Veteran 3-22

UTGIS AV NORGES VETERANFORBUND FOR INTERNASJONALE OPERASJONER // OKTOBER 2022

Nr. 3-2022 ISSN: 1894-1974

Utgiver: NVIO v/presidenten Bygning 60, P.B. 1550 Sentrum 0015 Oslo

Redaktør: Hege Kofstad Tlf.: 412 33 448 e-post: hege kofstad@nvio no Neste nummer av Veteran (nr 4-2022) kommer ut ca 16. desember Deadline 20. november.

Forsidebilde: Fra FNs fredsbevarende operasjon i Kongo. Foto: Sigurd Torp

Ettertrykk tillatt ved kildeangivelse. Opplag: 7.500

- DET KUNNE LIKE GJERNE VÆRT MEG

De satt i fangenskap, ble kastet giftspyd etter og opplevde at nære kollegaer ble henrettet. Så kom FN-veteranene hjem fra Kongo, og ble glemt. g 16

VETERANENES LIVSLØP Våren 2022 leverte Nicklas Hjortgaard Christiansen inn sin masteroppgave «Forsvarsveteraners livsløp» på Universitetet i Bergen. g 22

VETERAN arbeider etter redaktørplakaten og er en del av Fagpressen. Fagpressen er en interesseorganiasasjon for seriøse fagblader og tidsskrifter i Norge.

AVTROPPENDE GENERALSEKRETÆR Som engasjert generalsekretær i Veteranforbundet SIOPS har Øystein Wemberg talt skadde vete raners sak. g 30

ARENDALSUKA Etter fjorårets deltakelse på Arendalsuka bestemte NVIO seg for å ta et skritt videre. g 35

DEN UKJENTE OPERASJONEN I den lille øystaten Bahrain i Persiabukta tjenestegjør til enhver tid en norsk offiser. Det har det gjort siden 2013. Hva gjør det norske Forsvaret egentlig her nede, i det som mange vil påstå er Norges minst kjente internasjonale operasjon? g 6

- Det er nå arbeidet starter

NVIO har tatt opp behovet for en ny tiltaksplan for veteranarbeid i lang tid. Etter at Stortinget ga ut Veteranmeldingen i 2020 og daværende regjering utarbeidet sin såkalte tiltaksplan for oppfølging av meldingen med ni punkter har planen vært gjenstand for diskusjon og krav om at det må utarbeides et dokument som nevner konkrete tiltak, ansvars-fastsetting og i størst mulig grad at tiltakene ressurssettes. Jeg mener at dette ikke var for mye å be om all den tid vi hadde en handlingsplan fra 2011 og en oppfølgingsplan fra 2014 med i overkant av 150 konkrete tiltak. Nå har regjeringen svart ut vårt krav. I starten av juli kunne forsvarsministeren informere om at regjeringen har besluttet å utarbeide en tiltaksplan og at veteranorganisasjonene blir invitert inn i arbeidet.

Deterimidlertidnåarbeidetstarter. Det er lett å kreve noe, men vi må følge opp med egeninnsats for å få på plass det vi krever. Det første spørsmålet vi må stille oss er om vi er i mål? Er vi fornøyd med alt innen anerkjennelse og ivaretakelse av veteranene og deres familier? Jeg har en følelse av at svaret er nei, her er det fremdeles elementer som kan forbedres! Det er nå jeg sender ut invitasjonen til alle som leser dette, gi meg innspill som vi kan jobbe med. Dette er en av områdene vi skal vise at veteranene er en ressurs. De står fram i det som på mange måter er det viktigste i veteranarbeid, politisk påvirkning. Vi skal sikre at fremtidens veteraner og deres familier blir anerkjent og ivaretatt på best mulig måte. Det er vel noe av det beste vi kan gi til neste generasjon veteraner?

Hvemskalplanengjeldefor? Det er ett av mine første spørsmål. Her har jeg tidligere sagt at et offentlige Norge må se på hvordan veteraner fra internasjonale operasjoner har blitt definert gjennom Veteranmeldingen, og bakteppet med krigen i Ukraina. Forarbeidet til definisjonen tilsier at hvis det kommer til krig på NATOs territorium blir ikke personellet som utkjemper denne kampen definert som veteraner. Personlig synes jeg det er skammelig at politikerne har skrevet dette svart på hvitt.

Tidligerearbeid. Så må vi selvfølgelig se på de tidligere handlings-, oppfølgings- og tiltaksplanene for å identifisere

- Hvis det kommer til krig på NATOs territorium blir ikke personellet som utkjemper denne kampen definert som veteraner. Personlig synes jeg det er skammelig at politikerne har skrevet dette svart på hvitt.

om alle tiltakene fra tidligere er dekket. Her er svaret også et tydelig nei! Hva skyldes så dette? Jeg har selvfølgelig en teori på dette og det er et moment som jeg tar opp hver gang jeg møter det politiske nivået. De dokumentene jeg har referert til er utarbeidet av et antall departementer og det maksimale er åtte. For å få disse departementene til å samarbeide har man etablert det man kaller interdepartemental arbeidsgruppe (IDA). Jeg er av den oppfatning av at denne ikke fungerer og at statsrådene dekker seg bak sitt sektoransvar. Det vil si at statsråden på mange måter anser seg som eneansvarlig for saker som faller innenfor sitt myndighetsområde.

IDA. Nå har jeg mottatt signaler fra statssekretæren i Forsvarsdepartementet at han har som mål å få IDA til å fungere. Jeg vet det er mulig. Statsministeren har gjennom en del alvorlige kriser vist at det er fullt ut mulig å koordinere departementene på tvers av sektor. IDA – her er det bare å sette i gang for hvis vi skal få effekt av tiltaksplanen for veteranarbeidet er vi avhengig at hver statsråd tar sitt ansvar i planen.

Brødogsirkus. Som veteraner skal vi ta vårt ansvar og gi gode innspill til tiltaksplanen slik at det politiske grunnlaget for fremtidens ivaretakelse av veteraner og deres familier blir best mulig. Dette gjør vi gjennom konstruktive innspill og politisk påvirkning. Vi må ikke la veteranarbeid bli brød og sirkus, et uttrykk som dessverre har hatt sin relevans i over 2000 år.

