Ritualer

Ingen vet hvor teater kommer fra, og mest sannsynlig vil vi aldri få vite det heller. Hvis teater er en situasjon der noen mennesker spiller ut en form for handling eller historie mens andre mennesker ser på, er det klart at ulike fenomener som likner teater, har eksistert i de aller fleste kulturer og fra svært tidlig i menneskets utvikling. Det er imidlertid vanlig å skille mellom teater som en kunst- og underholdningsform og aktiviteter der teatrale eller performative elementer forekommer.1 I vestlig sammenheng sier vi gjerne at den første praksisen som regnes som teater, er tragediefestivalene i antikkens Hellas, som du kan lese om i neste kapittel. Dette teatret oppsto for omtrent 2500 år siden. I andre deler av verden kan man finne spor etter liknende organiserte teatrale fenomener fra lenger tilbake, for eksempel fra omtrent 4000 år siden i Kina.2 Slike organiserte teaterformer oppsto selvfølgelig ikke i et vakuum, og det finnes mange teorier om hva som er teatrets forløpere. De fleste av disse teoriene tar utgangspunkt i antropologi – altså studien av mennesket som sosialt vesen – og man vet ikke med sikkerhet hvilke teorier som er nærmest sannheten. Kanskje er det også slik at de ulike teoriene ikke nødvendigvis utelukker hverandre. Dette kapitlet vil først presentere en av de mest anerkjente teoriene om hvor teater kommer fra: utvikling fra ritualer. Deretter vil vi se på en teori som hevder at man ikke kan finne teatrets opphav, fordi teatrale og performative aktiviteter er en grunnleggende faktor i det å være et menneske. Alle teorier om teatrets opphav baserer seg imidlertid i stor grad på spekulasjon, for det finnes lite konkret bevismateriale som kan fortelle om teatrets opprinnelse.

Som vi vil se i neste kapittel, er teater knyttet til religiøse festivaler når det oppstår i antikkens Hellas. En mulig forløper for teatret er dermed andre religiøse ritualer som har eksistert i ulike kulturer. Dette har vært en populær forklaringsmodell i antropologi allerede siden 1800-tallet. Kort fortalt kan denne modellen for hvordan ritualer leder til teater i tidlige menneskelige samfunn, forklares på følgende måte: Medlemmene av tidlige samfunn lager sammenhenger mellom fenomener som virker inn på livene deres, slik som tilgang på mat, årstider og vær, og krefter utenfor dem selv, slik som guder. De begynner så å utføre handlinger som er ment å påvirke dis-

se kreftene.3 Et typisk eksempel er at guder får ansvar for værfenomener, og menneskene utfører ritualer for å blidgjøre disse gudene. Rundt disse ritualene oppstår det fortellinger eller myter som bidrar til å gjøre ritualene mer komplekse, for eksempel ved at ett eller flere medlemmer av gruppen representerer gudeskikkelsene i et rollespill. Vi har da ritualer med teatrale og performative elementer. Slike teatrale og performative elementer kan også inkludere kostymer og masker, og spesielle handlinger og ord. Etter hvert som menneskesamfunnet lærer mer om verden rundt seg og hvordan den fungerer, mister ritualet noe av sin kraft – de er for eksempel ikke lenger ment direkte for å blidgjøre en gud. Men mytene og de performative handlingene lever videre, adskilt fra en tydelig religiøs funksjon. Da ser man at det performative ritualet har blitt til det vi kan kalle teater.

Denne forklaringsmodellen har noen tydelig problematiske sider, hovedsakelig fordi den legger til grunn et utdatert syn om menneskelig utvikling. De som først formulerte teoriene om forholdet mellom teater og ritualer på 1800-tallet, var inspirert av det som kalles sosialdarwinisme.4 Inspirert av Charles Darwins teorier for artenes utvikling i naturen mente mange at de samme prinsippene gjaldt for kulturell utvikling: Et menneskelig samfunn startet som usivilisert og utviklet seg sakte, men sikkert mot sivilisasjon, og sivilisasjon var gjerne definert fra et europeisk, hvitt og patriarkalsk ståsted. Primitive ritualer viker dermed plass for den mer utviklede og siviliserte kunstformen teater. Dette er imidlertid et problematisk verdenssyn. Menneskelige kulturer utvikler seg ikke nødvendigvis lineært fra dårlig til bra, noe man har blitt betraktelig mer bevisst de siste 70 årene etter andre verdenskrig, med konsentrasjonsleirer og atombomber, og i lys av dagens klimautfordringer, der tilsynelatende «siviliserte» samfunn har ført verden inn i en global krise.

Relasjonene mellom ritualer og teater er imidlertid fremdeles relevant som teori. Istedenfor å se teater som en mer avansert utvikling av ritualer kan man kanskje se både ritualer og teater som ulike måter vi mennesker organiserer livene våre på. Ritualer og teater har tross alt noen klare likhetstrekk. Begge er et uttrykk for menneskers ønske om å forstå oss selv og den verden vi lever i, og begge har også et mål om å gi underholdning og glede. Begge inneholder aktører – mennesker som har ansvar for å spille ut eller gjennomføre handlingen – og tilskuere som overværer handlingen utenfra

Hulemaleriene i Altamira i dagens Spania viser ulike dyr som bison, hjort, vortesvin og hest. Kanskje har de en gang blitt brukt i performative ritualer.