Tidsskriftet A 1/2016 by Tidsskriftet A

1/2016 kommunikasjon

Fakultet for arkitektur og billedkunst

Kunnskap for en bedre verden

www.ntnu.no/ab - www.facebook.com/ab.ntnu

Bli medlem nå! Som studentmedlem i AFAG får du mange fordeler fra første dag. Studentmedlemskap gir deg: • Reisestipend • Advokathjelp • Forsikringer og banktilbud • Karrierevieledning • Hjelp til å starte egen bedrift Les mer og meld deg inn på www.afag.no

innhold

Kommunikative egenskaper / 05 Studene// /// Hva skjer A? / 06

leder oppdateringer

God nok / 10

novelle

Kommunikative byggeklosser / 12

intervju

Hva kommuniserer byen? / 14

artikkel

Oppskift på MNAL NTNU / 16 Idealmenneskelig arkitektur / 18 Skikkelig SlumGatenes tause historie / 26

oppskrift illustrasjonsreportasje essay

At the airport / 28

reportasje

Reaksjon og motreaksjon / 30

diskusjon

Blomar og bier / 32

kommentar

Tanker om språk / 36

kommentar

Mangel på kommunikasjon i arkitektur / 38

kommentar

A plan is worth a thousand diagrams / 40 *HOST**HOST* og nye medier / 44

debatt fjerneverdig

Akademisk poesi eller oppmøst piss? / 46

kranglekroken

Arkbib anbefaler / 47

bibliotekhjørne

Forside Christian Lycke

Sørenga byggetrinn 6 Ark. MAD / Ill. Eve Images 3 av 4 arkitektkontor på Sørenga bruker ArchiCAD.

LAST NED GRATIS STUDENTVERSJON PÅ MYARCHICAD.COM Over halvparten av norske arkitekter bruker i dag ArchiCAD som sitt BIMprogram. www.graphisoft.no Tel: 21 55 58 00 student@graphisoft.no

leder

alice lødemel sandberg ansvarlig redaktør

fra tidsskriftet a sitt arkiv: A (1994), cover

Kommunikative egenskaper Ikke sjelden forteller kunsten betrakteren noe, den kommuniserer et budskap eller en følelse. Andre ganger skal ikke kunsten kommunisere noe som helst, bare være. Uansett har kunst et språk, et uttrykk, og selv om kunstverket ikke skal fortelle oss noe, så formidler det dette språket. I arkitekturen, som er funksjonspreget, kommer vi ikke utenom kommunikasjon. Det vi forteller med hvordan vi planlegger våre byer eller bygger våre boliger, er et resultat av vår kultur, våre verdier, vår historie, vår politikk og vårt samfunnssyn. Som arkitekter er vi kanskje ikke så bevisst hvor stor påvirkningskraft vi har på menneskers liv. En planløsning i en bolig sier noe om når og hvordan en familie skal møtes i hverdagen og kan således legge grunnlag for hvordan dynamikken utvikler seg i den familien. Å planlegge for kommunale boliger i et veletablert boligstrøk sier noe om at vi ønsker integrering av både vanskeligstilte og nye borgere, som igjen kan påvirke hvilke holdninger og verdier vi bygger landet videre på. Adskilte garderober for menn og kvinner sier noe om at vi alle skal identifisere oss med ett av to kjønn,

noe som gjør at enkelte føler seg ekskludert og utstøtt. En entré sier noe om at her tar vi av oss skoene før vi går inn. En lukket dør sier noe om at de innenfor ikke vil sosialisere med de utenfor. Hva sier døra? Hva sier gata? Hva sier fargene? Hva sier fasaden? Miskommunikasjon kan skape stress og vanskeligheter, også når det kommer til arkitektur. Er man ikke tydelig i det arkitektoniske språket kan man for eksempel tro man spaserer inn på en kino, men havne midt i en gudstjeneste. Akkurat det å være tydelig i språket er ikke arkitektens sterkeste side, her når det kommer til det verbale språket. I tillegg til å være bevisst hvilket språk vi ilegger arkitekturen, og hva vi kommuniserer gjennom den, må vi også være bevisst det verbale språket vi bruker. Det være seg når vi kommuniserer oss imellom for å drive prosjektet videre, når vi kommuniserer med en byggherre som skal ville investere i våre idéer, og når vi kommuniserer med de utenfor fagstanden om verdien av planlegging og arkitektur. En liten påminnelse der altså, om viktigheten av verbal og nonverbal kommunikasjon.

leder

oppdateringer

hva skjer, a? tekst/ ingeborg stavdal, arkitekturstudent, ntnu, ingeborg@tidsskrifteta.no og tora vollset, arkitekturstudent, ntnu, tora@tidsskrifteta.no

politikk

havn eller kaffe latte? Siden nyttår har debatten rast rundt Nyhavna og kommunens planer om “en tett, urban struktur med bolig, næring, service, kulturinstitusjoner og rekreasjonsanlegg i en blanding som gjør byen levende og inspirerende”. Å flytte store deler av havnevirksomheten ut av byen er korttenkt - mener mange.

trondheim byplankontor

urbanistene

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 6–9

varsko! Det har kommet redaksjonen for øre at Urbanistene skal spise boller og drikke kaffe på en asfaltflekk et sted i byen siste oppdatering fra vår insider er at det blir på Brattøra-siden av Skansenbroa. Vi håper de får fram budskapet om “å forbedre byen vår”. Lykke til!

forelesninger

armand nouvet

en spennende arkitekt Armand Nouvet fra Paris kommer på besøk til Trondheim for å prate om seg selv. Boligkurset våren 2015 besøkte boligprosjekter i Paris da vi oppdaget en av hans fantastiske bygårder rett ved siden av, og fikk en grundig innføring i fasaden av kurslederens engelske venn. Redaksjonen anbefaler! 07.april kl 19.00 studio Beta (prinsens gate 8) 08.april kl 14.15 auditorium S5

byvrimmel - nla fagdag 2016 Norske Landskapsarkitekters Forening arrangerer fagdag for å diskutere hvordan man finner fram i byvrimmelen. Foreningen har invitert en rekke foredragsholdere som blant annet skal diskutere hvordan man skaper gode byrom og hvordan man ivaretar variasjon og mangfold i byen. I tillegg arrangerer de for første gang i år en designkonkurranse for studenter der vinneren vil bli kåret i løpet av dagen. Les hele programmet og meld deg på her: www.landskapsarkitektur.no 15. april kl 9.30-16.30 clarion hotel & congress trondheim

nla

oppdateringer

utstillinger

oslo open

oslo open - åpent atelier I 2000 etablerte en rekke kunstnere og kunstinstitusjoner festivalen Oslo Open. Det er en kunstnerstyrt festival som har som mål å gi kunstnere en alternativ arena å bli sett på. 16. og 17. april åpner kunstnere over hele Oslo sitt eget arbeidssted, sitt eget atelier, for omverdenen. Kunstneren får selv presentere sin egen kunst. Som besøkende kan man få et innblikk i hvordan kunstnere arbeider og hva kunsten er før den blir stilt ut i et galleri eller på et museum. Les mer på Oslo Opens hjemmesider: www. osloopen.no

hare av georg jacobsen, foto dag asle langø

16.-17. april

ingeborg og tora

i samlingen: høydepunkter Gjennom våren og sommeren skal Trondheim Kunstmuseum vise frem noen av høydepunktene fra samlingen sin på omtrent 5000 verk. De skal fylle hele første etasje med verk fra over 150 år, og sier selv at man vil finne noe med lokal forankring, nasjonale og internasjonale hovedverk, noen selvfølgeligheter og enkelte overraskelser som på sitt vis vil speile institusjonens egen historie. 17. april – 16. oktober tkm bispegata

meta.morf 2016 – nice to be in orbit For fjerde gang arrangeres i år Meta.Morf i Trondheim. Biennalen har mål om å vise frem kunstnere, forfattere og forskere som undersøker mennesket som “interstellare reisende”. De vil også undersøke hvordan vi er i ferd med å endre vårt forhold til stjernene, og med det også forholdet til oss selv. Noen av stedene og institusjonene som er en del av biennalen er Fakultetet for arkitektur og billedkunst ved NTNU, Kosmorama Filmfestival, Babel visningsrom for kunst, PNEK - produksjonverksted for elektronisk kunst, Trondheim Kunstmuseum og Trondheim Symfoniorkester.

vandringer Bli med facebookvennene dine på vandringer i byen denne våren! Litteraturhuset i Trondheim har ikke noen crib ennå, men inviterer oss med på tur i stedet. Er du en nysgjerrig lesehest kan du hive deg med på “vandring i det Trondhjem som svant” der du drar på leting etter usynlige spor fra den eldre trondheimslitteraturen. Har du også en skurk i magen kan du snike deg med på “kriminell vandring” med byguide, skuespillere og forfattere som viser oss litterære skyggesider. Det er lurt å komme tidlig - det er mange som skal på Kate’s Party (1,2 tusen).

facebook

pamela breda

10. mars – 1. mai

oppmøte begge: trondheim folkebibliotek kriminelt: 5. april kl 18:00 litterært: 8. mai kl 12.00

oppdateringer

novelle tekst/ ingvild stokke, arkitekturstudent, ntnu, ingvild@tidsskrifteta.no illustrasjon/ eline thunes johansen, arkitekturstudent, ntnu, eline@tidsskrifteta.no

god nok

Han hadde fått innkalling til legen igjen. Etter han fylte femogåtti kom de oftere, noe han godt kunne vært foruten. Legen fortalte som regel bare at han hadde blitt gammel, og litt glemsk. Det visste han allerede. Besøket endte alltid i en oppfordring om å søke institusjonsplass på sykehjemmet ved Ammerud. Selv mente han at han godt kunne vært foruten det også, men hun mente han ville ha det bedre der. Noen kunne hjelpe ham med å stå opp, huske medisinene og lage middag. Det viktigste av alt, sa hun alltid, var å ha noen å forholde seg til. På den måten ville han vite hvilken dag det var i uken og om det var formiddag eller ettermiddag, vår eller sommer. Kanskje kunne han slippe å dra på legebesøk så ofte hvis han takket ja til tilbudet, men aller helst ville han bare bli boende her i Brobekkveien. Han hadde flyttet inn i den lille leiligheten i andre etasje for snart tjue år siden, det samme året han hadde fått høreapparatet i posten. Her hadde han sin egen lille balkong med utsikt til en parkeringsplass og gode naboer både over, under, i øst og i vest. Sist legebesøk hadde hun insistert, og hadde rukket å fylle ut halve søknadsskjemaet før han bestemte seg

