Teater i samfunn

siste poenget er kanskje særlig viktig. Fordi teater alltid innebærer et møte mellom mennesker i samme tid og rom, er teater en offentlig kunstform som alltid må sees som en del av et samfunn og en kultur.

All kunst reflekterer på en eller annen måte det samfunnet kunsten skapes i, men dette er kanskje særlig tilfellet for teaterkunsten. Få kunstformer er så offentlige og kollektive i sin natur som det teater er. For å eksistere trenger teatret at folk møtes, og de fleste teaterformer som har eksistert opp gjennom historien, har på en eller annen måte vært offentlige. Teatret er dermed alltid en del av samfunnet. Det samler mennesker og forteller historier om menneskers liv. Gjennom de historiene som fortelles, og som oppleves av mennesker i fellesskap, dannes det kollektive identitetsforståelser. Teatret bidrar til å forme hvordan mennesker ser seg selv, og hvordan man ser seg selv som en del av et kollektiv med andre mennesker. Når man studerer historiske teaterformer, er det derfor viktig å se disse formene i relasjon til det samfunnet de var en del av. Teatret har hatt ulike funksjoner i ulike historiske, politiske og kulturelle kontekster. Denne boka reflekterer dette ved alltid å se utviklingstrekk i teatret i relasjon til utviklingstrekk i kunsten, i kulturen og i samfunnet mer generelt.

Når vi sier at teatret alltid reflekterer det samfunnet det er en del av, betyr ikke dette nødvendigvis at teatret støtter opp om de sentrale maktfaktorene i det samfunnet. Teater har riktignok ofte vært en del av de hegemoniske strukturene i samfunnet. Med hegemoniske strukturer menes her de verdiene, livsformene og verdensbildene som har vært prioritert, og som har tilhørt maktpersonene i et gitt samfunn. I antikkens Hellas fortalte teatret historier om hvordan mennesket styres av skjebnen, som i stor grad korresponderte med de religiøse og politiske verdiene i samfunnet. Tilsvarende brukte kirken i middelalderen teater for å spre det kristne budskap til store deler av befolkningen gjennom spektakulære og suggererende forestillinger. Det finnes imidlertid også teaterformer som har gått mot de hegemoniske strukturene i samfunnet. Renessansens commedia dell’arte-kompanier spilte ikke (bare) for konger og adelsfolk, men for folket på markedsplassen i byen. Her kunne de fortelle historier der både over- og underklasse ble gjort

narr av. På 1960- og 70-tallet oppsto det en rekke teatergrupper som støttet 1968-bevegelsen og studentopprøret og hadde tydelige antikapitalistiske trekk. Disse eksemplene viser at teater alltid forteller historier i relasjon til samfunnet og alltid skaper kollektive identiteter, men disse identitetene kan både bygge opp om strukturene i samfunnet og kulturen eller være en motstemme til rådende maktstrukturer og verdier.

Det at teater alltid er en del av samfunnet det skapes i, gir også oss som studerer teater i et historisk perspektiv, en utfordring. Ofte kan vi møte på praksiser og holdninger som er uforståelige eller til og med støtende eller forkastelige ut fra verdiene som ligger til grunn for vår forståelse av verden. Et eksempel er at i de aller fleste former for teater før 1600-tallet fikk ikke kvinner stå på scenen. Alle skuespillerne var menn, og menn spilte også kvinnerollene. For oss i dag er dette uforståelig, og det er vanskelig for oss å se for oss et teater uten kvinnelige skuespillere. Og det er bra! Vi må være kritiske i vårt møte med fortiden. Samtidig må vi også forsøke å forstå teaterhistoriske praksiser og tradisjoner i den konteksten de eksisterte i.

Et annet eksempel som kan illustrere hvordan vi både kan være kritiske til og forståelsesfulle overfor fortiden, er vår tids forhold til William Shakespeares dramaer. Shakespeare regnes blant de fremste dramatikerne som har levd, og stykkene han skrev, er blant de mest spilte i verden også i dag. For mange mennesker er Shakespeares skuespill selve det ultimate eksemplet på god dramatikk og fantastiske fortellinger. Ofte inneholder imidlertid disse stykkene også elementer og holdninger som vi i dag finner problematiske, og som i noen tilfeller vanskelig kan forenes med vår tids holdninger og verdier. For eksempel: Troll kan temmes er en komedie om hvordan en sterk kvinnekarakter blir kuet av en mann, Kjøpmannen i Venedig er en komedie som presenterer en stereotypisk jødisk karakter i et dårlig lys, og Othello forteller om hvordan en svart mann ikke kan styre sine «dyriske» følelser og dreper sin hvite kone. De tre stykkene kan sees på som henholdsvis kvinnefiendtlig, antisemittisk og rasistisk. Det betyr ikke nødvendigvis at Shakespeare var kvinnefiendtlig, antisemitt og rasist, men han levde i en tid der dette var vanlige, til og med rådende, holdninger. Det var for eksempel forbudt å være praktiserende jøde i England på Shakespeares tid. Når vi studerer teatrets historie, må vi forsøke å forstå ulike praksiser i relasjon til det samfunnet de var en del av. Målet er imidlertid