Veteran 2-21 by Veteran

UTGIS AV NORGES VETERANFORBUND FOR INTERNASJONALE OPERASJONER // JUNI 2021

LAST MAN STANDING. I 20 år har Norge bidratt i forsøket på å stabilisere og bygge opp Afghanistan. Over 9000 nordmenn har bidratt. Nå er det snart slutt. g 6

Nr. 2-2021 ISSN: 1894-1974 Utgiver: NVIO v/presidenten Bygning 60, P.B. 1550 Sentrum 0015 Oslo Redaktør: Hege Kofstad Tlf.: 412 33 448 e-post: hege.kofstad@nvio.no Neste nummer av Veteran (nr 3-2021) kommer ut ca 20. oktober. Deadline 15. september. Forsidebilde: Det ventet en god klem fra kontingentsjef Lars Christian Aamodt, da de fire soldatene, som ble lettere skadet da kjøretøyet de satt i kjørte på en EOD, kom tilbake til leiren. Camp Nidaros, Afghanistan, 2012. Vennskap og samhold er stikkord for mange veteraner etter tjenesten. Foto: FMS

FORSKER PÅ «KNM HELGE INGSTAD»MANNSKAPET Kan forskningen på mann-

TAKK FOR INNSATSEN, FOLKENS! Hvorfor deler Forsvaret ut medaljer? Hvem får dem og hvorfor? g 26

8. MAI OVER HELE LANDET Mange fikk gjennomført en verdig og fin markering rundt om i landet. Se noen av bildene fra dagen! g 36

NVIOs NYE PRESIDENT. - Jeg kommer alltid til å være opptatt av veteranarbeid, sier Ole Asbjørn Fauske. g 40

skapet på «Helge Ingstad» være relevant for behandling av veteraner med stress-symptomer? Ja, mener Forsvaret. g 22

Ettertrykk tillatt ved kildeangivelse. Opplag: 7.500

NT PUNK RØ

VETERAN arbeider etter reedaktørplakaten og er en del av Fagpressen. Fagpressen er en interesseorganiasasjon for seriøse fagblader og tidsskrifter i Norge.

VETERAN JUNI 2021

PRESIDENTEN ofauske@yahoo.no

Arven og forpliktelsen Nå dette bladet kommer ut er det sommer. Våren ligger bak oss, og foran oss ligger det forhåpentligvis noen gode ferieuker der pandemien langsom slipper taket og verden blir et litt mer normalt sted. Vi har også i vår markert Frigjøringsog veterandagen 8. mai, og i år var det 76 år siden 8. mai 1945 markerte slutten på fem lange krigsår. De fleste som kjempet mot okkupasjonsmakten den gangen er nå borte, men minnene om dem og betydningen av hva de utrettet blir ikke glemt. Det kan ikke glemmes, og det må ikke glemmes. I 2010 besluttet regjeringen at 8. mai

også skal være nasjonal veterandag. På denne dagen hedres alle veteraner for deres innsats fra andre verdenskrig og fram til dagens internasjonale operasjoner. Veterandagen ble markert første gang i 2011, og jeg glemmer aldri stemningen i Nidarosdomen under den første markeringen i Trondheim. Ikke alle opplevde det som uproble-

matisk at Frigjøringsdagen også skulle være Veterandag. Personlig var jeg skeptisk, for jeg var usikker på hvordan det ville bli oppfattet av de som

opplevde og kjempet under krigen. Men på Krigsseilerhuset i Trondheim ble beslutningen møtt med stor glede. Krigsseilerne, og mange andre veteraner fra krigen, gav sterk og klar støtte til beslutningen. Som en av dem sa til meg: «Vi gamle veteraner er snart borte. Ingen andre enn dere nye veteraner vil kunne ta like godt vare på tradisjonene på 8. mai. Ingen andre enn dere vet hva det kan komme til å koste dersom vi ikke kjemper for å beholde demokrati og menneskerettigheter.» Dette var ord som traff, som kjentes, som sank inn, og som betydde mye. Den gamle krigsseileren hadde overlevert stafettpinnen. Den er nå vår. Nå er det vårt ansvar å formidle fortellingene om hva kampen for fred, menneskeretter, frihet og et demokratisk samfunn kan koste. Og ikke minst, hva det kan komme til å koste dersom vi ikke står opp for disse grunnleggende verdiene hver eneste gang de blir utfordret. For husk: Uten 8. mai – ingen 17. mai.

NVIO har vært viktig i arbeidet med å sikre ivaretakelse, anerkjennelse og respekt for våre veteraner. Selv om vi har kommet langt i Norge, så er vi fortsatt ikke i mål. Men vi har en oppgave

til: «Stafettpinnen» – arven – fra veteranene fra andre verdenskrig er også en forpliktelse. En forpliktelse som få andre er i stand til å ivareta. Det er to år mellom hvert valg her i landet, og hver eneste gang velges det nye/unge politikere som ikke vet nok om hva det vil si å være veteran. Hvert eneste år går det ungdom ut fra skolene våre som ikke kjenner godt nok til hva den friheten de tar som en selvfølge faktisk kan komme til å koste. Vi har en viktig rolle her. Stafettpinnen har vi fått, og det gjenstår bare å si: «Utfordring akseptert. Også vi når det blir krevet.» Jeg ønsker dere alle en riktig god sommer! Ole Asbjørn Fauske President

JUNI 2021 VETERAN

Er det håp for

Morten AngvikKristiansen Militær observatør i United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO)

Norske FN-observatører på Golan-høyden.

Men det var mer. Hyppigere bruk av

Spenningen var til å ta og føle på dagene før det smalt. Det var litt som om det var noe på ferde. De israelske forsvarsstyrkene var i helspenn. Her var det noe som vi militære observatører på okkupert Golan ikke hadde fått med oss. At det var noe i gjerde, var det ikke noe tvil om. For normalbildet hadde endret seg gradvis. Når vi nå ser tilbake på denne tiden burde vi registrert endringene som ble gjort på Golan. Tøffere avdelinger kom til. Ved kryssingene gjennom det tekniske gjerdet som er satt opp mellom Syria og Israel, på israelsk side, var det nå fallskjermjegere som ivaretok sikringen og vaktholdet. En kryssing UNTSO-teamene er avhengig av for å komme inn til OP73 og OP54.

varselskudd og bortvisning av gjetere fra Syria som krysser den såkalte alfalinjen mot vest. De israelske sikkerhetsstyrkene gikk også så langt at de selv krysset det tekniske gjerdet mot øst og anholdt enkelte gjetere som kom for nært opptil dette gjerdet. Vi må heller ikke glemme attentatet på den iranske atomforskeren Mohsen Fakhrizadeh, som angivelig Israel stod bak. Varslene om at noe var i gjerde var tydelige. Så spenningen har vi kjent på en

stund her oppe på okkupert Golan. At det til slutt skulle bli en konflikt mellom jødiske bosettere og palestinere var vi ikke forberedt på. Vi skjønte kanskje at det brygget opp mot noe nede i Øst-Jerusalem, men ikke av et

slikt omfang som det viste seg å bli. Dialogen med United Nations Department for Safety and Security (UNDSS) og UNTSO HQ økte gjennom timene den 6. mai. Analyseavdelingen ved UNTSO HQ jobbet på spreng for å fremskaffe informasjon om hvilke utfordringer vi sto overfor. UNDSS var tidlig på banen og advarte personell mot unødvendige forflytninger i området Øst-Jerusalem. Noe som etter hvert ble utvidet til å gjelde hele Jerusalem og byer som Bucata, Tiberias, Akko og flere andre større byer i Israel. Så kom missilene. Jeg ble vekket av

nestkommanderende for Golani Israeli Liaison Office (GILO). Han måtte beklage, men grunnet utviklingen lengre syd i Israel, så ble vi nødt til å

VETERAN JUNI 2021

r fred i Midtøsten? meldt ifra om at vi befant oss ca. 100 kilometer unna der det skjer, og vi ble stadig mer bekymret for våre venner og kolleger i Jerusalem. «Truls» ble engstelig for at leavereisen ikke ville gå som planlagt. Omsider fikk vi gjennomført en kryssing med spesiell tillatelse. Vi fikk rotert på personellet og fikk av gårde dem som skulle på leave. Dessverre returnerte de tilbake til Tiberias, etter å ha tilbrakt noen timer i tilfluktsrommet på flyplassen i Tel Aviv. De fortalte alle at flyplassen nå var stengt, da det hadde landet vrakdeler av sønderskutte missiler fra Vestbredden på taxebanen og rullebanen. Bare dager før missilregnet startet,

kansellere kryssingene til OP73 og OP54 denne dagen, av operasjonelle og sikkerhetsmessige årsaker. Konsekvensene ved å kansellere en kryssing er ikke stor i så måte, da de aller fleste observatørene har reserverasjoner med seg. Dessuten finnes det også lager med nødrasjoner på observasjonspostene. Febrilsk lobbyvirksomhet og mange

telefoner senere måtte jeg krype til korset og melde tilbake til observatørene at de ble værende på OPene noen netter til. Samtidig begynte meldingene fra Norge å tikke inn. På Messenger, Whatsapp, Signal, Facebook og andre medier. «Går det bra med dere?» «Er dere i sikkerhet?» Meldingene var mange og gode. Etter hvert fikk vi

opplevde vi store forflytninger av materiell fra okkupert Golan og ned mot Jerusalem og Tel Aviv. Spesielt det nye Surface to Air Missile- eller SAM systemet «Iron Dome» ble observert rullende på hjul ned fra Golan og i retning Jerusalem. Dette systemet er nok en direkte årsak til at flyplassen ble stengt i flere dager. Til «Truls» store fortvilelse. Det er ikke enkelt å ringe hjem til dine kjære å si at det har brutt ut uroligheter i Israel. «Jo, men dere er jo langt unna!» Sant det, men flyplassen ligger ikke langt unna der det smeller hver natt. I skrivende stund er det inngått en

våpenhvileavtale mellom Hamas og den Benjamin Netanyahu-ledede regjeringen i Israel. Avtalen er skjør, og det vibrerer i luften. Dagliglivet returnerer gradvis tilbake til normalen. Etter demonstrasjonene her i Tiberias, er atter en gang

markedene åpne og restaurantene fulle på kvelden. På okkupert Golan er også ting litt tilbake til normalen. Det er en aggressiv holdning fra israelsk side, da de mener Syria tillater opprørsgrupper, som er mot Israel å ferdes og operere fritt i Syria. Mye av retorikken fra israelsk side rettes mot Hizbollah (Libanon) og iranske støttegrupper som har til formål å skade Israel og dets folk. Jeg håper det vokser frem ungdom i

Israel og Syria som ikke dømmer, men som lærer seg å kjenne. Lærer seg å respektere og støtte. Utviser mot og går mot strømmen på begge sider. Jeg var heldig og ble invitert med

GILO til toppen på Mt Hermon for å snakke litt med ungdommen fra Israel om FNs rolle på okkupert Golan og litt om samarbeidet mellom FN og IDF. Alle slike samtaler starter jeg med å si at dette gjør vi også på Syrisk side. Vi setter oss ned og snakker sammen. Hvis samtalen utvikler seg i feil retning, så er det noen som har misforstått målet med dialogen. For målet er å samle og ikke splitte. Jeg fikk et spørsmål fra en ung gutt,

som ble sittende fast hos meg i noen dager etterpå. «Hvorfor velger du å tråkke i dritten til andre?» Svaret mitt der og da var enkelt. «Håp om fred en gang i Midtøsten også.» Og jeg vet det er enklere sagt enn gjort. Tanken om håp må være hovedmålet for at også Midtøsten skal oppleve fred og frihet en gang i fremtiden.

Last man I 20 år har Norge bidratt i forsøket på å stabilisere og bygge opp Afghanistan. Innsatsen har involvert både avdelinger og personell fra hele Forsvaret. Over 9000 nordmenn har bidratt. Mange kjente på kjedsomheten. Ti mistet livet. Seks utførte en så ekstraordinær innsats at de ble dekorert med Norges høyeste utmerkelse. For Trond Bolle ble det både Krigskorset med sverd og døden. Nå er det slutt. Var det verdt det?

VETERAN JUNI 2021

n standing Han klapper seg lett på vesten. Støvet løfter seg i en sky rundt ham. Thomas Østby ser på minen de akkurat har nappet opp av bakken. Han kjenner blodet pulsere, mens han kobler den fra hverandre. Det krever fullt fokus. Etterpå puster han lettet ut. I Norge er det fortsatt vinter, men i Afghanistan er temperaturen som på en norsk sommerdag. Skjønt, det er lite annet som minner om norsk sommer i det støvete ørkenlandskapet. Om natten faller temperaturen til minus 15. Kontrastene er store.

De 16 norske soldatene som mobiliserte allerede noen måneder etter 11. september har bare vært i Afghanistan i noen uker. De er blant de aller første, foruten 600 amerikanere. Telemark bataljon er fortsatt i startgropa, og kravene til trening og forberedelser er ikke det samme som i dag. De 16 har fått liten tid til å trene sammen før de reiser ut. - På en måte var det nybrottsarbeid. Det var litt nisjepreget. Jeg husker vi fikk besøk av Forsvarsministeren før vi skulle dra. Det var ingen andre na-

sjoner som hadde kompetansen tilgjengelig, men vi hadde en del lignende erfaring fra blant annet Kosovo. Forespørselen fra USA om vi kunne

bidra med minerydding av flyplassen i Kandahar kom veldig tidlig, sier Østby. Flyplassen og området rundt må klareres sånn at man kan få inn annet materiell for å bygge en ordentlig leir og utvide operasjonen. Østby har erfaring fra Kosovo, det har også mange av de 16 andre som reiser ned i denne aller P

Operatører fra Marinejegerkommandoen i Kabul, Afghanistan.

En norsk minerydder markerer minefunn på Bagram flyplass i 2002.

