Tuntreet tiår for tiår: 50-tallet

tiår for tiår

50-tallet

Tord Kristian F. Andersen Journalist

Med 40-tallet unnagjort beveger jeg meg inn i det litt mer optimistiske 50-tallet. Jeg merker meg at etter fire år i trykken er de fleste barnesykdommene til Tuntreet kurert, og 50-tallet blir på mange måten en mellomfase for avisa. Med krigen over var det større fremtidstro, men samtidig har ikke det politiske engasjementet slått over i fanatismen, som man begynner å merke på 70-tallet. I Lars Raaens ord: “Studentene var vel politisk engasjert, men var nok ikke brått så “rebelske” som senere generasjoner.”

En avis for studentene og høgskolen

Mye av innholdet var sterkt tilknyttet høgskolen, ikke bare i forhold til bidragsytere, men også i innhold. I 3. utgave fra 1950 ble det foreslått at studieåret bør deles opp i trimester på 12 uker. Blokksystemet vi har i dag har et stort fokus på parallellen, men er likevel tredelt (januar, vår og juni), så det er interessant å se at de samme idéene som eksisterer i dagens NMBU ble diskutert allerede den gang. I samme nummer kan man finne ut hva et utvalg studenter mener er den ideelle hustrus utdanning. “En mann med bare folkeskoleeksamen ville jo få mindreverdighetskomplekser dersom han fant seg en akademiker som livsledsagerinne” er et av utsagnene. En annen buldrer ut med “Utdannelse.. Høyrt slik sludder.” Samfunnsportretter, samt arbeidet frivillige gjør på Samfunnet, og under UKA, tar også mye plass. Dette kunne ta form som intervjuer, dikt, leserinnlegg og mye annet. Helst med tilhørende karikaturtegning. Som i forrige tiår merker jeg også at det er noen koselige innslag med sterk gjenlyd i dagens utgaver. ‘Årets første blåveis’ er jo for eksempel speilbildet til ‘årets siste løvetann’. Hvem skulle tro at hele sju tiår skilte dem? Til tross for det morsomme og interessante ovenfor er det en ting som kan bestemt sies. Disse gamle utgavene har et utpreget avispreg sammenliknet med dagens utgaver.

Hvordan fungerte dette i praksis?

For å få litt mer kjøtt på beina ringer jeg Halvor Holtestaul, engasjert student og første daglige leder av SiÅs, som kan fortelle at på 50-tallet leste alle Tuntreet. Han var student fra 1956 til 1959, men abonnerte i mange år etter det. På den tiden var Tuntreet å oppfatte som Samfunnets medlemsavis, og inkludert i medlemskapet uten ekstra kostnad. Dette ble bestemt av Hus- og finansstyret 17. mars 1950. Tuntreet ble sendt hjem til postkassene til Samfunnsmedlemmene, i tillegg til ikke-medlemmer som hadde tegnet seg abonnement. Dette gjorde at avisa på mange måter fungerte som et offentlig forum for alle med tilknytning (spesielt) til Samfunnet, men også til NLH. Redaksjonen besto av seks til åtte journalister, og ble, da som nå, ledet av en redaktør som ble valgt under generalforsamlingen. Det var redaktøren som ansatte redaksjonen. Fra 1949 av dukket redaksjonssekretæren

opp. Dette er en stilling med blandede arbeidsoppgaver, som blant annet kan gjøre redaksjonelle endringer, og har oversikt over hva som sendes inn. Tuntreet hadde redaksjonssekretær helt til 2004, da den ble erstattet av korrekturansvarlig. På 50-tallet var det bare rundt 230 studenter på skolen. Et tettere miljø, en rolle som forum, samt en mindre redaksjon tydeliggjør at avisa var svært avhengig av eksterne bidrag. Og eksterne bidrag kom! Tuntreet var altså med på å styre diskusjonen, i både politikk, religion og samfunn.

Den kreative prosessen til hvordan et “Tuntreet” blir til er elegant beskrevet i den passende navngitte artikkelen, «Ad skippertak»: “Bladet utgis i seks til åtte skippertak i året.” Noen ting endrer seg vært lite. sommeren, til å skygge for utsikten mot en fantastisk UKE. For UKA var selvfølgelig et stort tema hvert UKEår. Apropos UKA, så klarte jeg ikke å la være å direktesitere revysjef Helge Løken sitt utsagn fra utgave 4, 1950:

“Vi som har opplevd en “uke” glemmer den heller aldri. Når vi i eksamenstid eller andre dødfødte perioder av vårt liv vil ha noen lyse minner og pussige episoder å tenke tilbake på, da er det som regel “Uka” som først dukker opp i erindringen”

Andre bemerkninger

Etter å ha bladd meg gjennom tiåret, har jeg notert meg at Storebrand åpnet den 7. januar 1950, samme år som «hele» fem piker ble immatrikulert ved NLH. Universitas var nedlagt en periode i 1953, mens utbyggingen av NLH fortsatte, med forslag til nytt bygg på Sørhellinga i 1955. Det nazistiske tidsskriftet Folk og Land, kunne man snuble over på Samfunnet i 1956, og den tilbakevendende diskusjonen om kristne fant sted , blant annet, i 1959. Det er et lite hint av kald krig som siver inn mellom de dagligdagse og større hendelsene. I et innlegg håpes det at Koreakrigen ikke har vært for distraherende gjennom Alt i alt beviser 50-tallets Tuntre at Samfunnet faktisk kunne holde en avis i live, noe som var et stort spørsmål i forkant. Dette vil si at folk var engasjerte nok, både lesere og redaksjon. Innholdet er veldig varierende, med liten skilnad mellom presentasjonen til fjas og det mer seriøse. Denne variasjonen er noe hvert fall jeg setter pris på. Å kunne se på tingenes tilstand med et skråblikk gjør det så utrolig mye mer interessant enn å kun konstatere tingenes tilstand. Og hva tingenes tilstand egentlig er blir stadig mer subjektiv etter hvert som politikk blir viktigere, så det er bare å følge med videre i neste Tuntreet: Tiår for tiår.