Youth Sailing World Championship

VM Youth Sailing World Championship

MATHIAS BERTHET OG ALEXANDER FRANKS-PENTY

2018! Hvor skal det ende? KNSseilere vinner. Gull! Claus Landmark, Mathias Berthet, Alex Franks-Panty og Pia Dahl-Andersen og Nora Edland. Jeg snakker om VM-Gull. En eventyrlig sesong er over. Ingen hadde trodd det var mulig. For lille Norge. Disse beviste oss at om det var mulig. Les deres egen beretning. Bare her i deres eget medlemsblad!

Det norske laget besto av 8 seilere og to voksne. Alexander Franks-Penty med meg, og Pia og Nora som jentebesetning. Måns Hallström var trener for 29erne, han er også vår 29er-trener i KNS. Team-leaderen var Marthe

Enger Eide. Hele det norske laget reiste sammen og tilbrakte 4-5 dager før mesterskapet på akklimatisering, shopping og reise litt rundt i området. På grunn av den stekende varmen måtte vi begrense tiden ute i sola, noe som også var viktig på regattadagene. Regattaen ble gjennomført i midten av juli i Corpus

Christi, Texas. Båtene var plassert rett ved siden av deltagerhotellet langs en strand. Vi seilte i en stor bukt, rikt på sjøliv og vind. Hver dag blåste det fra samme retning med en styrke på mellom 6 og 11 m/s. Det var krappe bølger siden det ikke var så veldig dypt. Vindretningen var veldig stabil og uten store trykkforskjeller. Dette førte til at en god start og god båtfart var selve nøkkelen til å havne foran konkurrentene. Få vindskift begrenser mulighetene til å eventuelt seile seg opp etter en dårlig første kryss.

Farten vår på både kryss og lens var god gjennom hele uken, startene også. Godfølelsen fra seilingen i Kiel var der. Denne sesongen har vi jobbet utrolig mye med fart på kryss ettersom at vi slet der i fj or. Mange timer på vannet, både med andre og mye på egenhånd i Tønsberg.

Første dagen åpnet vi med to halvgode race og en seier, ikke helt den beste starten på mesterskapet, men likevel var ikke forspranget opp til de første så stor. Den påfølgende dagen slo vi til med serien 2, 1, 1 og tok ledelsen sammenlagt. Dagen etter fortsatte vi med 3 gode plasseringer. Dessverre fi kk vi en tjuvstart i den ene, nå kunne vi ikke begå fl ere feil ettersom at det kun ville bli en stryk til slutt. Nest siste dagen føltes også eksepsjonelt bra med en serie på 2, 1 og 5. Det racet var vi spesielt fornøyde med. Vi rundet kryssmerke som nummer 17, deretter en rask jibb og rundet 5 på lensemerket. På andrekryssen traff vi hvert eneste vindskift og vant seilasen langt foran nestemann. Vi fi kk til og med applaus av de andre utenlandske trenerne som ventet i mål.

Siste dag var det planlagt et race, vi hadde ledelse på 10 poeng over neste båt. Kanskje de fl este mente at seieren var i boks, var vi likevel innstilt på alt kunne snu. Det er jo tross alt seiling vi driver med! Ut ifra resultatlisten kan det se ut som et rent match race mot NZL, men det var det altså ikke mye av. Helt på slutten av racet havnet vi i en posisjon der NZL hadde overtaket, og i mål visste ingen hvem som hadde vunnet. Selvfølgelig var vi utrolig lei oss, at det skulle akkurat på slutten. Bronseplassen var det også stor usikkerhet mellom AUS og SWE. Etter å ha rigget ned båten på stranden drøyt 20 min senere kom nyheten fra resultatene gikk vår vei. En ubeskrivelig følelse, det største for oss noensinne i livet. Alt strevet var endelig verdt på ordentlig.

