9 minute read
Intervju: Bjørn Otto Braaten
En transformativ læringsprosess
Advertisement
Vi har vært på kontoret til Bjørn Otto Braaten og snakket om arkitektstudiet, reisen fra arkitektstudent til arkitekt, transformative læringsprosesser og roboter. Braaten er arkitekt og har jobbet ved NTNU siden 2001. Han er førsteamanuensis ved Institutt for Arkitektur og Teknologi på Fakultet for Arkitektur og Design og tidligere programleder for 5 årig Master i arkitektur. Han har i flere år dokumentert og forsket på studenter i første semester av arkitektutdanningen.
tekst / petter alexander husvik, arkitekturstudent, petteralexander@tidsskrifteta.no og linn sofie olsen, arkitekturstudent, linnso@tidsskrifteta.no foto/ ingrid sondov, arkitektstudentstudent, ingrid@tidsskrifteta.no
INTERVJU subjekt: Bjørn Otto Braaten tema: Arkitekturstudiet, arkitektur som kunst, transformative læringsprosesser, roboter tid: 14.10.2019 14:00 sted: Gløshaugen, Trondheim
Hvorfor var du interessert i å forske på studenter i første trinn?
Jeg startet med dette i 2001. Vi dokumentere prosjektene delvis fordi det hadde med eksamensreglementet å gjøre. Dette ble stående som et stort arkiv med prosjekter, flerfoldige permer med lysbilder. Så var det vel andre året jeg begynte å stusse, «dette er litt rart, hvorfor skjer dette her?». Hvert år laget for eksempel en eller flere studenter prosjekter med spiraler, gjerne med et tre i midten. Eller sirkler med trær, det går igjen hvert år. Hvor i all verden hadde de det fra? Det er jo ikke akkurat noe vi lærere prøver å pushe på folk, for å si det mildt. Ingen hadde tidligere lagt merke til dette inntil jeg satt der med dokumentasjonen, og kunne se det i sammenheng over flere år. «Pussig at det var der i år også. Var ikke det der i fjor? Og året før? Og året før der igjen? Hva er dette for noe?» Det jeg arbeider med nå er å undersøke og diskutere hva dette kan dreie seg om. Spørsmålene kommer ut av materialet selv, og ikke ut fra en på forhånd stilt hypotese. Det jeg har gjort er å samle, organisere og strukturere materialet over flere år. Da ser jeg at de fleste prosjektene, over 80% faktisk, fordeler seg på tre tydelige romlige mønstre som jeg har kalt «Vandringen», «Hula» og «Senteret», eller «Tårnet». De to siste er variasjoner over samme grunnmønster. Det viser seg at disse er tilsvarende romlige mønstre som en finner brukt i forbindelse med før-moderne, arkaiske samfunns overgangsritualer. Også i vestlig arkitekturhistories religiøse bygninger, som Pantheon i Roma, og i moderne museer som Marina Tabassum’s Uavhengighets Museum i Dhaka og konserthus som Oslo-operaen av Snøhetta, finner en de samme mønstrene brukt på forbausende lik måte. Det er jo veldig rart at helt ferske studenter som har lært minimalt om arkitektur og arkitekturhistorie, tar i bruk helt spesifikke romlige mønstre som selv ikke lærerne har vært seg bevisste.
Hva har du lært og hva går igjen hos de ferske studentene?
Vel, tilbake til spiralene med et tre i sentrum. Det hadde jeg ikke sett før. Hvor kom det fra? Så oppdaget jeg etter hvert at kombinasjonen av spiralen eller sirkelen og treet er veldig gamle, men velkjente symboler innen religionshistorie og mytologi. Symboler har alltid en kompleks mening og flere lag av betydning avhengig av konteksten, men enkelt sagt kan spiralen, sirkelen og treet knyttes til etableringen av et senter i tilværelsen, et fast punkt som verden organiserer seg rundt. Treet og spiralen er ofte knyttet til tematikk som omhandler vekst, utvikling, og kontakten med det hinsidige. Slik kan denne symbolikken også knyttes til det å finne seg selv i verden, etablere en egen identitet. Ser en på disse prosjektene med tradisjonelle arkitektøyne, kan det synes som det er lite å finne.
Sett gjennom mytologiens brilleglass, er det et forbausende konsistent samsvar i disse rare tingene. De gir fullstendig mening hvis vi leser de som uttrykk for en opplevelse av å være i en radikal overgangsfase. Fra det å være «ikke arkitekt-student» til det å vokse inn i en ny identitet som arkitektstudent. Skal jeg si hva jeg har lært gjennom dette arbeidet, så er det veldig mye interessant. Det er jo noe paradoksalt at jeg kanskje har lært mer om arkitektur gjennom å studere første semester arkitektstudenters arbeid enn å lese arkitektmagasiner og hørt på dyktige arkitekters foredrag. Jeg har faktisk ikke kommet over andre som har berørt dette temaet på en slik måte. Og hvis det er noe riktig i de perspektivene jeg legger på dette materialet, peker det i retning av at vi mennesker har en pre-disponering for arkitektur og rom som uttrykksform, på linje med det talte språket.
Et eget språk?
Ja, nettopp. Et språk. Det virker som det er der allerede før kunnskapen tilegnes gjennom studiet. I hvert fall grunnelementene i et språk, ikke et ferdig språk, men grunnelementer som blir tatt i bruk på en forbausende presis måte. Da må vi begynne å tenke at det ikke bare handler om det du som student «fyller på» og lærer gjennom studiet, men at vi alle er bærere av en «basis-gramatikk» som allerede er til stede. På samme måte som med verbalspråket, er vi kanskje ikke født som «blanke ark» med hensyn på å uttrykke oss romlig, men tvert imot med en intuitiv eller ubevisst pre-disponering for romlige og arkitektoniske uttrykk.
