Tidsskriftet A 4/2015 by Tidsskriftet A

mennesket

4/2015

FORMER SAMFUNNET — SER MENNESKET Å heve kvaliteten på samfunnet i tråd med en bærekraftig utvikling, krever at mange gode krefter spiller på lag. Våre rådgivere representerer mange fagfelt; vi jobber i tverrfaglige team og sammen med våre oppdragsgivere utvikler vi helhetlige, miljøriktige og funksjonelle løsninger – med mennesket i sentrum.

ARKITEKTUR BYGG OG ANLEGG ENERGI OG MILJØ GEOINFORMASJON OG VISUALISERING LANDSKAPSARKITEKTUR PLAN OG URBANISME SAMFERDSEL SAMFUNNSPLANLEGGING OG ANALYSE TEKNISKE INSTALLASJONER VANN- OG MILJØTEKNIKK

Øyvind Mork Administrerende direktør Asplan Viak

asplanviak.no

Foto: Aquarama - Chris Aadland

VI HAR KOMPETANSE INNENFOR

INNHOLD

Menneskets posisjon/posisjonering / 05 leder og fra arkivet

Studene// /// Pris / Konkurranser / Nett / KiT / 120hours / 06 oppdateringer Kroppens arkitektur / 08 kommentar Healthy living / 10 artikkel

Counterface / 14 tips Møtestadar om vinteren / 16 dikt Sensible soner / 18 artikkel Skikkelig SlumMennesket / 20 illustrasjonreportasje Arkitektur som vekker følelser / 26 artikkel Male for fitte / 30 kommentar Den kollektive drømmen / 32 kommentar Mr. Milk / 34 tegneserie Har arkitekturen sett seg blind på eget speilbilde? / 36 artikkel ...zzzzzzzeb / 40 innsendt Spredning som fortettingsprinsipp / 44 fjerneverdig Hvor idealist kan man være? / 46 kranglekroken Arkbib anbefaler / 47 bibliotekhjørnet

Forside Eline Thunes Johansen

Sørenga byggetrinn 6 Ark. MAD / Ill. Eve Images 3 av 4 arkitektkontor på Sørenga bruker ArchiCAD.

LAST NED GRATIS STUDENTVERSJON PÅ MYARCHICAD.COM Over halvparten av norske arkitekter bruker i dag ArchiCAD som sitt BIMprogram. www.graphisoft.no Tel: 21 55 58 00 student@graphisoft.no

leder og fra arkivet

1963, utgave 2. side 2

alice lødemel sandberg ansvarlig redaktør

MENNESKETS POSISJON/POSISJONERING I den vestlige verden har mennesket historisk sett satt seg selv hierarkisk over det ikke-menneskelige riket. Mennesket på toppen, overlegent alt. Dette har hatt konsekvenser for hvordan vi ser verden, og derfor også for verden. Naturen ble sett på som en ressurs for å forbedre menneskenes liv. Det har resultert i at menneskelig aktivitet har gjort så omfattende endringer av jordas overflate i denne perioden, at man har foreslått å kalle opp den geologiske epoken etter nettopp menneskene. Posthumanismen som oppsto mellom 80- og 90-tallet har derfor fokusert på å desentralisere mennesket fra debatten. I en retning av posthumanismen, ny-materialismen, viskes skillet mellom subjekt og objekt ut og alt og alle anses som objekter. Mennesket blir satt til å være en materie (eller materialisering) på lik linje som

at ting er materie, og tingene er levende slik mennesker er levende. Jane Bennett hevder at objekter er levende i deres kapasitet til å gjøre en forskjell. Disse idéene er ikke fjerne fra de generelle tankene i vår tid, hvor mennesket dras ned på jorden igjen, til en integrert del av et økosystem. Dette skiftet som har skjedd i filosofien betyr at det også skjer et skifte i samfunnet vårt og oss. Mennesket anses ikke lenger som herre over alt levende og ikke levende. Likevel har vi i A valgt å vie et helt nummer til mennesket. For når alt kommer til stykket så er vi alle sentrum i vårt eget univers. Når alt kommer til stykket, så lager vi arkitektur og kunst for mennesker. Mennesker skaper for mennesker. Eller?

LEDER OG FRA ARKIVET

oppdateringer

PRIS / KONKURRANSE / NETT / KIT / 120HOURS tekst/ ingeborg stavdal, arkitektstudent, ntnu, ingeborg@tidsskrifteta.no og tora vollset, arkitektstudent, ntnu, tora@tidsskrifteta.no

bestedoen, foto: jarle waehler, statens vegvesen

moro med sag Kunnskapsdepartementets pris for fremragende arbeid med utdanningskvalitet i norsk høyere utdanning ble i høst delt ut for 15. gang, og i år gikk prisen til ntnu Live Studio ved fakultetet for arkitektur og billedkunst. Premien er på en million kroner, og juryen skriver i sin begrunnelse: «ntnu Live Studio er fremragende i kraft av sin solide forankring i institusjonen, samtidig som studentene gis en stor grad av handlefrihet og ansvar. Prosjektet er nyskapende i sin tilnærming til praksis i arkitektutdanningen, ved at det stimulerer til internasjonalt samarbeid og øker forståelsen for arkitekturkunnskapens relevans og muligheter i ulike kontekster. Samarbeid med andre arkitektutdanninger nasjonalt og internasjonalt er en integrert del av ntnu Live Studio. Dette bekrefter og styrker tiltakets relevans og høye overføringsverdi.» Dette er stas og Tidsskriftet A gratulerer!

norsk do til topps! Verdens 10 beste offentlige toaletter er kåret av arkitektur- og designnettstedet DesignCurial. Stegastein Utsiktsplass i Aurland klatret til topps blant 1000 toaletter over hele verden. Det er Todd Saunders og Tommie Wilhelmsen som har tegnet det allerede tungt prisbelønte toalettet, som selvfølgelig er den del av Nasjonale Tursitveger. Man kan jo spørre seg om hva som var utslagsgivende, Norges kickass natur eller toalettene. stegastein utsiktsplass aurland, norge

veita, ntnu live studio

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 6–7

tidsskrifteta.no under dusken på ditt nærmeste stativ

09. februar–14. februar, 120hours.no

foto: tora vollset

120hours, jarand nå, lund school of architecture, norway and david ottosson, lsa, sweden

på nett – eller ikke?! Tidsskriftet A har fått ny nettside, og den er skikkelig kul. Her kan du lese alle sakene fra bladet – samt noen ekslusive nettsaker. Som en artig parallell er det verdt å nevne at Under Dusken er under sterkt press fra en av sine hovedsponsorer ntnu om å bli heldigitale. Som stolt forkjemper for deilig papir, støtter vi Dusken i kampen mot det digitale helvete!

experimental preservation Fredag 9. februar kl. 14.00 starter neste utgave av konkurransen 120 hours. Konkurransen er blitt verdens største arkitektkonkurranse for studenter, og er åpen for alle. Årets tema er «experimental preservation», og som tidligere gjelder det å klekke ut det beste prosjektet i løpet av kun fem dager – eller 120 timer.

open academy Nok en gang åpner KiT dørene for at du kan vandre inn og ut av gallerier og atelierer. Med en deilig tapas i den ene hånda og en vinklunk i den andre, kan du undre deg over alle de merkverdige tingene som vanligvis foregår bak lukkede dører. open academy kit 2015 03.–06. desember, kit OPPDATERINGER

kommentar tekst/ malin dalby borger, arkitektstudent, ntnu, malin@tidsskrifteta.no illustrasjon/ ruben ratkusic, arkitektstudent, ntnu, ruben@tidsskrifteta.no

KROPPENS ARKITEKTUR menneskets proporsjoner

Hva er kroppens perfekte proporsjoner? Du og jeg har våre egne preferanser på hva vi synes er fint og ikke, likevel skaper vi trender og idealer som vi følger til det ekstreme. Naturlig, har vi mennesker samme høyde som lengden av våre utstrakte armer, hånden dekker ansiktet, føttene er like lange som underarmene, og høyden vår tilsvarer åtte hoder. I Vesten har disse målene blitt grunnlaget for møbler og arkitektur. Selv om denne «normalkroppen» har blitt vår standard, betyr ikke det at dette er idealet overalt. Det finnes utallige eksempler på kulturer og samfunn som endrer på disse proporsjonene. Som med all annen arkitektur vil vi at kroppen skal ha de fasongene og proporsjonene vi selv ønsker.Vi kan si at kroppen har blitt vårt største byggeprosjekt. Definerer arkitekturen i samfunnene våre dette byggeprosjektet? Vi har alle hørt om ekstremtilfeller der mennesker gjennomgår mye smerte for å oppnå et ideal for kroppen sin. For omtrent hundre år siden var det optimalt at føttene til kvinnene skulle være unaturlig små. For å oppnå dette bandt kvinnene føttene i stramme bandasjer, slik at føttene ikke fikk vokse naturlig. I Burma og Nord-Thailand skal halsen til kvinner helst være ekstremt lang. For at den skal vokse på denne måten, setter de messingringer rundt halsen, slik at kragebenet blir presset nedover og musklene i nakken strekkes. Flere steder i Afrika og Asia er det attraktivt med store hull i munnen, nesa og ørene. Jo større hull du har, jo vakrere er du. I den vestlige verden er det et ideal at kvinnene skal være slanke, med fyldige bryster og veltrent rumpe. 10

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 8–9

Et usunt forhold til kosthold og trening har kommet som en konsekvens. Videre fører dette til utvikling av sykdommer som bulimi og anoreksi. På en annen side har kosmetiske operasjoner og bruk av silikon blitt en enkel løsning for å forstørre eller forminske det du har fått utdelt. Kvinners ansikt skal være plettfritt, helst uten urenheter og rynker. Disse idealene oppnås ofte ved bruk av unaturlige stoffer som Botox og Restylane. Menn skal helst ha en svært muskuløs kropp med brede skuldre og sixpack. Her benyttes både proteinpulver og anabole steroider for å oppnå idealet. Noen menn utvikler sykdommen megareksi i forbindelse med kroppsbygging. Alt dette gjør mennesker for å få anerkjennelse og for å føle seg akseptert i samfunnet. Kanskje dette er litt overdrevent? Noe sannhet finnes i disse utsagnene. Om du synes små føtter og lange halser var ekstremt, bør du revurdere. Overalt i dagens samfunn finner vi tips om trening, kosthold og kosmetiske produkter. Tips om hvordan akkurat du kan få kroppen din til å se best mulig ut florerer på internett, i aviser og magasiner. Kroppen vår har fått urovekkende mye oppmerksomhet de siste tiårene. Idealet av størrelsen på nesen din, og fasongen på lårene dine er allmennkunnskap. Proporsjonene er bestemt til ditt samfunn, din kultur og arkitektur. Til syvende og sist har menneskekroppen blitt en gjenstand vi kan bygge, forme og endre ved hjelp av en rekke hjelpemidler. Vi har alle blitt arkitekter for hvert vårt prosjekt, nemlig vår egen kropp.