QQ første fasen av Norges bidrag i

Afghanistan. - I og med at vi ikke fikk trent så mye på forhånd var vi avhengige av å finne folk som hadde kompetansen friskt i minne, sier han. Det er krevende å deployere så tidlig. Støvet som flyter rundt gjør at de føler seg konstant møkkete, men dusj finnes ikke. Bygningene som tilhører flyplassen er tatt i bruk og ellers er det satt opp telt. Selv setter de opp en liten camp på en parkeringsplass utenfor

- Det var et prioritert oppdrag, for det la grunnlaget for hele den videre operasjonen. Men det var krevende og slitsomt.

flyplassen. Det er ikke noe ordentlig kjøkken. – Vi levde på feltrasjoner, sier Østby. Det norske bidraget er en del av Ope-

ration Enduring Freedom. Allerede første juledag 2001 var minerydderne klare på flyplassen på Gardermoen. Men uten ledig fly ble det til at amerikanerne kom og hentet dem og fløy dem inn rett over nyttår 2002. - Det var et prioritert oppdrag, for det la grunnlaget for hele den videre operasjonen. Men det var krevende og slitsomt. Amerikanerne fløy mye om natten, så det var mye støy når vi egentlig skulle hvile. Jobben med å rydde miner krever stor konsentrasjon. Det er viktig at det ikke blir rutinepreget. Noen ganger måtte vi faktisk ta et skritt tilbake og gå gjennom alle prose-

VETERAN JUNI 2021

Norske soldater blant afghanske gjetere. Foto: FMS.

dyrer og heve blikket litt, for at vi skulle klare å holde pulsen og konsentrasjonen oppe. Du skal ikke slappe av når du håndterer miner, sier Østby. Allerede i kontingent to er det ørsmå marginer som forhindrer at en nordmann ikke mister livet i Afghanistan. En norsk minerydder blir hardt skadet og mister synet permanent da en mine går av under søk. I tillegg er ikke situasjonen med Taliban så avklart i området, som amerikanerne vil ha det til. De bruker bombekaster i flere angrep mot flyplassen. – Det ble skutt tilbake i alle retninger fra basen. Selv om det var langt unna oss, visste vi selvfølgelig aldri hvor granatene kom neste gang. Etter seks uker er flyplassen ferdig

ryddet. De blir sendt videre til flyplassen i Bagram og gjør en lignende jobb der. Situasjonen her er enda mer kom-

pleks. Men de løser oppdraget og etter ytterligere seks uker drar de hjem. - Personlig syns jeg det var et givende oppdrag, på den måten at ingen, verken Nato-soldater eller afghanere, noensinne kommer til å tråkke på de minene vi har ryddet. Generelt tror jeg det norske bidraget har fått til noe fornuftig opp gjennom åra. Jeg tror vi har hevet livskvaliteten for mange afghanere. Samtidig er jeg usikker på hva som kommer til å skje nå som Nato trekker seg ut, det kommer nok til å gå noen skritt tilbake, tror Østby. Bakteppet er spesielt i seg selv. «Alle» husker hvor de var og hva de gjorde da to fly kræsjet inn i Twin Towers 11. september 2001. «Alle» har et forhold til terrorangrepet. - Det var en hevnlysten stemning blant amerikanerne. Jeg hadde også en viss sympati i forhold til at det var på tide å rydde opp i det terroristhullet Afghani-

stan var blitt. Det er nok den operasjonen jeg har vært i hvor det politiske bakteppet har vært mest oppe i dagen. Men det var fortsatt fokuset på oppdraget og jobben, som var motivasjonen, uavhengig av det politiske rundt. Som soldat tror jeg det er helt naturlig å skille de tingene, sier Østby. Afghanistan var og er et land med flere folkegrupper. Mye reell makt ligger stadig hos lokale ledere, klanoverhoder og krigsherrer. Taliban, som tok makten på 1990-tallet, styrte landet med grunnlag i konservativ religiøs tro. Samtidig tillot regimet at al-Qaida etablerte seg i landet. Etter terrorangrepene 11. september

gikk USA og koalisjonsstyrker til angrep mot al-Qaida og Taliban. Flere land gikk med i koalisjonen. Kampen mot terror hadde startet, og Afghanistan ble den viktigste arenaen. P

JUNI 2021 VETERAN

QQ Arbeidet med stabiliseringen av

landet ble etter hvert overlatt til ISAF. Det er i denne styrken de aller fleste nordmenn har tjenestegjort. I 2002 var norske spesialsoldater direkte involvert i jakten på Osama bin Laden. Blant dem forsvarssjef Eirik Kristoffersen. I april samme år flytter Norge sin nasjonale kontingentledelse (NCC) og det nasjonale støtteelementet (NSE) fra Kandahar til Kabul. I slutten av 2003 blir et kompani fra Telemark bataljon (TMBN) for første gang sendt til Afghanistan som en del av ISAF. Et lite år senere deployerer norsk personell til PRT (Provincial Reconstruction Team) Meymaneh. Det norske bidraget vokser stadig, både bidraget til PRTen, som snart dobler seg, og andre bidrag, som et kirurgisk team. Tommy Rødningsby blir drept ved Kabul, på vei tilbake til

leir, 23. mai 2004. Han blir den første av totalt ti nordmenn som mister livet i Afghanistan. For å bedre sikkerheten blir nordmennene etter hvert flyttet ut av Meymaneh by. I tillegg kommer en ingeniørbataljon og bygger Camp Nidaros utenfor Mazar-e Sharif. I 2007 sender Norge spesialstyrker til Afghanistan på sin fjerde seksmånedersrotasjon. Denne gangen under ISAFs nye spesialstyrkekommando, som en mentorstyrke for en afghansk spesialpolitienhet, Crisis Response Unit, som regel bare omtalt som CRU. I løpet av disse årene er Eirik Kristoffersen tilbake i Afghanistan fire ganger. I 2003, 2005, 2007 og 2008. Det er tydelig at situasjonen i løpet av disse årene stadig tilspisser seg. Sommeren 2007, mister spesialsolda-

ten Tor Arne Lau-Henriksen livet da

han blir skutt i et bakholdsangrep, mens han er ute på et rekognoseringsoppdrag. November samme år dør Kristoffer Sørli Jørgensen momentant da bilen han er i treffer en veibombe. Kjetil Brakstad mister foten i samme hendelse. Samtidig har den norske tilstedeværelsen i PRT Meymaneh aldri vært større. Rundt 280 norske menn og kvinner tjenestegjør her sommeren 2008. Taliban øker aktiviteten i nord, og i Faryab havner norske styrker oftere i kamp. I 2009 blir Trond Petter Kolset drept da en selvmordsbomber sprenger seg i luften rett ved bilen hans. Ghowrmach-distriktet i naboprovinsen er blitt et tilholdssted for Taliban, og herfra blir det planlagt aksjoner mot Faryab. Norske, tyske og afghanske soldater planlegger en storoffensiv. Målet er å få en permanent tilstedeværelse i distriktet.

Camp Nidaros utenfor Mazar-e Sharif i Afghanistan.

VETERAN JUNI 2021

- Det har vært usedvanlig hektisk, for vi har hatt stridskontakt nesten hver dag. Avisene kunne allikevel rapportere om «julekos» i Afghanistan Containere i Camp Marmal, som den norske Camp Nidaros var en del av.

Drypp om hvor krevende situasjonen

i Afghanistan er, dukker opp i norske aviser. «Nordmenn i kamp hver tredje dag», rapporterer NTB. «Norske soldater er oftere i kamp i Afghanistan enn folk tror,» skriver de 22. desember 2009. VG melder om en «Blodig jul for de norske Afghanistan-soldatene». Den norske presseoffiseren i Afghanistan, kaptein Rune Haarstad, bekrefter. - Det har vært usedvanlig hektisk, for vi har hatt stridskontakt nesten hver dag, forteller han. Avisen kunne allikevel rapportere om «julekos» i Afghanistan: «Til tross for den høye stridsaktiviteten har også den norske kontingenten fått feiret jul. På julaften var rundt 70 norske soldater på oppdrag i felten, mens resten har kunnet nyte norsk julemat og norske juletradisjoner.» For de fleste, som har oppgaver som i stor grad er knyttet til leiren, er ikke den spente situasjonen utenfor like nær. Samtidig får alle med seg historiene fra det som skjer der ute. En som får med seg det meste er grenader i sambandstroppen, Helene Hilmarsen. På mange måter er samband bindeleddet mellom de som er ute på oppdrag og de som er inne i leiren.

Julaften 2009 er Hilmarsen på jobb. Det er mye som skjer. Det er første gang hun ikke er hjemme i jula, og egentlig er hun glad for at hun har mye å gjøre. Hun er i leiren og har kontakt med de som er ute. - Å jobbe med samband er en ganske krevende jobb. Man hører alt som skjer gjennom telefonen, og er et knutepunkt for informasjon, sier hun. Når det skjer mye, kan hun føle seg litt hjelpeløs. - Man får så lyst til å bidra, og hjelpe til, men så er man et helt annet sted og har en helt annen rolle. Og man vet også hvor viktig den rollen er, at det er viktig at sjefer og overordnede får videreformidlet hva som skjer, sånn at de ute på oppdrag får den hjelpen de trenger, og at de som er ute får informasjon tilbake om hva som skjer. Det er veldig spennende, man får en utrolig oversikt etter hvert, sier hun. Det er en helt annen hverdag enn de

fleste er vant med. Hilmarsen og de andre på samband jobber hele tiden. Det må alltid være noen på samband. Vaktene kan være både på dag eller natt, og når hun ikke er på jobb, er hun on call.

- Sånn sett føltes det litt som at vi jobbet døgnet rundt og aldri hadde helt fri. Det ble en vane det og, sier hun. Andre ganger er hun selv med ut på oppdrag og rapporterer inn til leiren. Mellom vaktene blir det tid til norsk julemat og markering av dagen med de andre i leiren. - Det var spesielt, og veldig fint. Sånne merkedager hvor mange tenker litt ekstra på dem hjemme, knytter oss som er ute tettere sammen, sier hun. Nyttårsaften kommer og går omtrent på samme måte. I januar har Helene vært i Afghanistan i drøyt to måneder. Situasjonen i landet er spent. Konflikten øker i intensitet. I januar drar TMBN til Faryab. TMBN

skal stå for tilstedeværelse i området, mens de som egentlig er utstasjonert der er på leave. Helene blir spurt om å dra nedover sammen med dem for å være bindeleddet mellom TMBN når de er ute på oppdrag og hovedbasen i Meymaneh. 25. januar sitter Helene Hilmarsen på jobb i en fremskutt base litt sør for Meymaneh, nær grensen til Turkmenistan. I tillegg til Al Qaida truer etniske konflikter, mektige krigsherrer, P

Philip Lautin Jackson har tegnet bildet han har gitt navnet «Jokke, Ghowrmach.»

lukrative smuglerruter og en lutfattig befolkning - selv etter afghansk målestokk. Fra basen holder hun kontakten med soldatene som akkurat har dratt ut i felt, og med hovedbasen i Meymaneh. Planen er at de skal reise tilbake til hovedbasen denne dagen. TMBNsoldatene skal bare en tur ut i området for å vise tilstedeværelse, før de skal komme tilbake til leiren og plukke opp Hilmarsen og noen andre ved basen og dra nordover. QQ

Erik Elden er blant soldatene som kjø-

rer ut. – Vi skulle rekognosere en akse, prate med noen sivile og det lokale politiet, forteller han. På vei ned i dalen kjører den fremste vognen ned i et uttørket elveleie. - Jeg kjører 50 meter bak. Så ser jeg at

hele CV 90-en hopper opp og forsvinner i en støvsky. Jeg hører et voldsomt smell, og skjønner fort at vognen har kjørt på en veibombe, sier Elden. Samtidig blir de beskutt fra flere hold. På samband sitter Hilmarsen og er den første utenforstående som får vite hva som har skjedd. «3 Victor IED, IED, IED». Hun kan knapt å tro sine egne ører. Det går kaldt nedover ryggen. Hun vet godt hva det betyr. Panservogn 3V har utløst en veibombe. Det blir stille på nettet, men etter hvert hører hun hvordan de andre prøver å kalle opp vogna, men ikke får noen forbindelse. Ute i felt utgrupperer Elden og de andre soldatene og skyter tilbake mot høydene. – Samtidig prøver jeg å kjøre nærmere vogna som er gått i lufta for å hente de andre. Plutselig ser jeg Stian

komme løpende mot meg. Han blør fra ansiktet. «Jeg og Andreas er ok! Jokke er sannsynligvis død,» sier han. Hilmarsen blir også raskt oppdatert

på status. - Det går en liten stund, så kommer sjefen for avdelingen på sambandet. «Gutter, Jokke døde momentant, og han kjente ingen smerte,» sier han. Claes Joachim «Jokke» Olsson har mistet livet i tjenesten. - Den rosa skyen jeg hadde levd under, sprakk momentant den dagen, sier Hilmarsen. Samtidig har hun en jobb å gjøre, og har ikke tid til å kjenne etter der og da. Nå må hun gjøre det hun skal, sånn at de der ute får den støtten de trenger. Hun melder tilbake til Meymaneh og kaller inn helikopterstøtte. Elden og de andre nordmennene

Helene Hilmarsen på Andøya i 2019.

«3 Victor IED, IED, IED». Hun kan knapt tro sine egne ører. Det går kaldt nedover ryggen. Hun vet godt hva det betyr. Panservogn 3V har utløst en veibombe. kjører frem med en CV på hver side av vognen og sikrer. Ingeniørene søker seg frem og klarerer området for veibomber, sånn at sanitetspersonellet

kommer frem. Jokke blir løftet ut av bilen og forsvinner sammen med Stian og Andreas. Selv blir vi igjen for å få vogna tilbake til basen, forteller Elden. Det tar lang tid før soldatene er tilbake i leiren. Ingenting skal ligge igjen etter hendelsen. Et stort apparat settes i gang. De blir

godt ivaretatt. De har samlinger med hele gjengen, samtaler med både legen og presten og får snakket om hendelsen ganske raskt etterpå. - Og bare det å være sammen var veldig verdifullt. Vi trengte ikke å si så mye nødvendigvis, sier Hilmarsen. 2010 blir et tungt år for den norske styrken. 2. mai er de igjen i nærkontakt med Taliban, i det som blir beskrevet som de hardeste kampene siden 2. verdenskrig.

Ni av de 16 soldatene som er involvert

i kampene blir skadet, flere får varige men. – Det var regelrett et bakhold. De lå og ventet på oss. Og de kom fra alle kanter, forteller en av soldatene fra Kystjegerkommandoen til VG. – Det utviklet seg veldig fort fra å være en situasjon som jeg følte at vi kunne takle, til å bli noe helt annet, sier kystjegeren. To av soldatene som deltok i kampene 2. mai var Simen Tokle og Christian Lian. Få uker senere mister Simen Tokle, Christian Lian, Trond Andre Bolle og Andreas Eldjarn livet da kjøretøyet de sitter i blir rammet av en veibombe. - Som soldater reiser vi ut på egen samvittighet, om ikke alltid egen vilje - vi sier oss villige til å dø, miste venner, P

Daværende generalinspektør for Luftforsvaret Finn Kristian Hannestad overleverer Dag Hammarskjølds medalje post mortem til Siri Skares datter Aurora Skare Haavaag under en sermoni i Gamle Logen i Oslo.

leiren i Mazar-e Sharif i august 2010. Hun tar over som Norges representant ved FNs operasjonssenter, som et bindeledd mellom den militære og sivile innsatsen i området.

utøve makt - og i ytterste konsekvens ta liv for et formål vi kanskje ikke alltid ser helheten av, som kan endre seg fra dag til dag. Vi reiser ut som én del av et større samarbeid som innebærer at vår innsats, om vi gir noe, eller alt - ikke i seg selv er nok til å definere utfallet, sier Philip Lautin Jackson. Han tjenestegjorde selv i Afghanistan da de fire ble drept.

