort seg ferdig med praksisvekene «på byggeplass». Mange meinte at det var ei gammaldags og dårleg ordning. Kjartan (merk: eg veit ikkje om han heitte Kjartan, men la oss kalle han Kjartan. Det er mogleg han sa kva han eigentleg heitte, utan at eg spurde, for det gjorde eg ikkje, men då har eg i tilfelle gløymd det. Og i nærare ettertanke er det kan hende like greitt at eg ikkje veit kva han heitte, fordi eg no vart litt usikker på om han fortalde alt dette, eller om dette var ei blanding av forskjellige samtalar med forskjellige masterstudentar. Beklager, Kjartan) fortalde at han hadde unnagjort det meste av den påkrevde praksistida, men at det hadde vore for det meste unyttig. For det fyrste hadde det vore vanskeleg å få seg praksisplass. Dei færraste bedrifter har særleg lyst til å ta inn ufaglært arbeidskraft utan at dei må. Dette fordi mange oppgåver krevjer at ein har diverse kurs, til dømes omfattande HMS-kurs, og dei kjipe oppgåvene har dei lærlingar til å gjere. Dersom ein derimot greier å få ein praksisjobb blir ein for det meste sett til å gjere nettopp kjipe oppgåver. Blant kjipe oppgåver kan ein forvente alt frå å trekkje spikar ut av gamle plater og bord, kappe isolasjon, lyfte gipsplater eller andre tunge ting, lekte tak i uvêr, og verre, med meir. Det Kjartan, og andre (la oss kalle dei Matilde, Magnor og Mary), snakka varmt om var workshops. Opplæringsituasjonar med vegleiing der ein faktisk lærer ulike prosessar som inngår i å byggje hus. Dei meina dette kunne vere løysinga på noko dei såg på som ei mislukka praksisordning frå universitetet si side. 19

opp fleire etasjar i høgblokka Eg gjekk frå mastersalane med ei kjensle av å muligens sitje på ei løysing. Men eg var usikker. Eg måtte snakke med fleire folk. Turen gjekk opp fleire etasjar i høgblokka. Opp til der dei som bestem ting sit. Steffen (hans faktiske namn) var oppteken, men eg fekk snakka litt med han etter møtet hans. Eg spurde mellom anna om alle arkitektar burde vere faglærde praktikarar, til dømes som tømrarar og murarar. Han sa «nei», «eller det spørs» (merk: dette er ikkje siteringar, fordi eg tok ikkje opp kva han sa, eg tok berre nokre dårlege notat). Poenget hans var uansett at det kjem litt an på kva slags arkitekt ein ynskjer å bli. Nokre arkitektar vert betre med meir praktisk erfaring. Medan andre ikkje treng noko i særleg grad – les: som skal drive mest med planlegging eller konsept. Han meinte uansett at praktisk erfaring var viktig... for… forståelsen (?) (beklager, Steffen – som sagt, dårleg notering).

tredje etasje Altså er praktisk erfaring eit poeng. Turen min gjekk ned eit par etasjar igjen – til tredje etasje. Der fann eg Lill Carina og Camilla (faktiske namn, og igjen ikkje sitert). «Kan ein få godkjent praksis ved å måle huset til foreldra sine ein sommar?». Eit naivt spørsmål frå mi side. Dette er uansett ikkje tilfelle. Enkelte har fått innvilga heller tvilsomt relative praksisar, men det er berre viss det er naudsynt. Dei kunne stadfeste at praksisen ikkje var lagt opp for å plage studentar eller gjere studietida vanskelegare, men for at arkitektstudentane skal bli kjende med dei ulike «rollane i ein byggeprosess». Det er lagt opp slik at ein skal sleppe å bryte opp studieløpet for å gjennomføre det. Det er meint å gjennomførast i sommarferiane. Noko anna dei fortalde om var at denne praksisordninga er oppe til vurdering, og skal gjennomgå endringar. I løpet av hausten skal han omformast til å passe betre for arkitektar. Kva som vert endra er fortsatt uvisst. Foreløpig har han same grunnlag som andre studier ved universitetet, lik som medisin, sjukepleie og ingeniør. For desse faga gjer ei slik ordning mykje meir meining, medan han på arkitekt ikkje treff heilt blink. Praksis tydar at ein skal få prøve seg i yrket ein skal ha seinare. For medisin vil dette vere heilt direkte å prøve seg som lege. I tillegg har ein vegleiing samstundes. For arkitektar er ordninga delvis praksis, men «praksis på byggeplass» er misvisande, fordi det ikkje er direkte praksis som sådan, meir indirekte. Som sagt tidlegare: ein arkitekt skal teikne hus, ikkje byggja dei.

opp igjen Litt klokare gjekk eg frå tredje etasje opp igjen. Denne gongen gjekk turen til Olav (same som Lill Carina, Camilla og Steffen). Olav kunne fortelje meg, på oppfordring om å snakke om praksis i arkitektstudiet, at då han studerte var «praksisen» på tjue veker, derav tolv «på byggeplass». Eg skriv i hermeteikn fordi det neste han sa var at det ikkje heitte praksis, men arbeidslivserfaring. At dette skulle ein berre kalle det frå no av. På spørsmål om kva som var poenget med arbeidslivserfaring kunne han fortelje at det var å slite. Ein skulle bli skitten på fingrane. Ein skulle trekke spiker frå sponplater og gamle bord. Ein skulle måtte stå i to veker og skjære isolasjon. Ein skulle kjenne på kroppen livet som praktikar, som skulle vere annleis enn som teoretikar. Det handlar om å bli kjent med sjargongen på byggeplassen. Møte folka som bygg husa. Det at ein vert tvinga ut i dette miljøet i løpet av studiet skal gje ei større forståing for korleis dei jobbar, kor dei jobbar og i kva miljø dei jobbar. Dersom ein lærer kva som skal til for å setje inn eit vindauge, eller korleis ein festar vindsperra er dette eit pluss.

