Tidsskriftet A1/2017 by Tidsskriftet A

1/2017

DESIGN TANK PHOTO CHARLOTTE SVERDRUP

Enjoying the outdoors since 1947 vestre.com

Vestre Kong Design: Allan Hagerup

Sørenga byggetrinn 6 Ark. MAD / Ill. Eve Images 3 av 4 arkitektkontor på Sørenga bruker ArchiCAD.

LAST NED GRATIS STUDENTVERSJON PÅ MYARCHICAD.COM Over halvparten av norske arkitekter bruker i dag ArchiCAD som sitt BIMprogram. www.graphisoft.no Tel: 21 55 58 00 student@graphisoft.no

Fakultet for arkitektur og design

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ad - www.facebook.com/ab.ntnu

innhold

På offensiven / 06 leder og fra arkivet Studene// ///Kva skjer, A? / 08 oppdateringer Skapelsesberetningen / 10 beretning Flere kokker på kjøkkenet / 14 artikkel

Tilstedeværelse og fravær / 16 illustrasjonsreportasje Arkitektskole? / 20 hovedreportasje Den tittelløse kvinne / 25 essay Brutal estetikk / 28 fotoreportasje BetongSkikkelig Betong / 32 artikkel Geleidet / 35 dikt DIY MUR / 36 oppskrift Anarki og opium / 38 artikkel Change the future! / 40 propaganda Dødsfin arkitektur / 42 artikkel Livet som arkis / 44 tegneserie Borettslagsmål / 46 debatt

Tek on me / 50 kranglekroken ARKbib anbefaler / 51 bibliotekhjørnet

Forside Frøydis Jensen Kolseth Ruben Ratkusic

leder

kimberly wolf ansvarlig redaktør

På offensiven Årets første nummer av Tidsskriftet A handler om makt. Mange har tolket og prøvd å definere begrepet opp gjennom historien, og i dagens kaotiske samfunn er det enn så viktig å videreføre diskusjonen. Makten sirkulerer og vi observerer. Alle er enige, men ingen forstår. Et samfunn preget av maktforhold, maktmisbruk og maktesløshet. Hvor ligger makten egentlig? Arkitekter tegner vegger, hus og byer. Permanente, fysiske objekter som kan lage skiller eller bringe noe sammen. Ikke nok med det - vi har ikke bare muligheten til å påvirke det fysiske, men kanskje enda viktigere - menneskers holdninger og verdier. Vårt ansvar som arkitekter ligger i å velge den riktige veien. Vi er ansvarlige for å lage gode steder for mennesker. I dagens samfunn stilles det spørsmål ved arkitektens relevans i byggebransjen, og den største frykten er at vi utvikler oss til å bli en utdøende art. Det er derfor enda viktigere at vi hevder oss og viser nettopp hva vi kan bidra med. Et fag uten fasit er vanskelig å forklare og forstå, men desto viktigere blir det at vi handler. Med en breddekunnskap de færreste kan skryte på seg er arkitekter trent opp til å utnytte ressurser. Vi er gode på å se den store helheten, men også detaljene. Vi mestrer form og konstruksjon. Arkitektur er på én og samme tid politisk og poetisk. Vi har forståelsen, og må formidle den. Og med dette må arkitektene ta tilbake sin plass. I dette nummeret har vi sett på hva arkitekten styrer, og hva som styrer arkitekten. Alt fra det som fysisk bygges til det ubevisste. Dette er et ønske om å være en stemme i den store debatten.

tidsskriftet a, utg. 1, 2017, s. 6–7

arkivet

fra tidsskriftet A sitt arkiv: A (1963), nr. 1 side 4-5

fra arkivet

oppdateringer

kva skjer, a? tekst/ mari mostrøm nilssen, arkitekturstudent, ntnu, marimn@tidsskrifteta.no og ane sofie kjelland, arkitekturstudent, ntnu, anesofie@tidsskrifteta.no

generalforsamling 28. mars blir det generalforsamling i Broderskabet. Det ryktast at store endrigar er på veg, og at ein kan få både bolle og kaffi på det store allmøtet. Spanande tider i vente.

en psykt vanlig uke Frå 24. til 27. april arrangerer linjeforeningene på Gløshaugen ei veke kvar den mentale helsa til studenten er i fokus. Gjennom desse dagane ynskjer linjeforeningene å sette fokus på det faktum at ingen er supermenneske og at det er okei å ikkje klare alt. I tillegg er det eit mål at det å snakke med medstudentane sine og profesjonelle om psykisk helse skal bli mindre tabu. I spissen av veka står eit prisbelønna foredrag av Hanne Brorson ved UiO, kalla “Tankevirus”. Ein kan også sjå fram til små foredrag av SiT og at linjeforeningene står på stands og deler ut både kake og ein klem. Tidsskriftet A vil også setje fokus på dette emnet, og kjem til å publisere fleire sakar på nett gjennom denne veka. Berre å glede seg!

revyen Tidsskriftet vil herved gratulere alle involverte med vel overstått revy! Noregs første arkitektstudentrevy blei ein suksess utan like. Det synast både me og Fredrik Lund (sjå skjermdump). Me gledar oss allereie til neste revy.

tidsskriftet a, utg. 1, 2017, s. 8–9

gjesteforelesning element arkitekter Cathrine Vigander kjem heile vegen frå Oslo til Trondheim for å halde to førelesningar for Element Arkitekter. Studioet har fått internasjonal oppmerksemd med blant anna arbeid som “Northface House” og “The Teachers House”. Me trur dette blir spanande! Kvar og når? 30.03: Klokka 19.00 på Work-Work 31.03: Klokka 14.15 i Auditorium S5

dødens hinderløp I fjor arrangerte NTNUI for første gong hinderløype i Dødens Dal med hinder teikna av arkitekturstudentar. I år gjentar dei suksessen, forhåpentlegvis med nye hinder frå nye studentar. Du kan sikkert framleis bli med på siste rest av prosjekteringa og bygginga av desse. (Send då mail til steinar. dyvik@ntnu.no) Løpet går av stabelen 22. april, og visst du følar deg klar for å svette og streve deg gjennom omtrentleg 20 hinder, så meld deg på då vel!

professor på café Litteraturhuset i Trondheim fortsett å trekke med interessante forelesninger. Denne gongen er det Hans Otto Frøland som skal snakke om kva økonomiske konsekvensar andre verdskrig hadde. Me snakkar krigserstatningskrav i høve til tysk byggeaktivitet og håper på ein lærerik kveld.

kva skjer, a?

beretning tekst/ sandra elise nylund, arkitekturstudent, ntnu, sandra@tidsskrifteta.no illustrasjon/ anders holme qvist, arkitekturstudent, ntnu, andershq@tidsskrifteta.no

skapelsesberetningen arkitektens oppstandelse

tidsskriftet a, utg. 1, 2017, s. 10â&#x20AC;&#x201C;13

1. kapittel: I begynnelsen skapte Gud penn og papir. 1. Og arket var øde og tomt, og det var mørke over det store hvite, og Guds Ånd svevde over blekket. 2. Da sa Gud: La det bli lys! Og så tente han arbeidslampen. 3. Og Gud så at lyset var godt, ca. 300 lux. 4. Og Gud kalte lyset Dag, og mørket kalte han Otto. Og det ble aften, og det ble morgen, første prosjektdag.

5. Og Gud sa: La det bli en strek på arket, og den skal dele arket i to. 6. Og Gud gjorde streken og skilte tegnebordet nord på arket, fra realiteten sør på arket. Og det ble så. 7. Og Gud kalte streken en god strek. Og det ble aften, og det ble morgen, annen prosjektdag.

8. Og Gud sa: Mennesker under himmelen samle eder til ett sted, og la de utpekte komme til syne! Og det ble så. 9. Og Gud kalte de utpekte Arkitekter, og menneskene som hadde samlet seg, kalte han De andre. Og Gud så at det var godt. 10. Og Gud sa: La Arkitektene bære frem måleinstrumenter, kaffe og briller, hver av sitt slag, på tegnebordet. Og det ble så. 11. Og Arkitektene bar frem måleinstrumenter, kaffe og briller, hver av sitt slag. Og Gud så at det var godt. 12. Og det ble aften, og det ble morgen, tredje prosjektdag.

skapelsesberetningen

13. Og Gud sa: Det skal være lys på himmelhvelvingen, til å lyse over papiret. Og det ble så, selv om det ikke merkes. Og Gud så at det ikke var ideelt. 14. Og Gud gjorde en stor skive, med to store visere. Den største til å råde over timene og den mindre til å råde over minuttene, og sekundene. 15. Og Gud satte den på veggen, litt til venstre, for å skape balanse mellom skiven på nordre vegg, og døren på søndre. Og Gud så at det var godt. 16. Og det ble aften, og det ble morgen, fjerde prosjektdag. Tikk-takk.