Så hva er den perfekte kroppen? Dette idealet som ingen klarer å oppnå. Du vil kanskje si at svaret er relativt. Subjektivt og personlig, eller samfunnsavhengig og kulturelt? Spiller det i det hele tatt noen rolle? I bunn og grunn er vi født som vi skal være. Er ikke det naturlige bra nok da? Vi endrer, fikser og tukler med det vi har fått utdelt. Av hvilken grunn? Har du et rasjonelt svar? At syv milliarder mennesker kan være så ulike er et vidunder i seg selv. Idealene gjør at vi nærmer oss hverandre. Vi blir likere og likere, men ønsker å forbli ulike individer. Individualitet er blitt trendy. Hvorfor følger ikke idealene denne trenden? Så hva slags mennesker passer inn i våre standardbygde hus? Er du 1,70 meter høy, er du en helt gjennomsnittlig nordmann. I hvert fall når det kommer til høyde. Det er denne «normalkroppen», som beskrevet i introduksjonen som er standard kroppen i samfunnet vårt. Det er disse proporsjonene alle våre

konstruksjoner er bygget etter. Det er disse standardene vi lever helt normalt med hver dag. Om du passer inn i disse standardmålene, er proporsjoner kanskje ikke noe du tenker over. Men hva med de som må bøye hodet for å komme gjennom døra, og de som må bestille to seter på flyet. Hva med dem? Har arkitekturen begynt å bestemme hvordan vi skal se ut? Om du er litt lavere eller litt høyere enn gjennomsnittet har du kanskje kjent på at du ikke helt passer inn. Kanskje arkitekturen burde endres og ikke kroppene våre. Kroppen er et mesterverk i seg selv, hvorfor endre den?

Kilder Skissebokaho.blogspot.no/2014/02/tema-kroppens-proporsjoner. html (21.11.15) Haakonhattevig.no/skjonnhet-pa-helsa-los/ (15.11.15) Sites.google.com/a/uw.edu/sociology-165-jordan-winters/home/beautyideals-around-the-world (06.11.15) Dagbladet.no/2015/05/28/kultur/meninger/kommentar/mote/ det_nye/39396187/ (12.11.15)

KROPPENS ARKITEKTUR

artikkel tekst/ alice lødemel sandberg, arkitektstudent, ntnu, alice@tidsskrifteta.no illustrasjon/ william fairminer, arkitekt, william@tidsskrifteta.no

HEALTHY LIVING give it to me boby

Omgivelsene har en betydelig innvirkning på helsen vår. De virker inn på fysikken og biologien vår, og de virker inn på mentaliteten og sinnet vårt. Arkitektur er uløselig knyttet til menneskets helse. Arkitektur som definert av Odd Brochmann: Arkitektur er en organisasjon av det fysiske miljø med den hensikt samtidig å tilfredsstille rådende praktiske og åndelige behov. Helse som definert av Verdens helseorganisasjon: en tilstand av fullkomment legemlig, sjelelig og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lyter. Definisjonene viser at helse og arkitektur er overlappende begreper. Arkitektur skal lage rammene for at våre helsebehov blir ivaretatt. Kan god helse hos brukeren være en indikator på at arkitekturen er god? dagens boligutfordring Med alle faktorene som kan virke inn på helsen vår, kan ikke en slik konklusjon trekkes. Likevel finnes det indikatorer på at dårlig helse kan knyttes til dårlig arkitektur, om vi følger Brochmann sin definisjon på hva arkitektur skal være. Det har blitt rettet kritikk mot dagens byggeskikk i så måte. Blant annet har leger og arkitekter uttrykt bekymring for at passivhus kan ha en negativ effekt på inneklima og folks helse. Det nevnes økt risiko for innebygde fuktskader, redusering av vindusflater og derfor dagslys, vanskeligheter knyttet til varmeregulering og lite utskifting av luft som en astma- og allergiutfordring. Generelt er tilgang på dagslys og frisk luft et 12

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 10–13

problem ved boligbygging i dag. I Daniel G.R. Butenschøn «sin» artikkel Trangt, mørkt og dårlig i D2 fra 2011 diskuterer han de siste tiårenes dalende bokvalitet. Artikkelen trekker fram leiligheter med svalgangsløsninger og vinduer så nære naboer at gardinene holdes nede. Den tekniske utførelsen er dårlig og materialene billige. Det som bygges er ett- eller toromsleiligheter hvor femti prosent er under 30 eller 50 kvm. Dét går på planløsningene løs. Korridoren ryker og åpen stueløsning betyr at kjøkkenet er redusert til en krok. Problematisk er også dagens aksept for ensidig belyste boliger og ikke gjennomlyste leiligheter. Høy utnyttelsesgrad fører til neglisjering av uterommene. Som årsak til dette trekker artikkelen fram skiftet på 1990-tallet hvor byggebransjen selv overtok bygningskontrollen fra Husbanken, og Norge fikk et av Europas mest liberale boligmarked. hvilke viktige helsefaktorer går tapt? Boligmangelen og den enorme prisveksten får også sin del av ansvaret. Når alt som bygges blir solgt, og det tross alt er viktigst at folk har en bolig, kan lys og luft bli strøket som unødvendig dill. Det er likevel helt konkrete helseeffekter knyttet til lys og luft som vil gi konsekvenser dersom vi velger å fjerne dem fra boligene våre. I artikkelen The importance of Windows fra d/a i 2015 viser Vivian Loftness til forskning som underbygger betydningen av dagslys og frisk luft.

Blant annet viser eksperimenter at eksponering for sollys tidlig om morgenen både har en ikke uventet positiv effekt på vårt søvnmønster, men også på studenters helse og oppmerksomhet. En annen undersøkelse viser at pasienter i sykehusrom med sollys har et kortere sykehusopphold enn de i rom uten. De behøver også mindre medisinering. Når det gjelder naturlig kjøling og ventilasjon viser Loftness til eksperimenter som peker på redusert fravær, færre legebesøk og økt produktivitet, sammenlignet med de som har klimaanlegg.

til minner og opplevelser, og hvordan vi i dag sløver våre termiske sanser ved å ikke stimulere dem.

Med dagens små vindusflater og teknisk ventilering reduseres altså vår eksponering for dagslys og frisk luft. To naturlige komponenter som i flere forskningsarbeider har vist seg å ha en direkte positiv effekt på vår helse. En tredje faktor som vi skjermes for i dagens bygg er temperaturforandringer. I boken Thermal Delight in Architecture påstår Lisa Heschong at termiske opplevelser bør påvirke arkitektens design like mye som arbeidet med lys. Vår termiske sans blir ikke alltid anerkjent som en egen sans, men vi har egne spesialiserte nerver hvis eneste oppgave er å fortelle om deler av kroppen vår går mot å bli varmere eller kaldere. Som med våre andre sanser opplever vi en enkel glede bare ved å bruke den. La den gi oss biter av informasjon, og tilpasse oss den informasjonen. Heschong legger vekt på hvordan vår termiske sans er knyttet

Sosialt sett er mennesket tilpasset å leve i grupper. Vi trives kanskje aller best i noe tilnærmet en landsbykonstellasjon, eller et stammesamfunn. Psykolog Line Wulfberg forteller i et radiointervju i Ekko hvorfor det å være på innsiden av en gruppe føles så godt. For urmennesket ville det å bli utstøtt fra sin gruppe ende i død, utenfor hulen lå faren for rovdyr. «Relasjoner er helt grunnleggende, vi er født sosiale, vi er født avhengig av gruppen. Det er veldig farlig for oss evolusjonistisk å stå på utsiden av gruppen, og vi kan strekke oss ganske langt for ikke å havne utenfor.» sier Wulfberg. Dette kan forklare hvorfor vi reagerer raskt på de minste tegn til avvisning og kan få sterke følelser og angst knyttet til dette. I dagens samfunn er ikke nødvendigvis ensomhet farlig, men for mange går det likevel hardt utover deres sinnstilstand. Arkitektur som tilrettelegger for uformelle

hvilke grunnleggende behov har vi? Arkitekturen former miljøet rundt oss for klimatiske forhold, temperatur, lys, luft, taktile opplevelser, lukt, visuell stimuli, motoriske muligheter, sosial interaksjon, intellektuell mestring osv. Den tilrettelegger for og begrenser vår væren. Arkitektur er det miljøet vi oppholder oss i, og arkitekturen må slik kunne samsvare med våre behov. Hva er så våre behov?

HEALTHY LIVING

møter og interaksjon mellom mennesker er derfor viktig for å opprettholde folks mentale helse. Eksponering for natur viser seg å ha en positiv effekt. Man har kunnet knytte visuell kontakt med natur til bedre prøveresultater hos studenter, kortere sykdomsleie og mindre kriminalitet. Jo villere naturen er, jo sterkere er effekten. Man begynner også å knytte mangelen på direkte eksponering for jord, natur og dets mikroorganismer til utvikling av allergier og astma. Utviklingen av allergier har eksplodert i den vestlige verden, og noen forskere knytter dette til lavere bakterieflora i tarmen. Der 1 av 1500 er allergisk blant en undersøkelse i afrikanske stammer, er tallet 1 av 4 i Sverige. I våre bygde miljø kan også bruk av natur og nærhet til natur gjøre det mer attraktivt å bevege seg i byrommene, noe som kan resultere i bonuseffekter som menneskelig interaksjon og fysisk aktivitet. Menneskeheten har beveget seg fra å være jegere og sankere, til å utvikle jordbruket, for nå å leve ved hjelp av teknologisk nyvinning. Det betyr at kroppen vår, som er formet for å løpe over savannene, som har ryddet og pløyd jord i tusener av år, i dag sitter ganske muse stille. Vi tilbringer bortimot 90% av vår tid innendørs. Fra steinalderen til i dag er vårt daglige forbruk av energi til fysisk aktivitet mer enn halvert. Bilens inntog i våre liv og som en styrende faktor i byplanlegging har også en negativ effekt på vår fysiske helse. Kroppen vår er laget for å være i bevegelse, inaktivitet går direkte utover benbygning, hjertekapasitet osv. Det går også utover kroppslig velvære om kroppen ikke føler seg brukt. Fysisk aktivitet blir stadig påpekt som en viktig helsefaktor, her vil ikke en ekstra økt på treningssenteret gjøre forskjellen, men bomiljø som tilrettelegger for hverdagsaktivitet. 14

ALICE LØDEMEL SANDBERG

hvorfor er det viktig? Utfordringene knyttet til helse i dag gjelder de ikke-smittsomme sykdommene. Det kan være kreft, hjerte-karsykdommer eller mentale lidelser. Disse sykdommene kan i mange tilfeller være menneskeskapte, det kan være pga. kosthold, fysisk aktivitet eller isolasjon. Dette er noe arkitekter og byplanleggere også har et ansvar for. I tillegg er det faktorer ved dagens kontekst som påvirker mønsteret; globalisering, urbanisering, individualisering, virtuell kontakt mellom mennesker, kommersialisering og endringer mot en eldre demografi. Å hevde at våre fysiske omgivelser har en direkte innvirkning på vår psykiske og fysiske helse er ikke en revolusjonerende tanke. Likevel, når man ser på

hva som bygges i dag kan man lure på om det har blitt glemt. Grunnleggende behov vi alle kan enes om, som å kunne se ut, bevege seg fritt, sosialisere og være nær uteområder er ikke lenger ivaretatt. Det er heller ikke overraskende at disse kuttene har økonomiske konsekvenser. Likevel ser det ut som man har glemt å tegne regnskap for de neste femti år og ikke bare de første fem. Selv om mørkt og trangt selger som varmt hvetebrød, så vil de innsparingene byggebransjen gjør ved å bygge kjapt og billig, gi økte kostnader i helsevesenet senere. Som arkitekter er det viktig at vi ikke glemmer hvem vi bygger for, og hva som er hensikten med arkitektur. Arkitektur skal ikke imponere finansonkelen din under juleselskapet, arkitektur skal gi folk gode steder å leve livene sine, lykkelige og lenge.

