Mangelfull kunnskap om traumelidelser

stand, men om grenseløshet. Det gjør den traumatiserte lettere utsatt for nye krenkelser. Voksne pasienter med tidlige alvorlige relasjonstraumer som følge av vold fra tilknytningspersoner bærer med seg utryggheten de opplevde i forhold til tilknytningspersonen sin som barn, inn i nye relasjoner. Miljøterapien bør derfor bygge på en traumebevisst omsorg som har fokus på trygghet, relasjon og affektregulering, det vi si at omsorgen må rette seg mot årsaken til lidelsen. Vi vil også legge til forutsigbarhet som en av grunnpilarene i traumebevisst omsorg (se kapittel 1). Dette fordi omsorgspersoner i en naturlig omsorg for barn sørger for at livet er sånn noenlunde forutsigbart. «Med erfaringen av at de fysiske og sosiale omgivelser ikke endrer seg hele tiden, dannes det første bildet av verden å være forutsigbar og håndgripelig for barnet» (Antonovsky, 2000). Voksne pasienter med tidlige alvorlige relasjons- og tilknytningstraumer må man anta heller har opplevd det motsatte, nemlig at livet har vært preget av en stor grad av uforutsigbarhet. Sentrale miljøterapeutiske oppgaver vil derfor være å sørge for at samhandlingen med pasienten, samt det som skjer i miljøet, er så forutsigbart som mulig. Videre oppgaver vil være stabilisering og å hjelpe pasienten til mestring av symptomer, som for eksempel regulering av traumefølelser fra fortid. Da kan en traumebevisst miljøterapi, der pasienten får utvikle trygge relasjoner preget av forutsigbarhet, tillit, respekt, empati og ydmykhet fra miljøpersonalet, være en god treningsarena hvor pasienten kan få mulighet til å utvikle tillit til personalet, seg selv og etter hvert andre mennesker.

I boken tar vi opp den historiske utviklingen hva traumeforståelse angår for å få frem hvor vanskelig det har vært å få aksept blant fagfolk for at traumer i barndommen kan få alvorlige konsekvenser. Særlig har dissosiative lidelser møtt stor motstand. Men nå tar stadig flere fagpersoner i psykoterapeutstillinger utdanning innenfor traumebehandling. Det er også kommet ut bøker om traumebehandling på norsk, bl.a. Dissosiasjon og relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg av Anstorp, Benum og Jakobsen (2006a) og Traumebehandling – komplekse traumelidelser og dissosiasjon av Anstorp og Benum (2014). Dette har ført til at det gjerne finnes en og annen psykoterapeut ved avdelinger i den generelle psykiatrien som har kunnskap om konsekvenser av traumer og traumeterapi. Flere forteller at de føler seg alene om kunnskapen de har, og at det oppleves vanskelig å få støtte for sin for-