Tidsskriftet A 3/2014 by Tidsskriftet A

Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu

LEDER OG FRA ARKIVETâ&#x20AC;&#x192;

Sørenga byggetrinn 6 Ark. MAD / Ill. Eve Images 3 av 4 arkitektkontor på Sørenga bruker ArchiCAD.

LAST NED GRATIS STUDENTOver halvparten av norske arkitekter bruker i dag ArchiCAD som sitt BIMprogram. www.graphisoft.no Tel: 21 55 58 00 post@graphisoft.no

ARCHICAD + ARCHITERRA FOR LANDSKAP

VERSJON PĂ&#x2026; MYARCHICAD.COM ArchiCAD med tilleggsapplikasjonen ArchiTerra gir god funksjonalitet for landskapsforming. Man kan importere SOSI- og DXF-filer og lett generere 3D-terreng.

INNHOLD

Rett til rom / 05 leder Studene Utstillinger / Konkurranser / Nasjonale prosjekter / 06 oppdateringer Tomrom / 08 kommentar Uten mennesker / 12 fotoreportasje Byen som lekeplass / 18 reportasje Halvtomt. Halvefullt. / 23 kommentar GrĂ¸nne pirater / 24 artikkel Skikkelig slum / 26 illustrasjonsreportasjon Det tomme lerretet / 32 artikkel Ă&#x2026; bygge i byen / 36 reportasje Ballonger og pene mennesker / 40 kommentar Kvinnen i rommet / 42 artikkel Helvetes hĂ¸yt, og formidabelt forglemmelig / 44 omtale Tomelom romtom / 46 kranglekroken Trivelige torvet / 47 fjerneverdig

Forside Sara Solana

john tenniel, alice’s adventures in wonderland (1898)

leder

maria wyller ansvarlig redaktør

0,06 m3 Jeg opptar 0.06 m3. Uansett hvor jeg er, er det altså 0.06 m3 med tomrom som må vike for min tilstedeværelse. Jeg liker ikke å oppholde meg i rom som er akkurat 0.06 m3 store, selv om jeg teknisk sett hadde fått plass, så lenge rommet hadde fulgt min fasong. Det er opplagt, vi liker å ha litt rom rundt oss. Noen drømmer om å bo i minimalistiske hus der de selv kan oppta all plassen beregnet på møbler, andre drømmer om nedlagte fabrikker med så mye takhøyde at man fint kan ha en hundre år gammel furu til juletre. Det er en torturmetode som går ut på å være i et rom med akkurat litt for lite plass til at en kan strekke seg ut. Da jeg var på hybeljakt ergret jeg meg over at det ikke var oppgitt volum i boligbeskrivelsen. Jeg ville vite hvor mye luft mellom vegger, gulv og tak jeg fikk med på kjøpet. Jeg ville vite hvor mye plass kroppen min – ikke bare føttene – hadde til rådighet.

Jeg mistenker at mange av dagens boligbygg berøver oss for tomrom. Jeg mistenker at differansen mellom brutto og netto areal i nye bygg stadig blir mindre, samtidig som vi får flere saker som må å gjemmes bort i for eksempel et innebygd skap. Jeg mistenker at levekvaliteten i disse nybyggene er lavere enn i eldre bygg. Selv vil jeg heller bo i en eldre bygård fremfor en ny, og dette har ingenting med sentimentalitet å gjøre. Kun det at rommene i eldre bygårder ofte har god takhøyde og plass til å lage noe annet enn Fjordland på kjøkkenet. Gode rom lar en puste, gode rom gir rom for tomrom. Tomrom er mulighet. Mulighet til å strekke seg, mulighet til å skifte form, mulighet til å vokse. For meg ligger det livskvalitet i tomrom. Tomrom burde være en menneskerett.

LEDER

oppdateringer

UTSTILLINGER / KONKURRANSER / NASJONALE PROSJEKTER tekst/ hanna malene lindberg, arkitektstudent, ntnu, hanna@tidsskrifteta.no og ingeborg stavdal, arkitektstudent, ntnu, ingeborg@tidsskrifteta.no

UTSTILLINGER tegnebiennalen i oslo Kunsthall Oslo inviterer til kunstutstilling i sju ulike lokaler rundt om i byen. Dette blir den første biennalen med egen kurator. Årets tema er Hvordan fremtiden former fortiden.

det beste av trøndelag Trøndelagsutstillingen er en årlig landsdelsutstilling for billedkunst. Den arrangeres av Trøndelag Bildende Kunstnere (tbk) og administreres av Trøndelag Senter for Samtidskunst (tssk). Med 5 inviterte kunstnere og 13 som har kommet gjennom juryeringens nåløye blir det ikke ensformig. Utstillingen står til 9. november. 18. okt.–9. nov. trøndelag senter for samtidskunst (trondheim).

10. okt.–23. nov. kunsthalloslo.no (oslo).

charlotte rostad

oslove gjennom historien Bymuseet vil opplyse om den mangfoldige storbyens historie. Her finnes modeller, malerier, gjenstander og fotografier fra ny og gammel tid. Kanskje vil du få svar på spørsmål om byen du ikke visste du hadde. carl-viggo hølmebakk, crematory and admin. building, 2010–2011

18. november Bymuseet i frognerparken (oslo).

sissel ødegaard, oslomuseum.no

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 6–7

gabriel munoz moreno, spain

KONKURRANSER nobelpris for orienteringsevne Ekteparet Moser har fått Nobelprisen i medisin for sitt arbeid med å kartlegge hvordan stedssansen virker. Svaret på god og dårlig retningssans ligger i gridcellen, en liten nervecelle du har i hjernen. Her har vi vårt eget koordinatsystem, som hjernen bruker til å lage kart over alle stedene du beveger deg. I 2008 sa Edvard Moser til Morgenbladet at all menneskelig aktivitet kan kartlegges: – Vi kan i prinsippet finne ut alt. Jeg sier ikke dermed at det er en enkel oppgave. Men jeg har vanskelig for å forestille meg at det såkalt ukjente benytter andre regler enn de fysiske lover vi kjenner til. Det klassiske skillet fra filosofien mellom en materiell og en ikke-materiell verden, er fremmed for meg, sier Moser. Så kanskje er gridmodellen du jobber med på dataen tettere opp mot virkeligheten enn du aner.

har du årets tegning? Aarhus arkitektskole, schmidt hammer lassen architects, vola og Statens Kunstfond i Danmark samarbeider om konkurransen «Drawing of the Year 2014» og inviterer arkitekturstudenter fra hele verden til å sende inn sitt bidrag. Årets tema er Transformation Through Architecture, og de ønsker seg tegninger som belyser arkitekturens ambisjon om å ta del i forandringen av samfunnet – i alle skalaer. Vinneren får den nette sum av 5000 euro. Frist for innsending er 21. november. 21. november drawingoftheyear.aarch.dk

norges-bank.no

NASJONALE PROSJEKTER hav i grenseløs skjønnhet og norsk livsrom I 2017 får Norge sedler med nytt design. Si farvel til portett av kjente landsmenn og ønsk velkommen til to tolkninger av temaet hav. Sedlene vil utvikles på grunnlag av to forslag: Det norske livsrommet av The Metric System og Terje Tønnessen vil prege forsiden med en typisk vikingbåt, mens den pikselerte baksiden blir laget av Snøhetta, og heter Grensenes skjønnhet. Livsrom og skjønnhet kan altså rommes i Seddellandskapet. Vi får håpe Finans Norge ikke plutselig får gjennomslag for et kontantfritt Norge innen 2020.

OPPDATERINGER

kommentar tekst/ alice lødemel sandberg, arkitektstudent, ntnu, alice@tidsskrifteta.no

TOMROM [ ]

Hva er tomrom? Tomrom. Tom rom. Tomt rom. Tomt. Empty. Null.

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 08–11

Tomrom er void. Er tomrom også gap? Hva med space? Space vs. place? Space er frihet til å gjøre det du vil. Vi trenger space. Space er rom. Arkitekten elsker rom, å skape rom, gode rom, spennende rom. Rom vil vi ha. Void er fravær. Noe vi ikke vil ha? Må void eksistere for at space skal kunne eksistere? Er void det ikkeeksisterende, det ugyldige. Hva med voidets romlighet? Har voidets romlighet potensiale til å være noe mer enn space og form? Er voidet der hvor det

[ ] uventede skjer.

Tomrom gir rom for det uventede, noe udefinert.