Kilder Butenschøn, D. G. R. (2011) Trangt, mørkt og dårlig D2 Heschong, L. (1979) Thermal Delight in Architecture. Cambridge, Massachusetts: The MIT Press. Rohdal, T. (2011) Passivhus. Tilgjengelig fra: http://bygg.tekna.no/ passivhus/ Eaton, S. B. (2003) An evolutionary perspective on human physical activity: implications for health. Tilgjengelig fra: (http://www.sciencedirect. com/science/article/pii/S1095643303002083 Ekko hovedsending 27.04.2015 Riiser, A. (2014) ‘Mikrobiomets betydning for astma og allergi’ Allergi i praxis 4/2014. Norges astma- og allergiforbund Holøs, S. B., Maltha, M. M. og Berge, M. (2013) ‘Helse og inneklima i passivhusboliger, Forskningsbehov, risiko og muligheter’ Sintef Espnes, G. A. (2015) Forelesning: ‘Helsefremmende tenkning i planlegging’

HEALTHY LIVING

tips tekst/ erik hjelle carlson, arkitektstudent, ntnu, erik@tidsskrifteta.no illustrasjon/ hanne barriteau siiri, arkitektstudent, ntnu, hannabs@tidsskrifteta.no

COUNTERFACE master i nettverksbygging

Hvilke elementer bestemmer hvordan man får sin første jobb? Innenfor mange bransjer er karakterene viktige, men hva er viktig innenfor arkitektbransjen? Er det kun en vakker portefølje som gir deg jobb? Faktorenes rekkefølge er likegyldig, men hva med trynefaktoren? Trynefaktoren er et sammensatt begrep. Det kan være hvem vi er, hva vi gjør og hvordan vi ser ut. De personlige attributtene vi knytter opp til fenomenet personlighet. Det trynefaktoren ikke sier noe om er prestasjonene til individet, i alle fall ikke de prestasjonene som gjelder produktet, det være seg arkitektonisk eller akademisk. Siden Internett og sosiale mediers inntog, har man sett en utvikling der utseende får mer plass i vår personlige profilering, både privat og profesjonelt. Flere av oss legger ved bilder i jobbsøknader, og hvilket arkitektkontor med respekt for seg selv har ikke closeupbilder av sine ansatte verdig et portrettintervju i D2? Om den er en velsignelse eller forbannelse kan trynefaktoren være vanskelig å gjøre noe med, «I am what I am» som skippern sa, og derfor burde man heller passe på hvilke nettverk man kan få tilgang til. Gjennom god nettverksbygging vil man lettere kunne kontre trynets faktor. Det er mange veier til Rom (i dobbel forstand) og her presenteres tre av de modellene som ser ut til å være 16

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 14–15

hyppigst benyttet for å komme inn på de forskjellige karriereveiene. Noen gjør aktive valg, mens andre følger strømmen, og havner mer eller mindre tilfeldig i en bås. Kjenner man til systemene, kan det kanskje hjelpe deg med valget.

ntnu live transark spikerverk Prestisjepreget og prissatt, men hvordan skal man få innpass? Norske kommuner og u-land kan jo være lett å lede, bare de ikke er altfor preget av annen høyverdig aktivitet. Takket være billig arbeidskraft på grunn av dårlige vilkår for praksisarbeid, så er prosjektet i boks, og eksemplene er mange: «Bridge to nothing» og «Stairway to everywhere». Hopper man på denne typen nettverk er det bare å åpne armene for det akademiske fellesskapets klamme gruppeklem.

rfoa-modellen En annen innfallsvinkel er gjennom etablering av eget kontor, her er det bare å kose seg med utarbeidelse av ideelle barnehager og andre prosjekter som aldri vil bli bygget. Har man ikke gjennomført tidligere prosjekter av samme type er det bare å gi opp. Reglerforoffentliganskaffelsenettverket er spunnet av byråkratiets Hutula, og vil aldri gi deg adgang. Takket være nye bekjentskaper vil det kunne føre til ansettelse i et eksisterende kontor, hvor himlingsplaner viser deg veien til Nirvana. Eller kanskje byråkratiet lokker og du blir stolt utvikler av kommunale hevnreguleringer.

fullfrontalnudity-modellen Gjem alt av usikkerhet og glem alt av selvrespekt. Ta snakketøyet på og skambuksene av, gå ut i verden, fest, drikk og skaff deg nettverk av champagnedrikkende utbyggere og andre estetiske levemennesker (les:rike). Smaken av lerk, oljebaserte plastprodukter og havutsikt er ved første lønning glemt. Det er håp for alle, og man bør så tidlig som mulig sikte seg inn på sitt segment. Den krevende prosessen skjer allerede på tegnesalen og i gangene. Se, lukt, hør og lær, overalt finnes det spor av visdom som kan hjelpe deg på veien til jobb. COUNTERFACE

dikt tekst/ mari mostrøm nilssen, arkitektstudent, ntnu, marimn@tidsskrifteta.no illustrasjon/ sara solana, kunstner og fotograf, sara@tidsskrifteta.no

MØTESTADAR OM VINTEREN

vintermøtestad

vintermøte

(bakgarden til pappa)

(taket utanfor skobutikken)

Tomheit og mørke Skuggen av ei betre tid Ein forlaten platting bak huset vårt Får nytt liv I lyset av ein gamal utelampe Pappa står med hageslangen Noko er på gang Vips forvandlast bakgarden Frå stilla Til mylder Vatn frys og skøytene Trer me på For ein sumarplass har blitt Til eit vinterparadis

kjelde: frøya

Haglbya slår ned Tilflukt, eg treng ly Febrilsk ser eg rundt meg Der borte ruvar taket utanfor skobutikken Ti framande står der allereie Det er plass til meg og Eg ser fem centimeter tomrom Teitt blir det Og skya frå anden din når meg Som ein vegg frå helvete Orsak for at eg trengjer meg på Det var eit krisetilfelle, eg lovar Eg skal aldri komme hit igjen Med mindre haglbya kjem tilbake Og eg ser At du er langt ute av syne kjelde: alice

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 16–17

møtestad (varmelampe)

Midt på vinteren Ser teikn av tin, Varmelampe Kulden sig på Ute på ein restaurant, Varmelampe Rundt ein møtestad Av høg rang, Varmelampe Trudde kanskje ikkje Det gjekk an, men Varmelampe Ting ein ikkje set pris på Når sola skin, Varmelampe kjelde: birk

MØTESTADAR OM VINTEREN

artikkel

SENSIBLE SONER tekst/ tora vollset, arkitektstudent, ntnu, tora@tidsskrifteta.no illustrasjon/ vegard forbergskog, arkitekturstudent, ntnu, vegard@tidsskrifteta.no

–Den modernistiske forstadsarkitekturens påvirkning på franskmenn som bor og ikke bor i forsteder. «Her er det aldri pent vær. Det er blokkene som står i veien for det pene været. Noen ganger er det varmt, tilmed steikende hett, men aldri pent. Pent er noe annet enn her. […] Trærne her er akkurat som oss, planta ned som andre ting uten å vite hvorfor, uten å kunne røre seg herfra, du kan si at sånn er det med alle trær men det er verst med alle disse her, de står i møkka, i den grå sola […]» chimo i «det lila sa»

Da Napoleon III og baron Haussmann på berømt vis omgjorde den forslummede middelalderbyen Paris til den moderne storbyen med brede boulevarder og kulturpalasser vi kjenner i dag, måtte selvfølgelig pariserne som ikke passet inn i keiseren og baronens perfekte bilde av byen dra et annet sted. De fattige ble drevet ut av bykjernen til periferien. Denne delingen mellom postkortparis og utkantens forsteder med store sosiale utfordringer har bestått og bare blitt sterkere med årene. I dag er det et totalt skille, to verdener som ligger side om side, men som ikke har noen ting med hverandre å gjøre. I sentrumsområdene i Paris finner man russiske oligarker som bruker en vanlig årslønn på rue Saint-Honoré før lunsj og svenske jenter rett ut fra gymnaset som spiser makroner, jobber som au pairer for rike franskmenn og har en romantisk idé om å finne sin egen Jean-Paul Sartre i parisregnet. Det står i grell kontrast til livene som leves i forstedene, eller banlieuene som de kalles på fransk, nord, sør og øst for Paris. Disse stedene preges av arbeidsløshet, fattigdom, narkotikaproblematikk og vold. De er blitt mottaks- og venteområder for store mengder innvandrere som ikke har fått mulighet til å etablere seg i det franske samfunnet. Alle er nye, ingen har røtter til stedet. Banlieuene har de siste årene dukket regelmessig 20

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 18–19

opp i mediene. Sint, arbeidsløs ungdom gjør opprør. En fortvilelse som konstant ligger og ulmer får plutselig voldsomme fysiske manifestasjoner på grunn av en eller annen hendelse som får enorm symbolverdi. Begeret renner over, biler blir satt fyr på, butikker ramponert og robbet, det er voldelige sammenstøt mellom politi og demonstranter. «Vi skal spyle vekk rakkerpakket med høytrykkspylere!» erklærte president Nicolas Sarkozy etter opptøyene i 2005. Han sa det for å vise handlekraft, men viste samtidig en total mangel på forståelse for situasjonen i banlieuene. Alt dette har med planlegging og arkitektur å gjøre. Fra Haussmanns utkastelse fra bykjernen til modernismens utbygging av de franske forstedene. Med modernistiske prinsipper bygget man enorme boligkomplekser på kort tid uten tanke for infrastrukturen som trengs for å få et sted som får så mange nye beboere til å fungere. Sosialboliger med høy tetthet på billige og lite