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 10–11

for å stoppe henne. Da var det fordi han hadde sluttet å ta morgenmedisinene. Etter det unge paret bak veggen i vest måtte selge labradoren, hadde han rett og slett ikke våknet tidlig nok. Det sluttet å være et problem da familien i underetasjen fikk trillinger for fire måneder siden. Ungene våkner alltid i sjutiden, så det gjør han også. Da tar han medisinene, pusser tennene, koker kaffe og setter seg i stuen. Ellers var det ikke noe galt med rutinene hans. Resten av dagen er som den har vært i mange år. Ved titiden går det av en vekkerklokke i leiligheten ovenfor. Den ringer av med jevne mellomrom i en halv time. Etter den andre repetisjonen smører han seg to halve brødskiver med syltetøy, og etter den fjerde har posten alltid kommet. Han får fortsatt Aftenposten og VG, selv om det er vanskelig å lese de minste ordene. Raslingen av papiret og de største overskriftene holder ham med selskap i en liten time. Så blir han sittende i stillhet til arbeidsdagen er over. Klokken nærmer seg fire når det begynner å gå i dørene igjen. Da lager han middag, setter seg ved bordet, skrur høreapparatet i det venstre øret på fullt

og venter. Det hender at maten hans blir kald før familien bak veggen i øst er klar til å spise. Men han setter pris på å høre om fotballkamper, matteprøver og overtid etter en rolig formiddag, så det gjør ikke så mye. Han takker for maten når de er ferdige, og tar ettermiddagsmedisinene til lyden av oppvasken. Resten av kvelden prøver han å skille lydene fra fire forskjellige fjernsynsapparater, og prøver å se for seg hva som skjer på Barne-TV, og hva de ler av på et fremmedspråklig program. Når lydene samler seg i dagsrevy-jinglen slår han på sitt eget apparat for å få med seg det han ikke klarte å lese i avisen. En drøy halvtime senere takker programlederne for seg, og familien i øst begynner å krangle om hvem som skal ha fjernkontrollen resten av kvelden. Da tar han de siste medisinene og avslutter dagen i sengen.

Da han prøvde å forklare dette til legen insisterte hun på at disse rutinene var for ensformige. Der tok hun også feil. Han vet at det er fredag når bryllupsbildet til søsteren danser i takt med bassen fra den andre siden av vestveggen, og det er søndag når han ikke blir vekket før ti. Han vet også at trærne har begynt å gulne når den første julesangen spilles ovenfor. Det nærmer seg jul når noen bruker to timer på å dra alle ski og kjelker ut av boden, og sommeren har kommet når ungene i øst spiller krigsspill før middag. Nei, tenk det, her hadde han både rutiner og selskap hele dagen. Noe aldershjem skulle ikke legen få stenge ham inne i denne gangen heller. Så lenge veggene forble tynne og ingen av naboene flyttet, hadde han det godt nok her. god nok

intervju

tekst/erik hjelle carlson, arkitekturstudent, ntnu, erik@tidsskrifteta.no illustrasjon/ tiina tinouschka nilsson, kunststudent, tiina@tidsskrifteta.no

Kommunikative byggeklosser erlend blakstad haffner om poplåter, peter cook og kroppen som misfoster.

Hvordan kommuniserer man arkitektur til folket? Særlig i starten av studieforløpet er dette ett spørsmål mange stiller seg, før de etter hvert ikke lenger er en del av folket. Erlend Blakstad Haffner og Håkon Matre Aasarød ville finne det ut. De tok i bruk det kanskje mest folkelige byggverket av alle, campingvogna, og startet kontoret Fantastic Norway. På sine reiser havnet de blant annet helt nord i landet, på biennalen i Venezia og i de tusen hjem med TV-serien “Håkon og Haffners byggeklosser”. Etter 10 år med Fantastic Norway gikk de i 2013 hver til sitt, men driver fortsatt med arkitektur. Vi spurte Erlend Blakstad Haffner om arkitektur og kommunikasjon.

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 12–13

Det å ha så stort fokus på kommunikasjon av arkitektur, på hvilken måte har det forandret hvordan du selv ser på arkitektur? erlend b. haffner Nå ser jeg på den tette dialogen med klient og samfunn som noe som legger grunnlaget for et godt prosjekt. Det optimale er ikke det optimale. Det vil si at motstand er bra for sluttproduktet. Pop er bra, men det er ikke mange polerte poplåter som blir stående. Man må skille mellom produkter og arkitektur! tidsskriftet A

Hva er de største utfordringene arkitekter står overfor

når det kommer til å samarbeide med folk som ikke er arkitekter? Arkitektur er en dialog man starter som arkitekt, en setning man formulerer eller formgir som svar på en utfordring eller utspill fra en klient eller et samfunn. Enetale er jo ikke så spennende i det lange løp, så man må vel lære seg å lytte til det den andre sier i samtalen. Jeg er også opptatt av at et prosjekt ikke skal være for polert! Det skal være rom for å være menneske, vi er alle litt skakke på et vis. I et samfunn som er så preget av overflate og representasjon må man huske at kroppen skal møte omgivelsene i dagliglivet uten alltid å måtte prestere eller føle at den er et misfoster! På hvilken måte er språket i fagmiljøet i veien for den brede forståelsen for arkitektur? Frykten for å forenkle kan tildekke hva vi har å bidra med som arkitekter. Det er mulig å kommunisere på flere plan. Hvem og hva har inspirert deg til å jobbe med arkitektur på den måten du har gjort? Jeg vokste opp med Peter Cook (Archigram). Han bodde på loftet hjemme når han underviste i Oslo. Peter er en utrolig dyktig tegner og kommunikator. Men han tar også faget svært alvorlig, samtidig som han presser på for innovasjon i alle ledd. Peter var

utrolig fri i sin rolle og ble min første referanse til profesjonen, senere skjønte jeg at han heller var unntaket enn regelen. I studiedagene var Rural Studio store, men det er klart Svein Hatløys tanker har blitt innprentet som selve ryggsøylen i utdannelsen. I tillegg holdt Robert Mull, senere rektor på CASS, London, et veldig inspirerende foredrag om medvirkning i Nord-Irland da vi gikk i 1. klasse. Det var en øyeåpner. Jeg avsluttet mine studier i London med ham som min professor. Hvilke elementer ville du styrket eller lagt til i dagens utdanning av arkitekter? Jeg tror generelt sett den norske utdannelsen er veldig god, og det virker som studiestedene tilbyr bredde. Det er bra, fordi det gir større faglig ståsted. Jeg synes man i større grad kunne legge opp til kontakt med samfunnet. Send studentene ut for å løse enkle samfunnsproblemer. Mest for å få trening med kontakten og trygghet i sin oppgave. Hva er den største trusselen mot arkitektprofesjonen? Man ser mange danske arkitektkontorer i Norge, dette er bare begynnelsen. Globaliseringen vil få et enormt inntog, mange oppgaver kan forsvinne. Dette er ikke bare negativt, nye oppgaver vil oppstå. Mulighetene er store. Det blir viktig å være lokal, ikke internasjonal. Her kommer også betydningen av kommunikasjon og kontakt med røttene inn.

kommunikative byggeklosser

artikkel tekst/ oda sivesind holthe, arkitekturstudent, ntnu, oda@tidsskrifteta.no illustrasjon/ eline thunes johansen, arkitekturstudent, ntnu, eline@tidsskrifteta.no

Hva kommuniserer byen? landsbyene som ble slukt

Byene våre er holdningsskapere. De er rammene rundt våre urbane liv og former meningene våre. Disse rammene påvirker handlinger, hverdagslige gjøremål og har innvirkning på vår trivsel. De som styrer byene våre sitter derfor med en enorm makt. De bestemmer hva og hvem som er viktig i byen, og hvem som ikke er det. Verden urbaniseres i en fart vi aldri har sett maken til, og over halvparten av verdens befolkning bor i dag i byer. Særlig i utviklingslandene er denne veksten eksplosiv der én av tre byborgere i slum. Denne veksten ser ikke ut til å stagnere, og man regner med at innen 2050 vil omlag 70 % av verdens befolkning være urbane borgere. Det er ikke lett å fatte omfanget av dette i annerledeslandet Norge. Her oppe i nord med oljemilliarder og beboere nok til en middels kinesisk storby er det lettere sagt enn

