Hva er teater?

Når en hører ordet «teater», vil de aller fleste ha en formening om hva ordet beskriver. Vi tenker gjerne på en aktivitet som innebærer at skuespillere spiller roller og formidler en historie for et publikum som er til stede «live». Kanskje tenker vi også på bygningen eller rommet der denne aktiviteten foregår. Allerede her ser vi at ordet kan beskrive ulike ting. Som tilfellet er med mange begreper innenfor kunstverdenen, er det vanskelig å komme opp med en tydelig definisjon av ordet «teater». Ifølge teaterforskeren Christopher Balme kan «teater» ha minst fire forskjellige betydninger i ulike kontekster:

• Teater er et sted eller en bygning. • Teater er en aktivitet. • Teater er en institusjon. • Teater er en kunstform.1

Teater er altså både noe vi gjør, stedet vi gjør det, og institusjonen som organiserer aktiviteten. Selve ordet «teater» stammer fra det greske ordet «theatron», som betyr «skueplass», altså et sted der man ser på noe. Så det er tydelig at aktiviteten «teater» innebærer at noen gjør noe som noen andre ser på, mens stedet «teater» legger til rette for at noen kan observere noen andre. Spørsmålet er om det er mulig å komme nærmere en definisjon eller i hvert fall en mer konkret beskrivelse av hva teater er. Det finnes mange forsøk på dette. Den kanskje mest kjente definisjonen ble formulert av den britiske teaterforskeren Eric Bentley i 1968. Han definerte teater med denne enkle setningen: «A forestiller B mens C ser på.»2 Ifølge Bentley består altså teater av tre komponenter: en utøver eller aktør (A) som framstiller en fiksjon (B) for et publikum (C). Bentleys definisjon er tilsynelatende enkel, men den kan også stilles spørsmål ved. For eksempel kan man spørre seg om fiksjonsaspektet alltid er like relevant: I performancekunst og samtidsteater er skillene mellom aktør og rolle ofte utydelige, og skuespillerne opptrer gjerne som seg selv eller en versjon av seg selv. I denne typen forestillinger nærmer man seg en situasjon der A utfører handlinger og C ser på, men B er mer eller mindre fjernet fra likningen. Tilsvarende finnes det i vår tid en rekke teaterformer som søker å aktivisere og involvere tilskueren. I

slike forestillinger kan det ofte være problematisk å skille tydelig mellom A og C i Bentleys likning. Til tross for denne typen kritiske innvendinger peker Bentleys definisjon på det mest sentrale punktet i det vi kaller teater: møtet mellom aktører og tilskuere. De aller fleste teorier om teater har dette som utgangspunkt: Det er aktører og tilskuere, og disse er til stede i samme tid og rom.

Selv om et slikt levende møte mellom aktør og tilskuer er den sentrale situasjonen i teatret, kan teater selvfølgelig inneholde mye mer enn dette. Ofte omtales teater som en sammensetning av ulike kunstarter: Teatret inneholder litt litteratur, litt arkitektur, litt dans, litt musikk, litt billedkunst osv. Vi kaller gjerne de elementene som teatersituasjonen er bygget opp av, teatrale elementer. Slike teatrale elementer inkluderer for eksempel aktør, tilskuer, rom, dialog/tekst, scenografi, kostymer, objekter, lys og lyd. Tradisjonelt har disse elementene ofte inngått i et hierarki der teksten har vært det ledende elementet. De andre elementene har vært sett på som hjelpemidler for å realisere teksten på scenen. Da Aristoteles skrev om teatret i antikkens Hellas i Om diktekunsten (som du kan lese mer om i kapittel 3), fokuserte han for eksempel hovedsakelig på hvordan dramatikere kan skrive gode tekster. Han skrev tilsvarende lite om selve forestillingen, som han så på som sekundær i forhold til teksten. Dette hierarkiet der teksten er det sentrale elementet i teatret, kaller den tyske teaterforskeren Hans-Thies Lehmann «dramatisk teater» – teater som bygger på dramatiske tekster, dramatisk handling og dramatisk fiksjon. Lehmann argumenterer for at det er først i siste halvdel av 1900-tallet at hierarkiet i det dramatiske teatret brytes ned. Da får man et postdramatisk teater – et teater der alle teatrale elementer og virkemidler er sidestilt og kan skape mening.3 Teater er altså ikke avhengig av en tekst som basis eller ledende element. Det er strengt tatt ikke engang avhengig av handling eller konflikt. I stedet utnytter ulike teaterformer og forestillinger teatrale elementer på ulike måter for å skape mening.

Denne boka handler om teatrets historie. Det teatrale møtet mellom aktører og tilskuere har blitt organisert på ulike måter gjennom historien, og ulike teaterformer og teatertradisjoner har utnyttet de teatrale elementene på ulike måter og for ulike funksjoner. Teaterhistorie er studien av hvordan teater har sett ut, hvilke fortellinger teatret har fortalt, og hvilke funksjoner teatret har hatt i ulike samfunn og kulturer gjennom historien. Nettopp dette