Tidsskriftet A1/2020 by Tidsskriftet A

1/2020

Det lønner seg å være fagorganisert under studietiden Det er ingen tvil om at det lønner seg å være organisert i Arkitektenes fagforbund (AFAG) som arkitektur- eller designstudent. I tillegg til å tilby markedets billigste studentforsikring, får du som studentmedlem tilgang på gratis rådgivning innen jus og karriere, invitasjoner til relevante kurs og sosiale arrangementer og tilgang på årlig lønnsstatistikk med lønnsanbefalinger for studenter. På toppen av det hele kan du søke om reisestipend i forbindelse med diplomarbeid. Studentmedlemskapet i AFAG koster fra kr 350,- i året inkludert forsikring. Du kan lese mer om Arkitektenes fagforbund og dine medlemsfordeler på www.afag.no

Gjør som 4900 arkitekter før deg - meld deg inn i Arkitektenes fagforbund

Arkitektenes fagforbund (AFAG) er et fagforbund for personer med mastergrad eller tilsvarende innen arkitektur, planlegging, kunsthistorie og design. Forbundet organiserer også de som driver egen virksomhet samt studenter. AFAG har over 4 900 medlemmer og er tilsluttet hovedorganisasjonen Akademikerne. AFAG har som mål å arbeide for gode lønns- og arbeidsforhold gjennom ordnede avtaleforhold, å yte medlemmene bistand i tvister med arbeidsgiverne og å arbeide for full sysselsetting. Arkitektenes fagforbund holder til i Arkitektenes Hus i Josefines gate 32 i Oslo. www.afag.no 2

innhold Leder og fra arkivet

Hva skjer, A?

Støymuren Elgeseter

Arkitektur med historien som premissgiver

Alle veier leder til Rom

Stigespill

Trø, men gjør det varsomt på Nyhavna

Hvorfor reiser vi?

Arkitektonisk parterapi

Kranglekroken

Fjerneverdig

Redaksjonen anbefaler

Bibliotekhjørnet

forside Siri Frøystein

Foto: Anne JĂ¸rgensen Bruland Foto: Torstein Lund Eik

Fakultet for arkitektur og design

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ad - www.facebook.com/ab.ntnu

Tilbake til fremtiden linn sofie olsen ansvarlig redaktør

fra arkivet a3, 1996

I september ble Arkitekturdagen 2019 avholdt, med tema degrowth. På norsk kan begrepet oversettes til nullvekst, nedvekst eller motvekst, om du vil. Degrowth er tanken om at økonomisk vekst ikke burde være en selvsagt modell for samfunnets utvikling. Det moderne menneskets forbruk og levesett har ført til en økologisk og sosial ubalanse. Bærekraftsproblemet er knyttet tett opp mot den teknologiske utviklingen, som har muliggjort den økonomiske modellen vi har i dag. Samfunnet i dag har blitt svært avhengig av teknologi, som også er en av årsakene til klimautfordringene våre. De store bedriftene i Norge ser langt inn i fremtiden når de snakker om det grønne skiftet, som skal handle om innovasjon, økonomisk vekst og teknologiske løsninger. Er det denne utviklingen vi trenger i kampen mot klimakrisen? Hvordan kan arkitekter planlegge for en utvikling uten vekst, og en bedre forvaltning av ressurser? Et svar kan ligge i fellesskapet, og å tilrettelegge for deling og samarbeid. Det handler om at mennesker trekker sammen og deler både goder og byrder. Her kan man trekke frem det byøkologiske forskningsprosjektet på Svartlamon, og Humanitas i Nederland hvor studenter bor gratis på eldrehjem. Et svar er også å ikke bygge nytt, men benytte seg av de bygningene som allerede står, og heller bygge til eller om ved nye behov. Disse tilnærmingsmåtene til hvordan vi bygger og bor er som hentet fra fortiden. Da folk hadde mindre og var nødt til å dele. Generasjonsboliger var vanlige og man måtte samarbeide for å få hjulene til å gå rundt. Vi står nå altså foran et veivalg. Er økonomisk vekst forenelig med bærekraft, eller må vi tenke nytt? For å møte nåtidens viktigste utfordring - skal vi gå frem, eller tilbake?

Bakkemoen, E. (2019) Stadig flere tar til orde for «degrowth»: Nå vil de bygge mindre nytt, Aftenposten.no. Tilgjengelig fra: https:// www.aftenposten.no/kultur/i/P9gaeX/stadig-flere-tar-til-ordefor-degrowth-naa-vil-de-bygge-mindre-nytt?spid_rel=2 (hentet 14.03.20) 5

Du kan nå bestille arbeidspakker med leire og nødvendig utstyr for å lage og tørke keramikk hjemmefra. Denne kan kjøres til brenning når keramikkverkstedet åpner igjen. Slik kan du fordrive tiden hjemme på en kreativ måte mens du samtidig støtter en lokal bedrift. Arrangement på facebook: https://www.facebook.com/ events/301332700833695/

trdevents.no

KERAMIKK PÅ DØRA FRA KERAMIKKVERKSTEDET PÅ ILA

Hva skjer, A? OPPDATERINGER

tekst/ ingrid åsbø sondov, arkitekturstudent, ingrid@tidsskrifteta.no

earthhour.org

EARTH HOUR - LØRDAG 28. MARS 2020 KL. 20:3021:30 En gang i året skal man slukke alle lys, dra ut alle stikkontakter og skru av alle sine elektroniske duppedingser. I denne timen markerer vi Earth Hour, en internasjonal aksjon i regi av WWF for å rette fokuset på klima og vår individuelle påvirkningskraft. Les mer på: https://www.wwf.no/engasjer-deg/earth-hourft

VIRTUELLE MUSEUM Mye skjer virtuelt for tiden, og nå kan du også ta deg en museumstur på sofaen via det store internett. Guggenheim, British Museum, Musée d’Orsay, Rijksmuseum er blant museene som nå tilbyr virtuelle museumsbesøk. Les mer på: https://www.travelandleisure.com/attractions/museums-galleries/museums-with-virtual-tours

artsandculture.google.com

BRAKKESYKE 2020 OG DUGNAD MED OSLOCLUBCAST Virtuelle konsertsteder hvor ulike artister streamer konserter du kan se hjemmefra. En god måte å støtte kulturen og de mange artistene som jobber freelance i denne utfordrende tiden.

osloclubcastdotcom.wordpress.com

bakklandetblomster.no

CORONANOTIS: HELDIGVIS ER DET IKKE SÅ MYE SOM SKJER NÅ Microsoft Teams er gratis de neste seks månedene på grunn av koronaviruset! Her kan man arrangere quizaften, virtuell fest, spise middag sammen eller bare henge. Støtt lokale aktører ved å kjøpe takeaway fra lokale restauranter eller bestill blomster hjem fra små blomsterbutikker på Bakklandet. Ta vare på hverandre og hold dere hjemme!

StĂ¸ymuren Elgeseter tekst / elise brandsvik skeide, arkitektstudent, elise@tidsskrifteta.no foto/ anne marte gjĂ¸rvad, arkitektstudent, annemarte@tidsskrifteta.no

“Elgeseter skal bli en urban gate der det er bedre å oppholde seg”, står det i feit skrift på Miljøpakken si side om prosjektet som skal legge betre til rette for dei nye Metrobussane. Tidsskriftet A har møtt førsteamanuensis ved NTNU, August Schmidt, for å diskutere saka.

FRA ELGESETER BOULEVARD TIL MILJØGATE

Rundt 1930: Arkitekt Sverre Pedersen lanserer ideen om Elgeseter Boulevard

1950: Trondheim kommune vedtek å utvide Elgeseter gate frå 19 m til 34 m

2013: Miljøpakken del to, detaljregulering av Elgeseter gate

2014: Planar om Metrobuss vert eit ledd i saka om å realisere boulevarden

2017: Jugendgardane kan bevarast utan at det har konsekvensar for Metrobuss 2020 mars: Høyring om Elgeseter gate 4, 6 og 30B skal rivast

Mykje har hendt sidan Sverre Pedersen lanserte sine idear for den store boulevarden som ei nydeleg innfartsåre til byen i 1930-åra. Planlegging for bilen vert meir og meir uaktuelt og Elgeseter som støy- og støvbarriere mellom aust- og vestbyen vert mindre og mindre populært. Likevel, i samband med utbygginga for metrobussane – Trondheim si nye kollektive storsatsing, er det nettopp vegnettet for motoriserte køyrety som vert utvida. Då den gamle jernbanetraseen vart gate i 1882, var gatebreidda 19 meter, og ut over byrjinga av 1900-talet vart gata ramma inn av jugendstilsgardar. Allereie så tidleg som på 30-talet kom forslaget om ein breiare boulevard som skulle ta unna trafikken til ein raskt veksande Midtby. Sidan 50-talet har det gått prestisje i å vere ordføraren som endeleg greier å realisere draumen om den livlege boulevarden, og notidas kommunestyre er ikkje noko unntak. I dag er det berre tre av dei originale jugendstilsgardane som står att på vestsida av gata som ei påminning om kor nære dei er ved å endeleg realisere ein fleire tiårs lang draum.