trappene Eg rusla ned spiraltrappene. Der trefte eg på Sina som var glad for at me har praksis. For sin eigen del trong ho å bli tvungen til å kome seg ut i byggeplassmiljøa. Ikkje fordi ho ikkje ville, men fordi ho ikkje hadde prioritert det viss det ikkje var obligatorisk. På spørsmålet om arbeidslivserfaringskravet (tidlegare «praksiskravet») gagnar studenten vil eg påstå at jo, det gjer det. I større eller mindre grad har alle arkitektar godt av å bli utsett for atmosfæra rundt overgangen frå råmateriale til ferdig bygning. Her er stikkord til dei som ikkje orkar å lese den tørre artikkelen: Indirekte praksis. Tvang. Nytt namn. Arbeidslivserfaring. Tverrfagleg. Kontaktpunkter. Skitten på hendene. Utfordrande. Forståing. Viktig.

Fordi når ein har vore på besøk i desse miljøa vert det òg lettare å kome tilbake. Dersom ein seinare i arbeidslivet vurderer å dra på befaring skal det no vere enklare fordi ein kjennar litt til det. Ein får kan hende nokre kontaktpunkt i bransjen. Og andre vegen, dei som jobbar praktisk får treffe dei som har teikna og planlagt. Dei får òg moglegheita til å få ei betre forståing for arbeidet. Praksis-opplegget er under endring. Etter Olav si oppfatning blir endringa eit namnebyte, frå praksis til arbeidslivserfaring. Han kom med ei oppfordring: ta arbeidslivserfaringa så tidleg som mogleg i studiet, helst i løpet av sommaren mellom første og andre. Fordi seinare er det praksis på arkitektkontor som er det mest relevante.

Faget vårt eksisterer i et fruktbart vekselspill mellom praktikk og idéutvikling

intervju med eileen garmann johnsen Eileen er arkitekt, førsteamanuensis ved instituttet for arkitektur og teknologi, og har eit og anna å seie om temaet. (Hennar intervju er mykje meir utfyllande fordi eg fekk det på mail). Er kravet om sju veker arbeidsliverfaring for mykje eller for lite? «Jeg synes ikke kravet til syv ukers areidslivserfaring er for mye – heller mer – spesielt fordi svært få av studentene nå har arbeidslivserfaring når de begynner studiet». Treng arkitektar praktisk erfaring? «Arkitekter trenger praktisk erfaring fordi faget vårt eksisterer i et fruktbart vekselspill mellom praktikk og idéutvikling – dette kort sagt, den lange versjonen er enda lengre – og du ser den om du leser Kenneth Frampton om tektoniske sprørsmål i arkitekturen. Vi har lenge tatt for gitt at alle har en basiskunnskap når det gjelder praktiske ferdigheter. Det er ikke lengre tilfelle – og etter min mening et sterkt handicap for de det gjelder i møtet med et studie som eksisterer nettopp i dette vekselspillet».

Burde arkitektar vere faglærte handverkarar (tømrar, murar, stålarbeidar)? «Arkitekter trenger ikke være faglærte håndverkere selv om vi alltid har sett at når vi har en eller to slike i en klasse, så bidrar det til å høyne det praktiske nivået til flere. Slik utdanningsforløpene nå er lagt opp, ville det vært et upraktisk krav. Noe annet som gjør dette litt utdatert, er hvordan håndverksfagene i dag praktiseres. En håndverkspraksis vil ikke nødvendigvis i dag gi den berikelsen som vi noe romantisk ser for oss når det gjelder kvaliteten i håndverk. Men kontakt med tradisjonshåndverk vil absolutt gi uttelling – og da snakker jeg også om kunsthåndverk». Er den nye praktiske erfaringa blitt innan data og automatiskering? «Skjønte ikke det siste spørsmålet. Men angående digitale verktøy, som ennå ikke har gjort arkitektarbeidet raskere, men kanskje mer rasjonelt på andre måter, så burde det etterhvert frigjøre ressurser til å legge til et ekstra lag i arkitekturen som nettopp vil handle om hendene – det kommunikative mellom håndgjerningen og hjernen som er svært viktig for opplevelsen av det å være menneske. Sjekk også ordet ‘hand’ – jeg har lest flere bøker nå som nettopp erkjenner hvordan hånden er en forlengelse av hjernen – ikke bare en utfører… De er referert til i den artikkelen jeg nevner». For å lese meir om Eileen sine meiningar om emnet, sjekk ut artikkelen ho skreiv i Fourth Door, The Return of the Trondheim Wharf Warehouses, i utgåve 8 (http://www.fourthdoor.co.uk/unstructured/ unstructured_08/trondheim_warehouses.php).

Fire freshe forslag tekst/ magnus jørgenvåg , arkitekturstudent, magnus@tidsskrifteta.no illustrasjon/ frida kvernmo, arkitekturstudent, frida@tidsskrifteta.no