17. Og Gud sa: La det vrimle av liv på byggeplassen. Og la ingeniøren kalkulere målbevisst avgårde på kontoret. 18. Og Gud skapte de store byggherrene og alt levende som rører seg, som det vrimler av på byggeplassen, hvert av sitt slag, og alle ingeniører, kun ett slag. Og Gud så at det var hardt. 19. Og Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare, bli mange og oppfyll alle forskrifter og krav. 20. Og det ble aften, og det ble morgen, femte prosjektdag.

sandra elise nylund

21. Og Gud sa: La av Arkitekten fremgå tegninger, hvert av sitt slag, snitt, plan og detalj, hvert av sitt slag! Og det ble så. 22. Og Arkitekten gjorde snitt, hvert av sitt slag, og plan, hvert av sitt slag, og alle detaljer, hvert av sitt slag. Og Gud så at det var godt. 23. Og Gud sa: La oss bygge i Arkitektenes bilde, etter deres lignelse, og de skal råde over ingeniørene på kontoret og over byggherrene på byggeplassen, og over de andre. 24. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær kreative, bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over ingeniørene på kontoret og over byggherrene på byggeplassen, og over alle de andre! 25. Og Gud sa: Se, jeg gir eder alle stilarter, alle som finnes på jorden, og så alle byggeteknikker, alle som finnes på jorden; disse skal stå til disposisjon for eder. 26. Og Gud så på alt det han hadde skapt, og se, det var såre godt. Og det ble aften, og det ble morgen, sjette prosjektdag.

2. kapittel: Så ble himmelen og jorden med hele sin hær fullendt. 1. Og Gud fullendte på den syvende prosjektdag det verk som han hadde gjort, og han skulle hvile på den syvende dag fra all gjerning han hadde gjort. 2. Men så vitnet Gud, at den siste detaljen ikke ble rett. Den syvende dag ble ikke en hviledag, den ble ikke hellig. Gud måtte sette seg ned ved tegnebordet igjen, atter en gang, og begynne på nytt.

skapelsesberetningen

artikkel tekst/ eline mogen, arkitekturstudent, ntnu, elinem@tidsskrifteta.no illustrasjon/ joana bruno, grafisk designer, joana@tidsskrifteta.no

flere kokker på kjøkkenet kjønnsroller og boligarkitektur

At ”kvinner hører hjemme på kjøkkenet” er en utdatert generalisering som de fleste i vårt langt på vei likestilte samfunn forhåpentligvis vil være uenige i. Likevel er det slik at kjøkkenet opp gjennom historien har blitt sett på som kvinnens plass, på grunn av tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Opp gjennom tiden har sosiale, samfunnsmessige og teknologiske endringer imidlertid ført til at kjønnsrollemønstrene har forandret seg, og i takt med denne utviklingen har det også foregått utvikling innen boligarkitekturen. De fleste nye hus i dag har gjerne en åpen planløsning med kjøkken som en integrert del av et felles samlingsareal. En tendens innen kjøkkenarkitektur de senere årene har vært å bygge kjøkken utformet som et sosialt rom hvor vertskap, gjester og ulike deler av familien kan samles. kvinnerom Man skal dog ikke langt tilbake i tid før et slikt kjøkkenideal var fullstendig fremmed, og helt andre normer for utforming gjaldt. For meg markerer dette seg tydelig ved å se på forskjellen mellom kjøkkenet i mitt barndomshjem og kjøkkenet i husbankhuset til besteforeldrene mine. I huset der jeg vokste opp er kjøkkenet en del av et

tidsskriftet a, utg. 1, 2017, s. 14–15

større oppholdsrom som rommer både spiseplass og TV-krok. Hjemme hos besteforeldrene mine, i et hus som ble bygget på 1970-tallet, er kjøkkenet derimot et relativt lite rom som er skilt fra stuen. Riktignok har dette 70-tallskjøkkenet plass til et lite kjøkkenbord, noe som gjør at flere mennesker kan samles der inne. Går man derimot litt lenger tilbake i tid, til begynnelsen av forrige århundre, finner man enda mindre kjøkken. Funksjonalismen og modernismen kom med idealer som effektivitet og plassbesparelse. Disse “ismene”, kombinert med et økt fokus på kvinnefrigjøring, skapte nye idealer for hvordan kjøkkenet skulle utformes. Utover 1900-tallet ble det stadig mer normalt at kvinner begynte å jobbe utenfor hjemmet. Samtidig ble det mindre vanlig med hushjelp. Som følge av dette oppsto det et ideal om kjøkkenet som et effektivt arbeidsrom for én person – kvinnen. Jobben med å lage mat skulle gjøres så enkel som mulig for både husmødre og utearbeidende kvinner, og dette krevde enkle kjøkkenløsninger. Én av dem som arbeidet med å utvikle denne typen kjøkken var den østerrikske arkitekten Margarete

Schütte-Lihotzky (1897-2000). På 1920-tallet utviklet hun Frankfurterkjøkkenet til et boligprosjekt i Frankfurt. Schütte-Lihotzky kom frem til kjøkkenets design ved å studere små kjøkken i blant annet campingvogner, og hun gjorde nøye beregninger for å komme frem til et så ergonomisk og funksjonelt rom som mulig. Resultatet var et arbeidsværelse på drøyt seks kvadratmeter. allrom Intensjonen til funksjonalistene og Schütte-Lihotzky var nok i utgangspunktet god, men utover 1900-tallet ble disse ideene kritisert. På 1970og 80-tallet, en tid hvor kvinnefrigjøring og likestilling sto sterkt, ble funksjonalismens små arbeidskjøkken kritisert for å isolere kvinnen, heller enn å frigjøre henne fra den tradisjonelle husmorrollen. Kritikken gikk i hovedsak ut på at funksjonalismens kjøkken var for små til å kunne romme flere personer, og at de derfor var med på å forsterke tanken om kjøkkenet som kvinnens domene. Mot slutten av 1900-tallet trådte derimot nye endringer i kraft. Med ny teknologi kom nye apparater og innretninger, og det ble større fokus

på hvordan kjøkkenet faktisk så ut. Kjøkkenet gikk fra å være et arbeidsrom til å bli et rom man ville vise frem - og det ble på denne måten en mer integrert del av husets interiør. Kombinert med nye likestillingsidealer var dette med på å gjøre kjøkkenet til et rom ikke bare for kvinnen, men også for resten av familien. Kjøkkenet har altså gjennomgått mang endringer, både når det gjelder den fysiske utformingen, og de sosiale konvensjonene knyttet til bruken av det. Har vi i den vestlige og relativt likestilte verden nådd et endelig punkt i denne utviklingen, eller vil ny teknologi og eventuelle sosiale endringer igjen redefinere vår oppfatning av kjøkkenet?

Kilder: Findal, W. (2004). Mindretallets mangfold. Kvinner i norsk arkitekturhistorie. Oslo: Abstrakt forlag AS. Frankfurt Kitchen. (Ukjent årstall). Tilgjengelig fra: http://www.museumderdinge.org/exhibitions/permanent-collection-open-storage/ frankfurt-kitchen (Hentet: 12.02.17) Reagan, A. (2015). A Brief History of the Kitchen. Tilgjengelig fra: http://porch.com/advice/brief-history-kitchen/ (Hentet: 11.02.17)

illustrasjonsreportasje illustrasjon/ eline thunes Johansen, arkitekturstudent, eline@tidsskrifteta.no

tilstedevĂŚrelse og fravĂŚr

tidsskriftet a, utg. 1, 2017, s. 16â&#x20AC;&#x201C;19

tilstedevĂŚrelse og fravĂŚr

eline thunes johansen

tilstedevĂŚrelse og fravĂŚr

hovedreportasje tekst/ kimberly wolf, arkitekturstudent, ntnu, kimberly@tidsskrifteta.no illustrasjon/ frida kvernmo, arkitekturstudent, ntnu, frida@tidsskrifteta.no

arkitektskole? fakultet for perifer arkitektur og upraktisk zebbing

“Jeg satt her og tenkte på arkitektur” 21. november 2016. Professor og arkitekt Fredrik Lund tar ordet under et ekstraordinært allmøte for studenter og ansatte ved fakultet for arkitektur og billedkunst. Fakultetets dekan arrangerer møtet for å svare på et opprop laget av studentene - de er urolige for utdanningen sin.