Gjennom regattaen prøvde vi å holde fokus på å være uthvilt til seilingen. Vi logget av sosiale medier som Facebook. Å bruke tid på å lese hva andre mener om, forventer og legger ut av oss vil i hvert fall ikke hjelpe oss til å levere bedre resultater, tvert imot vil det skape mere press. Når regattaen er over kan man godt lese alt det positive som blir lagt ut.

Dessuten var det ufattelig gøy at også den norske jentebåten knuste absolutt

alle de andre og tok gull. Norge tar to gull i det største for en juniorklasse, og det i 29er som det er så få av her i landet. Vi samarbeidet veldig godt under konkurransen og hadde det veldig hyggelig sammen. Hver nasjon måtte dele båt, slik at kjønnene byttet på å seile på for- og ettermiddagen. Vi rigget alltid opp og ned båten sammen, delte informasjon om forholdene og hjalp hverandre til å sjøsette. Laget, sammen med trener Måns, funket veldig bra. Alle sørget for at hele laget skulle lykkes best mulig.

En liten historie fra regattaen kan være at Alex, Uff e (norske laserseiler) og jeg ble kjent med en gutt fra Tanzania som seiler laser. To dager på rad hadde vi sett at han spiste alene til frokost, så vi bestemte oss for å sitte med han. Han var litt sjenert, han var der på egenhånd uten trener eller noen som helst andre. På tross av litt begrenset med engelskferdigheter begynte han etter hvert å snakke mer og mer. Han var veldig glad for å ha blitt kjent med oss. De neste dagene slo vi alltid en prat med han. Resultatmessig gikk det ikke bra for han, men jeg tror at opplevelsen for han var vellykket. Jeg lot merke til at han ble kjent med andre enn bare oss, han var blitt mer selvsikker.

Seiling er så veldig spennende fordi man møter folk og kulturer fra hele verden. For hvert mesterskap som går blir vi kjent med fl er og fl er. Jeg møter til og med gamle venner som jeg ble kjent med fra tiden i optimist. EM HELSINKI - 140 BÅTER

Mesterskapet ble seilt i både lite og mye vind. Litt annerledes måte å seile på fordi at det var såpass mange båter med. Vi hadde aldri en kjempegod følelse gjennom mesterskapet, men klarte alltid å redde inn ganske gode plasseringer. En jevn serie i gullfeltet sikret oss en andre plass sammenlagt bak en fransk båt. Dette var de samme som vant gull i fj orårets ISAF VM i Kina. Denne gangen var vi rett og slett ikke gode nok til å slå de, de seilte nesten feilfritt. En seier i siste race smakte veldig godt, men hjalp lite ettersom at rivalene våre kom plassen bak. Vi avslutter sommeren nok en gang med en god følelse. Sesongens hovedmål (VM og EM) er over nå, men vi fortsetter treningen utover høsten. Neste store regatta er Europacup i Garda på slutten av høsten, der det i fj or var over 100 båter med.

Pia og Nora er ikke så veldig fornøyde med mesterskapet, der de føler at de ikke fi kk visst hele sitt potensiale. Dagen med mye vind og 4 seilaser gikk ikke deres vei. De måtte nøye seg med en 29. plass og femte beste jentebåt.