Vi møter August Schmidt på Gløshaugenplatået, beveger oss ned mot støyen og gjer eit stopp i det vi kjem ned i Klæbuveien med utsikt gjennom eit kryss til Elgeseter gate. Alle bygardane som rammar inn krysset er bygde i jugendstil, inkludert det rivingstrua bygget med adresse Elgeseter gate 30B. – Det er ganske sjeldant at vi har det slik i Trondheim, og eigentleg i heile Noreg, ytrar han. Elgeseter gate 30B er ein av dei tre jugendstilsgardane som er i fare for å verte riven til fordel for den breie boulevarden. Det er fleire år sidan bygget var i bruk. – Nokon tok ei avgjerdsle på at dei ikkje skal leige ut vidare og stenge det, noko dei kallar å ”sikre” bygget, men etter mi meining er det å sikre for jamt forfall, eigentleg. Ikkje å sikre for å bevare. Vi går over gata og bort til det som ein gong var hovudinngongen. Trappa har vorte fjerna og nokon har skrive protestrop på sidene av inngongspartiet. – For meg verkar dette rart. Viss du vil starte krig med eit folkeslag byrjar du å kalle dei kakerlakkar og rotter,

August Schmidt, førsteamanuensis, institutt for arkitektur og teknologi

og her gjer du akkurat det same ved å fjerne trappa og spikre att [hovudinngongen]. Duene flyttar inn, det ser shabby ut og så sei folk det ser shabby ut, det kan du rive. August har måtta heve stemma i det fleire bilar susar forbi i alt for høg fart. – Det finst folk som gjer slike ting med vilje. Dei vil rive, så då sikrar dei bygga og let dei forfalle slik at det er mykje lettare å få aksept for å rive det. i bakgården Vi går frå Elgeseter gate, inn langs sideveggen på nr. 30B, trakkar over nokre kablar som ligg i vegen og kjem inn i bakgarden. Støyen frå den travle hovudfartsåra vert kraftig dempa av den gamle jugendstilsgarden. Fasada mot baksida er enno meir nedslitt enn fasada mot vegen; opningar på bakkeplan er spikra att med store plater, medan nokre av vindauga oppover i bygget er knuste. Den ein gong så ærverdige fasada bleiknar i samanlikning med dei vedlikeheldte nabogardane. Det er tydeleg at det er fleire år sidan dette bygget har fått nokon form for omsorg.

– Før [det var sikra] var det utleigd. Vi hadde ei samling der inne med arkitektstudentar i eit utruleg fint lokale, i tillegg til nokre happeningar med kunstutstillinger. Det er supre rom og fine å nytte, seier fyrsteamanuensisen om det allsidige bygget. Jugendstilsgarden vart bygd i ei tid då arbeidskraft var billeg, noko som førte til at ein kunne nytte mykje meir tid på eit prosjekt. Dette står som ein stor kontrast til notidas byggebransje som nesten konkurrerer om å setje opp bygg raskast mogleg. – Det var fullt brukandes, eigentleg. Det skulle ikkje mykje til å vedlikehalde den standarden der, då. I standen vart det veld den vegen her. byromsskade Dersom Elgeseter gate 30B vert riven, vil kvartalet få ein tom gavl mot gata, noko Schmidt beskriv som ei byromsskade. – Her snakkar vi om å rive for å lage meir plass, meir byliv, men ein ville ikkje ha stått her viss bygget var borte. Då har du støyen og skiten likevel. Det samme gjeld for [Elgeseter gate] 4 og 6, men [bakgarden der] er enno betre for han er open mot sør. Du vil få sol inn, beskyttelse frå vegen og

ein kunne hatt cafear og greier. Ein kunne ha laga eit flott miljø for studentane rett overfor Samfundet. Dersom du tar huset bort har du berre eit ope areal mot krysset. campusutvikling Vi kjem ut i den tungt trafikkerte hovudgata att og kikar nordover mot Elgeseter bru. Ein ser tydeleg dei to byggelinene og det store uutnytta arealet som ligg framfor dei nyare bygga på vestsida av gata. Her ser Schmidt føre seg at ein kunne ein ha flytta vegglivet heilt ut i gata. – Kanskje ikkje i dei fyrste to [etasjene], slik at ein har ei breiare gate nede, men du har volum oppe så du kan gå under, så du får litt beskyttelse. – Du har Øya og du har Gløshaugen og det trengst fleire areal sidan vi skal realisere campusprosjektet, og Gløshaugen / Grensen vert for trangt. Det ville ha vore betre viss ein hadde sagt OK, hovudvolumet er der [Gløshaugen], men ein kunne ha hatt ekstra areal i Elgeseter gate og andre stader i midtbyen. Ved å knytte desse tinga saman ville ein skapt masse liv her. Det hadde vore fleire menneske og etter kvart mindre

bilar og så ville det ha vore ein del av sentrum, forklarer Schmidt. Han presiserer at eit hovudpoeng for å kunne behalde 19 meter mellom byggelinene er at Elgeseter bru ikkje er foreslått endra. Noko som vil seie at vegen smalnar inn ved den uansett. arkitektonisk kvalitet – Sjå bortover den nye byggelina. Det er ingen av dei husa som har nokon arkitektonisk kvalitet. I mine auge. Det Bunnprisbygget, det er det styggaste i heile byen. Det er ingenting som får deg til å seie ah, flott hus. Og viss du ser på andre sida, har du eigentleg ei rekke med berre fine hus, då. Også har du tre fine hus på denne sida. Dei skal dei rive. Han humrar godt av denne motseiinga. Gamle, ærverdige bygg som fortel noko om historia og bidreg til å skape by, vert ønskt fjerna til fordel for ideen om den storslagne boulevarden. Vi snur og og ruslar sørover, og står snart utanfor inngongen til Bøker og Bylab, eit testprosjekt driven av Trondheim kommune i samarbeid med Studentsamskipnaden og NTNU, som tek imot og

Her snakkar vi om å rive for å lage meir plass, meir byliv, men ein ville ikkje ha stått her viss bygget var borte. Då har du støyen og skiten likevel

gir ut kasserte biblioteksbøker. Lokale ligg midt i Elgeseter gate som fungerer både som treffstad og lesesal. Lokalet ligg i eit av dei nyare bygga som følger boulevarden si byggeline. Mellom inngongen og den travle bilvegen er om lag 10 meter med ingenting. er det eigentleg lov å rive hus? Å vere miljøbevisst har, i laupet av dei siste åra, vorte ein stor del av trendbiletet. Område som Svartlamoen har på få år gått frå å vere ei sær greie til å vere noko Trondheim er stolte av. Dette gjer at det vert naturleg å spørje: er det eigentleg lov å rive hus? – Gamle verneverdige hus skal man sjølvsagt ikkje rive i det heile tatt, svarer han kontant. – Men nyare bygg frå 70-talet som eigentleg er i god stand, er det forsvarlig å rive det? Dei har gjerne ein betongkonstruksjon, og har lagra mykje energi og CO2, og viss du riv det bort og bygg det opp på nytt, ser rekneskapet ikkje bra ut. Slik er det berre. – Også desse tre husa vi snakkar om. Dei har hundre tusen gode grunnar til å ikkje rivast, også med tanke på eit CO2-rekneskap. No har eg ikkje rekna på det, men eg vil gå ut ifrå at det er godt over 1000

kvm buareal i dei tilsaman, og det kostar jo å bygge det. Men desse står der, og ein treng mykje mindre CO2 for å få dei opp å stå igjen, enn å bygge nytt. Ein får fleire hundre kvadratmeter gratis på ein måte. Trondheim held jo fram å vekse, frå 120 000 innbyggjarar tidleg på 2000-talet til over 200 000 i dag. Ein treng dei kvadratmetera. Og dersom ein riv må ein bygge nytt. sirkulærbygg Vi kjem stadig tilbake til diskusjonen om berekraft, noko som handlar om meir enn CO2-rekneskap. Schmidt fortel at veggane i dei aktuelle bygga er av massiv tegl med kalkpuss på begge sider, noko som vil seie at bygget pustar. – Hus med diffusjonsopen konstruksjon er gode hus å leve i. Det er høgt under taket, dei har store vindauge for å få meir dagslys inn og ofte ganske fleksible planløysingar. Ofte med dører i midten slik du kan gå frå rom til rom, og bruke dei om kvarandre. Denne fleksibiliteten gjer at slike bygg kan nyttast til nesten kva som helst utan store endringar; bolig, teiknesal, kontor, administrasjon eller kva det måtte vere bruk for.

byporten Det finst altså utruleg mange gode grunnar til å bevare Elgeseter gate 4, 6 og 30B, og nokre få økonomisk drivne (og dårlege) grunnar til å rive dei. Eitt av hovudmåla for utviklinga av Elgeseter gate er å skape ein meir levande bydel, men i dag er det ingenting som gjer det til ein stad du har lyst til å opphalde deg. August Schmidt kikar ut mot gata og fortel at han har høyrd fleire vere samde om at når dei passerer Elgeseter gate 30b, kjennest det som om dei er inne i byen. – Eg er litt redd for at folk flest køyrer forbi og tenker nei, det huset ser dårlig ut, det er kanskje best at vi riv det slik at vi får den fine boulevarden, istaden for å tenke det var ein fin gammal bygard, det kan vi ikkje rive, den har jo kvalitet. ny sakshandsaming I mars i år kjem saka om riving av Elgeseter gate 4, 6 og 30B opp att til politisk handsaming. Som nemnd tidlegare, engasjerte August Schmidt seg tidleg i verninga av desse bygga. – Grunnane for å bevare og nytte desse bygga har berre vorte fleire og sterkere. Eg vil vise studentar og andre at dei er verdt å ta vare på.

