Den filosofiske verktøykassen

I det daglige forbinder vi gjerne det å være kritisk med å peke på feil og mangler. Men i uttrykket «kritisk tenking» brukes «kritisk» i den opprinnelige, greske betydningen, som handler om å skjelne, dvs. trekke skiller basert på standarder. Kritisk tenking dreier seg med andre ord om å kunne anvende sin egen fornuft på en produktiv måte.

Det utgjør neppe noen overdrivelse å hevde at en av vår tids store utfordringer, som samfunn, som demokrati og som individer, er at vi har tilgang på altfor mye informasjon, og at mye av denne informasjonen er dårlig, slik som falske nyheter og konspirasjonsteorier. Å vurdere informasjonen vi mottar, skille god fra dårlig informasjon, og ikke minst finne pålitelig informasjon i informasjonsstrømmen –særlig når det gjelder områder der ens egen ekspertise er begrenset –krever ferdigheter i kritisk tenking. Slike ferdigheter innebærer å kunne tenke klart, systematisk, rasjonelt og selvstendig for å komme frem til en velbegrunnet beslutning om hva man bør tro, ellerhva man bør gjøre. Gode ferdigheter i kritisk tenking er nødvendig for, på en pålitelig måte, å kunne skjelne mellom gode og dårlige argumenter, mellom det som er sannsynlig og usannsynlig, moralsk forsvarlig og moralsk uforsvarlig, vesentlig og uvesentlig.

Kritisk tenking handler om ferdighet i å anvende fornuften på en systematisk måte. Systematisk bruk av fornuftener en sentral del av en vitenskapelig tenkemåte. Kritisk tenking er nødvendig for å reflektere over hva som skal til for å regne noe som vitenskapelig, og for å kunne anvende vitenskapelige tenkemåter på dagligdagse situasjoner. Å gjenkjenne og anvende vitenskapelig tenkemåte gjør oss bedre i stand til å avgjøre når og hvilken vitenskapelig ekspertise som bør aksepteres som autoritativ.

Filosofi har ikke noen etablert metode. Noe av av det som gjør filosofiske spørsmål vanskelige, er nettopp at vi ikke har noen klar oppfatning om hvilken metode vi skal bruke for å løse dem. Det er likevel mulig å peke på et knippe av måter å tenke på som er vanlige i mye filosofi. En av tingene vi finner i den filosofiske verktøykassen, er detå klargjøre språket. Mange filosofer har vært av den oppfatningen at uklare tanker og uklare spørsmål ofte fører til forvirring og komplikasjoner. Tanken er da at så snart et spørsmål er tilstrekkelig klart stilt, så er det ofte lettere å besvare. Og så snart en påstand er tilstrekkelig klart formulert, vil uenigheten om påstanden ofte forsvinne. Hvis vi for eksempel skal finne ut om maskiner kan sies å være intelligente, om mennesker har fri vilje, ellerom kiropraktikk er en vitenskap, så må vi først klargjøre hva vi mener med termene «intelligens», «fri vilje» og «vitenskap».

Å kunne argumentere godt og å kunne vurdere andres argumentasjon er helt sentralt innenfor både filosofi, vitenskaper og debatt. Å argumentere betyr å underbygge en bestemt oppfatning elleren påstand med argumenter. Et resonnement elleren slutning består av minst én konklusjon (K) og minst ett argumentsom foregir å underbygge konklusjonen, også kalt premiss (P).

Her følger et eksempel med en skjematisk form:

P1 Aktivitetene og beslutningene som har størst betydning for din livskvalitet, kreverat du er i stand til å tenke godt og systematisk for å ta de riktige valgene. P2 Hvis man skal tenke godt og systematisk, må man beherske kritisk tenking. K Derfor bør du lære kritisk tenking hvis du vil øke din livskvalitet.

I det virkelige liv møter vi argumenter i mange ulike sammenhenger, som politiske debatter, reklame ellerlærebøker. Og fordi de dukker opp i så mange ulike situasjoner og ikke i skjematisk form, er de ofte nokså komplekse. Argumentasjonenkan inneholde argumenter som ikke nødvendigvis støtter konklusjonen, diskutable argumenter som ikke er uttalte, grunnleggende antakelser som ikke er presentert, irrelevant informasjon osv. Å forholde seg kritisk tilargumentasjon betyr å beherske kriterier for å vurdere argumenter og å kunne gjenkjenne forskjellen på god argumentasjon og retoriske triks.

Et annetsentralt filosofisk verktøy består i å finne og formulere allmenne prinsipper. Et prinsipp kan vi tenke på som en grunnleggende setning ellerregel som regulerer våre handlinger og måten vi tenker på, og er noe filosofien opererer med i flere ulike sammenhenger. I etikken, for eksempel, leter filosofer etterprinsipper for hva som gjør en handling moralskriktig. Et allment moralsk prinsipp gjør det mulig å gi rasjonelle grunner for at en handling er riktig ellergal. Et eksempel på et prinsipp i klassisk logikk er at en påstand og benektelsen av påstanden ikke kan være sanne samtidig (Kolflaath, 2020, s.4). Mens dette prinsippet regnes som veldig etablert, er andre prinsipper mer diskutable. Men hvordan kan vi gå frem for å finne ut om et prinsipp er riktig? En vanlig metode er å lete etter moteksempler. Det behøves kun ett surt jordbær for å avkrefte detgenerelle utsagnet at alle jordbær er søte. Det ene sure jordbæret tjener da som et moteksempel. Moteksempler kan for eksempel brukes til å argumentere mot moralske prinsipper. Et mulig moteksempel mot det moralske prinsippet om at vi aldri skal lyve, kunne for eksempel være at det kan være tillatelig å lyve for å få informasjon som kan bidra til å avverge en katastrofe.

Da filosofien sjelden fungerer som en empirisk, dvs. observerende vitenskap, kommer slike moteksempel gjerne som resultat av tankeeksperiment. La oss si at vi diskuterer prinsippet om at alle som tilhører menneskearten, har den samme retten