Manuel Valls har kalt et «terretorialt, sosialt og etnisk apartheid». Ordfører i forstadskommunen Grigny, Philippe Rio, påpeker at beboerne i hans kommune gjør det til en del av sin identitet at de ikke er en del av det franske samfunnet, de tror de er outsidere fordi de blir behandlet som det. Det ligger en gammel idé om innenfor og utenfor, senter og periferi, tilhørighet og utestengelse bakt inn i planleggingen av hele Paris. «Tilværelsen vår stanser om morran og neste dag gjentar den seg sjøl. Det er ikke noen krigstilstand, ingen beredskap, det er den lange ventinga på ingenting. Hver dag blir du litt mer gammal for ingenting.» chimo i «det lila sa»

attraktive tomter ble bygget i stor stil. Intensjonene var gode, man skulle huse Paris’ fattige, men man så ikke de alvorlige konsekvensene det ville få. I virkeligheten bygget man fattige innvandrerghettoer avskåret fra omverdenen. Det finnes eksempler på mennesker som har levd hele sitt liv i banlieuene og aldri vært i sentrum av Paris. «Alle kompisene kommer fra et sted der det er krig eller hungersnød, vi prater om det sånn alminnelig uten å gå i detalj. Vårt liv er her i blokkbyen, det er kjedsomheten, blylokket over hodet på oss, nabofeidene, krigen mellom de forskjellige klanene, islamistenes kommandoaksjoner, politirazziaene, slagsmålene, pusherne som kommer og går, storebrødrenes moralpreik,

Det arbeides selvsagt mye med hvordan man skal forbedre situasjonen i banlieuene. De er definert som «sensible soner» som trenger ekstra mye oppmerksomhet, de er gjenstand for utallige utredninger, og det er til og med opprettet egne ministerposter for dem. Blokker rives og det bygges opp nye med mer «spenstig» formuttrykk. Den streite lamellen har blitt til en bøyd slange. Alt i alt gjøres det overfladiske grep som ikke har noen langvarig eller dyptgående effekt. Det synes nærmest umulig å gjøre noe med så permanente og massive både sosiale og fysiske strukturer. De burde aldri vært bygget opp i utgangspunktet. Den økende flyktningestrømmen til Europa og oppblomstringen av innvandringsfiendtlige politiske partier over hele kontinentet gjør det viktigere enn noensinne å ta tak i forstadsparis. Utviklingen i disse områdene vil være avgjørende for Frankrikes fremtid som en multikulturell nasjon, og dermed også for resten av Europa og verden. Den ovennevnte ordføreren i Grigny sammenfatter det på en god måte når han sier: «Vi må være flinkere med steder som Grigny fordi de er en konsentrasjon av alle problemene Frankrike nå står overfor.» Dette er dårlig planlegging gjennomført i stor skala, og det er tydelig at modernismen på ingen måte er over, konsekvensene av den er tydeligere enn noensinne.

demonstrasjonene, samlingene i begravelser.» boualem sansal i «min fars hemmelighet»

Gjennom århundrer har planleggere og arkitekter sviktet beboerne og innflytterne i disse områdene, og har direkte bidratt til det Frankrikes statsminister

Kilder Vinduet.no/banlieues-noen-forsteder-i-fransk-litteratur/ (12.10.15) Nytimes.com/2015/11/08/books/review/michel-houellebecqs-submission. html?_r=0 (08.10.15) Dagbladet.no/kultur/2008/05/20/535705.html (24.09.15)

SENSIBLE SONER

illustrasjonreportasje tekst og illustrasjon/ hanne barriteau siiri, arkitektstudent, ntnu, hannabs@tidsskrifteta.no og tiina tinouschka nilsson, kunststudent, tiina@tidsskrifteta.no

MENNESKET

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 20â&#x20AC;&#x201C;25

MENNESKET

HANNE BARRITEAU SIIRI

MENNESKET

TIINA TINOUSCHKA NILSSON

MENNESKET

artikkel tekst/ oda sivesind holthe, arkitektstudent, ntnu, oda@tidsskrifteta.no illustrasjon/ eline thunes johansen, arkitektstudent, ntnu, eline@tidsskrifteta.no

ARKITEKTUR SOM VEKKER FØLELSER good architecture touches a mans heart

Arkitektur, våre bygde omgivelser, føler ikke. Leiligheten din blir ikke trist når du reiser bort. Men arkitekturen er laget av og for oss, det tenkende, følende mennesket. Inni arkitekturen sitter det noen og føler. Vi projiserer våre følelser over på arkitekturen, gir den mening. Forskjellig arkitektur fremkaller gjerne ulike grader av følelser. Når vi snakker om arkitektur og følelser tenker man ofte først på de sakrale rommene som tar pusten fra en, eller minnestedene over de som ikke er der lenger, arkitektur som er bygget for følelser. Men det er ikke bare slik arkitektur som vekker følelser, også bestemor og bestefars hus kan vekke kjente og kjære følelser for mange, eller stemningen som treffer deg når du går under Elgeseter bro i skumringen. Følelsesspekteret vårt er bredt, fra glede og medfølelse til sorg og avsky. Arkitekturen vi bygger må kunne romme hele dette spekteret av følelser. Samtidig er det noen ganger slik at arkitekturen i større grad er bygget for bestemte følelser, i kraft av sin funksjon bestemmer man hva menneskene som er her skal føle. Ett sett av følelser dominerer. Arkitektur kan bli sterke symboler på menneskers emosjoner, og viktige steder for utløp av følelsene våre. Ikke bare vekker arkitekturen følelser, den er bakteppet for våre følelser. Arkitekturen er knyttet opp mot enkeltindividets opplevelser og minner. 28

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 26–29

representasjoner Våre minner er knyttet opp mot våre fysiske omgivelser, en fysisk manifestasjon på ting vi har lagret i vår hukommelse. Mye arkitektur er ikke bygget for disse minnene og følelsene. Men noe arkitektur er bygget nettopp for minner, for de kollektive minnene og de personlige minnene. Minnesmerker som Ground Zero, Jüdisches Museum Berlin eller Steilneset minnested vekker sterke følelser for de besøkende. Kan hende i aller størst grad i kraft av hva de representerer. Ta det jødiske museeti Berlin av Daniel Libeskind som et eksempel. Hvordan lager man arkitektur som formidler menneskelige følelser og opplevelser som er så sterke? Arkitekturen må bevege seg inn i kunstens ekspressive verden. Gjennom materialer, lys og form manipulerer Libeskind arkitekturen og følelsene våre. Med kalde betongvegger, blindveier og tomme rom hvor kun en lysstrime slipper inn ønsker Libeskind å uttrykke følelsen av fravær, tomhet og usynlighet. Arkitekturen tar oss med på en emosjonell reise gjennom historien. “The building is less of a museum but an experience depicting what most cannot understand. Moments where you feel like you will never escape, a small trace of light restores hope.”1

Minnesteder er rom for savn, tristhet, sinne og optimisme. Her har arkitekturen en viktig rolle. Som en påminnelse for fremtiden plassert på jordens overflate for at vi aldri skal glemme. Til minne om de eller det som har vært, men også for at vi skal se fremover. Det blir et viktig sted å komme til for å få utløp for følelsene. Kanskje blir hendelsene mye virkeligere nettopp her, de er blitt fysiske objekter. Sakrale rom er i stor grad bygget for følelsene våre, men mange innehar også en utrolig atmosfære. Her kan man få en opplevelse og en følelse bare fordi det er fantastisk arkitektur, uavhengig av personlig tro. Denne arkitekturen er bygget for alle slags følelser, den må kunne favne hele spekteret. Arkitektur for gleden og for sorgen, for bryllup og begravelse. La Sagrada Familia, Notre Dame du Haut og St. Hallvard kirke, er eksempler på sakrale rom som også er fremragende arkitektur. Alle disse rommene er bygget for troen, men de gir oss også noe mer. Det er flott, fantastisk, vi gleder oss over arkitekturen. De

sterke ekspressive virkemidlene som er ment å gi arkitekturen en guddommelig dimensjon, rører også ved våre følelser. Arkitekturen handler om opplevelse, den bergtar og begeistrer oss. styrer arkitekturen følelsene våre? Men kan man føle hva man vil her? Eller dikterer arkitekturen i større grad hva og hvordan du skal føle? Hva burde jeg føle her, hva føler alle de andre? Kan hende er det greit at noe arkitektur bestemmer hva vi skal føle, styrer oss i en retning. Men i så måte trenger vi også arkitektur som ikke gjør det, som frigjør oss, lar oss føle hva vi vil. All arkitektur kan vekke sterke følelser. Fordi vi alle er forskjellige, føler vi forskjellig om arkitektur. Arkitektur som vekker sterke følelser hos meg, stiller du deg kanskje likegyldig til. Likevel trenger ikke arkitekturen å være bygget for følelsene for å vekke noe hos oss. Det finnes arkitektur som vekker følelser bare fordi det er flott. Å besøke Sverre Fehns utstillingspaviljong «Ode til Osaka» på Nasjonalmuseet, gir en spesiell følelse. En følelse av ARKITEKTUR SOM VEKKER FØLELSER

ODA SIVESIND HOLTHE

nysgjerrighet og fascinasjon, av trygghet og glede. Eller kanskje det å gå under Elgeseter bro i skumringen gir deg en spesiell følelse, ikke fordi broa har tatt i bruk sterke virkemidler for å få deg til å føle, men fordi du opplever noe ved den, kanskje noe som bare du sanser. Peter Zumthor uttalte: “The condensation of emotion can be created in any building, from a humble railway station in Berlin to a house in the countryside. For me they should all have atmosphere.”2

I kraft av å være våre bygde omgivelser er arkitekturen et sterkt virkemiddel til å formidle følelser, og skape rom for følelser. Men det er vi mennesker som ilegger denne arkitekturen mening, det er vi som føler noe rundt arkitekturen. Derfor har vi alle personlige følelser rundt arkitekturen, vi føler ikke det samme. Arkitekturen gir ikke alle den samme opplevelsen. Arkitektur er personlig som følelser er personlig.

Atmosfæren i arkitekturen er en viktig del av det som fremkaller følelser hos oss. Noen ganger er det arkitekturen som vekker følelsene, andre ganger er det andre faktorer som får oss til å føle. Rommene vi bygger er også de stedene vi får utløp for våre følelser, hvor de store og små følelsene i livet utspiller seg. Vi lever i arkitekturen, både på gode og dårlige dager.

