Om denne boka

ikke å unnskylde holdninger og praksiser vi i dag finner støtende. Dette ville være å relativisere verdier, og vi kan absolutt kritisere dårlige verdier i Shakespeares dramaer. Målet er snarere å forsøke å forstå ulike praksiser som et produkt av den tiden, det samfunnet og den kulturen de eksisterte i, samtidig som vi beholder vår kritiske sans og reflekterer over hvordan fenomenene vi møter, også er problematiske.

Denne boka gir en innføring i Vestens teaterhistorie fra antikken og fram til i dag. Bokas innhold bygger på to viktige prinsipper, basert på diskusjonene i dette innledningskapitlet. For det første sees teater alltid i sammenheng med den mer helhetlige utviklingen i samfunn og kultur. De fleste kapitler begynner med en kort introduksjon til den historiske konteksten kapitlet dekker, og teatret diskuteres alltid ut fra denne historiske konteksten. For det andre sees teater som et bredt begrep, og de ulike kapitlene tar opp utviklingstrekk innenfor mange av teatrets områder, slik som kunstfilosofi, teaterbygg, skuespillerkunst og dramatikk. Hvert kapittel diskuterer ikke nødvendigvis alle disse elementene, men trekker fram de viktigste utviklingstrekkene, teaterformene og aktørene innenfor den perioden som diskuteres. Målet er å gi en så tydelig innføring i ulike teaterkulturer som mulig og presentere de viktigste fenomenene og aktørene innenfor disse kulturene. Jeg ønsker å oppfordre leserne både til å forstå teatret som en del av en større samfunnsmessig kontekst, og til å beholde sin kritiske sans i møtet med teaterformer fra andre tider. Samlet sett gir boka en grundig innføring i Vestens teaterhistorie.

En slik konsis og oppdatert innføring i teaterhistorie for studenter på universiteter og høyskoler finnes ikke på norsk i dag. Den siste akademiske teaterhistorieboka som ble skrevet på norsk, er Jon Nygaards trebindsverk Teatrets historie i Europa fra 1992–1993.4 Utover dette finnes det mer spesialiserte bøker om temaer innen teaterhistorien, slik som Øystein Stenes Skuespillerkunsten, 5 og bøker om norsk teaterhistorie, slik som Keld Hyldigs Ibsen og norsk teater. 6 På engelsk finnes det flere teaterhistoriebøker. Den mest anerkjente og utfyllende er Oscar Brockett og Franklin Hildys History of the Theatre, som er svært detaljert, men også svært lang.7 Teaterhistorie.

Vestens teater gjennom tidene forsøker å gi studenter og andre interesserte en moderne, konsis og oversiktlig innføring i teatrets historie på norsk. Det forskes mye på teater og teaterhistoriske temaer, og i arbeidet med denne boka har det særlig blitt lagt vekt på å bruke akademiske kilder fra de siste 20–30 årene for å gi et så oppdatert bilde av den vestlige teaterhistorien som mulig.

Selv om denne boka gir en grundig innføring i teaterhistorien, er det åpenbart at det ikke er mulig å yte full rettferdighet til absolutt alle teaterformer og teateraktører som har preget teaterhistorien. Som med alle andre historiske redegjørelser har jeg måttet gjøre et utvalg av hva som får bli med i presentasjonen. Det kanskje viktigste valget har vært å fokusere på vestlig teater. Dermed er hele teaterkulturer, viktige teaterformer og -tradisjoner fra andre deler av verden i stor grad utelatt. Dette kan sees på som problematisk fordi det reproduserer et vestlig hegemoni i historien som fortelles. Årsaken til valget er imidlertid et ønske om å ligge tett opptil teaterhistorien slik den diskuteres i den norske akademiske konteksten der vestlig/europeisk teater står i fokus. En løsning kunne vært å legge til et eget kapittel om teater i andre deler av verden, men dette måtte nødvendigvis ha blitt en reduktiv og lite utfyllende presentasjon. I stedet håper jeg at studenter og andre som er nysgjerrige på teater i andre deler av verden, fortsetter utforskningen og finner fram til andre kilder som dekker dette emnet på en utfyllende måte. Denne boka har heller ikke et eget kapittel om teater i Norge. Også et slikt kapittel ville nødvendigvis blitt reduktivt, og det finnes dessuten mange gode kilder til kunnskap om norsk teaterhistorie. I denne boka presenteres norske forhold og personer der disse har vært viktige for vestlig teater mer generelt.