Kjelder Miljøpakken. (2018) Alternativsvurdering Elgeseter gate, sammenstillingsrapport. (18/17301). Tilgjengeleg frå: https://miljopakken.no/wp-content/uploads/2013/01/ Alternativsvurdering-sammenstilling.pdf (Henta: 29. februar 2020) Miljøpakken. (u.å.) Elgeseter gate. Tilgjengeleg frå: https:// miljopakken.no/prosjekter/elgeseter-gate (Henta: 29. februar 2020) Åm, T. (2014) Helhetlig plan for Elgeseter, universitetsavisa. no. Tilgjengeleg frå: https://www.universitetsavisa.no/ leserbrev/2014/10/02/Helhetlig-plan-for-Elgeseter-18369110.ece (Henta: 29. februar 2020) Miljøpakken. (2011) Detaljregulering av Elgeseter gate, planprogram. Tilgjengeleg frå: https://miljopakken.no/wp-content/ uploads/2013/02/planprogram-for-Elgeseter-gate.pdf (Henta: 29. februar 2020) Monsen, T. H. (2013) Jugend-bygg må vike for bulevard?, universitetsavisa.no. Tilgjengeleg frå: https://www. universitetsavisa.no/campus/2013/05/08/Jugend-byggm%C3%A5-vike-for-bulevard-18369518.ece (Henta: 29. februar 2020) 16

SjĂĽ bortover den nye byggelina. Det er ingen av dei husa som har nokon arkitektonisk kvalitet. I mine auge.

Arkitektur med historien som premissgiver Det blir sagt at 80 prosent av det som skal bygges har blitt bygget allerede. Man skal bo tettere, høyere og grønnere. I en verden hvor klimakrisen seiler opp som vår tids store kamp, står arkitektens rolle sentralt. Man må tenke nytt om hvordan man bevarer, transformerer og konserverer. Hvordan ser fremtidens arkitektur ut når fortidens arkitektur setter premissene? Tidsskriftet A tar en prat med Eileen Garmann Johnsen som underviser i masterkurs i Transformasjon og fagansvarlig i Ark4 Transformasjon, Trond Eide, om temaet.

Eileen Garmann Johnsen, førsteamanuensis, institutt for arkitektur og teknologi

tekst / brage årøen, arkitektstudent, brage@tidsskrifteta.no foto/ alexander husvik, arkitektstudent, alexander@tidsskrifteta.no

Bakklandet er i dag sett på som en perle i Trondheims bybilde, men situasjonen på 70- og 80-tallet var ganske annerledes. Samtlige bygg på Nedre og Øvre Bakklandet var falleferdige. Trondheim kommune la planer for å rive Bakklandet og bygge ut en firefelts motorveg gjennom Trondheim. Dette ble møtt med store protester blant gamle lokale og studenter. Blant disse var Eileen Garmann Johnsen. Hun har nå bodd på Bakklandet i 45 år, er førsteamanuensis og driver et lite arkitektkontor som jobber med transformasjon. Vi møtte henne på Bakklandet for å slå av en prat.

også hadde de jo flytta inn mye sosialt klientell. Gata var et møkkete og lite trivelig sted, og det var umulig å holde husene rene her. Det kjørte jo opp mot 20 000 biler gjennom Bakklandet hver dag! Grunnen til at Bakklandet ble redda hadde faktisk ingenting med at kommunen snudde og skrinla planene om motorveg. Statens vegvesen hadde ansvar for vegene på Bakklandet og etter flere år med Bakklandskamp og stillingskrig mot kommunen som eier av mange av bygningene, mente veisjef Bardal i Statens vegvesen at nå har folket på Bakklandet lidd nok, og stengte vegen. Så satte han opp en bom.

Var du med å demonstrere for Bakklandet på 70-tallet? Var ikke «riv skiten» et gjennomgående ordtak? Jojo, jeg har brukt mange år av livet mitt på å redde Bakklandet. Kunne du fortalt litt om hva situasjonen med Bakklandet var på 70-tallet? Til opptaksprøven min for å komme inn på arkitektstudiet, laget jeg en fotooppgave om Bakklandet i svart-hvitt-bilder som viste hvordan Bakklandet forfalt. Gårdene i bydelen hadde tradisjonelt bestått av en blanding av boliger og næringsvirksomhet. Når den måten å leve på forsvant, og gårdene forvitret, så var den gjengse oppfatningen Oi, dette ser så ille ut. Vi må vel bare rive det. Store deler av Bakklandet var slum, fordi kommunen hadde kjøpt opp eiendommer for å ha frie tøyler til å kunne rive,

Joda, den overskriften brukte også Trond Eide på sin Diplomoppgave ved AHO. Det var jo mange som mente det, altså, alle mente det jo. Det var nesten ingen som støtta oss den gangen lokalt. Her var det nærmest en tverrpolitisk enighet om byutviklingen. De eneste som støtta oss nasjonalt var Aftenposten og Riksantikvaren, i et slags verdikonserverende syn på byen. Hvordan protesterte dere? En aksjonsform vi brukte veldig mye var det å lage lørdagskafe ute, på en årstid hvor det gikk an, på våren og forsommeren. Vi satt sammen noen langbord, så henta vi noe skog fra Trollabergan og

Jeg tror at det er en blanding at det å bygge nye bygg er mye gøyere enn å reparere. Det å stoppe strømper er drit kjedelig

satte opp trær i gata. Folk bakte og kom med kaffe og kaker, og så inviterte vi inn alle som kom forbi. I lange perioder stoppet vi også bilene hver ettermiddag i rushtiden, i krysset ved Gamle Bybro, ved å bruke gå sakte-aksjon. Bilene var forpliktet til å stoppe. Veldig mange skjønte etter hvert at det ikke var noe vits å kjøre gjennom Bakklandet, så da tok de en annen veg. Mange 60- og 70-tallsbygg er sett på som stygge. Man har blitt veldig glad i å rive dem, sånn som Y-blokka og fylkeshuset i Bergen, selv om de kanskje bare har vært brukt i 50 år. Er vi bare så glade i å bygge nytt hele tiden og går gamle bygg av moten? Ja, jeg tror at det er en blanding av dét, og at å bygge nye bygg er mye gøyere enn å reparere. Det å stoppe strømper er drit kjedelig. Jeg gjør det ganske mye nå, fordi det er det vi må gjøre. Da tenker jeg ”okei, da lærer jeg barnebarna mine å stoppe strømper, fordi vi kan ikke drive å kaste ting”. Da må vi gjøre det så morsomt å reparere at vi synes det også er gøy. Det er hemmeligheten, for vi kan ikke holde på slik vi gjør nå. Tror du at om 50-60 år så blir bygg som Y-blokka sett på som fantastiske? Altså Y-blokka er et helt fantastisk bygg. Det er noen helt vakre interiører der, og nydelig møbelkunst. Bygget lager et ganske vanskelig byrom, det har det alltid gjort, men okei da. Vi har verdenskunst der noe vi ikke har så mye av i Norge. Jeg har ikke tro på at de klarer å gi det relieffarbeidet av Picasso og Nesjar rettferdighet et annet sted. Finnes det god og dårlig transformasjon?

Ja, absolutt, men du kan si at mye av det transformasjon har lidd under er på grunn av Venezia Charteret, som hadde en slags hovedmålsetting at dersom man skulle forholde seg til et eksisterende bygg eller verna bebyggelse, så skulle alt som ble tilføyd skje ved kontrast. Kontrast som hovedretningslinje for all tilføyelse til vernede bygg kan jo bli en ekstrem tvangstrøye, og det var jo sånn ”åh, du må ikke finne på å etterligne noe som helst”. Det er jo litt interessant, for på Bakklandet er vel det en del dårlige etterligninger av Bakklandshus? Jo, det er mange rare og dårlige kopier og det jeg kaller for plastisk rehabilitering. Finnes det eksempeler på dårlig transformasjon? Jeg synes det. Vi kan se på noen her nede som en funksjon av noen veldig rare regler. Byggeregler har mye som de skulle ha sagt, noe du ser veldig godt på strykejernshuset. Da det ble satt opp etter den tragiske brannen, måtte man tilpasse seg krav til parkering, og man måtte lage parkeringskjeller under husene. Da fikk man en underlig sokkel, og en hevet første etasje som tar seg litt underlig ut. Idag er det ikke krav til parkering på samme måte, så det var et utslag av en kortvarig adapsjon av nybyggsregler på et eldre bygningsmiljø, uten å se på helheten. Men når kan ting bli revet? Jeg vet ikke, kanskje når de er så dårlige at de er beyond repair, liksom. når hele sålen på sokken din er helt gjennomsiktig, så er det kanskje ok å kaste den. Men skal vi la det gå så langt med hus, når vi vet 21

bygninger kan leve i 1000 år eller enda lenger, hvis du bygger dem ordentlig og holder dem vedlike? Hva tror du blir neste transformasjonsprosjekt i Trondheim? Hvis du vil vite hva som står i fare, så er det blant annet Siemens-bygget. Det er jo tegnet av vår gamle professor Herman Krag, som var en veldig dyktig arkitekt. Jeg vet ikke om det er noe man bør gå i krigen for, men det har jo helt klart kvaliteter og det er jo kvaliteter som kommer til å gå feil hvis du endrer det kraftig. Har du noen gang tenkt «Riv skiten»? Nei, men jeg tror jeg har tenkt mange ganger med bygg som er bygget i veldig lav kvalitet: ”Søren også, hvorfor blir det så dårlig?” Det har også vært mange dårlige reparasjoner som jeg har hatt lyst til å tilbakeføre. Tenk på den gamle svømmehallen i Midtbyen, for eksempel. Hvorfor begynte de [å herje med bygget] når det hadde teakvinduer? Teak er jo bilde: trondheim byarkiv

faktisk regnskog som har levd en gang. Når man sitter med en stor bit regnskog så må jo man passe på den og ikke hive den på dynga. Se på de kvalitetene vi har på Bakklandet. Hvis du er her på en lørdag og ser deg rundt, så er det bare stappfullt av folk. Det er et byrom som er så intimt at man klarer å fylle det med aktivitet. Du føler jo deg som en forbryter om du er så dum at du skal ut her å kjøre med bil. Jeg må jo nesten finne andre måter for å komme meg ut hvis jeg må, for man kan jo ikke kjøre blant folk. Det er jo helt fantastisk at man har klart å ta i bruk et slikt byrom. Har du et siste budskap å gi til studentene angående transformasjon? Råd til dere? Så er det bare det vanlige jeg sier hele tiden. Bruk øynene og se dere om! Se på hva som er fint. Dere må åpne øynene, åpne blyanten og åpne pennen!