Det er ingen tvil om at vi trenger rom for følelser. Både arkitektur som forteller noe om menneskets historie og arkitektur som beveger oss i kraft av seg selv er viktig. Likevel skal arkitekturen også innfri praktiske oppgaver, den er skoler, kulturhus, kontorer og eldrehjem. Ikke desto mindre er det å føle også en praktisk oppgave, en nødvendighet. Vi trenger ikke å føle masse rundt all arkitektur, byen trenger ikke å være fylt med ekspressive mesterverker. Men vi trenger det innimellom. Både som en flukt fra virkeligheten og som en måte å takle virkeligheten på trenger vi rom for å føle. Det trenger ikke alltid å være de store, ekstreme følelsene, kanskje vi bare trenger å sitte i en flott kantine og føle oss optimistiske fordi prosjektet faktisk ble ganske bra. Arkitekturen rommer alltid følelser fordi den rommer mennesker som føler.

rom for følelser Vi trenger arkitektur som vekker følelser, men vi trenger også å få utløp for våre følelser. frirom av ntnu studentene Sunniva Huus Nordbø og Maren Storihle på taket av barneavdelinge på St.Olavs hospital er arkitektur bygget for følelser. Her kan barnas pårørende komme for å slippe følelsene løs. Rommet bestemmer ikke hva de skal føle eller at de skal føle noe i det hele tatt. Det fungerer som en pustepause fra den tøffe hverdagen. For vi mennesker føler masse, og i noen tilfeller har vi et ekstra stort behov for rom hvor vi kan føle. Hvor vi kan gråte, skrike og le, hvor alle følelser er tillatt. For det er ikke slik at alle følelser er «tillatt» overalt, å sitte og skrike i raseri på en benk i parken vekker mange blikk.

Kilder: 1. Kroll, Andrew (2010), ad Classics: Jewish Museum, Berlin/Daniel Libeskind. Tilgjengelig: Archdaily.com/91273/ad-classics-jewishmuseum-berlin-daniel-libeskind/ (11.11.2015) 2. Dezeen magazine (2013), Architecture is not about form – Peter Zumthor. Tilgjengelig: Dezeen.com/2013/02/06/peter-zumthorat-the-royal-gold-medal-lecture-2013/ (11.11.2015)

ARKITEKTUR SOM VEKKER FØLELSER

kommentar tekst/ ingvild nordengen tjessem, kunststudent, kit, ingvildnt@tidsskrifteta.no illustrasjon/ helene kjĂ¸r bremseth, kunststudent, kit, helenekjaerbremseth@gmail.com

MALE FOR FITTE

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 30â&#x20AC;&#x201C;31

Mennesket har alltid vært et viktig motiv i kunsten. Vi finner mennesket som helt i krig, en forførende naken kropp og i kampen mellom klasseskillene. Gjennom tiden har kroppen ofte vært i fokus, og det er ikke noe nytt at nakenhet og sex selger. En annen side ved den saken, er at kunstneres motiv for å skape, ofte har blitt misfortsått av andre mennesker. En av klassekameratene mine opplevde nettopp dette. På Kunstakademiet i Trondheim, må studentene ha et perspektivemne på lik linje med andre studenter ved ntnu. Klassekameraten min hadde faget «humanistisk evolusjon og kjønn». Hans lærer, en middelaldrende kvinne med stor interesse for kunst, konfronterte ham med spørsmålet «Du maler for å få fitte, ikke sant?» Personlig skulle jeg ønske at han hadde svart: «Nei, jeg maler for å få kuk», sånn for stemningens skyld. Uansett, han ble veldig overrasket og paff av kvinnens holdninger. Hvor er respekten – å møte hverandre som likemenn, uavhengig av seksuelle lyster og motivasjon for karrierevalg? Spørsmålet hadde kanskje ikke sittet like løst ovenfor en medisin- eller jusstudent. Hva som gir motivasjon for å velge å studere kan være mangt, men jeg håper det handler om noe større når en velger å studere kunst. Skape noe nytt, som forteller noe annerledes. Det har blitt laget kunst for mange ulike formål, å uttrykke seg på ulike måter har blitt viktig for oss. Kunsten har satt spor i mennesket, så hva gjør den egentlig med oss? Vi ser og opplever, den kan treffe oss på godt eller vondt. Den frembringer glede, samhold, ensomhet, sorg, lykke eller sinne. Jeg personlig blir revet med når kunst viser meg noe nytt, og samtidig gir plass til egne tanker i prosjektet. Når

den så tvinger oss inn i en situasjon som gjør at vi som menneske må konfrontere det usagte, blir den ekstra spennende. Da Édouard Manet for første gang i 1865 stilte ut «Olympia» var reaksjonene i galleriet så sterke at de måtte ha vakter rundt maleriet. Synet av den prostituerte kvinnens realistisk gjengitte kropp, ble for mye. Om det var kvinnens nakne kropp, eller debatten rundt prostitusjon som fikk mest oppmerksomhet, er en annen sak. I dag er det stor toleranse for nakenhet, det skal mer til enn en naken kropp for å sjokkere. Likevel er det noe sårbart og annerledes med den nakne menneskekroppen. Vi trer inn i det mest intime, vår nakenhet, og frigjøres fra distraksjonene som kroppen gjemmer seg bak. Edvard Munch sitt verk «Pubertet» viser hvor nært og virkningsfullt nakenheten kan være. Opplevelsen ville ikke vært den samme om jenta hadde vært påkledd. Vi får tilgang til et rom vi kanskje ikke skulle hatt tilgang til, og må konfrontere det nakne, den skjøre kroppen og usikkerheten hos jenta. Når det brukes en naken kropp i kunst, brytes de normale omgivelsene ned, og vi klarer ofte lettere å sette oss inn i situasjonen, fordi vi alle har en kropp. Når det er sagt er det kanskje ikke så rart at noen folk tror vi lager kunst bare for å få fitte. Spesielt hvis en ser på Pablo Picasso som et vellykket kunstnereksempel; som skal ha uttalt at han først måtte ha sex med kvinnen for så å male kroppen. Han malte mange kvinner.

MALE FOR FITTE

kommentar tekst/ ingvild stokke, arkitektstudent, ntnu, ingvild@tidsskrifteta.no illustrasjon/ mari synnøve o. gjertsen, arkitektstudent, ntnu, mari@tidsskrifteta.no

DEN KOLLEKTIVE DRØMMEN sykkel og salgsbod

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 32–33

I Statens Vegvesens standardhåndbok for 2014 er bredden på et fortau satt til minimum 2,5 meter. Syklisten får 1,5 meter hvis han er heldig, mens bilisten kan boltre seg i 3,5 meter brede kjørefiler i hver retning. Hvis man fjernet bilisten fra byen, hva kunne man brukt disse meterne til? Hva med en benk, en aviskiosk, et loppemarked, en golfbane eller kanskje et svømmebasseng? Hadde det vært en bedre by å leve i? I skrivende stund er det fullt kaos i oslopolititkken. Diskusjonen om et bilfritt sentrum er høyaktuell. Noen mener det er urealistisk å gjøre hovedstadens sentrum fritt for privatbilisme innen 2019, andre mener det er uproblematisk. Høyresiden er redd for at det vil skape logistikkproblemer og svekke handelen, mens bystyret vil skape et sentrum tilrettelagt for mennesket, ikke bilen, koste hva det koste vil. bilfri by Men hva skjer om de rødgrønne får det som de vil; og bilene forsvinner? Plutselig kan man se ansikter på andre siden av gaten, ikke bare en rekke parkerte kjøretøy og en rød mann. Luften blir bedre, og støyen lavere. Aktivitetsnivået går opp, og alle blir gladere. Det er i alle fall filosofien. Prosjekt «Den bilfrie byen» handler om å lage et miljø hvor det er enklere å sykle eller å ta bussen enn å rygge bilen ut av garasjen. Det handler om å skape et aktivt miljø der trivsel er viktigere enn parkering. Bystyret i Oslo er ikke alene om tanken. Det har blitt mote å sperre for motorkjøretøyer i bykjernen. I Nürnberg ble sentrum gjort om til et nett av gågater for over 20 år siden. I Helsinki vil de gjøre det poengløst å eie bil om 10 år, og Stavanger drømmer om å stenge gater og heller plante trær, snekre benker og skape flere samlingsplasser hvor folk kan ligge i gresset, lese og prate.

Men hvis den bilfrie byen er så fantastisk, hvorfor har ingen plantet trær i veibanen ennå? Kritikerne er redde for at en bilstans i sentrum ikke vil kvele bilismen, men heller føre til overbelastning på veiene rundt. I tillegg er det vanskelig å finne en løsning som fungerer for taxinæringen, og mens noen gater vil bli lettere å ferdes i, vil andre miste næringsgrunnlaget fordi butikkene i gata er avhengig av kjørende kunder. Privatpersoner er redd byen vil miste noe av sitt særpreg eller at drømmen om en A4 middelklasslivsstil med sjuseter og hytte på fjellet skal gå tapt. Kanskje er det frykten for å sitte ved siden av en fremmed på trikken som råder, eller kanskje er det bare ren latskap. Strenge regler og trender som dette har tvunget frem nødvendige løsninger før. Vi ser for oss en restaurant i Oslo i 2000: Mellom takbjelkene danser det en hvit tåke av giftstoffer. I dette lille samfunnet på akkurat dette tidspunktet, påvirkes alle av utslipp fra dama i hjørnet ved askebegeret. I 2003 stod New York i spissen for å forby røyking på offentlige steder, og etter hvert har også røykerne i Norge godtatt at de må ut av restauranten for å hanskes med nikotinsuget. en invitasjon Den bilfrie byen handler ikke bare om miljø. Det handler om å invitere til å bruke gaten. Både med sykkel, salgsboder, golfkøller og badetøy. Velkommen til nye Oslo sentrum – byen for mennesket.

Kilde: Vegvesen.no/_attachment/61414/binary/964095?fast_ title=Håndbok+N100+Veg-+og+gateutforming+%288+ MB%29.pdf (18.11.15)

DEN KOLLEKTIVE DRØMMEN

tegneserie ide/ jonas peter falck, arkitektstudent, ntnu, jonas.falck@tidsskrifteta.no illustrasjon/ anders wunderle solhøy, arkitektstudent, ntnu, anders@tidsskrifteta.no

MR. MILK «hva er det?»

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 34–35

MR. MILK

artikkel tekst og foto / ingeborg stavdal, arkitektstudent, ntnu, ingeborg@tidsskrifteta.no, redigert forarbeid av aurora schønfeldt larsen og kanutte ingeborg torsteinsdottir næss

HAR ARKITEKTUREN SETT SEG BLIND PÅ EGET SPEILBILDE?

Denne teksten inneholder utdrag fra diplomoppgaven til Aurora Schønfeldt Larsen og Kanutte Ingeborg Torsteinsdottir Næss.