BjørnRobertDahl

Et viktig persp

Snart

skal NVIO igjen samle kvinnelige veteraner og pårør ende på veteransamling på Bæ reia. Jeg var på første samling i vår og syns det var knallbra! Det viste seg at det er et stort behov for slike samlin ger. Det å møte andre kvinner med forskjellig erfaring fra forskjellige ope rasjoner var nyttig og lærerikt. Dette kan bli en viktig arena for erfarings utveksling og gi en retning på arbeidet med veteraner i Norge. Slike samlinger, eller nettverk, har jeg alltid hatt stor glede av. Det å vite, og dele med andre som har lignende erfaring – på godt og vondt – gjør godt.

Vi vet at historiene må fortelles mange ganger. Derfor blir slike samlinger viktig for mange av oss. I internasjonale operasjoner har jeg erfart at nettverk er utrolig viktig, om du er menig eller general.

Det er flott at NVIO tok opp ballen igjen og jeg håper dette kan bli en årlig aktivitet. Jeg har blitt bedt om å si noe på den kommende samlingen i november. Da vil jeg snakke om mine erfaringer fra internasjonale operasjoner og spesielt som sjef. For et par år siden skrev jeg i Forposten et innlegg som dekker mye av det jeg vil snakke om på veteransamlingen. «Kjønn er et omdiskutert tema i dagens samfunn, følgelig også i Forsvaret. Problemstillingen rundt kjønn tar mange vinklinger, men er det egentlig en forskjell på kjønn når det kommer til rollen som militær sjef?

En kvinnelig styrkesjef – er det egentlig noe forskjell? Selvfølgelig er det det.

Jeg sitter ikke på noe fasitsvar, men mine erfaringer eier jeg, og jeg mener det er viktig å dele de slik at andre som kommer etter forhåpentligvis kan lære noe – uavhengig kjønn.

En kvinnelig styrkesjef – er det egentlig noe forskjell? Selvfølgelig er

Kristin Lund Tidligere styrkesjef for UNFICYP, Head of Mission UNTSO og Veteraninspektør.

rspektiv?

det det. Noe annet ville vært naivt å tenke. Forsvaret er uten tvil en mannsdominert arena, ikke kun i Norge, men internasjonalt. Å være bevisst på dette vil kunne ha konsekvenser i flere retninger, men det å komme inn som kvinne er på ingen måte negativt, men det er en faktor som vil påvirke. Jeg skal belyse noen av mine erfaringer ved å fortelle litt om jobbene som styrkesjef for UNFICYP og Head of Mission UNTSO

Så hvorfor er det annerledes? Min erfaring etter 40 år i Forsvaret hvorav nesten 13 år har vært tjenestegjøring i

utlandet, er at kvinner og menn ofte har forskjellige verdier og ledelsesfilosofi. Ofte er disse verdiene komplementerende. Derfor er det viktig å finne rett leder, som evner å se dette og spille på de rundt seg. Det er vesentlig at lederen selv innehar gode verdier og de rette egenskapene til et oppdrag og til å lede en avdeling som representerer begge kjønn.» Dette har jo blitt meget sentralt i debatten som startet opp i sommer og som har bygget seg opp utover høsten.

Jeg gleder meg til veterantreff og til å utvide mitt nettverk!

Bildet: UNFICYP 11. august 2014. Generalmajor Kristin Lund, som verdens første kvinne, tok over sjefsrollen for en militær freds bevarende styrke i en FNoperasjon. Foto: Forsvaret

Den ukjente operasjonen

Dethar så vidt begynt å lysne av dag i Den persiske gulf. Rødskjæret på himmelen speiler seg i de lange bølgene som oppstår der den britiske fregatten HMS Montrose skjærer ned i vannet. Til tross for at sola enda ikke er oppe, og året ikke har kommet lenger enn til mars er det behagelige 23 grader.

Løytnant i britiske Royal Marines, Joe Martin, speider utover det enorme havområdet i kikkerten. Ikke langt unna, og stadig nærmere, ligger at annet fartøy. HMS Montrose har varslet at de kommer til å borde skipet for kontroll. Besetningen på det andre skipet er unnvikende og lite samarbeidsvillige. Så skjer alt raskt. Fregattens Wildcat-helikopter tar av for å overvåke og holde overblikk over situasjonen,

samtidig som mannskapet på HMS Montrose border det andre fartøyet. Etter et fem timers søk har de beslaglagt seks og et halvt tonn hasj – det tyngste partiet som er beslaglagt av et alliert krigsskip de siste ti årene. Gateverdien ville vært på åtte og en halv million dollar, eller over 91 millioner norske kroner. - Jeg er utrolig stolt av teamet. Vi utførte en effektiv bording, og brukte kompetansen vi har opparbeidet oss. Vi lærer noe hver gang og vi hviler ikke på laurbærene, men fortsetter å finpusse teknikken vår, sier Joe Martin til fagbladet The Maritime Executive Narkotikabeslaget var det niende siden deploye ringen til regionen for tre år siden.

HMS Montrose inngår i innsatsstyrken Combined Task Force (CTF) 150, en av fire innsatsstyrker som

HMS Montros' wildcat-helikopter på vei ut i soloppgangen. Foto: CMF

igjen er en del av Combined Maritime Forces (CMF). Det er i CMF Norge kontinuerlig har en norsk offiser tilstede. Fra januar til juli i år var offiseren Karl-Erik Aalen - Ja, det stemmer det, sier Aalen, som nylig er kommet tilbake til Norge. - CMF er et multinasjonalt maritimt partnerskap, som eksisterer for å opprettholde den regelbaserte internasjonale orden (RBIO) ved å motvirke ulovlige ikke-statlige aktører på det åpne hav og fremme sikkerhet, stabilitet og velstand. Området er på over åtte millioner kvadratkilometer av internasjonalt farvann, som omfatter noen av verdens viktigste skipsruter. Til sammenligning utgjør Norges økonomiske sone 787 640 kvadratkilometer, sier Aalen. Det var i kjølvannet av terrorangrepet på USA i 2001, at CMF ble opprettet, for å driver maritime sikkerhetsoperasjoner (MSO). Hovedfokusområder er narkotikabekjempelse, smugling av våpen, mennesker og trekull, samt undertrykkelse av piratvirksomhet.

