Barnevern på tvers: Samarbeid over fag- og profesjonsgrenser i arbeidet med utsatte barn by Universitetsforlaget

Ida Marie Hydle

Barnevern på tvers

Samarbeid over fag- og profesjonsgrenser i arbeidet med utsa e barn

Ida Marie Hydle

BARNEVERN

PÅ TVERS

Samarbeid over fag- og profesjonsgrenser i arbeidet med utsatte barn

universitetsforlaget

ISBN 978-82-15-07284-5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Ellen Lorenzen

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Mediehuset Andvord AS

Boken er satt med: Minion Pro 11/15 pkt

Papir: 100 g Amber Graphic 1,25

Kapittel 2

Kapittel 3 Samfunnets

Kapittel 5

Kjernekompetanse i tverrfagligheten

Innledning om barnesyn og verdigrunnlag

Konfliktene, protestene, protestantene og utbryterne – bidrag til kjernekompetanse?

Et radikalt forslag om kjernekompetanse til en belastet sektor

Et praksisteoretisk grunnlag for kjernekompetanse i barnevernet 114

Kjernekompetanse, kommunikasjon og praksisfellesskap 117

Traumesensitivitetens biologiske grunnlag

Sirkelbasert arbeid, læring og veiledning

Gjenopprettende praksis

Offentlig styring av offentlige etater med konkurranseutsetting

Kapittel 6

Fra fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker til barnevernsog helsenemnda

Forord

Denne boken har blitt til over mange år. Jeg har ofte sagt at jeg kom inn i barnevernsfeltet som forsker da jeg fikk et oppdrag om å evaluere den nyopprettede Ungdomsenheten ved Bjørgvin fengsel utenfor Bergen. Da jeg begynte å lese igjennom kriminalomsorgens dokumenter om barna, så jeg at alle barna uten unntak hadde vært eller fortsatt var under barnevernets omsorg da de begikk den eller de straffbare handlingene som førte til fengselsdommer. Erfaringene fra denne lesningen ble understreket av barnas og de ansattes fortellinger da jeg siden begynte feltarbeidet i Ungdomsenheten og også snakket med mange fagfolk som hadde med Ungdomsenheten å gjøre. Målet med forskningen, som jeg utførte sammen med min gode kollega prof. dr. juris. Elisabeth Gording Stang, var å undersøke om dette første norske spesialfengselet for barn, 15–18 år, oppfylte Barnekonvensjonens krav. Selv om vi etter to års arbeid kunne konkludere med at de kravene var oppfylt, så var det slående at det meste av alt det som hadde vært gjort før barna kom i fengselet, og etter at de ble løslatt, ikke oppfylte Barnekonvensjonens krav. Og slik er det fortsatt, noe daglige medieoppslag og politiske uttalelser vitner om. Vi utførte dette oppdraget for Justis- og beredskapsdepartementet, men det var tre andre departementer som fulgte med i arbeidet vårt og var ansvarlige for deler av tjenestene og også oppfølgingen av våre råd: Barne- og familiedepartementet, Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet.

Både Elisabeth og jeg utførte dette som forskere i barnevernsgruppen på NOVA, OsloMet. Takk til gode kolleger der. Spesielt er to kolleger og venner viktige også senere for denne boken: sosiologen Lars B. Kristofersen og rettssosiologen Norunn Vorland. Vi hadde lange diskusjoner over år om problemene på barnevernsfeltet.

Lars B. Kristofersen hadde sin mangeårige epidemiologiske forskning og dypdykk inn i statistikken om barna i barnevernet, både den norske, den nordiske og internasjonalt komparativt.

Norunn Vorland har lang praksiserfaring som barnevernspedagog og var en av initiativtakerne bak Barnevernvakten ved Oslo politikammer, hvor hun senere ble leder – før hun ble rettssosiolog. Så fortsatte hun sitt forskningsarbeid ved NOVA og senere NKVTS, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Jeg har i stor grad lyttet til og nytt godt av deres arbeid og erfaringer.

Kriminologen Bård Mellin Olsen, Bufetat Vest, har også vært og er svært viktig både som samtalepartner og medforfatter av flere publikasjoner. Han holder meg stadig oppdatert på hva som skjer, både med ungdomsenhetene i Bjørgvin og på Eidsvold, og generelt innen barnevernsog kriminalomsorgsfeltet – hele tiden i Barnekonvensjonens perspektiv. Våre politiske og byråkratiske myndigheter setter stadig vekk vår tålmodighet på prøve fordi det ofte ikke tas hensyn til forskningsbasert kunnskap når nye tiltak foreslås fra departementer og styringsverk. Fortsatt har Norge tre ulovlige fengselsplasser for barn etablert i Indre Østfold fengsel, Eidsberg avdeling, fortsatt foreslås det inngripende tiltak som ikke er begrunnet i erfaringer av at det nytter, og fortsatt registrerer politiet bare i begrenset grad deres egne overgrep mot barn i forbindelse med pågripelse og varetektsfengsling. Og fortsatt settes det ikke av midler til evaluering av tiltak, særlig mangler det innen skole, politi og kriminalomsorg.

Stor takk til Urfolksforskningsgruppa ved Institutt for barnevern og sosialt arbeid ved UiT og gode kollega Jan-Erik Henriksen, og også til Ungdomsenhetens ansatte og innsatte generelt for viktig lærdom. En stor takk går også til det nordiske nettverket «Confinement of children» – Innesperring av barn – der både Bård Mellin Olsen og jeg er aktive. Det har bidratt til at vi har fått et sammenliknende blikk på nettopp innesperring av barn i Sverige, Danmark og Finland, med besøk på ulike mer eller mindre fengselsliknende institusjoner i våre fire land og med viktige diskusjoner og utvekslinger av forskningsbaserte erfaringer innen dette feltet.

Den siste viktige lærdommen jeg skal takke for, er fra Stillasbyggerne, psykologene og barnevernspedagogene som utgjør en helt spesiell ambulant poliklinisk

avdeling ved Akershus universitetssykehus, med sin faglige leder, Heidi Svendsen Tessand. De viser veien videre for å forhindre at alt låser seg i samarbeidet mellom familien og hjelpeapparatet – og hjelperne seg imellom.