Selv med et fokus på Vestens teaterhistorie må man gjøre noen utvalg, og mange teaterformer, teaterkulturer og aktører har blitt utelatt som en følge av dette. Jeg vil oppfordre brukere av denne boka til å la seg inspirere både til å studere de emnene som boka tar opp, mer i dybden og til også å bevege seg utenfor de emnene boka favner. Teaterhistorien er full av interessante sceniske uttrykk, eksentriske figurer og gode anekdoter, og jeg håper at denne boka kan gi økt interesse for teatrets historie, både som teoretisk studieobjekt, men også som inspirasjon til eget kunstnerisk virke.

Boka forholder seg stort sett til tradisjonelle begreper i inndelingen av historien, slik som antikken, middelalderen og renessansen. En slik

kategorisering av historien er ikke uproblematisk. For eksempel beskriver begrepet «middelalderen» en 1000 år lang periode i europeisk historie, og navnet «middelalder» kommer av at perioden ligger mellom antikken og renessansen. Å påstå at 1000 år med hendelser og utvikling, både i samfunnet og i teatret, kan sees på som en enhet beskrevet under ett begrep, er selvfølgelig ikke spesielt nøyaktig. Begrepet «middelalder» er også problematisk fordi det avslører et ideologisk syn: Begrepet ble først brukt i renessansen, da man så antikken som et kulturelt ideal. Renessansehumanistene ønsket å skape en forbindelse mellom antikken og sin egen tid; alt som hadde skjedd siden antikken, var bare noe som lå «imellom», derav begrepet «middelalder». Jeg har imidlertid likevel valgt å bruke begreper som middelalder, renessanse og opplysningstid fordi det ofte er med disse ordene og denne forståelsen av historien at teaterhistorie diskuteres både i akademia og i praktisk teaterarbeid. Denne boka er ment å gi en nyttig og anvendelig innføring i teatrets historie, og det har derfor vært viktig å presentere teaterhistorien på en måte som ligger nær opptil hvordan teaterhistorien undervises i og diskuteres i dag. Samtidig forsøker jeg til en viss grad å problematisere begrepsbruken og kategoriseringen av historien der det er nødvendig, underveis i de ulike kapitlene.

Boka inneholder 10 kapitler: dette innledningskapitlet og ni kapitler som tar for seg vestlig teaters historie kronologisk. Hvert kapittel innledes med en beskrivelse av en teaterforestilling slik den kanskje kan ha blitt opplevd av en som faktisk var til stede. Disse innledningene er skrevet med en viss form for litterær frihet, og de er ment å gi leseren et mer sensorisk bilde av den teaterhistoriske epoken kapitlet dreier seg om. Hvert kapittel avsluttes med et kort sammendrag i punktform, som minner leseren på de viktigste poengene som har blitt nevnt. Deretter følger i hvert kapittel en reflekterende tekst kalt «Til ettertanke». Hver av disse tar for seg relasjonen mellom teater og ett annet begrep, slik som «tekst», «makt», «kjønn» og «publikum». Denne relasjonen diskuteres med kapitlets epoke som utgangspunkt, men løfter også blikket inn i andre epoker og fram mot vår tid. På denne måten håper jeg å kontekstualisere teaterhistorien og oppfordre leseren til å trekke lange linjer gjennom hele tidsrommet boka dekker, og til det teaterlandskapet vi kjenner fra vår egen tid.