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 14–15

gjort å få innblikk i hvordan urbaniseringen i verden virkelig foregår. La oss ta en titt på to eksempler Bogotá i Colombia og urbane landsbyer i Kina. urbane landsbyer I Kina har man opplevd en folkevandring verden ikke har sett maken til de siste 30 årene. Kineserne flytter fra landsbygda og inn til byene i rekordfart. Mange av disse migrantene bosetter seg i såkalte “urbane landsbyer” - tidligere rurale landsbyer som nå er tett omringet av urbane byområder. Her leier en familie et rom, gjerne uten kjøkken eller bad. For mange er de urbane landsbyene eneste alternativ. I myndighetenes øyne er de urbane landsbyene steder som skal gjemmes vekk. Steder den urbane kineser som bor i høyblokken ved siden av ikke vil

nærme seg. Landsbyene blir enklaver av migranter stuet tett sammen under kummerlige forhold. De tidligere landsbyboerne, eierne av husene, tjener seg rike på leieinntekter og flytter ut i den “moderne byen”. Landsbyene blir ikke sett på som en del av byen, og med hukou-systemet, et registreringssystem for befolkningen, er det tydelig at heller ikke menneskene som bor der gjør det. Uten rett på velferdsordninger i byen og med ufattelige arbeidsmengder, lever migrantene harde liv. De etterlates med begrensede muligheter, færre muligheter enn naboen i høyblokka får. Migrantene lever med en konstant frykt for at hjemmene deres skal forsvinne, rives til fordel for nye høyblokker, helt like alle de andre. Det er et paradoks at Kinas enorme vekst de siste årene ikke hadde vært mulig uten disse migrantene, likevel gjør man ikke plass til dem i byene. De opplever istedet å bli diskriminert og møtt med fordommer. Iblant uttrykker også arkitekturen disse fordommene. Utenfor enkelte landsbyer finnes skilt med ordensregler, som et signal på at de som bor her trenger en påminnelse på hvordan man oppfører seg i byen. Og skal storslåtte arrangementer avholdes i nærheten av en urban landsby er man ikke fremmed for å sette opp vegger med store plakater for å skjule det som blir ansett som byens sorte får. Å føle seg likeverdig I hovedstaden i Colombia, Bogotá, er det annerledes. Mot slutten av 1900-tallet var Bogotá blitt et forferdelig sted å bo, både med hensyn til fattigdom, forurensning og trafikk. 80 000 flyktninger ankom slumområdene hvert

år, og byen hadde en urban befolkning på nærmere åtte millioner mennesker. For å snu denne utvikling satset man i Bogotá på tiltak som skulle komme alle til gode, rik som fattig. Bogotá var blitt bygget for bilen i årevis, paradokset var at kun en av fem familier i byen eide en bil. Noe som førte til at man gjerne måtte pendle i timesvis fra slumområdene til arbeidsplassen. De som styrte byen prioriterte det rike mindretallet og bygget for dem, med liten tanke på hvem som faktisk var flertallet av menneskene i byen. Med en ny borgermester ble det satset på kollektivtransport, offentlige rom, sykkel- og gangstier. Nettopp for å vise at alle i byen er likeverdige, uavhengig av om de kjører buss eller bil. Disse tiltakene var med på å kommunisere at de som har sine hjem i slumområdene også er viktige. Kanskje er ikke forskjellen så stor mellom migrantene i Kina og innbyggerne i slummen i Bogotá. De lever kanskje under liknende forhold, og arbeider med det samme. Forskjellen er at de føler seg og blir behandlet forskjellig. I Bogotá blir menneskene i slummen prioritert, de får ta del i godene man får ved å leve i by. De blir fortalt at de også er viktige. Denne følelsen av likeverdighet tror jeg ikke man finner i de urbane landsbyene i Kina.

Kilder 1. Thorsnæs, G. og Solerød, H (2015) By. Tilgjengelig fra: https://snl. no/by#menuitem10 (Hentet: 21.02.2016) 2. FN-sambandet (2015) Urbanisering. Tilgjengelig fra: http://www. fn.no/Tema/Befolkning/Urbanisering2 (Hentet: 21.02.2016) 3. Montgomery, C (2013) Happy City. Storbritannia: Penguin Books. 4. Andersson, C (2012) Migrant positioning. PhD thesis. NTNU, Trondheim.

hva kommuniserer byen

oppskrift tekst/ alice lødemel sandberg, arkitekturstudent, ntnu, alice@tidsskrifteta.no illustrasjon/ joana bruno, grafisk designer, joana@tidsskrifteta.no

OPPSKRIFT PÅ MNAL NTNU du blir hva du spiser

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 16–17

du trenger: 800 kg rasjonelle nerder 2250 kg godt modne sjeler med alderspoeng i baklomma 1125 kg usikre flinkiser som vingler mellom medisin og arkitektur 375 kg eksentriske kunstneremner uten kunstnerguts 1500 kg “ingeniør var ikke helt meg” 1200 stk toppkarakterer rett fra videregående Obs! Forsikre deg om at alle har gode kunnskaper innen fysikk og matte. Disse er egentlig ikke viktige i denne oppskriften, og kan spares til senere.

slik gjør du: Putt alle ingrediensene i en hvitmalt tegnesal og rør rundt. Skru lysstoffrørene på grell farge og skru av ventilasjonssystemet for å tørke dem riktig godt ut. Ikke fortell dem hva de skal gjøre eller hvordan de skal gjøre det. La usikkerhet råde et års tid. Det er ønskelig at massen skal klumpe seg i grupper på 3-5, men rør rundt med jevne mellomrom for å endre gruppestrukturen. Det første halvåret gjelder det å binde massen med konstruksjonslære og filosofi, noe arkitekturhistorie kan spes inn allerede her, men vent med en større dose til neste halvår. Om du ser at massen begynner å blekne heller du oppi en slump form og farge. Noe svinn må du likevel regne med. Mangel på struktur kan gjøre at noen studenter fordamper. Etter et års tid heller du i resten av arkitekturhistorien, oppskriften legger ikke vekt på store mengder for å få et godt resultat. Nå kan massen oppleves som seig og tung, men det er bare å fortsette å røre. Dette kan også skyldes at du nå skal ha oppi tektonikk og bygningsfysikk. Da har massen kokt i et og et halvt år og er klar for mer konkrete ingredienser. Bolig, byplanlegging og komplekse bygg has i med halvt års mellomrom. Du vil se at massen blir mer og mer homogen, både i struktur og farge.

MNAL er en deilig rett som vil få smaksløkene dine til å renne i vann om den gjøres riktig, men det er ikke alltid lett å kommunisere hvordan en riktig god arkitekt skal lages. Hvordan resultatet blir avhenger både av råvarene og redskapene som blir brukt. Oppskriften er gjengitt fritt etter hukommelsen, basert på NTNUs gamle kokebok. Tidsbruk: 5 år Vanskelighetsgrad: Master Porsjoner: 80-50, avhengig av årgang må noen kastes

Etter at massen har kokt i tre år skal den skille seg naturlig. Her er det lett å bli usikker, men det gjelder å holde tunga rett i munnen. Om du får med deg noen kommende boligbyggere inn i byplanleggingkurset er ikke dette farlig, selv om det selvsagt kan skape uro hos studentene involvert. Et slikt uhell kan ved noen tilfeller gi en riktig god smak på de ulike studentene. Pass på at du ikke putter de utskilte delene i skjøre kursformer, mye kunnskap har gått tapt her. Skal oppskriften bli en suksess må det vispes med full kraft og ikke brukes sløve veiledende kniver. Du skal nå være fire og et halvt år ut i prosessen, legg de adskilte delene lag på lag i en ildfast masterform. Skru ovnen på maks temperatur og sett inn formen, retten skal stå i et halvt års tid. Skru på grill mot slutten av steketiden for å få en god, sprø skorpe, og så du er sikker på at massen setter seg. Det er lett å bli ivrig, noen utbrente studenter er ikke mulig å unngå. Ta formen ut av ovnen, la den kjøle seg ned en uke eller to før du snur den rundt og serverer til ulike arkitektkontorer. La kontorene krydre maten selv, noen vil nok bli overrasket over manglende digitale ferdigheter eller lite kjennskap til plan- og bygningsloven. Retten smaker ikke alltid like godt, men mat må man ha. oppskrift på mnal ntnu

illustrasjonsreportasje tekst og illustrasjon/ mari synnøve opheim gjertsen, arkitekturstudent, ntnu, mari@tidsskrifteta.no og amund mikalsen rolfsen, arkitekturstudent, ntnu, amund@tidsskrifteta.no

idealmenneskelig arkitektur skalamannens lovnad om det riktige liv

Fundamentet for arkitektenes overlevelse ligger i deres evne til å gi bygninger verdi. En verdi som overskrider spiker, planker og arbeidet nedlagt i selve byggingen. Resultatet er en materiell struktur med kulturelt innhold konstruert av intellektuelle arbeidere. Slik faller arkitekter inn under filosofen Maurizio Lazzaratos beskrivelse av immaterielle arbeidere, hvis eneste oppgave er å definere kulturelle standarder ved hjelp av informasjonsproduksjon. Spesielt tydelig er dette i fremstillingen av det ubygde, der skalamenneskene spiller hovedrollen. De vellykkede, pene, hippe, hvite idealene som bekymringsløst trekker oppmerksomheten bort fra den friksjonsløse arkitekturen i bakgrunnen. Ofte flankeres de av svulstige, men tomme formuleringer om spennende kvaliteter, yrende liv og bærekraft. I motsetning til å formgi ideer som svarer til eller utfordrer den komplekse virkelighet, reproduserer arkitekter en måte å leve på som går inn i et markedsbasert

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 18–25

system der salgbarhet er viktigst. Dette aksepteres som en konsekvens av det Peer Illner sier om at arkitekten har blitt degradert fra en sosiopolitisk designer som utfører kunnskapsbaserte oppgaver med rot i det felles beste, til en estetikkarbeider som legger ornamentale kirsebær på en ferdig kake. Med et til stadig innsnevret handlingsrom, er arkitekten dermed forvist til en rolle som livsstilscoach. En guide til hvordan akkurat DU får skreddersydd ditt liv inn i et generisk system drevet av en angst for annerledeshet. Vi sitter igjen med en kraftløs arkitektur, der arkitektenes ambisjoner er byttet ut med en strømlinjeforming av våre liv. Bygningene står igjen som kulisser. Tre kategorier har utkrystallisert seg som det lykkelige livs målestokk med skalamenneskene i rollen som den vitruviske mann. Tapt er alt som utelates, og evnen til å forestillle seg alternativene synes stadig lengre unna.