Og så vil jeg selvfølgelig takke redaktøren og produksjonsteamet i Universitetsforlaget og takk til fagfellen som så grundig har gått igjennom manus og kommet med gode råd til endringer og forbedringer. Noen vil kanskje hevde, og med rette, at det meste av vernet av sårbare og utsatte barn foregår utenfor lukkede institusjoner. Ja, men det er i og rundt de lukkede institusjonene at problemene for sårbare og utsatte barn og deres hjelpere blir tydeligst. Det er der vi kan lære mest. Det er der utfordringene og problemene blir spissformulert. Det er dette boken handler om, tydeliggjøring av hva som ikke fungerer, og hva som må gjøres. Det er ikke gjort i en håndvending, men det finnes gode råd!

De sårbare barna på tvers av fag og profesjoner

Innledning om styring, ledelse, organisasjon og kompetanse

Denne boken handler om barna med alvorlige og sammensatte problemer der hjelperne må gå på tvers av fag og profesjoner hvis de skal kunne hjelpe. Boken går derfor ikke i dybden i ett enkelt fagområde. Her er det søkelys på hvordan alvorlige og sammensatte problemer ofte blir uhåndterlige, selv for dyktige fagpersoner. For å kunne hjelpe sårbare barn og unge med mange ulike og udekkede behov er det som regel utilstrekkelig å gå i dybden på ett enkelt tema eller problem.

Disse barna trenger ofte individuelt tilrettelagte og koordinerte tiltak på tvers av kommune, fylkeskommune og region. Hvordan kan helsestasjonen, barnehagen, skolen, barnevernet, politiet, kriminalomsorgen, barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), fastlegen og Nav samhandle, og hvordan kan god samhandling være? Et lite barn i en familie kan trenge hjelp fra helsestasjon og barnehage. Men i den samme familien kan både et lite og et større barn, samt foreldrene, trenge hjelp fra BUP, politi, barnevern, Nav og kriminalomsorg – på én gang. Rus, kriminalitet, psykiske eller fysiske helseproblemer hos barn eller foreldre rammer hele familien. «Glassjenta»-saken illustrerer katastrofale utfordringer på tvers av fag og profesjoner. Verken lovverk, regelverk, barns rettigheter og mange godt utdannede fagfolk med god vilje er nok til at de mest utsatte barna får den hjelpen som de

trenger. Et illustrerende eksempel på dette er «Glassjenta», en 15-åring som hadde begått så mange straffbare handlinger at hun ble fengslet. Oppslaget om «Glassjenta» i Stavanger Aftenblad fra 2016 ga bølger inn i kommunal, fylkeskommunal og statlig forvaltning. 15-årige «Glassjenta», eller «Ida», og journalistene som hun tok kontakt med, avdekket uholdbar forvaltningspraksis, både innen barnevernet, politiet og barne- og ungdomspsykiatrien. Journalistene fulgte «Ida» i et barnevernstiltak i ett år. De dokumenterte hvordan mange offentlige instanser, med fagfolk på flere nivåer, ikke fulgte det lovverket de er underlagt. Mediedekningen førte til at «Idas» sak ble tatt opp i flere rettsinstanser og gransket av tre fylkesmenn. Dette avslørte en rekke lovbrudd og brudd på god forvaltningsskikk. Og «Ida» begikk så alvorlige lovbrudd mens hun var i barnevernets omsorg, at hun ble fengslet i Ungdomsenheten ved Bjørgvin fengsel (Stavanger Aftenblad, 2019).

I løpet av de siste årene har flere ungdommer under 18 år, det vil si barn i lovens mening, begått drap mens de har vært i barnevernets eller i barne- og ungdomspsykiatriens omsorg. Det betyr at det er ikke bare denne saken om «Ida» som kan vise til brudd på lover og god forvaltningspraksis. Disse barna har alle så dype og omfattende skader fra en traumatisk barndom at de både anses som farlige og har store og langvarige behandlingsbehov. Alle disse barna spissformulerer noen viktige kjernetemaer, det vil si temaer som kan ha generell gyldighet for dem som skal hjelpe barn som trenger ekstra tiltak. De bidrar således med noen grunnleggende kunnskaper ikke bare om enkelttilfellene eller enkeltsituasjoner. Det er disse kunnskapene som jeg søker å sammenfatte til ferdigheter hos den gode hjelper og til organiseringen og styringen av den virksomheten eller tjenesten som en hjelper befinner i.

Kjernekompetanse

Kjernekompetanse er et begrep som i økende grad brukes innen perspektiver på ledelse i både offentlig og privat sektor. Det skal dekke flere krav til dagens og morgendagens virksomheter. Det omfatter både kravet til å bygge på den fagkompetanse som virksomhetens ansatte praktiserer, men også en gjensidig lærings- og utviklingsrettet prosess blant ansatte for å kunne møte fremtidens utfordringer.

Men er det noe mer enn fagkompetanse? Hva betyr fag, og hva betyr kompetanse? Hva er en lærende organisasjon? Hva slags kunnskapsteori skal lærende organisasjoner bygge på for fremtidens behov for å hjelpe barn i nød?

Bør kjernekompetanse suppleres med kjerneverdi? Henger denne verdien sammen med fagetikk, normer og moral, og ikke bare et juridisk regelverk?

I denne boken stiller jeg derfor spørsmål ved barnevernets, kriminalomsorgens, helsevesenets og politiets kjernekompetanse når barn skal hjelpes og beskyttes. Har disse institusjonene noe felles? Hvilke faglige veilednings- og opplæringsmodeller må legges til grunn for arbeidet med barn som utsettes for vanskjøtsel og overgrep? Hvordan kan slike modeller ha noe til felles? De gjentatte feil og mangler viser at dagens barnevernspraksis, enten vi snakker om barnevernet, helsevesenet, politiet eller kriminalomsorgen, er for dårlig rustet til å sikre sårbare og utsatte barn. Og kan ungdomsfengselets erfaringer med barna og deres hjelpende etater, for eksempel politi, barnevern og helsevesen, gi oss noen gode råd? Nettopp fordi det er de ansatte der som hele tiden må forholde seg til de meste utsatte barna og deres foresatte, så er det kanskje råd å hente?

Denne boken tar opp hva som kan ligge bak problemene, ved å gjennomgå dagens kunnskap, forvaltning og praksis innen disse ulike systemene, organisasjonene, forvaltningspraksisene og styringsgrunnlagene. Det er en forutsetning for å spørre om hva som skal til for å sikre barns trygghet og velferd. Kan vi snakke om en felles kjernekompetanse som kan utvikles på tvers av fag og profesjoner?