Når man sitter med en stor bit regnskog så må jo man passe på den og ikke hive den på dynga.

tekst og foto/ mats langeid, arkitektstudent, mats@tidsskrifteta.no

Trond Eide er førsteamanuensis ved Institutt for Arkitektur og Teknologi. Han har tidligere vært fylkesantikvar og har i en årrekke vært en tydelig stemme når det kommer til bevaring og bygningsvern. Nå leder han det nyoppstartede faget AAR4553 «Transformasjon, bygninger i endring», som er blitt innlemmet i det nye grunnkurset i Ark 4. Tidsskriftet A tar en prat med Trond og vitenskapelig assistent Vegard Forbergskog om transformasjon. Jeg vil bare starte med hvorfor dere tror at man har endret studieplanen for å få plass til transformasjon som et eget fag: T: Jeg har jo ikke vært en del av det strategiske arbeidet, men jeg tenker vel at det er en tilpasning til etterspørselen ute i resten av virkeligheten. Hvis vi mener noe med alt snakket om bærekraft så er det klart at det å forvalte de ressursene vi har er ganske avgjørende. Så det er nok en tilpasning til behov. V: Men hvorfor har det ikke vært det før? T: Jeg har snakka om dette her i 25 år. Men nei, jeg har jo selv vært skeptisk til å legge det på grunnkurs, fordi jeg mener arkitektur er et modningsfag. Og transformasjon er ytterligere komplisert, i forhold til andre former for arkitektur. Det er mer krevende å prosjektere på ei tomt som er full, enn ei hvor det ligger en stein eller et tre. Det er mange hensyn å ta. Det er ganske komplekst, så jeg mente i utgangspunktet at å lage prosjekteringsfag av transformasjon på bachelornivå var en dårlig idé. Men jeg har valgt å gå inn på premissene, og vi har måttet gjøre det i en ganske komplisert situasjon. Det har vært tøft økonomisk imens kurset har blitt til. Så jeg har valgt å gjøre dette på en avgrenset måte. Jeg har hatt voldsom nytte av å hospitere i kurset til

Olav Kristoffersen og se hvordan han jobber med grunnkurs. Jeg tror faktisk jeg var innom alle de ulike grunnkursene det siste halvannet året, og da fant jeg en vei som omhandlet at jeg både benyttet min kjernekompetanse og forenklet oppgavene til et nivå som jeg antok at studentene skulle klare å håndtere. Også kom Vegard inn, og det var fantastisk. Jeg vet altså ikke hvordan jeg skulle klart det uten ham. Vi var helt, helt avhengig av å få inn kompetansen hans. Det handler om alle de hverdagstingene som skal fungere, all planleggingen, alt det som skal gli - og det er ganske mye. Er det derfor, altså at man har faget så tidlig i utdanningsløpet, at faget er lagt opp som det er? Det skiller seg jo ganske ut fra de andre fagene med at det er mye mer fokus på det allerede bygde. Istedenfor det mange assosierer med transformasjon, glass-akvarier bygget på gamle teglsteinsfabrikker, så er det større fokus på konservering og restaurering. T: Det har jo med meg som fagperson å gjøre. Jeg preger jo kurset. Jeg er ansatt for å gjøre det, så da har jeg tatt den rollen. Men jeg tenker at vi ikke skal begrense oss til å drive med konservering og restaurering. Vi må forstå. Og konservering og restaurering tar utgangspunkt i bygningene som de er, og det er viktig å forstå bygningene før man skal gjøre noe med dem. Jeg synes jeg ser veldig mange transformasjonsprosjekter som ikke tar utgangspunkt i hverken bygningens egenskaper eller kvaliteter. Jeg kaller det å sette på en arkitektur. I noen transformasjonsprosjekter bankes det løs på den gamle bygningen som skal transformeres for å få den mer ruinaktig, for da blir det tydeligere kontrast til den nye, stramme arkitekturen. Det er ”same shit – new wrapping”. Det er ikke god bygningsforvaltning,

[...] å transformere, det er jo å omskape, da vil jeg stille spørsmålet; er det nødvendig?

f.v. Vegar Forbergskog, vit.ass., institutt for arkitektur og teknologi og Trond Eide, førsteamanuensis, institutt for arkitektur og teknologi

og jeg tenker at som arkitekter må vi drive både med god bygningsforvaltning, og god formgivning. Vi må erkjenne at nye og gamle byggesystemer ikke nødvendigvis samvirker. De kan gjøre det, men de gjør ikke det overalt. Det gjør kanskje at den letteste måten da blir å koble på noe helt annet? T: Ja det blir kanskje lett for arkitekten. Men eieren skal jo slite med resultatet; for det behøver ikke fungere i det hele tatt. Jeg skal ikke legge meg opp i hva dere tenker, jeg skal ikke lære dere smak. Men jeg har tenkt å gi dere litt kunnskap, og den kan dere bruke til å jobbe med nybygg, om dere vil det, men kanskje med litt mer kyndighet. Eller dere kan gå i retning transformasjon og gjøre det med kyndighet. Jeg har tenkt litt på det med fagkonvensjoner når man transformerer. Når man skal bygge nytt i sammenheng med en eksisterende bygning; da er det jo en avveining om man skal kopiere eksisterende bebyggelse, eller restaurere i forhold til slik bygget en gang var. Nå er det relativt stor konsensus hos mange av de store arkitektkontorene om 26

at man skal tegne noe som bryter med det eksisterende bygget. Hva tenker du om det? T: Jeg tenker jo at det vi legger til godt kan avvike, og det kan avvike mye eller lite ettersom hva funksjonen og situasjonen tilsier. Det er ikke det jeg synes er det vesentlige, i hvilken grad arkitekten ønsker å avvike. Men altså, det er ikke god latin lengre å legge kontrasterende tilbygg til bygninger i verneområder. Riksantikvaren sin bystrategi gir en helt annen retning. Men jeg må legge til at jeg ikke er helt komfortabel med riksantikvarens bystrategi. Den anbefaler veldig stor grad av kopiering på den ene sida, og åpner på den andre sida for fasadebevaring, der alt bak rives. Som arkitekt har jeg store motforestillinger mot å se fasaden løsrevet fra bygningsform, konstruksjon og rom. Jeg er ikke opptatt av at vi må pålegge arkitekter å kopiere tidligere uttrykk i detalj. Jeg er mer opptatt av at nye deler skal høre til. Jeg tror ikke det beste nødvendigvis er å utforme alle tilbygg som om de alltid skulle stått der. Men i gitte situasjoner kan det være en god løsning.

V: Det handler kanskje om hvordan man gjør det, ikke hva man gjør. T: Ja, det handler om hvordan man gjør det, og at man gjør det med innsikt, innlevelse og kunnskap om bygningen. V: Det skal jo først og fremst gå opp som arkitektur. T: Ja, for det er ikke andre krav til transformasjonsarkitektur. Den skal jo fungere i logistikk og romforløp, opplevelse og stemning. Jeg har postulert at arkitekter som kommer til ei tomt hvor det står ei stor krokfuru eller en svær kampestein ikke nøler med å la det spille hovedrollen i det huset de tegner, men står det et hus der så aner de ofte ikke hvordan de skal forholde seg til det. Arkitekter som skal tegne et prosjekt på ei tomt hvor det står én verneverdig bygning ser ofte bort fra denne bygningen, ut fra tanken om at den skal forbli uendret. Så tegnes det kanskje et nytt prosjekt uten at det vernede huset blir en funksjonell del av det nye prosjektet. Da blir vernet meningsløst. Verneverdige bygninger skal brukes - være til nytte og glede!

Hvis man skal inn å bruksendre en verneverdig bygning, så møter man jo mange hindringer i for eksempel Plan- og bygnings loven. Er regelverket litt for rigid? T: Mjæ. Hvis man skal bruksendre vernede bygninger så kommer jo plutselig Tek17 inn i bildet, og det blir komplisert. Det regelverket er jo ikke kompatibelt med gamle bygninger. Nå er det jo dispensasjonsmuligheter da, på antikvarisk grunnlag. Hvis du ser på verneområdene våre så kan du ikke si at det ikke skjer endringer. Det er mange steder det knapt er en overflate igjen som er mer enn 20 år gammel. Når man ser på regelverket så kan det se rigid ut. Nå har jo jeg sittet på andre siden av bordet og vurdert slike søknader, og jeg må jo si at man strekker seg langt for å holde bygninger i bruk. Nå har vi brukt ordet transformasjon mange ganger i løpet av samtalen, men jeg må innrømme at jeg misliker sterkt det ordet. Det er fordi det bærer i seg bud om omfattende endring. Altså “å transformere” det er jo å omskape, da vil jeg stille spørsmålet; er det nødvendig? Må vi omskape alt vi får fingrene våre i, eller kan vi bare pusle og stelle og vedlikeholde det?