TOMROM

Fyller mennesker rommet med mening? Er space tomrom med mening? Er void tomrom uten mening? Er tomrom rom uten mening? Kan noe annet enn mennesker gi rommet mening? Er mennesker mening? Må tomrommene bety noe for noen? Er de da ikke tomrom likevel? Går de fra å være void til å bli space? Hva med følelsen av tomrom? Void i mennesket. Å mangle noe, eller noen. Fravær av noe som burde vært. Noen som var. Savn. Å føle tomrom. Å fylle det med noe nytt og meningsfullt.

Må det fylles på nytt? Oppstår kun tomrommet når det har vært noe der før som blir borte? Hvis tomrommet mangler noe, kan det fylles med noe? Ønsker tomrommet å fylles igjen eller være tomt? Hva med tomrom i byen? Hvor er tomrommene i byen? Hva er tomrom i arkitektur? Er det gap?

Glemte tomter? Tomme plasser? Døde rom? Det ubygde? Det ubrukte? Det menneskeløse?

Luft?

Kan tomrom i byen være positivt? Er tomrommene gode steder? Fine steder? Pauser i byen. Hvorfor vil arkitekten fylle tomrommene? Er tomrommene i byen ubrukt potensiale? Er det steder uten funksjon? Blir tomrommene ikke brukt i dag? Blir de brukt som tomrom? Har de potensiale? Bør de beholdes? Hva er forskjellen på de som bør beholdes og de som ikke bør beholdes? Hvilke skal vi beholde og hvilke skal vi fylle? Hva skal tomrommene fylles med?

ALICE LØDEMEL SANDBERG

Hva mener ikke-arkitektene? Oppfatter de tomrom som noe annet? Definerer de det som noe annet? Vil de heller fjerne eller beholde tomrommene? Kanskje er det de selvgrodde tomrommene ikkearkitektene elsker mest? Plasser er tomme Tomrom.

rom.

Men de er tenkt, og derfor vil vi ha dem? Er de velkomne om vi skaper dem? Er de mindre tomme enn de selvgrodde tomrommene? Hva hvis du ‘copy-paste’er inn et barn med ballong? Hvor mange barn med ballong trenger du for at plassen ikke skal se tom ut? Er det realistisk at så mange barn med ballong vil bruke den plassen når den er bygd? Har du kanskje skapt et tomrom?

Hva sier du tomrom? Savner du noe eller noen? Ønsker du å bli fylt? Med hva? Med arkitektur? Eller med mennesker? |Vildu tettes?| Med mening eller form? Med rom?

Hvis du gjør det, slutter jeg å eksistere. Er det dét du vil?

TOMROM

fotoreportasje tekst og foto/ sara solana, kunstner og fotograf, sara@tidsskrifteta.no

UTEN MENNESKER uten salt. alkoholfritt. uten sukker. Ă¸kologisk. uten fett. lett by.

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 12â&#x20AC;&#x201C;17

UTEN MENNESKER

SARA SOLANA

UTEN MENNESKER

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 12–17

Bildeforklaring 1. Leangen idrettspark 2. Elgeseter gate 21 P-hus 3. Bunker pĂĽ Leira 4â&#x20AC;&#x201C;5. Nortura og Gildes gamle kontorer 6. Leangen idrettspark

UTEN MENNESKER

reportasje tekst/ ingeborg stavdal, arkitektstudent, ntnu, ingeborg@tidsskrifteta.no foto/ hanne dahl geving, fotograf, hanne@tidsskrifteta.no

BYEN SOM LEKEPLASS skaterne er de som ruler

ordliste skating: Å bruke et rullebrett som framkomstmiddel eller leketøy skatespot: Sted med kvaliteter som muliggjør skating skatestopper: Elementer hvis funksjon er å umuliggjøre skating grind: Et type triks som går ut på å hoppe opp og skli bortover

fragmenter av former som er tatt ut av sin opprinnelige sammenheng i byrommet og omkomponert til skateobjekter. Det blir en slags imitasjon av byen, en optimal mikroby for skating.

kanter eller gelendere

Det tar 20 minutter for meg å gå til skolen. I luftlinje hadde det tatt meg halvparten av tiden, men jeg lar meg kue av byens elementer og inndelinger. Som fotgjenger er jeg ufri. Hva skjer når man bryter bevegelsesmønstrene som kreves av byens utforming? fange I byen finnes de som utfordrer det ufrie, og leter etter andre måter å komme seg fram på. Ved hjelp av brett med hjul, finner skatere alternative bevegelseslinjer. Skateboardet er et fremkomstmiddel veiene ikke er designet for. Skatere er hverken fotgjengere eller syklister, og ingen har invitert dem til å ta del i bybildet. Dette utfordrer skateren til selv å finne utilsiktede muligheter i bylandskapet. Man bruker arkitekturen til noe annet enn det den er ment for. Funksjonalistene mente at «form følger funksjon». Men for skating er det omvendt. Funksjonen følger formen. Et gelender brukes på en ny måte, og blir en skatespot. Tar man en titt på en hvilken som helst skatepark, ser man

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S.18–22

byråkrat Skatere tar lite plass i bybildet, men går man forbi trappa utenfor Oslo Rådhus vil man høre lyden av grinding fra en rullende gjeng på brett. Rådhusplassen har vært Oslos hotteste skatespot siden forbudet mot skating ble opphevet i 1989, og skaterene fikk ta tilbake gata, etter tolv år i eksil. Begrunnelsen for kriminaliseringen av skating var rapporter fra usa om at det førte til mye skader. Kriminaliseringen bidro videre til et pøbelstempel som vedvarte lenge etter lovopphevelsen. Nå er 25 år gått, og mye har skjedd. Skatenettstedet Tacky.no annonserte nylig at Oslo byråd for første gang har vedtatt en helhetlig plan for en skatetilpasset hovedstad. Slik har de lagt fram vedtaket: «Byrådet ønsker å legge til rette for at alle skatere, uavhengig av nivå og gren, skal ha et godt helårstilbud for sin aktivitet. Fremtidig byutvikling kan bidra til å legge til rette for store og små anlegg.» I planen er det lagt opp til flere nye skatehaller, men det mest oppsiktsvekkende er kanskje at «det skal legges til rette for nye skatespots gjennom bevisst materialvalg som granitt og betong.» At skatevennlige elementer integreres i det

BYEN SOM LEKEPLASS

urbane rom med overlegg har aldri hendt før, men er skaterne fornøyde av den grunn? Mister skatingen litt av sjela ved at det tilrettelegges for å skate der det tidligere ikke var ment?

«Skatere er hverken fotgjengere eller syklister, og ingen har invitert dem til å ta del i bybildet.»

fiende Implisitt i Oslo byråds nye vedtekter ligger en vennligere holdning til skating som aktivitet, hvilket skulle tilsi en marginalisering av skatestoppers. De har ofte form som metallknotter og er å finne på gelendere og andre kanter på offentlig og privat bebyggelse. Formålet er å forhindre skateaktivitet. Denne typen inngrep i bybildet har fått betegnelsen fiendtlig arkitektur1. I sommer skrev The Guardian om pigger som ble satt opp utenfor en leilighetsblokk i London for at hjemløse ikke skulle sove der. Kort tid etter ble Londons gater fylt med benker av materiale og form som, i tillegg til å være graffittiresistent, gjør dem umulige å hverken skate eller ligge på. Dette er et tydelig tegn på en konsensus i designprosessen om at arkitekturen ikke skal være for alle. Lokale skatere reagerte med frustrasjon: «So it's ok, for example, to sit around as long as you are in a café or in a designated place where certain restful activities such as drinking a frappucino should take place but not activities like busking, protesting or skateboarding. It's what some call the 'mallification' of public space, where everything becomes like a shopping mall.»

venn I motsetning til London har Barcelona en annen tilnærming til pøblene på hjul. En av verdens mest kjente skatespots ligger ved macba, Museu d'Art Contemporani de Barcelona. Plassen utenfor museet er alltid full av skatere, og kan ansees å være Rådhusplassens katalanske ekvivalent. Dette preger stedet mer enn kunstmuseet, vil mange hevde. Det var lenge en konflikt mellom skaterne og museumsledelsen. Det er nå inngått et kompromiss med et avgrenset område for skatere som er skjermet