Selvsagt er barnekonvensjonen den overordnede rammen for kjernekompetansen til de som hjelper barn i nød. Men er dette nok? Mange av virksomhetene lyskasteren settes på, overholder klart barnekonvensjonens artikler. Og likevel finner vi brudd på de mest sentrale artiklene, som for eksempel barns rett til medvirkning, informasjon, besøk, skolegang og til å bli hørt. Dette dokumenteres av rapporter fra statsforvalterne, Helsetilsynet, Barneombudet, Riksrevisjonen, Sivilombudet (som har skiftet navn fra Sivilombudsmannen) og mange forskere. Det er viktig lærdom som kan hentes ut av denne dokumentasjonen og som danner grunnlaget gjennom bokens kapitler om de enkelte tjenestene. Hva skal til for at dette blir kjernen i en fagpersons konkrete forståelse og praktiske handlingsmønster?

Det handler om en grunnleggende respekt for et lite eller stort, skremt eller farlig medmenneske, uansett hva som har skjedd. Kanskje handler dette også dypere sett om at samfunnets normsett handler mer om straff og skyldtildeling enn sammenhengende innsikt i årsak og virkning. Ikke minst mangler det konkret kunnskap om og kompetanse i gjenopprettings- og forsoningsarbeid. En leder av en etat, en virksomhet eller en person i dialog med barn og deres foresatte trenger en god porsjon selvinnsikt for faktisk å kunne praktisere barnekonvensjonen. Har både ledere og profesjonelle for dårlig innsikt i barnekonvensjonen og i seg selv? Hva skal til for at barnekonvensjonen kommer inn «under huden» når de arbeider både med saker på kontoret og er ute i praksisfeltet?

«Kjernebarnevernet» er et begrep som ofte brukes om de delene av barnevernet som omhandler omsorgsovertakelse og institusjonalisering av barn utenfor hjemmet, som regel håndtert av den regioninndelte barne- og familieetaten, Bufetat. Mange av bestemmelsene som styrer denne delen av barnevernet og familier og barn, er basert på skjemaer. Men det er mangel på tid og kanskje kompetanse til møter mellom dem som fatter beslutninger, og barna og deres familier. Begrepet «kjernebarnevernet» har ingen forbindelse til bruken av kjernekompetanse i denne boken.

Fremtidens behov for barnevernstjenester og ytelser bygger på noen antakelser om hvordan styringen av det norske samfunnet bør organiseres. De store utfordringene antas å være begrunnet i et større skille mellom fattig og rik og en økende barnefattigdom. Overfloden av skadelig sosial mediepåvirkning som pornografi og voldsforherligelse, en økende og traumatisert flyktningbefolkning, digitalisering uten personlig kontakt og dialog med et fysisk menneske bedrer ikke situasjonen. Innføring av soning med fotlenke hører til denne avpersonifiserte måten å «hjelpestraffe» barn på. I tillegg blir det en ekstra belastning på familie og nettverk.

Dagens fagkompetanse i en virksomhet, for eksempel barnevernet, handler både om barnevernets historie og tradisjoner, og om de krav, faglig, praktisk og politisk, som hviler på det enkelte kommunale eller regionale kontor. Helse- og sosialfaglige og juridiske grunnsteiner kombinert med kunnskaper om barn skal samlet løse statens krav til implementering av barnekonvensjonen. Til nå har hjelp

til barn blitt mer og mer spesialisert og derved oppstykket og delt. Kan man tenke seg en annen form for spesialisering for de sårbare barna? En slik spesialisering kunne ha overskriftene dialog, fellesskap, trygghet, gjenoppretting og forsoning som en felles plattform for både hjelpere og barn og deres foresatte.

Kjernekompetanse handler om språk, begrepsbruk, kultur og profesjonskompetanse. Hva betyr dette når man skal «samle» så ulike etater og organisasjoner som barnevernet, barnehagen, skolen, helsetjenesten, psykisk helsevern, kriminalomsorg og politi? Mitt forslag er en sammensetning av læringsteori og praksis, traumesensitiv teori og praksis og forståelse av følelsesmessig regulering. Teori, øvelse og praksis bidrar til slik felles kjernekompetanse. Man må først ville og deretter trene sammen for å skape et felles forståelses- og kunnskapsgrunnlag på tvers av etater, organisasjoner og profesjoner. En slik trening er en form for spesifikk innovasjon, som vil kunne styrke alle disse stykkevis og delt-tjenestene, i tillegg til de barna og familiene som er rammet. Et godt eksempel på slik trening er hvordan så ulike etater som brannvesen, politi og helseetater regelmessig trener sammen på akuttinnsats på for eksempel flyplasser. Slik kan man tenke når et barn «havarerer» eller «brenner».

Men «spesifikk innovasjon» – betyr det digitalisering av tjenestene? DigiBarnevern er et digitaliseringsprosjekt som drives av enkelte utvalgte og store kommuner, Kommunesektorens organisasjon og Bufdir. Mange innen barnevernet på både kommunalt og statlig nivå setter sin lit til at dette skal forbedre barnevernets tjenester. Men vil en slik digital innovasjon føre til en bedre samordning av tjenestene som skal til for å sikre de mest utsatte og sårbare barna, de som trenger flere ulike tjenester i rett tid, kombinasjon og kompetanse?

En like viktig del av en slik kompetanse er gode ferdigheter i kommunikasjon og veiledning. Det er mulig å bygge bro over disse til nå separate fagfeltene til ett praksisteoretisk grunnlag for en ferdighetsbasert utøvelse av tverrfaglighet i flerprofesjonelt samarbeid. Det skal forebygge silotenkning og tunnelbygging: Mange års erfaring om feil og mangler og ikke minst nye innsikter om menneskekroppen med sin hjerne har gitt oss ny kunnskap. Tverrfaglig samhandling der alle er brukere, også de sårbare barna og deres foresatte, må forstås og praktiseres

på nye måter. Dette handler både om kunnskap, forståelse, menneskesyn, konkrete ferdigheter og maktutøvelse i ulike former.

Altfor ofte beskrives det «konkurranse» mellom ulike profesjonsgrupper om hvem som er «best». Noen brukergrupper kan også være mindre «populære» enn andre, for eksempel barn med «atferdsvansker» eller «atferdsbarna». Til og med «verstinger» er i bruk som betegnelse. Det er ofte uenighet mellom ulike profesjoner om hvem som har ansvar for de enkelte barna. Eksempler på tjenester der slike kamper utkjempes, er barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien eller barnevernet og kriminalomsorgen. Resultatet er at barn blir sendt som pakker eller «saker» mellom ulike institusjoner og mellom ulike profesjoner. Selv fagpersoner i institusjonene som skal romme tjenester fra både barne- og ungdomspsykiatrien og barnevernet under samme tak, sliter med samarbeid – på barnas bekostning (Westby et al., 2024).