idealmenneskelig arkitektur

Det levende, yrende pulserende byliv, der alt er en el-sykkeltur unna. Et mangfold av opplevelser i eksponert tegl og ubehandlet tre. Kaffe, sykkel, øl, hage, sykkel. Den kreative smeltedigelen av kultur og skaperglede bygges av bærekraftig håndverk. Sammen produserer de det autentiske, kortreiste og lokale fellesskap. Byen er lekeplass og de smarte løsningene renner ut av de produktive møteplassene. Det urbane nabolaget bugner av smak, stil, og grønne verdier. Det går fra gård til bord i den inkluderende massen av godt betalte 28-åringer med øye for design og estetikk. Bylivet gir deg alt du ikke kan kjøpe for penger, og kjøper du det ikke, kan du glemme å bo i byen.

mari synnøve opheim gjertsen

idealmenneskelig arkitektur

Kjernefamilien bekler de gresskledde flatene av solskinn, glede og latter. Barna sier de utroligste ting, mens foreldrenes ufeilbarlige middagsselskaper infiserer områdene med kulturopplevelser for liten og stor. Fellesskapet tar vare på alle med konformitet som eneste krav. De arkitektoniske kvalitetene siver inn i de grønne lungene mellom husene, og hverdagslivet kan endelig nytes til det fulle. Familien samles rundt safting, sylting og pepperkakebakst. Tilbudet av aktiviteter inkluderer gammel og ung, og aldri har det vært vanskeligere å trekke seg tilbake fra offentlighetens dømmende hammer.

amund mikalsen rolfsen

idealmenneskelig arkitektur

Det sofistikerte liv med øye for kvalitet, stil, og luksus. Byen der concierge-tjenesten gir den eksklusive hotellfølelsen og gjør dagliglivets gjøremål enkle. Beboerne kan endelig leve sine liv slik de vil, omringet av de lekreste bekvemmeligheter. Michelin-stjernene flunker om kapp med gull, krystall og bleke tanngarder. Lyden av håndtrykk og viktige telefonsamtaler rammes inn av utsøkt design og internasjonal standard. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Her bygges framtiden i økende ulikhet og konkurranse.

Kilder: 1. Lazzarato, M. (1997) “Immaterial Labor”, In Radical Thought In Italy: A Potential Politics (Theory Out Of Bounds), 1st ed., Univ of Minnesota Press. p.133-146. 2. Illner, Peer. (2014) “ For Me Myself and I: Architecture in the Age of SelfReflexivity.” in Real Estates - Life Without Debt. ed. Fulcrum. London: Bedford Press

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. x–x

3. Emdén, T. J. (2016) Skalgubbar, Tilgjengelig fra: http://skalgubbar. se, (hentet: 28.02.2016) 4. Immediate Entourage (2016) Tilgjengelig fra: http://www.immediateentourage.com, (hentet: 28.02.2016) 5. Cut Out Life (2016) Tilgjengelig fra: http://cutoutlife.tumblr.com (hentet: 28.02.2016)

idealmenneskelig arkitektur

essay tekst og illustrasjon/ hanne barriteau siiri, arkitekturstudent, ntnu, hannebs@tidsskrifteta.no

gatenes tause historie trondheim gamle hovedgate

Kommunikasjon er et vidt begrep, og trenger ikke nødvendigvis kun foregå mellom mennesker og andre levende vesener. Arkitektoniske formspråk kan også kommunisere sine historier til oss, men på andre måter enn det vi vanligvis forbinder kommunikasjonen med. Dette gjelder i aller høyeste grad historisk arkitektur. Trondheim er en av Norges eldste byer, og har en lang arkitektur-og byplanleggings historie. Det meste av denne historien har gjennom tidene blitt oppdaget og dokumentert; noe av den står igjen som arkitektoniske ‘rester’ i dagens bybilde. Sporene fra fortiden er tause vitner fra eldre tider, og om vi leter tilbake i tid kan vi la dem fortelle sin historie. 28

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 26–27

middelalderens organiske byvekst Trondheim ble grunnlagt i år 997, og opplevde vekst da erkebispesetet ble etablert. Middelalderbyer, slik som Trondheim, vokste fram i et mer organisk mønster hvor kirker og næringsveier var sentrale for byens stadige utvidelse. Dermed var 1600-tallets Trondheim preget av kjøpmannsgårder, såvel som åkre og enger, og gater ble gjerne oppkalt etter kjøpmennene som bodde på disse tomtene. Byen var preget av to lange hovedgater, Krambugata og Bredgata, og mindre veier som hadde utgangspunkt i hovedveiene. Disse strakte seg gjennom de forskjellige eiendommene, men felles for dem alle var at de var tilknyttet Nidarosdomen, Vår Frue Kirke og Nidelva.

Etter bybrannen i 1681 ble den luxembourgske adelsmannen og byplanleggeren Johan Caspar de Cicignon tildelt oppgaven å legge en ny byplan for Trondheim. Denne planen baserte seg på nye brannforskrifter som skulle forhindre byen i å brenne ned, slik den hadde gjort på både 1200- og 1500-tallet. I tillegg til dette hadde han også en militærstrategisk baktanke som Festningen er uttrykk for. Det nye Trondheim ble basert på en mer kvadratisk og barokk byplanmodell med brede og rette gater. Dette sto i kontrast til tidligere byplaner hvor bygninger og gater var organisert mer organisk. Flere av disse tidligere middelaldergatene ble gjenbygd, og som et resultat er det i dag lite som fysisk gjenstår av byen fra tiden før 1681. bredgata/apotekerveitas fortid som hovedfartsåre Krambugata og Bredgata er to eksempler på rester fra middelalderbyen. Mye av Krambugata står i dag igjen på den samme strekningen som fra før bybrannen i 1681, mens Bredgata ble delvis bygget igjen. Den het tidligere Langstretet og ble utvidet etter bybrannen i 1598, derav navnet. Gata løp parallelt med Nidelva og ble bygget tvers gjennom byen fra fjorden i nord og ned til Nidarosdomen. Restene av Bredgata står i dag igjen som Apotekerveita, som strekker seg fra Thomas Angells gate i nord til Kongens gate i sør. Den ligger parallelt med Nordre gate og Søndre gate, men i motsetning til disse har Apotekerveita blitt avkuttet i nord hvor den møter Thomas Angells gate. Veita har mistet karakteren den hadde fra sin tid som hovedgate i middelalderens Trondheim. I dag har den tidligere Bredgata et bakgatepreg. Bygningene som er bygget rundt gata brukes til å motta vareleveranser, noe som tar opp betydelig plass og representerer en drastisk bruksendring. Det er ellers ingen butikker eller kontor som er vendt mot den, noe som gjør at Apotekerveita oppleves litt uvelkommen for fotgjengere. Gata ligger kort fortalt forglemt i dagens bybilde.

fra sentral gate til død veit Det finnes lite konkret informasjon om bybildet i Trondheim under middelalderen, men det faktum at den eneste måten å komme seg fram på var til fots, sier mye om hvordan gatene ble brukt den gang i motsetning til i dag. Men sporene fra Langstretet eller Bredgata finnes ikke lenger i Apotekerveita. Den må se langt etter sin storhetstid og har endt opp som et taust vitne til fortidens Trondheim. Som hovedgate i middelalderens Trondheim, under navnet Langstretet og senere Bredgata, har den vært vitne til og bidratt til mye historie. Under Cicignons nye byplan ble dens funksjon som hovedgate fjernet. Gata har mistet sin stemme som en hovedgate i en middelalderby, men har fått en ny gjennom historiske dokumenter. Det er gjennom disse dokumentene at Langstretets eller Bredgatas tidligere liv til dels fortsatt kan gjenoppleves. Ved å rette oppmerksomheten mot den tapte middelalderbyen, vil Krambugata og Bredgata fortsatt eksistere under alle lagene med nyere historie som er bygget og fortsatt vil bygges over dem.

Kilder: Berg, Henry (1951), Trondheim før Cicignon-gater og gårder før reguleringen 1681. A. Holbæk Eriksem & Co. AS Forlag, Trondheim, ss. 9-19

gatenes tause historie

reportasje tekst/ mari mostrøm nilssen, arkitekturstudent, ntnu, marimn@tidsskrifteta.no tekst og illustrasjon/ sara solana, kunstner og fotograf, sara@tidsskrifteta.no

at the airport schiphol

When you think you have the perfect line, but everything fails, and suddenly, you don’t know anything anymore.

eric, chapel: Oh Lord, I hope no terrorists get on my flight tonight.

johanna:

Her mouth is moving, but I can’t hear a word. I better just nod and keep on smiling.

per, security guy:

“Please sir, come with me. The dog is smelling something on your pants. I will proceed with a routinary check.”

lars, info desk:

otto, policeman:

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 28-29

How much can you possibly have in that bag lady? “Hehe, its fine, you’re not slowing things down”.

No, sir, you still have to go to the left, just like the sign says, and I have said five times now. “Yes, that way sir, try again.”

anna, stewardess:

Every time I say the right word, I’m wrong.

julie, waitress: That guy, he was so, incredibly, extremely, awfully.. .. .. Argh.

If the cashier asks me why I took five bottles, I will pretend that i don’t understand her.

kim, book store:

emma, duty free:

hank, pilot:

“Hrrkk, kkrrggg, aahhmm, sorry,

How do you say porn magazine in Norwegian?

a hairball”.