INGEBORG STAVDAL

fra museets hovedinngang, som gir god plass til begge aktiviteter. Etter å selv ha besøkt stedet får jeg inntrykk av at begge kunstformer lever i symbiose. Plassen er full av liv selv etter museets stengetid. Da operaen i Bjørvika skulle bygges var det mye spekulasjon om hvorvidt det offentlige rommet på taket skulle være tilpasset skatere. Snøhetta-arkitekt Simon Ewings utalte at de hadde vært i dialog med skatere for å optimalisere for slik bruk. I a-magasinet ble Snøhetta-arkitektene avbildet skatende mellom kaffemaskinen og tegnebordet på Vippetangen. Et steinkast unna, på operataket, blir man dog møtt med et skilt som sier «skating forbudt». fremmed Tøffe Rockheim er Pir 11 sitt forsøk på å sprite opp kulturlivet på Brattørkaia i Trondheim. Arkitektkontoret Agraff hadde ansvaret for utformingen av plassen utenfor. Det virker som at ideen var å gjøre den like interaktiv som utstillingene inne, i form av en bmx- og skatepark. Men prosjektet «Aha > Minor Square, Major Sky» får ikke toppkarakter hos skaterne, til tross for hederlig omtale i Statens Byggeskikkpris. Slik ble de rost opp i skyene: «Forplassen til Rockheim representerer en drastisk, robust og samtidig elegant og leken urban landskapsarkitektur som tydelig plasserer seg i sin tid og kontekst.» Ironisk nok er ikke materialene egnet til skating. De røde plastbenkene av aluminiumbeslag egner seg ikke til grinding/skating da det er av mykt metall. I tillegg er betongunderlaget for grovt for små skateboardhjul. Dette er et eksempel på at form definitivt ikke følger funksjon, og tyder på et halvhjertet forsøk på å forstå målgruppen.

«Dette er et tydelig tegn på konsensus tidlig i en designprosess om at arkitekturen ikke skal være for alle»

pioneer Milton Arellano er en skateentusiast som bor i La Paz i Bolivia. Han ble nettopp ferdig med byggingen av en skatepark i byen som ligger 3600 meter over havet. Han forteller litt om prosessen: u

BYEN SOM LEKEPLASS

«Jeg følte en trang til å uttrykke mine meninger rundt de grusomme forsøkene på skaterelaterte konstruksjoner i byen. Jeg deltok på møter om ungdomsrettet byplanlegging for de neste 20–40 årene. Som eneste ekspert på feltet tok jeg ansvaret for å overbevise ledelsen til å investere penger i et skateparkprosjekt. Det var viktig for meg at skatere skulle ha vetorett i spørsmål om design og konstruksjonsteknikker gjennom hele byggeprossessen.» I utformingen av skateparken utenfor Rockheim skjedde ikke dette. Hvis planen fra Oslo byråd skal lykkes må de ha en god dialog med skaterne. arkitekt Når han blir spurt om skaterens forhold til byen, svarer Milton Arellano: «Skatere har alltid skannet og tolket det urbane miljøet rundt seg med sultne øyne, mens de ser for seg et spøkelse som skater på alt. Konstant med tanker om hvordan de kan navigere fritt og kreativt gjennom byen. Jeg ville forestilt meg at det er på samme måte en konseptuell kunstner rekontekstualiserer sine omgivelser basert på et unikt syn, som redefinerer objekter og landskap, ved å viske ut den originale hensikten og pålegge en ny. Slik skaper man et nytt forhold mellom objekt, rom og bruker.» Skateren analyserer sine omgivelser og lar seg diktere av byrommet på en høyst bevisst måte. Slik er han ikke så ulik arkitekten. Den største forskjellen er kanskje at arkitekten ser oppover, mens skateren er mer opptatt av det horisontale aspektet av rommet rundt seg. Det oppstår en skepsis til arkitekten når det blir et misforhold mellom oppgave og resultat. Arkitekten skal tilfredsstille ønsker, men også tilføre det uventede. Av og til må arkitekten innse at han ikke alltid vet. Arkitekturen åpner og inviterer, men kanskje den først og fremst avgrenser. Vi trenger krefter som bryter disse grensene.

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S.18–22

Kilder 1. Uptownskateschool.com, 2008. New York city skateboarding laws. http://www. uptownskateschool.com/2008/08/new-york-city-skateboarding-laws, 21.09.2014. 2. Streetisculture.com, 2013. History of skateboarding. http://streetisculture. com/2013/11/history-of-skateboarding, 20.09.2014. 3. Tacky.no. Skateboard article. http://www.tacky.no/skateboard/article/?id=135574, 21.09.2014. 4. Archdaily.com. Why skateboarding matters to architecture. http://www. archdaily.com/246526/why-skateboarding-matters-to-architecture, 21.09.2014. 5. Loudpapermag.com. A skateboarders guide to architecture or an architects guide to skateborading. http://www.loudpapermag.com/articles/a-skateboarders-guideto-architecture-or-an-architects-guide-to-skateboarding, 21.09.2014. 6. Indiegogo.com. Pura pura skatepark community center bolivia. https://www. indiegogo.com/projects/pura-pura-skatepark-community-center-bolivia, 20.09.2014.

Fotnote 1. The Guardian.com, 2014. Anti homeless spikes hostile architecture. http:// www.theguardian.com/artanddesign/2014/jun/13/anti-homeless-spikes-hostilearchitecture, 21.09.2014.

kommentar

HALVTOMT. HALVFULLT. alt i byen som ikke er bebyggelse, er rom. tekst/ magnus knutsson, arkitektstudent, ntnu, magnus@tidsskrifteta.no foto/ matilde pernille aamodt, arkitektstudent, ntnu, matilde.pernille@tidsskrifteta.no

Gatene, plassene og parkene utgjør rommene vi beveger oss igjennom og oppholder oss i. De er byens blodårer. Uten dem blir bylivet ulevelig. Vi anser bebyggelsen som blokader som hindrer vår frie utfoldelse. Massene kveler oss, tenker vi. Der massene er klaustrofobiske fremstår rommene som stimulerende. Rommene legger til rette for at vi kan ta alle sansene våre i bruk. Uten rom er vi verken i stand til å puste eller tenke. Selv om rommene fremstår som fysisk tomme, har de likevel et innhold. Rom innehar en karakter som vekker ulike sinnsstemninger hos de som beveger seg gjennom dem. Idet rommet lykkes i å kommunisere med mennesket, vekker det en bevissthet av tilstedeværelse. Det fungerer som en plattform for kommunikasjon mennesker imellom. Inntrykkene de påfører oss, gjør at vi fyller rommene med mening. Som alle gode ting har rommene en bakside. Rommet står aldri alene, men må leses ut fra tilstøtende rom og masse. Vi har på et punkt oversett at bebyggelsen ikke utelukkende er kvelende. Den

kan i like stor grad fremstå som en omfavnelse av rommet. Begge utgjør deler av en større bystruktur. Når vi i byene våre pøser på med rom overalt mister de sin hensikt. I redsel for at vi skal fremmedgjøres i massenes skygger skaper vi så mange og så store rom at vi ikke klarer å fylle dem med innhold. Strukturen går i oppløsning – det oppstår tomrom. Tomrommet er så blottet for innhold at det ikke klarer å kommunisere med oss. Der føler vi oss like fremmedgjorte som i bebyggelsens skygger. I tomrommet er vi verken i stand til å puste eller tenke. Vår eneste tanke er å komme oss raskest mulig ut. Det fungerer utelukkende som en gjennomfartsåre som mennesket tar i bruk i søken etter rom der det er sanselige inntrykk å oppdrive.

Vi har på et punkt oversett at bebyggelsen ikke utelukkende er kvelende.