Denne boken tar utgangspunkt i barnas og familienes sammensatte og komplekse problemer og behov, i tillegg til utfordringene ved de «bakenforliggende» og «foranliggende» tiltakene som handler om forebygging og hjelpetiltak. Hvordan kan barnets behov bli veiviser for hvilke profesjoner og tiltak som må settes inn i det enkelte tilfellet? Hvordan kan de ulike hjelpetiltakene koordineres og administreres slik at de faktisk fungerer sammen og blir til disse barnas beste?

Barnekonvensjonen: Barnets beste – en balanse mellom sårbarhet og autonomi

Barns rett til god omsorg, støtte og beskyttelse er bærende prinsipper i barnekonvensjonen fra 1989, ratifisert av Norge i 1991 og inkorporert som gjeldende norsk lov i 2003. Ved motstrid har bestemmelsene i barnekonvensjonen forrang for andre bestemmelser i Norges lover.

Barn under 18 år blir ansett som særlig sårbare og hjelpetrengende personer som krever de voksnes beskyttelse. Barns posisjon og beskyttelsesbehov er i norsk lov særlig omtalt i barnevernsloven og lov om barn og foreldre. Barn som i tillegg

er syke eller har særskilte problemer, blir ofte vurdert som dobbelt sårbare (Hasle, 2013). Alle barn under 18 år skal, ifølge barnekonvensjonens artikkel 3, sikres beskyttelse og omsorg, der barnets beste skal være det grunnleggende hensynet. Hva som til enhver tid er det beste for det enkelte barnet, må nøye vurderes og til enhver tid ses i sammenheng med hele konteksten.

Alle fagfolk og etater som arbeider for og med barn og unge, har et ansvar for og en lovpålagt myndighet til å ivareta barn som utsettes for krenkelser, fare eller manglende omsorg.

Samtidig er det også et lovpålagt krav om at alle barn og unge skal høres, lyttes til og medvirke i tiltak som gjelder dem. Barn har ifølge lovverket rett til å medvirke i alle beslutninger av betydning for dem: Barnekonvensjonens artikkel 12 slår fast at barn som er i stand til å ta standpunkt, skal i saker som angår dem, få tilpasset og tilstrekkelig informasjon, ha mulighet til å uttale seg og lyttes til. Deres meninger skal hensyntas med økende modenhet og alder. Barns rett til medbestemmelse er også behandlet i bvl. § 1-4. Barn og unge som er brukere av sosiale velferdstjenester, har også en rett til brukermedvirkning ifølge pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 og 3-2.

Men er et barneperspektiv det samme som et barns perspektiv? Dette er et viktig spørsmål som lenge har vært stilt av både forskere og fagfolk i praksisfeltet: Hva betyr det i praksis at barn alltid skal være aktive medspillere og reelle deltakere i avgjørelser som angår dem? Undersøkelser viser at barn i liten grad verken opplyses om eller får anledning til å snakke om saker og avgjørelser som gjelder dem og/eller er viktige for dem. Et tiltak som skulle imøtekomme dette problemet, var å innføre «barnets talsperson». Det gjelder saker som skal behandles i barnevernsog helsenemnda (Forskrift om barnets talsperson i barnevernsog helsenemnda, 2013). Men barn befinner seg i mange andre situasjoner der de skulle bli hørt og få tilstrekkelig informasjon for å kunne medvirke. Forskning (Bergan, 2017; Ormstad et al., 2020; Paulsen, 2016; Søftestad, 2005) viser at det er store mangler på dette feltet og mye som gjenstår før barn faktisk systematisk og på en faglig kompetent måte blir inkludert som talspersoner i egen sak og reelt medbestemmende i hva som skal skje med dem. Forskningen, slik jeg senere i boken viser

til, dokumenterer også at det er store forskjeller, også i arbeidsmetoder, mellom de ulike barnevernstjenestene.

En erfaren barnevernspedagog sa det slik i forbindelse med en undersøkelse om langtidsvirkningene av covid-nedstengningen:

Der har man et medvirkningsproblem også. For en 14-åring i dag er mulighetene for å ta kontakt med barnverntjenesten enten gjennom å møte opp på kontoret eller fysisk ringe en telefon. Det er det ingen 14-åringer som gjør i dag. De kan forsøke å sende en tekstmelding til kontaktpersonen sin hvis de vet hvem det er. Men det har kontaktpersonen i utgangspunktet ikke lov til å svare på, selv om de ofte gjør det likevel. De kan for øvrig også skrive et brev og sende i posten. Men det er heller ingen 14-åringer som gjør. Det er helt urealistisk.

Så terskelen for at en 14-åring skal ta kontakt med barnevernstjenesten, selv i sin egen sak, er skyhøy. Og det er helt på tvers av alle målsettinger om å få til medvirkning i barnevernet.

Etter min mening har man hatt en litt forskrudd mening om at medvirkning kun handler om at barnevernet skal vise hva de har tenkt, der kan du få lov å mene noe om det, så kan det være at vi bryr oss om det eller ikke. Nå ønsker man å utvide det perspektivet til at medvirkning skal handle om at du eier din egen sak. Der du skal få si og mene noe, når som helst og hvor som helst ... Det er dette som blir innbyggertjenesten. Det handler om å bygge tillit og gi de eierskap til saken sin. Dette mener jeg er helt avgjørende for medvirkning, og jeg tror dette blir veldig annerledes fra dagens barnevern til det kommende.

(Skiple et al., 2024)

Barneombudet viser i sin rapport fra 2020 (Barneombudet, 2022) at barns reelle brukermedvirkning i barne- og ungdomspsykiatrien, BUP, og i skolehelsetjenesten er svært sparsom. Jørgensen viser i sin oversikt fra 2021 over barns brukermedvirkning i praksis at det er store mangler i barns muligheter for medvirkning (Jørgensen, 2021). Dette til tross for at medvirkning er nedfelt i lovverk og forskrifter, og til tross for at både forskere og fagfolk erfarer positive sider ved reell

medvirkning. Barn som deltar i informasjon og problemløsning i egen sak, har en økt mulighet for å redusere egen sårbarhet og vil i større grad utvikle redskaper som kan underbygge verdighet og selvstendighet (Warming, 2011). Men fagfolks egne perspektiver på barn sammenfaller slett ikke alltid med barnas egne ståsteder og forståelser (Sommer et al., 2009). En masteroppgave i jus (Løveid, 2019) viser at rettstilstanden til barns medvirkning i hjelpetiltak i barnevernet er