DIY-kulturen har spredt seg som ild i tørt gress de siste årene, og det av gode grunner. DIY kan blant annet brukes til å skape møbler og interiør som passer perfekt til dine personlige preferanser. Design av rom kan være vanskelig, spesielt når utvalget i butikkene ikke er uendelig. Ofte finner man noe man er tilfreds med, men som ikke er det ultimate. Når man produserer eget håndverk, åpnes det en dør for kunstnerisk frihet og uttrykk. Dette kan gjøre det lettere å skape et rom som passer best for deg som person. DIY brukes også til å skape enkle løsninger i enkelte situasjoner i hverdagen. Det kan muligens være noe som opprinnelig er dyrt som kan lages for en billigere penge, eller kanskje man kan lage en mer komfortabel løsning på et produkt? Det er bare kreativiteten som setter grenser. LYSPÆRE: Har du blitt lei av den klassiske gul-hvite fargen til 99 % av alle lyspærer? Lys har sjelden blitt brukt som en komponent når man designer rom i norske hjem, og det med god grunn. Ettersom det er hvitt lys ute, hvorfor skal vi ikke ha det inne også? Varierende farger på lys trenger ikke nødvendigvis gi en discokuleeffekt, men kan derimot også skape en harmoniserende følelse. Flerfargede lyspærer kan være vanskelig å skaffe, men ved å tukle med den klassiske lyspæren er det fantastisk hvor mye man kan endre oppfattelsen av rommet. utstyr: – en lyspære – fargede tusjer eller vannmaling Tegn eller mal ønsket mønster på lyspæra med ønsket fargekombinasjon. Husk at styrken på fargen på lyspæra også vil bli gjenspeilet. Når lyset skinner gjennom lyspæra, vil mønsteret fra lyspæra vises på tak, vegger og gulv. Dette gir deg en unik mulighet til å leke med samspillet mellom fargen på lyset og interiøret i rommet.

DYRELEKER: Har du en kasse nede i kjelleren med gamle leker fra da du var liten? De har naturligvis ingen bruksverdi for deg nå lenger, men likevel er det vanskelig å kaste dem. Bare tenk på alle minnene dere har skapt sammen! Dette DIY- prosjektet gir deg den perfekte muligheten til å gjenforenes med dine barndomsrøtter. Så bare finn fram leketøyskassen og begynn! utstyr: – dyreleker av tre – hvit spraymaling, eller annen ønsket farge – sandpapir – tosidige skruer (30 mm) – antall skruer skal være like mange som antall knagger – drill – sag 1. Sag av en del av lekedyret som kan brukes som en knagg. Dette kan for eksempel være en hale eller et hode. 2. Puss den delen av knaggen som skal være mot veggen med sandpapir. 3. Spray med spraymaling i ønsket farge. 4. Borr et hull i veggen der du ønsker å ha knaggen og et hull i lekedyret. 5. Skru den tosidige skruen i dyreleken, og skru fast dyreleken i veggen.

MOBIL-PROJEKTOR: Tenk så artig det hadde vært hvis du kunne funnet fram popcornet og sett på film sammen med vennegjengen på hybelen. Siden de færreste studenter har råd til en projektor, er dette ofte ikke realiteten. Med denne oppskriften på en hjemmelaget skoeskeprojektor kan du realisere drømmene dine om å se film på storskjerm. utstyr: – et forstørrelsesglass – en skoeske – mobildeksel – en papplate – tapetkniv – skolelim – superlim – en linjal projektor: 1. Bruk sagen til å kutte av håndtaket på forstørrelsesglasset. Glasset skal brukes som linsen til projektoren. 2. Åpne innsidene av skoesken. Bruk skolelim til å feste sidene til kortsiden av boksen. Gjør det samme på begge sider. 3. Putt linsen på den ene kortsiden av boksen, og bruk en blyant til å tegne rundt linsen. 4. Bruk tapetkniv til å kutte ut sirkelen. Sørg for å kutte så nøyaktig som mulig. 5. Legg linsen på innsiden av pappen over det sirkulære hullet. Bruk superlim til å feste linsen til skoesken fra innsiden. 6. Når du legger på lokket til skoesken, ser du at kanten på lokket overlapper linsen. Bruk den sirkelen du har kuttet ut fra trinn nr. 4, og legg den over linsen med lokket på skoesken. Deretter, bruk en blyant til å tegne på kanten. Bruk tapetkniv og kutt slik at kanten ikke overlapper linsen. telefonholder: 1. Bruk linjal til å måle bredden av skoesken. 2. Kutt ut to papplater, der lengden er den samme som bredden av skoesken, og bredden er litt mindre enn høyden på skoesken. 3. La den ene papplaten være liggende. Bruk superlim på den ene lengden til den andre papplaten, og legg den stående på midten av den liggende papplaten. Sørg for at vinkelen mellom papplatene er 90 grader. 4. Bruk superlim til å lime telefondekselet på midten av den stående papplaten. Når du er ferdig med dette, legger du telefonholderen opp i skoesken. Før du legger telefonen i telefonholderen må du sørge for å skru av rotasjon på mobiltelefonen din og vende mobilen opp ned. Linsen vil endre retning på bildet når den treffer veggen, slik at bildet kommer i riktig retning. Du kan justere kvaliteten på bildet med å flytte telefonholderen fram og tilbake i skoesken.

PC-PUTE: Mange i dag pleier å ha pc-en direkte på fanget når de surfer på nettet. Dette er forståelig; så klart vil man bruke den når man slapper av i lenestolen eller ligger i senga. I enkelte tilfeller kan det å ha pc-en på fanget medføre ubehagelighet, ettersom enkelte pc-er blir svært varme. For menn kan det også være helseskadelig, i og med at pc-strålingen kan være ødeleggende for sædkvaliteten. Denne oppskriften løser disse problemene, samtidig som den øker behageligheten ved å bruke pc-en på fanget. utstyr: – ønsket tekstil – et forslag er å bruke en gammel gardin – en pute – en papplate – limpistol – en bilderamme – bilderammen skal være litt større enn selve puta, slik at puta passer innenfor rammen slik som et bilde 1. Kutt til ønsket tekstil i en rektangulær form som er fire ganger så stor som puta og legg puta på midten av tekstilet. 2. Kutt til papplaten i en rektangulær form som er litt mindre enn puta og legg papplaten på puta. 3. Påfør superlim på papplaten, slik at man kan brette alle sidene av tekstilet over papplaten og puta. 4. Legg bilderamma på puta, med framsiden opp. 5. Bruk festene bak på bilderamma til å feste tekstilet og puta til bilderammen.