HALVTOMT. HALVFULLT.

artikkel tekst/ tora vollset, arkitektstudent, ntnu, tora@tidsskrifteta.no foto/ william fairminer, arkitekt, william@tidsskrifteta.no

GRØNNE PIRATER å plante i asfaltjungelen

Det gir en egen tilhørighet til byen man bor i å ha endret litt på bybildet, å ha startet en utvikling på sin egen måte. Du planter et frø på et gatehjørne og ser det vokse dag for dag til en tulipan, et tre, en potetplante eller en bringebærbusk. Guerilla gardening, eller piratplanting på norsk, er å plante på jord som du lovlig sett ikke har rettigheter til. Som oftest offentlig eiendom, men også vanskjøttede private hageflekker. Det er et fenomen som har spredd seg til nesten hele verden, og som for lengst har kommet til Norge. I Oslo har det de siste årene dukket opp flere blomsterbed på uventede steder, og i Trondheim finnes det også piratplantere. De har blant annet sørget for en og annen rød tulipan langs husrekkene på Bakklandet. estetikere og aksjonister Piratplanterne reagerer på myndighetenes forvaltning av byrom: Grønne lunger forsvinner og matproduksjon blir stadig fjernere fra folks hverdag. Vi lever liv isolert fra naturen, og piratplanterne vil gi oss plantene tilbake. Noen piratplantere utfører plantingen i skjul av nattens mulm og mørke, mens andre arrangerer store, synlige aksjoner. Generelt sett kan en dele piratplanterne i to grupper: De som synes byen ser grå ut

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S.24–25

og ønsker å legge til farge og liv, og de som ønsker å sende et signal til makthaverne om at noe er galt med måten vi bygger byene våre på. blomster overalt? Innenfor grafitti finnes det ulike utøvere. For å generalisere: Det finnes grafittikunstnere som har et budskap og noe de ønsker å fortelle gjennom kunsten de maler på andres vegger, de ønsker å forskjønne og provosere i byrommene. Men så finnes også taggerne, personer som drives av markeringsbehov, spenningen ved å bryte loven, imaget som følger med taggerstemplet. Det er mulig å tenke seg at det finnes taggere også innenfor piratplantingen. De tenker ikke så nøye over plantenes relasjon til stedet de står på og hvor i byen plantene trengs mest, de tar ikke ansvar for plantene etter de er satt ut og plantene står og visner. De skjemmer heller enn å pynte. Piratplantingens taggere tenker ikke over at en gulrot plantet i en rundkjøring kan skades av eksos og ikke være spiselig. Piratplantere flest er kanskje mer idealistiske enn en del taggere, men det kan ikke utelukkes at også planteaktiviteter drives av et imagejag. Det er ikke til å stikke under stol at det følger et miljøvennlig blomsterbarnstempel med piratplanting.

piratplanterne i oslo kommune Thereses gate er en handlegate ved Bislet i Oslo. Der har det de siste månedene skjedd store endringer. Parkeringsplassene på sidene av veien er fjernet for å lette fremkomsten for trikk, og kommunen har startet opp prosjektet Sceneskift: Thereses gate, der målet er å «teste ut alternativ bruk for de frigitte arealene i gata». Dette skal gjøres ved å gjennomføre «en rekke tiltak av temporær art». Et av disse tiltakene var 104 blomsterpotter plassert utover området der bilene tidligere stod parkert. Et annet er en natursti som studenter ved aho har jobbet med. Naturstien er bygget opp i en tjærebredd kasse fylt med lyng, mose og små trær. Sceneskift: Thereses gate er et prosjekt satt i gang av Oslo kommune, og det har fått blandet mottakelse. En del mener at kommunen har vært ute og piratplantet uten at de som bruker gata har fått være med i avgjørelsen om hva som skal skje. Kommunen har plantet på steder der beboerne i området føler de ikke har hatt rett til det. Fjerningen av parkeringsplassene har ført til at flere av gatas spesialforretninger har falt i omsetning, og det snakkes mye om at noen blomsterpotter ikke kan snu den utviklingen.

Det er mulig å tenke seg at det finnes taggere også innenfor piratplantingen. positive planter Uansett hvor fin naturstien i Thereses gate er å se på, hindrer den byens beboere i å bruke gata på den måten de ønsker, og kanskje har tiltakene allerede ført til mindre mennesketrafikk i området. Det viser at det finnes situasjoner der det ikke nødvendigvis skal fylles opp med planter. En tom og grå parkeringsplass skal få lov til å være tom fordi tomheten fyller en funksjon, og en by trenger gjennomfartsårer i tillegg til steder å oppholde seg og nyte synet av et blomsterbed. En og annen busk i veikanten er ikke nødvendigvis en forbedring. Skillet mellom gress og ugress avhenger ikke kun av art, men også plassering, mengde, vedlikehold og kontekst. Piratplanternes utfordring er å se hvor plantene kan gjøre en positiv forskjell, og på hvilken måte de kan gjøre det. Disse stedene finnes i bøtter og spann, og forskjellen planteliv kan gjøre der er enorm.

GRØNNE PIRATER

Alene i et stort rom. Stor i et lite rom. Mange i et mellomrom.

Uten oss er det tomt rom.

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 26â&#x20AC;&#x201C;31

MARI SYNNØVE O. GJERTSEN

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 26–31

illustrasjon/ mari sunnĂ¸ve o. gjertsen, arkitektstudent, ntnu, mari@tidsskrifteta.no

artikkel tekst/ elin stømner, kunsthistoriestudent, ntnu, elinstoemner@gmail.com foto/ san francisco museum of modern art, sfmoma.org og guggenheim, guggenheim.org

DET TOMME LERRETET robert rauschenbergs white paintings

Da Robert Rauschenberg stilte ut sine White Paintings i 1953 skapte det forvirring blant kunstpublikummet. De helt hvite maleriene brøt mot tidens kunstkonvensjoner på flere måter, blant annet ved at de tilsynelatende manglet innhold og ikke viste til den håndverksmessige kvaliteten kunsten ifølge tradisjonen skulle inneha, men i stedet konfronterte betrakteren med en ren og glatt overflate rensket for billedlige elementer. Etter andre verdenskrig gjorde tilstrømningen av europeiske krigsflyktninger at sentrum for kunst og kultur for første gang ble etablert i usa, nærmere bestemt i New York. Innen malerkunsten dominerte den abstrakte ekspresjonismen, tydelig influert av europeiske stiler som ekspresjonismen og surrealismen. De fremste aktørene var blant andre Jackson Pollock, Willem de Kooning og Mark Rothko, hyllet av både publikum og kritikere for sine fargesterke og ekspressive malerier med minimale antydninger til illusjon og figurasjon. Den toneangivende kunstkritikeren Clement Greenberg fant den abstrakte ekspresjonismen som et prakteksempel på den modernistiske utviklingen, der indre spenninger mellom form og innhold drev maleriet mot et flatere og mer selvrefleksivt uttrykk. Han så den modernistiske kunsten som uttrykk for mediespesifisitet, der enhver kunstform skulle dyrke sitt eget medium og

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 32–35

dettes særpreg. Innen maleriet var dette den todimensjonale flaten, og med sine nonfigurative og dekkende malerier uten dybdeillusjon ble den abstrakte ekspresjonismen det ypperste innen modernistisk kunst så langt1. Den unge Robert Rauschenberg stilte i 1953 ut noen verk som brøt sterkt med samtidens konvensjoner. Her presenterte han blant annet White Paintings, som ikke kunne vise til den autentiske og ekspressive spontaniteten de abstrakte ekspresjonistene viste i sine malerier. De hvite maleriene var nettopp det, lerret malt hvite med en glatt og jevn overflate uten antydninger til penselstrøk, linjer og illusoriske elementer. Maleriene var satt sammen av flere paneler med lik form og størrelse, hengt opp i symmetriske og ryddige konstellasjoner. White Paintings er slik ikke ett enkeltstående verk, men en betegnelse på flere mulige sammensetninger av hvite malerier av Rauschenberg i denne perioden. fravær av elementer Monokrome malerier var ikke noe nytt innen kunsten. Gjennom hele første halvdel av 1900-tallet hadde forskjellige kunstnere eksperimentert med billedflaten og dens innhold, og fjernet flere og flere tradisjonelle maleriske elementer for å finne fram til et nytt uttrykk. Allerede i 1918 hadde Kazimir Malevitch malt White

on White, et hvitt, kvadratisk maleri med et kvadrat i en annen vinkel malt oppå i en annen nyanse hvitt. Også amerikanske kunstnere samtidige med Rauschenberg malte monokromer eller malerier med få farger der figurasjon og billedlige elementer var utelatt, som for eksempel Barnett Newman med sine zips og Mark Rothkos color field-malerier. I motsetning til Rauschenbergs malerier ble disse ofte fulgt av en skriftlig forklaring fra kunstneren der de i halvreligiøse og metafysiske termer ble forklart som endepunktet eller begynnelsen av selve maleriets historie. Det kan virke som at jo mindre kunstnerne velger å male inn i bildet, desto mer finner de det nødvendig en skriftlig dokumentasjon ved siden av. Robert Rauschenberg var fåmælt rundt sine hvite lerreter, og det lille som er uttalt er å finne i korte setninger her og der i brev sendt til gallerister og kolleger. Rauschenbergs utstilling ble møtt med spredte reaksjoner. Noen så på Rauschenbergs kunst som rent dada-oppgulp og mente det var et destruktivt og nihilistisk framstøt mot kunstverdenen. De fleste så på de hvite lerretene som en vits. Heller ikke Greenberg syntes White Paintings hadde noe for seg. Han unnlot å kommentere utstillingen frem til en artikkel flere år senere, der han skrev at Rauschenbergs hvite lerreter rett og slett

