Krise krisepakke?

Av: Tuva Tondem Lund

26. januar la regjeringen (endelig!) fram et forslag til ny krisepakke for studenter. Hva betyr det for deg?

Da Norge stengte ned 12. mars, ble mange permittert fra jobbene sine. Mange fikk økonomiske problemer, og mange sleit med å få endene til å møtes. Heldigvis lever vi i velferdsstaten Norge, og har et sikkerhetsnett som fanger oss når ting går galt. Eller?

Studenter mangler retten på dagpenger, som alle andre arbeidstakere har, dersom de mister jobben sin. Det betyr at av to ansatte på en kafé, i samme stilling, som blir permittert eller mister jobben samtidig, vil den ene motta dagpenger, mens studenten ikke vil det. Heldigvis har vi Lånekassen, som gir oss alle en inntekt vi kan leve for. Eller det er hvertfall intensjonen.

Vi vet at 7 av 10 norske studenter er avhengig av deltidsjobb for å få endene til å møtes økonomisk. Spesielt blant studenter som bor i storbyene er det tilnærmet umulig å leve av studiestøtten alene. Mange ble nødt til å flytte hjem til foreldre, noen ble nødt til å droppe ut av studiene for å kunne betale regningene sine. 26. mars i fjor kom regjeringen med en krisepakke som skulle løse disse problemene. Studentbevegelsen var i harnisk; regjeringens løsning var lån, lån som kun traff en liten gruppe av oss. Svært få søkte om støtte, og pengene ble sendt tilbake til statskassa.

Vi spoler nesten et år framover. 26. januar la regjeringen et nytt forslag til krisepakke på bordet, på bestilling fra regjeringen. 1 hel milliard kroner ble lagt på bordet, og for denne summen skulle landets politikere igjen møte studentenes behov. 1 milliard er sabla mye penger, misforstå meg rett. Men, når vi vet at flyselskapene alene fikk 6 milliarder, er det trist at vi som skal fikse morgendagens problemer, problemer som dagens beslutningstakere og har plassert oss i, bare får 1 milliard. Det er ikke nok.

Reaksjonene på denne pakken var todelt, på samme måte som pakken i seg selv. Noe av det vi har skreket og mast mest på politikerne om, er våre psykososiale behov gjennom og etter krisen. Her svarer regjeringen godt, og forslaget er at universitetene, høyskolene og fagskolene skal få 150 millioner til å ansette hjelpelærere. Samtidig går det en del penger til å lage egen hjelpetelefon for studenter, og til å styrke psykisk helse-tilbud. I tillegg vil studentskipnadene få penger til å arrangere lavterskel sosiale tiltak. HURRA for denne delen av pakken!!

Den andre delen av pakken derimot, er tristere. Forslaget er at studenter som kan bevise inntektsbortfall (tilbake til juli) kan søke om inntil 26000 i kompensasjon for dette. Av disse pengene vil 40% være lån, resten stipend. Hvorfor skal alle andre som er del av velferdsstaten få kompensasjon, mens vi må låne pengene? Samtidig er vi bekymret for at mange faller utenfor. Vil nye studenter, som ikke har hatt mulighet til å jobbe ved siden av før, kvalifisere? Jeg vet ikke. Hvem tar ansvar for utenlandske studenter, som tar hele graden sin i Norge? Og hvor mye dekker egentlig tjueseks tusen kroner, for et helt år?

Krisepakken er enda ikke godkjent av Stortinget. Den er enda bare et forslag, og det betyr at vi fortsetter å jobbe for at den skal bli så god som mulig!