* I dette spillet stiger man bare tilbake i livet, ikke frem, slik som i det virkelige liv. Lykke til!

Trø, men gjør det varsomt på Nyhavna INNLEGG tekst/ eline eide bye, arkitektstudent, eline.e.b@hotmail.com illustrasjon/ anne marte gjørvad, arkitektstudent, annemarte@tidsskrifteta.no

Soundtrack: George Watsky - Kill a hipster

Jeg er bekymra for Chromeballs og High Voltage Rockeklubb. Har noen tenkt på Teateratelier eller Dora Duo? Hva med resten av aktørene i Strandveikaia kulturkollektiv? Nyhavna er i et voldsomt søkelys om dagen. Dette lille området, som kun utgjør 1 promille av kommunens areal[i], later å være løsningen på hvordan Trondheim skal bli den neste urbane storbyen. Jeg ønsker å stille spørsmål ved hvordan kommunen ordlegger seg, hva de faktisk gjør, og hva konsekvensene av handlingene kan bli, sett i sammenheng med reguleringsplanen som foreligger. Området er i dag preget av industri, i form av havneindustri og mer landbasert aktivitet. I bygningene langs Strandveikaia har mange nyskapende kulturaktører funnet tilholdssted i rimelige, sentrumsnære lokaler. I bebyggelsen rundt har Svartlamoen etter noen år med motstand fått kjennetegn som nytenkende og fremtidsrettet. Dette er kvaliteter som trekkes frem som verdifulle i videre utvikling av området. Likevel er jeg redd noen typer utbygging vil gå på bekostning av disse kvalitetene, fremfor å dyrke dem. Trondheim kommune er svært delaktig i utviklingen, og har vært pågangsdriver for flere idekonkurranser.[ii]

I 2016 kom kommunedelplanen for Nyhavna. Den sier blant annet at «Formålet med planen er å legge til rette for en bystruktur med bymessig bebyggelse og variert arealbruk, et finmasket sykkel- og fotgjengervennlig gatenett, miljøvennlige transportløsninger og en sammenhengende grønnstruktur med gode oppholdsarealer. Kommunedelplanen legger føringer for videre planlegging av bydelen, og fremtidig arealbruk, herunder hvilket areal som skal benyttes til videre havnevirksomhet. Planen skal være en robust og fleksibel ramme for en utvikling som vil gå over lang tid. Områdets egenart og identitet knyttet til havnevirksomhet, kulturnæring og bebyggelse fra andre verdenskrig skal styrkes og videreføres i transformasjonen av Nyhavna.»[iii] Den første store utbyggingen rådmannen har godkjent er utbyggingen av Øvre Nyhavna, et boligkompleks med 520 leiligheter, som settes opp av Heimdal Bygg. [iv]Ser man på illustrasjonene og måten utbygger omtaler prosjektet på, er det tydelig at dette ikke er leiligheter for de av oss som ser på innkjøp av Norvegia Vellagret som å skeie fullstendig ut i hverdagen. Som Tone Huse skriver i boka «Tøyengata – et nyrikt stykke Norge», er «endringen i hvordan et byrom presenteres, gentrifiseringens vårtegn. Før befolkningsendringen gir utslag i levekårsstatistikk, og før næringslivet skifter ham, er det i gata vi aner

illustrasjon: agraff arkitekter, overskrifter hentet fra adressa.no

gentrifiseringen».[v] Innfallsvinkelen Heimdal Bygg har på markedsføringen tilsier at andelen dyre biler i nabolaget kommer til å øke med denne utbygningen. Området blir neppe et sted beboere på Svartlamoen kan eller vil velge hvis de vil flytte på seg. Er dette starten på en forandring i bybildet på Nyhavna? Og i så fall, er det riktig vei? Er det i samsvar med det kommunen sier i kommunedelplanen om det mangfoldet som ønskes? Er det hensiktsmessig at de første boligene som legges ut i området har en kvadratmeterpris på rundt 70 000 kroner, og at det får sette standarden for hvem området henvender seg til? Hva kommer til å skje når utviklinga setter fart? Når noen av leilighetsbyggene står ferdig, med nyinnflytta folk som fortsatt har til smør på skiva, etter å ha kjøpt 85 kvm i sjette etasje i Baugen? [vi] Når eierne av fyldige lommebøker sprer lovord om god utsikt og et behagelig liv? At både utbygger og nye innbyggere kommer til å regne prosjektet på Øvre Nyhavna som vellykka, tviler jeg ikke på. Da Heimdal Bolig la første byggetrinn ut for salg i april, ble 92 av 104 boliger solgt på en dag, for en samla pris på 409 millioner. [vii] Dette gir nok både Heimdal Bygg og kommunen blod på tann. Det er ikke vits å late som at kommunen ikke vil la seg friste av den økonomiske gevinsten som gjemmer seg bak interessen for området. Spørsmålet er hva som vil skje med området dersom kommunen lar utbyggere som Heimdal Bygg være førende for den nye identiteten til Nyhavna. Som Tone Huse eksemplifiserer i boka Tøyengata – et nyrikt stykke Norge fra 2010, er det fare for at aktører med mindre mulighet til å overleve når husleia øker på grunn av økende interesse for lokalet, nettopp ikke gjør det. At Strandveikaia kulturkollektiv kan bli offer for en transformasjon av lokalet til mer kommersiell bruk, er en risiko som må tas med i vurderingen når området er i ferd med å forandres. Nå er diskusjonen om Nyhavna litt annerledes enn det som skjedde på Tøyen. Det er snakk om en transformasjon av havneområdet, mer enn at middelklassen tar over de samme boligene som før var et sentrumsnært hjem for arbeidere og innvandrere. Spørsmålet blir hva transformasjonen av kaia vil ha å si for identiteten til Nyhavna, for aktører som holder til i nærområdet og prisen på boligene rundt. Hvor lenge vil Strandveikaia kulturkollektiv kunne fortsette 34

å være en del av det rike kulturmiljøet som allerede finnes på Nyhavna, som også Heimdal Bygg bruker i sin markedsføring av området?[viii] Fjordbyen i Oslo er et mer sammenlignbart eksempel. Her er et tidligere havneområde gjort om til en lang havnepromenade, med «attraktive fellesarealer og gode, levende byrom som er inkluderende og tilgjengelige for allmennheten». [ix] Rundt 9000 boliger er bygd ut, alle av samme kaliber som Heimdal Bygg nå introduserer på Nyhavna. Fjordbyen har høsta mye ros for havnepromenaden, og blir nevnt som foregangsprosjekt blant politikere i Trondheim. [x] Arkitekturhistoriker og planansvarlig antikvar i Byantikvaren i Oslo, Even Smith Wergeland, har derimot andre bemerkninger til utbyggingen. I essayet «Oslo i hastverksurbanismens tidsalder» trekker han inn en referanse fra boka If Cars Could Talk av William H. Fain. En av bokas påstander er at «en byplan bør måles etter hvor godt handlingsrom den skaper for andre»og videre at «en planintervensjon påvirker tradisjonen og settingen den trer inn i ved å skape kontekster i like stor grad som den responderer på eksisterede kontekster». [xi] Wergeland peker på at utbyggingen av Fjordbyen har skapt nye bykontekster, i form av at svært lite av det som fantes der fra før er bevart. Senere i teksten diskuterer han også hvorvidt havnepromenaden faktisk er tilgjengelig for allmennheten, i form av at den nok appellerer til de mest bemidlede av oss – og neppe alle. Det er denne fella jeg håper utbygningen på Nyhavna unngår. Problemet ligger ikke i den fysiske havnepromenaden, som mange, uavhengig av inntekt og interesser, kan sette pris på. Utfordringen ligger i hvilken identitet området får, og hvem som opplever stedet som ment for seg. Ved å la Heimdal Bygg sette opp seks luksuriøse leilighetsbygg, er jeg redd ostebiten i musefella allerede har blitt vanskelig å motstå. Hva kommer til å skje videre? I reguleringsplanen er det gitt lite informasjon om hva slags type boliger kommunen ser for seg. I forslagene fra arkitekturkontorer rundt om, legges det vekt på å bevare mangfold og bygninger, men ingen sier noe konkret om hvordan. Det hele oppleves litt drømmende. Både kommunen og arkitektene bak forslagene ser verdien i sammensetningen av området i dag, og ønsker å bevare den. Samtidig er det lite tvil om at boligutbyggere og næringsfolk øyner mulighet for store inntekter. I dag er store deler av Nyhavna i

offentlig eie. Rita Ottervik bruker det som argument for at det er stor sjanse for å lykkes med en utvikling hvor det ikke blir kun de rikeste som har råd til å bo, og hvor all annen aktivitet ekskluderes. [xii] Da er det påfallende at de første leilighetene som bygges motsier akkurat dette. Burde vi heller benytte muligheten til å finne et alternativ til boligpolitikkens «klar-deg-sjælholdning», ved å dykke ned i mulighetene som ligger i den tredje boligsektor? Skal vi tillatte at omfordeling og sosial rettferdighet synker stadig lengre ned på den politiske agendaen, som også Tone Huse påpeker i boka om Tøyen? Høyrepolitiker Ingrid Skjøtskift sier at «dagens gunstige leievilkår, i realiteten en form for kommunal subsidiering»[xiii], men er det mulig å få til mangfoldet mange later å sette pris på, uten å tilrettelegge for livsgrunnlaget det trenger? Er nettopp det en del av det å styrke «områdets egenart og identitet knyttet til kulturnæring», som kommunedelplanen legger opp til? Nyhavna huser mange av byens kulturutøvere, kanskje noen av de trøndere skal skryte av om noen år – eller kanskje ikke, men det er ikke poenget. Poenget er at kulturutøverne i byen vår står i fare for å bli presset ut av kulturkonsumere. Det er mange som mener mye om Nyhavna. Og det