var dårlig kunst2. Selv om maleriets mål ifølge Greenbergs modernismeteori var å være mest mulig konsentrert om flaten, var det ikke nok bare å spenne opp et hvitt lerret. For at det skulle være god kunst måtte det inneholde en viss grad av illusjon, så lenge det ikke ga hentydninger til romlig illusjon. De fleste avfeide slik Rauschenbergs hvite lerreter som umodne og useriøse, som noe som ikke helt passet inn noen steder. Andre så på de hvite lerretene som et etterlengtet og nødvendig tilskudd i en tid der det meste allerede hadde blitt gjort innen maleriet, og så de hvite lerretene som et nødvendig og frigjørende steg for å få i gang kreativiteten innen kunsten igjen. Den samtidige kunstneren Allan Kaprow var henrykt etter å ha sett de hvite maleriene. Han mente den abstrakte ekspresjonismen hadde tømt maleriet for muligheter. Det meste var allerede blitt gjort, maleriet hadde blitt dratt til sin ytterste grense og Kaprow hevdet framtidig malerkunst ikke kunne bli noe annet enn halvdårlige etterligninger av det som allerede var blitt gjort. De hvite maleriene virket frigjørende og framtidsrettede, skrev Kaprow i et essay om eksperimentell kunst, og pekte fram mot et uunngåelig sammenbrudd av de kunstneriske konvensjoner og grensene mellom de forskjellige kunstformer3. Kaprow ble senere kjent for sine u

DET TOMME LERRETET

happenings og miljøer, som gjerne blir sett som opptakten til installasjonskunst og performance som utover 60-tallet ble mer og mer anerkjente og velbrukte uttrykksformer innen kunsten. samspill mellom verk og betrakter Hvordan skal betrakteren forholde seg til et tilsynelatende tomt kunstverk, der det ikke finnes noen spor etter hverken kunstneren eller billedlige elementer? De fraværende interne spenningene og innholdet i maleriene gjør at omgivelsene og de eksterne elementene blir ekstra tydelige. Slik vil lys, skygger og små partikler kunne bli synlige på billedflaten, og bidra til å påvirke maleriets karakter. Dette tilfører lerretene temporale og flyktige aspekter, og gjør at verket er under konstant forandring. Meningsdannelsen blir en stadig pågående og uuttømmelig prosess. Som en følge av dette er det ikke opp til kunstneren hva utfallet blir, siden omgivelsene og deres påvirkning ikke kan forutses. Rauschenberg har ikke distansert seg fra sitt eget verk bare ved å la være å male inn spesifikke elementer, men også ved å slippe kontrollen over hvordan det oppleves i etterkant. Umberto Eco skriver i Poetics of the Open Work om hvordan kunsten til all tid reflekterer verdenssynet for øvrig i samfunnet, og hvordan nyere tendenser

ELIN STØMNER

innen både kunst og vitenskap i større grad favner om det usikre og tilfeldige. Selv om han her fokuserer mest på musikk, drar han også paralleller til andre kunstformer som maleri og litteratur. Poenget hans er at komponister i den siste tiden har latt den enkelte utøver bestemme sluttformen på stykket i større grad, ved at komponisten i stedet for å fiksere et ferdig stykke med nøye angitte toneverdier og rekkefølge på de ulike satsene, gir fra seg et utgangspunkt eller en slags veiledning til hvordan stykket skal framføres. Stykkets karakter blir ikke avgjort av hvordan komponisten velger å sette det sammen, men av hvordan utøveren velger å framføre det – og at dette kan være vidt forskjellig fra gang til gang. kontinuerlig meningsdannelse De åpne kunstverkene får nærmest uendelige muligheter i fremtreden og tolkning. Den tilsynelatende tomheten de hvite lerretene eller stillheten gir blir et mulighetsrom som ikke setter begrensninger for hva som kan legges i verket. Det avgjørende blir ikke verkets interne innhold og samspillet mellom de billedlige elementene, men samspillet mellom verk og betrakter, påvirket av de eksterne faktorene. De hvite lerretene kan være meditative rom, avspeilinger av omgivelsene, et rom for betrakteren å projisere sine tanker og følelser, eller nesten hva

som helst. Fraværet av narrativ og kompositoriske elementer skaper et rom som kan fylles på ny og på ny. Meningsskapelsen blir forskjøvet fra kunstneren til betrakteren. Dette er også i tråd med nyere tolkningstradisjoner der verket ikke lenger skal leses i lys av kunstneren og dennes biografi, men som et frittstående og uavhengig verk som står i et relasjonelt forhold til betrakter. Roland Barthes skriver i Forfatterens død at forfatteren som sådan er en konstruksjon, og å lese en tekst i lys av opphavsmannen bare vil begrense dens muligheter. Teksten er i stadig flyt, og en endelig mening eksisterer ikke. Den meningen som kan finnes er den som skapes hos mottageren i møte med teksten og ikke i dens opprinnelse. Avslutningsvis skriver Barthes at en slik tankegang vil framkalle forfatterens død, men at dette er prisen som må betales for leserens fødsel og for å sikre skriftens framtid. Robert Rauschenbergs hvite lerreter blir fortsatt ofte sett på som et mislykket blad innen den modernistiske kunsten, og har fått lite oppmerksomhet i forhold til hans senere arbeider. Likevel bryter de på flere måter så voldsomt med den modernistiske logikken at de fortjener å bli satt i en annen sammenheng. Deres flyktige, uforutsigbare og temporale aspekter peker for eksempel fremover til samtidskunstens kunstuttrykk som i større grad

utfolder seg i tid og rom, og blandingsteknikker tar over for den strenge mediespesifikke fokuseringen. Slik som forfatterens død var nødvendig for å sikre tekstens framtid ifølge Barthes, kan det virke som at kunstnerens distansering fra eget verk var nødvendig for å sikre kunstens framtid. Rauschenbergs tomme lerreter opprettholder heller ikke det strenge skillet mellom kunsten og livet, men lar de hverdagslige elementene bli en del av uttrykket og oppslukt i kunsten. Litteratur 1. Barthes R. (1994). Forfatterens død, s. 49–54. I: R. Barthes I tegnets tid – Utvalgte artikler og essays. Oslo: Pax 2. Eco U. (2004). The Poetics of the open Work, s. 167–175. I: C. Cox og D. Warner (red.) Audio Culture – Readings in Modern Music. London: Continuum 3. Greenberg C. (2004). Den modernistiske kunsten. Oslo: Pax 4. Joseph B. W. (2000). White on White, Critical Inquiry 27, s. 90–121 5. Kaprow A. (2003). Experimental Art, s. 66–80. I: A. Kaprow Essays on the Blurring of Art and Life. Los Angeles: University of California Press Kreditering 1. Installation view of Robert Rauschenberg’s White Painting [three panel] (1951). Photo: Dorothy Zeidman, 1991, courtesy the Robert Rauschenberg Foundation; ©Robert Rauschenberg Foundation / Licensed by vaga, New York, ny. 2. White Painting [seven panel], 1951. Collection of the artist. 3. Rauschenberg, White Painting [three panel], 1951; Collection sfmoma, ©Robert Rauschenberg Foundation / Licensed by vaga, New York, ny; photo: Ben Blackwell Fotnoter

1. Greenberg.

2. Joseph.

3. Kaprow.

DET TOMME LERRETET

reportasje tekst/ nikolas s. røshol, arkitektstudent, ntnu, nikolas@tidsskrifteta.no illustrasjon/ joana bruno, grafisk designer, joana@tidsskrifteta.no

Å BYGGE I BYEN om den gode urbane boligen Når man tenker på den enorme befolkningsveksten byene våre kommer til å måtte takle, er det lett å glemme at den samme veksten kan være med og gjenskape byene – gi dem mer liv og høyere kvalitet enn i dag.