- Dette er oppgaver som normalt tilligger politi og tollvesen, men kjernen i tankegangen her er at den nevnte smuglervirksomheten finansierer internasjonal terrorisme, sier Aalen.

I tillegg har CMF en viktig rolle når det kommer til oppmuntring til regionalt samarbeid og samarbeid med andre partnere for å styrke relevante

kapasiteter. Målet er å forbedre generell sikkerhet og stabilitet i regionen og fremme et trygt maritimt miljø, fritt for ulovlige ikke-statlige aktører. På forespørsel vil CMF-ressurser til sjøs også svare på miljø- og humanitære hendelser.

DET NORSKE BIDRAGET

Norge bidrar med én av cirka 90 stabspersonell i CMF HQ. Stillingen er kalt Chief Engagement og er etter en omorganisering i 2021 underlagt Director plans som en seksjonssjef med ansvar for CMFs kontakt med medlemsland, partnere og øvrige entiteter.

- Som Chief Engagement hadde jeg ansvar for forberedelser og etterarbeid knyttet til ledelsens møtevirksomhet – i all hovedsak sjef, nestkom manderende og de fire CTF-sjefene. Disse har en utstrakt møtevirksomhet opp mot alle de 34 medlemsland og partnerland, men også de øvrige tolv landene som har kystlinje til CMFs operasjonsområde, med unntak av Iran. I tillegg har CMF et vidstrakt samarbeid med andre tilstedeværende maritime aktører, internasjonale organisasjoner og entiteter, som blant annet EUFOR OP ATALANTA som er EUs anti-pirat operasjon i havområdene utenfor Somalia og European Maritime Awareness in the Strait of Hormuz (EMASoH) med OP AGENOR som er EUs operasjon knyttet til P

Kartet viser CMFs operasjonsområde og noen av de viktigste smugler rutene.

QQ Hormuzstredet. Her har Norge for tiden to stabsoffiserer, forklarer Aalen.

De vanligste kontaktpunkter er marinesjefer, kystvaktsjefer, sjefer for de respektive nasjoners operative hovedkvarter, samt forsvarssjefer. I tillegg gjennomføres det møter med politiske ledere i de respektive land. Årlig gjennomføres det en konferanse – Maritime Security Conference (MSC) – som er det nærmeste CMF kommer en generalforsamling. Da møtes representanter for medlemslandene og andre inviterte nasjoner og organisasjoner og gir sjef CMF «styringssignaler». Utover dette er sjef CMF en selvstendig sjef som selv tar de avgjørelser om kurs

sjonene mellom nasjonene i denne regionen og lett å trå feil. Etter at møtet er gjennomført skal referater og after action reports gjennomgås, og er det punkter som trenger stabsbehandling i CMF må dette arbeidet forberedes og som oftest ledes av Chief Engagement, sier Aalen.

Til dette arbeidet har Chief Engagement seks stillinger på kapteinløytnant- og orlogskapteinsnivå i sin seksjon, men som følge av ulike prioriteringer i medlemslandene hadde jeg i min tid personell i bare to av disse, en kapteinløytnant fra Jordan og en løytnant fra Seychellene.

HVORFOR CMF?

- Norge, som en stor sjøfartsnasjon, med mange fartøyer seilende i regionen får en bedre helhets- og situasjonsforståelse ved å være tilstede i CMF Dialogen med Norges Rederiforbund og Den Norske Krigsforsikring for Skib (DNK) er svært god, og disse aktørene setter stor pris på det CMF kan gi både av situasjonsforståelse og i beredskapssammenheng dersom norske interesser blir påvirket, sier Aalen

og fart han finner for godt, og rapporterer ikke til en overordnet myndighet. Det er i dette arbeidet Chief Engagement skal samle trådene og sette sammen pakker med informasjon i forkant av møter og konferanser.

- Spørsmålene rangerer fra «når møtte vi denne personen/stillingen sist, hvem representerte CMF den gang, hva ble det snakket om, hvilke avgjørelser ble tatt, har vi spørsmål som må besvares til neste møte, og ikke minst: hva vi absolutt ikke skal, eller kan, snakke om». Det er mye sensitivitet i rela

I tillegg er operasjonen en viktig plattform for samarbeid med allierte land.

- Mange av våre nærmeste allierte er toneangivende i denne misjonen, herunder USA, Storbritannia og Frankrike, i tillegg til de øvrige medlems- og partnerlandene. Vi skal også ta med at dette er en maritim operasjon og øvrig norsk internasjonal deltagelse har i stor grad handlet om landbaserte operasjoner. I så måte er dette et godt og viktig supplement til det Norge henter inn av erfaring og partnerbygging gjennom NATOs stående maritime

Personell fra CMF HQ utenfor HQ-bygget. Foto: CMF

- Det er mye sensitivitet i relasjonene mellom nasjonene i denne regionen og lett å trå feil.

styrker og ulike øvelser med fartøyer fra allierte nasjoner, understreker Aalen. Ulikt deltagelse i NATOs stående maritime styrker, er CMF en internasjonal operasjon, og deltagelse her vil gi veteranstatus i Norge.

NOEN ERFARINGER

- Det å jobbe i et multinasjonalt hovedkvarter med 34 nasjoner er både givende og til tider frustrerende. Samlet har personellet i CMF HQ en unik mulighet til å trekke det beste ut av erfaringer fra hele verden, sier Aalen.

Ikke noe annet sted i verden er det samlet så mye maritim kunnskap og erfaring.

- Selvfølgelig bidrar ulike arbeidskulturer og ulik forståelse av problemstillinger til både ineffektivitet og frustrasjon, men bare det at man jobber på tvers av dette gjør CMF til en organisasjon som både finner nye løsninger på gamle problemstillinger og bidrar til samarbeid mellom nasjoner fra alle verdensdeler, og ikke minst den enkeltes utvikling.