I løpet av årene Norge har vært til-

Som medic måtte jeg jobbe med min

egen sorg, samtidig som jeg hadde et ekstra ansvar for å være der for andre som sørga, forteller han. Ved utgangen av året er det nærmere 500 nordmenn i Afghanistan. En av dem er Siri Skare, som kommer til FN-

stede i Afghanistan har karikaturtegninger av den muslimske profeten Muhammed, og lignende ærekrenkelser, vært et tilbakevendende tema. Det fører til harme hos deler av lokalbefolkningen og voldelige opprør i flere tilfeller. 20. mars 2011 gjennomfører den svært kontroversielle amerikanske pastoren Terry Jones en «rettssak» bestående av medlemmer fra kirken i Florida, der Koranen blir «dømt» og brent. 1. april angriper demonstranter FNs kontorer i Mazar-e Sharif i protest mot koranbrenningen. Angrepet mot UNAMA-bygningen starter som en fredelig demonstrasjon med 2-300

20. mars 2011 gjennomfører den svært kontroversielle amerikanske pastoren Terry Jones en «rettssak» bestående av medlemmer fra kirken i Florida, der Koranen blir «dømt» og brent. personer ved en moske etter fredagsbønnen. Situasjonen eskalerer imidlertid og folkemengden øker til mellom to og tre tusen aggressive

Afghansk spesialpoliti Crisis Response Unit 222 (CRU222) blir trent og monitorert av Marinejegerkommandoen i Kabul, Afghanistan.

personer. De beveger seg mot FN-bygningen noen hundre meter unna. De angriper bygningen, skyter og setter den i brann. Oberstløytnant Siri Skare er blant sju FN-personell som blir drept i angrepet. 52-åringen var Norges første kvinnelige militærflyger, og hadde en lang tjeneste bak seg i både inn- og utland. I oppdraget som rådgiver er hun ubevæpnet. - FN er i Afghanistan for å hjelpe til med gjenoppbyggingen av landet. Det er fullstendig meningsløst at FNansatte skal bli drept under utførelse av sitt humanitære oppdrag, sier daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre. Høsten 2012 overlater Norge leiren i

Meymaneh til afghanske styrker. Diskusjonen om operasjonen var vellykket raser allerede den gang. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) gjør en

analyse som punkt for punkt tar for seg hvilke mål Norge har nådd i Afghanistan og hvilke som ikke er nådd. Overordnede mål som å beskytte lokalbefolkningen og å begrense opprøret har man ikke nådd. Mens rene militære mål i stor grad er oppfylt. Alt i alt er konklusjonen at soldatene har all grunn til å være stolte av innsatsen. Bildet av Norges innsats i Afghani-

stan er preget av ekstremer. Helter og fiender. Liv og død. Men som i de aller fleste tilfeller her i livet er virkeligheten mer nyansert. Historiene som kommer tilbake til oss er ofte de ekstreme, men mange som har tjenestegjort i Afghanistan har også kjedet seg i en rutinepreget hverdag inne i tryggheten i leiren. Hverdagslivet i leir er ofte litt vanskelig å beskrive, fordi det er nettopp det, hverdagslig. Ikke nødvendigvis direkte kjedelig, men vanlig. Den dagen der du sto

opp, gikk på jobb, møtte noen utfordringer, håndterte det, og resten av dagen gikk som den skulle. Den dagen, som det er så mange av, det er den som får hjulet til å gå rundt. Så la oss ta med oss også disse dagene og alle menneskene som bidro i det hverdagslige i den norske militærleiren, når vi ser tilbake på det norske bidraget i Afghanistan. 2014 ble siste året i den internasjonale ISAF-operasjonen. Siden har Norges hovedbidrag i Afghanistan vært det militære opplærings- og rådgivningsbidraget. Når politimentoreringslaget i Mazar-e Sharif blir avsluttet blir den norske leiren Camp Nidaros lagt ned. Norske styrker fortsetter opplæringen av afghanske sikkerhetsstyrker, i tillegg til ulike mindre støttebidrag. Regjeringen beslutter at Norge skal bidra til NATOs operasjon Resolute Support Mission (RSM) i 2015. RSM etterfølger ISAF-operasjonen. P

Afghanske CRU-soldater tar seg en pause. Soldatene blir mentorert av norske spesialsoldater.

QQ Norge

stiller med omlag 75 personer, og innsatsen er i hovedsak i Kabul-området. De neste årene fortsetter Norge å trene og støtte afghansk spesialpoliti.

– Jeg husker spesifikt at vi i en av situasjonene ble satt i et par etiske og moralske dilemmaer som vi måtte håndtere, sier Kristiansen til Forsvaret.no.

Når du er mentor for de afghanske

CRU har rykket ut på dagtid til et pågå-

sikkerhetsstyrkene, sitter du ikke i et klasserom. Det er learning by doing. Flere av mentorene er tildelt stridsdekorasjoner og fortjenestemedaljer for innsatsen. En av disse er Marius Kristiansen. I 2014 jobber afghanske sikkerhetsstyrker iherdig med å stoppe de stadige terrorangrepene som preger byen. Kristiansen skal veilede og hjelpe CRU-sjefen når de snart skal stoppe terroristene helt på egen hånd. Under flere voldsomme terrorangrep må han ta vanskelige og etiske valg. Når skal de gripe inn? Han har gjengitt et eksempel til Forsvaret i forbindelse med at han i år er tildelt krigsmedaljen for innsatsen.

ende terrorangrep. At hendelsen skjer på dagtid, er en fordel for fienden. Det er sivile ute, og CRU og nordmennene kan hverken skjule seg i mørket eller observere terroristene med hjelp av nattoptikk. Terrorangrepet fører til at den internasjonale flyplassen i Kabul må stenge i flere timer, noe som skaper enorm oppmerksomhet for opprørerne. Tidlig i operasjonen tar CRU skade på personell. Den ene skaden er en alvorlig skudd- og splintskade mot hodet. – Det var her jeg kjente på den første skikkelige etiske konflikten. Skulle vi, mentorene, håndtere denne skaden, slik som vi hadde gjort tidligere. Eller skulle vi la afghanerne selv håndtere

den, slik vi var blitt enige om? sier Kristiansen til Forsvaret.no. På den ene siden kan soldaten dø om han ikke får førstehjelp og blir hentet raskt ut. På den annen side må afghanerne lære å håndtere også denne typen kritiske situasjoner på egen hånd. – I denne situasjonen var flere litt bekymret, og det var ikke alle som hadde samme perspektiv som meg, sier Kristiansen. Selv holder han seg rolig. Det ender med en slags mellomløsning. Soldaten får førstehjelpen og behandlingen han trenger, og det afghanske systemet lærer en god del gjennom måten de ble veiledet på. Å være mentor i et land med en an-

nen kultur på mange områder skaper utfordringer. Det får også Kristiansen og de andre mentorene merke. Håndteringen av terrorhendelsen tar lengre tid enn planlagt – i hvert fall lengere tid enn det den afghanske strategiske ledelsen forventer. Underveis i aksjo-

VETERAN JUNI 2021

Oberstløytnant Marius Kristiansen.

nen dukker aktører fra strategisk ledelse opp og prøver å ta over den taktiske håndteringen av terrorangrepet. - Det kan sammenlignes med at en høytstående byråkrat fra justisdepartementet skulle møtt opp på Utøya 2011 for å diskutere taktisk løsning for beredskapstroppen. På grunn av den afghanske kulturen og den enorme respekten alle afghanere har til disse personene blir de i den sammenhengen ikke gitt tilbakemeldinger eller anbefalinger om å holde seg unna. Det fikk de først da de møtte undertegnede, og da var de veldig nærme målområdet, sier han. Til slutt får de ryddet opp i situasjonen, og CRU lykkes med å stoppe angrepet. Den internasjonale flyplassen åpnes kort tid etter, og det etterlatte inntrykket er at afghanerne er i full stand til å håndtere sin egen sikkerhet. Oppdraget er vellykket. Fra 2020 har Norge i tillegg til men-

toroppdraget hatt et ledelseselement og et kirurgisk team ved det militære sykehuset i Kabul. Og mens NATO har begynt å trekke seg ut av Afghanistan, sendte Forsvaret en ny kontingent så sent som i april 2021. Personellet fra Forsvarets sanitet skal drifte det militære sykehuset i Kabul frem til september hvis alt går etter planen. I tillegg drar norske spesialsoldater til Kabul i slutten av april, for å ta over for det bidraget som har vært der de siste seks månedene. Norsk personell var blant de første som kom, nå blir vi også blant de siste som drar. Men dra skal vi. Det er ikke tvil om

at årene i Afghanistan gjorde Forsvaret langt bedre på det praktiske og stridstekniske nivået, sier afghanistanveteran og NK ved Forsvarets museer, Harald Høiback. - Nordmenn har ikke på samme måte drevet kontinuerlige skarpe operasjoner siden andre verdenskrig. Det er ikke tvil om at For-

svaret fikk kampsoldater og kampoffiserer i sine rekker som vi ikke har hatt siden krigsgenerasjonen. Det er derimot et annet spørsmål om operasjonsmønstret som utviklet seg i årene i Afghanistan er spesielt relevant for dagens sikkerhetspolitiske utfordringer. Kanskje må man «avlære» noe av det man tok med seg fra Afghanistan, men det er ikke tvil om Forsvaret har hatt godt av å bli minnet på hva kjernen i den militære virksomheten egentlig er, sier han. Etter 20 år er det naturlig å spørre seg

om det var riktig å bidra. Var det verdt det? Du finner ikke ett svar, som du kan sette to streker under, påpeker Høiback. Det avhenger selvfølgelig av hvem du spør, og av hvilke målestokk man bruker. - For noen endte det i tragedie, for andre var det et eventyr med et unikt kameratskap og for enkelte også med karrieremuligheter de ellers ikke P

QQ ville ha fått. For de aller fleste som

dro, vil jeg tippe at oppholdet der ikke kommer spesielt høyt på listen, verken over de tingene man er mest glad for å ha opplevd, eller på den listen over ting man helst ville ha ugjort. På samme måte har også afghanere ulike erfaringer med det vestlige nærværet de siste tjue årene. Noen har tjent seg rike og lagt grunnlaget for kommende generasjoner i familiedynastiet. Andre har mistet alt de eier, inkludert nære og kjære. For det afghanske samfunnet generelt er det imidlertid grunn til å tro at livskvaliteten for mange har økt som følge av nærværet. Ingen kan vite hva ytterligere tjue år med Talibanstyre hadde gjort med Afghanistan, men jeg er ganske overbevist om at Afghanistan hadde vært enda dårligere stilt i dag enn de er, uten alt som fulgte i kjølvannet av 11. september, sier Høiback. Var de ressursene vi brukte i Afghani-

stan verdt det for Norges del? Ble det et

tryggere land å bo i? - Personlig tror jeg det var viktig for Norge å være med på dette, spesielt i de årene hvor NATO ikke var opptatt av noe annet enn det som foregikk der. Jeg tror det ville vært uheldig for Norge om vi i 20 år hadde sittet på gangen i alliansen. Villfarelsen om at siden Norge brukte alle forsvarskronene sine i Faryab, må vi nå overlate forsvaret av landet til USA støtter jeg altså ikke. Verken Washington eller Moskva legger sine forsvarsplaner basert på størrelsen til den norske Hæren, og vi brukte heller ikke nok penger i Afghanistan til at det påvirket den militære kjøpekraften her hjemme i særlig grad, sier Høiback. Når vi stiller spørsmål ved om noe var

verdt innsatsen, berører vi også våre normer og verdier. For hva er det egentlig verdt å slåss for? Spør Høiback. - Om Tyskland hadde vunnet andre verdenskrig ville for eksempel Hjemmefrontmuseet sett ganske an-

– Etter 20 år er det naturlig å spørre seg om det var riktig å bidra. Var det verdt det? Du finner ikke ett svar, som du kan sette to streker under

nerledes ut. Muligens hadde det vært et frontkjempermuseum. Gunnar Sønstebø hadde garantert ikke fått statue langs hovedstatens paradegate. Foran Stortinget hadde vi sikkert hatt ruvende statuer av helter som Vidkun

Kisten med Tommy Rødningsby ankommer Gardermoen med et C-130H Hercules fly fra 335 skvadronen. Båren bæres ut av flyet og inn til båremottakelse av gardister fra Hans Majestet Kongens Garde.

Quisling og Josef Terboven. Men hadde de verdiene Gunnar Sønstebø slåss for vært noe mindre viktig av den grunn? Kanskje hadde vi i dag alle vært førerdyrkende antisemitter? Eller hadde vi forsøkt å holde på våre verdier knyttet til demokrati og menneskerettigheter, selv om disse verdiene ikke kunne leves ut i praksis? Hvilke verdier det er verdt å slåss for styres ikke bare av hvilke verdier som vinner frem, spør du meg. Philip Lautin Jackson har lagt den

militære karrieren på hylla. Men arbeidet han påbegynte som medic den sommeren i Afghanistan der så mye gikk galt, fortsetter han med som styremedlem i NVIO og i psykologistudiene på NTNU. - Vi har mistet venner - noen har gitt

Tre norske kirurger samarbeider på en laparotomi. Kabul, 2020. Personellet fra Forsvarets sanitet blir sannsynligvis blant de siste som drar fra operasjonen i Afghanistan.

alt - mange har gitt mye. De fleste har gjort en god jobb, noen få kanskje ikke - noen vil alltid være middels. Men det er ikke middelmådighet som gjør at vi forlater Afghanistan, det er en politisk villet prosess når vi reiser ut - og når vi kommer hjem, sier han. - Det vi gjorde - de livene som ble reddet, eller tatt, de afghanske barna som vokste opp og døde i en borgerkrig hvor vår allianse valgte side mot en part som støttet angrep på en alliansepartner, og de som fikk en bedre utdanning - andre muligheter og drømmer enn de kunne sett for seg. Eller mistet en far, eller bror, mor eller søster til tilfeldigheter, krigshandlinger eller sykdom. De som ble reddet av medisinsk utstyr og kompetanse vi kom med. De som klarte seg bedre, fordi de fikk tilgang på en behandling de ikke ellers ville hatt som fikk anestesipersonell trent opp av norsk helsepersonell som reiste ned

og drev kursing, eller møtte en medic i felt, og fikk brannskaden reparert. De som fikk vann, eller tepper, eller trygghet mens vi var der? Det består. - Vi kan ikke forutsi hva som vil skje i Afghanistan i årene som kommer krigen er nok ikke over. Og hva med de vi kjempet mot? Vel, de finnes fortsatt på grunn av sterke støttespillere i regionen, rett over grensa. De støttespillerne forsvinner nok ikke, bare fordi vi gjør det. Det er stadig nye angrep, og ny politisk vold i Afghanistan - og det er vanskelig, for en som reiste ned dit som en del av gjenoppbyggingsarbeidet, fordi vi som allianse tok et ansvar, å ikke tenke at vi reiser for tidlig. Det kan hende landet nå også er mer modent for en større FN-misjon - en nøytral part. - Det er uansett ikke vårt valg, eller i vår kontroll. Det vi kunne gjøre, er gjort. Og det består.