er bra. For her har vi et område, som til tross for sitt beskjedne fotavtrykk, huser et enormt potensial. Potensiale i å være bynær industri og huse nytenkende aktører som er avhengige av lav leie for å kunne leve. Potensiale til å ta vare på de litt rare stedene. Stedene man må lete etter. De uplanlagte, unike stedene, som det er lett å glemme viktigheten av. Potensiale til å la være å følge oppskriften på «ny bydel ved sjøen» med «kafeer og kulturtilbud for de dannede» på ingredienslista. Jeg ser ikke helt sammenhengen mellom det kommunen sier de ønsker seg for Nyhavna, og det de faktisk gjør. De sier de ønsker å bevare egenarten til stedet, men starten på utbyggingen peker i retning en ny Fjordby. Og en sånn utvikling tror jeg vil gå på bekostning av de kvalitetene kommunen egentlig vil beholde. Så da spør jeg; har vi ikke nok lignende områder allerede? Her har vi muligheten til å gjøre noe annet enn å lage et nytt glansbilde på hvordan kaffe latte kan nytes ved sjøen. Det er allerede liv på Nyhavna. Ikke liv i form av folk som sprader rundt, men en by må tilby steder som tiltrekker seg flere enn de som identifiserer seg med høykultur og aperol spritz i solveggen. Og de kvalitetene finnes på Nyhavna i dag. For å få en by hvor flere kan fortsette å finne sin plass, ber jeg om at det trøs varsomt på Nyhavna.

Referanseliste [i]Denstad, J-P. Havneindustri, sjøtransport og kultur. [Internett]. Trondheim: LO; 2017. [hentet 01.12.2019]. Tilgjengelig fra: http:// loitrondheim.no/havneindustri-sjotransport-og-kultur/ [ii]Trondheim kommune 2030: https://trondheim2030. no/?s=nyhavna [iii]NOU 2016. Nyhavna, kommunedelplan, k20110005. Trondheim, Trondheim kommune, 2016 https://www.trondheim.kommune. no/tema/bygg-kart-og-eiendom/arealplaner/kommuneplanensarealdeldelplaner/kommunedelplan-nyhavna-k20110005/ [iv]Hentet bare overskriften fra plussak: https://www.adressa.no/ pluss/nyheter/2018/02/28/R%C3%A5dmannen-aksepterer520-nye-boliger-p%C3%A5-Nyhavna-%C3%B8vre-16176408. ece(nedlastningsdato 02.12.19) [v]Huse, T. Tøyengata – et nyrikt stykke Norge. Oslo: Flamme; 2010 [vi]Heimdal Bygg/Heimdal Eiendom. Finn din nye bolig. [Internett]. Trondheim: Heimdal Bygg/Heimdal Eiendom. [hentet 02.12.2019]. Tilgjengelig fra https://prosjekt.hem.no/ ovrenyhavna#finn-din-nye-bolig [vii]Hentet bare overskriften fra plussak: https://www.adressa.no/ pluss/nyheter/2019/04/05/Solgte-leiligheter-for-409-millionerp%C3%A5-%C3%A9n-dag-18796465.ece [viii]Heimdal Bygg/Heimdal Eiendom. Fremtiden på Øvre Nyhavna. [Internett]. Trondheim: Heimdal Bygg/Heimdal Eiendom.

[hentet 02.12.2019]. Tilgjengelig fra: https://prosjekt.hem.no/ ovrenyhavna/din-fremtid [ix]NOU 2018. Fjordbyen Oslo. Oslo, Oslo kommune plan og bygningsetaten, 2018. https://www.oslo.kommune.no/getfile. php/13268378-1517823779/Tjenester%20og%20tilbud/ Politikk%20og%20administrasjon/Slik%20bygger%20vi%20 Oslo/Fjordbyen/Fjordbyen-brosjyre.pdf [x]Skjøtskift, I. Havnas tapte tiår. [Internett]. Trondheim, kronikk i Adresseavisa; 2017. [hentet 01.12.19] Tilgjengelig fra: https:// www.adressa.no/meninger/kronikker/2017/06/27/Havnas-tapteti%C3%A5r-14935267.ece [xi]Wergeland, E S. Oslo I hastverksurbanismens tidsalder. [Internett] Oslo: Prosa. [hentet 02.12.19] Tilgjengelig fra: http://prosa.no/ essay/oslo-i-hastverksurbanismens-tidsalder/ [xii]Ottervik, R. Havna i Trondheim er fellesskapets vedier. [Internett] Trondheim: kronikk i Adresseavisa; 2017. [hentet 01.12.19] Tilgjenglig fra: https://www.adressa.no/meninger/2017/07/01/ Havna-i-Trondheim-er-fellesskapets-verdier-14957577.ece [xiii]Skjøtskift, I. Havnas tapte tiår. [Internett]. Trondheim, kronikk i Adresseavisa; 2017. [hentet 01.12.19] Tilgjengelig fra: https:// www.adressa.no/meninger/kronikker/2017/06/27/Havnas-tapteti%C3%A5r-14935267.ece

Det er bra å reise. Det er sunt å reise. Det er viktig å reise. For det er lett å bli fanget i din egen boble, hvor perspektivene skrumper inn ubemerket. Da er det bra å komme seg ut i verden, få nye impulser, utvide horisonten, nye perspektiver. Men er det derfor folk flest reiser? Folk flest reiser på ferie. På ferie skal man slappe av. Da vil man ikke forstyrres av impulser og perspektiver. Det eneste perspektivet man vil ha er det man får ved å ligge på ryggen, og akkurat se magen og føttene sine stikke frem, i vakkert strand-motiv. De fleste drar også til samme sted hver gang de skal på ferie. Dette er nok for å være helt sikker på at feriestemningen ikke skal forstyrres av nye inntrykk og impulser. Men hvorfor må man på ferie? Hva er det vi egentlig trenger en ferie fra? Er det jobben? Er det vennene våre? Er det huset vårt? Er det byen vår? Er det alt sammen? Hvorfor må vi reise fra huset vårt for å være på ferie? Hvorfor må vi reise fra byen?

Kan vi få folk til å bli? tekst / ingrid lien halvorsen, arkitekturstudent, ingridlh@tidsskrifteta.no illustrasjon/ siri frøystein, arkitekturstudent, siri@tidsskrifteta.no

I denne klima-krise-tiden blir vi nødt til å spørre oss selv: Kan vi lage arkitektur som som gjør at det er mulig å ta ferien i egen by?

For å finne ut av dette må vi bryte ned begrepet ferie. Hva er ingrediensene i en ferie? her er mitt forslag:

Avslapping

2. Komfortable omgivelser 3.

Kulturopplevelser

4. Insta-vennlighet

Avslapping. Okei, så for å kunne slappe helt av må man ikke forstyrres av jobb og venner som ikke er på ferie. Hva hvis man ikke har dekning? da slipper man mails, telefoner fra mor, snapchat fra venner - alt. Aluminium blokkerer telefonsignalet, vi lager et hus av aluminium. Det må også være komfortable omgivelser. Okei, så ikke noe støy. Den er lett: lydisolasjon. Det må også være gode steder å sitte, ligge og oppholde seg i - kom igjen, dette kan vi jo. Kulturopplevelser. Ærlig talt, ingen vil jo egentlig ha det. Insta-vennlighet er litt verre. En aluminiumsboks midt i byen er ikke det man ser for seg når man hører insta-vennlig. Heldigvis har vi en god del influencere som er villig til å gjøre, og skrive, det aller meste for penger, og snart er aluminiums-ferie-huset midt i byen mer trendy enn en strandferie til Dubai.

Arkitektonisk parterapi tekst / oda vatten, arkitekturstudent, oda@tidsskrifteta.no foto/ guro reinaas, arkitekturstudent, guro@tidsskrifteta.no illustrasjon/ tale skrøvset amundsen, arkitekturstudent, tale@tidsskrifteta.no

Det sies at sammen er man mindre alene. Parforhold kan by på gleder og sorger når man går fra å være individ til å bli et par. Hvordan blir livet til arkitekturen når en bygning har møtt sin utvalgte? Vi har intervjuet et utvalg boliger og påbyggene deres for å få innsikt i de arkitektoniske forholdene.

Hvordan utfyller dere hverandre? - Livet mitt var i ferd med å ta en ny retning da jeg møtte deg. Du åpnet mine øyne for verden. - Vi får fram det beste i hverandre. Fra den dagen vi møttes har vi vært ett. - Vi fullfører hverandres… - …setninger. Vi er enige om alt! Begge liker turer i regnet og ananas på pizza. - Jeg liker ikke ananas på pizza. - Hva?

Hva liker dere å gjøre sammen? - Vi gjør alt sammen! Står på slalåm, danser breakdance, ser på Love Island. - Før drakk jeg portvin med venninnene mine hver fredag… - På fredager ser vi gullrekka og spiser pizza. Vi elsker å være sammen! - …men jeg får ikke så mye tid for meg selv lenger. - Du trenger jo ikke det når du har meg!