... ivaretatt i noen grad i hjelpetiltak. Verken lovverket, rettspraksis, praksis fra Fylkesnemnda eller forskning gir til sammen grunn til å slå fast at det er tale om ivaretakelse i stor grad. Det er imidlertid ikke tale om ivaretakelse i liten grad, hvilket er positivt. Det blir interessant å se hvordan lovgiver utformer ny barnevernslov, samt hvordan rettsutviklingen i Høyesterett og EMD (Den europeiske menneskerettsdomstol, min tilføyelse) blir. Det er viktig med et barnevern som gir trygge rammer for medvirkning, som viser respekt overfor foreldre og barn, og sørger for inkludering og et godt samarbeid. Dette er nødvendig for at hjelpetiltak ikke blir iverksatt på feil grunnlag, eller at samme hjelpetiltak som ikke fungerer opprettholdes over tid uten at det blir gjort endringer. Foreldrene kan være rådville og trenger støtte for å håndtere situasjonen til barnet. (s. 44)

Det vil som regel være ulikhet i maktforholdet mellom barn og de fagfolkene som skal hjelpe dem. Ofte vil dette bidra til at barn føler seg overkjørt, ikke hørt eller presset til enighet. Eller de tier stille, selv der deres stemme ville ha blitt hørt, fordi de er så lei av å gjenta egne synspunkter og historien, som ofte er vond og smertefull. Dette gjelder spesielt i tvangssituasjoner, ved omplassering eller institusjonsplassering. I rapporten «Sosial kapital og andre kapitaler hos barn og unge i Norge» diskuterer vi hvordan begrepet sosial kapital kan brukes til å se nærmere på tverrfaglige politikk- og forskningsutfordringer (Backe-Hansen & Hydle, 2010). En sentral forståelse av sosial kapital er nettverk, relasjoner og medvirkning i eget liv. Avmakt kan føre til enten protest eller motmakt eller passivitet og taushet. Begge typer reaksjoner er naturlige reaksjoner på «unaturlige» tvangssituasjoner.

Medinnflytelse er en viktig del av barns sosiale kapital. Det betyr at mangel på slik innflytelse svekker barnets sosiale kapital. Profesjonelle i slike sammenhenger kan utøve en slags symbolsk vold på tross av de beste intensjoner om tiltak til barnets beste (Hasle, 2013; Hasle et al., 2021). Hasle og medarbeidere diskuterer farene ved dette som kan ytterligere svekke et barns mulighet til å klare seg i et selvstendig og verdig livsløp.

FNs barnekomité understreker barns rett til aktiv deltakelse:

Children have the right to freely express their views on all matters and decisions that affect them, and to have those views taken into account at all levels of society. It is the right of every child, without exception. This is described in more detail in CRC/C/GC/12. (United Nations, u.å.)

Medvirkning, slik det angis over i artikkel 12, er en forutsetning for at målet med artikkel 3 i barnekonvensjonen nås (FNs barnekomite, 2009) – Alle barn har rett til å bli hørt og bli tatt hensyn til.

Kjernekompetanse og samfunnets barneomsorg på tvers?

Det handler ikke om nye tjenester eller veier som ikke er gått opp fra før. Det er noen andre grunnleggende forutsetninger som ikke kombineres i dag. Det trengs organisering og styring av kunnskaper, ferdigheter og praksiser satt i en systematisk sammenheng. Slike kunnskaper og ferdigheter er ikke en del av redskapene man får i de ulike utdanningene og sjelden i etterutdanninger eller spesialisering. Selv innovasjon i offentlig sektor skjer innen den enkelte sektor, ikke på tvers. Det gjelder både selve innovasjonsprosessene, som det å konstruere og innføre digitalisering av saksbehandling, og det gjelder også prosessen med å iverksette digitaliseringen, slik for eksempel DigiBarnevern gjennomføres i løpet av 2023/2024 i de ulike kommunene og i Bufetat (Grebstad et al., 2022; Kvakic & Wærdahl, 2022; Aasback, 2022). Men hva med digitaliseringen på tvers? Det finnes ansatser til dette, og så gjenstår det å erfare om det fungerer for den enkelte etat

og for den enkelte saksbehandler, enten hen befinner seg i barnevernet, politiet, kriminalomsorgen eller barne- og ungdomspsykiatrien:

Nasjonal portal for bekymringsmelding har et API (advance passenger information – Åpne data på norsk) – som gjør det mulig å sende bekymringsmeldinger fra andre instansers fagsystemer, for eksempel skole, barnehage og helse. Det er store gevinster i å ta i bruk API-et; det muliggjør direkte kommunikasjon mellom fagsystemer (ingen tidsforsinkelser), og både barnevernstjenesten og avsendertjeneste oppnår besparelser ved at dobbeltregistrering unngås og forbedrede arbeidsprosesser. (Kommunal- og distriktsdepartementet, 2022; Helsedirektoratet, 2023)

En god hjelper som skal møte sammensatte behov hos utsatte barn, må vite noe om hva behovene faktisk betyr, hvordan møte dem og organisere for dette. Hvordan kan en fagperson bidra til at barn må bli mer og bedre hørt, både i dialogen med hjelpere og i evaluering av hvordan hjelpetjenestene fungerer? En må kunne planlegge og organisere møtene og dialogene med slike barn og deres andre hjelpere. God organisering er samtidig styring. Dette er også en del av kjernekompetansen. Kunnskap om styring og organisering må deles mellom leder og medarbeider, mellom de ulike profesjonene og med dem som skal hjelpes. Dette innebærer åpenhet, forutsigbarhet, trygghet og tillit for alle parter i for eksempel en barnevernssak. Spørsmålet er hvordan organisatorisk læring fra samarbeidet under katastrofer/akuttbehandling kan få større plass i det daglige arbeidet innen vanlige helse- og sosialtjenester for barn, unge og familier.

Flerfaglig eller tverrfaglig samhandling må bety at man lytter, forstår og lærer den andres faglige språk og sjanger. I møtet med barna og deres foreldre gjelder det å lære å lytte og snakke slik at alle kan bli forstått på den måten som de mener de bør forstås – og da må det sjekkes ut: Ble jeg hørt? Ble jeg forstått? Hva skal til for å bli en god – både lyttende og begripelig – hjelper for de mest utsatte barna?

Samtidig er det slik at de mest utsatte barna som setter oss alle på prøve, er de som kan lære oss mest om det vi ikke får til. Derfor er denne boken om de mest

utsatte barna og deres familier av generell betydning for både kunnskaper og tjenester for alle barn som trenger hjelp.