Sosialt er CMF, med sine i underkant av 200 offiserer og spesialister, et mylder av personlighet, erfaring og kultur. I tillegg til det faglige er deling av personlige erfaringer og historier med på å legge grunnlag for at alle drar hjem «rikere» enn da de kom, sier han.

Utvikling

- I min periode ble kapasitetsbygging satt på agendaen for alvor og en egen seksjon under Director plans ble opprettet. Dette er utviklet etter

forslag som kom opp på Maritime Security Conference (generalforsamlingen) i 2020, men har måttet vente med gjennomføring grunnet Covid pandemien. Nå reiser CMF personell ut til ulike medlems- og partnernasjoner og gjennomfører toukers kurs innen ulike fagområder, som bording i åpent farvann, søksoperasjoner om bord i fartøyer, sjømannskap og sikkerhet, sanitet, og så videre. P

Bildet viser personell fra USCGS Glenn Har ris som border er mistenkt fartøy i Omanbukta. Foto: U.S. Coast Guard

Karl-Erik Aalen har nylig avsluttet tjenesten i Bahrain.

Bildet viser en ope rasjon der det ble brukt både bordings båter og helikopter (MH-60R Seahawk) fra USS Momsen (DDG 92). Foto: U.S. Navy photo by Mass Communication Spe cialist 3rd Class Lily Gebauer

QQ Personellet som underviser er enten sendt fra CMF HQ eller hentet inn fra medlemsnasjonene, sier Aalen. Kostnadene ved dette dekkes av FN .

Videre fremover ønsker CMF å sette fokus på illegalt fiske, såkalt «Illegal, Unreported and Unregulated fishing» (IUU).

- Det er ikke tvil om at dette er et stort problem i hele CMFs operasjonsområde, men samtidig er dette en viktig aktivitet for deler av befolkningen i noen av medlemsnasjonene og foreløpig har CMF ikke iverksatt operasjoner knyttet til dette. Det kan være vanskelig for en nasjon å akseptere, eller til og med delta, i operasjoner som vil medføre ytterligere fattigdom og sult i eget land, sier Aalen

BEGRENSET OPERATIV EFFEKT

Det skal ikke stikkes under en stol at CMF handler mye om å bygge og ivareta relasjoner i regionen.

- Det store operative utbyttet uteblir. Som kjent skal CMF kun ivareta trusselen fra ikke-statlige aktører, fortrinnsvis i forbindelse med pirataktivitet og smugling. Selv om man anser at somaliske pirater fortsatt har både evnen og viljen, fungerer avskrek kingstiltakene, sier Aalen.

Skipstrafikken har iverksatt egne beskyttelsestiltak. Det er koordinering av seilingsruter og ikke minst er den militære tilstedeværelsen av både EUNAVFOR, «Independent Deployers» (for tiden fra Iran, Kina, (Russland), men også ofte fra Sør-Korea, Japan og India) og CMF så høy at det har ikke vært et vellykket piratangrep siden april 2017. Siste verifiserte forsøk var i april 2019. EU har i tilknytning til sin Operasjon Atalanta fått på plass mulighet til såkalt «Legal finish», som innebærer å straffeforfølge og dømme i forhold til avtaler inngått med Kenya, Seychellene og Mauritius. Som en «Coalition of the willing» har CMF ikke dette på plass; verken økonomiske eller juridiske virkemidler. Prinsipielt betaler medlemslandene selv for deltagelse i CMF, selv om USA støtter enkelte av medlemmene i Golfrådet (Gulf Cooperation Council (GCC)) for deres deltagelse. Samtidig bør det også poengteres at enkelte nasjoner i CMF, kun er interessert å delta i anti-piratoperasjoner, herunder Japan og Sør-Korea.

Etter utbruddet av krigen i Ukraina fraktes 50 prosent av all narkotika fra Afghanistan gjennom Iran og Pakistan til Makrankysten for utskiping videre. En dobling fra 25 prosent før ukrainakrigen CMF tar trolig kun seks til åtte prosent av denne sjøverts-narkotikasmuglingen som foregår til Den arabiske halvøy, Øst-Afrika og Sørøst Asia. Dette oppdraget er direkte knyttet til «anti-terror»oppdraget fra 2001, og dermed også amerikansk anti-terrorfinansiering. - Mye tyder imidlertid på at smuglingen av narkotika primært er kriminell aktivitet og ikke nødvendigvis

Fangsten om bord på det mistenkte smuglerfar tøyet. Verdi anslått til 20 millioner amerikanske dollar. Foto: US Coast Guard

bidrar til terrorfinansiering. Styrketilfanget av overvåknings- og fartøysressurser til dette oppdraget er dessuten relativt begrenset. Flere plattformer og tettere samarbeid med land som Pakistan, Kenya og Tanzania kunne redusert denne smuglingen betraktelig, sier Aalen.

For land som Seychellene og landene i Øst-Afrika er narkotika blitt et stort samfunnsproblem. Samtidig blir narkotikaen smuglet videre til vestlige land, og havner dermed også på «vårt bord». Andre internasjonale koalisjoner opererer også i området, og det blir en kamp om ressursene. Fra de store nasjonene får The International Maritime Security Construct (IMSC) og European Maritime Awareness in The Strait of Hormuz (EMASoH) prioritet.

- Både USA, Storbritannia, Frankrike og Australia bidrar med fartøyer i regionen, men som oftest er disse ressursene knyttet til oppdrag utenfor CMF. Dette har blitt tydelig demonstrert i forbindelse med den økte spenningen mellom USA og Iran de to siste årene. Fartøy som opererer i regionen blir ofte gitt i assistert støtte i stedet for direkte støtte fra nasjonene til CMF. Det innebærer egentlig at fartøyene kan støtte CMF, dersom de har anledning og tid. Det ser fint ut på papiret, men gir liten operativ effekt. Det er dessuten mer eller mindre vanntette skott mellom de ulike misjonene og styrkene, herunder nasjonale operasjoner, CMF, IMSC og EMASoH

Verdiene i beslagene tilsvarer omtrent samme sum som Norge i saldert statsbudsjett for 2020 brukte på Hæren, Sjøforsvaret, Heimevernet, Kystvakten og utenlandsoperasjonene til sammen.

