18
Kapittel 1 Hvorfor er klinisk forskning og fagutvikling viktig?
Hvorfor går det langsomt å bygge opp holdbar klinisk kunnskap? Det er mange grunner til dette. Én viktig grunn er at forskning på mennesker i seg selv er vanskelig. Og det er heller ikke alltid lett å få med pasienter og behandlere på et forsknings- eller fagutviklingsprosjekt. Det krever tillit til forskerne, en enighet om at problemstillingen i prosjektet er viktig, og at både forskere, behandlere og pasienter holder ut til prosjektet avsluttes. Klinisk forskning med syke mennesker er heller ikke noe laboratorieeksperiment som man kan «sette opp» en gang for alle, og så «kjøre» et tilstrekkelig antall ganger som i laboratoriefagene. Den som forestiller seg et klinisk forskningsprosjekt som et krokketspill, hvor man ved å holde seg til bestemte regler, med litt utholdenhet, vil komme seg gjennom det hele, vil til sin overraskelse oppdage at det ofte går som i krokketkampen i Alice i Eventyrland: Køllene viser seg å være flamingoer, kulene pinnsvin, og bøylene vandrer av gårde i alle retninger. For å møte slike utfordringer på en adekvat måte er det viktig med en god forskerutdanning og et sterkt forskningsmiljø. En annen grunn til at klinisk kunnskap bygges opp langsomt, er at vi ikke uten videre kan importere ny diagnostikk eller nye pleie- og behandlingsmetoder fra utlandet. Selv om disse har vist seg å være virksomme og brukbare i klinisk arbeid i et annet land, kan nemlig kulturelle, ideologiske og organisasjonsmessige forhold (konteksten) medføre at de ikke nødvendigvis er egnet eller har samme effekt i vår helsetjeneste. Vi må derfor selv foreta klinisk forskning og fagutvikling for å se hvilke resultater fra andre land som vi kan reprodusere, og hvilke som ikke gjelder hos oss. Kontekstens betydning for kliniske forskningsresultater gjør det også nødvendig, i vårt land, å gjenta samme behandlingsundersøkelse eller fagutvikling i ulike settinger for å komme frem til mer generell nasjonal kunnskap. Iblant er det nødvendig at flere forskningsmiljøer samarbeider for å skape store nok pasientmaterialer, såkalte multisenterundersøkelser (Vaglum 2015). Dette stiller store krav til organisering og finansiering. Gjennom selv å drive med forskning og fagutvikling blir våre egne forskere i stand til kritisk å vurdere nye funn som gjøres nasjonalt og internasjonalt. Dette gjør det også nødvendig at våre forskere er medlemmer av internasjonale forskernettverk.
9788215056593_Hem mfl_Innføring i klinisk forskning og fagutvikling.indd 18
20.09.2021 13:37