Hvordan kan leger, psykologer, barnevernspedagoger, sosionomer, lærere, fengselsbetjenter, politifolk lære å snakke samme språk om den felles oppgaven de har? Hvordan kan de få en omforent og felles forståelse av hva som er utsatte barns og foreldres behov og problemer? Og hvordan kan de lære å se sin egen plass og funksjon i sammenheng og koordinert med de andre hjelperne som trengs? Hvordan kan samarbeid, både på langs og på tvers, bli muliggjort?

De fleste barn og unge som denne boken handler om, er svært synlige, slik «Glassjenta»-saken illustrerer. De er synlige for de ansatte i helsestasjonen, barnehagen, skolen, helsetjenesten, barnevernet, barne- og ungdomspsykiatrien, politiet og Nav. Men det er en liten gruppe sårbare barn som nesten ikke syns, og som har særskilte både nasjonalt og internasjonalt forankrede rettigheter til språk og kultur, og som ytterligere illustrerer nødvendigheten av noen grunnleggende endringer. Det er de sårbare barna med samisk bakgrunn.

Barn med samiske rettigheter i norsk barnevern og i norske barnevernsinstitusjoner

Vi vet i dag (oktober 2024) ikke noe om omfanget av samiske barn i norsk barnevern og i norske barnevernsinstitusjoner. For det er en rekke spørsmål som må besvares først før man kan finne svarene: Hvem definerer hvem og hva som er samisk? Hvordan vet vi at barnet er samisk og har behov for å bli ivaretatt med sin samiske identitet? Er det barn med samisk språk og/eller med samisk kulturell tilhørighet? Er det barn som er tilknyttet typiske samiske utmarksnæringer som reindrift, jordbruk eller fiske? Hva med de samiske barna i byene? Hvilke krav må stilles for at barna skal bli ivaretatt ifølge sine kulturelle og språklige rettigheter? Dette er etterlyst og diskuteres av blant annet Sametinget (Sámediggi, 2023) og av samiske helse- og sosialforskere. I tillegg til at definisjonen av «samisk» ikke er entydig, til og med kontroversiell i enkelte grupper, er også forklaringen at norsk

befolkningsstatistikk ikke registrerer etnisitet (Sønstebø, 2022). Slik registrering er forbundet med grunnleggende etiske spørsmål som ikke anses som løst (Thon, 2019). I tillegg kommer at forskning på samiske områder og befolkning er eller vil bli underlagt andre og strengere etiske regler enn annen norsk helse- og sosialforskning (Sámediggi, u.å.; Fjellheim, 2022). I Nasjonalt samisk kompetansesenter for samiske barn, voksne og familier i barnevernet, familievernet og krisesentrene, NASAK, har de begynt å si at de registrerer etnisitet – for å kunne gi likeverdige tjenester, et argument som er nevnt flere steder (Bufdir, u.å.). Registrering av etnisitet kan skje på mange og ulike måter. Velferdstjenestene er pålagt å ha kunnskap om etnisitet for å kunne gi tjenester slik for eksempel barnevernsloven krever det. Da må den enkelte tjeneste registrere etnisitet. Slik registrering kan sammensettes til aggregerte tall om hvor mange samiske barn som mottar tjenester av ulike typer. Dette er statistikk som trengs i Norge. Det må altså ikke være slik at etnisitet registreres som en kategori i folkeregisteret og som muliggjør en kobling mot andre registre. Med slik sammensetning av aggregerte tall fra de ulike velferdstjenestene vil det være mulig å sammenlikne med majoritetsbefolkningen. Det vil også gjøre det mulig i den enkelte tjeneste å identifisere eksempelvis hvilke samiske barn som er i fosterhjem, og dermed kunne følge opp deres kulturelle rettigheter. Dette betyr at registreringen kan nyanseres på forskjellige deler av de kulturelle behovene. En slik registrering som er sammensatt av aggregerte tall, bør med i offentlige dokumenter slik at for eksempel barnevernslovens § 1-8 om barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn og rettigheter faktisk kan iverksettes.

Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid viste til hvordan fornorskingen av samer, norskfinner, kvener og skogfinner fortsetter i gamle og nye former. Fornorskingsprosesser rammer også samiske barn og unge som trenger eller er i barnevernsinstitusjon, slik rapporten dokumenterer (Sannhets- og forsoningskommisjonen, 2023). Disse barna er i en større og mer omfattende tvangssituasjon enn majoritetsnorske barn. Dette har Sametinget også påpekt en rekke ganger: Det er svært få som snakker samisk av de ansatte i barnevernet eller som har samisk kulturkompetanse. Samiske tradisjoner og forståelser av barn, foreldre og

slektskapsrelasjoner kan være svært forskjellige fra et majoritetsnorsk perspektiv. Også barneoppdragelse og det som anses som «normalt» og «tilstrekkelig» fra et tradisjonelt norsk middelklassepreget barnevernssyn, er som oftest annerledes (Bals et al., 2011a; Bals et al., 2011b). Ulike forståelser av kommunikasjon om helse, sosiale forhold (Bongo, 2012) og kjønnsroller kan også virke fremmedgjørende (Dankertsen, 2021).

Det kan være svært store forskjeller mellom samiske familier i en by som Oslo eller Tromsø, samer i reindriftsfamilier og samer i sjøsamiske familier på småsteder, i tillegg til at det er tre offisielle samiske språk i Norge som er svært forskjellige. Men tradisjoner og kulturelle særtrekk er like og kan virke fremmede i en majoritetsnorsk kontekst. I samiske miljøer er for eksempel «å klare seg (selv)» birget («å klare seg» på nordsamisk), bearkadidh (sørsamisk), bierggit (lulesamisk) en overordnet kulturell og etisk regel (Henriksen & Hydle, 2019; 2021; 2024).

I tillegg kommer også at det er knyttet både stor skam til og stor skepsis mot å måtte motta hjelp fra norsk myndighet, så også barnevernet. Det kan være så stor skam for hele slekten til ikke å kunne klare å ta seg av egne barn at det blir verre å melde fra om behovet for eller be om hjelp, også for unge samer. Barnevernsansatte som har den samiske språk- og kulturkompetansen, befinner seg ofte i en dobbelt vanskelig situasjon og føler presset mellom norsk myndighet og samisk kulturell tilhørighet til et samisk barne- og slektskapssyn (Saus et al., 2018). De erfarne og kulturkompetente ansatte i den nyetablerte NASAK befinner seg ofte i et slikt krysspress som beskrevet.

