Utdanning er faglig og sosial læring

Han hadde hatt tøffe år på ungdomsskolen. Ikke på grunn av mobbing. Ikke fordi han hadde vanskelig for å få venner. Men fordi lærerne ikke så han. Ikke forsto hva han strevde med. Eller hvor mye han forsøkte: «Jeg var drittlei, jeg ... gjorde alt for mye lekser. Jeg gjorde bare lekser. Jeg satt bare der og gjorde lekser. Jeg skjønner det ikke sjøl – det er det som er greia.» (Intervju, BUiG, 2011).

Etter å ha slitt seg gjennom ungdomsskolen var karaktersnittet hans litt over 2. Sommeren etter sto han på verandaen og tok verden tilbake med et karakterkort i hånden som var fullt av firere og femere. Hva hadde egentlig skjedd?

Utdanning er faglig og sosial læring

Utdanning er en risikosport. Ifølge ordboka er risikosport en handling som medfører risiko. Det er forbundet med usikkerhet. I barns og ungdoms læring og utdanning ligger det alltid en usikkerhet. Resultatet er uforutsigbart, ofte fordi den faglige interessen og den sosiale utviklingen går i utakt. Denne utakten sammen med en rekke andre sosiale og kulturelle faktorer påvirker den faglige utviklingen på skolen (Biesta, 2014). Og mest kritisk er det kanskje i overgangene fra ungdomsskole til videregående studier og derfra til arbeidsliv eller studier i høyere utdanning (Erstad, Gilje, Sefton-Green & Arnseth, 2016). Å tenke på utdanning som risikosport er et godt bilde på den usikkerheten det ligger i å bli og være et lærende individ i et livslangt perspektiv.

Den nederlandske utdanningsforskeren Gert Biesta er opptatt av hvordan de sosiale sidene ved utdanningen er nært knyttet til de faglige. Biesta har gjennom de siste 30 årene arbeidet med blant annet livslang læring. Og han har studert hvordan ungdom og voksne skaper seg lærende liv ved å delta i utdanning, men også ved å lære seg nye ting utenfor det formelle utdanningssystemet. Samtidig har han i boka Utdanningens vidunderlige risiko satt søkelyset på usikkerheten som alltid finnes i pedagogisk virk-

Utdanning er faglig og sosial læring 15 somhet (Biesta, 2014). Her spør han blant annet: Hva er utdanning, og hvorfor har vi utdanning? Deler av hans svar er at utdanning har tre funksjoner i samfunnet: Den skal kvalifisere (sertifisere), sosialisere og «subjektivere» ungdom.

Å sertifisere ungdom innebærer at skolen gjennom sin planlagte undervisning gjør det mulig for elever å arbeide med kunnskap og ferdigheter og dermed utvikle og vise kompetanse. Det handler om kvalifikasjoner ungdom trenger for å kunne utvikle seg videre som unge voksne, både som samfunnsborgere og i arbeidslivet. Mange forbinder skole primært med denne funksjonen, at elevene skal få en kompetanse som er sertifisert i et spesifikt system. På skolen viser elevene sin kompetanse gjennom ulike vurderingssituasjoner (Langseth, 2016, s. 108). Disse vurderingssituasjonene skjer underveis og leder fram til en sluttvurdering.

Sosialisering er ifølge Biesta utdanningens andre funksjon, og den kan sees på som dobbel. For det første er sosialisering et uttalt mål ved utdanningen. Sosial læring og faglig læring er nært knyttet til hverandre i skolens læreplaner. I overordnet del i LK20 heter det blant annet at den sosiale læringen skjer «både i undervisningen og i alle andre aktiviteter i skolens regi. Faglig læring kan ikke isoleres fra sosial læring» (Kunnskapsdepartementet, 2017). I den fysiske skolehverdagen er både det sosiale samspillet med andre og den faglige samtalen to sider av samme sak. I månedene under koronapandemien der elever og lærere skulle gjenskape den sosiale læringen på digitale plattformer, viste det seg både hvor vanskelig det var, og hvor viktig den fysiske sosiale samhandlingen er for faglig læring (Blikstad-Balas, Roe, Dalland & Klette, 2022; Bond, 2020; Eriksen & Davan, 2020).

For det andre dreier sosialisering seg om de maktstrukturene i samfunnet som bidrar til at skolesystemet ofte produserer ulikhet og reproduserer allerede etablerte klasser og posisjoner (Bourdieu & Passeron, 1990). Forskjeller og ulikheter er knyttet både til kjønn, klasse og skillet mellom minoritets- og majoritetsungdom (Skauge & Hjelseth, 2021; Aasebø, 2021).