Hvordan reagerer andre på forholdet deres? - Da jeg møtte deg, var vennene mine bekymret for aldersforskjellen. De mente jeg var for ung og moderne. - Yo chill, det er intet problem. Ditt nærvær fikk mitt gamle hjerte til å galoppere som en fole! Aldri før har jeg følt meg så ung. - Og vennene dine sier at du distanserer deg mer og mer fra dem. - Ååååålø da! Ikke hør på de gubbene, de er ikke schpa.

Hva gjør dere for å holde forholdet levende? - Da du kom inn i livet mitt, var du ny og spennende. Du gjorde meg aktuell igjen. - Jeg er fortsatt ny og spennende! - Det er klart du er, kjære. Du er kommet for å bli. - Kunsten å holde seg aktuell er å gjøre noen kosmetiske endringer av og til. For noen år siden fikk jeg nye fargerike striper, og det gjorde susen! Det er ikke mye som skal til.

Hvordan fĂ¸ler dere at dere passer sammen? - Vi har kanskje ikke sĂĽ mye til felles med hverandre, men heldigvis har vi gode venner vi kan snakke med. - Jeg har hĂ¸rt at vi passer godt sammen, jeg. - Hvem har sagt det? - Alle vennene mine sier det.

Djevelens arkitekt KRANGLEKROKEN tekst / aksel løvseth, arkitekturstudent, aksel@tidsskrifteta.no illustrasjon/ tale skrøvset amundsen, arkitekturstudent, tale@tidsskrifteta.no

En bedriftspresentasjon på Nyhavna har lurt en liten gjeng arkitektstudenter ut fra tegnesalen. Etterpå går buketten over Bakklandet, og Audun blir påminnet da han besøkte Trondheim for første gang. Det var da søstra hans var student. Hun var ivrig og viste han rundt i byen; de drakk kaffe på Kaffebrenneriet, og hun viste tydelig kjærlighet til stedet. «Sååå koselig arkitektur» hadde ho sagt, og han var jo egentlig enig. Helt siden da har hadde han og Bakklandet hatt et nært og kjærlig forhold. Gjennom små vindusglass ser han folk i engasjerte samtaler.

Audun ser at Antikvariatet har begynt å flasse litt maling helt nede ved vannbordet. Han drømmer seg litt bort til unntakstilstanden på 70-tallet. Da ville han nok funnet seg en rønne og beskyttet den mot riving. Han forestiller seg den gleden de følte i nabolaget da bevaringen var et faktum. Da hadde han nok danset litt i gaten; han også. «Hva tenker du om at jeg baserer hele eksamensprosjektet mitt på Bakklandet? Bare la formen følge godfølelsen? Er det reindyrka nyklassisisme? Jeg klarer ikke se om det taket minner mest om greske eller romeske pediment. Hva tror du?» Edvarda ser brydd bort på Audun. «Kanskje det er klassisk, ja. I den grad selvbyggerne på Bakklandet forholdt seg til antikkens tempelarkitektur. De ønsket vel egentlig bare tak over hodet og litt varme fra skorsteinen?» Svarer Edvarda. «Javel, samme hvilket grep de brukte, så er jeg en fan. Moderne arkitektur er jo blottet for kos, og jeg nekter å la Barcode bli framtidens arkitektoniske høydepunkt fra fortiden, hvis du skjønner? De kan kose seg der, med utsikten fra Joe and the Juice, men jeg tror egentlig de hadde likt seg enda bedre her. Helt overlegen byggeskikk. De passerer cafèjungelen og bestemmer seg for å ta fatt på den bratte bakken opp mot festningen. «Jeg tror det er du som har mistet besinnelsen, jeg. Det er en grunn til at vi ikke lenger lafter hus og installerer smårutete vindu. Vi har utviklet oss, og bygger nå både billigere og bedre. Du kan vel ikke bestemme at noen skal bygge på en spesiell måte. Pålegge utbyggere i Bjørvika å bruke smårutede vindu.

Det hadde sett rart ut. En kan argumentere med at håndhøvlet panel gir bygninger en unik dybde som har gått tapt med industriell produksjon, men prisen en betaler for arbeidet er åpenbart ikke verdt det. Skjeve panelbord har enda ikke blitt et middel for å demonstrere rikdom.» «Greit nok. Men jeg mener som mange andre at det er noe vesentlig vi har glemt. Vi bygget flott, elegant og uproblematisk, helt til Corbusier kom inn i bildet og ødela alt sammen. At ting skal fungere ble viktigere enn at det skulle ta seg godt ut! Det minner litt om en autoritær bevegelse, gjør det ikke? Hvorfor må alt være så stort, grått, stygt og skinne i billig metall.» Edvarda ler litt, men i øynene er frustrasjonen hennes tydelig. Edvarda puster tungt ut. Hun er andpusten, men også oppgitt. I ferien leste hun Vers un architecture og vet om L.C.s reiser til Hellas, og hvordan ideene hans ble direkte påvirket av tempelarkitektur. Frustrasjonen til Audun grunner nok i at han er lite opplyst, tenker Edvarda. Ved festningen ser de endelig over taklandskapet på Bakklandet, slik at byen med bryggerekka og Domen blir synlig. Solen er på vei ned, og lyset deler kornsiloen på Ila i én blå og én lilla del. En kran stikker opp over Midtbyen, og skyggen strekker seg over flere kvartal av den varierte bebyggelsen Det blåser kraftig på fjorden, men veggen av bygg fungerer kanskje som levegg for byen på innsiden. En hullete hoggtann reflekterer dagens siste solstråler på vakkert vis.

«Faen. Det er Powerhouse.» Tenker Audun.

La stå eller la gå ? FJERNEVERDIG tekst / ingrid sondov, arkitekturstudent, ingrid@tidsskrifteta.no

1909: EIFFELTÅRNET, PARIS Konstruksjonen som ble satt opp til verdensutstillingen i 1889 - og var ment til å fjernes etter tyve år - blir stående. Ingeniøren Gustave Eiffel har brukt tårnet som sted for meteorologiske undersøkelser, fysiske eksperimenter og plassert en radiomast i toppen for å sikre dets etterliv.

1995: STRANDVEIEN, TRONDHEIM I 1995 måtte Svartlamon beboerforening kjempe for det videre livet til fjorten trehus, da bilforhandleren Strandveien Auto ønsket å utvide virksomheten sin. De to billedkunstnerne Håkon Bleken og Håkon Gullvåg lot seg rive med av engasjementet rivetrusselen skapte blant beboerne, og malte i 1996 et maleri på gavlveggen på et av de rivningstruede husene. Gavlmaleriet, samt små ovale oblater på de resterende husene, bidro til at rivingen ble stanset.

Fjerneverdig: adj, motsatt av verneverdig, brukes om bygninger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig arkitektur)

1939: ST NICHOLAS-KIRKEN, KALYAZIN, SOVJETUNIONEN En demning står ferdig i byen Uligch i elva Volga. Den er en del av Stalins plan for energiforsyning gjennom et vannkraftverk, og den gjør at båttrafikken går raskere fordi vannstanden er høyere. Den demmer også opp en kunstig innsjø som legger bebyggelsen under vann, blant annet de gamle delene av byen Kalyazin. St Nicholas-klosteret bygget på 1600-tallet, blir tatt ned før vannet stiger, slik at klokketårnet kan bli plassert på en sandbanke midt i den kunstige innsjøen.

2017: KHRUSHCHEVKA-BLOKKER, MOSKVA Blokkene har navnet sitt fra Nikita Khrusjtsjovs tid som leder av Sovjetunionen fra 1953 til 1964. Blokkene skulle være et svar på etterkrigstidas boligmangel og var laget av prefabrikert betong, på tre til fem etasjer med små leiligheter. Boligene var svært enkle, og derfor la mange arkitekter stor flid i å utvikle masterplaner for mikrorajoner - små samfunn innad i en stor by som inneholder det nødvendige av infrastruktur. Et renovasjonsprogram fra de russiske myndighetene ønsker nå å rive 8000 Khruschchevka-blokker i Moskva, der mange av dem lider av svært dårlig forfatning. Dersom mer enn to tredjedeler av beboerne i blokka stemmer for riving, blir bygningen revet, og eierne får erstattet bostedet sitt med en leilighet i et høyhus i samme distrikt.

2020: UNION CARBIDE BUILDING, 270 PARK AVENUE, MANHATTAN, NEW YORK Union Carbide Building, en skyskraper i stål og glass, ble oppført i 1961. 61 år senere, er den under riving, og blir dermed den høyeste bygningen som frivillig blir fjernet. Noen støtter rivingen av det de mener er en masseprodusert etterligning av Mies van der Rohes’ Seagram Building litt lenger ned i gata. Andre hevder at det er et tap av en viktig historisk bygning, som nå må vike for en ny skyskraper tegnet av Foster, som utnytter høydemeterne bedre.

2062: SIEMENS-BYGGET, BRATSBERGVEGEN, TRONDHEIM Dette røde og ikoniske kontorbygget som ble tegnet av NTH-professor Herman Krag, har i år stått i hundre år. Opprinnelig var blokka kontorbygg for ingeniører i Siemens, men i 2018 ble den stående tom fordi det var utdatert og i dårlig stand. Etter store diskusjoner om dette stykket med modernistisk etterkrigsarkitektur skulle få stå, flyttet Siemens og ingeniørene tilbake i 2030. Dette skyldtes at bygget ble ekspandert med fem nye etasjer som kunne håndtere de tekniske utfordringene 60-tallsblokka ikke klarte på egenhånd.