I’m waving my love goodbye. Up comes a stranger, happily waving back. “Hello!”. “Hhee”

I’m out in the big hall, looking at the ceiling. It’s so amazing, and I just can’t stop thinking about how much my neck hurts.

irene, bathroom: I told her there was no paper, but she didn’t understand me. Then I pointed to the empty roll and said “no” with my head. She took a tissue out from her purse and gave it to me.

louise:

andrew:

at the airport

diskusjon tekst og illustrasjon/ solrun skiple fjær, arkitekturstudent, ntnu, solrun@tidsskrifteta.no og vegard forbergskog, arkitekturstudent, ntnu, vegard@tidsskriftet.no

Reaksjon og motreaksjon en dadaist og en sosialrealist krangler om kommunikasjon i kunst

er målorientert synonymt med meningsfull? Sosialrealistisk kunst er en egen art. Den viser virkeligheten, og den vil si noe om den virkeligheten. Men sosialrealistisk kunst blir ofte kritisert for å ha et mål for øye. Og den kritikken forstår jeg ikke. Hva er galt med å ha et mål? Hvis kunsten ikke har noe mål, blir den ikke da meningsløs? Ta for eksempel dadaistisk kunst, den skal ikke kommunisere noe. Men hvis kunsten ikke har noe hensikt, hvorfor finnes den i det hele tatt? Jeg er temmelig sikker på at det er umulig for noe kunstverk å ikke si noe som helst til noen, og fortsatt eksistere.

sosialrealisten:

En egen art. Jeg tror vi kan være enige om at kunsten burde stå fritt til faktisk å kunne gi den som opplever kunsten en opplevelse. Her kan sosialrealisme være like så bra som dadaisme, kubisme eller hvilken som helst annen isme man skulle komme til skade for å møte på. Mitt problem med sosialrealismen som uttrykk er først og fremst når denne retningen tar form som propaganda. Når det som kommuniseres først og fremst er noen annens virkelighet, fremfor at opplevelsen skal resonnere inne i den som opplever uttrykket.

dadaisten:

samtalepartneren Men la meg spørre; hva er mer interessant, hva er mer givende, enn noen andres virke-

sosialrealisten:

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 30–31

lighet? I en samtale ville dadaismen vært en person som liker best å høre seg selv snakke, mens sosialrealismen liker å høre på hva samtalepartneren har å si. Man utvikler seg aldri om man bare tolker ting slik man selv vil. Det fører snarere til at man bruker kunsten til å forsterke det man selv tror. Dermed kan dadaisme (ironisk nok) føre til ekstremisme og radikalisering. Sosialrealistisk kunst utfordrer deg med sine meninger, så du kan vokse som menneske. Her var det mye å ta tak i. For det første føler jeg kanskje ikke at vi diskuterer dadaisme og sosialrealisme som kunstuttrykk, men kanskje heller hvorvidt kunst bør kommunisere veldig direkte, eller om kunsten er tjent med å la den som opplever kunsten finne meningen litt dypere i materien. Jeg kan godt abonnere på samtaleallegorien, men kan virkelig ikke si meg enig i måten du bruker den på. I mitt hode handler det ikke i så stor grad om hvem som liker å høre hvem snakke, hvem som sitter stille og hører på hvem og så bortetter, men heller hvordan den som snakker ordlegger seg. Det det handler om for min del er hvorvidt det fortelles en historie der det legges vekt på å formidle handlingen så tydelig som mulig, eller om historien fortelles slik at lytteren i størst mulig grad skal kunne leve seg inn i historiens univers. Så la meg spørre deg: Hva er mer interessant, hva er mer givende, en kokebok eller en diktsamling?

dadaisten:

interesse og nytteverdi For det første vil jeg si at sosialrealistisk kunst lar folk leve seg like mye inn i et univers som dadaisme, gjerne mer. Det er jo mye vanskeligere å leve seg inn i noe som ikke henger på greip, som ikke gir noe mening, enn noe som det er meningen at du skal forstå. Og for det andre vil jeg ta opp spørsmålet ditt. Ja, hva er mest givende, hva kan disse to tingene gi meg, hva kan jeg få ut av en diktsamling og en kokebok? En kokebok kan lære meg hvordan å lage fajitas, et dadaistisk dikt vil si meg ingenting eller noe jeg allerede vet. Slik jeg ser det vil en kokebok glede flere enn en diktsamling. Klart det er et par stykker der ute som elsker poesi, uansett hvor abstrakt og meningsløs den er. Men folk flest foretrekker noe de kan forstå og eventuelt gjøre noe med, som god mat.

sosialrealisten:

Jeg vil ikke være med på at populært er det samme som bra.

dadaisten:

Hva gir deg retten til å bestemme hva som er bra? Gi folk det de vil ha.

sosialrealisten:

Blå piller og opium på hele gjengen, ja. Men det er litt det som er poenget mitt, at en del av kunstens mandat er å tvinge oss inn i nye tanker, nye mønstre, ned gjennom kaninhullet. Jeg tror at riktig mengde abstraksjon trigger ulike hoder til å tenke nye ulike tanker, noe som er med å trekke oss som samfunn videre.

dadaisten:

Nå begynner du å snakke som en skikkelig dadaist. Men vil du egentlig si abstraksjon og variasjon er nødvendig for nye tanker? Og er ikke det nye tanker i seg selv? Jeg mener at disse nye tankene like gjerne kan komme fra ensformig sosialrealistisk kunst. Men ettersom begge kunstartene finnes i denne verden, så har vi reaksjoner og motreaksjoner nok for nå.

sosialrealisten:

reaksjon og motreaksjon

kommentar

tekst/ mari mostrøm nilssen, arkitekturstudent, ntnu, mari@tidsskrifteta.no illustrasjon/ ruben ratkusic, arkitekturstudent, ntnu, ruben@tidsskrifteta.no

blomar og bier fargar i arkitekturen og andre buskevekstar

Fargar er bølgjer. Bølgjer som reiser gjennom luft, ver og vind for å nå den grøne sofaen i stova di. Fargar er lys. Lys som nektar å forlate den grøne sofaen din, då det ikkje skjønar kvifor du kjøpte ein grøn sofa når du allereie hadde eit raudt bord. Det klamrar seg fast, i håp om at det slepp å oppleve denne grusame kombinasjonen nok ein gong, på vegen vekk frå sofaen. I hjørnet står bokhylla. Den er stygg, og dit fær ikkje lyset, så den ser for det meste mørk ut. Lyset veit at du ikkje burde ha den bokhylla, og hindrar deg frå å gjere ein stor urett mot verda.

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 32–35

sanseville For å støtte deg litt i dine dårlege fargeval, kan det seiast at me kanskje oppfattar fargar ulikt. Det kan hende at det me begge kallar raud, oppfattast forskjellig hjå kvar av oss. Me har berre blitt opplærde til å namngje fargar som me har. Du ser kanskje det eg ville kalla lilla, der eg ser det eg kallar raud. Og vips hadde stova di vore eit underverk, i staden for den tragedien den er.

blomar og bier

skjult bodskap Vårt eige fargespekter er noko avgrensa. Enkelte insekt kan sjå fleire typar lys enn det me kan. Ta til dømes humla. Den kan sjå ultrafiolett lys, noko som avdukar ei heilt ny verd av fargar. Dette spesielt hjå blomane, noko forskar og naturfotograf Bjørn Rørslett har sett nærare på. Rørslett har tatt mange bilete som visar eit spanande fenomen. Med eit ultrafiolett filter dukkar det opp sterke landingsmønster på det som tilsynelatande var ein heilt gul løvetann. Slik er det med mange blomar, noko som nok ein gang visar naturens smarte design. Tru om det er difor humler og andre irriterande dyr tiltrekkjast slik av vindauge. Kanskje det skjuler seg noko bak det tilsynelatande transparente, ein landingspil, eller kanskje dei kan skimte orda «Gratis mat gjennom her»?

mari mostrøm nilssen

bevisst bruk Me har moglegheita til å bruke farge akkurat som me vil, og kan sjølve velje kva me vil at det skal kommunisere. Like klar kommunikasjon som «Land her, her er det pollen» er sannsynlegvis ikkje alltid ønska, men fargar kan vere ein fin måte å skilje ulike element frå kvarandre. Nyansar av den same fargen og ulike fargar på ulike veggar i eit rom, kan vere med på å få fram ei forskjellig oppleving av rommet. Dei forskjellige veggane kan opplevast som unike flater i seg sjølv, medan å bruke den same fargen kan skape ei kjensle av heilskap i rommet.

gå for grønt Plassering av farga overflater eller gjenstandar i rom er også viktige. Eit rom kan følast mykje tyngre om det er golvet som er ein mørk og rik blåfarge, i staden for ein vegg. Enkelte fargar er spesielt kraftfulle. Ta til dømes raud og grøn, som er klassiske kommunikasjonsfargar for oss. Klare motsetningar som sendar ut kvart sitt klare signal. Eit stressande raudt nei, og eit opent og litt meir roande ja. Det var kanskje det som var tanken bak din grøne sofa og ditt raude bord: Å signalisere kvar det er greitt å sitje. Beklager å seie det, men det hadde me nok skjønt utan den gyselege fargekombinasjonen der.

romleg kjensle Fargebruk får fram ulike kjensler i ein, frå å komme inn i eit nøytralt kvitt rom, til eit energisk gult rom. Den mexikanske arkitekten Luis Barragán er kjend for sin fargebruk, spesielt gjennomtenkte fargar i forhold til overflatar og lys, designa for å få fram kjensler i menneska som bruker bygga hans. Barragáns jobb med ulike teksturar og fargar, og korleis lys reagerer med desse, speglar ein kultur kvar ein ikkje er redd for å vere klar i sin fargetale. For meg er Barragán eit klart bevis på at ein ikkje treng vere redd for å bruke fargar.

Kjelder: Røsrlett, B. (2006) Flowers in Ultraviolet. Tilgjengeleg frå: http://www.naturfotograf.com/index2.html (Henta: 20. februar 2016 )

blomar og bier

kommentar tekst/ tora vollset, arkitekturstudent, ntnu, tora@tidsskrifteta.no fotoillustrasjon/ william fairminer, arkitekt, william@tidsskrifteta.no

tanker om språk hva sa du egentlig nå?