Lykke i det tungvinte tekst/ linn sofie olsen, arkitekturstudent, linnso@tidsskrifteta.no illustrasjon/ andrea wolstad, arkitekturstudent, andrea@tidsskrifteta.no

Student Studentersen våkner. Reiser seg fra sengen. Det knirker i massiv furu, sponplater og polyester. Designet i Sverige, importert fra den fjerne øst. Trer en varm genser over hodet, får noen bukser på bena. Genseren er strikket av bestemor på Toten, buksene er sydd av Barsha fra Bangladesh. I 2018 går ting fort. Vi spiser ferdigmat, skumleser sensasjonelle klikknyheter og swiper oss frem til kjærligheten. Teknologi og SoMe har gjort oss informasjonsmette og bortskjemte – kanskje til og med late. Samtidig gjør NRK satsinger på «sakte-TV», analog teknologi har beveget seg ut fra nisjemiljøer til gatene og «#strikkedilla» er en greie. Her synes en tydelig tendens; et sted i det moderne mennesket finnes ennå en urgammel higen – en higen etter det langsomme og det taktile. Student Studentersen lener seg over bordet. Foran står middagen, sirlig anrettet i en skål av plast. Rykende fersk og innbydende, alle nyanser av brunt du kan tenke deg. Bragt dit av vakuumpreservering og fem minutter i mikrobølgeovnen. Biff Stroganoff – en fest for sansene. Noen vil kanskje trekke paralleller til det meditative. Det snakkes om mindfulness og mindful doing. Vi bruker for mye tid inne i vårt eget hode, sies det. Vi lever i fortid og fremtid men glemmer å leve i det beryktede nuet. Kanskje det å skape noe er en måte å leve i nuet på? Tenk på det; når du formgir noe, om det er å bake et brød eller snekre en krakk, flyttes oppmerksomheten. Du tenker med hendene. Du går i ett med redskapet. Du er hammeren, hammeren er deg. Det blir ikke særlig mer zen enn det. Oldefar bygget sin aller første bolig selv. Bare nitten år reiser han et trekkfullt familiehjem. TEK17 hører en fjern fremtid til. Det er fritt vilt på selvbyggermarkedet. Student Studentersen tenker på oldefar idet han forlater sin lune bopel, en av 500 identiske boenheter av østerisk-importerte sponplater.

Kanskje det å kverne sine egne kaffebønner er den moderne, vestlige ekvivalenten til å fange en flue med spisepinnene.

Dagens byggeskikk bærer også preg av den hurtige og effektiviserte tiden vi lever i. Boligmarkedet er i endring, og vårt perspektiv på bo endrer seg tilsvarende. Hovedtendensen er som følgende; å kjøpe eller bygge for senere å selge. Man leier inn og importerer kompetanse, arbeidskraft og byggematerialer. Man plukker ut ferdigtegnede hus fra huskataloger. Man kjører til IKEA med henger og returnerer med samme personlighetsløse stueinnredning som naboen. Det har gått så langt at folk må ha steinbokstaver i vinduskarmen som staver «HOME» for å i det hele tatt forstå at de er hjemme. Man kan spørre seg; hvor ble det av hjemmets sentimentalverdi? Studentersen er tilbake i sin lille hybel etter en lang dag. Det rumler i magen. I brødboksen ligger kun en muglet skalk ingen i kollektivet vil gjøre krav på. Det hagler, og butikken føles milevis unna. Student Studentersen klikker seg inn på matprat.no. Hjemmebakt brød. to timer står det. Et sortiment av frø- og meltyper. Elting. Brødbaking er en hel vitenskap i seg selv.

Kanskje er det kontraproduktivt. Å sette moderne hjelpemidler til side for en arbeidskrevende og nitidig prosess som i bunn og grunn gir likt resultat. I stedet for å bruke timer på mørkerommet kunne du lagt vekk alt av pretensjoner og lastet ned en av de der vintagefilter-appene. Joda, pappas gamle Fujifilm er fet den, men sånn helt egentlig kunne du lastet ned VSCO slik som resten av online-generasjonen. Kanskje er det noe med følelsen. Følelsen av å ta del i en prosess, føle noe komme til mellom fingrene dine. Her kommer vi tilbake til det meditative. Kanskje det å kverne sine egne kaffebønner er den moderne, vestlige ekvivalenten til å fange en flue med spisepinnene? Det krever i hvert fall fokus. Og noen vil kalle det unødvendig. Vi kan uansett konkludere med at Sensei Miyagi hadde et poeng. Det finnes verdi i å ta den lange omveien. En seig viljestyrke i det trege og tungvinte. En lykke i å gjøre ting selv. Tre og en halv time senere er brødet ferdig. Rykende ferskt står det på bordet. Studentersen tørker svetten fra pannen. Endelig. Armene verker etter eltingen, buksene fulle av mel. Mel på gulvet, mel på benken. Mel i ørene. Han smører seg en skive og fylles av lykke. Beskuer skiven fra alle vinkler. Dette er mitt verk, tenker han.