KARL-ERIK AALEN

Siden HMS Montrose gjorde det store hasjbeslaget i mars, har det blitt gjort ytterligere to store beslag i operasjonsområdet. Totalt har beslagene en verdi av 1 331 000 000 dollar, over tretten milliarder norske kroner.

- Dette fratar kriminelle og terrororganisasjoner midler og har en positiv innvirkning i regionen, men også i andre deler av verden. Verdiene i beslagene tilsvarer omtrent samme sum som Norge i saldert statsbudsjett for 2020 brukte på Hæren, Sjøforsvaret, Heimevernet, Kystvakten og utenlandsoperasjonene til sammen. Det kan skapes mye terrorisme for en slik pott med penger, sier Aalen

Fakta

Hvem er CMF?

CMF har 34 medlemsnasjoner: Australia, Bahrain, Belgia, Brasil, Canada, Danmark, Egypt, Frankrike, Tyskland, Hellas, Irak, Italia, Japan, Jordan, Republikken Sør-Ko rea, Kuwait, Malaysia, Nederland, New Zealand, Norge, Pakistan, Filippinene, Portugal, Qatar, Saudi-Arabia, Sey chellene, Singapore, Spania, Thailand, Tyrkia, De for ente arabiske emirater, Storbritannia, USA og Jemen. I tillegg er Djibouti, Kenya og Oman partnerland.

CMF er kommandert av en viseadmiral fra den ame rikanske marinen, som også tjener som sjef for US Naval Forces Central Command (NAVCENT) og US Navy Fifth Fleet. Alle tre kommandoene er samlokalisert ved US Naval Support Activity Bahrain – USAs største marine base utenfor USA. CMFs nestkommanderende er en bri tisk Royal Navy flaggkommandør. Andre ledende stillin ger ved CMFs hovedkvarter fylles av personell fra medlemsnasjoner.

Hva er en CTF?

En CTF er en selvstendig maritim styrke som patruljerer gjennom tilstedeværelse, øvelser og direkte operasjoner

skal oppnå CMFs mål. Den preventive effekten er spesi elt målbar når man ser på piratvirksomhet. Det har ikke vært en vellykket kapring siden 2017 og siste reelle kap ringsforsøk skjedde i 2019. Eksempel på resultatet av di rekte bordingsoperasjoner er eksemplifisert med narko tikabeslag. Styrken består av et ledelsesledd på 15-22 personer (avhengig av nasjon) som er samlokalisert med CMF HQ ved den amerikanske basen Naval Support Activity i Bahrain, og et varierende antall fartøyer fra medlemsnasjonene som gjennomfører de nevnte pat ruljer, øvelser og operasjoner. CTF-ene skifter ledelse hver sjette måned uavhengig av hvilke nasjoner som bidrar med fartøyer.

CMFs har fire kombinerte innsatsstyrker (Combined Task Forces):

• Den arabiske gulf)

•

CTF 150 (maritime sikkerhetsoperasjoner utenfor

CTF 151 (mot piratvirksomhet.)

• arabiske gulf).

CTF 152 (maritime sikkerhetsoperasjoner i Den

• Rødehavet).

CTF 153 (maritime sikkerhetsoperasjoner i

I tillegg til disse CTF-ene har CMF bidrag fra noen med lemsland med maritim luftovervåkning (Dornier, P3 Orion og P8) og satellittovervåking.

-

Det kan skapes mye terrorisme for en slik pott med penger.

I midten av august seilte KNM Maud ut for å inngå i NATOs stående maritime flåtestyrke (SNMG1). Forsyningsfartøyet planlegges benyttet i denne styrken årlig. I år stiller KNM Maud sammen med KNM Roald Amundsen til månedsskifte november-desember. Fartøyene vil være en del av styrken som overvåker farvannene i Nord-Europa.

Foto: Sjøforsvaret

De satt i fangenskap, ble kastet giftspyd etter og opplevde at nære kollegaer ble henrettet. Så kom FN-veteranene hjem fra Kongo, og ble glemt.

- Det kunne like gjerne vært meg

SvenBorud sitter musestille i kino mørket. Rundt ham sitter andre norske veteraner fra FNs fredsbeva rende operasjon i Kongo (ONUC), på 60-tallet. De fleste av dem var piloter, teknisk personell og maski nister – nøkkelpersonell. Lyset fra skjermen flakker over ansiktene deres. De er tilbake i Kongo. Den glemte operasjonen, som den ofte har blitt kalt. En krevende operasjon, med liten eller null anerkjenn else.

Filmskaper Erik Martiniussen trodde nesten ikke det var sant da han kom over noen av historiene om det norske FN-personellet i Kongo. Historier om bortføring og fangenskap, om brutale leiemordere, militser og en tidvis aggressiv og kannibalistisk lokalbefolkning. «FNs fredsbevarende operasjon i Kongo (ONUC) var langt forut for sin tid. Med en styrke på over 90.000

soldater klarte FN i årene 1960 til 1964 å sikre freden i Kongo, et land som sto på randen av full borgerkrig. Med på denne operasjonen var 1173 nordmenn. At bare én av dem mistet livet, er nærmest et mirakel,» skriver Martiniussen i kronikken Norge har forsømt flere av sine FN-veteraner trykket i Aftenposten i august.

Det var både utferdstrang og ønsket om å kunne bidra og utgjøre en liten forskjell for verdensfreden, som gjorde at Sven Borud meldte seg som frivillig i Kongo. Og litt kulden i Oslo høsten 1960.

