Innledning

May Bente Hagen

Konsekvenser av vold i nære relasjoner har fått større oppmerksomhet i den senere tid, både i internasjonal og nasjonal traumeforskning. Mange klarer seg generelt sett fint etter potensielt traumatiserende enkelthendelser slik at det å ha vært utsatt for dette ikke nødvendigvis fører til at man blir traumatisert eller utvikler sykdom (Blindheim, 2012). Det er større risiko for å bli traumatisert i barndom og oppvekst når de potensielt traumatiserende hendelsene skjer i relasjon til nære omsorgspersoner gjentatte ganger over tid (Felitti et al., 1998; van der Kolk, Pelcovitz, Roth & Mandel, 1993). Dette ser ut til å kunne få omfattende negative konsekvenser for barnets utvikling som helhet (Cook et al., 2003) og vidtrekkende sosiale og helsemessige konsekvenser – sykdom og lidelse både somatisk og psykisk – for den som rammes (Felitti, 2002). Professor i allmennmedisin, Anna Luise Kirkengen, hevder følgende:

Krenkelse fører til sykdom hvis ikke noen – familie, venner, fagpersoner – eller noe – vern, beskyttelse, støtte – bufrer eller danner motvekt mot slike destruktive erfaringer. Veien fra krenkelse til sykdom ligger åpen hvis ikke barnet får riktig hjelp i rett tid og på rett måte. Det er selvsagt ikke slik at krenkede barn er dømt til å bli syke voksne. Men det som synes å fremme en slik utvikling, er sosialt og tradisjonelt betinget tabuisering, fortielse, hemmelighold, ignorering, vantro og bagatellisering av eller likegyldighet overfor barnets opplevelser fra barnets nære voksne og fra storsamfunnet for øvrig (Kirkengen, 2015, s. 235).

Når familie eller omsorgspersoner ikke verner, beskytter og støtter barnet sitt, men i stedet er likegyldige til krenkelsene de påfører det, blir tilknytningen mellom barnet og omsorgspersonen utrygg. Tabuisering, fortielse, hemmelighold og ignorering bidrar til at den utrygge tilknytningen opprettholdes og vedblir inn i nye relasjoner. Den utsatte bærer skammen, der omsorgspersonene som påførte barnet lidelse, og samfunnet rundt som