Det norske transportfly-bidraget til FN i Mali er over for denne gang. Etter seks måneder i det vest-afrikanske landet, vender mannskapet og flyet hjemover. Operatører fra Air Mobile Protection Team (AMPT) holder vakt rundt C-130J Hercules i Gao. Her søker vaktpersonalet gjennom bagasjen til passasjerene samtidig som de måler temperaturen og deler ut håndsprit, i slutten av mars 2021, kort tid før hjemreise. Det er tredje gang Norge stiller et slikt bidrag til MINUSMA. Foto: Onar Digernes Aase / Forsvaret

JUNI 2021 VETERAN

Forsker på «KNM Helge Ingstad»-mannskapet Natt til torsdag 8. november 2019 seiler KNM Helge Ingstad inn i Hjeltefjorden nord for Stureterminalen i Øygarden. Fregatten har deltatt i øvelsen «Trident Juncture» som del av en av Natos stående maritime styrker, SNMG1

Omtrent klokken fire om natten kolliderer KNM Helge Ingstad med tankskipet Sola TS, som akkurat har forlatt Stureterminalen. KNM Helge Ingstad får en stor skade og vanninntrenging, men fortsetter inn mot land og grunnstøter cirka ti minutter etter kollisjonen. Litt senere blir de 137 besetningsmedlemmene evakuert til land. Nå skal effektene ulykken hadde på besetningens mentale helse forskes på i et doktorgradsprosjekt. - Sjøforsvarets hovedfokus i tiden

etter ulykken med KNM Helge Ingstad har vært å lære av hendelsen. Ivaretakelse av personell har vært en viktig del av etterarbeidet etter ulykken, og er derfor også noe man er opptatt av å lære av. Oppfølgingsarbeidet genererte en del data som kan forskes på. Vi ønsker å utvikle ny kunnskap og lære av

det som har skjedd. Vi er opptatt av å gi personellet så god oppfølging og ivaretakelse som mulig når slike hendelser inntreffer, og for å kunne gjøre det er vi nødt til å søke ny kunnskap og lære, sier Sverre Sanden. Han er psykolog i Saniteten i Sjøforsvaret, og skal gjennomføre prosjektet som et doktorgradsprosjekt ved Universitetet i Bergen (UiB). Det mest spesielle med prosjektet er at

det eksisterer data som ble samlet inn før ulykken inntraff. For i mai 2018, før deployering til Nato-styrken, gjennomgikk besetningen en rutinemessig psykologisk kartlegging. Det er standard prosedyre for norske marinefartøy som skal delta i internasjonale operasjoner eller i stående maritime Nato-styrker. - Baseline-nivå sier oss noe om hvor-

VETERAN JUNI 2021

dan folk hadde det i utgangspunktet. Dette er interessant å vite noe om når man ønsker å forske på hvordan folk har det i etterkant av en kritisk hendelse og hvordan psykisk helse utvikler seg. Vi vet at det å allerede ha psykiske plager er en sårbarhetsfaktor for posttraumatiske plager. Vanligvis har man ikke målinger av hvordan folk hadde det før en kritisk hendelse skjedde, og man kan derfor ikke vite om de som viser symptomer i ettertid allerede hadde en del symptomer fra før: kanskje hadde en person allerede angstplager, og så skjedde det en kritisk hendelse, og det vi måler etter hendelsen kan være en blanding av angstplagene som allerede var der og post-traumatiske plager. Men vi vet ikke hva som er hva. Da kan vi få et feilaktig inntrykk av hvilke plager som har oppstått etter hendelsen. Det er også en rekke andre mu-

- Ivaretakelse av personell har vært en viktig del av etterarbeidet etter ulykken, og er derfor også noe man er opptatt av å lære av.

hendelse, og om det er faktorer som predikerer hvem som har større sannsynlighet for en god, positiv utvikling. - Dersom vi klarer å identifisere grupper som er sårbare, vil vi ved fremtidige hendelser kunne ha ekstra fokus i oppfølgingsarbeid på involverte som utviser de samme egenskapene, og forhåpentligvis forebygge en negativ utvikling. En måte å forebygge på vil kanskje kunne være å fremme de faktorene som vi ser bidrar i beskyttende retning, sier han. Prosjektet skal altså undersøke om

lige sammenhenger som vi vil kunne undersøke, sier Sanden. Sanden håper prosjektet kan bidra til å finne ut om det er noen faktorer som forutsi hvem som er sårbare for å utvikle plager i etterkant av en kritisk

det er noen faktorer som ser ut til å beskytte personell mot post-traumatiske symptomer, og om det er noen faktorer som gjør personell mer sårbare for post-traumatiske symptomer. - Hva dette eventuelt kan være er jo veldig vanskelig å si før man har P

Kanskje kan redningsaksjonen etter KNM Helge Ingstad-forliset bli større enn noen kunne sett for seg. Her fra arbeidet med å heve fregatten.

gjennomført forskningen, men man kan jo for eksempel tenke seg at det å ha et godt nettverk og god sosial støtte kan være viktig i tiden etter en kritisk hendelse, og derfor at personer som mangler godt sosialt nettverk og god sosial støtte vil være mer sårbare. Noen beskyttende eller sårbarhetsfaktorer kan kanskje være viktige på lang sikt, mens andre kan være viktige på kort sikt. For eksempel kan det hende at en person hadde sterke akutte reaksjoner på hendelsen rett etter at det skjedde (høy skåre på akutte symptomer), men at et godt nettverk og god sosial støtte fungerte beskyttende i tiden videre, og at personen derfor ikke skårer spesielt høyt etter f.eks. 6 mnd. QQ

eller 12 mnd. Man kan da tenke seg at sosial støtte er en beskyttende faktor for utvikling «over tid», men ikke for hvorvidt man opplever reaksjoner under eller rett etter en kritisk hendelse. Dette er bare ett eksempel på en rekke mulige sammenhenger, utdyper Sanden. Kanskje kan man med forskning

komme dit at man unngår at personell utvikler PTSD. - Hvorvidt det vil være mulig å unngå at personell utvikler PTSD er egentlig umulig å svare på, fordi vi ikke vet hva vi ikke vet. Det er veldig mange faktorer som spiller sammen og påvirker hvordan enkeltpersoners psykiske

helse utvikler seg, og det er mye vi ikke vet nok om eller forstår i dag. Og selv om vi finner ut av noen sammenhenger, så er det jo ikke sikkert at det er sammenhenger som vi er i stand til å påvirke. Kanskje det vil være mulig å redusere risikoen for at personell utvikler PTSD, eller kanskje vi kan gi oppfølging som fører til at færre utvikler PTSD. Samtidig foregår det utrolig mye spennende forskning på hjernen og bioteknologi, og hvem vet hva som vil være mulig en gang i fremtiden, sier han. - Dette er et stort og komplisert fagfelt, og det er veldig mange ting man ikke vet nok om. Vårt prosjekt er et forsøk på å bidra med noen svar, men når pro-

VETERAN JUNI 2021

Sverre Sanden mener vi kan lære av fregattforliset.

sjektet er ferdig vil det fremdeles være mye vi ikke vet. Forskning tar tid, sier Sanden. Rådgiver i NVIO, Borgny Tjelle, mener

det er forsket for lite på dette feltet. – Det er så viktig å få mer kunnskap om reaksjoner etter hendelser. Dette er kunnskap som er viktig å ha i samfunnet, ikke bare i Forsvaret, sier hun. Ny forskning viser for eksempel at en av tre Utøya-overlevende fortsatt har posttraumatiske stressymptomer ti år etter hendelsen. I rapporten som er utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), kommer det blant annet også frem at en av tre mener de ikke har tilgang på

nødvendig helsehjelp og at hjelpen ble bygget ned for tidlig. - Dess mer vi vet, dess bedre kan vi håndtere ettervirkninger. Målet med forskningen må være at færrest mulig må leve med post-traumatisk stress, sier Tjelle. Hun er enig med veteranorganisasjonen SIOPS, som tidligere har gått ut og sagt at de ønsker mer sivil forskning og at det er problematisk hvis all forskning på veteraner knyttes opp mot Forsvaret og Forsvarsdepartementet. - Det er i sivil sektor de fleste får behandling, det gjelder ikke minst veteranene våre. Jeg tror også at det kan føre til litt ensretting av forskningen hvis det er samme bestiller bak alle prosjektene, sier hun. I Stortingsmelding 15, Også vi når det

blir krevet – veteraner i vår tid, står det at Regjeringen vil sørge for at det igangsettes ny forskning på veteranrelaterte spørsmål i årene som kommer. - Dette prosjektet er et svar på dette punktet i melding 15, og det er selvføl-

gelig veldig bra, men jeg forventer at det kommer mer forskning også. Forsvarsdepartementet har tatt ledelsen på dette, men jeg ønsker at også de andre departementene som står bak melding 15 kommer mer på banen, sier NVIOs generalsekretær Bjørn Robert Dahl. NVIO opprettet nylig et utdanningssti-

pend for forskning, som har som formål å støtte kompetanseutvikling. Stipendet vil omfatte utdanning og forskning som har relevans for veteraner og veteranfamilier. – Stipendet er for de som ønsker å kunne fordype seg i en mastergrad eller forske på noe som er relevant for veteraner, sier Tjelle. Stipendiater kan søke maks 25 000,- pr semester. Mer informasjon om stipendet finnes på NVIOs nettsider. - NVIO som samfunnsaktør ønsker å sette fokus på forskning rundt veteraner og deres livssituasjon. En måte å bidra til dette på er å utlyse utdanningsstipend og støtte forskning forbundet vil prioritere, sier Bjørn Robert Dahl.

Takk for innsa Hvorfor deler Forsvaret ut medaljer? Hvem får dem og hvorfor? Er det egentlig en utdatert og gammeldags tradisjon, som i like stor grad setter fokus på hvem som ikke får, som de som får? Eller er det en fin anerkjennelse av god innsats? I forbindelse med 8. mai deles det hvert år ut en rekke medaljer til personell som har tjenestegjort i intops.

år jeg sier jeg skal skrive en artikkel om medaljer, blir det liksom litt stille. – Nå må du være klar over det, at det er mange regler og mye historie og ikke minst mange følelser knyttet til medaljer, og utdeling av medaljer, sier forbundssekretær Svein-Erik Malmø-Moen. Jeg har fått med meg at det er en del diskusjoner på nett, blant annet om at det i stor grad er offiserer, lederne, som blir tildelt medaljer, sier jeg. - Ja, og det stemmer jo ikke, sier Malmø-Moen. Eller, ledere har mer ansvar, og det må anerkjennes. Men så finnes det veldig mange forskjellige medaljer, påpeker han. Det har forbundssekretæren helt rett i. Det er fullt mulig å gå seg vill i jungelen av forskjellige medaljer i forskjellige

atsen, folkens! kort, ble opprettet 9. oktober 2000 som en anerkjennelse av personell som hadde tjenestegjort på vegne av Forsvaret i minst seks måneder i en internasjonal operasjon. Initiativet kom fra FN-veteranenes landsforbund, nå NVIO. Før dette hadde ikke Forsvaret en egen medalje for tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. Den enkelte ble i beste fall tildelt en medalje av FN, NATO eller andre organisasjoner som ledet operasjonen. Fra 2002 har medaljens historie og

valører. Vi kan koste på oss å være litt NVIO-sentrerte når vi begynner denne artikkelen. Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner, eller intopsmedaljen for

utvikling fulgt en særdeles uoversiktlig kurs. I perioden 2002 til 2017 ble statuttene endret tretten ganger for blant annet å tilpasse medaljen tjeneste i sjøog luftoperasjoner, i tillegg til militære observatører og stabspersonell. Etter

revideringen av statuttene 1. april 2011 er det opprinnelige kravet til tjenesteperiode på seks måneder kun gjeldende fram til 31. desember 2002. For tjeneste i perioden 2003 til mars 2011 er kravet tre måneder. Fra 1. april 2011 er kravet 30 dager. I forbindelse med at Forsvarets operasjonsmedalje ble innført 1. april 2005 er det i dag kun militære observatører og stabspersonell som mottar intopsmedaljen. Operasjonsmedaljen kommer i mange varianter, hvor båndstripen får farger etter hvor operasjonen finner sted, mens medaljen ellers er lik. Operasjonsmedaljen fikk ikke tilbakevirkende kraft, med noen få unntak. Den ble opprettet for å anerkjenne personell som tjenestegjorde i avdelingsforband, det vil si der Norge hadde P

Fra utdeling av Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner i Harstad 06.04.2018. 24 personer ble tildelt medaljen etter å ha tjenestegjort i UNIFIL.

QQ større styrkebidrag. Litt forenklet

kan man si at intopsmedaljen og operasjonsmedaljen er den samme medaljen. De som har tjenestegjort før 2005 mottar intopsmedaljen. De fleste som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner etter 2005 mottar operasjonsmedaljen. Unntaket er de som tjenestegjør som observatører eller selvstendig stabspersonell. Disse mottar fortsatt intopsmedaljen. Praksis er at man mottar enten intopsmedaljen eller operasjonsmedaljen, aldri begge deler. Det totale antallet intopsmedaljer tildelt siden 2000 er i overkant av 43.000, skriver historiker i Forsvarets veterantjeneste Eirik Janssen i en artikkel på Forsvaret.no. Det var den NVIO-initierte medaljen som

det gikk bra med. Det er også en annen, som det har gått adskillig dårligere for, men la oss komme tilbake til det. For hva er egentlig greia med medaljer? - Ønsket og behovet for å kunne anerkjenne spesiell innsats har eksistert siden før vår tidsregning, sier HaraldDavid Meum, sjef dekorasjons-seksjonen

Ønsket og behovet for å kunne anerkjenne spesiell innsats har eksistert siden før vår tidsregning .

i Forsvarets veterantjeneste og leder av forsvarssjefens dekorasjonsråd. - Allerede antikkens grekere og romere dekorerte sine borgere med en synlig anerkjennelse for spesiell innsats. Det virker litt unorsk å løfte frem grupper og enkeltindivider som har gjort en spesiell innsats. Unntaket er vel kanskje våre idrettshelter som løftes frem når de har prestert. De siste 10 årene har fokuset på medaljer og dekorasjoner økt internt i Forsvaret og i samfunnet for øvrig. Dette er en øns-

ket endring og det er trolig flere grunner til denne endringen. For det første har anerkjennelse i form av medaljer en politisk forankring i Regjeringens handlingsplan – I tjeneste for Norge (2011). Dette ble innført for å løfte veteransaken nasjonalt. Her står det blant annet at; «Dekorasjoner og medaljer er en viktig del av anerkjennelsen for fremragende innsats i krig og krevende operasjoner på vegne av Norge. Samtidig understreker tildelingen av slike utmerkelser oppdragets eller hendelsens legitimitet, noe som er vesentlig for alle som har deltatt i utførselen.» - Den politiske forankringen har

gjort det lettere å prioritere en større satsning innenfor dekorasjonsfeltet, og med det øke omfanget av anerkjennelse til våre soldater for deres innsats. For det andre har våre erfaringer fra Afghanistan med flere falne og sårede i strid, samt flere som har utført fremragende ledelse og utvist mot i stridssituasjoner, også bidratt til å fremme viktigheten av å anerkjenne vårt personell. Anerkjennelsens verdi

VETERAN JUNI 2021

for soldaten, pårørende og storsamfunnet har blitt mer bevisstgjort i hele Forsvaret. For det tredje har Stortingets beslutning om at Frigjørings- og veterandagen skulle markeres samlet fra 1996 også hatt en betydning. Her kom det virkelige løftet først i 2011, da markeringene fikk en høyere profil, sier han. - Den 8.mai 2011 ble en merkedag for dekorasjonsfeltet i Norge. Da ble Krigskorset med sverd overrakt til Trond Bolles familie. Han var den første soldaten som ble dekorert med Krigskorset med sverd for innsats etter andre verdenskrig. På samme dato ble det også overrakt Krigskorset med sverd til Eirik Kristoffersen og Jørg Lian. Alle ble dekorert for sin særlig fremragende innsats under farefulle oppdrag i Afghanistan. I flere år ble det kun gjennomført medaljeseremonier ved Akershus festning. De siste fem årene har det blitt gjennomført stadig flere medaljeseremonier landet rundt på 8. mai. I 2019 ble det gjennomført medaljeseremonier på 64 forskjellige steder i Norge. Denne lokale aktiviteten har ført til flere henvendelser om medaljer til Forsvaret, sier Meum.