“NTNU kan og burde bli en dritgod arkitektskole”

Det er ingen hemmelighet at det i flere år har eksistert misnøye med deler av arkitektutdanningen på NTNU. I høst nådde murringen en topp, da studentene sto fram og kritiserte hva institusjonen har å tilby. Tilbudet av kurs på masternivå har spesielt blitt kritisert, men en tvilsom ansettelse på fakultetet var dråpen som veltet glasset. Studentene krevde ledelsens oppmerksomhet, og de krevde endringer. 230 underskrifter røper i hvert fall at usikkerheten ikke er et enmannstilfelle. Årvåkne ansatte engasjerer seg også i saken, men virker tilbakeholdne. Ledelsen innrømmer at problemene har pågått i minst syv år, men skylder på systemet for at endringer skjer tregt og praktisk talt er umulig å gjennomføre.

tilrettelegging av undervisningen mener professor Fredrik Lund, som har vært ansatt på skolen i 10 år, at det er noe mye mer grunnleggende som ligger bak. Studenter synes til tider at det er vanskelig å peke på akkurat hva de har lært i løpet av studiet, og det føles som et puslespill på 1000 brikker som til slutt settes sammen til en diplomoppgave. Lund mener at dette er en konsekvens av hvordan utdanningen er lagt opp, og hans agenda er klar og tydelig; arkitektutdanningen på NTNU mangler per dags dato en visjon og strategi for å utdanne arkitekter på best mulig måte. I all hovedsak gjelder dette mangelen på et høyt faglig nivå – “Vi mangler en arkitekturspesifikk tilnærming til faget.”

hvor har arkitekturen blitt av? Selv om debatten i høst handlet mye om organisering og

“NTNU kan og burde bli en dritgod arkitektskole” fortsetter Lund. Han mener at grunnutdanningen

tidsskriftet a, utg. 1, 2017, s. 20–24

arkitektskole?

“Studentene med en grunnutdannelse fra NTNU er ikke trent i idé-konseptuell tenkning”

i dag er mangelfull fordi det ikke blir undervist i arkitekturens kjerneområder, men heller tekniske sideaspekter ved faget. “Vi går rundt grøten, men kommer aldri til kjernen”. Professoren forklarer at man først må bygge opp en grunnmur av kunnskap som deretter kan bygges videre på. Slik det er nå opplever han at det undervises for mye om emner som ligger i fagets periferi, og ikke grunnleggende emner som idé-konseptuell tenkning, tredimensjonal komposisjon, konstruksjonens poesi, og formulering og presisjon. “Studentene med en grunnutdannelse fra NTNU er ikke trent i idé-konseptuell tenkning”. Dette skillet kommer tydelig fram for Lund som underviser i masterkurset Three Houses, hvor mange av studentene kommer fra utenlandske skoler. Kurset fokuserer på presis formulering og bevisstgjøring i designprosessen, og vektlegger konsept og formtema i prosjekteringen. Professoren opplever at studenter som har studert i utlandet fanger opp kursets tankegang mye raskere enn studenter som har hatt sine tre første år på NTNU. “La oss ta et eksempel med fagområdet lys. Det er typisk NTNU å behandle faget som kun det lystekniske. Men lys handler om følelser, arkitektur, poesi, livet, mennesket. Lys handler om alle de fantastiske tingene arkitektur er. Dette skjønner man om folk hadde snakket om lys i en arkitekturspesifikk sammenheng.” Videre refererer Lund til en film hvor arkitekten Alberto Campo Baeza trekker linjer mellom arkitektur og poesi. Arkitektur skal være utrolig presist, akkurat som poesi. I et dikt er hvert eneste ord nøye planlagt til å stå i spesielle posisjoner, “og denne typen presisjon”, sier han, “er noe som beveger oss”. Etter å ha vist filmen for noen studenter skal en av dem ha sagt “tenk om vi hadde hatt lærere som snakker om arkitektur på den måten.”

kimberly wolf

den operative arkitekten Det er viktig for Lund å understreke at mangelen på disse basiskunnskapene ikke er studentenes feil. Tvert imot handler det om hvem som er ansatt, og hvem som bestemmer ansettelser. “Hvor ble det av Sami Rintala?” spør professoren seg. En ressurssterk arkitekt som blant annet var med å starte opp Live Studio og hatt stor betydning for TYIN Tegnestue, som ikke lenger er å finne på NTNU. Lund undrer seg over om skolen rett og slett ikke har plass til slike arkitekter, som kan undervise og samtidig være store, praktiserende arkitekter. Han forklarer at denne uheldige tendensen har blitt en tradisjon på NTNU; “vi ser ikke arkitekter, men folk som spesialiserer seg innenfor alt slags annet”.

Forskningen genererer ikke undervisning hvis det ikke forskes på det arktekturspesifikke.

Vi trenger mest av alt de som praktiserer i, og derfor kan formidle fagets kjerneområder. En arkitektstudent må lære å være operativ som arkitekt. Med dette mener Lund at undervisningen burde være tettere knyttet opp til det praktiske arbeidet en arkitekt gjør, men at ambisjoner samtidig må beholdes. “Studenter har fortalt meg om lærere som forteller studenter at det er helt umulig å starte kontor selv. Dette syns jeg rett og slett diskvalifiserer fra å undervise”, forteller Lund, som driver sitt eget studio fra kontoret på Stripa. En annen idé for å danne mer operative arkitekter er å få inn enda flere dyktige folk å ta av. Her foreslår Lund en ny stilling, Professor P (for praksis), som gjør det slik at arkitekter som driver kontor er gjesteprofessorer ved NTNU. Slik kan de

fortsette praksisen samtidig som de er professorer 3-4 ganger a tre hele dager per semester. Dette er noe som har blitt brukt på flere arkitektskoler, blant annet i London og København. Et annet forslag for å skape et tettere forhold til arbeidslivet er en idé om å opparbeide en direkte kontakt med arkitektkontorene. “Vi burde opprette “NTNU-poolen”, hvor studenter kommer i kontakt med de hippeste arkitektkontorene, og kan utplasseres i korte perioder for å få en smakebit på arbeidslivet. Det skal være stas for kontorene å bli valgt ut til å være med i poolen.” Med dette presenterer skolen et unikt tilbud til studentene, og det blir bedre tilrettelagt for å skaffe praksisen som kreves av dem. et sett med nye fagområder I tillegg til Lund sitt forslag om å opprette emnet“Fagets praksis” er det mer som må fornyes. En utdanning som går lengre og lengre bort fra virkeligheten går i feil retning. Vi mangler strategier og den bredden som trengs for at studentene nettopp skal kunne gå ut av denne skolen og fungere som arkitekter i det norske samfunn. Han setter det litt på spissen og flirer av selvironi når han forklarer at det å bare sysle med koselige små trehus og selvbygging ikke holder. Professoren sier at vi må få inn et nytt fagområde: kompleks urbanisme. “Vi må komme på banen, og vi må ha kontroll.” hvem har makten til å definere? Forskningen som blir gjort på NTNU er også en del av problemet. Forskningen genererer ikke undervisning hvis det ikke forskes på det arktekturspesifikke. “Og siden kulturen i dag forteller at det er nødvendig å være vitenskapelig fornuftig for å være seriøs innenfor et område, så ender vi opp med at vi kun forsker på det tekniske. Det man glemmer er at arkitekturen er basert på hjertet og det rare, og ikke det matematiske.” Logikken til NTNUs forskning er feil. Zero Emission Buildings er en stor del av skolens satsing, og menneskene involvert i denne forskningen har stor

innflytelse på fakultetet - men hvorfor? Ledelsen må snart forstå at forskningen ikke genererer relevant undervisning og er usynlig for studentene. Vi må satse på arkitekturspesifikk forskning. Hva er galt med å ta en doktorgrad i hvordan en bygning møter bakken? Dette er forskning som skaper diskusjon, som er relevant for arkitekturutdanningen. vi trenger en verdirevolusjon Det er en trend at teknologien skal styre forskningen, at så lenge teknologien vokser er alt greit. Lund mener vi stiller feil spørsmål, og må se på bærekraftighet med nye øyne. “Jeg tror på ullgenser og 18 grader som innetemperatur” forteller arkitekten, “det er til og med bedre for folk”. Han mener at arkitekter skal lage så gode steder at folk skal slutte å ville dra på hytten og kjøpe større og større båter. Det er denne bærekraften vi må rette oss mot. Vi trenger en verdirevolusjon. en løsning “The Bartlett is a school of design” skrev sir Peter Cook i en bok om den britiske arkitektskolen. Her forklarer han at skolen lenge var veldig “tørr”, at den kun produserte “ladies, gentlemen and planners”. Skolen oppdaget et problem med identiteten, tok grep, og redefinerte seg til å være en skole med øye for design. Bartlett er i dag, og har det siste tiåret blitt kåret til en av verdens beste arkitektskoler. En redefinisjon er kanskje ikke så dumt. Kanskje arkitektskolen NTNU burde frigjøre seg mer fra det industrielle NTH/NTNU. Bare tenk hva det arkitekturspesifikke kan gjøre for vår skole, som er så rik på ressurser. Tenk en undervisning som både inkluderer relevant forskning og gir rom for en divergerende faglig debatt mellom både ansatte og studenter, og mellom studenter og lærere. Lund avslutter med ordene: “Det forventes av alle at ledelsen på en arkitektskole kjemper for det arkitekturspesifikke i større grad enn det som er tilfellet i dag.”, og spør seg: “Kan man være prodekan for utdanning uten å ha en arkitekturfaglig profil?” arkitektskole?