- Jeg fikk utsettelse av resterende del av førstegangstjenesten fordi jeg var kommet inn på skole i Tyskland. Som ferdig utdannet sivilingeniør i 1960 hadde jeg derfor fire og en halv måned igjen av tjenestetiden, som den gang var på 16 måneder i Hæren. På grunn av dette hadde jeg tatt på meg en midlertidig jobb i Stormbull AS i påvente av

Foto: Hege Kofstad

innkallingen. Det ble ut over høsten kaldt i Nydalen på Christiania Spigerverks nye skalltak, det var alltid trekk nedover dalen. Så da jeg hørte på nyhetene om morgenen at Hærens overkommando søkte etter frivillige til Kongo, ringte jeg dit i lunsjpausen og meldte meg, forteller Borud Slik havnet han i Husebyleiren for pistolskyting, uniformer, helsesjekk og vaksinasjoner.

- Pistolene vi fikk utlevert var de eneste våpnene vi hadde gjennom hele Kongo-tiden. Det var belgiske 9 mm. Pistoler med to magasin à ti skudd, pluss ett i løpet, totalt 21 skudd. Risikoen for å skyte seg i benet var nesten like stor som risikoen for å treffe blinken, for pistolene var tunge å holde med vannrett arm, minnes han.

Det var ikke store gruppene Forsvaret sendte til Kongo i starten. Hæren hadde, og hadde hatt, soldater i Midtøsten en stund, men Afrika var noe nytt for alle. Gruppen ble sendt av gårde til Pisa, hvor de skulle videre i en C-119, et amerikansk militært transportfly, til Afrika.

- Da vi omsider havnet i vår C-119 var det en gedigen nedtur. Vi satt på metallbenker langs veggene i noe slags seletøy av en sitteanordning, med bagasjen surret fast i midten. Det var en øredøvende støy i flyet, så vi kunne ikke snakke sammen. Vi utviklet etter hvert et tegnspråk som omfattet det mest nødvendige. Timene gikk, noen forsøkte å lese, men det var egentlig for mye larm til det også, forteller Borud.

I det de øynet fjellkjedene i sydenden av Sahara stoppet den ene av de fire motorene.

- Vi visste at vi måtte nødlande hvis nummer to stoppet, C-119 klarer seg ikke på to motorer. Det medførte et galgenhumoristisk totalisatorspill blant oss. Klarte vi å komme oss over fjellene eller ikke? Det gjorde vi, og vi landet i den Nord-Nigerianske byen Kano. Fra Kongo kom det en DC-6 med ordentlige seter og hentet oss. Tre timer tok det før vi endelig landet i Léopoldville på flyplassen N’Djili som var reisens mål, hovedstaden i landet og vårt fremtidige arbeidssted, erindrer han.

STOR KONTRAST

Flyplassen lå en halvtimes kjøring utenfor selve byen. På turen innover til byen gikk det i 120, sier Borud - Og vi lærte fort at det var måten å unngå overfall

på. Overfall var ensbetydende med å bli drept, noe et belgisk ektepar, som fikk motorstopp, senere fikk erfare.

I Léopoldville hadde de fleste belgiere rømt fra landet og etterlatt seg sine fine biler og eneboliger i elegante villastrøk i utkanten av byen.

- Vi fikk en slik enebolig til disposisjon. Den første kvelden i eget hus feiret vi med en drink i stuen med fullt elektrisk lys på. Under glassdørene til hagen kom det krypende små mark og ormer. Vi syntes først det var spennende, men så oppdaget vi at badekarets avløp også var tett av småkryp slik at det ikke kunne brukes. De hadde vel søkt etter vann. Sluket ble ikke åpnet så lenge vi var der. Vi stoppet totalisatoren effektivt ved å grave en grøft på 10x10 cm rundt huset og fylle den med DDT. Slik gjør man i Forsvaret, humrer veteranen.

Dagen etter meldte nordmennene seg til tjeneste i hovedkvarteret iført prikkfrie uniformer og pistol i lærhylster. Det siste viste seg å være feil.

- FN gjorde en stor feil som utstyrte oss med belgiske våpen. Vi ble tatt for å være belgiske soldater: «De er tilbake, de forhatte belgierne». Det medførte følelsesmessige reaksjoner. Vi lærte fort og fjernet straks pistolene. Det var normalt ikke bruk for dem heller inne i byen, men vi hadde de med overalt, mer skjult, sier han.

I det hele tatt var det en bratt lærekurve for nordmennene. Oppgaven deres var å være administrativt personell i avdelingen Movement Control.

- Vi var ikke kampsoldater. Oppgavene i Léopoldville var å administrere all flytrafikk til og fra flyplassen, samt å laste opp morgenflyene til forskjellige deler av Kongo. Siden vi var de første P

En tankefull Sven Borud pa terrassen i Port Francqui. Foto: Privat

SVEN BORUD

QQ var det ingen å lære av. Men vi gikk til verks med full glød. Det var en døgnkontinuerlig skiftordning delt i tre. Vi hadde 20-25 kongolesere på nattskiftet til å laste flyene, mens en av oss kjørte gaffeltrucken, forklarer Borud

LÆRTE SEG SPRÅKET

Han var ofte team commander på nattskiftet og lærte seg etter hvert omtrent det lokale lingala-språket. - Det besto av bare rundt 100 ord, og samme ord kunne bety flere ting. Kroppsspråk og fingerferdigheter viste hva som var betydningen i hvert enkelt tilfelle. Ved enkelte anledninger ble jeg tilkalt som tolk. Kanskje kom det av at jeg var litt eldre enn de andre korporalene og hadde mer utenlandserfaring. Norske offiserer hadde ikke nødvendigvis store språkkunnskaper og erfaringer utenfor Norges grenser den gangen, påpeker han.

En gang midt i april fløy Borud som tolk med et jetdrevet helikopter over kongoelven til Brazzaville, ammen med en norsk kaptein og en pakistansk major. Oppdraget var å forhandle frem tillatelse til en transportrute fra Pointe Noire ved kysten til Brazzaville og over elven til Léopoldville. Det var fordi den normale ruten på Kongos side var blitt usikker på grunn av opprør. Men forhandlingene stanset før de hadde begynt.