Dette gjør det vanskelig av minst tre ulike grunner å definere og hjelpe «samiske barn og unge», en kategorisering som ikke nødvendigvis stemmer overens med samiske virkelighetsoppfatninger. I dagens situasjon er det avhengig av lokal kunnskap og trygge «portåpnere» som kan forsikre om at en barnevernsinstitusjon er både trygg, kompetent og hjelpsom.

Vi vet altså ikke i dag hvor mange barn med samisk bakgrunn som befinner seg i norske barnevernsinstitusjoner. De største utfordringene er å skape trygghet og tillit i samiske miljøer både i by og i bygd og i de tre samiske språkområdene. Det må til for at det norske barnevernet faktisk er både trygt, kompetent og vil

hjelpe på samiske vilkår. Det behøves samisktalende barnevernspedagoger og sosialarbeidere, og kulturkompetente institusjonsledere i områder med samisk befolkning som kan veilede sine ansatte. I dagens samfunn bor samer i hele landet, og samisk befolkning i storbyene kommer fra ulike språkområder. Det behøves også samisktalende og kulturkompetente medlemmer, talspersoner og sakkyndige i helse- og barnevernsnemndene. Det trengs også en åpenhet for fleksibel arbeidstid i det kommunale barne- og familievernet i områder med samisk reindrift, slik at man kan nå reindriftssamiske familier som ikke har mulighet til å møte opp i vanlig kontortid.

Slik bekrefter disse spørsmålene om den begrensede gruppen sårbare samiske barn og unge, helt generelle spørsmål og problemstillinger som drøftes i denne boken.

Det handler derfor om både administrasjon og ledelse, om motivasjon og etiske regler. Og det handler dernest om åpningstider, arbeidstidsbestemmelser og kontortider, om styring av møter, om fordeling og omfordeling av makt og kontroll.

Det handler om å iverksette barns rettigheter i daglig praksis for den enkelte fagperson og hjelper, i det enkelte kontor og etat. Spørsmålet er om det må nedfelles et overordnet ansvar for koordinering av tjenestene administrativt og økonomisk, på tvers av budsjetter og fag, for hvert enkelt barn og hver familie i nød.

Kontrollen og makten skulle til syvende og sist ligge hos kontrollorganene: Riksrevisjonen, Sivilombudet, Helsetilsynet, Barneombudet, Spesialenheten for polititjenester, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Kriminalomsorgens tilsynsråd, statsforvalter og domstolen. Spørsmålet er om den faktisk og i praksis gjør det.

Helsetilsynet er det eneste av disse kontrollorganene som har makt til å stoppe en virksomhet øyeblikkelig. Men de andre kontrollørene er også barnekonvensjonens voktere. Hva slags kontroll- og maktmandat har de? Vi må få vite hva som blir resultatene av deres praksis. Det er flere indirekte kontrollører, i form av forskere fra ulike institutter, universiteter og høgskoler. I tillegg kommer konsulenter fra norske og internasjonale firmaer som vinner anbudskonkurranser om evaluering av tjenester for barn og familier eller av selve hjelpetjenestene. Blir de

hørt av oppdragsgiverne fra departementer og direktorater som fører til endringer til det bedre for sårbare barn?

Hvordan kan barnas behov styre tjenestene og ikke tjenestene styre barnas behov? Dette er bokens overordnede spørsmål og røde tråd. Problemområdene som jeg presenterer i denne boken, ser ut som de ligger utenfor, over eller under de statlige eller kommunale styringsmulighetene. De beskrives eller håndteres av mange fagfolk som ukontrollerbare, sammensatte, uløselige for planlegging og gjennomføring av gode tiltak for sårbare, utsatte barn. Jeg mener at det må finnes veier ut av uføret og kjenner også til en god del av dem som beskrives i denne boken. Løsningene ligger som regel på tvers av de opptrukne landeveiene – det er her jeg som forsker befinner meg.

For å oppsummere mener jeg at det kreves en felles kjernekompetanse i profesjonene som skal hjelpe sårbare barn. Denne kjernekompetansen har andre ingredienser enn de som vanligvis formidles i undervisning i dag i de fagområdene vi omhandler. Det handler om grunnleggende kunnskaper om traumer og regulering av egne følelsesmessige kroppslige og mentale reaksjoner. Til dette hører også barns normale nevrofysiologi og -psykologi og hva som skjer i barns hjerner og kropper ved traumatisering. Det handler om fagfolks utvikling av traumeforståelse, traumesensitivitet og hva som kreves av behandling og praksis og praktiske grep innen omsorg, behandling og rehabilitering med dette utgangspunktet. Samtidig handler dette også om hva som skal til for å bli en god hjelper og hvordan bygge et lag av gode hjelpere. Slik bygging har andre byggesteiner enn det som tilbys i dagens utdanninger eller innen dagens administrasjon av tjenester. Dette handler om kommunikasjonskunnskap, organisering av kommunikasjon, konflikthåndtering, forsoning og gjenoppretting, læring, veiledning og kollegaveiledning. Ikke minst handler det om å reflektere over og se egne triggere på både aggresjon, angst og tabuer i perspektiv av eget arbeid.

Derfor mener jeg at det må skrives en ny historie om barneomsorgen på tvers i dagens samfunn. Byggesteinene i denne historien er også på tvers, kanskje en innovasjon i seg selv. Kjernekompetanse skal nettopp gi mulighetene for å tenke og handle på tvers, slik jeg beskriver i neste kapittel. Samfunnets kontrollorganer,

som har rett og plikt til innsyn, kontroll og overvåkning av hjelperne, de profesjonelle og deres arbeid, er et viktig tema. Deretter følger en grundigere beskrivelse av og begrunnelse for hvorfor og hvordan det trengs en felles kjernekompetanse i profesjonsfagene for å kunne hjelpe sårbare barn. Hva slags kunnskapspraksiser innen kommunikasjon, konflikthåndtering, læring, veiledning og videreutdanning trenger vi for å hjelpe de sårbare barna og deres familier? Jeg bygger boken på både forskningsbasert kunnskap, på eksempler og på vidt forskjellige fagfelt som sosiologi, epidemiologi og statistikk, sosialt arbeid, sosialmedisin og antropologi samt også på psykologi og juss. Ikke minst bygger jeg på egen forskning, undervisning av sosionomer og barnevernspedagoger og mangeårige erfaringer.