Resultater: https://www.29ereuropeans.org/event/results/

SESONGEN I KORTE TREKK

Årets sesong har vært utrolig vellykket. Så og si ingen dårlige dager på vannet. Vi har mestret alle typer forhold veldig godt og truff et med det taktiske nesten hver gang. I år har vi brukt mange timer på vannet for å trene, ofte lange (og eff ektive!) økter på over 4 timer. Jobbet med detaljene som ikke helt var på plass i fj or. Samtidig har vi stadig utviklet oss gjennom hver regatta, spesielt i myevinds teknikk. At vi skulle vinne Kiel, og på den måten, var veldig motiverende for oss fram mot VM. Texas har jeg nok skrevet mye om, det er noe for seg selv. Fortsatt går ikke helt opp meg at det faktisk ble gull. De tre siste årene har jeg trent så hardt og fått tre Vm-medaljer, men har alltid følt at det fortsatt var én eller to som var bedre. Etter sølvet i Kina var både Alex og jeg kjempefornøyde med medalje, resten av sesongen var vi absolutt ikke gode nok til å lykkes så bra. Mange har muligheten til å ta medalje i et VM, det er så små ting som skiller. I år var målet medalje, for da har man uansett seilt en veldig god regatta. Selfølgelig var gull en drøm, og nå som vi plutselig klarte det føles det så godt. Uansett hvordan resten av sesongen, og neste år går, har vi gullet som ingen kan ta fra oss. Nå bare koser vi oss utpå vannet og er ikke redde for å slutte å prestere. EM ble det sølv, og vi er fornøyde med det. Vi seilte rett og slett ikke godt nok til å slå de franske som vant (de samme som vant VM i Kina ifj or). Nå er hovedmålene for denne sesongen forbi, men vi skal fortsette å jobbe med de ulike arbeidsoppgavene våre. Farten vår på kryss kan forbedres mye, og dette er hovedfokuset vårt på trenting.

“Vi fi kk til og med applaus av de andre utenlandske trenerne som ventet i mål”

Mathias Berthet

PIA DAHL ANDERSEN OG NORA EDLAND

Youth sailing World Championship i Texas har vært en opplevelse for livet. Vi reiste fra Gardemoen tidlig morgen 10. juli. De første dagene bodde hele det norske laget i et hus vi hadde leid. Vi brukte dagene på å komme inn i døgnrytmen og akklimatisere oss. Luften var ekstremt fuktig og temperaturen var høy, på det meste var den 40 grader. Både Nora Edland og jeg liker å løpe en rolig tur på morgenen, men det ble for varmt i Texas. Løpeturene ble på maks 15 minutter, og vi var gjennomsvette etter bare ett minutt med løping. Vi prøvde bølgesurfi ng en av dagene og dro på shopping en annen dag. Vi fi kk båtene 15. juli, og fl yttet inn på deltagerhotellet. Sammen med guttelaget Mathias og Alex brukte vi noen timer på å fi kse 29eren og få alt mest mulig likt båtene vi har hjemme. Vi fi kk 1 time hver på vannet og prøvde å utnytte denne tiden godt ved å kjøre fart med de jentene vi visste kunne bli harde konkurrenter.

Dagen etter var det practise race og åpningsseremoni. Både vi og guttene klarte oss bra i practise race, men gikk ikke i mål - for det mener vi alle betyr ulykke. Det var en fi n åpningsseremoni med mange taler. Alle nasjonene hadde blitt bedt om å ta med vann fra sitt eget land. Under åpningsseremonien gikk en og en nasjon opp på scenen og helte vannet i en felles bolle.

I løpet av regattadagene fi kk vi etter hvert gode rutiner. Guttene og jentene hadde annenhver dag med å starte først. Hver dag sto vi opp til cirka samme tid, spiste frokost og begynte å fi kse båten. De dagene vi startet sent hjalp vi Mathias og Alex med å komme seg utpå før vi gikk på hotellet og slappet av. Når de var ferdige sto vi klare, og fi kk gode beskrivelser av hvordan det hadde vært utpå og bra tips om hva som hadde lønt seg på banen. Vi var et veldig bra 29er-lag som samarbeidet godt med Måns som trener. Under oppholdet fi kk vi også mange nye venner fra overalt i verden, dette er alltid like gøy.

Nest siste regattadagen fi kk vi oppleve å seile med delfi ner svømmende rundt oss. Det var utrolig gøy og et minne for livet. Premieutdelingen er også noe vi helt klart aldri kommer til å glemme. Følelsen av å stå øverst på pallen, mens den norske nasjonalsangen spilles var helt uvirkelig.

Pia Dahl Andersen og Nora Edland