8.mai 2011 ble en merkedag for dekorasjonsfeltet i Norge. De siste årene har det blitt gjennomført stadig flere medaljeseremonier landet rundt 8. mai. Vikebø tildelt Krigskorset med sverd og St. Olavsmedaljen med ekegren. Hva er det Aleksander Hessebergs Vikebø har bidratt med som har gjort hamfortjent til å kalle seg Norges høyest dekorerte soldat i moderne tid? I 2012 var han patruljefører i en del av den internasjonale stabiliseringsstyrken som blant annet fungerte som mentorer for det afghanske spesialpolitiet (CRU) i Kabul. Det er to

hendelser fra denne perioden han har mottatt Krigskorset med sverd og St. Olavsmedaljen med ekegren for. Under sin tjeneste i Kabul havnet

Vikebø og laget hans i en svært krevende og farlig situasjon. I ni timer kjempet de for å frigi gisler fienden hadde tatt, til tross for at fienden hadde store taktiske fordeler. De lyktes i å nedkjempe fienden og å frigi gislene uten at noen av lagkameratene ble drept eller skadet. For denne bragden mottok Vikebø Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd. – I en slik situasjon foregår det mye i hodet. Hovedsakelig handler det om å få mest mulig oversikt for å være i stand til å ta gode avgjørelser, fortalte Vikebø til Forsvaret da han mottok medaljen i 2014. – Det som gjorde situasjonen i Kabul ekstra krevende var at jeg også skulle lede afghanerne. Situasjonen vi var i, det faktum at det var tatt gisler og at terroristene skjøt på oss parallelt med at jeg skulle lede både afghanerne og mitt eget lag var krevende, forklarer løytnanten. P

Forsvaret har grovt sett tre hoved-

typer medaljer. Deltakermedaljer, strids- og bragdmedaljer og fortjenstmedaljer. Hver medaljetype har sin egen historie og samlet utgjør de det helhetlige systemet vi har etablert i dag. - Dagens tradisjon med å anerkjenne deltakelse i internasjonale operasjoner kan man si har sitt utspring i Deltager-medaljen, som ble innstiftet i september 1945. Medaljen var en anerkjennelse av de som deltok i frihetskampen under andre verdenskrig, sier Meum. Under tjenesten i Afghanistan har åtte personer blitt dekorert med Norges høyeste utmerkelse, krigskorset med sverd, for sin innsats. Kåre Emil Brændeland ble tildelt Krigskorset med sverd for sin innsats i Bosnia-Herzegovina i 2014. I 2013 ble Aleksander Hesseberg

Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner.

JUNI 2021 VETERAN

– Nedslagene fra kulene var foran oss, bak oss og rundt oss. Det var bare å komme seg i dekning, og så jobbe videre når det ga seg litt.

begrunnelsen for tildelingen står det blant annet at «Aleksander Hesseberg Vikebøs mot og tapperhet under stort psykisk press i denne ekstreme situasjonen og viljen til å utsette seg for stor fare, er langt over det som forventes. Hans lederegenskaper og dyktighet i kontraterror-rollen er et eksempel til etterfølgelse, og mangler trolig sidestykke i norsk militær historie.» 28-åringen mottok også St. Olavsmedaljen med ekegren for en hendelse i Kabul tidligere samme periode. QQ I

Alle får operasjonsmedaljen eller

intops-medaljen, mens svært få får Krigskorset. Men mellom ytterpunktene finnes andre medaljer; Krigsmedaljen, Innsatsmedaljen og St. Olavsmedaljen, blant annet. Vel så interessant som hvem som får medaljer, kan det være å se hvem som ikke får dem. Kvinner har tradisjonelt ikke fått medaljer i Forsvaret. Faktisk er det bare en kvinne som har fått medalje for krigsinnsats etter 2. verdenskrig. 23 år gamle Elise Toft ble i 2013 tildelt Forsvarets innsatsmedalje med rosett. Innsatsmedaljen tildeles ifølge statuttene «norsk militært personell som har deltatt i farefulle, spesielle operasjoner og kamphandlinger, besluttet av norske politiske myndig-

heter. Vedkommende må ha utmerket seg ved tapperhet og mot ut over det som normalt kan kreves. Innsatsmedaljen kan tildeles med rosett for særlig fortjenstfull innsats. Da kreves en aktiv deltagelse i kamphandlinger eller en særlig innsats i farefulle oppdrag.» Hva ligger bak Elise Tofts medalje? 27. juni 2011. Under den varme,

afghanske solen sneiler kolonnen med kjøretøyer seg av gårde mot Russian Hill, noen timer vest for den norske leiren i Meymaneh. De afghanske soldatene i utposten på Russian Hill har i flere måneder vært beleiret av opprørere. De går snart tomme for mat, vann og ammunisjon. Nå skal de få hjelp. Helt foran i kolonnen går Elise Toft, som sammen med kollegene har oppgaven å identifisere de dødelige veibombene opprørerne graver ned der de tror soldatene skal kjøre. – Vi visste jo det var et farlig område. Det er et sted der det har vært flere skuddvekslinger tidligere, sier Toft til VG etter hjemkomst. Sivile afghanere har forsøkt det samme noen måneder tidligere. Det endte i blodbad da hele kolonnen ble brent, alle sjåførene henrettet. Under den stekende solen lar Toft metallsøkeren gli systematisk over hjulsporene i sanden foran seg. Så smeller det. Ikke fra en veibombe, men fra våpen. – Nedslagene fra kulene var foran oss, bak oss og rundt oss. Det var bare å komme seg i dekning, og så jobbe videre når det ga seg litt. Først blir jeg veldig sint, og tenker at «det der er så unødvendig». Så gjør jeg bare det vi har trent på. Det går nesten på automatikk, forteller hun til avisen. Kolonnen står bom fast. Elise og kollegene må sikre de siste 500 meterne av veien. Jo lenger de blir stående stille, jo farligere er det.

– Det var ragnarok i 360 grader. Gjennom kikkerten så jeg hvordan kulene haglet mot dem mens de jobbet videre. Det er helt surrealistisk at ingen av dem ble truffet, sier Jørgen Bull senere til media. Han var kompanisjef for Toft og de andre soldatene i kampstyrken det halvåret. «Toft utførte dette oppdraget med en stor ro og et mot som langt overgår det man kan forvente av en soldat», skrev han i innstillingen til medaljene Toft og kollegene Marcus M. Moen, Sebastian Eriksen, Erik Skjærvold og Arnstein Gjersing fra ingeniørkompaniet. Etter to timer med intense kamper, stilner skuddsalvene. Men neste morgen fortsetter det. På den 16 timer lange turen tilbake til leiren er styrken jevnlig i nye skuddvekslinger. I løpet av dette døgnet bruker de mer ammunisjon enn forgjengerne brukte til sammen halvåret før. Det er åtte år siden Elise Toft ble til-

delt sin medalje. Da Jon Vidar Rønningen mottok sin medalje 8. mai i år er det gått 23 år siden hendelsen han er tildelt medalje for i Libanon. Faktisk like mange år som Elise Toft var da hun fikk sin innsatsmedalje. Allikevel er ikke rollen deres helt ulik. Klokka er blitt ni på kvelden i 1998. Hunden Troy og hundefører Rønningen går i front av patruljen og klarer området. De er i gang med en tilbaketrekkingsdrill da en pansergranat kommer susende rett over hodene deres og går med et smell inn i fjellveggen. «Tatt under ild, tatt under ild, kom dere i gabion!» roper troppssjefen. Neste granat er allerede på vei. Denne slår Rønningen over ende. Patruljen kommer seg i sikkerhet i gabion, som er et hull i bakken med takplater og sandsekker over, men Rønningen tenker først og fremst på hvordan han skal komme seg til P

Elise Toft og Forsvarssjef General Harald Sunde. Toft ble tildelt Forsvarets innsatsmedalje med rosett for mot og vilje.

Elise Toft på oppdrag i Afghanistan.

Patrulje med hund, Norbatt, Libanon.

Troy, som sitter i buret sitt i bilen. Idet han får stablet seg på beina, merker han at han har problemer med å se rett frem. Øynene går hurtig frem og tilbake, og det piper i ørene. – Jeg er like ved bilen når jeg ser tredje pansergranat komme rett mot meg, og alt går i «slow motion», forteller han til forsvaret.no. QQ

– Så henter han ut Troy. De to springer mot gabion, og begge stuper nedi.

Han kaster seg ned i et hjulspor. Gra-

naten lander 15 meter fra ham, like ved bilen hvor Troy er. Han reiser seg opp og spurter mot den. Der finner han en rød lysrakett han hurtig får skutt opp. Den indikerer til egne FN-styrker og israelerne at patruljen blir beskutt. Så henter han ut Troy. De to springer mot gabion, og begge stuper nedi. Ikke lenge etter blir de hentet i en pansret Sisu. Oppe på Falkehøyden venter et stort apparat på dem. Israel beklaget senere denne hend-

elsen. De var sikre på at patruljen var den libanesiske gerilja- og motstandsbevegelsen Hizbollah. I år får han Forsvarets innsatsmedalje for at han reddet sin firbente kollega. Med det er han en av til sammen 21 soldater som blir hedret med medaljer i forbindelse med Frigjørings- og veterandagen 8. mai i år. - Bak hver medaljetildeling ligger det

tatt Nobels fredspris. Daværende Bergen og Hordaland FN-Veteranforening, nå NVIO avd Bergen, tar initiativ til å få laget en medalje og et diplom. Et firma i Danmark setter i gang produksjon og disse ble lagt ut for salg via lokalforeningen i Bergen. Etter hvert ønsket man å legge medaljen ut for salg internasjonalt. - Tanken var jo veldig god, men dess-

mange timer med undersøkelser, intervjuer og vurderinger. Men først av alt starter hver medaljetildeling med en innstilling. Personer som kan kvalifisere til en strids- eller bragdmedalje, må innstilles av noen som kan bekrefte hendelsen, og innsatsen som er lagt ned. Alle kan foreslå kandidater, men innstillinger skal sendes tjenestevei for påtegning fra nivåene over, sier Harald-David Meum. Anerkjennelse og respekt er grunnpilarene i ivaretakelsen av våre veteraner. Medaljene spiller en viktig rolle i det. I 1988 mottar FNs fredsbevarende styrker Nobels fredspris. Dette er for øvrig den medaljehistorien til NVIO som ikke går så bra. Veldig mange ønsker seg et synlig bevis på at de er en av dem som har mot-

verre så gikk det ikke helt som man hadde håpet, sier tidligere generalsekretær i NVIO, Thor Lysenstøen. Medaljen er laget med medaljebånd i FNs og norske farger, noe forsvarsdepartementet i Oslo ikke godtar og salget blir derfor stoppet. Firmaet i Danmark har allerede medaljene klare til salg, og nekter å godta vilkårene. Etter mye om og men ender medaljesaken opp i retten i flere runder, og medaljen blir aldri lagt ut for hverken salg eller tildelt noen. - Det er mulig at det fortsatt er noen få som har den, men det er nok ikke mange, sier Lysenstøen. – En stund så det ut som denne saken skulle ta knekken på hele organisasjonen økonomisk, men nå er det heldigvis et tilbakelagt kapittel og vi kan se tilbake på det med et smil. I hvert fall noen av oss, ler han. Medaljer er følsomme saker.

gR G A N I S A S J O N J U N I 2 0 2 1

ORGANISASJONSNYTT S.33-51 8. MAI MARKERING LANDET RUNDT MINNEORD MØT NVIOS NYE PRESIDENT OG STYRE OM LYKKE HEDERSPRIS TIL BRYNJULF IVAR JENSEN

JUNI 2021

gR G A N I S A S J O N

Markerte dagen landet rundt 8. mai var også i år preget av koronapandemien, men ikke mer enn at veldig mange fikk gjennomført en verdig og fin markering rundt om i landet. Dette er noen av bildene fra dagen!

Frigjørings- og veterandagen ble markert i Kristiansund med flaggborg, taler og kransnedleggelse i Minnelunden samt ved kransnedleggelse på åtte andre minnesmerker i og rundt Kristiansund. På bildet er nyvalgt visepresident i NVIO, Trude Marie Nilsen, flankert av tidligere president og æresmedlem i NVIO, Lorentz E. Boxaspen og leder NVIO avd Nordmøre, Arve Rovik, som var blant deltagerne på minnemarkeringen. I Surnadal ble 8. mai markert med militærhistorisk utstilling, etterfulgt av utdeling av intopsmedaljen på Surnadal kulturhus.

Markering av Frigjørings- og veterandagen 8. mars i Narvik. Frigjørings- og veterandagen ble markert av både kommunen og Forsvaret ved minnebautaen ved Narvik kirke. Kommandør Jon Ivar Kjellin som sjef HV-16 holdt en appell. Etterpå ble det lagt ned krans på minnebautaen av ordfører og kommandør Kjellin.

Markering i Nordre Park, Ringerike

gR G A N I S A S J O N J U N I 2 0 2 1

Veterankompaniet under 8. mai markering i Trondheim 2021 Fire F-16 jagerfly fra Luftforsvaret over Akershus festning

NVIO deltok på markeringen i Narvik med 14 representanter fra Ofoten sammen med noen av byens innbyggere.