fredrik lund

essay tekst/ hanne barriteau siiri, arkitekturstudent, ntnu, hanne@tidsskrifteta.no

den tittelløse kvinne

Cindy Sherman “Untitled Film Still #6” (1977) den tittelløse kvinne

fra objekt til subjekt Gjennom kunsthistorien ser man at det var mannlige kunstnere som definerte og skapte kunst. Kvinnen ble brukt som motiv, enten billedlig eller metaforisk. Denne typen objektivisering gikk ofte over i fetisjering, hvor kvinnen ble et objekt for mannens seksuelle lyst og fascinasjon. Selv under modernismen hvor fremskritt stod sentralt så man kun mannlige kunstnere i fronten. Amerika på 1960-tallet var preget av sosial endring, blant annet for kvinner og LHBT-befolkningen i form av nye rettigheter. Det ble satt spørsmålstegn ved tradisjonelle kjønnsrollemønster, og dette kom også til uttrykk gjennom kunsten. Kvinnelige kunstnere tok i arbeidene sine opp kvinnens rolle i samfunnet, og utfordret den mannsdominerte kunstverdenen.

Hun står ved et speil, og posisjonen hun står i tillater seeren å se kroppen hennes bakfra.

untitled film stills Cindy Sherman var en av disse kunstnerne, og er blant annet kjent for fotografiserien Untitled Film Stills som hun jobbet med i perioden 1977-1980. I denne serien utfordrer Sherman konseptet rundt “the male gaze”, som blir brukt i visuelle kunstformer og litteratur. Den beskriver det seksualiserte perspektivet til det mannlige subjektet. “The male gaze” kan også overføres til kvinners rolle i samfunnet, hvor visse feminine kriterier som ble påført av samfunnet dikterte hennes gyldighet som kvinne. I Untitled Film Still #6 (1977) ser man en kvinne som ligger slapt i det man antar er en seng. Kvinnen virker ikke å ta en aktiv rolle i omgivelsene sine. I Untitled Film Still #14 (1978) står en annen kvinne i det man antar er i hennes eget hjem. Hun ser ut til å ha en samtale med noen som står utenfor bilderammen, og ut ifra kroppsspråket hennes å dømme føler hun seg litt ukomfortabel i situasjonen. Hun står ved 26

tidsskriftet a, utg. 1, 2017, s. 25–27

Hun ligger i undertøyet i en fordreid posisjon, og med et tomt blikk ser hun passivt ut i rommet et speil, og posisjonen hun står i tillater seeren å se kroppen hennes bakfra. Kvinnen har større tilstedeværelse i Untitled Film Still #6, men hun framstår likevel som veldig sårbar. I alt produserte Sherman 69 bilder. Hvert enkelt bilde representerte en kvinnelig, feminin stereotypi som man i samtiden gjenkjente, ikke bare i film, men også i samfunnet. Ved første øyekast kunne bildene ses på som faktiske filmscener, men når man begynner å gjenkjenne Sherman i alle bildene kommer det tydelig frem at serien er en scenografisk oppsettelse av den feminine rollen. Det er det utilpasse kroppsspråket til Sherman som tillater oss som seere å gjenkjenne bildene som en kommentar på kvinnerollen, ikke et resultat av den. Kvinnene i bildene er objekter for seerens blikk, og reflekterer det feminine idealet i samtiden; passivt, ung og vakker, og klar til å bli håndtert av et subjekt, i dette tilfellet en mann. Bildeserien utfordret kvinnelige stereotypier i samfunnet og i kunstverdenen. Sherman var en av de første kunstnerne som brøt med modernismens distanse fra samfunnet og gjorde kunst til et politisk virkemiddel. Ved å både være subjektet (fotografen) og objektet (modellen) kunne Sherman jobbe kritisk med temaet, og serien Untitled Film Stills står i dag som et av de viktigste kunstverkene innen feministisk kunst.

Kilder: 1. Jui-Ch'i Liu (2010) Female Spectatorship and the Masquerade: Cindy Sherman's Untitled Film Stills , History of Photogwwraphy, 34:1, 79-89 2. Tina Hansen (2009) Cindy Sherman. Tilgjengelig fra: https://snl.no/Cindy_Sherman(Hentet 19. februar 2017) Bilder: 1. http://whitney.org/image_columns/0068/8197/2010_220_shermanc_1140.jpg?1434463066 2. http://images.huffingtonpost.com/2014-07-18-CS6.jpg

Cindy Sherman “Untitled Film Still #14” (1978) den tittelløse kvinne

fotoreportasje foto/ ruben ratkusic, arkitekturstudent, ntnu, ruben@tidsskrifteta.no

brutal estetikk

artikkel tekst og foto/ julie gaby berger, arkitekturstudent, ntnu, juliegb@tidsskrifteta.no

betong materialenes bastard

Adolf Loos hevdet i sitt essay “The principle of cladding”, at hvert materiale besitter et språk av former. Teglsteinen tåler kun trykk og skal stables, mens tre kan ta krefter i flere retninger, og kan utgjøre lette konstruksjoner. Når det kommer til betong derimot, blir det vanskeligere å definere hvilke former som ligger i materialets natur.

tidsskriftet a, utg. 1, 2017, s. 32–34

Noen vil gå så langt som å hevde at betong er et materiale som ikke besitter et eget språk, men kun er i stand til å etterligne de andre materialene. Frank Lloyd Wright omtalte betong som en “kjøter”, verken det ene eller det andre. Likevel oppleves betong som et materiale med en tydelig karakter. Hva er det med betongen som gir den denne tvetydigheten?

Gjennom betongens historie, har mange hevdet å ha funnet frem til betongens sanne formspråk.

betongens sammensetning Ser vi bort fra armeringen, er det sementen som gir betongen dens styrke og bestandighet. Sement er et finmalt mineralt pulver, med kalkstein som viktigste råmateriale. Sementen ble først oppdaget i romertiden. Forunderlig nok ble denne kunnskapen borte sammen med Romerrikets fall. Det var først i 1824, da Joseph Aspdin patenterte sin oppskrift på portland-sement, at betong gjenoppstod som det solide og bestandige materialet vi kjenner i dag. Uten armering kan imidlertid betongen kun tåle trykk. Joseph Monier patenterte i 1877 en teknikk for jernarmering av betongsøyler og -bjelker. Ved å kombinere jernets strekkstyrke, betongens soliditet og bestandighet, hadde man et materiale som kunne alt. Det er kanskje nettopp dette trekket ved betongen som gjør den vanskelig å kategorisere. Mens andre materialer bruker sin egen begrensning som formgiver, er betongen overlatt til en uendelighet av muligheter. prosessen er materialet Betongens historie er altså preget av at enkeltpersoner lanserer og patenterer teknikker, fremgangsmåter og oppskrifter. Tre er et materiale naturen selv produserer, og som vi kun feller og bearbeider. Betong derimot, eksisterer ikke som materiale uten menneskets arbeid. Selv om de ulike bestanddelene kommer fra naturen, er den

ferdige betongen et resultat av så mange prosesser og ulike bestanddeler, at det nesten er mer å betrakte som et komposittmateriale enn et naturmateriale. Selve prosessen skiller også betong fra materialer som tegl og stein. Betongen er flytende og har evnen til å fylle enhver forskaling, for så å størkne sakte og bli en uavhengig form. Hvor denne støpingen foregår påvirker materialets forutsetninger og muligheter. Støpes betong på fabrikk, må betongen støpes som elementer det er mulig å transportere til byggeplassen. Støpes de derimot direkte på byggeplassen, er denne inndelingen i elementer unødvendig. Selv om det er det samme materialet, har valg av fremgangsmåte store konsekvenser for formgivningen. betongens estetikk Gjennom betongens historie, har mange hevdet å ha funnet frem til betongens sanne formspråk. Noen har vektlagt betongens evne til å deles inn i elementer. Dette gir en logisk og rasjonell estetikk, med strukturer av søyler, bjelker, dekker og fasadeelementer. Andre har hevdet at den parabolske buen er betongens sanne form, og at betongen derfor muliggjør en naturlig videreføring av den gotiske estetikken. Betongens evne til å fordele last likt i alle retninger har også blitt sett på som materialets sanne natur. Dette eliminerer behovet for å skille mellom de