Arkitekturstudiet ved NTNU legger lite vekt på teori og skriving. Dette er synd, og allerede i tredjeåret har det titt og ofte vist seg at det fører til unødvendige misforståelser og at vi studenter gjemmer oss bak ord vi hverken forstår betydningen eller bruken av. Disse misforståelsene stjeler tid og skaper forvirring. Å lære seg å formulere tekst om arkitektur er ikke bare nyttig, men det kan gi en ny måte å forstå faget på. For å bli tryggere på sitt eget arbeid, er det vesentlig å kjenne til den teoretiske delen av faget, for så å kunne gjøre seg opp sin egen mening. Man må kjenne historien bak et begrep for å forstå begrepet. For å oppnå dette trenger vi som studenter å lese, men også diskutere og skrive. Når en tvinges til å formulere seg presist, tvinges en også til å reflektere over hva en mener. Dette blir vi ikke utfordret nok på i grunnutdanningen. Som ny arkitektstudent blir man introdusert for en hel bråte med nye begreper. Vi studenter hiver oss 38

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 36–37

over dem, og bruker dem flittig fra første prosjektpresentasjon. Problemet ligger i at vi aldri blir introdusert for bakgrunnen til begrepene. Uttalelser om organiske konsepter med romlig mangfold og en lavterskel urbanitet er ikke uvanlige. Førsteklassinger ved enhver arkitektskole hadde behøvd en forelesning med Ole Robert Reitan - det enkle er ofte det beste. Om dette hadde blitt supplert med skriftlige oppgaver i alle semestre, tror jeg en hadde kommet et stykke på vei. Den norske staten bruker mye ressurser på å utdanne arkitekter, og viser med det at vi lever i en kultur som ønsker arkitektens særegne innspill i samfunnsdebatten. Det blir da arkitektens ansvar å fremme disse innspillene. En kan ikke klage på dagens situasjon når samfunnet har gitt nettopp arkitektene ansvar for at disse verdiene blir tatt vare på.

Vi må sørge for at det skapes en offentlig debatt som på sikt kan heve kvaliteten på det som bygges. For å oppnå det må vi formulere oss forståelig, og da må vi selv vite hva vi snakker om. Arkitektskolene burde gi oss verktøyene til å skaffe oss den kunnskapen. Om språket vårt skal greie å supplere de andre presentasjonsverktøyene våre, burde det holde like høyt nivå som ferdighetene vi har innen visuell presentasjon. Jeg ønsker å avslutte med noe jeg selv har skrevet. Det er ment for å illustrere distansen mellom det fagspråklige nivået jeg ønsker meg og hva jeg faktisk selv har greid å skrive i studiesammenheng. Selv om viljen til å være presis og konkret er der, er det ikke nødvendigvis så lett å gjennomføre. Vi trenger opplæring i språk for å unngå enkelte unødvendige svulstigheter:

Leddet mellom jordas masse og konstruksjonen må tillegges viktighet. Det ligger en spenning i dette leddet som kan forsterkes eller gjøres minimal. Er det mulig å løse opp forbindelsen mellom bygget og stedet? Det er i alle fall mulig å bruke leddet på ulik måte. Det kan nesten forsvinne i et bygg som formelig vokser opp av bakken eller som underordner seg de fysiske omgivelsene. Og det blir ekstra tydelig når konstruksjonen bryter inn og kontrasterer med jordas masse. En konstruksjon som formelig beveger seg opp mot himmelen med en immateriell letthet må likevel alltid, så lenge vi forholder oss til tyngdeloven, ha en forbindelse til den faste, tunge og ubevegelige jorda. Det er mulig å tenke seg at det er leddene som skaper et byggs egenart, og at det er i den enkle, gjennomtenkte konstruksjonen som bygger på våre grunnleggende forbindelsesdrifter vi finner essensen av arkitektur.” tanker om språk

kommentar tekst/ malin dalby borger, arkitekturstudent, ntnu, malin@tidsskrifteta.no illustrasjon/ anders wunderle solhøy, arkitekturstudent, ntnu, anders@tidsskrifteta.no

Mangel på kommunikasjon i arkitektur “hmm, hva er denne bygningen mon tro?”

Når du ser en kirke eller en moské forbinder du umiddelbart arkitekturen med aktivitetene som bedrives der inne. Uansett hvor man er i verden kan man gjenkjenne religiøse bygninger. Uavhengig av arkitekt, uavhengig av byggeår. Bygningene kommuniserer hva de er og det de står for. Jeg får en slags trygghetsfølelse av disse bygningene. Jeg vet hva jeg går til. Jeg vet hva de er. Denne følelsen er sjelden å få fra enkelte bygninger som bygges i dag. Hvor ofte hører man ikke noen si: det ser ut som et fengsel! Setningen brukes ikke bare om kontorbygninger, men også om skoler. Jeg kjenner meg igjen i kommentaren - min egen barneskole ser virkelig ikke ut som en. I motsetning til en følelse av trygghet, gir den heller en følelse av forvirring og tristhet. Jeg skulle ønske at barneskolen min kommuniserte lekenhet. Jeg vil vite at det er en barneskole. Jeg synes man kan sammenligne bygninger med mennesker. Hva vi kler oss i og hvordan vi ser ut 40

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 38–39

danner et inntrykk. Basert på dette inntrykket velger man om dette er en person man vil bli bedre kjent med. Det er en person man ikke bare vil kjenne på overflaten, man vil vite hva som befinner seg under. På en måte kommuniserer vi hva slags mennesker vi er. Om vi tenker likedan om bygninger, er det eksteriøret som kommuniserer hva slags bygning vi ser. Er dette en bygning det er verdt å gå inn i? Ut fra eksteriøret skulle jeg ønske man kunne tolke hva slags interiør og hva slags funksjon denne bygningen hadde. I dag er altfor mange bygninger store, grå klosser - fengsler. Altfor få bygninger kommuniserer hva de er og hva de står for. Det er på tide å gjøre noe nytt med slike bygninger. Vi må sende sterkere beskjeder. Tørre å rope ”dette er en barneskole”. Våge å bruke farger. Tørre å fortelle en historie!

mangel p책 kommunikasjon i arkitektur

debatt tekst/ sebastian Ă¸stlie, vitenskapelig assistent, ntnu, sebastian.ostlie@ntnu.no illustrasjon/ vegard forbergskog, arkitekturstudent, ntnu, vegard@tidsskrifteta.no

A Plan is Worth a Thousand Diagrams a plea for a return to the intrinsic discipline of the architect

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 40-43

sometimes it is what you do, not how you do it I’m fairly useless at documenting my process in studio projects, at least those with more traditional design briefs. I suspect I probably always will be. I feel that time spent collating sketches and photos into a little book, is time that could be spent improving drawings. This is partly because my ideas always seem to end up on the nearest piece of paper, and not in my sketchbook, but it’s also because I believe projects should be able to speak for themselves. I appreciate that some students will benefit from being able to discuss their process during crits, but not everyone. Reflection on how you work is of course pedagogically important, but since there is, strictly speaking, no right or wrong way of doing it, surely the only important thing is that you actually have a process? Explaining your process (provided it’s based on independent work, i.e. it’s not a participatory process) is unnecessary. You constantly reflect on your process when you have tutorials, and your crit should allow you to assess, for yourself, how successful it is. Process should not form the basis for how the quality of your project is assessed. It doesn’t matter how many blue foam models you made if the one you chose was a poor solution. Outside of universities, even projects based on the most abstract concepts or far-fetched narratives should be judged on what they are and how they perform, not how they were arrived at. forgetting to be critical The reason for my skepticism towards a focus on process in what we present, is that we might forget to be critical of the final result. This could be a genuine problem

if we continue to be lured in and influenced by the very visual representation of some apparent process presented by some of today’s most prolific architects. When a process becomes part of the rhetoric for architecture, for example, through a series of formfinding diagrams, the focus can shift towards being convincing rather than expressing quality. Projects that communicate architecture in this way manage to achieve some (false) sense of objective reasoning that makes them very accessible, and extremely marketable. Hence the dramatic rise in the popularity of some of the more diagrammatic architects in the last decade. The lack of criticism of their architecture is a major threat to our generation of students - although the postmodern, ‘anything goes’, generation would probably argue the same. We have, instead, to deal with, ‘anything goes, so long as you make some diagrams for it’. the diagrammatic generation The most recent generation of “disciples” of the “Koolhaas School of Diagrams” communicate (sell) their work with little more than with renderings and brightly coloured diagrams. These diagrams sometimes look more like the instructions that come with a Kinder Egg toy than anything of significant architectural meaning. Although my mildly exaggerated associations obviously don’t qualify any criticism of their work, it does raise questions about how we communicate architecture. Is such relentless simplification necessary? It’s the professional equivalent of writing a newspaper article with emoticons. Not because it would be farcical (which it obviously would be), but because it would be so restrictive, regardless of the A Plan is Worth a Thousand Diagrams