Kransenedleggelse i Trondheim

JUNI 2021

gR G A N I S A S J O N

Lederen for Utenriks- og Forsvarskomiteen, Anniken Huitfeldt, la ned krans på Retterstedet på Akershus festning

I Havøysund har de markert 8. mai 2021 med å legge krans på bautaen ved kirken i byen. Ordfører Bernt Sjursen la ned krans fra Måsøy kommune og holdt en tale. Fra NVIO avd. Havøysund var leder Gunnar P. Jacobsen og nestleder Svein-Henry Isaksen flaggborg.

Salutt fra CAC i Kristiansand

8. mai markeres i Kristiansund

gR G A N I S A S J O N J U N I 2 0 2 1

Minneord

8. mai markeres i Drammen. Begge bilder over.

Det var med tungt hjerte vi mottok meldingen at Ingeborg Steinbakken hadde gått bort. Ingeborg var en banebryter ved at hun var en av de fire første kvinnene som gjennomførte Befalsskolen for Hærens Våpentekniske korps hvor hun ble uteksaminert i 1978. Hun var derfor blant pionerene blant kvinnene i forsvaret, og var med og bryte barrierer som kvinner i forsvaret av i dag nyter godt av, selv om hun nok syntes at Forsvaret kunne kommet lenger etter 44 år. Hun hadde fire kontingenter i Libanon, i det norske verkstedkompaniet, i perioden 1980-83, kontingentene V, VIII, IX og X. Dette var en meget urolig tid i landet med mange harde tak. Israels invasjon i juni 1982 satte stort preg på oppholdet.

Etter talen til ordfører Jan Oddvar Skisland, var det tid for medaljeseremoni i Kristiansand. Oberst Paul-Håvard Sørensen holdt tale, og delte ut intopsmedaljen til flere veteraner, samt Tysklandsbrigadens minnemedalje til en veteran fra Tysklandsbrigaden.

Glade veteraner klare til å markere 8. mai i Kristiansand.

Ingeborg var utdannet innen ammunisjons- og sprengningsfaget, og ble yrkestilsatt etter fagutdanning som ammunisjonsinspektør og Krigsskolens kvalifiseringskurs. Hun var dessverre utsatt for en sprengningsulykke i 1994 på Hjerkinn skytefelt, i forbindelse med avhending av gammel ammunisjon. Hun fikk venstre hånd stygt skadet. Hun gikk senere over til personellfaget og tjenestegjorde de siste ti årene av karrieren i Forsvarets personelltjeneste, senere Forsvarets personell- og

vernepliktssenter, hvor hun gikk av med pensjon ved fylte 60 år. Hun meldte seg inn i Norges veteranforbund for internasjonale operasjoner i 2005, og var leder i NVIO avdeling Ringerike fra 2018. Ingeborg er mor til Ingvild og mormor til Iben Ingeborg og Inga Astrid, og svigermor til Askild. En flott, varm og god kvinne har gått av vakt. En solstråle har sluknet. Ingeborg vil bli husket som kvinnen med et veldig stort hjerte for familie, venner og arbeidskollegaer. Hun var den som tok alle imot med et stort smil og viste stor omsorg. Du kunne ikke unngå å bli i godt humør etter å ha vært innom kontoret til Ingeborg, der hennes evne til å skape den gode atmosfæren for en samtale var unik. Friske blomster på skrivebordet og bilder av de hun var mest stolt av - sin familie, barn og barnebarn. Hun så det enkelte menneske for hvem de var og brydde seg oppriktig. Ingeborg vil alltid være i våre tanker. Det er mange som har gode minner fra tiden i Forsvaret sammen, der vennskap med mange kollegaer ble videreført også etter hennes aktive tid i jobbsammenheng. Hvil i fred, kjære Ingeborg - takk for den du var og for det du lærte oss! Ole Asbjørn Fauske president

JUNI 2021

gR G A N I S A S J O N

Brigader Ole Asbjørn Fauske, president i Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO).

Ole Asbjørn Fauske:

NVIOs nye president - Jeg kommer alltid til å være opptatt av veteranarbeid, sier Ole Asbjørn Fauske. Møt NVIOs nye president.

- Nato er bærebjelken i forsvaret vårt, og vi må også gi våre bidrag til alliansen. Det vil si at vi må være med og delta og sende ut soldater. Hvis vi skal fortsette med det, og det skal vi jo, må vi ha veldig god veteranpolitikk, sier han. – Jeg har vært medlem i NVIO siden 90-tallet, da jeg tjenestegjorde for Nato i Bosnia-Herzegovina, men jeg har aldri hatt noen verv før nå. Jeg har derimot samarbeidet flere ganger med NVIO både gjennom jobb og av privat engasjement, og sett hva vi kan få til når vi har bestemt

oss for noe og trekker sammen. - NVIO spiller en viktig rolle på to nivå; på den måten at vi hjelper myndighetene med å utvikle veteranpolitikken til å bli enda bedre, og på den andre måten at vi skal være det sosiale limet og en arena hvor veteraner kan fortsette å treffe hverandre etter de er kommet hjem. - Vi som har vært ute sitter med noen erfaringer som det ikke er så enkelt for dem som ikke har tjenestegjort ute å forstå. Jeg tror ikke akkurat det er helt unikt for veteraner, det er sikkert noe flere grupper kan

gR G A N I S A S J O N J U N I 2 0 2 1

kjenne seg igjen i. Det er godt å snakke med noen som forstår, uten at man må forklare så mye, sier han. Ole Asbjørn Fauske var kontingentsjef i Afghanistan da den norske styrken i 2009 opplevde å miste en av sine. Trond Petter Kolset døde da en selvmordsbomber kjørte inn i den norske kolonnen og sprengte seg i luften, noen kilometer utenfor Mazar-e Sharif. – Da vi kom ned til Afghanistan var vi godt forberedt og hadde hatt en fantastisk bra oppsetningsperiode. Vi øvde på alle mulige scenarioer vi kunne bli utsatt for der nede, så jeg var rimelig trygg på min rolle som sjef NCC. Det var litt spesielt at jeg var den første sjefen som kom ned dit og ikke var fra Hæren, så det ga litt ekstra oppmerksomhet kanskje. Jeg var ihvertfall personlig overbevist om at jeg kunne løse dette på en god måte, sier Fauske. Og det ble en krevende periode. Situasjonen forverret seg i nord og på høsten var norske soldater nærmest i kamp hver dag. - Vår jobb i NCC var å sørge for at alle der ute fikk den støtten de skulle ha, slik at de kunne gjøre den jobben de skulle. Vi tok oss av kommunikasjonen til de her hjemme og tok imot trykket slik at avdelingene fikk løst oppgavene sine, rett og slett. Det fikk vi også bra tilbakemeldinger på, men så skjedde altså det som ikke skulle skje selvfølgelig, vi mistet en soldat. Det var veldig tungt for oss alle sammen. Når noe slikt skjer, er det mange mekanismer som trer i kraft samtidig. For det første var vi forberedt på at det kunne skje, for det er jo det verste som kan skje, så vi visste hva vi skulle gjøre. For det andre, når noe slikt skjer, ser alle på sjefen og lurer på hvordan vi skal gjøre dette. Rollen som sjef blir sterkere og tydeligere, og måten man er på og hvordan man oppfører seg blir forsterket, og absolutt alt blir overtolket. Det er derfor viktig å fremstå som rolig, sikker og trygg, bestemt og med omsorg. Jeg opplevde selv at jeg fylte den rollen bra, og jeg hadde før dette oppdraget deltatt på øvelsen Samaritan, en øvelse som handler om P

MØT DET NYE STYRET:

Barbro Malen Jorde Bosatt: Lier Tjenestegjort i: Bosnia (IFOR 1 & 2 og SFOR 3 & 4) og Afghanistan (PRT 9 og NSE 15) Hva er motivasjonen din for å ta på deg dette vervet? NVIO er en organisasjon med et stort potensial. Vi har lokallag over hele landet så vi kan omfavne veteraner som ønsker å engasjere seg og møte andre veteraner i hele vårt flotte land. Vi innehar så mange gode ressurser, både i sekretariatet og i de valgte styrene både lokalt og sentralt, som gjør at vi kan forme denne organisasjonen til å bli tidsaktuell og vital. Jeg ønsker utvikling av organisasjonen, fokus på det positive og å se løsninger og veteranen som en ressurs. Hva ønsker du å ha fokus på? Vi må sammen med de andre veteranorganisasjonene være synlig ute i samfunnet slik at annerkjennelsen av veteraner kommer opp på et nytt nivå blant den øvrige befolkningen. Veteraner er hovedsakelig sterke personer som har med seg nyttig erfaring, stødighet og et blikk på verden som er løsningsorientert, imøtekommende og som ser muligheter. Det er viktig at disse veteranene blir en tydeligere del av veteranbegrepet, samtidig som vi selvfølgelig fortsatt skal utvikle og bli enda bedre på kameratstøtten slik at de som ikke har det så greit etter hjemkomst møter profesjonell ivaretak-

else og støtte når det butter. Jeg synes også det er viktig at alle lokallag kommer på banen og støtter kommunen i å utarbeide kommunale veteranplaner slik at systemene i det offentlige er på plass for soldaten i internasjonale operasjoner, veteranen og deres familier. Jeg er jo litt sivil i væremåte, ung til sinns selv om jeg er 47 og jeg er jente, og jeg håper jeg kan inspirere flere veteraner som er yngre og særlig jenter til å engasjere seg. Ved å motivere andre yngre veteraner og jenter til å ta på seg verv, vil de selv kunne forme denne organisasjonen slik de ønsker at en veteranorganisasjon skal være. De må tørre og stille til valg, å etter hvert tørre og bryte litt opp i de allerede etablert styrene i lokalforeningene og tørre og stole på seg selv og de forslag de har til endring og nytenkning. Så motiveres jeg av energien og initiativet til ny generalsekretær som jeg har jobbet med ute tidligere. Han tenker utenfor boksen og oppretter nyttige samarbeid jeg tror vil gagne organisasjonen og veteranene på lang sikt. Han skyter litt i fra hofta, men det er slik man får utvikling. Hvor håper du at NVIO skal være om ti år? Jeg håper NVIO da driftes lokalt og sentralt av gutter og jenter som er 20 år yngre enn meg. Som har aktive lokalforeninger over hele landet, og hvor de yngre veteranene kan komme med koner/menn og barn, samles og føle fellesskapet. Jeg håper at NVIO har hjulpet til at begrepet «veteran er en ressurs» er så godt etablert at alle veteraner kan trekke pusten godt inn i lungene, skyte ut brystet, heve hodet og si «jeg er veteran og jeg er stolt av det» med høy røst. Jeg håper NVIO er så synlig ute i samfunnet og innehar så god kompetanse at vi kan være rådgivende opp imot politikere og det offentlige.

JUNI 2021

gR G A N I S A S J O N

Tidligere soldater fra UNIFIL mottok Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner under en seremoni på Akershus festning i 2018. Daværende kommandant Ole Asbjørn Fauske delte ut medaljene mens daværenden forsvarssjef admiral Haakon BruunHanssen takket for innsatsen. QQ nettopp

å ta imot falne, og det var god erfaring å ha, sier han. - Rent praktisk ble det slik at Trond Petter Kolset var blitt bragt til sykehuset, og da vi fikk vite at livet ikke var til å redde, samlet jeg alle som var til stede og ga en kort gjennomgang av hva som kom til å skje, både her vi var, og der hjemme i Norge. Jeg fortalte at alle på FOH nå slipper det de har i hendene og bare jobber for å støtte oss, helt til Trond Petter har kommet hjem. Jeg fortalte at de i operasjonsrommet ville holde en orientering slik jeg gjør, at de vil tenne et lys, og det ville bli holdt en liten seremoni. Det ville gå en melding til H. M. Kongens garde, og de ville peke ut hvem som skal stå for båremottak og de kommer til å bestemme hvem som skal være med ned, slik at alle kan forberede

seg. På Gardemoen vil de begynne å gjøre alt klart, pynte til mottagelse og 335-skvadronen får i oppdrag å hente båren osv, osv. Vi gikk gjennom alle disse tingene. «Det eneste dere trenger å tenke på her og nå, er den jobben dere skal gjøre. Alt annet vil bli tatt hånd om,» fortalte jeg de. Det gjorde noe med stemningen i rommet og jeg kunne nærmest kjenne det på kroppen. De gjennomførte seremonien på en utrolig fin og verdig måte. Det er kanskje lett å tenke seg at det å arrangerer noe slikt må være noe av det verste man gjør, og det var utrolig tungt, men så lenge man var forberedt på at det kunne skje, og det var vi, vil det være lettere uansett, sier han. Nå som oppdraget i Afghanistan er i ferd med å avsluttes er det mange veteraner som tenker tilbake på

oppdraget og bidraget sitt. – Uansett hva man måtte mene, er det viktig å skille mellom den jobben vi har gjort og den politiske avgjørelsen om å sende oss ut. Vi har all grunn til å være stolte av jobben vi har gjort. Det er fokuset, resten er ikke vårt ansvar, mener Fauske. Da Ole Asbjørn Fauske gikk av med pensjon var han sjef for Forsvarets fellestjenester (FFT), og samtidig kommandant for Akershus festning. Han tiltrådte stillingen i august i 2015, etter at han i to år hadde vært nestkommenderende ved Natos hovedkvarter i Sarajevo og leder for Nato Advisory Team. Før han reiste til Sarajevo var Fauske sjef for Luftkrigsskolen i Trondheim i fire år. Fra januar til august i 2009 var han altså kontingentsjef for de norske styrkene i Afghanistan, og han var

gR G A N I S A S J O N J U N I 2 0 2 1

bataljonssjef i Luftvernartilleribataljonen i Bodin Leir i Bodø fra 2003 til 2006. Fauske har også tidligere tjenestegjort for Nato i BosniaHerzegovina fra 1999 til 2000. Han er utdannet Luftvernartillerist, og har gjennomført Luftforsvarets befalsskole, Luftkrigsskolen (del 1 og 2), Forsvarets stabsskole I, Führungsakademie der Bundeswehr i Tyskland, og Nato Defence College i Italia. - Jeg hadde flere prosjekter som sjef FFT hvor jeg jobbet tett med NVIO. FFT består av 13 underavdelinger og blant dem Forsvarets veterantjeneste. For eksempel samarbeidet vi tett med NVIO da vi arrangerte UNIFIL-jubileet på Akershus festning i 2018. Arrangementet hadde aldri blitt så vellykket og med så mye god underholdning hvis det ikke hadde vært for det samarbeidet. Da jeg jobbet på Luftkrigsskolen i Trondheim jobbet jeg også tett med kommunen og NVIO Trøndelag for å gjennomføre det som da var den første store 8. mai-markeringen. Det ble en verdig dag hvor veteranene fikk kjenne litt ekstra på den anerkjennelsen og respekten, som de fortjener. Og det har det også blitt i årene etterpå, sier han. Og med det er Ole Asbjørn Fauske kommet tilbake til kjernen. – Personellet reiser ut for å gjøre den jobben politikerne har satt oss til. Før var det frivillig å reise ut, nå kan de også bli beordret ut. Det er helt essensielt at veteranene våre får den anerkjennelsen og respekten de skal ha, og at kompetansen de får blir anerkjent og brukt. Ivaretakelsen av veteraner har blitt mye bedre de siste 20 årene, men det er fortsatt mye å ta tak i, og der er NVIO veldig viktig. NVIO er den største veteranorganisasjonen, og vi er den eneste landsdekkende organisasjonen. Det er viktig. Jeg vil si at det er NVIOs største styrke, sier han. Ole-Asbjørns intops-erfaring er ikke bare fra Afghanistan, men også Bosnia. - Jeg var i Bosnia i til sammen tre år. Første gang ikke så lenge etter krigen, fra sommeren -99 til sommeren 2000. Deretter var jeg to år i Sarajevo, fra 2013 til P