HĂĽndlag foto/ guro reinaas, arkitekturstudent, guro@tidsskrifteta.no

navn: Jesper type håndverk: Origami tidsbruk: Alt fra tre minutter til flere timer du trenger: Ark, to hender og gjerne et flatt bord kommentar: Jeg har holdt på med det i skoletimer, forelesninger og små pauser så lenge jeg kan huske, og foreldrene mine sier jeg designet en liten kanin da jeg var 6 år.

navn: Emily type håndverk: Strikking tidsbruk: Har brukt ca. to måneder på kjolen til nå. du trenger: Garn, rundpinne og strømpepinner kommentar: Jeg liker å strikke fordi jeg blir så fornøyd med å ha laget noe selv, jeg kan være sikker på at det er 100 % ull i plagget og at den som har laget plagget har det bra!

navn: Guro type håndverk: Keramikk, steintøy og porselen tidsbruk: En skål for eksempel må dreies, deretter stå under plast i et par dager før man avdreier den. Så skal den tørkes helt, pusses og forglødes i ovn åtte til tolv timer. Etter dette skal den glaseres og brennes på nytt. Alt i alt ca. tre uker. du trenger: Leire, dreieskive og keramikkovn (og en rekke andre ting). kommentar: Det er spennende å ikke vite i det hele tatt hvordan det blir seende ut før siste brenning siden glasuren kan reagere forskjellig fra gang til gang!

navn: Ingrid type håndverk: Søm, pc-mappe tidsbruk: 30 minutter + innkjøp av duk du trenger: Brukte symaskin og en duk til 25 kroner fra Sirkulus – kul og billig bruktbutikk i sentrum. kommentar: Jeg synes det er kult med ting som er litt random og finstygge.

navn: Henrik type håndverk: Møbelsnekring tidsbruk: Bruker rundt ti dager arbeid på ferdigstilling, men månedsvis på å komme i gang. du trenger: Enten tappjern, sager og god tålmodighet, eller bordsag, kappsag, tappjern, dominomaskin, lim, tvinger og masse pussepapir. kommentar: Dette kan du få til på Studio Beta!

tekst/ rasmus trønnes lian , arkitekturstudent, rasmus@tidsskrifteta.no illustrasjon/ jan trinh, arkitekturstudent, jan@tidsskrifteta.no

tiny-

HOUSE

TI TRINN: HVORDAN BYGGE DITT EGET HUS

2. 3.

Bli hippie eller minimalist, hvis ikke vil det aldri være verdt det. Dette prosjektet gjør seg ikke selv, det må investeres hundrevis av timer og laken. Kanskje lønner det seg å finne en venn å dele utgiftene med, eller en hund, og da kanskje helst en liten en (du har ikke plass til stor). Skaff deg oversikt over hva du trenger, både materielt og kompetansemessig (snakk med en arkitekt!!!). Finn ut hva du har behov for, av innvendig plass og tomt. Du er ikke tvunget til å bygge på en tilhenger, men litt av idealet bak tiny house-bevegelsen er at huset skal være portabelt, altså ikke nødvendigvis støpes til grunnfjellet. Husk at om du skal ha det på henger, trenger du allikevel en plass å stå permanent, med mindre du er av den omstreifende typen som er glad i hverdagsspenning og bøter, og å bo på nærmeste parkeringsplass. Revurder prosjektet; er du sikker på at du vil dette? Det er nok av fallgruver, så hør med noen som har bygget hus på hjul før. Det er fort gjort å bygge for tungt til at du får fraktet huset på lovlig vis. Da kan du enten sløyfe deler av konstruksjonen, for eksempel taket, eller du kan kjøre opp til stor lastebil og frakte uten mere prakk. Sett opp budsjett. Har du råd til å sette bort noe av arbeidet? Eller vil du stå for 100 % av byggingen selv? Sistnevnte er nok billigst målt i penger, men dyrest målt i tid. Hvis du antar at «tid er penger», ser man at dette fører til en kontradiksjon – av to ulike tilfeller er det umulig at én er både dyrest og billigst. Vi har bevist at «tid IKKE er penger». Men like fullt; sett opp budsjett!

10.

Revurder igjen. Er det verdt det? Det går an å få innvilget forespørsel om å bruke dine bsu-penger til prosjektet. Det går også an å ta opp et lån, enten hos bemidlede kjenninger eller hos din lokale bank. Kjøp materialer og start byggingen. Dette kan ta sin tid, avhengig av hvor erfaren du er og hvor mange behjelpelige håndverkere du har for hånden. Kjenner du en «hobbysnekker», er ikke dette verdt så mye i seg selv, med mindre vedkommende faktisk vil hjelpe deg. Du får prefabrikkerte reisverk levert på døra om du vil, men dette koster også noe – igjen dilemmaet mellom tid og penger. Tenk over hva du er iferd med å oppnå; du er med på å gjøre byen din/verden til et bedre sted. Du er på vei inn i den hittil mentalt sunneste epoken av ditt liv. Har du husket alt? Strøm, vann, avløp? Det er rimelig nedsig å sitte på ramma en vinterdag i 20 speik uten muligheter for å trekke ned. Dog regner det mye i Trondheim, men det er begrenset hvor mye man får skylt bort bare ved hjelp av naturens egen drenasje. Direkte utslipp er dessuten strengt forbudt (heldigvis). Derfor blir det ekstra ubeleilig hvis du får kommunen på nakken, og du blir nødt til å forsvare mange måneders utslipp av gråvann. Nei, det lureste er å hekte seg på et lovlig avløpsrør. Det er nå klart til at du kan flytte inn (håper du har husket alt…)

Kilde: Sigurd

Selvgjort â&#x20AC;&#x201C; langt fra hĂĽndverk

FJERNEVERDIG tekst/ aksel løvseth, arkitekturstudent, aksel@tidsskrifteta.no foto/ nikolay hjertaas, arkitekturstudent, nikolay@tidsskrifteta.no

PROSJEKTINFORMASJON adresse: Kobbes gate 2 byggeår: 2017 arkitekt: Rambøll

Som seg hør og bør, etter Europan-konkurranse og ukentlige debattinnlegg i Adressa, vedtok Trondheim bystyre i 2016 en kommunedelplan for utviklingen av Nyhavna. Fullspekket med godsaker for arkitektstudenten, med formål om å tilføre området «sammenhengende grøntstruktur», «sykkel- og fotgjengervennlige gater», og «bygninger mellom fem og syv etasjer i «bystruktur med bymessig bebyggelse» <3. Tanken er nok at dette skal bli et nytt urbant område i direkte utvidelse av byen. Ikke dumt tenkt av Trondheims bystyrerepresentanter og byplanleggere.