content. It’s too easy to just take an idea, turn it into some diagrams and post-rationalise all the other underdeveloped aspects of the project. It’s perhaps not a surprise then that some projects from the diagrammatic gang feel empty and are littered with flaws, seldom on a par with the work of their mentor. I completely understand why so many are seduced by this diagrammatic approach. You would struggle to find a more pedagogical way of explaining the formation of this type of architecture - usually something with a contrived originality. The difference between this younger generation of diagrammatic architects and Rem Koolhaas, is that for better or for worse, Koolhaas’ work will always be more interesting, because of the theoretical discourse it stands on. His ‘disciples’ have a more naive approach to architecture - it’s as simple as their diagrams. This is to say that the problem is not the diagrams themselves, they’re often a useful means of representation, rather it’s that they are the basis for a systematic design process. This process is essentially just a succession of volumetric transformations that are easily recognised in the shape of the buildings it produces. It takes little consideration for architecture at the human scale, materiality and the local culture, society, and history are practically ignored. The result is a type of architecture very suited to fitting into any system of production willing to speculate on it. This may explain its success. Fortunately, its flaws might also explain why the Chinese President recently declared a ban on the building of “weird buildings”, after years of China being treated as architectural playground. Don’t misunderstand me. I fully acknowledge the value of concepts and diagrams, I just wish to point out that there are many layers to architectural design, and we mustn’t forget the others. When done thoughtfully and with skill and imagination, 44

sebastian østlie

yet rooted in all aspects of reality, the formulation of a conceptual image or a convincing narrative can be a powerful design tool. In some way or another this has almost always been behind some of the best architecture. The problem is that concepts, regardless or whether they’re based on imagery, volumetric transformations or quantifiable parameters, drown out all other generators of design. The complementary tasks of forming the programme and plan have become less important. With that we also lose some of our concern for function, aesthetics and sensual experience, not to mention the social dynamics associated with architecture. These tasks were at the core of modernist architecture and represent a positive legacy that it’s about time we acknowledge. mastering the right disciplines The worst part of this diagrammatic basis for is architecture is that it gives the impression that objective reasoning is essential to be successful and is the only acceptable justification of form. Imitation of this will only lead to mediocrity and more utilitarian architecture rationalised by any quantifiable means. Architecture must be more than what it does, how cheaply and quickly it can be built or how much energy it saves. An aesthetic theory can help us see architecture as something autotelic, with a purpose in itself, without challenging all these other worthy pursuits. An aesthetic theory does not necessarily oppose these or other abstract concepts, just the notion that they are the only measures of architectural quality. It does, after all, relate more to how most people experience and judge architecture, on form, appropriateness and, dare I say it, beauty. An easily constructed objective rhetoric should not be sufficient to qualify architecture. In order to prevent the role of the architect dissolving all together we must be able to build on an objective basis for architecture with the subjective and qualitative values of architecture. If anything, the

grundström, o. and storesund, t.( 2015) - autotelic architecture. ogts publishing stockholm stadsbibliotek.

increasing number of professionals architects have to work alongside should allow us to focus on these qualities. Neglecting them would to be resign authorship in the production of the built environment - to remove an expression of culture. For this reason I propose we dedicate our time in education to honing our architectural skills, not learning marketing tricks for architecture. Perhaps if we do more of the former, we’ll need less of the latter when meeting the world of professional practice. I think we would all benefit from ditching the blue foam, not just because of the fumes, but because we should focus on drawing, and more specifically, drawing plans. The plan, a graphic representation of an orthogonally projected horizontal cut through a building, tells you so much more than any foam models or diagrams can. It shows the relationship between spaces and objects and how they are separated and unified by physical elements, such as walls, columns, openings, stairs and ramps. However, a plan is an abstract image that we have to learn to read and understand, not unlike learning to read written text. When you’re skilled in language you can read and appreciate poetry. Similarly, we as architects, should develop an intuitive ability to read a plan and identify all the qualities. We need to be able to form a

mental image of the spaces and objects it represents. The plan is an abstraction that looks nothing like what you perceive when experiencing the building in reality. However, it’s precisely this that makes them interesting. They reveal or highlight what qualities and relations between space that would not perceive perceive as directly in real life, but only sense when you know a building. The plan shows arrangement of spaces, the logic of a building’s parts and its hierarchies and possible ways of moving through and interacting with the building. The plan reveals fundamental qualities that are less vulnerable to change in architectural styles. Of course we can’t forget everything else, but perhaps if we get a little bit nerdy about plans, we’ll be better equipped to make architecture with permanence rather than short-lived relevance through a concept. References: 1. http://www.archdaily.com/559456/ why-china-s-president-says-no-more-weird-buildings 2. Gage, M. F. (2011) Aesthetic Theory - Essential texts for architecture and design. New York: W.W. Norton 3. Grundström, O. and Storesund, T. (2015) - Autotelic Architecture. OGTS Publishing 4. http://www.architectural-review.com/today/the-big-rethink-part9-rethinking-architectural-education/8636035.fullarticle

A Plan is Worth a Thousand Diagrams

fjerneverdig

*HOST* *HOST* og nye medier røykeskjørt midt i sentrum tekst/ jørgen tellefsen relling, arkitekturstudent, ntnu, jørgen@tidsskrifteta.no foto/ marte kittang, fotografistudent, nffs, marte@tidsskrifteta.no

Fjerneverdig: adj. motsatt av verneverdig, brukes om bygninger av anti-antikvarisk verdi, (jf. fjerneverdig arkitektur)

prosjektinformasjon adresse: Verftsgata 2 byggeår: 2015 arkitekt: ARC Arkitekter, Trondheim

Endelig har Adressa kommet seg ned fra Heimdalssletta hvor de holdt til i det triste rælet av et kassebygg. Kan de kanskje produsere mer givende journalistikk fra sentrum? Mediehuset flyttet fra trykkeriet sitt, for aviser trykkes det færre og færre av. Nå tar de opp “bæste tomta i byyn’” der Ola uteligger bodde, og parkeringsplassen ved Bakke Bru er endelig blitt noe mer nyttig. Det nomineres til Cityprisen 2016, men blir slått på målstreken av nye Aker Brygge. Adressabygget får dog glansfulle skussmål da prosjektet utviser «bevissthet rundt sitt urbane ansvar som må kunne kalles rent nybrottsarbeid i Trondheim». Er det virkelig slik at dette er nybrottsarbeid? Kontorfløyer ganger tre, glassgård mellom, “park” uten vegetasjon, plankegang mot elva og restauranter i sokkel. Enkle virkemidler har plutselig blitt noe fantastisk. Men *host* *host* fra røykeskjørtet bygget har fått. Uten arkitektens viten har restaurantene bygget seg glasskasser for at folk skal kunne sitte inne ute og puffe - uten at røykeloven slår inn. Dødelige mennesker skrumper ytterligere inn når de må bevege seg gjennom påbyggene som helt fjerner effekten av utkragingen kontorskipene skulle ha mot elva. 46

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 44-45

Planleggingen av uteområdene rundt bygget skal gi oss mulighet til å vandre langs elva, men skal man fra Bakke Bru til Solsiden, er plankegangen lite raus på bredde - man snubler nesten uti. Kommer man fra Midtbyen er det ingen snarveier å ta ned fra brua med mindre man vil hoppe. Her må du pent og pyntelig gå helt forbi bussholdeplassen og lukte på den offentlige vakre grønne toalettkassa, før du kan skjene gjennom “parken”, ut mot vannet og det skjønne elveperspektivet. “Verftsparken” skal visstnok være et levende laboratorium. Her skal lys, lyd og lukter følge etter deg mens du beveger deg rundt. Nåh. Lukten blir vel en fin miks av restaurantmat, saltvann, eksos, kaffe og litt offentlig toalett - mulig det kan være noe. Og folk skal skremmes. Det rapporteres at installasjonene ikke har noen kontroll på volumet. Det ventes hjerteinfarkt utløst av sjokk og epileptiske anfall som resultat av LED-hysteri. Det verste man kan ha er leietakere med gyselige skilt, og nylig kom expoline.no til - det ville nesten vært bedre å fått Lidl eller Coop Extra på veggen. Om teglsteinen er nøye utvalgt og passer sånn

nogenlunde opp mot kobberplatene, så glemte utbygger å beskrive et sett med profileringsregler. En fasade som skal vise byens historie gjennom fototrykk fra avisens arkiver bør få være et lerret og ikke en reklameplakat. Og med dagens vekst i verdensøkonomien kommer visst kobber til å være utilgjengelig om tjuefem år, men slike problemstillinger har ikke blitt gitt omtanke hos arkitekt og PRORA eiendom. Kloss opp i hovedinngangen bor den ferske kaffebrenneren Jacobsen som serverer deg kaffe på hjørnet ut mot Verftsgata, men møblene er som om de skulle være snekret av innovative arkitektstudenter. Vellykket cupping, men smerter i korsryggen. Den gamle planen som i fordums tid lå til grunn for hele utviklingen av Nedre Elvehavn og Solsiden er nå nær sitt punktum borte ved Bakke Bru. I 1988 var det tegnet inn park med vekster på bakkeplan. Ikke betongheller med grelle tekniske lysinstallasjoner. Planen viser at det kunne vært en grønn lunge omtrent der den nordligste fløyen ligger, i tillegg til et omkranset uterom åpent ut mot elva. Så ble alt glasset inn, og parken ble utført slik at det ikke medfører kostnader for Trondheim Bydrift avdeling

idrett, park og skog. Man kan lett si seg enig med det noen skriver i kommentarfeltet til en av adressa.no sine artikler: “Kommunen har virkelig frekkhetens nådegave når de kaller dette en park.“ Mot Verftsgata har de ansatte fått seg en flott luftebalkong, slik at volumet kan “tilpasses eksisterende bebyggelse”. Vel, gata får et rotete tverrsnitt og ellers forsøker de spisse nye kantstenene i Verftsgata å punktere enhver syklist som prøver seg på å passere uten å ense nybygget. Det er også døråpnere med rullestolsymbol montert ved dører som ligger ett til to trappetrinn opp fra gata. Uten ramper kan rullende nyte en hyklersk universell utforming. Det er ikke gull alt som glimrer i kobber.