Er det noe en fersk arkitektstudent mister gjennom studiet du skulle ønske ble ivaretatt?
Ja, men her er det fort å blande kortene. La meg tegne to bilder. Det ene går ut på at du som en ubesudlet sjel kommer inn på et arkitektstudium, du sliter og blir frustrert, men samtidig blomstrer du opp og lager fine, rare og følsomme prosjekter i begynnelsen av studiet. Så går det et år eller to og du ender opp med å produsere fyrstikkeske-hus med flate tak i enhver sammenheng. Mangfoldigheten og uttrykkskraften har smuldra opp i mer eller mindre fordøyde modernistiske koder.
En kan også tegne et annet bilde. Det ligner, men har et utviklingsperspektiv som endrer historia betydelig.Hvis en tenker på et barns tegne-utvikling for eksempel, så er de på sitt aller beste når de er i 4-5 årsalderen. Da lager de fantastiske, strålende, impulsive og uttrykksfulle tegninger. Så kommer de i 7-8 årsalderen og skal tegne «ordentlig». Det ser ut som de mister det hele, det blir fyrstikk-mennesker med blyant i stedet for ballonger med fargekritt. Hva har skjedd? Mange skylder selvfølgelig på skolen og tenker på tvangsavlæring av fantasien. En litt annen forklaring er at dette antakelig i like
stor grad er resultat av det naturlige forløpet i en læringsprosess. Fri utfoldelse er viktig, men for at en faktisk skal utvikle seg, må en gjennomnoen faser der ting blir gjort på en bevisst måte. En må lære seg de grunnleggende aspektene ved tegning, som perspektiv, linje, flate, lys, skygge osv. Dette medfører ofte en, forhåpentligvis, midlertidig reduksjon og forringing av det spontane uttrykket. Men trening gjør mester, og etter noen år med masse trening, vil en oppleve at tegningene nesten lager seg selv. På tilsvarende måte kan en betrakte utviklingen hos en arkitektstudent. Læring medfører samtidig både en utvidelse og en innskrenking, en kanalisering av kunnskap og ferdigheter innenfor noen rammer. Du må gjøre sånn og sånn, konstruksjonen må henge på greip, eller i alle fall ikke i lufta, og det hele skal til og med fungere i forhold til et bruksbehov. Og så, når du har lært seg reglene, kan du frigjøre deg fra dem, snu dem på hode og lage noe ingen hadde tenkt var mulig. Sannsynligvis til dine læreres ergrelse. Men det tar noen år å komme dit.
Arkitekturstudiet skiller seg fra andre disipliner hvor det er fokus på å ta til seg kunnskap, hvorfor kan man ikke gå på forelesning og bli arkitekt, hvorfor må man GJØRE det?
En kan jo tenke seg ulike typer kunnskap, for eksempel vet vi veldig godt at vi ikke bare kan lese en bok om å stå på ski for å bli gode skiløpere. En må gøre det. En må ha ski på beina og prøve og prøve helt til det blir en del av ens naturlige bevegelser. Arkitektfaget innebærer også denne ferdighetsbiten. En må blant annet kunne uttrykke seg visuelt, med hånden, i tegning. Og har en den ferdigheten gjennom hånden, som ikke bare handler om å lage fine tegninger og modeller, men som overfører kommunikasjon direkte mellom hånd og hode, så utvikler en også kunnskapen. Det er et samspill mellom ferdighet og kunnskap. Uten den relasjonen etablert, kommer en ikke så langt. Det tredje aspektet handler om holdning, eller måten å se ting på, forstå ting på. Uten å utvikle en konkret, sansebasert måte å forholde seg til de fysiske omgivelsene, blir det veldig vanskelig å forstå betydningen av arkitektur. Da blir hus bilder eller objekter uten dybde, lukt, rom og materialitet. Ved å utvikle arkitektens måte å se på, vil du etter hvert oppleve rom på en måte og i en grad som de fleste andre ikke gjør bevisst. Det er avgjørende å utvikle denne bevisste måten å se og glede seg over romlige ting, og det får en ikke ved å sitte på en forelesningssal, det må rett og slett erfares. Jeg for min del kan i enkelte øyeblikk nærmest bli rusa på opplevelsen av det tredimensjonale, av omgivelsenes romlighet.
Hvorfor er det viktig at man blir utfordret i arkitektstudiet, med fokus på åpne oppgaver som kan virke frustrerende?
La oss si at du begynner på arkitektstudiet. Du tenker at hus er hus, men begynner snart å skjønne at det er mye mer enn det. Noe ER faktisk temmelig vanskelig å skjønne, for eksempel kunstaspektet ved arkitektur. Hva er det for noe? Det kan jo virke veldig tåkete og uklart, også vet du at du har en eksamen foran deg og du er inne i et fagfelt som du ikke forstår. En lærer sier kanskje at du ikke primært skal FORSTÅ kunstaspektet, men OPPLEVE det. Hva nå det skal bety. Du føler deg frustrert, fortvila og fremmed overfor faget. Men på et eller annet punkt i utdannelsen så skjer det for de fleste en sammensmelting av den faglige kunnskapen, ferdighetene og personlig identitet. Det har skjedd et «transformatorisk sprang», fra at det dreier seg om hus og fasader til at det er noe mer og du har begynt å se ting på en annen måte. Kort fortalt, en forandring av grunnleggende eksistensiell karakter har skjedd uten at du kanskje har merket det. Det skjer nemlig ikke så ofte som et enkeltstående stort sprang, men mer som trinn i en trapp.