Gjennomgang av bokens kapitler

Kapittel 2 bygger jeg på langvarig feltarbeid i kriminalomsorgens ungdomsfengsel i Bjørgvin og faglig samarbeid med Bård Mellin Olsen, som er barnevernfaglig ansvarlig i det tverretatlige teamet i fengselet. I dette arbeidet lærte jeg hvordan de mest utsatte, sårbare og vanskelig stilte barna kan lære oss om hva som trengs av innovasjon i barnevernet. Det er de som setter tverrfaglig og tverretatlig samarbeid mest på prøve på tvers av kommuner, fylker og regioner.

I kapittel 3 går jeg gjennom samfunnets tvangsbruk mot barn, belyst gjennom arbeidet til tvangsbegrensningsutvalget. Utvalget leverte sin innstilling om problemene med tvang i 2019, og Stortinget har fortsatt ikke behandlet dette i 2024, noe som forteller om vanskelighetsgraden av lovendringsforslagene på dette feltet.

Kapittel 4 handler om kontrollen med tvangen brukt mot barn og alle kontrollørene som har et ansvar for barna som sitter bak lås og slå, enten det er i barnevernsinstitusjoner, fengsler, politibiler, politiarrester eller psykiatriske sykehus.

I kapittel 5 gjennomgår jeg et forslag til hva som skal til for en innovasjon i det tverrfaglige – tverretatlige – vernet for barn, på tvers av sektorer, faggrenser, profesjonsgrenser, kommune-, fylkes- og regiongrenser. Er det mulig? Jeg mener ja. Men veien dit går gjennom andre fagområder enn de tradisjonelle, og de handler om praksisendringer hos hver enkelt hjelper og leder.

Kapittel 6 handler også om innovasjoner og er samtidig en sammenfatning av boken og problemstillingene som er gjennomgått. Det er også forslag til hva som kan gjøres og læres på tvers. Det må nye praksiser til i både syn på hjelpetrengende barn og familier og i handling for å komme de mest utsatte barna i vårt samfunn i møte på bedre og mindre smertefulle måter enn i dagens Norge.

Ved å sette sammen erfaringer og kunnskaper på tvers av sektorer, fag og profesjoner, og gå i dybden, sett fra barnas ståsteder og med utgangspunkt i hjelpernes egne hjelpeløsheter, kan vi finne nye veier å gå. Ved å følge barnekonvensjonen og omsette barnas behov, medvirkning og rett til informasjon til daglig praksis finner vi bedre løsninger. De finnes på tvers av etater, profesjoner og institusjoner. Da må de mest utsatte og sårbare barna få rom og taletid. Tolkningen av det de forteller, handler ikke bare om enkelttilfeller, enkeltsituasjoner eller enkeltinstitusjoner. Dette stiller noen nye krav til organisering av tjenester, profesjonsutdanninger og institusjoner der barn bor, enten det er barnevern, fengsel, politi, skole eller psykisk helsehjelp.

Litteratur

Backe-Hansen, E. & Hydle, I. (red.) (2010). Sosial kapital og andre kapitaler hos barn og unge i Norge: Flervitenskapelige politikk-og forskningsutfordringer. NOVA Rapport 20/2010.

Bals, M., Turi, A. L., Skre, I. & Kvernmo, S. (2011a). The relationship between internalizing and externalizing symptoms and cultural resilience factors in Indigenous Sami youth from Arctic Norway. International Journal of Circumpolar Health, 70(1), 37–45.

Bals, M., Turi, A. L., Vittersø, J., Skre, I. & Kvernmo, S. (2011b). Self-reported internalization symptoms and family factors in indigenous Sami and non-Sami adolescents in North Norway. Journal of Adolescence, 34(4), 759–766.

Barneombudet. (2022). En psykisk helsetjeneste tilpasset barn og unges behov: –Jeg skulle hatt BUP i en koffert. Barneombudet. https://www.barneombudet.no/vart-arbeid/ publikasjoner/jeg-skulle-hatt-bup-i-en-koffert

Bufdir. (u.å.). Nasjonalt samisk kompetansesenter (NASAK). https://www.bufdir.no/ nasak

Denne boken handler om barn med alvorlige og sammensatte problemer, der hjelperne må gå på tvers av fag og profesjoner hvis de skal kunne bistå. Her settes søkelyset på hvordan alvorlige og sammensatte problemer ofte blir uhåndterlige, selv for dyktige fagpersoner. Det blir som regel utilstrekkelig å gå i dybden på ett enkelt tema eller problem. Disse barna trenger individuelt tilrettelagte og koordinerte tiltak på tvers av kommune, fylkeskommune og region. Hvordan kan helsestasjonen, barnehagen, skolen, barnevernet, politiet, kriminalomsorgen, barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), fastlegen og NAV samhandle, og hvordan kan god samhandling være? Verken lovverk, regelverk, barns rettigheter eller mange godt utdannede fagfolk med god vilje er nok. Hva slags kunnskapspraksiser innen kommunikasjon, konflikthåndtering, læring, veiledning og videreutdanning kreves? Boken bygger på forskningsbasert kunnskap, på eksempler og på vidt forskjellige fagfelt som sosiologi, epidemiologi og statistikk, sosialt arbeid, sosialmedisin og antropologi samt psykologi og juss. Ikke minst bygger forfatteren på egen forskning, undervisning i grunnog videreutdanning av leger, sykepleiere, sosionomer, barnevernspedagoger, fengselsansatte – og på mangeårige praktiske erfaringer i helse- og omsorgsfeltene.

De mest utsatte og sårbare barna må få rom og taletid. Tolkningen av det de forteller, handler ikke bare om enkelttilfeller, enkeltsituasjoner eller enkeltinstitusjoner. Dette stiller noen nye krav til organisering av tjenester, profesjonsutdanninger og institusjoner der barn er eller bor, enten det er barnevern, fengsel, politi, skole eller psykisk helsehjelp. Boken bør være en ressurs for studenter, fagfolk, byråkrater, politikere og alle dem som vil lære mer om hva som skal til for å hjelpe de mest utsatte barna i samfunnet vårt.

Ida Marie Hydle er professor emeritus ved UiT Norges arktiske universitet, Institutt for barnevern og sosialt arbeid og ved OsloMet, der hun i mange år har arbeidet på NOVA med forskning og undervisning innen barnevernsfeltet. Hun er lege og sosialantropolog og arbeider med forskning, undervisning og veiledning innen feltene kommunikasjon, dialog, konflikthåndtering, forsoning, gjenoppretting og spesielt innen urfolksforskning.

ISBN 978-82-15-07284-5