Du hører ekko fra skrittene dine i trappen, lar hånden gli langs det avrundede gelenderet, du kjenner lukten av trepanel og varmen fra peisen. Du kan danne deg mange inntrykk av et rom allerede før du åpner øynene. Hvert rom har unik akustikk, tekstur og termiske egenskaper. Arkitektur er ofte definert som rommet mellom objekter. Platon mente at rom er det «all-encompassing field» med en solid geometrisk struktur. Aristoteles definerer rom mer i sammenheng med sted, der rom er ordenen av objekter som har sin spesifikke plass. Fordi objekter og deres materialitet er «inherent to space» er det ikke noe som er «tomt». Gjennom historien har begrepet rom blitt innsnevret til tre dimensjoner/x,y,z. Alle disse konseptene for rom er enten abstrakte eller objektorienterte. De blinde arkitektene Christopher Downey og Carlos Mourão Pereira har en annen opplevelse. De oppfatter rom som noe eget, og noe abstrakt som bare defineres av objektene rundt og i rommet. Rom for dem er ikke tomrommet mellom objekter, ei det som forbinder og gir objektene en plass. Det er fylt av lyd, vind, varme og kulde. For å forklare dette skisserer Pereira et 38

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 36–39

tankeeksperiment for hvordan man kan fargelegge et tomt/åpent rom: Man er i et åpent landskapsrom og det kommer vind fra én retning. Så bygger man en vegg. Først plasserer man den i vindens retning. Da vil veggen bli usynlig. Dernest plasserer man den så flaten vender mot vindretningen. Nå skaper veggen rom. Foran den er man vindutsatt og rommet har en tydelig retning, laget av vinden. Mot sidene forandrer vinden seg fra å være lineær til turbulent og bak den er vinden blokkert. “Now the air has lost its transparency. With this wall you can make so many colors and details in the air.” Begge arkitektene ble blinde mens de var praktiserende arkitekter. De fortsatte å jobbe med arkitektur, og ser ikke på tapet av synet som et hinder for å fortsette å forme omgivelsene – snarere tvert imot. Spørsmålet de stiller seg selv er: Hva gjør en bygning vakker hvis du ikke kan se den, og hvordan kan man skape vakre strukturer når man er blind? I 2009 sa Pereira følgende til magasinet + arquitectura: “I am more awake to the listening, olfactive and the tactile components of architecture.” De andre sansene har altså fått en mye større rolle i måten å lese omgivelsene på. Han forklarer videre hvordan hans oppfattelse av arkitektur har endret seg etter tapet av synet, og at hans mening om det estetisk tilfredsstillende delvis er forandret. Etter han ble blind har ergonomiske og avrundede former overtatt for hans fascinasjon for forfinede og skarpe kanter.

Concluding, there are certain spaces that we already know from images, but when visiting them they deeply surprise us. Those are the spaces where there was a particular concern on the sensorial interaction. c. pereira

HAR ARKITEKTUREN SETT SEG BLIND PĂ&#x2026; EGET SPEILBILDE?

Han forklarer dette med at han uten syn ikke har den samme presisjonen i berøring, samt at han antakelig tidligere var sterkt påvirket av den moderne portugisiske arkitekturen. Nå mener han imidlertid at den type arkitektur er fattig på detaljer når det kommer til form og tekstur. Det var ikke helt uproblematisk å fortsette med arkitektur, men Downey vurderte aldri å bytte yrke. I 2010 sendte han en e-post til Pereira, den eneste andre blinde arkitekten han fant, og skrev blant annet “I must admit that it is requiring a lot of effort, training and research to try to figure out how to approach what is inevitably thought of and practiced as a very visual profession.” Pereira svarte raskt: “The important thing is to not stop working.” og videre: “A blind architect is especially sensitive to tactile, acoustic and smelling details of architecture.” Det store registeret av sanselige opplevelser man kan spille på i arkitektur er noe de begge omtaler hyppig. Downey hadde en ted Talk om design for blinde i 2013 og sa blant annet “Some districts and cities have their own smell, as do places and things around you, and if you’re lucky, you can even follow your nose to that new bakery that you’ve been looking for.” “We’re used to thinking of design as being a visual process. But really, design is an intellectual process, and the visual dimension is a tool to aid in that. It’s one way of getting information, but it’s not the only way.” sier Downey. Hvordan kan man prosjektere uten å bruke øynene? Pereira og Downey har funnet flere måter å kommunisere sine visjoner på ved bruk av andre hjelpemidler enn dataprogram og blyant. Pereira benytter blant annet leire eller legoklosser til å forme og bygge skalamodeller med hendene, og berøring for estetisk bedømmelse. Han er opptatt av at klossene skal ha samme farge. I tillegg bruker han gestikuleringer som skisseverktøy i diskusjoner for å få fram poengene sine. Downey benytter også fysiske modeller, i tillegg til tegneverktøy som lager taktile 40

INGEBORG STAVDAL

linjer og spesielle 3D-printere som printer tegninger med relieff, på samme måte som punktskrift. Et annet aspekt de enes om er at god arkitektur for blinde også betyr god arkitektur for alle. Downey har blant annet sagt: “Many places benefit from a multisensory experience: playgrounds for example, are physically dynamic and socially interactive.” Ved å legge vekt på alle sansene mener han omgivelsene våre kan bli mer fornøyelige og stimulerende uten å oppleves som masete eller stressende. Pereira snakker om forskjellen på å se på noe, og det å oppleve det.

Kilder Downey, C. (2013) Design with the blind in mind. Tilgj. fra: ted.com/ talks/chris_downey_design_with_the_blind_in_mind (27.03.2015) Pereira, C. M. og Vaz, M. (2009) ‘Carlos Mourão Pereira: a reverberação do som’, + arquitectura, (31), s. 18–27. Tilgj. fra: slideshare. net/lucianagarciaesantos/architect-carlos-mouro-interview-inarchitecture-magazine (04.05.15) Firestone, R. (2010) Chris Downey on Architecture for the Blind. Tilgj. fra: thearchitectstake.com/interviews/chris-downey-architectureblind (18.05.15) Vermeersch, P., Heylighen, A. (2010) ‘Blindness and multi-sensoriality in architecture. The case of Carlos Mourão Pereira’, i Klein, R., Hayes, R. og Ebbert, V. (red.) International Conference on Architectural Research, The Place of Research / The Research of Place, arcc/eaae 2010. Washington dc, usa, 23–26 juni, 2010. Tempe: arcc. s. 394-395

Til forskjell fra hva som ofte er normen når man designer for mennesker med funksjonsnedsettelse, nemlig å følge regler og minstekrav, er Downey og Pereira som arkitekter ute etter å finne ut hvordan arkitektur for blinde samtidig kan være vakker og stimulerende. Det er egentlig selvsagt at man skal forsøke å skape gode omgivelser også for blinde, men samtidig er det et relativt lite utforsket område av den moderne arkitekturen.

I truly believe that I am a better architect now without sight. It’s as if sight gets in the way of experiencing and conceiving architecture in a deeper more physical and multi-sensory way. c. downey

HAR ARKITEKTUREN SETT SEG BLIND PÅ EGET SPEILBILDE?

innsendt tekst/ fredrik justnes, arkitektstudent, ntnu, fredrik.justnes@hotmail.com illustrasjon/ joana bruno, grafisk designer, joana@tidsskrifteta.no

...ZZZZZZZEB «norsk skole kan bli verdens beste klimabygg» «dette vil være vanlig i fremtiden» «norges mest ambisiøse null-utslipps-områdeprosjekt»

For å sette stemninga har jeg hentet et knippe relativt ferske overskrifter fra et tema vi begynner å kjenne godt. Det oser av optimisme, teknologi og framtidstro. Ambisjon og heltemot. Det skrives og snakkes om pionérer, spydspisser, best i verden og aller først inn over målstreken som heter framtida. Med sjampanjeregn av ettall og nuller og en glisende teletubbie-sol oppe i hjørnet. Vår generasjon har fått verdenshistoriens største gruppeoppgave i fanget. Oppgaven lyder: Finn ut hvordan vi kan leve på en slik måte at ressursene på jorda ivaretas, samtidig som de blir tilgjengelige for mennesker som skal leve her etter oss – og iverksett dette. Frist: Utløpt. Det er ingen enkel oppgave. Den er både sammensatt og krevende – såkalt tverrfaglig. Det er ikke usannsynlig at vi må være på gruppe med noen vi kanskje ikke liker, og deretter må vi fordele ansvar. Det blir så fort urettferdig! (Særlig når de som er interessert i å yte mer enn et minimum er nørds). Den mest effektive måten å organisere en slik oppgave er å delegere ansvaret etter hvem som er flinkest til hva. Hva bør være arkitektenes ansvarsområde i denne sammenhengen, og hvem skal vi samarbeide med? Samlingen med tabloide overskrifter er hentet fra hjemmesidene til Sintef (Skandinavias største uavhengige forskningsorganisasjon), Snøhetta (trenger 42

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 40–43

ikke utdypes), ntnu og zeb (Research Center on Zero Emission Buildings). Alle tillitsinstitusjoner og sentrale aktører i Norge som jobber sammen om å bygge, prosjektere eller forske på klimavennlige bygninger for framtida. Eller, nei glem akkurat det med framtida. Det blir så fjernt og uforpliktende. For det er påfallende hvor enkelt og hyggelig det er å snakke om framtida. Den er liksom alltid på god og trygg avstand. Jeg skal forsøke å bruke bedre og mer passende ord i framtida. Uansett, de ovenfor nevnte aktørene anses som et bidrag til å løse den globale miljøutfordringen, og går som Norges fanebærere når det gjelder morgendagens arkitektur og byggeskikk gjennom Zero Emission Buildings. Men det teknologioptimistiske ansvarsområdet de har valgt seg, mener jeg er både kortsiktig, snevert og uambisiøst. Og det spilles ikke med åpne kort. Dette har flere årsaker. For det første: Bakgrunnen for å kalle noe for «nullutslippsbygg» er syltynn. For det andre: I lys av gruppeoppgaven mangler det her både samarbeidsvilje og tverrfaglighet. Prosjektet begrenses til en byggepraksis hvor hovedformålet til syvende og sist er å legitimere en livsstil med høyt materielt forbruk skjermet av fet teknologi. Det indikeres at redningen finnes i teknologien, og kompetansen sitter ekspertene på.