Fjerneverdig: adj, motsatt av verneverdig, brukes om bygninger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig arkitektur) Første konsekvens av denne planen er nå gjort synlig, da Rambøll i 2017 fullførte kontorbygget sitt NyhavnaEN sentralt plassert i området. Å bygge kjipe kontorbygg er ingen kriminell handling i seg selv, men det ble fort tydelig at Rambøll også har lagt lista for «bymessig bebyggelse» lavt. Bygget fremstår som to «kontorskip» i skyggen av Dora2 – midt i det som skal bli den nye livlige bydelen. Som den bygningspoteten de er står Rambøll selv oppført som både arkitekter og totalrådgiver. På nettsidene finner vi også ut at bygget er BREEAM NOR Excellent-sertifisert (høres bra ut, men hva betyr det egentlig?), og at «gjensidig tillit, gode prosesser og presis levering har vært viktige faktorer for at NyhavnaEN, også kjent som Rambøll-bygget, har blitt ett av Trondheims flotteste kontorbygg». Dette blir det gode opplevelser og gateliv av! 41

Hadde dette bygget vært plassert på for eksempel Lade ville NyhavnaEN kanskje blitt sett på som en forbedring og forskjønnelse. Det har subjektivt sett et stramt og tydelig uttrykk, som tar seg greit nok ut… vel, i det minste på de bildene jeg fant på nettsiden til Rambøll; da disse passer på å vise bygget i sikker avstand, og korrekt vinkel. På gateplan gir bygget en ganske annen følelse. Komplekset pryder seg med et tidstypisk inngangsparti, et sånt hvor hovedinngangen er dratt inn fra gaten og synliggjør de store betongsøylene du har sett ca. 990 millioner ganger tidligere. De derre runde, blanke og grå – som har lite sammenheng med den øvrige utsmykkingen av konstruksjonen. Det er det motsatte av utadvendt, spennende og urbant. Den øvrige materialbruken på den viktige førsteetasjen er også kjip; også her har arkitekten lagt sin elsk på betongen, og det hjelper lite med slurvete detaljarbeid i viktige skjøter og overganger. Til kledning slår Rambøll til med velkjente veggplater som framstår skjøre, og dermed motvirker enhver sitt ønske til å sette seg inntil for en pust i bakken, og nyte det som kan bli av urban «utsikt» eller «byliv».

Når byggetrinn to står ferdig i 2019, blir det totalt fire «kontorskip» på Nyhavna. Da vil bygaten framstå som 80 meter med monoton, grå glassfasade og kjipe inngangspartier. 80 meter tilsvarer bykvartal i midtbyen eller 5 sjøboder i kjøpmannsgata. Hvis et variert bylandskap får spaserturen hjem fra jobben til å gå litt fortere, vil turen forbi NyhavnaEN føles tregt og kjedelig, med sitt døde kontorlandskap og ikkeeksisterende fasader. På nordsiden av bygget ligger også rampen til underjordiske parkeringsarealer og tar opp dyrebar plass i det urbane rommet. Det er en rampe som strengt tatt skal være unødvendig i en bydel med «fotgjengervennlige» gater, hvor folk i teorien ikke skal bruke bilen. Forsåvidt forstår jeg tankegangen, da mange av de ansatte i kontorlokalene sannsynligvis bor utenfor sentrum uansett. Hvorfor Rambøll allikevel velger å bygge her, i et område som tross alt skal bli fotgjengerens territorium i følge kommunedelplanen, er ikke lett å si.

Rambøll gleder seg tydeligvis også til det bygges ut på Nyhavna, de reklamerer selv med at deres bygg vil ligge «midt i Trondheims urbane framtid», og påstår at «her vil Trondheim bys vekst finne sin plass i en urban kontekst»; faktisk helt i takt med det bystyret også forestiller seg. Med slike flotte ord skulle en kanskje tro at Rambøll selv ønsket å lede veien mot denne urbane framtiden i «morgendagens bydel». Den gang ei. Rambøll tilfører lite til «urbaniseringen» av området, akkurat den biten er det helt sikkert noen andre som kommer til å ta seg av. Rambøll selger altså kontorplasser på Nyhavna med løfte om at dette blir et urbant, spennende sted, det motsatte av hva arkitekturen deres selv fremmer; det legges til rette for adkomst i bil, bygget har lite interaksjon med omgivelsene, og fordrer ingen aktivitet etter kontortidene. Rambøll lover tapas på Nyhavna, men ankommer selv festen med tørre mariekjeks. Ekstra dumt er dette, med tanke på at tapasfest på Nyhavna – det er noe Trondheim trenger. Midtbyen sliter fordi færre folk bor i sentrale områder, i tillegg skal bilbruken ned, og da kan ikke sentrale områder bli bygget ned av monotone «komplekser» uten noen form for gnist eller overskudd. Men NyhavnaEN skal slippe alt ansvaret dersom det gamle industriområdet utvikler seg til å bare bli en utvidelse av litt kjipe boligområder på Solsiden. Det er i bunn og grunn kommunen som legger føringene, og bestemmer hvilke bygg som blir tillatt. Rambøll har simpelthen satt et utrolig dårlig eksempel.