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 36–39

Å BYGGE I BYEN

lukket/åpent Når avstanden mellom mennesker krymper, må arkitekten ta stilling til hvordan forholdet mellom beboerne bør og skal være. Hva er egentlig privatliv? Og hvor mye privatliv trengs egentlig? Ganske lite, ifølge Charles Montgomery. I boka Happy City forteller han at med en privat kjerne, klarer man seg uten stort mer. Et prosjekt som setter søkelys på forholdet mellom det private og det offentlige er vm-husene i København, tegnet av plot = big + jds. Her er det en glassfasade mot gaterommet. Resultatet er at mange velger å lukke boligen selv, med persienner eller gardiner. Bare noen få lar rommet forbli åpent. Et annet hus der det lekes med forholdet mellom privatliv og åpenhet er Ryue Nishizawas Moriyama House. Huset karakteriseres av store vinduer ut mot gata, men ifølge arkitekten går det ikke på bekostning av pivatlivet. Nishizawa forteller at i stedet for å ha mange små åpninger er det i Moriyama House færre og større felt som gir sikt inn til de mindre private delene av huset. Privatlivet forblir, beboerne blir en del av gatelivet, og gatelivet blir en del av huset. Yoshiharu Tsukamoto sier det elegant: «Privatliv betyr ikke lukket eller introvert. Et hus kan ha flere fjes på én gang.» ute/inne Rundt om i verden utfordres motsetningen mellom inne og ute. Behøver skillet å være en rett linje – en regel som sier at her er inne og der er ute? Ikke nødvendigvis. Sou Fujimoto forteller at ved å etablere et bestemt skille mellom inne og ute, går man glipp av en stor rikdom i arkitekturen. Gode overganger mellom det innerste og

NIKOLAS S. RØSHOL

gata kan gi noe til det offentlige rommet, samtidig som beboerne føler større stedstilhørighet. Akira Yoneda sier at arkitekter må strebe etter å gi liv til rommene som skapes rundt byggene de former. Han trekker linjer til det tradisjonelle japanske huset hvor landskapselementer – menneskeskapte så vel som naturlige – tillot boligen å gå utover sine egne grenser, og slippe omgivelsene inn. Yoneda forteller at han forsøker å la rommene bli mer enn de fysiske målene som avgrenser dem – at beboerne skal drømme, innbille seg at rommene er mer enn bestanddelene. Når arkitekturen klarer å ikke stenge deg inne, men lar rommet vokse, trenger ikke de små bytomtene stå i veien for gode boliger. tett/rom Hvor stor plass tar én person? I byer rundt om i verden lever folk med en tetthet vi ikke kan forestille oss. Tettere byer har mindre karbonfotavtrykk enn spredte byer. Fra Oslo til London, og videre til Manhattan, Tokyo og Hong Kong. Jo tettere vi bor, desto mer bærekraftig kan vi leve. Med tettheten følger lavere transportutslipp og mindre behov for infrastruktur.

I Norge kommer det åpenbart ikke til å bygges Hong Kong-tett med det første, ikke engang London-tett. Likevel er fortettingsprosjekter gyldne muligheter til å undersøke hvor mye vi trenger. Er tanken den vestlige verden har omfavnet, om ett rom per funksjon, virkelig et behov? Et tilbakeblikk eller et blikk rundt i verden, viser at det behøver ikke være det. Norske boliger var kun en stue for bare litt over hundre år siden, og i Japan var det vanlig at et rom ble forandret i løpet av døgnet for å oppfylle de forskjellige funksjonene det skulle inneha. Madrassene ble rullet ut på kvelden så man hadde et sted å sove, og om morgenen rullet man dem sammen igjen og fikk et oppholdsrom. passivitet/handling Det er arkitektens ansvar å skape rom for gode liv. Mye som bygges i dag kan vanskelig beskrives som det, men selv i Norge finnes det eksempler på at det gjøres. Ett av dem er Element Arkitekters D36 i Oslo, som har fått mye oppmerksomhet i sommer, og blitt kåret til årets bygg av Byggeindustrien. Arkitektene har unngått svalganger, og alle de 21 leilighetene deler én oppgang som beskrives som prosjektets stamme. Arkitektene har òg utviklet et nytt fasadesystem for bygget, med et aluminiumssjikt innerst, og flere lag dekorert glass som gir fasaden et løvverkliknenende uttrykk. I tillegg har hver leilighet, unntatt de på bakkeplan, eget uterom og tilgang til en felles takhage. Utbyggeren av prosjektet, Infill, skriver at D36 er «[...] et eksempel på at det finnes gode løsninger for nye byboliger, midt i byen.» Mye tyder på at det som kreves er en vilje til å forme bygget med mål om at det skal bli bra, og at arkitekten må jobbe for det. Cathrine Vigander, arkitekt i Element Arkitekter, forteller til Morgenbladet at de har lagt ned mye egentid på løsningene i D36. Det er viktig at noen gjør den innsatsen, at noen strekker seg lenger. Når noen gjør det, tvinges andre til å følge etter. Litt etter litt blir byene bedre.

Litteratur Nuijsink C.: How To Make A Japanese House (2012). Belgia. Montgomery, C.: Happy City, Transforming our lives through urbab design (2013). 1 utgave. New York: Ferrar, Straus and Giroux.

Å BYGGE I BYEN

kommentar tekst/ jonas falck, arkitektstudent, ntnu, jonasf@tidsskrifteta.no foto/ vilde l. blom, arkitektstudent, ntnu, vilde@tidsskrifteta.no

BALLONGER OG PENE MENNESKER

Renderinger er for arkitektur det trailere er for filmer. De holder aldri det de lover, og de er mye kulere enn det endelige resultatet. På en annen side er er det umulig for en arkitekt å spå akkurat hvordan et prosjekt vil se ut i virkeligheten. Det går ikke an å dekke alle aktiviteter, værtyper og befolkningsgrupper i samme illustrasjon. Det ville fort sett komisk ut. Heldigvis er arkitekten utdannet til å vite hva slags vær som er finest, hvilken befolkningsgruppe som er best og hva som er realistiske aktiviteter.

scandic hotell

voll arkitekter

Som på solfylte Scandic hotell Lerkendal, et perfekt sted for luftballongflyging. På Brattørkaia skal Pir II lage et rekreasjonsområde for tynne, hvite barn. Renderingen viser en typisk regnbuedag i Trondheim. Prosjektet på Brattørkaia er ennå ikke realisert, men det er derimot den nye gangveien på utsiden av jernbanetraseen. Endelig har Trondheim fått et friområde der småbarnsfamilier kan bli truffet av lynet.

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 40–41

brattørkaia

friområdet ved jernbanen

pir 11 arkitektkontor

pir 11 arkitketkontor

BALLONGER OG PENE MENNESKER

artikkel tekst/ ingvild stokke, arkitektstudent, ntnu, ingvild@tidsskrifteta.no illustrasjon/ emma b. jones, landskapsarkitekt, slu, alnarp, mail@emmabjones.com

KVINNEN I ROMMET om kvinners plass i arkitekturen

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 42â&#x20AC;&#x201C;43

Forestill deg at du sitter ved Marinen i Trondheim. I en knallblå treningsjakke peser en ung jente forbi. Det er normalt. Men sånn har det ikke alltid vært. Det har eksistert langt flere restriksjoner på kvinnelig bevegelse og deltakelse i samfunnet enn mannlig. Kan man si at det har vært et tomrom for kvinner i den offentlige sfæren? Og kan kvinner egentlig vandre helt fritt i gaten i dag? tradisjonsbrudd Før var det uttalt at kun menn fikk fylle rommet på gaten. Kvinnen måtte finne seg i at hennes plass var innenfor husets vegger, skjult i det private. Når hun først gikk ut, var det som regel for å gjøre ærend. Mangelen på feminine former i offentligheten må ha vært fremtredende. «Vi vil gå,» skrev Camilla Collett på 1800tallet. Og det gjorde hun. Det var revolusjonært og skapte forbauselse da kvinnene ikke lenger var fanger i sine egne hjem. Tenk, damer kunne gå alene! I Christiania ble det kalt Fortaugsret. De middelalderske tilstandene gikk mot slutten, og kvinner kunne i prinsippet bevege seg på lik linje med Menn. Men Collett oppdaget fort at menn fremdeles kommenterte og så ned på kvinnene som benyttet den nyervervede friheten. de andre kulturene Forandringen som allerede var satt i gang på Colletts tid har kommet mye lenger i dag. Men selv om Norge har klart å hale likestillingen et godt stykke på vei, finnes det fremdeles store forskjeller på kvinnens og mannens rettigheter i andre deler av verden. Et eksempel finner vi i Saudi-Arabia, et land med en kultur hvor kvinner hverken får kjøre bil eller bruke samme inngangsparti som menn. overfallsbølgene I kontrast til kvinnens manglende rettigheter i Saudi-Arabia er det lett å konkludere med at kvinner i den vestlige verden står fritt til å gjøre som de vil. Det stemmer til en viss grad, men det finnes fortsatt hindringer som gjør