2132: BUCKINGHAM PALACE, LONDON Storbritannia er det siste landet av alle til å avvikle monarkiet, og i år flytter Kong Henrik XX ut med sin familie. Slottet vil bli midlertidig lager for Rolls Royce som ikke har blitt solgt på grunn av en handelsblokkade fra de tre landene som utgjør EU - Frankrike, Estland og Norge. Førsteetasjen i bygget vil bli offentlig for allmennheten.

uk.phaidon.com

KULTURPUNKT.ORG Beskrivelse fra nettsiden: KulturPunkt lar deg oppdage og fordype deg i steder i det kulturelle landskapet rundt deg. Innholdet i KulturPunkt er utarbeidet og tilrettelagt av en rekke norske og svenske museer. Utforsk kulturpunkter igjennom kart, lister og QRkoder.

«ATLAS OF MID-CENTURY MODERN HOUSES» - DOMINIC BRADBURY Inspirerende undersøkelse av en rekke flotte boligprosjekter fra midten av det 20-ende århundre. Inkluderer arbeider av ikoner som Alvar Aalto, Marcel Breuer og Oscar Niemeyer - for å nevne noen.

kuturpunkt.org

Redaksjonen anbefaler tv.nrk.no/serie/avkledd

«ET GODT HUS PÅ EN LILLE PLANET» RASMUS RUNE NIELSEN Nytenkende, dansk bok som diskuterer bærekraftsspørsmålet, og hvordan vi kan skape god, menneskelig arkitektur som ivaretar jordas ressurser.

AVKLEDD - JENNY SKAVLAN Serie fra NRK med gjenbruksdronninga Jenny Skavlan som utforsker trender, tendenser og nye innovasjoner innen klesproduksjon. I Avkledd ses det nærmere på hvem som påvirker oss og hvorfor vi kler oss slik vi gjør. tanum.no

ARKbib anbefaler tekst/ stine thordarson moltubakk, stine.moltubakk@ntnu.no, arkitektur- og byggbiblioteket

FORTELLINGER OM MORGENDAGENS ARKITEKTUR Ved siden, eller i kjølvannet av, arkitekturutstillinger følger det som regel en eller flere publikasjoner. Om det er utstillingskataloger, bøker eller annet varierer selvsagt, men som regel kommer de ikke i formen som boken laget i forbindelse med Oslo arkitekturtriennale 2019. Boken jeg vil løfte frem denne gangen er Gross Ideas: Tales of Tomorrow’s Architecture. Den inneholder flere korte fortellinger, et par dikt og en tegneserie, alle skrevet av forskjellige forfattere. Det alle har til felles er at de omhandler en tenkt fremtid og kan vel sies å falle inn under kategorien science fiction. Denne utgivelsen har imidlertid lite av klassiske klisjeer som flygende biler, matchende sølvdrakter og roboter som har tatt over verden. Tema for arkitekturtriennalen var nedvekst (degrowth) og alle historiene skrevet med dette som bakteppe. De beskriver flere ulike fremtider hvor menneskene lever med alle konsekvensene av dramatiske klimaendringer og de mulige resultatene dette har for hvordan vi lever. Rachel Armstrongs «Bittersweet Building» virker for eksempel å foregå i en nær fremtid, mye fordi handlingen er satt til et Trondheim som fortsatt er over vann og hvor Nidelva fortsatt renner gjennom byen. Hovedpersonen starter som praktikant hos et arkitektkontor som jobber med (bokstavelig talt) levende bygninger. En type organisk arkitektur som er sentrert rundt å ta vare på alt liv - ikke bare det menneskelige, noe som får underlige resultater. Det handler også om uvante materialer i Cory Doctorow sin tekst «Materiality». Den er satt i et fremtidens Los Angeles, hvor mennesker bruker mer lett nedbrytbare

shop.architecturefoundation.org.uk

materialer enn i dag. For eksempel klær som kan vaskes av i dusjen og skaffes til veie igjen ved hjelp av noen få klikk. Klærne våre fra det 21. århundre har havnet på museum og stoffene vi er vant til blir gjennom fremtidsmenneskenes øyne merkelig tunge, grove og langlivete i kontrast. Som det skrives i bokens innledning: arkitektur forteller historier - om nasjonale myter og sosiale systemer og strukturer som er bygd inn i veggene og i gatene våre. I dag vet vi at evig økonomisk vekst går på bekostning av naturen, dyrene og oss selv, så hva skal morgendagens arkitektur fortelle oss? Boken kommer ikke med en overflod av optimistiske og betryggende fremtidsscenarier, men skisserer opp mange mulige og umulige veier: både for menneskene, samfunnet og hvordan vi former, eller blir formet av, verden rundt oss. 49

REDAKSJON

TIL BIDRAGSYTERNE

Linn Sofie Olsen (ansv. red., styreleder) Ingrid Åsbø Sondov (jour.ansv.) Elise Brandsvik Skeide (økonomiansv.) Anne Marte Gjørvad (layoutansv.) Siri Frøystein (foto- og ill.ansv.) Frida Mjelle Rønning (foto- og ill.ansv) Ingrid Kvisle Abildsnes (nettsideansv.) Tale Skrøvset Amundsen (styremedlem)

Vil du skrive til tidsskriftet a? Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til Tidsskriftet A. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei.

journalister Aksel Løvseth, Brage Årøen, Elise Brandsvik Skeide, Ingrid Åsbø Sondov, Ingrid Lien Halvorsen, Mats Langeid og Oda Vatten fotografer og illustratører Alexander Husvik, Anne Marte Gjørvad, Guro Reinaas, Kaja Linnea Teichroeb, Siri Frøystein, Tale Skrøvset Amundsen og Ylva Seierstad layout Anne Marte Gjørvad, Ingrid Lien Halvorsen, Tale Skrøvset Amundsen omslag Siri Frøystein, arkitekturstudent, siri@tidsskrifteta.no illustrasjon s. 28-29 Ylva Seierstad, arkitekturstudent, ylva@tidsskrifteta.no illustrasjon s. 30-31 Anne Marte Gjørvad, arkitekturstudent, annemarte@tidsskrifteta.no og Kaja Linnea Teichroeb, arkitekturstudent, kajalinnea@tidsskrifteta.no

TAKK TIL August Schmidt, Eileen Garman Johnsen, Trond Eide, Vegar Forbergskog, Eline Eide Bye og Stine Thordarson Moltubakk

Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskrifteta.no

TIDSSKRIFTET A www.tidsskrifteta.no A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur, kunst og design på NTNU, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker. annonser Elise Brandsvik Skeide redaksjonen@tidsskrifteta.no kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: redaksjonen@tidsskrifteta.no Nett: www.tidsskrifteta.no Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket Trykk: 120 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

EUROPE’S LARGEST MULTI-ARENA FOR SPORTS, CULTURE AND BUSINESS LINK arkitektur is proud to present the new multi-purpose stadium Trondheim Spektrum, designed for professional sports leagues, live concerts and trade shows!

Studentmedlemskap i Norske arkitekters landsforbund Vi er engasjerte i bransjens framtid – derfor er vi medlemmer i NAL Student Hilsen NAL studentstyre

Gjennom NAL blir du del av et sterkt fagmiljø, får personlig utvikling gjennom deltagelse i lokalforeningens aktiviteter, mulighet for tillitsverv og derigjennom påvirke NALs politiske arbeid.

SOM STUDENTMEDLEM FÅR DU:  Tidsskriftene Arkitektur N og Arkitektnytt  Nyhetsbrev  Opptil 90 % studentrabatt på utvalgte kurs og konferanser  Adgang til lokalforeningenes møter. En god arena for å bygge nettverk!  Fri bruk av NALs fagbibliotek og databaser – nyttig informasjon som kan brukes til f.eks. oppgaver og prosjekter  Tilgang til NAL fordelsprogram - gunstige medlemsfordeler på produkter og tjenester  Invitasjon til gratis frokostmøter som Brød & Miljø, Materialtreff etc.  Ordinært medlemskap og MNAL i tittelen ved fullført mastergrad

KUN KR 75,-

per måned for NAL studentmedlemskap. Total årspris kr 900,Fakturering skjer kvartalsvis.

Bli en del av det faglige fellesskapet. BYGG NETTVERK!

Arkitektstudenter ved de tre godkjente norske arkitekthøyskolene og norske studenter ved godkjente skoler i utlandet kan søke om studentmedlemskap. Innmeldingsskjema for NAL studentmedlemskap finnes også på arkitektur.no under fane Medlemssider Kontakt oss: Josefines gate 34, 0351 Oslo 23 33 25 00 E-post: nal@arkitektur.no Følg NAL på: www.facebook.com /arkitektur.no arkitektur.no

Norske arkitekters landsforbund (NAL) er en fagideell medlemsorganisasjon for arkitekter i Norge. NAL har rundt 4300 medlemmer og 14 lokalforeninger i hele landet. NAL arbeider med utformingen av arkitekturpolitikk, og er en tydelig stemme i samfunnet. Det er bare arkitekter med en offentlig godkjent utdannelse som kan bli medlem av NAL og har rett til å kalle seg arkitekt MNAL. NAL har Norges ledende kurs- og etterutdanningsvirksomhet for arkitekter. NAL gir også ut Norges eneste rendyrkede fagblader innen arkitektur; Arkitektnytt og ArkitekturN. Les mer på arkitektur.no

arkitektur.no