betong

ulike konstruktive rollene i en struktur, og muliggjør skallkonstruksjoner i mer organiske former. Følger vi det strukturalistiske prinsippet med maksimal styrke med minst mulig masse, får vi skjelettkonstruksjoner. Her var betongens evne til å fremstå som lett, sentral. I brutalismen er derimot betongens råhet og tyngde det vesentlige, og dens røffe overflate og massivitet utgjør dens estetikk. styrken i å være en krysning Det var ikke positivt ment da Frank Lloyd Wright omtalte betong som materialenes kjøter. En sentral verdi i modernismen er ærlighet i bruken av materialene. Likevel har betong vært det rådende materialet i den moderne bevegelsen, og kanskje til og med en av dens viktigste forutsetninger. Kanskje er det ikke betongens krysning av egenskaper, og tvetydighet som er problemet, men

julie gaby berger

modernismens høye idealer om renhet og ærlighet. Disse bunner i menneskets iboende ønske om å forenkle og kategorisere. Alle hunderaser vi har i dag, er tross alt avlet frem fra ulver. Og enhver hunderase vi kjenner i dag, begynte som en kjøter. Ærlig eller uærlig, ren eller uren. Essensen av hva betong er, ligger i dens unike sammensetning av egenskaper. Materialet har altså fått sin ubestridte styrke og allsidighet, nettopp i kraft av å være en kjøter. Kilder: 1. Forty, A. (2006) The material without a history. Cohen, J.L, Moeller, M. Liquid Stone - New architecture in concrete. New York: Princeton Architectural Press, s. 34-45 2. Krokstrand, O.H., Steen, Ø., Wiggen, M.M. (2012) 2. utgave Betongoverflater. Oslo: Gyldendal Akademisk forlag 3. Gartmann, F. (1990) Sement i Norge i 100 år. Oslo: Norcem A.S.

dikt tekst/ hannah hoem grelland, arkitekturstudent, ntnu, hannah@tidsskrifteta.no illustrasjon/ sina marie haave, arkitekturstudent, ntnu, sina@tidsskrifteta.no

geleidet Gjennom slusen. Traskende opp for lange steg. Skal åpenbart rett frem. Føttene bærer meg rett frem mot… Vent. Vent! Vent. Her finnes en trapp. Ser ikke hvor. Føttene bærer meg videre. Er jeg på utstilling? Blir jeg jaktet? Farer om hvert eneste hjørne. En større fare. Stand. Jeg står stille. Tenker, og føttene bærer meg rundt og opp neste sving. Jeg går i sirkel. Skal egentlig opp. Er i tredje etasje. Denne heisen går kun til tredje. Ned igjen. Bort, en roligere Stripe. Prøver igjen. Er i syvende etasje. Skulle til fjerde. Nede igjen. Tekna på netthinnen. Jaktet igjen. På utstilling igjen. Angst. Rømmer inn i et tomt auditorium. Det var fullt. Rømmer ut. Hvilken vei? Hvor er jeg? Rett frem, nå. Det er en Stripe. Bør være enkelt. Mat. Jeg lukter mat. Stipend borte. Geleidet rundt. Ufrivillig uviten. Ingen rømningsvei. Smart plan.

geleidet

oppskrift tekst/ anders holme qvist, arkitekturstudent, ntnu, andershq@tidsskrifteta.no illustrasjon/ vegard forbergskog, arkitekturstudent, ntnu, vegard@tidsskrifteta.no

DIY MUR

Muren er et solid symbol på storhet og styrke, og den er veldig praktisk. Med få kostnader, og upåklagelig minimalistisk estetikk, er dette et must for mange mennesker i dag. Tidligere i historien er muren blitt brukt for å beskytte sivilisasjoner, men i disse dager gjør teknologien at enda flere kan bygge sin egen, custom mur. Det bygges nå flere murer i verden enn det noensinne har blitt gjort tidligere!

tidsskriftet a, utg. 1, 2017, s. 36–37

har du en plagsom nabo du ønsker å finansielt ruinere? Har du lyst på en mur som gir deg pilgrimsvandrere og turister fra hele verden på plenen? Har du lyst på den sterkeste penisforlengeren av dem alle? Følte du at du ikke fikk gjort nok workshops i sommer og trenger å booke enda et par uker av neste ferie? Da er du på det rette stedet! Vi gir deg guiden på hvordan du bygger en enkel mur i kun 11 trinn.

1. Det anbefales på det sterkeste at du går gjennom flere runder med skissering, modellbygging og konsultering med eksperter før du starter å bygge. Når du har funnet ut hvordan muren din skal se ut kan du gå videre til neste trinn, men du våger ikke gå videre før du har døgnet minst én gang. 2. Sørg for at du har det du trenger. - Sement - Sand - Betongblander - Kryssfinér - Noen planker og stålstag - Spiker eller skruer - Trillebår - Hansker - Godt humør - Middagsmat - En liten del av en vissen busk som brukes som tre i modellen din. 3. Mål opp området du ønsker å bygge muren din på, ved å drive staker ned i bakken på hvert ytterhjørne av prosjektet. Dette vil fungere som en guide for muren din. Hvis du har skissert en mur med organiske former har du allerede skapt problemer for deg selv, ikke vær dum. 4. Grav vekk ca. 30 cm av jorden. Dette gjør du for å komme under frostgrensa, som forhindrer at muren vil bevege seg på grunn av frost. Hvis du bygger i ulendt terreng, sørg for at bunnen av hullet er noenlunde i vater. Gjør hullet større enn selve muren du planlegger, for å få et solid fundament under bakken. Hvis du går i førsteklasse må du huske å tenke på fundament. 5. Kutt til og sett opp kryssfinérplater langs kanten av hullet du har gravd ut. Platene må være minst 10 cm over kanten. 6. Sett stendere tett (ca. 20 - 40 cm mellomrom) for å støtte opp kryssfinéren og for å sørge for at

betongen blir jevnt fordelt. Ujevnt fordelt betong kan fungere hvis du kjører MINI cooper, og vil ha en sofa, eller lignende, i muren din. Dette kan være veldig kult. 7. Begynn å lage forskalingen til selve muren. Bruk kryssfinér og støtt den opp med stålstaker festet i bakken. Forskalingen må være sterk for å tåle trykket fra betongen. Hvis du vil, kan du lage et kjempekult avtrykk av forskalingen i betongmuren. Dette er veldig stilig, og det vil gi deg mange tektonikkpoeng.

8. Miks betong med en betongblander. Blandingsforhold finnes ofte på sementpakningen. Andel betong du må mikse vil avhenge av hvor stor muren din er. Er muren du skal lage liten, trengs det ikke like mye betong som om du skulle lage en stor mur, og vice versa. 9. Hell betongen du har blandet over i en trillebår og spa den ned i formen. Jevn ut overflaten på betongen med spaden eller lignende verktøy når formen er full. Vil du ha skarpe pigger på toppen av muren din, må disse settes i før betongen har størknet. På dette trinnet er det en god idé å gjøre dette. Hvis du derimot vil ha piggtråd kan dette gjøres etter at muren er ferdig. 10. Vent minst en halv dag før du fjerner formen, slik at betongen får tørke skikkelig. Sørg for at du har planlagt aktivitet på dette tidspunktet. Det er for eksempel morsommere å dra på diskoteket enn å vente på at muren skal tørke. Hvis du ønsker å dra til diskoteket på dette tidspunktet, sørg for at du er ferdig med alt arbeidet før lørdag, da diskoteket som oftest er åpent lørdag kveld. 11. Etter et eventuelt besøk på diskoteket, fjern formen og nyt synet av din nye mur. Du kan nå begynne å tvinge naboen til å betale for mesterverket. Hvis du er skikkelig fornøyd anbefales enda en tur til diskoteket. diy mur

artikkel

anarki og opium ein by av mørke tekst/ ane sofie kjelland, arkitekturstudent, ntnu, anesofie@tidsskrifteta.no illustrasjon/ frøydis jensen kolseth, arkitekturstudent, ntnu, froydis@ tidsskrifteta.no