- Vel landet på flyplassen i Brazzaville ble vi omgående arrestert, og ble sittende i et rom på flyplassen hele dagen i forhør i varmen uten mat og drikke. Vi var en offisiell delegasjon inntrengere fra et fremmed land. Ut på kvelden slapp de oss fri ved å eskortere oss ned til fergen som gikk over elven tilbake til Léopoldville. Vi var nokså slukøret da, og det ble aldri noen rute fra Pointe Noire så lenge jeg var der, sier han.

DREPTE TOGMANNSKAPET

Borud hadde bodd i forstadshuset en snau måned, da

han og tre andre soldater ble beordret til Port Francqui for å opprette en Movement Control stasjon der. Etter fem døgn på en flodbåt ankom de og ble installert på stedets eneste hotell, som en av de ansatte hadde overtatt etter at den belgiske eieren hadde flyktet.

- Vi var også de eneste gjestene og fikk hvert vårt enerom. Her skulle vi ha full pensjon, men det var så som så med maten fordi det ikke var noe å få tak i, sier han.

Teamet opprettet Movement Control-stasjonen i Port Francqui 17. januar 1961. Oppgaven var å laste om fra flodbåt til tog, og få varene videresendt sørover i Kongo. Lastene besto hovedsakelig av sekker med maismel og tørrmelk, tønner med palmeolje og noe tørrfisk.

- Togsettene hadde sett bedre dager. Lokomotivene var gammeldagse damplokomotiv som ble vedfyrt. Veden lå i en egen vogn bak lokomotivet, men den varte ikke lenge. Derfor ble det lagt ut depoter langs ruten hvor man kunne stoppe og laste opp med mer ved, minnes Borud

Problemet med å stoppe var risikoen for å bli ranet, noe som skjedde flere ganger, forteller han.

- En gang ble hele togmannskapet som var Balubaer drept av kannibaler i Lulua-stammen. De eneste etterlatenskaper var fem peniser lagt på skinne-

- De eneste etterlatenskaper var fem peniser lagt på skinnegangen. Det var vanskelig for oss å rekruttere nytt mannskap etter den episoden.

gangen. Det var den største vanære som kunne tenkes, sannsynligvis, fordi det var status å ha mange koner og mange barn. Det var vanskelig for oss å få rekruttert nytt mannskap etter den episoden.

MASSAKRE

Etter tre måneder i mer eller mindre konstant frykt fikk omsider Borud og de norske utsendingene avløsning av tre svensker i Port Francqui. Men for Borud ble det en helt spesiell slutt på oppholdet.

- Jeg hadde tilbudt meg å være der en uke ekstra for å lære opp våre svenske etterfølgere. Noen dager inn i denne uken dumpet det ned fire store helikoptre med tolv mann, svensker og nordmenn. Det viste seg at de måtte nødlande på grunn av bensinmangel. Vi hadde to jernbanevogner med bensin på fat som vi ikke hadde fått sendt enda, slik at saken ble løst på to timer. Men mistenksomme Mobutu-soldater (ANC, Armé Nationale Congolese), omringet da flyplassen, forteller veteranen.

Soldatene hadde lett materiell, maskingevær og stenguns, og sa at de kom til å skyte om motorene ble startet.

- Jeg forhandlet med dem på min dårlige fransk og ved hjelp av telegrafisten kom beskjeden fra president Kasavubu til ANC-soldatene at

helikopterene kun hadde fredelige hensikter, og tillatelse til å bruke vår bensin. Men det tok tid, hele dagen gikk.

Snaut en måned etter denne spente episoden, blir to av de tre svenske etterfølgerne skutt i Port Francqui, samt en stor del av det halve Ghanakompaniet som var stasjonert der. Grunnen var en lignende episode.

- I massakren i Port Francqui ble 32 av 60 soldater drept, inkludert alle europeiske offiserer, og to av de tre svenskene. Ifølge rapporten ble det registrert at kannibalismen tok seg kraftig opp i området. Likene av de to svenskene ble aldri funnet. Jeg er ikke i tvil om hvorfor; det var den maksimale fornedrelse av hvite menn å havne på grillen. Bare tilfeldigheter gjorde at det ikke var meg. Den tredje svensken, Egon Åberg, som overlevde massakren, fortalte meg hva som hadde hendt våre etterfølgere da han kom tilbake til Léopoldville, erindrer han og legger til:

- De hadde ingen fransk tolk. Det er livsnødvendig å kommunisere. Det var egentlig ingen i FNsystemet i Port Francqui som kunne det; offiserene i Ghana-kompaniet var engelske. Litt pussig at man sendte soldater til et land, som ikke kan språket i det landet de sendes til. Iallfall når det gjaldt oss som var rent administrativt personell. P

Filmskaper Erik Martiniussen

hilser pa noen av kongoveteranene Fra venstre: Jan Harald Paulsrud, Knut Laache, Erik Martiniussen, Sven Borud, Kjell R. Berget og Arne Hanestad.

Foto: Hege Kofstad

Her bodde Boruds kontingent pa 3-4 korporaler. I eneboli gen bakenfor bodde kaptein Larsen, over sersjant Smerud og sersjant Kornør Foto: Privat

QQ

TILBAKE TIL TIDLIGERE OPPGAVER

Slik endte Movement Control-stasjonen i Port Francqui sin virksomhet.

- Jeg vet ikke hvor stor del av FNs matprogram til Bakwanga vi fikk sendt, men det var betydelige mengder i løpet av våre nesten tre måneder der. Uten min viten sendte far inn en søknad om medalje etter helikopteraffæren. Den kunne du like godt skrive i snøen, hvem skulle vurdere den? Ghanakompaniet fikk besøk av en general 4. februar, og var selvfølgelig stivpyntet da, men vi hadde aldri noen overordnede som så etter oss eller spurte hvordan det gikk, forteller Borud Tilbake i Léopoldville kommer han inn i de gamle rutinene på flyplassen igjen. Flyet til Dag Hammarskjöld står på flyplassen.