Menneskene som skal bruke og bo i byggene er derimot ikke en del av løsningen. De distanseres fra hovedproblemet og får ikke ta del i gruppeoppgaven. I et større perspektiv blir ringvirkningene av en slik tankegang minimale. Den neglisjerer de mest betydelige utslippsfaktorene som har å gjøre med hva menneskene foretar seg i og rundt byggene, og hvordan vi lever. Ord som nøytrale co2-fotavtrykk, kompensasjon og klimabalanse er forførende, og de selger, men skaper passive brukere som ikke deltar på gruppa. Prosjektene innen superhus-sjangeren fører med seg en sur begrepsnedbør av optimistiske ord og uttrykk, som ikke er så enkel å holde oversikt over. Passivhus, aktivhus, plusshus, nullutslippsbygg, zeb-hus og zero emission ditt og zero emission datt. Er det generelle betegnelser, kvalitetsstempler, konsepter, merkevarer, forskningsinstitusjoner eller både og? Det er all grunn til å være forvirret. For mens plusshus skal produsere mer strøm enn det bruker, er aktivhuset først og fremst er et konsept utviklet av Gaia arkitekter. Et passivhus skal bruke minst mulig strøm ved hjelp av

energieffektive, passive tiltak (eller passe folk med en passiv holdning til utfordringen). Det er selvsagt mer å nevne, men det er viktigere å utdype superhusenes kronjuvel. For her er det flere co2-ugler i klimamosen. Et nullutslippsbygg høres jo unektelig ut som et hus som ikke forurenser. Det er jo nettopp det vi trenger, men kan det være litt for godt til å være sant? «[...] I zeb har vi definert nullutslippshus som et bygg som i sin levetid skal produsere mer energi enn det som går med: Null utslipp til oppvarming og kjøling, null utslipp til drift og null utslipp til å produsere og transportere materialene, sier daglig leder i zeb Anne Gunnarshaug Lien, seniorforsker ved sintef. I regnestykket inngår også co2-utslippene fra energien som brukes til å produsere byggematerialene.» 1 Filosofien i nullutslippskonseptet er at overskuddet av fornybar energi produsert av bygget selv skal kompensere for co2-utslipp. Ord som ren energi eller grønn energi blir ofte brukt. Greit nok – energi fremstilt av fornybare ressurser. Solenergien som byggene i ...ZZZZZZZEB

hovedsak baserer seg på er fornybar, men det er da også vann- og vindkraft. Det vil si at strømmen som benyttes her er altså hverken renere eller grønnere enn strømmen som brukes i alle andre norske hjem. Ulempen med de fornybare ressursene i landet er at de ikke alltid er der når vi trenger dem mest. Dette gjelder også superhus. Nedbørsmengden varierer med årstidene, og sola står lavere på himmelen i vinterhalvåret, om den i det hele tatt dukker opp. Selv om det i løpet av et år produseres mer elektrisk strøm enn vi bruker i sum, har vi fra tid til annen, særlig om vinteren, ikke nok til å klare oss selv. Derfor importerer vi fra våre naboland Sverige, Finland og Danmark. Grunnen til at disse landene har overskudd av strøm mens vi ikke har det, er at de bruker ikke-fornybare energikilder som kull- og atomkraft. Fordelen med disse er at energien kan tas frem og brukes når det er behov for den. Det betyr at i deler av året drives selv et «nullutslippshus» større eller mindre grad av fossil energi. Hvordan kan produksjon av strøm kompensere for utslipp av klimagasser? Hvorfor fungerer dette? Kan en person på slankediett som drikker en liter milkshake kompensere med å drikke en liter nullkaloribrus og håpe på å «gå i null»? Selvfølgelig ikke. Men vil ikke mer ren energi føre til at det blir behov for å produsere mindre fossil energi? Svaret på det er dessverre nei. Det kommer av at Norge er tilsluttet eus klimakvotesystem gjennom Kyotoavtalen av 97. Her er det allerede bestemt hvor mye fossil energi som skal slippes ut i Europa i lang tid fremover, fordelt i kvoter som kjøpes og selges på et børsmarked. Hvis alle nullutslippshusene i landet produserer et overskudd av strøm, i tillegg til det eksisterende overskuddet som eksporteres fra Norge til Europa, fører ikke dette til at det blir produsert 44

FREDRIK JUSTNES

mindre strøm på fossile ressurser. Den frigjør kanskje en kvote her og der, som så kan selges videre eller brukes ved en senere anledning. Produksjon av mer fornybar energi i en slik sammenheng som zeb snakker om, erstatter ikke noe fossil energi. Derfor fører det ikke til mindre utslipp av klimagasser, og er kompensasjonen, om det gjelder utslipp fra materialer, anleggsmaskiner eller bruk av fossil energi, ikke-eksisterende. Så, når utslippsregnestykket som skal gi en forurensning lik null ikke er reelt, hva står vi da igjen med? Kun et samvittighetsregnestykke. Og samvittigheten din er det strengt tatt ikke så mange som bryr seg om. Det er fint at superhuset bruker mindre strøm enn tradisjonelle hus, men hvorfor skryte på seg så mye mer? Å være Plan-fadder er bra, men det gjør deg ikke til Mor Teresa. Vi kan for moro skyld prøve å sette nullutslippskonseptet i en større kontekst. Norge er jo et land som i all hovedsak har større produksjon enn konsum av strøm (ren strøm fra fornybare kilder). La oss nå bruke samme fremgangsmåte: Vi ser bort fra faktorer som foregår utenfor landets fire vegger slik som oljeutvinning på sokkelen, transport i forbindelse med import og eksport, internasjonal flytrafikk, osv. Vi ser også bort fra utslipp fra forbruksartikler og matvarer som innbyggerne står for (vi kan jo ikke blande oss inn i hvordan folk lever). Dette er ren synsing, men jeg tipper vi kan bruke samme definisjonen til å kalle Norge verdens første nullutslippsland! Først og best igjen, fyrtårn og spydspisser i bresjen. Typisk typisk norsk å være god. Klimautfordringen er omfattende og sammensatt. Skal kursen endres må vi angripe problemet fra flere kanter samtidig – helst alle. Materialer og teknologi

i byggene vi oppholder oss i er selvsagt en del av det, men det som har aller mest å si handler om oss – menneskene som bor i og bruker byggene. Vi bruker et hus til langt mer enn å sitte på en pinnestol i klimavennlig eik og justere varmepumpa opp og ned mellom 18 og 22 grader. Vi konsumerer store mengder mat, ting, vi reiser til og fra og produserer søppel. Mye søppel. Et helhetlig forskningsprosjekt som tok hensyn også til slike faktorer i tillegg til strømforbruk, og hvordan disse virker inn på hverandre, ville blitt virkelig verdifult.

ressurser, nyttegjenstander, og mye mer. Kan vi bidra til å skape gode vaner og holdninger som omfavner kvalitet over kvantitet, og kan vi vise at det å klare seg med litt mindre også vil være berikende på andre plan? Alle faktorer henger selvsagt sammen med hverandre, og løsninger på klimautfordringen som er skikkelig effektive vil vi først se når alle disse virker sammen. Positive ringvirkninger skapes ikke av teknologi alene, slik teknologioptimistene ønsker, men av folk. Dette er et sosialt prosjekt langt mer enn en teknologisk opprustning.

Et slikt prosjekt har nemlig ntnus svenske fetter, Chalmers tekniska Högskola i Gøteborg, vært involvert i. Det het «One tonne life» og ble avsluttet allerede så tidlig som i 2010. Kort oppsummert: Svensk familie på fire bodde i superhus. Målsettingen bestod i å redusere sitt årlige utslipp fra ca. 7 tonn co2 per år, som er gjennomsnittet for en voksen svenske, ned til 1 tonn (som er det ideelle pr pers. med de ressursene jorda har til rådighet). For å nærme seg dette, måtte de gjennom en omfattende endring i forbruk, livsstil, diett, reisevaner, komfort, i tillegg til og i kombinasjon med tekniske løsninger. Gjennom drastiske endringer klarte de å oppnå et utslipp på kun 1,5 tonn co2 per år.

Det utdyper kanskje ikke artikkelen, men siste ord går til Kari Bremnes.

Vi trenger å lære oss om hvordan vi kan bruke arkitekturen til å løse gruppeoppgaven. Når vi former bakgrunnen for menneskers liv, har vi utvilsomt evner til å kunne påvirke på mange felt. Effektiv energiutnyttelse som zeb representerer er en liten side av saken. Den kjenner vi godt, for det er som kjent de på gruppa som bråker høyest som får mest oppmerksomhet. Men vi må ikke glemme at det er så mye mer enn strøm som må utnyttes mer effektivt (og dermed også rettferdig): Boareal, transport- og reisevaner, infrastruktur, matjord, økologi, lokale

«Det sku bo folk i husan Husan e som folk Folk treng hus og hus treng folk I aill si tid»

Kilder 1. Sintef.no/globalassets/upload/byggforsk/fagartikler/zeb-nyhetsbrev-2012-02.pdf Tu.no/bygg/2015/02/13/norsk-skole-kan-bli-verdens-beste-klimabygg, Zeb.no/index.php/publications Zeb.no/index.php news-and-events/214-dette-huset-kan-redde-verden Nrk.no/vestfold/her-er-huset-som-lader-elbilen-din-1.11933467 Zeb.no/index.php/conference/item/723-zero-village-bergen-norgesmest-ambisiose-null-utslipps-omradeprosjekt Zeb.no/index.php/about-zeb/zeb-definitions Kari Bremnes 2003. Folk i Husan. Arne Bendiksen Records. Thomas Hylland Eriksen. Storeulvsyndromet Sintef.no/aktuelt/zeb-pilot-planlegger-500-800-nullutslippsboliger/ Statnett.no/Drift-og-marked/Data-fra-kraftsystemet/Nordiskproduksjon-og-forbruk/

...ZZZZZZZEB

fjerneverdig

SPREDNING SOM FORTETTINGSPRINSIPP tomsete arkitektur tekst/ jørgen tellefsen relling, arkitektstudent, ntnu, jørgen@tidsskrifteta.no foto/ vegard forbergskog, arkitektstudent, ntnu, vegard@tidsskrifteta.no

Fjerneverdig: adj. motsatt av verneverdig, brukes om bygninger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig arkitektur)´ prosjketinformasjon adresse

Margrethe Thomsets veg, Trondheim

byggeår 2015 arkitekt Odd Thommesen

På Tomset kan du sove godt om natten med sus fra skog og el-verk. Samtidig vandrer naboene dine 40 cm fra deg, og du kan høre pusten deres gjennom det åpne soveromsvinduet om natten. Her er løsningen svalgang mot nord vegg i vegg med ditt eget soverom, en lang, smal leilighet med balkong mot sør. Enkelt og greit, men utformingen av området er kummerlig og den akk så nødsynte rømningstrappen er utstilt i full kontrast opp mot en egen bakvegg.

med mulighet for solnedgang så sent som halv tolv sommerstid, men mange av de som vil bosette seg oppe i kanten av byen vil skape problemer for andre. Og dette er reguleringsmyndighetenes feil. Leilighetskomplekset kan huse oppunder to hundre personer. Med slik avstand til resten av byen vil det generere iallefall hundre ekstra biler på veiene daglig. Tusen takk, Trondheim byplankontor.

Og det er her man skal bo. På Tomset gårds gamle matjord. Store deler av stripa langs Blaklivegen på Risvollan er i det siste utbygd med leilighetsbygg opp til åtte etasjer. Det tar bare en time og tjueen minutter å gå til sentrum. Skal du sykle er det hundreogførtisju høydemeter fra Munkegata, og du må belage deg på deilige trettien minutter i oppoverbakke. Med buss vil det ta deg minst femogtyve minutter til sentrum. Slik er Trondheim, og slik vil Trondheim alltid være – langdistanse kupert med høydeforskjeller.