Kowloon Walled City var på eit tidspunkt det mest folketeitte området på jorda. Byen som byrja som ein enklave i Hong Kong, vaks frå andre verdskrig fram til 1993 ut i eit dystopisk nettverk av brakker stabla oppå kvarandre. Små mellomalderliknande gater låg mellom betongveggar og fekk sjeldan, om i det heile, naturleg ljos. Den 2.6 hektar store byen med bygg så høge som 14 etasjar, husa på eit tidspunkt 33000 menneske. Ingen arkitektar eller ingeniørar var med på å byggje eller kontrollere vidare utbygging. aftanlufta er tjukk av feitt, os og røyk frå dei mange spisestadane og slakteria langs gata ut mot Hong Kong. Ein mann sitt på fortauskanten utanfor ein av dei mange portane inn til den innmura byen. Han har eit skilt liggjande ved føtene sine, om det er tigging eller protestering som er intensjonen er uvisst. Politiet på andre sida av gata stirrar. ein person kjem tuslande ut frå mørket, han stoppar ved vasspumpa rett bak den gamle mannen og tek seg god tid til å fylle bøtta han har med seg med vatn. Nokre dropar renn over kanten, han snur seg og forsvinn inn i den svarte gata med plastbøtta i armane. Vi følgjer etter. mannen prøver å brette ut skjorta over vatnet som skjold, og gryntar eit par gongar i irritasjon når han får fleire dropar i hovudet frå etasjane over. Stega blir lengre i det han sett opp farta. Kablar og leidningar ligg som eit nett over gateløpet og gjer det 38

tidsskriftet a, utg. 1, 2017, s. 38–39

vanskeleg å sjå meir enn tre meter opp. Det tronge smauet deler seg etter kvart opp i fleire smau på høgre og venstre side. Mannen forsvinn inn i ei gate på høgre side. Lyden av stega forsvinn eit par sekund seinare. ut frå ein gang på venstre side kan ein høyre svak latter. Eit barn kjem springande ned ei trapp med ein katt kloss hald bak. Katten har ei rotte i kjeften. Barnet kviner nøgd når ho hopper elegant over den opne kloakken midt i gata. Det lukter urin og søppel. Den litle jenta ser ikkje ut til å bry seg og sprett raskt opp ei trapp til venstre. Katten er like bak. Vi følgjer etter og latteren blir høgare.

Ei søt blomstrete lukt siv ut gjennom eit vindauge

sot. Nokon jublar til høgre, og svak stønning kan høyrast til venstre. Ei søt blomstrete lukt siv ut gjennom eit vindauge. Nokon hostar. opp nokre etasjar, gjennom fleire gater med enda fleire gateløp mellom blokk på blokk med sement og stål, blir situasjonen ein anna. Små butikkar med daglegvarer driven av familiar ligg her og der i bygningsmassane. Vi går forbi ein skule. Læraren peiker på tavla og seier fire tydelege ord, som straks blir gjentatt av ivrige elevar. ein lett bris trekk gjennom den tronge gata. Siste rest av dagsljos siv inn ein liten sprekk under ei dør der framme. Lyden av vaksne og barn som snakkar entusiastisk sprett av veggane og blir bore lenger inn i byen.

jenta er ikkje lenger å sjå. Ei dør lenger framme, slår opp og ein mann kjem sjanglande ut. I venstre hand held han ei flaske, høgrehanda bruker han til å gje det vi kan anta er eit uhøfleg teikn. Inne frå rommet kjem det rop, mannen tek eit steg til side og rekk akkurat å dukke unna ein gjenstand som går i knas mot veggen rett bak der hovudet hans ville ha vore. Han mumlar noko og sjanglar bort. vi fortsett vidare. Lampane over nokre av bedriftene blinkar og det kunstige ljoset kastar eit gulaktig skjær i korridoren, søppel ligg strødd og alt er fuktig. Det ligg nokre vinduer ut mot den ein meter breie gata, dei fleste av dei er grå eller svarte av

ute på taket sit ein liten del av fellesskapet og et. Dei vaksne diskuterer og småpratar. Nokre av dei små har sett seg lei middagsbordet og leiker blant hundrevis av antenner. I solnedgangen ser det ut som dei leiker i ein skog med Hong Kong sine ruvande skyskraparar som fjell i bakgrunnen. Enklavetilstanda gjorde byen attraktiv for bedrifter og menneske som ville sleppe unna loven, og var kjend for bordeller, opiumbuler og ulisensierte tannleger. I 1987 blei Storbritannia og Kina einige om at forholda i byen ikkje lenger kunne tolererast. Rivingsarbeidet byrja i 1993 og vart ferdig i 1994. I 1995 opna Kowloon Walled City Park med nokre element frå den tidlegare byen; To militærkanonar og eit gamalt byskilt frå sør-porten er eit par døme. anarki og opium

propaganda tekst og illustrasjon/ sara solana, kunstner og fotograf, sara@tidsskrifteta.no og mari mostrĂ¸m nilssen, arkitekturstudent, ntnu, marimn@tidsskrifteta.no

Boring, mass produced buildings with no personality. Eighty percent of people living in ugly places. Cities growing out of control. People crying out for help. Fresh air turning obsolete. Population getting asthma because of bad design. A future going down the drains.

IS THIS WHAT YOU WANT YOUR FUTURE TO LOOK LIKE? This is NOT fake news! Enroll to your nearest architecture school today! CHANGE THE FUTURE!

artikkel tekst/ malin dalby borger, arkitekturstudent, ntnu, malin@tidsskrifteta.no illustrasjon/ ruben ratkusic, arkitekturstudent, ntnu, ruben@tidsskrifteta.no

dĂ¸dsfin arkitektur arkitektur bygget i elendighet

tidsskriftet a, utg. 1, 2017, s. 42â&#x20AC;&#x201C;43

Hva kommer du til å tenke neste gang du ser noen av disse byggene?

Har du vært i Egypt for å se de vakre pyramidene i Kairo? Har du nytt de storstilte byggene i gamle Roma, eller Washington DC? Kanskje har du spurt deg selv hvem som bygde det og hvordan de hadde det. For mange gamle bygninger er svaret ofte veldig trist. Diktatur, korrupsjon, slaveri og elendighet har gitt oss mye innen arkitektur og kunst. arkitektur - til hvilken pris? Pyramidene i Egypt var monumentale gravkamre for kongene i Det gamle Egypt. De er i all hovedsak bygget for å hedre én person. Størrelsen på pyramidene varierte ut ifra hvor mektig man var som konge. Den største pyramiden er 145 meter høy, med en grunnflate på 50.000 kvadratmeter. Pyramiden består av ca. 6 millioner tonn med stein. For å bygge denne over en periode på 20 år, må man flytte 8 tonn med stein hver time, dag og natt. Du som har opplevd de mektige pyramidene i Egypt, streifet det tankene dine at de som hugget ut steinene ble pisket og slått rundt? Tenkte du på det tunge arbeidet de gjorde uten tilstrekkelig mat og drikke i den stekende varmen? Hos de aller fleste vil svaret være “nei”. Men når du tenker over det, gir det deg kanskje en litt bitter ettersmak. – Det gjør det i hvert fall for meg. Mye av den eldste arkitekturverkene i Europa er bygget under en ledelse av mektige keisere. Under keisertiden i Romerriket var preget av krig, uroligheter og fattigdom. Likevel ble noen av de mest kjente bygningene i disse områdene bygget i denne perioden. Romas Colosseum er et godt eksempel. Amfiteateret er et slags triumfmonument som er reist for å feire militære seire. Det er bygget for å vise rikets makt og velferd, eller mer spesifikt hvor mektig keiseren var. Pengene i dette fattige keiserdømmet ble brukt til å bygge storstilte bygninger. bygning mer verdt enn mennesket? Familien Obama flyttet inn i det hvite hus velvitende

om at afrikanske slavearbeidere bygget huset deres for 200 år siden. I en tid da afroamerikanere var mindre verdt, ble de brukt som slaver for å bygge flere av de mest monumentale bygningene i USA, der i blant også det hvite hus. Familien har ved flere anledninger uttalt at det til tider har vært tøft å sove i et rom mennesker har dødd for å få oppført, spesielt med deres bakgrunn. Hvordan påvirker det deg at bygget du synes er så fantastisk vakkert, ble bygget under et diktatur som brukte pengene på dette bygget og ikke på syke, sultne mennesker? Det at bygget ble viktigere enn menneskene vil jeg påstå er ganske så ekstremt. At dette var tilfellet for en stund tilbake, vet de fleste, men at det fremdeles eksisterer i dag er det mange som ikke får med seg. Nord Koreas diktatorer har i en årrekke fått reist statuer av seg selv rundt om i landet. Senest i 2011 ble det reist to femti meter høye statuer av to tidligere diktatorer. Fotball-VM i Qatar i 2022 har fått mye oppmerksomhet i forbindelse med byggingen av de nye arenaene. Arbeiderne har av mange fått betegnelsen slaver. De jobber under så forferdelig forhold at mange dør. Flere fotballspillere har uttalt at å spille på en arena bygget av slaver, vil sette en demper på deres opplevelse. Skal fremdeles bygget komme foran mennesket? Samtidig har elendighet generert mye flott arkitektur vi ikke ville vært foruten. Ikke sant? Historie forblir historie, og det er ingenting vi kan gjøre, utenom å lære av den. At arbeiderne i Qatar burde få bedre betalt og ha bedre arbeidsforhold, er det ingen tvil om. Kilder:

1. Pyramidene i Egypt (12.08.16) Tilgjengelig fra: https:// snl.no/pyramidene_i_Egypt (Hentet: 25.02.17) 2. Det er moderne slaveri (11.10.16) Tilgjengelig fra: https://www.nrk.no/sport/saksoker-fifa_-_-det-ermoderne-slaveri-1.13173075 (Hentet: 25.02.17) dødsfin arkitektur

tegneserie tekst og illustrasjon/ jan trinh, arkitekturstudent, ntnu, jan@tidsskrifteta.no

livet som arkis Arkitekturstudenter opplever mange sære ting. Det hender at de plukker opp de merkeligste vaner..

Som arkitektstudent, blir en raskt oppmerksom

påraskt og avhengig av rom. Som arkitekt blir en oppmerksom på (og av) rom.

tidsskriftet a, utg. 1, 2017, s. 44–45

Etter alle takstudiene, modelbygginga og

oppfordres til Etteroppgittheten, takstudier, modellbygging ogarkitektstudenten oppgitthet, å skaffe seg en nakkekrage. oppfordres arkitekturstudenten til å skaffe seg en nakkekrage.

Arkitekturstudenter bedriver gateyoga i offentligheten, både under prosess og på fritiden for å forebygge stress. En arkitekturstudent vil oppleve omsorgsfølelse for materialet de må behandle under prosessen.

Arkitektstudenter bedriver med Gateyoga i offentligheten, både under konseptets prosess og i fritida for å forebygge stress. Arkitektstudenter bedriver med Gateyoga i offentligheten, både under konseptets prosess og i fritida for å forebygge stress. Følg dine håp og drømmer.

En arkitektstudent vil oppleve omsorgsfølelse over materialet de må behandle under prosessen.

Etter første semester, blir arkitekturstudetenes blodceller erstattet med kaffebønner.

Etter første semester, blir arkitektstudentes blodceller erstattet av kaffebønner.

En arkitekturstudent må ha et stort repertoar av alle slag, inklusivt papp, skrot og kulinariske erfaringer.

En arkitektstudent må ha et stort repertoir av alle slag, inklusivt kulinariske erfaringer og papp og skrot.

livet som arkis

debatt

borettslagsmål tekst/ erik hjelle carlson, arkitekturstudent, ntnu, erik@tidsskrifteta.no foto/ eline thunes johansen, arkitekturstudent, ntnu, eline@tidsskrifteta.no

Kan man dytte debatten om boligstandarden videre ved å presentere borettslaget som ny aktør for boligutvikling? Kan borettslaget fungere både som middel og målet for bedre boliger? rett til å bo Et borettslag er en juridisk enhet der flere mennesker sammen eier en eiendom, og andelen deres i borettslaget gir dem borett i eiendommen. Et borettslag er organisert lignende et aksjeselskap hvor man eier en del av selskapet gjennom en aksjepost. Borettslag kan etableres av boligbyggelag som OBOS, USBL og TOBB, men også av private aktører som bygger boliger, eller privatpersoner som går sammen om å bygge sin egen bolig. Det finnes to typer borettslag: tilknyttede og fristilte. Noen borettslag er tilknyttet boligbyggelaget som opprettet dem, noe som medfører at medlemmene i boligbyggelagene har forkjøpsrett i borettslaget og at de har medbestemmelsesrett i styret. De fristilte borettslagene har 46

tidsskriftet a, utg. 1, 2017, s. 46–47

ingen forpliktelser overfor utbygger. Det ble etablert mange nye borettslag etter krigen, ofte på generøse tomter litt utenfor sentrum av byene. Mange av disse tomtene eies i dag av borettslagene, og det finnes ofte gode muligheter for utbygging. voksende profitt og overskudd Dagens tilbydere av boliger er i hovedsak delt i to grupper: private aktører som gjennom en forretningsmodell tilbyr boliger på det åpne markedet og boligbyggelagene som tilbyr boliger til sine medlemmer. Boligprisene skyter i været og aktørene prøver etter beste evne å tilby boliger som markedet vil ha. Ulempen er at markedet i så stor grad er presset, slik at utviklerne kan tilby nesten hva det skal være, så lenge de holder seg til de krav myndighetene har satt. Etter enkle søk i Statistisk Sentralbyrå sine databaser kan man fort se at prisene vokser i utakt med lønninger og materialkostnader, og selv om tomtekostnadene øker, sitter utbygger igjen med betydelig profitt.

Hva hvis flere kunne nyte godt av denne profitten? Kan borettslagene med generøse tomter, plassert i områder med velutviklet infrastruktur, hvor politikerne og samfunnet er interessert i tettere bystruktur være aktive aktører i byutviklingen? Borettslaget kan slik oppnå oppgradering, utvikling og forbedringer av sine områder, samtidig som byen fortettes. Borettslagene har mulighet til å ta opp lån for å bygge ut, og siden de allerede sitter på store verdier i form av tomt og boliger vil lånene kunne ha god sikkerhet.

og beboere sine ønsker? Borettslaget kan potensielt være begge. Tilpasning, respekt for omgivelsene og områdeforståelse vil stå sterkere, og være vanskeligere å løse enn om man kun bygde på en fristilt tomt. Muligheter og behov for fellesfunksjoner og møteplasser blir tatt mer seriøst. Realiseringen vil basere seg på at løsningene hever området, at de nye byggene ikke hindrer utsikt eller slår ihjel områdekarakteren. Det nye ville måtte gi noe tilbake til omgivelsene.

Boligmarkedet trenger flere aktører og vil ikke da borettslagene kunne være en spennende ny en?

Utopisk kanskje, og utfordrende helt sikkert, men vi trenger flere drivkrefter i utviklingen av by og bolig. By, nabolag, bolig og arkitektur representerer komplekse systemer som ikke kan ses på som et produkt, derfor trenger man flere stemmer for å være med på å definere hva som er viktig. Dagens situasjon kan ligne på det man ser i dagligvarebransjen, der de store selskapene får all definisjonsmakt når det kommer til hva vi som konsumenter skal foretrekke, systemet er for stort for variasjon. De tar ikke nødvendigvis feil når det kommer til hva forbrukerne ønsker seg, men siden det ikke finnes noe alternativ vet vi ikke om de har rett heller.

boligvekst i borettslaget En mulighet er at borettslaget selger ut sin eiendom til en boligutvikler og denne utvikleren setter i gang prosjektet. Da vil borettslaget enkelt og greit tjene penger som kan brukes på oppussing, betjene fellesgjeld eller oppgradere uteområder. En annen mulighet er at borettslaget selv tar ansvar for utbyggingen, og det er her man kan øyne en litt annen tilnærming til boligprosjektet, en tilnærming som kan føre til andre resultater enn de man ser ellers. En privat utbygger tenker først og fremst på profitt i form av penger, det ligger vel i næringens natur. Dette betyr ofte at man stiller seg inn etter myndighetenes reguleringer og hva markedet ønsker. Når markedet er brennhett, sier det seg selv at om man treffer på det første, så treffer man på det andre. profitt snudd på hodet Hva ville da skjedd om man lot føringene komme fra fremtidige naboer

Kilder: 1. Aakre, B. og Wyller, C. Borettslag. Tilgjengelig fra.: https://snl.no/ borettslag (Hentet: 19.02.2017) 2. Byggjekostnadsindeks for bustader: viser i januar 2017 en endring på 3,3 % fra januar 2016. Tilgjengelig fra.: https://www.ssb.no/ priser-og-prisindekser/statistikker/bkibol (Hentet 19.02.2017) 3. Boligprisindeksen viser en vekst på 10,1 % fra 4.kvartal 2015 til 4.kvartal 2016. Tilgjengelig fra.: https://www.ssb.no/priser-og-prisindekser/ statistikker/bpi (Hentet: 19.02.2017)

borettslagsmål

kranglekroken

tek on me tekst/ solrun skiple fjær, arkitekturstudent, ntnu, solrun@tidsskrifteta.no foto/ joana bruno, grafisk designer, joana@tidsskrifteta.no