det vanskelig å utnytte friheten fullt ut. Tydeligst er kanskje oppfordringene som blir kastet etter unge jenter om at de ikke skal legge ut på tur alene i mørket. Nyhetene forteller oss om et ubehagelig antall voldtekter og andre typer overgrep om natten. De fleste skrekkhistoriene handler om unge kvinner, og mørket har blitt en psykologisk terskel kvinnen må tråkke over for å kunne gjøre det hun vil på kveldstid. I tillegg mener noen at kvinner som velger å dra på klubber og barer en lørdagskvelder, må finne seg i litt uønsket tafsing fra berusede mannfolk. han og hun Men kan fraværet av kvinner komme av noe annet? Kanskje fyller kvinnen rommet på en annen og mindre synlig måte. Kanskje tar han opp mer plass enn hun. Kanskje er mannen lettere å legge merke til. Kanskje hører man de dype stemmene best. et demokratisk rom? Hva skal til for å skape et demokratisk offentlig rom som tar hensyn til alles behov, et sosialt rom som er trygt for alle? På grunn av den fysiske forskjellen mellom mann og kvinne vil det alltid være en viss grad av kjønnsdeling i det offentlige, som for eksempel på toaletter og i garderober. Myndighetene har tatt på seg et lite ansvar for å skape rom kvinner kan føle seg komfortable i, og som minker hindringene for den frie bevegelsen. Blant tiltakene som allerede er satt i gang finner vi kvinneparkeringsplasser, jentetaxi og bedre belyste gater. Men er det egentlig der løsningen ligger? Bør ikke målet heller være å redusere kjønnsdelingen, ved å skape felles rom hvor alle har en plass? Det er dette feministisk arkitektur handler om: Å skape rom som er tilpasset alles behov, ikke kvinnelige rom med feminine former. Problemet ligger i det gjennomsnittlige menneskets holdninger. Men myndighetene og arkitekten står ikke helt maktesløse. For slik Snøhetta klarte å designe King Abdulaziz Centre of World Culture i Saudi-Arabias ørken, med en felles inngang for begge kjønn, kan flere bidra. Kanskje vil kun en slik holdningsendring over hele verden gi oss kvinner full mulighet til å fylle tomrommene.

KVINNEN I ROMMET

omtale

HELVETES HØYT, OG FORMIDABELT FORGLEMMELIG tekst/ amund mikalsen rolfsen, arkitektstudent, ntnu, amund@tidsskrifteta.no foto/ johannes l. sunde, fotografistudent, nffs, johannes@tidsskrifteta.no

Det er ikke noe galt i å bygge høyt. Lerkendal stadion er ikke lenger like høy som den var på nittitallet. Vedhenget Scandic hotell og konferansesenter er med sine 21 etasjer og 75 meter, mer dominerende enn landemerket Rosenborg Ballklub, men det er ikke høyt nok. For når arkitekturen hviler seg på det ene elementet av spenning, bør det være så spektakulært at en glemmer at resten er lik en konferanse om malingens evne til å tørke: Dørgende kjedelig.

faller i energifella Bygget er todelt. Konferansedelen henger seg på den sørlige tribunen av stadion, og har samme fasadegramatikk som resten av bygget. Konferansesalen er som en hvilken som helst annen gymsal med mer avansert teknikk. Tilhørende restaurant, kontorer og parkeringskjeller er også krysset av på sjekklisten. Hotellet ligger i selve tårnet, som preges av 19 identiske etasjer. Bygget er ifølge byggherre Arthur Buchart det mest energieffektive hotellet i verden. Brikkene faller på plass. Solfangere på taket, desentraliserte ventilasjonsanlegg og termiske sjakter viser hvor mye omdømme har å si. Miljøfokuset er aktuelt som aldri før, også for hotellutbyggere. Dermed trumfer energieffektiviteten arkitekturen, og står igjen som godt kjøpt samvittighet for Buchart og Scandic. Miljøbevissthet i seg selv er positivt, men det er tydelig at det pragmatiske i energieffektiviteten har gjort det hele til generisk passivhus-arkitektur i stor skala.

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014, S. 44–45

fiks fasade feiler Hvite, lett perforerte metallplater er valgt ut som (foretrukket) fasademateriale. Det er en komposisjon av tre- og firkanter med to ulike sjatteringer av hvit. Her eksemplifiseres problemet umiddelbart. Fasaden er ikke direkte stygg, som hos sin artsfrende på Brattøra, men den engasjerer ikke. Vinduene følger samme logikk. Med tetrisliknende former, og «tilfeldig sammensetning» faller de for eget grep. Noen har tenkt at de ønsker spill, eller spenning i fasaden, og da er variasjon ønskelig. Problemet ligger i at systemene er såpass enkle at fasaden får en underlig symmetri, som etter alt å dømme er det stikk motsatte av intensjonen. Formalt har tårnet en stor styrke, det har en knekk på midten. Dette gjør at det det endrer karakter avhengig av hvor man ser det fra. Et godt grep, men vindusplasseringen, materialene og ønsket om et spennende visuelt uttrykk forkludrer helheten. Standardløsningene er tydelige, og selv om argumentet er gjentatt i det uendelige, må en si at det billigste går på bekostning av det beste.

irriterende interiør Spenningen uteblir også på innsiden. Med Rosenborg Ballklub så tett på hotellet, er hvitt og svart et naturlig fargevalg. Likevel er parallellene til pregløse norske middelklassehjem tydelige. Det er viktig å ikke vekke oppsikt, og avmålthet er en dyd. Dermed er det slik at skinnet på ingen måte bedrar den skuelystne. Det er som forventet. Siktlinjen som går gjennom hele konferansedelen, og ender i en stor glassvegg, virker som en god idé, men gjennomførelsen er for svak. Detaljeringen er irriterende vanlig, og følelsen av å ha sett det før ødelegger opplevelsen. De store vinduene i toppetasjen er også fine, men ekstasen over den fantastiske utsikten skulle jo bare mangle. Høyden er jo det de har. gjespearkitektur Scandic hotell Lerkendal er det første av flere høyhus i et utviklingsområde, og barnesykdommene kan lukes ut i neste prosjekt. Det krever lite annet enn fokus på

kvalitet i større deler av bygget. Innovative løsninger og satsing på design kan styrke miljøet like mye som energieffektivitet. Dermed er ikke bygget det fyrtårnet for arkitektur og miljø det kunne ha vært, og de gode konseptene forsvinner i et rot av standardløsninger og fikse ideer. Det hele ender opp som ett stort kompromiss der det generiske dominerer. Høyden og ambisjonene som følger med, vaskes bort av manglende evne til å engasjere. Hvis hotellet i seg selv ikke er søvndyssende nok, kan en heldigvis trøste seg med at rommene har orkesterplass til tippeligafotballen.

«Fasaden er ikke direkte stygg, som hos sin artsfrende på Brattøra, men den engasjerer ikke...»