Referanser: Byutvikling på Nyhavna (2018) Tilgjengelig fra: https://www. trondheim.kommune.no/tema/bygg-kart-og-eiendom/arealplaner/ kommuneplanens-arealdeldelplaner/kommunedelplannyhavna-k20110005/ (Hentet: 4. Oktober 2018). Kontorlokaler i morgendagens bydel (2017) Tilgjengelig fra: http://www. nyhavnaen.no/wp-content/uploads/2017/05/NyhavnaEN-web.pdf (Hentet: 4. Oktober 2018). Rambøll flytter inn i nye Excellent-sertifiserte kontorer i Trondheim (2018) Tilgjengelig fra: https://www.bygg.no/article/1340959?image=dpimage104278-134096 (Hentet: 5. Oktober 2018). 43

Gjennomsnittlig skreddersydd KRANGLEKROKEN tekst og illustrasjon/ eline mogen, arkitekturstudent, elinem@tidsskrifteta.no

Det er en passe varm høstdag i Berlin, hvor arkitektstudentene i tredje klasse er på studietur. Klassen har tatt oppstilling utenfor Corbusierhaus og står og betrakter bygget. «Kor høg e egentlig modulormannen?» spør Marit og myser mot bygningen. «Er vel ment å representere gjennomsnittsstørrelsen?» svarer Hanne. «Men kem vart regna som gjennomsnittlig på Corbusiers si tid da? Kvite, franske, funksjonsfriske manna?» spør Lise skeptisk. «Kanskje den er basert på hans egen høyde?» skyter Lars inn. «Tror nok godeste Corbus var ganske narsissistisk av seg, han kunne lett funnet på noe sånt».

«Litt av kriteriet med gjennomsnittsløsninger må jo være at de skal passe de fleste sånn noen lunde. Man har jo alltid jaktet på de de perfekte menneskelige proporsjonene. Ta Vitruvius, Alberti eller Da Vinci, for eksempel» sier Lars og brifer med ATH-kunnskapene. Lise gir seg ikke. «Har vi ikke kommet lenger enn det i 2018? Ska vi ikke anerkjenn at vi e ulik, og at vi har ulike behov?» «Vi har jo ganske mange av de samme behovene også da. Nesten alle trenger en seng å sove i, og en dusj å vaske seg i. Og det kan man jo lage i ganske universelle størrelser», sier Hanne.

Hanne har googlet seg frem til svaret. «Modulormannen er 1,83 meter høy, angivelig basert på høyden til de mannlige heltene i de engelske detektivromanene Corbusier likte å lese». «Der ser du!» utbryter Lise. «Mannen i fokus, så klart. Ka med alle de damen som også sku bo i Unité de Habitation-prosjektan? Ka fikk dem? Et trangt kjøkken? Alt det plassbygde interiøret; eg hadd bidd gærn!» Lars er uenig. «Det er jo praktisk da, å kunne flytte rett inn og bo i interiør som passer perfekt inn i leiligheten. Slipper alle de bomturene til IKEA». «Spørsmålet e jo heller om det passa dej då, Lars. Om du faktisk kan trivst me løysinga som noken andre he gjennomdesigna for dej», sier Marit. «Men nå er jo ikke allting Corbusier-ekstremt heller», innvender Hanne. «De fleste kjøper riktignok ferdige møbler, men plasserer hyllene sine der de selv vil. Jeg tror det handler om en balanse her».

«Jeg leste her om dagen at Oprah Winfrey faktisk har et badekar modellert etter kroppen sin», sier Lars. «Æsj». Lise rynker på nesa. «Å ligg i et avtrykk av sin egen kropp, det villa ikke eg ha ønska i hvert fall. Og dessuten, kem andre enn talkshowdronninge og oljemilliardæra har råd tel nåkka sånt?» «Går jo and å gjere ting i litt mindre skala då. Lage sej en stol eller en krakk eller et pledd for eksempel. Ej trur de e mykje ta det skreddersydde løysinga handla om. Det å faktisk gjer noke sjøl, kjenne på det å skape noke». Marits blikk har blitt drømmende. «Men kordan ska man ha tid tel det da?» Lise slår oppgitt ut med armene. «Detta studiet tar jo all tid eg har. Når skal eg liksom ha tid tel å snekker og strekk og styre med alskens DIY-prosjekta? Tvil på at Oprah har stådd og hugga ut det marmorbadekaret sjøl». Marit retter på den hjemmestrikkede mariusgenseren. «No trur ej bere du e misunnli».

kilde: goodreads.com

SONG EXPLODER Interessert i å lage musikk? I denne podcasten forteller et bredt spekter av artister om hvordan musikken deres blir til. De tar deg med gjennom skapelsesprosessen, bit for bit. Du kan blant annet lytte til Arcade Fire fortelle om alle lagene i sangen «Put Your Money On Me», eller Ramin Djawadi om inspirasjonen bak lydsporet til «Game of Thrones».

kilde: songexploder.net

Redaksjonen anbefaler LIVING BIG IN A TINY HOUSE Har du blitt inspirert til å lage ditt eget mini-hjem? På denne kanalen tar den lidenskapelige verten Bryce Langston deg med på besøk til et spekter av ulike mini-hjem og deres unike beboere. De forteller om hvorfor de har valgt denne livsstilen og om hvordan de gikk frem for å forme hjemmene sine.

DO IT YOURSELF AV THOMAS BÄRNTHALER Har du som fattig student lyst på en designklassiker til hjemmet? Do It Yourself samler 50 oppskrifter fra ulike designere og kunstnere som enkelt kan gjøres hjemme. Med vanlige verktøy og lett tilgjengelige materialer kan man lage alt fra sine egne lamper og møbler til leker og planteholdere.

kilde: youtube.com

kilde: webstagram.one

ARCHITECTUREONPAPER Har du gjort et skikkelig bra prosjekt, men er usikker på hvordan du skal lage den ene gode tegningen som fanger essensen av det? Da kan kanskje instagramkontoen architectureonpaper være til hjelp. Her finnes massevis av inspirasjon til hvordan du digitalt kan fremstille tegninger som viser prosjektet fra sin beste side.