Prospektnettsiden tomsetterasse.no reklamerer med i ett med naturen – ti minutter fra byen. Vel, ti minutter fra byen er det bare om du bryter fartsgrensa når du kjører egen privatbil søndag formiddag. Resten av uka vil du stange i kø på morrakvisten, øke lokale nox-utslipp og virvle opp svevestøv som bilist i egen personbil. Og de stakkars syklistene må sykle ved din side mens de får ødelagt lungene sine – med mindre du som beboer får jobb i en av de syv stillingene som er å oppdrive på Risvollan lokalsenter, som tross alt bare er hundre meter unna.

Utbygging som i Margrethe Thomsets veg bygger opp under kommunens fortettingsstrategi, spredt og vilkårlig. Åja, det er fantastisk flott å bo ved skogen

Leilighetene i seg selv er enkle, men eksteriøret er enda enklere. Hvem har bestemt at spygulbrune plater er noe som egner seg å kle boligbygg med?

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 44–45

År 2002

År 2009

År 2012

År 2014

Kanskje skal det tilpasse seg fantastisk stygge Risvollan borettslag et par steinkast unna, hvor et område med utstrekning som en liten norsk småby er dekket av gulmalt trist panel. Bokvalitetsmessig har komplekset lokalt sett alt på det rene – med en lokal liten blågrønn åre, skogen like ved og pent kulturlandskap med kornkledte rolling hills i retning sørover. Det går også kyr på beite like i nærheten. Alt dette kan gi den enkelte en god bosituasjon, og småbarn kan elske å vokse opp slik. Vel og bra for egoet, men egoismen lagt til side – det at så mange bosetter seg slik fucker opp for resten av byen.

Kommuneplanmeldingen Langsiktig byvekst og jordvern åpner med at det er «[...] viktig å unngå at høyproduktive og sammenhengende jordbruksarealer blir nedbygget [...]». Utbyggingen legger ikke på noen måte til rette for et kompakt byliv, og den dytter videre på den rullende snøballen trafikkutfordringen allerede er. Om man da på død og liv likevel skal bygge ned så bygg i det minste noe som har et lite hint av skjønnhet og estetikk. Margrethe Thomset fra Tomset gård har fått en gate oppkalt etter seg, men hun skulle nok gjerne vært det foruten.

SPREDNING SOM FORTETTINGSPRINSIPP

kranglekroken

HVOR IDEALIST KAN MAN VÆRE? tekst og illustrasjon / solrun skiple fjær, arkitektstudent, ntnu, solrun@tidsskrifteta.no

I hjørnet på tegnesalen sitter en gruppe arkitektstudenter og jobber. Åsmund greier ikke å holde ro. «Æ æ’ så gla, hver jolekveld, neida, men seriøst, æ æ’ gla! Trodde aldri æ sku si det, men æ føle Norge æ’ på rætt vei.» «Vi vet det, du har vært sånn siden valget» svarer Katja. «Det va’ bare så fint å se ei forandring. Bare tenk på det at det ska bli bilfritt i Oslo sentrum. B I L F R I T T» «Ja, det blir bra» sier Simone entusiastisk. «Hvis de får det til da» mumler Katja. «Fokuset ska ligge på menneskan. Arkitekturen rondt vil tilpasse sæ, bli meir vår eigen skala, ein arena for folket.» «Det er så på tide, for lenge har vi isolert mennesker, bygd større og fælere, framtidens arkitektur er åpen og inkluderende. Den vil ikke dele opp, organisere og effektivisere til vi har tynnet ut livsgnisten av det hele.» «Ja, Simone du æ’ med, du ser det for dæ ikkje sant?! Ei framti skapt for folk vil bli sunnere au. Tenk om alt va’ bygd for menneskekroppen, at mi sluttår å jobbe mod han, men heller med han. Folk må være meir fysisk aktive uden bil, og mi kan få alle te å bruge sånne ståpulter. Det kommer jo te å bli møe bedre luft, æ forestille mæ at antall folk med astma vil synke stærkt.» «For ikke å snakke om det viktigste av alt: vi kan bli miljøvennlig. Måten vi lever på nå kan jo ikke fortsette, vi har fucket med planeten for lenge. Det er på tide å se grønt, bygge økolandsbyer, dyrke vår egen mat og slutte å kaste.»

TIDSSKRIFTET A, UTG. 4, 2015, S. 46–47

«Å Jesus Kristus, Åsmund og Simone, nå begynner jeg å bli lei» utbryter Katja. «Jeg er enig i at bilfritt og miljøvennlig er flott og sunt. Men hold hodet nede på jorden, ikke dypt inni jorden. For det virker som dere har glemt et par ting om mennesket. Vi har feil, noen er født nærsynt og noen er født stormannsgal. Og vi er forskjellige - jeg vil ikke bli vegetarianer, og onkelen min vil ikke sykle til jobb. Våre meninger er like viktig som deres, og hvis dere ikke tar hensyn til dem blir det bare Paolo Soleris Arcosanti all over again.» «Men du skjønnår jo at mi har rætt» sier Åsmund. «Ja, vitenskapen og moralen er på deres side. Men jeg er en av de som syntes drabantbyer er fine. Dere må kunne deale med folk som meg. Og alle er enige i at ståpulter er jævlige. Men for all del, hvis meg hva dere har.»

bibliotekhjørnet

ARKBIB ANBEFALER tekst/ stine thordarson moltubakk, stine.moltubskk@ub.ntnu.no, arkitektur- og byggbiblioteket foto/ johannes l. f. sunde, fotografistudent, nffs, johannes@tidsskrifteta.no

å bygge for mennesker I bygningene skal folk bo, jobbe og trives. I byen skal vi føle oss trygge, inkluderte og vi skal finne frem. Da er det viktig at både bygningsrom og byrom i størst mulig grad er tilpasset brukerne sine ulike behov og liv - ikke kun ønskene til utbyggere og arkitekter. Jeg har plukket ut noen bøker innenfor tre områder som har nettopp mennesket i fokus i bygge- og planleggingsprosesser. bysosiologi I Urban Revolution Now. Henri Lefebvre in Social Research and Architecture tar flere historikere, arkitekturteoretikere og geografer m. fl. utgangspunkt i sosiologen Henri Lefebvre sine ideer og teorier om urbaniseringsprosesser. Boken forsøker i løpet av sine fire deler å gi svar på spørsmål hentet ut fra Lefebvres mest sentrale konsepter. Samtidig brukes det konkrete case-studier fra byer rundt om i verden. For eksempel ser M. Christine Boyer på New Orleans etter orkanen Katrina, og spesielt på fattige innbyggeres manglende rett til byen, til å få hjemmene sine tilbake og til å selv ha innvirkning på hvordan byen skal gjenoppbygges. En annen interessant bok som kun tar for seg én konkret case, men med minimalt teorifokus er Neighborhood in Motion. Boken dokumenterer hvordan det gikk da et nabolag i byen Suwon i Sør-Korea ble gjort bilfri i én måned. Vi får innsikt i perspektivene til de som har organisert, de som har deltatt og de som har protestert. universell utforming Det er mange detaljer å ta hensyn til når man skal gjøre by og bygg universelt fremkommelig for mennesker med ulike fysiske og mentale funksjonsnivå/utfordringer. Kravene til utforming, for eksempel med hensyn til sikkerhet,

varierer mellom ulike land. I Barrier-Free Design. Principles, Planning, Examples fokuseres det mest på tyske forhold, med noen eksempler fra andre land. I Construction and Design Manual. Accessible Architecture er det også tyske prosjekter som blir presentert. Begge bøkene tar for seg flere konkrete eksempler på hvordan ulike bygningstyper kan utformes universelt – for eksempel eldreboliger og museer. I tillegg vises det hvordan historiske bygg og plasser kan tilpasses dagens krav. arkitekturpsykologi Ikke bare fysiske utfordringer begrenser menneskers bevegelse. Repressed Spaces. The Poetics of Agoraphobia tar for seg byrommets påvirkning på psyken. Tema for boken er agorafobien, frykten for åpne rom, og dens kulturhistorie. Boken er bygd opp som en firedelt reise inn mot byens sentrum, hvor forfatteren underveis diskuterer urban fremmedgjøring, hvordan agorafobi hemmer bevegelse, og hvordan man kan konstruere byrom som fremmer møter mellom mennesker.

BIBLIOTEKHJØRNET

TIDSSKRIFTET A www.tidsskriftetA.no

A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.

redaksjon Alice Lødemel Sandberg (ansv. red., styreleder), ntnu Ingeborg Stavdal (nestleder, jour.ansv.), ntnu

TIL BIDRAGSYTERNE vil du skrive til tidsskriftet a? Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei.

Tora Vollset (jour.ansv.), ntnu Erik Hjelle Carlson (økonomiansv.), ntnu Henriette Bakke Nielsen (layoutansv.), ntnu Johannes L. F. Sunde (foto- og ill.ansv.), nffs Kimberly Wolf (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu journalister Jørgen Tellefsen Relling, Malin

Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskriftetA.no.

Dalby Borger, Mari Mostrøm Nilssen, Tora Vollset, Oda Sivesing Holthe, Solrun Skiple Fjær, Ingvild Stokke, Jonas Peter Falck. fotografer og illustratører

Vegard

Forbergskog, Hanne Barriteau Siiri, Rubeb Ratkusic, Mari Synnnøve Opheim Gjertsen, Tiina Tinouschka Nilsson,William Fairminer, Sara Solana, Anders Wunderle Solhøy og Joana Bruno.

layout Henriette Bakke Nielsen og Sandra Elise Nylund.

forside Eline Thunes Johansen.

Annonser Jo Sjølie og Erik Hjelle Carlson. annonse@tidsskriftetA.no

Kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, Alfred Gertzvei 3, Sentralbygg 1, ntnu, 7491 Trondheim E-post: post@tidsskriftetA.no Nett: www.tidsskriftetA.no Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket Opplag: 750 Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

TAKK TIL Håkon Vetlesen, Dennis Jianbin, Erling Søyland og Erik Hjelle Cralson

Beskriv en brannsikker løsning! Når du prosjekterer en løsning med ROCKWOOL isolasjon er det ikke bare du som er sikker. Det er også alle andre som er involvert i prosjektet, og ikke minst de som skal bruke bygget når det er ferdig. For det er faktisk så enkelt at ROCKWOOL isolasjon er laget av stein, og stein brenner ikke. Med et smeltepunkt på over 1000 °C oppnås en ekstra sikkerhet som kan være svært viktig hvis et branntilløp skulle oppstå. Ved mange branner kunne skadeomfanget vært begrenset dersom ubrennbar isolasjon hadde vært benyttet. Velg ROCKWOOL isolasjon til dine fremtidige prosjekter - så er du på den sikre siden! Mer informasjon finner du på www.rockwool.no.

Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap for en bedre verden