HELVETES HØYT, OG FORMIDABELT FORGLEMMELIG

kranglekroken

TOMELOM ROMTOM tekst/ andreas magerøy, arkitektstudent, ntnu, andreas@tidsskrifteta.no illustrasjon/ anders w. solhøy, arkitektstudent, ntnu, anders@tidsskrifteta. no

«Kva meiner dei eigentleg med tomrom?» Andreas stiller opp ein filosofisk mine. «Alle rom er då fylt med eitt eller anna?» Lisa tenker seg om eit augeblikk. «E trur de e snakk om at et rom ikke har nåkka funksjon! Det berre e der, utn nåkka meining.» «Men meining er jo veldig subjektivt. Eit rom som ikkje har nokon funksjon for nokon andre, kan jo likevel vere veldig funksjonelt for meg. For eksempel soverommet mitt?». Lisa himler med auga: «Jammen om vi snakke om et byrom da? Rom du bærre ikke legg merke til, fordi det e tomt og du går forbi?» Mari legg blyanten fra seg på papiret: «Det kan være veldig bra at ikke alle plassene i byen er populære og fylt med liv. Det gir jo byen rom for alle typer mennesker. Tomrommet vi overser kan jo være et perfekt sted for en uteligger.» «Det har du rett i.» Lisa synker litt sammen på stolen. «Åsså e æ ikke sikker på om du kan gå forbi et tomrom uten å legge merke til det?» Andreas ser ut som eit spørsmålsteikn. «Et tomrom er så tomt at du ikke kan unngå å legge merke til det?» Lisa blir ivrig att: «Ja, Torget for eksempel. Når det ikke e nånn der kjenne alle at de e et tomrom. Du føle dæ så aleina. Det e så stort og tomt.» «Men torget virker jo tomt selv når det er mange mennesker der» innvender Mari. «Det trur eg i stor grad det berre er arkitektar som kjenner på. Men det er sikkert rett att dei fleste føler på tomheit om det ikkje skulle vere andre der samtidig.» Det virker som Andreas prøver å tømme kaffekoppen ein gong til.

TIDSSKRIFTET A, UTG. 3, 2014

«På piazzaen i Siena kunne jeg gjerne satt meg ned, selv om jeg var helt alene.» seier Mari med eit lengtande blikk. «Det hadde nok ikke skjedd på Torget.» «Men de e nåkka med proporsjonan.» Lisa rister lett oppgitt på hodet. «Kva om vi seier at eit menneske fyller rom, og at vi då, sånn som kroppen vår, fyller meir rom i høgda enn i breidda. Kan vi gi eit mål på kor stort eit rom kan vere før vi opplever det som tomrom?» Dei andre stusser på Andreas sin plutseleg analytiske tilnærming. «Nokon må stille spørsmåla som kan drive oss vidare! Ettersom vi mangler Daniel som provokatør,» forsvarar Andreas seg. Lisa godtek unnskyldninga: «E trur det kjem heilt ann på. Det e forskjellig frå gang til gang.» Men Andreas vil ikkje gi seg. «Eit rom som er to ganger to meter og åtte meter høgt, korleis er det for ein person i forhold til eit rom som er to ganger åtte meter og to meter høgt?» «Jeg tror eg ville valgt det høye rommet, men jeg vet ikke om det nødvendigvis har med størrelsen på meg å gjøre.» Mari bikker på hodet og ser for seg åtte meter oppover. «Ville svaret blitt det samme om jeg lå på bakken eller satt på huk i en krok, liksom?» Lisa har tenkt ferdig «E ville åsså ha tadd de høye romme. Det gjør ingenting med luft over haue. Men om e var i det lange romme, ville e følt at det var plass til i flere på gulvet lamme mæ.» «Og om du satt i ein ende ville heile rommet verke tomt.» Lisa nikker ettertenksomt «De e som at tomrom beskrive følelsen av at det skulle vært nå eller nånn der.»

fjerneverdig

TRIVELIGE TORVET tekst/ mikkel frengstad, arkitektstudent, ntnu, mikkel@tidsskrifteta.no foto/ julie fosse, arkitektstudent, ntnu, julie@tidsskrifteta.no

Fjerneverdig adj. motsatt av verneverdig, brukes om bygninger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig arkitektur) en plass for alle Midt i Midtbyen, der Munkegata møter Kongens gate, ligger Torvet, selve smykket i Cicignons barokke byplan fra 1681. Midt på plassen står en statue av byens barske grunnlegger, vikingkongen Olav Tryggvason, og skuer utover fjorden1. Med sine 1150 kvadratmeter har Torvet plass til hele Trondheims befolkning. Dessverre, men forståelig nok, er det ytterst sjeldent at så mange oppholder seg der. Som regel er det så glissent at selv den bredskuldrede og armslagelskende førsteamanuensis Bjørn Otto Bråthen, må oppleve et snev av agorafobi. Generalklossmajor Johan Caspar de Cicignon har mye av skylden. Dette er også mannen som presterte å anlegge Nordre gate vestenfor Søndre. Man trenger ikke være arkitekturforsker for å forstå at byplanlegging ikke var hans sterkeste side. Alle som bedriver eller interesserer seg for byplanlegging bør være kjent med Camilo Sittes bok City Planning According to Artistic Principles fra 1899. Hjernene bak utformingen av Torvet har neppe lest den. Bare se hvordan Wilhelm Rasmussens vikingfallos anno 1921 antaster rommet og kjenn hvordan fjordgufset skadefro leker seg oppover Munkegata og innunder allværsjakka. Torvet beviser at aksegater og sentralt plasserte skulpturer gir forjævlige byrom. ulik bruk gjennom årenes løp I 1930 anla man et solur i brostein med Tryggvason-statuen som gnomon. Et naturlig valg, all den tid Trondheim er viden kjent for sine mange soltimer. Da bilen etter hvert tok over bybildet ble Torvet i praksis Trondheims mest forseggjorte rundkjøring. Endelig hadde man funnet et godt bruksområde! Med stengningen for trafikk på 2000-tallet ble Torvet tilsynelatende ubrukelig. Torvets viktigste funksjon i dag er som galleri for

Trondheims brede spekter av fasader. Her finnes

alt fra Hornemannsgårdens og Sommergårdens subtilærverdige panelering, via majestetisk klassisisme i Munkegata 26, til den modernistiske Forenedebygget. Felles for disse er at de virkelig er fasader i ordets beste forstand. De inviterer til cirka null folkeliv og bidrar sterkt til at Torvet framstår like vitalt som bestemoren til Adolf Loos. Heldigvis er kommunen endelig i gang med å gi Torvet ny utforming. Vi vil med sikkerhet se en klar bedring de neste årene. Særs gledelig er det at utredningen ser hvordan «McDonalds på Torvet gir god kontakt mellom inne og ute. Planen gir mulighet for uteservering som kan forsterke dette som et aktivt sted.» Jeg tror de fleste kan være enig i at junkfood-kjeden bør spille en nøkkelrolle i omformingen av Torvet. Skulle det likevel vise seg at Torvet ikke blir bra nok etter oppgraderingen, vil det alltids være mulig å fylle det med et hotellbygg eller noe annet nyttig. Det er det i hvert fall plass til.

Fotnote 1. Ikke Olav «den hellige» Haraldson som de fleste historieløse innflyttere tror.

TRIVELIGE TORVET

TIDSSKRIFTET A www.tidsskriftetA.no

A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.

redaksjon Maria Wyller (ansv. red., styreleder), ntnu Ingeborg Stavdal (nestleder, jour.ansv.), ntnu Hanna Malene Lindberg (jour.ansv.), ntnu Mikkel Evald H. Frengstad (økonomiansv.), ntnu Henriette Bakke Nielsen (layoutansv.), ntnu Mari Synnøve O. Gjertsen (foto- og ill.ansv.), ntnu Julie Fosse (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu

TIL BIDRAGSYTERNE vil du skrive til tidsskriftet a? Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei. Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskriftetA.no.

journalister Alice Lødemel Sandberg, Nikolas Søfting Røshol, Andreas Magerøy, Ingvild Stokke, Magnus Knutsson, Jonas Peter Falck, Amund M. Rolfsen. fotografer og illustratører Vilde L. Blom, Johannes Laukeland F. Sunde, Hanne Dahl Geving, William Fairminer, Joana Bruno, Sara Solana, Emma B. Jones, Anders W. Solhøy.

layout Henriette Bakke Nielsen og Margunn Aksnes

forside Sara Solana

Annonser Markedsansv.: Olaf Godtland Røe annonse@tidsskriftetA.no

Kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: post@tidsskriftetA.no Nett: www.tidsskriftetA.no Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket Opplag: 500 Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

TAKK TIL Eileen Garmann Johnsen, Brit Strandhagen, Finn Hakonsen, Anders Gunleiksrud og Alexander Tunby Rosseland.

Studerer du arkitektur? Da er vi fagforbundet for deg!

Studentmedlemskap gir deg: • Gratis reise-, ulykkes- og/ eller innboforsikring • Rådgivning innen jobb- og lønnstilbud • Bank- og forsikringsfordeler i DNB • Gratis juridisk hjelp • Lønnsstatistikk Les mer og meld deg inn på www.hvorforafag.no

tidsskrifteta.no