MØT DET NYE STYRET:

Rune Meier Bosatt: Oslo/Gran på Hadeland Tjenestegjort: UNPROFOR i det tidligere Jugoslavia (1992-94) og UNMISS i Sør-Sudan (2019-2020). Hva er motivasjonen din for å ta på deg dette vervet, og hva ønsker du å ha fokus på? Jeg har et engasjement for kameratstøtte, som også fikk meg til å bli aktiv i NVIO. Jeg ønsker at NVIO skal være en organisasjon som favner alle veteraner – også de yngre. Derfor har jeg lyst til å bruke tid og krefter på å sikre at NVIO kan fylle den rollen. Hvor håper du at NVIO skal være om ti år? Om 10 år håper jeg NVIO er en levende organisasjon som veteraner anser det som naturlig å være med i på grunn av høyt aktivitetsnivå lokalt og nasjonalt. NVIO er en påvirker som bidrar til at Forsvaret og våre myndigheter tar godt vare på veteraner og at det i alle norske kommuner er etablerte og reviderte veteranplaner med konkrete tiltak og veterankontakter som gjør samarbeidet med det offentlige og hjelpeapparatet smidig.

Frank Ove Eriksen Bosatt: Bergen Tjenestegjort: UNPROFOR og IFOR på Balkan, UNTSO i MidtØsten, MONUC i DR Kongo, UNMISS i Sør-Sudan. Instruktør ved UNMOC/FINCENT i Finland. Hva er motivasjonen din for å ta på deg dette vervet og hva vil du ha fokus på? Min motivasjon for å påta meg verv som Forbundsstyremedlem, er at dette er et viktig arbeid for lokalforeningene som igjen ivaretar veteranene. Veteranene har i liten grad en interesseorganisasjon som ivaretar dette personellet mår de har forlatt Forsvaret. Jeg ønsker å ha fokus på videreutvikling av NVIO som en interesseorganisasjon. Hvor håper du at NVIO skal være om ti år? Ideelt sett burde vi om 10 år hatt EN sterk veteranorganisasjon som ivaretar veteranenes interesser utover det å være en sosial aktivitetsklubb.

JUNI 2021

gR G A N I S A S J O N

Kisten til Trond Petter Kolset blir båret ut.

QQ 2015.

Da var jeg nestkommanderende på Natos hovedkvarter. Oppdraget til Nato er å drive et rådgiverteam (Nato advisory team) for å bistå bosniske myndigheter i å oppnå kriteriene som kreves for et mulig Nato-medlemskap. Nato er ikke der for å bestemme om Bosnia skal ha et, det bestemmer de jo selv, men de er der for å hjelpe dem med å oppfylle kriteriene som Nato har. Nato har jo et vidt spekter av kriterier, fra demokratiske reformer til justisvesen, men hovedkvarteret jobber mest mot forsvars- og sikkerhetssektoren, og gir råd om det. Det var en utrolig spennende jobb! Å komme inn der som norsk oberst og rådgi på nasjonalt strategisk nivå var veldig interessant. Jeg måtte klype meg i armen noen ganger. For eksempel når jeg innimellom hadde behov for å snakke med forsvarsministeren, så ble kalenderen hans

ryddet. Heldigvis hadde jeg ikke behov for slike møter så mange ganger for vi jobbet godt sammen med våre kollegaer i det bosniske Forsvaret. Jeg fikk også stor nytte av jobben jeg hadde gjort tidligere i Bosnia. Da jobbet jeg jo mest med sivilt-militært samarbeid, litt motsatt av det norske totalforsvarskonseptet, hvor alle sivile skal stilles til rådighet for det militære, mens jobben i Bosnia var å bidra til at militære ressurser ble satt inn for å hjelpe sivile. I 1999 var jo Bosnia-Hercegovina mer delt enn det er nå som en konsekvens av Dayton-avtalen, som delte landet i føderasjonen BosniaHercegovina og republika Srpska. De hadde forskjellige uniformer og forberedte seg til krig mot hverandre, med hver sin struktur, forsvarssjef, forsvarsdepartement og så videre. Jeg har tenkt på det mange ganger, at hvis noen hadde

spurt meg på flyplassen på veien hjem denne sommeren i 2000, om når jeg trodde de kanskje klarte å slå seg sammen, ville jeg sagt «kanskje om 50 år, eller kanskje aldri,» men det tok altså bare 5 år! Så da jeg kom tilbake sommeren 2013 var det ett forsvarsdepartement og en forsvarssjef, en militær styrke og alle hadde samme uniform. –Min teori på at det gikk så fort, er at det var det sterkeste kravet Nato hadde. Et krav de måtte innfri før de i det hele tatt kunne begynne å tilnærme seg krav for medlemsskap i Nato. Det er vel det som kalles et betydelig politisk press. Så til de grader at selv bosniske politikere skjønte at de ikke hadde noe valg. Siden 2005 har Bosnia stilt styrker til intops i Natoog FN-regi. Både avdelinger og enkeltpersoner har gjort en fantastisk jobb. Så det var utrolig gøy å være med på.

gR G A N I S A S J O N J U N I 2 0 2 1

MØT DET NYE STYRET: Jeg håper at NVIO om 10 år fortsatt er en sterk og relevant veteranorganisasjon som har utviklet seg i tråd med samfunnet for øvrig og som dekker behovene våre yngre og nye medlemmer vil ha. Håper også at vi i løpet av de kommende år i enda sterkere grad klarer å utnytte det som ligger av ressurser i og hos den enkelte veteran – både individuelt, i samarbeid med andre veteraner og i arbeidet for veteransaken. Trude Marie Nilsen Bosatt: Fornebu i Bærum Tjenestegjort: NorMedCoy/SaudiArabia (Gulfkrig I) i 1991 og i UNPROFOR, Bosnia i 1993/1994

Fauske mener det er riktig tidspunkt for ham å ta på seg vervet som president i NVIO. – Jeg tror det er gått passe lang tid fra jeg gikk ut av Forsvaret. Det er ny forsvarssjef blant annet, og jeg er ikke redd for å «møte meg selv i døra». Samtidig er det såpass kort tid siden jeg jobbet i Forsvaret at jeg fortsatt har mye relevant kunnskap om systemet og hvordan det fungerer. - Internt kommer jeg til å ha en del fokus på kontakt med lokalavdelingene. Vi er til for lokalforeningene, ikke omvendt. Jeg gleder meg veldig til jeg kan begynne å reise rundt og besøke lokalforeningene. Jeg ønsker at vi blir flinkere til å snakke sammen generelt, men også at vi gjør det på en alright måte. Vi skal ha toleranse og respekt for hverandre. Sånn er det når man tjenestegjør ute, og sånn skal det være i NVIO også, sier Ole-Asbjørn. P

Hva er motivasjonen din for å ta på deg dette vervet? Min motivasjon er å få mulighet til å påvirke den videre utviklingen av NVIO som en relevant og sterk organisasjon for veteraner fra internasjonale operasjoner og veteransaken generelt. Organisasjonen har et stort potensial med alle sine lokalforeninger og medlemmer og motivasjonen ligger i å kunne utnytte dette potensialet – på godt og vondt – i lokalforeningenes egenart med utgangspunkt i lokale behov, interesser og aktivitet til beste for den enkelte veteran med familie. Hva ønsker du å ha fokus på? Jeg ønsker å ha fokus på ansvar og roller, mellom forbundsstyret og lokalforeningen og mellom forbundsstyret og sekretariatet. Vi skal være gode på å anerkjenne lokalavdelingenes egenart og synliggjøre dette i de vedtak som fattes og i tilretteleggingen fra sekretariatet. Samtidig skal vi fremstå som ett veteranforbund som preges av god kultur med takhøyde og respekt for hverandre. Hvor håper du at NVIO skal være om ti år?

Philip Lautin Jackson Bosatt: Trondheim Tjenestegjort: Afghanistan 20092010 og 2013 Hva er motivasjonen din for å ta på deg dette vervet? NVIO er en viktig organisasjon for norske veteraner - jeg håper å kunne bidra til at vi opprettholder det gode uten å stå på stedet hvil. Hva ønsker du å ha fokus på? Måten vi snakker med og behandler hverandre, internt og eksternt. Et NVIO som er der og virker for alle norske veteraner. Hvor håper du at NVIO skal være om ti år? En sterk interesseorganisasjon for alle norske veteraner som sikrer rettigheter og goder, og er navet i et gjensidig veteransamarbeid som legger til rette for at veteraner, familier og venner kan møtes der de er.

JUNI 2021

gR G A N I S A S J O N

Fauske på jobb i Afghanistan.

Den siste tiden har debatten om veteranbegrepet rast, utløst av at Forsvarssjefen gikk ut og sa at «alle som har tjenestegjort i Forsvaret er veteraner». Fauske vil ikke å ta et endelig standpunkt, men ønsker diskusjonen velkommen. - NVIO som organisasjon skal ikke ta et offisielt standpunkt før det har vært oppe til diskusjon på en ordentlig måte innad i organisasjonen. Det er klart dette er et delikat tema, både for dem som i dag regnes som veteraner, og for dem som eventuelt vil kunne komme inn under denne kategorien i fremtiden. Vi må behandle begge grupper med respekt og lytte til dem. Det er viktige prinsipper som ligger til grunn for måten en veteran er definert i dag, og dette er også knyttet opp til rettigheter. Men at så mange som har tjenestegjort for FN og Nato i operasjoner i utlandet, havner utenfor veteranbegrepet, syns jeg personlig er merkelig. På den annen side står vi i fare for å vanne ut begrepet hvis vi åpner døren for alle. Så som sagt, jeg QQ

ønsker diskusjonen absolutt velkommen, og vi må kunne diskutere disse tingene hvis vi skal forbli en relevant organisasjon også i fremtiden.

Ole-Asbjørn mener NVIOs rolle også i fremtiden må være å hjelpe myndighetene med å se viktigheten av å følge opp veteranene. – Det vil være behov for å bidra internasjonalt fremover. Politikere kommer og går, og en av våre oppgaver er å lære de opp og vise dem hvorfor oppfølgingen av veteraner er viktig. Vi må være en naturlig samarbeidspartner. Vi skal være kritiske, men ikke bare for å være det, vi skal først å fremst være en samarbeidspartner i å utvikle veteranpolitikken til å bli best mulig. Det er umulig å spå hvordan samfunnet og Forsvaret ser ut om ti år, men Fauske føler seg sikker på at det fortsatt kommer til å være soldater på bakken i internasjonale operasjoner. - Det skjer veldig mye innenfor teknologi og cyber, blant annet. Koronapandemien har vist oss at vi kanskje i større grad må løse utfordringer uten å være fysisk tilstede. Allikevel blir jeg veldig overrasket hvis vi ikke har folk på bakken i internasjonale operasjoner, også om ti og 20 år. Min erfaring er at det går i bølger. NVIO kommer til å ha en viktig plass også i fremtiden, avslutter han.

Tidligere forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen, daværende forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide, statminister Erna Solberg og Ole Asbjørn Fauske som kommandant på Akershus festning under 8.mai-markeringen i 2018.

gR G A N I S A S J O N J U N I 2 0 2 1

MØT DET NYE STYRET:

Øivind Moldestad Bosatt: Denver, Colorado men flytter til Stavanger i sommer. Tjenestegjort: UNPROFOR, Bosnia 1992, 1994-95 Hva er motivasjonen din for å ta på deg dette vervet? Veteransaken og veteranens velvære er noe som alltid har opptatt

meg. Jeg har vært medlem av NVIO i flere år, men aldri vært medlem av noe lokallag siden jeg har bodd i utlandet siden 1996. Jeg har i mange år drevet med frivillig veteranarbeid her i USA gjennom en organisasjon som heter Project Healing Waters og har lært veldig mye gjennom det. Jeg har også opparbeidet meg god erfaring med organisasjonsarbeid, samarbeid, lederskap og utvikling gjennom jobb i Boeing. Jeg håper den erfaringen jeg tar med meg kan hjelpe NVIO og bringe denne viktige organisasjonen fremover. Hva ønsker du å ha fokus på? For meg er det veldig viktig å få veteranene våre mer synlig og akseptert i samfunnet. Våre veteraner har unike erfaringer, på mange forskjellige nivåer, og vi kan være en utrolig god og viktig ressurs for

samfunnet. Dette så vi blant annet på de mange forskjellige måtene veteraner bidro på under pandemien. I tillegg er det viktig for meg å få rekruttert nye medlemmer. Vi har mange veteraner rundt om i landet og vi må ha en organisasjon som det er meningsfylt å være medlem av. Hvor håper du at NVIO skal være om ti år? Mange veteraner kjenner på et tomrom når de kommer hjem fra oppdrag eller slutter i Forsvaret. Det å være ute på oppdrag gir oss alle en unik samhørighet. Vi tilhører noe spesielt som det sivile samfunnet ikke kan gi oss. Jeg håper at NVIO kan gi våre veteraner den samhørigheten som de mister etter endt tjeneste og bidra til at de alle har en plass hvor de føler de hører hjemme.

Velkommen til Moskussafari 17. - 19. september

NVIO avd. Oppdal og omegn inviterer til den årlige moskussafarien på Dovrefjell. Av hensyn til sikkerheten under safarien settes et tak på max 30 pers. (førstemann til mølla.) I år blir det oppmøte på GRANMO CAMPING, 7 km syd for Oppdal sentrum. En topp moderne campingplass med enkle hytter (2 til 6 manns) til

hytter med hotellstandard. Det er også en liten butikk i resepsjonen. Det er muligheter for å ta med campingvogn eller bo i telt.

for alle deltagere på campingplassen. Tørrmat (frokost/niste/drikke på turen/forfriskninger) sørger den enkelte for selv.