Det er fredagskveld på tegnesalen, en ensom stemme høres fra en forlatt gruppe pulter. «TEKing away, I don’t know what, what to TEK, I’ll TEK it anyway.» Fra andre siden av salen roper en stemme: «Ane, synger du på a-ha akkurat nå?» «Javisst man, har lagd min egen versjon, den hetar “TEK on me”.» Gustav kommer gående bort til den forlatte gruppen pulter. «Ja stemmer det, det har jo nylig vært høring for TEK17, hva syntes du om forslaget?» «Veeeeel, syns jo egentlig det e litt tragisk.» «Ja, enig, kommunal og moderniseringsdepartementet burde ta seg en bolle. Hvorfor har vi tekniske forskrifter engang? Vi hadde nok greid oss mye bedre uten TEK. Folk er jo ikke dumme?» «Ehm, unnskyld meg, det e jo akkurat det de e. Vi trengar TEK, ka tror du det kapitalistiske systemet vårt ville etterlatt av boligar om vi ikkje hadde noen krav. Spesielt i vårt desperate boligmarked!» «Ja, men en av grunnene til at boligene er så dyre, og presset så stort, er jo fordi kravene er FOR høye, det koster jo svin å bygge i Norge. Du vil vel at vi unge skal ha en sjanse til å komme oss inn på boligmarkedet?» 48

tidsskriftet a, utg. 1, 2017, s. 48

«Alt kostar svin i Norge. De strenge kravene i TEK10 skulle ifølge Baard Schumann føre til en merkostnad på 600 000 kr per toroms. Men jammen santen var det ikkje bullshit det direktøren i Selvaag Bolig sa; det blir i praksis maks 100 000 kr i merkostnad. Det e ikkje TEK som gjør bolig i Oslo sentrum til reine Atlantis for en gjennomsnittlig 25-åring. «Så fine fakta du har funnet deg, har du lest Arkitektnytt eller?» «Ja, det har eg faktisk.» «Men tenk litt utenfor boksen da. For det er det TEK er, en boks. Selv om forskrifter og vedtekter hjelper oss å unngå dårlige bygg, er den også en kakeform som ikke gir plass til ukonvensjonelle løsninger, kreativitet og den beste, mest unike arkitekturen.» «TEK e mer enn et sikkerhetsnett, lovverket i TEK skal brukes av staten til positiv samfunnsutvikling. Krav på dagslys e godt for den mentale helsen, og god mental helse blant befolkningen er viktig for samfunnet. God universell utforming gjør det lettare for mer enn bare de med funksjonsnedsettelsar, det gjør at eldre kan bo lengar i boligen sin, at du kan bo lengar i boligen DIN en dag. Å passe på at alle får en viss kvalitet i boligen e en prioritet som vi kan tjene så mye på i det lange løp.» «Jeg skal aldri bo i en masseprodusert boligblokk uansett. Jeg skal tegne mitt eget.» «Ja, vi arkitektar e jo litt skadet på den fronten.»

bibliotekhjørnet

arkbib anbefaler tekst/ stine thordarson moltubakk, arkitektur- og byggbiblioteket, stine.moltubakk@ub.ntnu.no foto/ frida kvernmo, arkitektstudent, ntnu, frida@tidsskrifteta.no

politikk og det bygde rom Lite (om noe) av det menneskeskapte er. Alt har en intensjon, en politikk, et script som vi aktivt eller ubevisst kan følge eller motarbeide. Arkitektur og planlegging brukes, mer eller mindre subtilt, til å fremme ønsket og kontrollere uønsket adferd. Det er ofte de «små» tiltakene folk flest legger merke til – for eksempel benken i busskuret med bøyler som gjør den umulig å ligge på, eller piggene som gjør at man ikke kan sette seg på en beleilig fremstikkende bygningsdel. Dette gjøres og har blitt gjort i en langt større skala gjennom planmessig utforming av byer og bygninger. Ofte til fellesskapets beste, men også for å undertrykke folkelig opprør mot en undertrykkende stat. arkitektur og vold Når makten reiser signalbygg blir dette ofte et symbol for den samme makten og kan gjøre bygningen til et mål for de som vil skade makten, noe som skjedde i USA den 11. september. Slike terrorangrep avler frykt, som igjen skaper krav om design som skal forhindre lignende angrep. Boken Architecture and Violence (2011) inneholder en rekke teoretiske essays med ulike perspektiver på temaet arkitektur og vold, blant annet hvordan arkitektur og byplanlegging både kan beskytte mot vold, tiltrekke seg vold og utøve vold. Bidragsyterne henter eksempler på vold i sammenheng med arkitektur fra ulike tider, land og kontekster. For eksempel terrorangrepet mot Dubrovka-teateret i Moskva, arkitekten Borrominis selvmord og en nattklubb i Libanon bygd over et åsted for etnisk rensing.

diktatorisk byplanlegging Boken Urbanism and Dictatorship. A European Perspective (2015) samler en rekke historisk-teoretiske tekster, som ser på hvordan Europas mange diktaturer har formet flere av verdensdelens største byer. Et velkjent eksempel som få tenker på som diktatorisk er Haussmanns restrukturering av Paris. Dette var et oppdrag han fikk av Napoleon, som slett ikke var en demokratisk valgt leder. Boken fokuserer i hovedsak på realiserte byplaner, men tar også for seg urealiserte prosjekter, interne debatter og aktørene som har deltatt i prosjektene. Hvordan har for eksempel urbanisme blitt brukt av diktaturer for å legitimere og demonstrere makt, forhindre opprør og produsere konsensus? Og hva skjer med byens utforming når diktaturene blir oppløst? okkupasjonsarkitektur Det finnes en del litteratur om hvordan arkitektur brukes i krig og under okkupasjon. Et av de mest sentrale verkene er Eyal Weizmans bok Hollow Land. Israel’s Architecture of Occupation (2007). Boken er en historisk gjennomgang av konflikten fra 1967 frem til i dag. Samtidig er det en analyse som fanger selve essensen i den israelske okkupasjonen: dens opprinnelse, hvordan den har utviklet seg, og alle de ulike måtene okkupasjonen fungerer på. I løpet av boken viser Weizman frem hvordan selve landskapet og bygningene i de israelske okkuperte territoriene har blitt transformert til våpen og kontrollverktøy i konflikten, og samtidig blottlegger han det politiske systemet som ligger til grunn. bibliotekhjørnet

tidsskriftet a www.tidsskriftetA.no

A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.

redaksjon Kimberly Wolf (ansv. red., styreleder), ntnu Mari Mostrøm Nilssen (nestleder, jour.ansv.), ntnu

til bidragsyterne vil du skrive til tidsskriftet a? Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei.

Ane Sofie Kjelland (jour.ansv.), ntnu Sina Marie Haave (økonomiansv.), ntnu Sandra Elise Nylund (layoutansv.), ntnu Ruben Ratkusic (foto- og ill.ansv.), ntnu Hanne Barriteau Siiri (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu journalister

Malin Dalby Borger, Solrun Skiple

Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskriftetA.no.

Fjær, Mina Afsari- Rad, Eline Mogen, Julie Gaby Berger, Hannah Hoem Grelland og Anders Holme Qvist fotografer og illustratører

Eline Thunes Johansen,

Sara Solana, Vegard Forbergskog, Joana Bruno, Nadia Buer Haugen, Jan Trinh, Frøydis Jensen Kolseth, Christel Hilmo, Johannes Laukeland Fester Sunde og Frida Kvernmo layout

Hege Akernes Olsen, Caroline Kiær og

takk til

Quynh Lan Truong

forside Frøydis Jensen Kolseth og Ruben Ratkusic

Annonser Martine Elisabeth Kjøge og Sina Marie Haave sina@tidsskriftetA.no

Kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: redaksjonen@tidsskriftetA.no Nett: www.tidsskriftetA.no Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket Opplag: 750 Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

Eline Thunes Johansen, Hanne Barriteau Siiri, Fredrik Lund, Erik Hjelle Carlson og Stine Thordarson Moltubakk

Akademika GlĂ¸shaugen har det du trenger av utstyr og fagbĂ¸ker innen arkitektur. Vi hjelper deg gjerne!

gloshaugen@akademika.no

tidskrifteta.no