
3 minute read
Et biomedisinsk sykdomssyn
ståelse av hvilken behandlingsform traumatiserte pasienter trenger fra andre kolleger i avdelingen. Særlig problematisk synes de det er at miljøterapeuter de skal samarbeide med, stort sett mangler denne kunnskapen. Dette gjør det vanskelig å opprette en felles faglig plattform å arbeide ut fra, slik at psykoterapeut og miljøterapeuter trekker i samme retning rundt felles pasient. Dette skaper også, naturlig nok, forvirring og utrygghet hos pasienten. Når denne boken skrives, finnes det ikke fagbøker om traumebevisst miljøterapi med voksne på norsk. Jeg håper at vi med denne boken kan bidra til å fylle et slikt behov.
Årsaken til uenighet i det psykiske hjelpeapparatet om alvorlige traumelidelser, som dissosiative lidelser, kan skyldes at både leger og sykepleiere er oppdratt innenfor den medisinske og naturvitenskapelige tradisjonen. Det er i dag for eksempel ikke obligatorisk undervisning om konsekvenser av tidlige alvorlige relasjonstraumer eller traumebevisst miljøterapi verken i grunnutdanning for sykepleiere eller videreutdanning i psykisk helsearbeid. Den medisinske tradisjonen ser hovedsakelig på sykdom, men også psykiske lidelser, som genetisk betinget, og behandlingen som gis følger dermed en biomedisinsk sykdomsmodell.
Den biomedisinske modellen definerer sykdom (eng. disease) som en skade eller dysfunksjon i den menneskelige organismen. Modellen er basert på biomedisinsk, naturvitenskapelig kunnskap, og er effektiv for diagnostisering, behandling og prognostisering av rent somatiske sykdommer. Men den ser psykisk lidelse (eng. illness) som kun en opplevelse av disease (Barbosa da Silva, 2006a, s. 96 f.). Det innebærer at psykiske eller mentale lidelser helt må beskrives og forklares ved hjelp av den medisinske naturvitenskapen, dvs. biologi og neurofysiologi. Kirkengen (2015, s. 235) påpeker følgende:
Hvis krenkelseserfaring i det hele tatt blir tillagt relevans i medisinske sammenhenger, tolkes den som et mentalt fenomen, med andre ord en «hodeøvelse». Da tilhører erfaringen og dens mulige følger psykiatriens domene. Der blir følgene som regel forsøkt behandlet ved at man gir den forstyrrede personen kjemiske stoffer som døyver følgene av krenkelseserfaringen slik som angst, uro og skrekk- og unngåelsesreaksjoner. Det til tross for at psykiatriske behandlere trolig neppe tenker at for eksempel seksuelt misbruk eller fysisk mishandling
eller vanskjøtsel ikke berører kroppen. Men denne kroppens plager angår ikke psykiatrien som en del av dens faglige domene og mandat.
Naturvitenskapen betrakter den menneskelige kroppen som en integrert del av naturen, og følger derfor naturlover som forklaring for alt som skjer i kroppen, inkludert sykdom. Som Gullslett og Ekeland (2012, s. 19) påpeker: «Kroppen som subjekt – den opplevende, fortolkende og erfarende kroppen med sin historie av levd liv, er på sett og vis utenfor denne modellen.» Den opplevende, fortolkende og erfarende kroppen med sin historie av levd liv er et sentralt tema i Kirkengens forskning og bøker (se for eksempel Kirkengen & Næss, 2015). Ettersom den biomedisinske modellen gjør krav på å forstå menneskets kropp uten å ta hensyn til «menneskets intensjoner, eksistensvilkår, kulturelle tilhørighetsforhold og verdigrunnlag» (Wackerhausen, 2002, s. 40), kalles den også «apparatfeilmodellen» (ibid.).
Modellen er derfor fragmentarisk og ikke helhetlig. Det som tradisjonelt kalles sjel og ånd, beskrives og forklares av biomedisinen som en bieffekt av kroppens eller hjernens fysiologi. Dermed benekter modellen at mennesket er en integrert helhet av kropp, sjel og ånd som den profesjonelle omsorgen skal ta hensyn til. Ut fra et slikt syn på sykdom kan en traumatisert persons symptomer forstås som tegn på sykdommer som er genetisk betinget, altså en medfødt disposisjon for sykdom, og følgelig behandles med medisiner. Et eksempel her er saken om Christoffer Kihle Gjerstad, som ble mishandlet til døde av stefaren i 2005, bare 8 år gammel (Østli, 2009), hvor sykehuset ikke meldte fra til barnevernet til tross for alvorlige og synlige skader. Gutten Christoffer fikk en ADHD-diagnose. Dette er imidlertid en lidelse vi ikke har sikker kunnskap om årsaken til, og som behandles med sentralstimulerende midler (Lunde, 2011).
Det er av vesentlig betydning hvordan man forstår den biomedisinske sykdomsmodellens muligheter og begrensninger. Hva traumer angår er modellen viktig bl.a. for å forske videre på hvilke konsekvenser tidlige alvorlige relasjonstraumer kan få for hjernens utvikling og for utvikling av ulike lidelser, også somatiske (Felitti, 2002) (se også kapittel 4 i denne boken). Men forstår man den slik at symptomer har sin årsak i organismen uavhengig av det sosiale miljøets og relasjonens betydning, kan dette få alvorlige konsekvenser både når det gjelder hvilken diagnose og hvilken behandling mennesker med tidlige alvorlige relasjonstraumer får.
Den biomedisinske modellens reduksjonistiske menneskesyn kan beskrives slik: «Ved en medisinsk og diagnosebasert sykdomsforståelse av psykiske