ARKbib anbefaler tekst/ stine thordarson moltubakk, stine.moltubakk@ntnu.no, arkitektur- og byggbiblioteket

Sibylle Kramer Nomadic Living. Reloctable Residences Braun Publishing (2017)

Henrietta Thompson Redesign. Interiør Tun Forlag (2009)

James Hennessey & Victor Papanek Nomadic Furniture. D-I-Y Projects that are Lightweight and Light on the Environment Schiffer Books (2008)

SMÅTT, SMART OG SAMMENLEGGBART I en verden fylt av dyre, store, ufleksible boliger er det lett å bli nysgjerrig på alternative boformer. Enten fordi man ikke har råd til en tradisjonell bolig, fordi man vil ha mer kontroll over utformingen, eller fordi man vil leve mer bærekraftig på mindre areal. Små og flyttbare hus er gjenbrukbare og må ikke selges hvis man vil flytte på seg. De må heller ikke rives hvis tomten skal brukes til noe annet eller ikke

lenger egner seg å bo på. Småhus bringer imidlertid andre utfordringer til torgs, både med hensyn til planlegging, bygging og innredning. Denne gangen vil jeg tipse om tre praktiske, ikke-akademiske bøker; bøker for deg som vil inspireres til å gjøre selv. Nomadic Living. Relocatable Residences kan fungere som inspirasjon for den som er interessert i å se hvor ulike små, mobile hus kan være. Boken er fylt med eksempler fra hele verden, og inneholder alt fra hus som er forholdsvis solid plassert til hus som er i stadig bevegelse – for eksempel en husbåt. Boken gir grunnleggende info om tanken bak prosjektene og inneholder i tillegg gode foto av interiør og eksteriør, samt plan og snitt. Når man bor lite må et rom gjerne fylle flere funksjoner i løpet av en dag. Da kan det være greit med sammenleggbare møbler. Boken Nomadic Furniture. D-I-Y Projects that are Lightweight and Light on the Environment ble først utgitt på 70-tallet, og det merkes – blant annet på bokdesign, språk og plass viet til informasjon om vannseng. Boken har likevel veldig mange gode eksempler og tips til hvordan man kan lage møbler selv. Hva med et sammenleggbart tegnebord? Eller bord og stoler av papp? Boken har fotografier, illustrasjoner og forklarende tekst som viser hvordan de ulike møblene skal konstrueres. I Redesign. Interiør er det et enda større fokus på gjenbruk, både når det gjelder møbler og alt annet i hjemmet. Boken inneholder forslag til større prosjekter som for eksempel et kjøkken laget av diverse gamle deler fra andre kjøkken, gamle kommoder og lignende. Å lage en stor lysekrone av binders vil nok også ta lang tid, men boken inneholder i tillegg masse kjappe tips til måter man kan gjenbruke alt fra plastemballasje til gamle støvler og oppvaskhansker. Ikke alt virker like praktisk, men det er uansett en viktig bevisstgjøring av hvor mye vi faktisk kaster som kan brukes til et eller annet. Enkelte av oss vil nok tidvis synes at tonen er i overkant fjasete, men boken inneholder mange nok gode ideer og eksempler til at man kan leve med det.

redaksjonen Eline Mogen (ansv. red., jour.ansv.) Quynh Lan Truong (ansv. red., layoutansv.) Linn Sofie Olsen (jour.ansv.) Line Blom Salvesen (foto- og ill.ansv.) Nikolay Hjertaas (nettsideansv.) Magnus Troøyen (økonomiansv.) skribenter Aksel Løvseth, Eline Mogen, Elise Brandsvik Skeide, Hallgeir Braut, Magnus Jørgenvåg, Magnus Troøyen, Linn Sofie Olsen og Rasmus Trønnes Lian fotografer og illustratører Andrea Wolstad, Eline Mogen, Fatin Radi, Frida Kvernmo, Guro Reinaas, Jan Trinh, Jøran Pettersen, Line Blom Salvesen, Marina Skanche, Nikolay Hjertaas, Sina Marie Haave og Thomas Klunglad,

til bidragsyterne vil du skrive til tidsskriftet a?

Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til Tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei. Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskrifteta.no

tidsskriftet a

forside Andrea Wolstad, Hege Akernes Olsen og Line Blom Salvesen

www.tidsskrifteta.no A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur, kunst og design på NTNU, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.

illustrasjoner s. 3 Hege Akernes Olsen, arkitekturstudent, hege@tidsskrifteta.no

annonser Magnus Troøyen, annonse@broderskabet.no

illustrasjon s. 45 Jøran Pettersen, byggstudent, jøran@tidsskrifteta.no

kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: redaksjonen@tidsskrifteta.no Nett: www.tidsskrifteta.no

layout Hege Akernes Olsen, Quynh Lan Truong og Sina Marie Haave

takk til Steffen Wellinger, Olav Kristoffersen, Lill Carina Klevset Leimbrock, Camilla Skjold Ødegaard, Eileen Garmann Johnsen, Jesper Vik, Emily, Ingrid, Henrik, Gunnbjørg Hole og Stine Thordarson Moltubakk

Printes av: GRØSET grafisk kommuniskasjon Trykkeriet er svanemerket Opplag: 250 Trykk: 120 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

Sørenga byggetrinn 6 Ark. MAD / Ill. Eve Images 3 av 4 arkitektkontor på Sørenga bruker ArchiCAD.

LAST NED GRATIS STUDENTVERSJON PÅ MYARCHICAD.COM GRAPHISOFT Norge representerer en rekke ledende tegne- og visualiseringsverktøy for byggebransjen og har vært i markedet i over 20 år. Om lag 60% av norske arkitekter bruker i dag ARCHICAD som sitt BIM-program.