Fremmøte fredag 17 sep. innen kl. 1900. Orientering om safarien kl. 2000. Etter orienteringen serverer vi pizza. Safarien starter fra Granmo camping kl. 0730 lørdag 18 sep. Vi kjører med egne biler som vi fyller opp eller felles busstransport. Lørdag kveld, 18. september inviterer vi til grillfest

De som ønsker overnatting kan ringe: 99642947. Hjemmeside: www.granmocamping.no E-post: granmo@oppdal.as NB: Ved påmelding bruk «VETERAN» som gir rabatt på overnattingen. Påmelding innen 10 sep. 2021. Evt. spørsmål rettes til Svein I Øiamo, 90520551.

JUNI 2021

gR G A N I S A S J O N

Lykke Hvem har sagt at dagene våre skulle være gratis? At de skulle snurre rundt på lykkehjulet i hjertet vårt og hver kveld stoppe på gevinst? Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra? Hvem sa at livet vårt skulle være lett å bygge ferdig? At mursteinene var firkantete ballonger som føk på plass av seg selv? Hvem sa det? Hvor hadde vi det fra? Det var piller for alt nerver, vedvarende hoste og anemi. Men hvem sa at snarveiene støtt var kjørbare at fjellovergangene aldri snødde til og at nettopp vi skulle slippe å sitte fast i tunnelen? Ja, hvem sa det? Hvor i all verden hadde vi det fra? (Kolbein Falkeid - hvem har sagt)

Harvard har hatt en studie gående i snart 80 år, hvor de har spurt 724 amerikanske menn annet hvert år om hva som gjør de lykkelige? Det gjaldt områder i livet som jobb, kjærlighetsliv, venner, familie og fritid. De har gjort intervjuer, sett på pasientjournaler, scannet hjernen. tatt blodprøver og intervjuet både kona og barna, og konklusjonene er klare! Lykke handler ikke om rikdom, berømmelse eller om å jobbe hardere og hardere. Den klareste meldingen vi tar med oss fra denne 75 år lange studien er følgende: Gode relasjoner er det som gjør oss lykkeligere og friskere. Ferdig snakka! Sosiale relasjoner står i en særstilling, noe jeg skrev om sist, da under temaet ensomhet. De som er mer sosialt tilknyttet venner, familier og

av godt samarbeid på tvers av samfunnsgrupper, departementer og fagfelt. Nes bruker ikke ordet lykke så mye selv, hun liker å bruke ordet «hverdagsgleder» fordi dette ordet minner om disse gode opplevelsene, som er lett tilgjengelige og litt lav stemme. Det er de enkle gledene i livet som jeg tenker er så utrolig viktig, sier lykkeforsker Ragnhild Bang Nes.

Borgny Tjelle

omgivelsene sine, er gladere, lever lenger og har bedre helse enn de som er mindre tilknyttet. Lykke er så mye, og vi kan kanskje ikke bli helt enige om hva det er. Lykken er subjektiv og personlig! Lykken kan være en dyp glede, en opplevelse av tilfredshet og harmoni i livet akkurat nå. Eller den kan være en berusende følelse som oppleves når en er oppslukt av en spennende oppgave. Lykke er sentrale verdier Ragnhild Bang Nes er en anerkjent lykkeforsker ved Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo som mener lykke og livskvalitet er sentrale verdier på tvers av kulturer. Livskvalitet har også sammenheng med en rekke personlige og samfunnsmessige gevinster, som sunnere livsstil, bedre psykisk og fysisk helse, økt livsmestring og lengre liv. Hun mener også det er mye som tyder på at økt livskvalitet kan bidra til lavere sykdomsbyrde. Helse bygges nettopp der folk lever livene sine og bedre folkehelse avhenger

Mestre livet Et godt liv består av veldig mange ulike ting. Det er ikke bare snakk om indre ting, men også miljøet omkring oss. Det å ha god funksjon og oppleve at en mestrer livet er også viktig for lykkefølelsen, et godt liv handler om en kombinasjon av å fungere godt og ha det godt. Med andre ord, gjør noe som hjelper deg selv og andre. Det er viktig å sette seg mål, som er realistiske og fullføre dem, det er gjennom litt slit og strev du får belønning, det er ikke morsomt å gi seg før målstreken, fullfør for det vil gjøre deg stolt. Lykkeforsker Nes har fem hverdagsgleder, som hun kaller en verktøykasse: Det første er å knytte bånd, investere i relasjoner, gjøre hyggelige og gode ting med og for andre. Det andre er å være fysisk aktiv, for aktivitet er koblet til glede. Det tredje å være tilstede i øyeblikket. Det kan være å nyte at solen varmer, legge merke til ting rundt deg og det som skjer inni deg. Det fjerde er å reflektere over erfaringene dine og det femte er å prøve ut nye ting, det kan være å prøve å ut en ny oppskrift på kjøkkenet, lære å reparere sykkelen eller lese en bok du ikke har tenkt. Vi har et genetisk utgangspunkt, men man kan aldri isolere gener fra et miljø. Så selv om du er født med

gR G A N I S A S J O N J U N I 2 0 2 1

9 punkter for å bli lykkelig: 1. Velg foreldrene dine med omhu, ta med det du synes er bra med dem, resten kan du legge på kistebunn. 2. Du skal tro på noe. 3. Ta seieren på forskudd. 4. Du skal feire mer, som hvor flink du er, at du har gjennomført noe, at du klarte testen etc. 5. Ta seieren på etterskudd også. 6. Du skal trene eller bevege deg. 7. Du skal finne din flow. 8. Være snill - min far sa alltid at du skulle være ærlig og redelig da vil andre se hvem du er og stole på deg. 9. Ha venner og vær sammen. Lykke handler ikke om rikdom, berømmelse, eller om å jobbe hardere og hardere. Gode relasjoner gjør deg lykkeligere, du trenger ikke mange.

en lykkegave, så vil dårlige livsbetingelser hemme potensialet. Men livet er altså litt lysere for noen av oss, helt fra fødselen av. Er du lyssinnet som person, har du også en rekke fordeler i livet. De med et lysere lynne står bedre rustet til å takle dårlige opplevelser. De som opplever glede selv i vanskelige tider, kommer seg ofte lettere gjennom belastninger. Livet

Hederstegn til Brynjulf Ivar Jensen Mangeårig leder i NVIO avd. Øvre Romerike, Brynjulf Ivar Jensen, ble 1. juni tildelt NVIOs hederstegn i bronse. Jensen har helt fra starten vært medlem i foreningen, og har siden 2004 vært foreningens dedikerte leder. Han har i en årrekke vært en av lokalforeningens representanter ved minnehøytideligheten i Trandumskogen på nasjonaldagen, samt frigjørings- og veterandagen. Styret i foreningen ønsker å hedre hans innsats med NVIO-s hederstegn. Et hederstegn som først og fremst er et tegn på takknemlighet og respekt for den jobben han har gjort for lokalforeningen gjennom alle disse årene. Hederstegnet ble overrakt av lokalforeningens sekretær, Svein Olav Nymoen, etter enstemmig vedtak i styret.

kan være jævlig i blant, så det å ha lett tilgang på latter og positive opplevelser, er veldig viktig. Positive følelser virker som en motgift, de visker ut negative følelser og stress. Gjør det som er best for deg, skap deg et godt liv, ut fra dine egne egenskaper, skap det med ditt innhold, lag deg din egen retning, med

gode verdier og gode holdninger. Velg det som gir glede! Om det er å være sammen med familien, være sammen løpegruppa, vennegruppa, der hvor du kan dele opplevelser og gjøre hyggelige ting sammen. Det er viktig å gjøre mer av det som bringer oss glede, og mindre av det som stjeler den. Et godt råd på slutten! Vær sikker på at du er nok, at du er bra nok!

JUNI 2021

gR G A N I S A S J O N

FORBUNDSSTYRET 2021-2023 President Ole Asbjørn Fauske Tlf: 916 18 464 ofauske@yahoo.no Visepresident Trude Marie Nilsen Tlf: 905 68 240 trudemarie.nilsen@redcross.no

Styremedlemmer: Frank Ove Eriksen Tlf: 916 27 155 frankoveeriksen@gmail.com Philip Lautin Jackson Tlf: 400 53 884 philiplautin@gmail.com Barbro Malen Jorde Tlf: 926 94 591 bjorde@vestreviken.no

Unike medlemsfordeler til NVIOmedlemmer! MER INFORMASJON FINNES PÅ VÅR HJEMMESIDE:

Rune Meier Tlf: 934 80 414 rune.meier@gmail.com Øivind Moldestad Tlf: +1 303 66 78 511 oivind.moldestad@boeing.com

Vararepresentanter: Linéa Emma Meese Höglund Tlf: 414 50 512 Pål Henning Ilstad Tlf: 994 19 764 Henning Martiniussen Tlf: 428 73 922 Even Moen Tlf: 908 89 891 Elisabeth T. Bernssen Tlf: 930 41 236

AKSESS & DAYLIGHT

FALSTADSENTERET

25% rabatt i forhold til butikkpris på Craft klær

Inngangsbillett til honnør/studentpris.

EIDSKOG LYS

GULLSPORT

10% på alt

Gullsport tilby NVIOs medlemmer 40% rabatt!

NORTEL Rimelig mobilabonnement med Telenor-dekning

HOTEL EXPRESS NORGE 50% på medlemskort

15% rabatt på alle skimodeller

NOBELS FREDSSENTER 25% rabatt, barn under 16 år gratis

STIFTELSEN ARKIVET

Kameratstøtte telefonen:

800 48 500

10% på komplette briller og solbriller

UTSTYRSKONTROLL.NO 15% på ordinære varer

RØNNING TRESKI AS

Husk

BRILLELAND

Gratis omvisning i Gestapo-kjelleren

JUSTISSEKTORENS KURS- OG ØVINGSSENTER (JKØ) Rimelig overnatting i Stavern

SHADES OF NORWAY 20% rabatt

SANDEFJORD PAINTBALL 15% rabatt

BIKESTUFF Bikestuff.no og gir nå alle medlemmer i NVIO 10%

BEST WESTERN HOTELS Nordisk avtale som gir 15% rabatt på hoteller i Norge, Sverige, Danmark, Finland og de baltiske land.

ANDRE TILBUD: • Tilgang til veteranhytta i Umbukta, se hjemmesiden til NVIO Rana. • Tilbud om scootertur med NVIO Hamar. • Tilbud om laksefiske med NVIO Alta. Medlemsfordelene blir lagt ut fortløpende; følg med på hjemmesiden for oppdateringer!

gR G A N I S A S J O N J U N I 2 0 2 1

VI ER PÅ WEB OG SOSIALE MEDIER Du finner oss på nvio.no, facebook, twitter og instagram og snap. @norskeveteraner

@norges_veteranforbund

nvio.no

Forbundets høye beskytter: Hans Majestet Kong Harald V Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner Sekretariatet: NVIO, bygning 60 P. B. 1550 Sentrum 0015 Oslo Telefon 940 12 200 post@nvio.no Forbundets hjemmeside: www.nvio.no Bankgiro 5082.07.40278 Org.nr. 971 245 433 BIC: DNB ANOKK XXX IBAN: NO 4850820740278 Generalsekretær: Bjørn Robert Dahl Mobil: 990 96 913 brdahl@nvio.no Forbundssekretær: Svein-Erik Malmø-Moen Mobil: 930 23 331 sem.moen@nvio.no Kommunikasjonsrådgiver: Siri Jørgensen Mobil: 480 61 996 siri@nvio.no Redaktør: Hege Kofstad Mobil: 412 33 448 hege.kofstad@nvio.no Leder kameratstøtte: Anders Aks Mobil: 971 34 514 anders.aks@nvio.no Økonomi: Patricia B. Flakstad Mobil: 920 86 701 patricia.flakstad@nvio.no

Rekrutterings- og aktivitetsrådgiver: Vibeke Strand, Mobil: 940 12 200 vibeke.strand@nvio.no

Husk å melde adresseforandring til NVIO

JUNI 2021 VETERAN

Medlemsbutikk nvio.adprofil.no Vindjakke str L Sort vindjakke med brodert NVIO logo og/evt tekst VETERAN. Jakken har en glidelåslommer på høyre og venstre side samt en innvendig glidelåslomme. Avtagbar hette. Materiale: 65% polyester, 35% bomull. Innvendig tynt fleece fôr. Begrenset lager og kun str. L kr.

250,Beige caps

Solbriller

Beige bomulls caps med brodert VETERAN og norsk flagg brodert i fronten, tekst NVIO brodert bak og web adresse i pipingen i front på skjermen. Capsen leveres i onesize, med reguleringsspenne bak.

Solbriller i stilig design. Leveres i praktisk etui med karabinkrok. Begrenset lager først til mølla kr.

kr.

100,-

225,-

Solbriller

Sort caps

Solbriller i stilig design. Leveres i praktisk etui med karabinkrok. 1 års garanti. Begrenset lager først til mølla.

Sort caps med NVIO - logo i front og webadresse brodert bak.

kr.

225,-

Se flere flotte produkter i vår medlemsbutikk: nvio.adprofil.no

kr.

100,-

VETERAN JUNI 2021

Unifil caps S-M, (54-57 cm) Capsen leveres i behagelig stretch materiale. Brodert Unifil + båndstripe og tekst Veteran på front og NVIO logo bak. Begrenset lager og kun str. 54-57 cm kr.

125,-

Explorer jakke En sporty og teknisk jakke som passer til de fleste aktiviteter og gjøremål. Jakken er produsert i 100 % polyester. God pusteevne og nesten like vanntett som regntøy. Innvendig nylon fôr, innerlomme med glidelås, innfellbar hette, reguleringsstropper. Produsert i de norske fargene rødt, hvitt og blått med hvit NVIO logo på brystet.

Handlenett Sammenleggbart handlenett med karabin krok. Trykket logo + Veteran og stolt av det. kr.

kr.

1 150,-

48,-

Drikkeflaske Drikkflaske 0,6 liter sort med hvitt trykk NVIO logo på den ene siden og Veteran og stolt av det på den andre siden. Begrenset antall.

Termokrus Stilig termokrus. Dryppsikkert og med praktisk skrulokk.

kr.

125,-

kr.

Varene bestilles i vår medlemsbutikk. Her finner du også mange andre spennende produkter.

nvio.adprofil.no

188,-

Returadresse: P.B. 1550 Sentrum0015 Oslo

Stiftelsen

Veteranhjelp

Bilde: @instagramanders (Anders Nilsen)

VETERANER HJELPER VETERANER Stiftelsen Veteranhjelp er opprettet for å kunne gi øyeblikkelig økonomisk hjelp til veteraner og nærmeste familie som befinner seg i en prekær økonomisk situasjon. Vi har allerede hjulpet mange, men er avhengig av bidrag for å hjelpe flere veteraner.

Støtt oss med valgfritt beløp til konto nr. 7058 31 07302 Vipps kan også benyttes: 25550