Kilder Trøndere kjemper om Cityprisen (2016) http://www.nenyheter. no/43835, 12. januar 2016 Et levende laboriatorium midt i byen (2015) http://www.adressa.no/ nyheter/trondheim/article10752730.ece, 16. mars 2015

*host**host* og nye medier

kranglekroken

Akademisk poesi eller pompøst piss? tekst/ solrun skiple fjær, arkitekturstudent, ntnu, solrun@tidsskrifteta.no illustrasjon/ tiina tinouschka nilsson, kunststudent, tiina@tidsskrifteta.no

Det er mandagskveld på tegnesalen. Anita og Gaute sitter med hver sin pc og undersøker det nye nasjonalmuseet på Vestbanen i forbindelse med et prosjekt. «Fy fader, Gaute, har du lest juryens begrunnelse for å velge Forum Artis?» «Ja, snublet over den i sted.» «Var ikke den helt elendig skrevet? “Prosjektet har en enkelhet som gir det store området stringens og verdighet” og “har monumentalitet, men er samtidig lavmælt.” Jeg mener, det er fint å få flekset vokabularet sitt, men prøv å gjør det på en måte som gir mening. Monumentalitet er ikke en lavmælt egenskap. Og stringens vet nærmest ingen hva betyr. Vet du det?» «Nja, tror det. Stringens tilsvarer klarhet, at noe er logisk og metodisk fast, gjør det ikke det?» «JA, nettopp! Enkelhet gir klarhet er ganske smør på flesk vil nå jeg si. Og at det i det hele tatt skal ha noe med verdighet å gjøre er rart. Som om en enkel form plutselig gir et bygg en god moralsk posisjon.» «Herlighet, Anita, når ble du Norges språkråd? Det her er klassisk arkitektlingo, klart det ikke er helt etter boken, men du skjønner jo hva de mener. Å formulere tanker om arkitektur er ikke bare bare, de gjør det beste de kan med de få ordene vi har.» «Tror du ikke det finnes en enklere måte å si det på? Det står her på nasjonalmuseets nettsider at arkitekten selv sier at han håper bygningen «kan oppnå alderens patina». Kunne han ikke bare sagt at han 48

tidsskriftet a, utg. 1, 2016, s. 46

ville at bygget skulle eldes med stil?» «Han kunne kanskje det, men det hadde ikke vært like presist, og heller ikke like fint. Det er noe med hvordan arkitekter velger å artikulere seg som ofte kan være like kunstnerisk og vakkert som det de tegner. Jeg ser på det som en type deskriptiv poesi.» «Virkelig? Du tenker ikke at det kanskje bare er en haug med pompøst piss? Jeg ser det mer som en slags skryting, en markering av kunnskapsterritorium. Dessuten synes jeg det er urettferdig. Når man har hørt mye på arkitekter og kjenner til en del arkitekturteori, så kan det hende at denne måten å snakke på gir mening. Men for folk flest er det en kunstig og vanskelig talemåte å forstå. Og når det kommer til en bygning som nasjonalmuseet så mener jeg at allmennheten burde kunne forstå hvorfor Forum Artis ble valgt, og hva arkitekten sier om den. Å uttale seg i såkalt arkitekturlingo er ekskluderende.» «Ja, det kan jeg være enig i. Men la oss være helt ærlig, allmennheten har lite interesse for juryuttalelsen i en arkitektkonkurranse. Det er hovedsakelig arkitekter som kommer til å lese uttalelsene og de har de nødvendige forkunnskapene. For selv om arkitektur tilhører offentligheten er det fortsatt akademia, et fagfelt, med et spesialisert fagspråk. Og jeg syntes det er fint, jeg ble rørt jeg når Juhani Pallasmaa sa «musikeren spiller ikke et instrument, han spiller seg».» «Jesus, Gaute.»

bibliotekhjørnet

arkbib anbefaler tekst/ stine thordarson moltubakk, stine.moltubskk@ub.ntnu.no, arkitektur- og byggbiblioteket fotoillustrasjon/ johannes l. f. sunde, fotografistudent, nffs, johannes@tidsskrifteta.no

Kundekommunikasjon Alle som har jobbet med kunder har sannsynligvis følt på det, eller merket det hos kolleger. At i mange tilfeller virker den naturlige fienden å være kunden. Kunden vet ikke hva hen snakker om, stiller urimelige krav, har tvilsom smak og setter ikke pris på kompetanse og arbeidet som er gjort. Jeg prøvde å finne litteratur om hva man kan gjøre når man først har havnet i feil kommunikasjonsspor med kunden, men fant bare en bok fra 1995, The Fountainheadache av Andrew Pressman, som handler spesifikt om dette. Det beste hadde kanskje vært å unngå å komme galt ut i det hele tatt? Problemer kan oppstå hvis kunden har feil oppfatning av firmaet og hva det kan levere. Da er kommunikasjonen du gjør på forhånd vel så viktig. Oppstart og merkevare Merkevarebygging og riktig markedsføring i riktige kanaler er eksempel på kommunikasjonsarbeid man kan gjøre før kunden setter beina innenfor kontordøra. Arkitekten Eric Reinholdt kommer inn på dette i vol. 1 av boken Architect + Entrepeneur (vol. 2 er i bestilling). Han tar for seg hele prosessen med å bygge opp et nytt firma steg for steg, og vier hele tre kapitler til merkevarebygging og markedsføring. Reinholdt tilnærmer seg dette som et designprosjekt - med praktiske råd om hvordan kan finne frem til sitt narrativ, sine særegenheter og sine ideelle kunder. Han kommer også med tips om hvordan man best når ut til disse kundene når man befinner seg i den magre startup-fasen.

Kommunikasjon som profesjonskunnskap En annen bok som kom mot slutten av 2015 var Snøhettapartner og AHO-professor Tarald Lundevalls Arkitektarbeid. Der vol. 1 av Architect + Entrepeneur fokuserer på oppstart, tar denne boken utgangspunkt i at man alt er i gang - blant annet hvordan man navigerer typiske oppdragssituasjoner. Lundevall legger stor vekt på viktigheten av gode kommunikasjonsevner for å lykkes som arkitekt både skriftlig, muntlig og selvsagt via tegninger. Han fremhever at hva man kommuniserer og når man kommuniserer det endrer seg i løpet av et byggeoppdrag. Lundevall tar derfor opp temaet igjen utover i kapitlene etter hvert som han gjennomgår ulike deler av byggeprosessen. To bøker kan neppe løse alle kommunikasjonsutfordringer du vil støte på i fremtiden. Jeg håper imidlertid at de kan hjelpe litt, i et komplekst arbeidsliv hvor kunden absolutt ikke alltid har rett. bibliotekhjørnet

tidsskriftet a www.tidsskriftetA.no

A er et tidsskrift driftet av studenter innen arkitektur og kunst, med ønske om å bevisstgjøre og engasjere. Tidsskriftet A vil, sammen med nettsiden, publisere relevante saker innen temaer som krever en diskusjon i samtiden, og tar sikte på å publisere både innsendte og egenproduserte saker.

redaksjon Alice Lødemel Sandberg (ansv. red., styreleder), ntnu Ingeborg Stavdal (jour.ansv., nestleder, ), ntnu

til bidragsyterne vil du skrive til tidsskriftet a? Mener du noe, skriver du dikt, eller er det rett og slett på tide å sette i gang en diskusjon? Send dine tanker til tidsskriftet a. Vi gir tilbakemelding på alle innsendte bidrag, om de trykkes eller ei.

Tora Vollset (jour.ansv.), ntnu Erik Hjelle Carlson (økonomiansv.), ntnu Johannes L. F. Sunde (foto- og ill.ansv.), nffs Sandra Elise Nylund (layoutansv.), ntnu Kimberly Wolf (nettside- og sosiale medie.ansv.), ntnu journalister Jørgen Tellefsen Relling, Ingvild Stokke, Malin Dalby Borger, Mari Mostrøm Nilssen, Oda Sivesind Holthe, Solrun Skiple Fjær og Amund Mikalsen Rolfsen. fotografer og illustratører

Vegard Forbergskog,

Hanne Barriteau Siiri, Ruben Ratkusic, Mari Synnøve Opheim Gjertsen, Tiina Tinouschka Nilsson, William Fairminer, Sara Solana, Anders Wunderle Solhøy, Eline Thunes Johansen, Joana Bruno og Christian Lycke. layout Sandra Elise Nylund og Marte Kittang

forside Christian Lycke

Annonser Jo Sjølie og Erik Hjelle Carlson annonse@tidsskriftetA.no

Kontanktinformasjon Adr.: Tidsskriftet A c/o, Arkitektstudentenes Broderskab, ntnu, 7491 Trondheim E-post: post@tidsskriftetA.no Nett: www.tidsskriftetA.no Printes av: Merkur-Trykk as Trykkeriet er svanemerket Opplag: 750 Trykk: 130 gr. matt, ScalaOT Utgiver: Arkitektstudentenes Broderskab issn 1894-1087

Bidraget kan være så langt eller kort du vil, men om du vil ha plass på debattsiden i papirutgaven bør det være omkring 1500 tegn langt, inkludert kilder. Innlegg sendes sammen med eventuelle illustrasjoner til redaksjonen@tidsskriftetA.no.

takk til Studio Beta

Beskriv en brannsikker løsning! Når du prosjekterer en løsning med ROCKWOOL isolasjon er det ikke bare du som er sikker. Det er også alle andre som er involvert i prosjektet, og ikke minst de som skal bruke bygget når det er ferdig. For det er faktisk så enkelt at ROCKWOOL isolasjon er laget av stein, og stein brenner ikke. Med et smeltepunkt på over 1000 °C oppnås en ekstra sikkerhet som kan være svært viktig hvis et branntilløp skulle oppstå. Ved mange branner kunne skadeomfanget vært begrenset dersom ubrennbar isolasjon hadde vært benyttet. Velg ROCKWOOL isolasjon til dine fremtidige prosjekter - så er du på den sikre siden! Mer informasjon finner du på www.rockwool.no.

tidskrifteta.no tidskrifteta.no