- Et par ganger besøkte vi det på eget initiativ for å se etter at alt var i orden. Til den forferdelige flyreisen da han ble drept, valgte han imidlertid et annet fly –en av de D-C6 som vi kjente godt fordi det var et av de vi brukte i vår virksomhet. Dette var etter at jeg hadde reist. En norsk oberst i Luftforsvaret var raskt på stedet etter at flyet hadde krasjlandet. Men ikke raskt nok, for da hadde Hammarskjöld et kulehull i pannen. Han hadde nok overlevd havariet, men døde nok ved henrettelse, spekulerer Borud. - Min egen idealisme hadde det etter hvert gått samme veien med, innrømmer han.

2. juni 1961 forlot Borud Léopoldville. På flyplassen i Oslo møtte unggutten familien igjen.

- Der sto mor og far på Fornebu og var glade for at den gærne gutten var hjemme igjen. Men jeg fikk kjeft av Forsvaret fordi jeg ikke hadde med alt utstyret tilbake, det var jo stjålet.

Hartzell, Borud og Smerud pa vei til Port Francqui Foto: Privat

- Jeg fikk også lagt frem et ferdigskrevet ark, hvor jeg skulle skrive under på at jeg ikke hadde noen fysiske eller psykiske problemer. Jeg nektet å skrive under, og ble da sendt til en privatpraktiserende lege. Han sa at jeg var frisk, men at jeg måtte ta meg sammen. Jeg var ganske preget av oppholdet i noen måneder, men så «tok jeg meg sammen» og det jeg opplevde i Kongo havnet i en egen avdeling i hjernen. Jeg hadde familie og venner rundt meg, men snakket ikke noe særlig om det jeg hadde opplevd. Jeg tror ikke det hadde vært mulig for dem å forstå situasjonene likevel, forklarer han.

BÆRER IKKE NAG

Borud sier imidlertid at han ikke bærer noe nag til Forsvaret i dag. - Jeg meldte meg frivillig, jeg gjorde en jobb, og fikk lønn for det. Det ble tøffere enn jeg nok hadde tenkte meg – og kanskje tøffere enn Forsvaret tenkte seg. Vi var i nærheten av menneskeetere og henrettelser av våre etterfølgere. Vi kjente på risikoen fra første stund og det var belastende å leve i den evige frykten vi gjorde i Port Francqui i tre måneder. Det er noe som heter «for livets glade gutter går solen aldri ned», men jeg var vel i nærheten av solnedgangen vil jeg si, kommenterer han.

De norske soldatene som tjenestegjorde i ONUC ble aldri debriefet. Flere forteller om svært dramatiske episoder, som nå avdøde Olav Skaret, som satt 44 dager som krigsfange, sammen med en annen norsk FN-soldat i Kongo i 1961/62. Eller Svein Harry Hagen som sammen med en annen nordmann ble tatt til fange av tyske leiesoldater og holdt under konstant oppsyn i tre dager før de ble sluppet fri – og

Toget i Port Francqui Foto: Privat

deretter gikk tilbake på jobb samme sted som de hadde blitt tatt til fange. Ingen av dem har fått fortjenestemedaljer. Tvert imot ble de trukket for kostpenger for perioden de satt i fangenskap. De hadde jo fått mat. I kjølvannet av dokumentarfilmen, Kongoveteranene, har mange dramatiske historier fra ONUC dukket opp i norske riks- og lokalaviser. Sven Borud er en av kongoveteranene som forteller sin historie i dokumentarfilmen.

«Av de 1175 nordmennene som tjenestegjorde, fikk bare fire av dem fortjenestmedaljer. Pilotene Olav Johansen og Per Karlsen ble utnevnt til riddere av St Olavs orden. Det skjedde etter at de hadde reddet ut hundrevis av misjonærer fra blodige konflikter i SørKasai i 1964. Redningsoppdragene ble først kjent for offentligheten i 2013, da de ble dokumentert av journalist Bjørn Asle Nord i Bergens Tidende. Karlsen og Johansen skulle etter mitt skjønn vært innstilt til Krigskorset med sverd, Norges høyest rangerte utmerkelse,» skriver Martiniussen i sin kronikk.

I tillegg ble pilot Bjarne Hovden tildelt St. Olavs orden for å ha fløyet inn forsyninger til en omringet irsk patrulje, mens han ble beskutt. Sanitetsmann Odd Øyen fikk medalje for å redde liv under beskytning. Deltagermedaljen fikk de fleste først flere år etter hjemkomst, via posten.

Harald-David Meum, sekretær i Forsvarssjefens stridsdekorasjonsråd og leder for Forsvarssjefens dekorasjonsråd påpeker at de trenger noen som faktisk var til stede til å innstille medaljekandidater.

- Forsvaret er avhengig av innstillinger fra andre som var tilstede der hendelsene har skjedd. Så langt vi har kjennskap til, har det ikke kommet et eneste forslag

om dekorering av personell for bragd i Kongo, sier Meum til VG i forbindelse med en artikkel om Svein Harry Hagen i august.

Tilbake på filmpremiere på Vega-scene i Oslo har lyset kommet på igjen. På scenen står Linda Bertheussen, veteran fra Afghanistan og tidligere styrkesjef for enhanced Forward Presence i Litauen –de som ikke får veteranstatus. - Forsvaret har heldigvis kommet en lang vei i ivaretakelse og anerkjennelse av veteraner, men at utstasjonert personell i internasjonal innsats, som eFP, ikke får veteranstatus gir grunn til bekymring, sier hun. Vi har ikke råd til å gjøre feil igjen.

Selv gikk Borud rundt og tenkte på opplevelsen i Kongo i to dager før han så filmen.

- Ting kom plutselig opp igjen. Det var et par tunge dager, sier han.

Han skryter av dokumentarfilmen og Erik Martiniussens tolkning.

- Jeg synes filmen var meget god. Den kunne selvsagt ha trukket frem enda mer, men jeg synes den gir et godt inntrykk av hvordan forholdene var, avslutter han.

Fakta

Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner

I 2021 ble Forsvarets medalje for internasjonale ope rasjoner etablert, som kan gis til enhver som har tjent minst seks måneder i en internasjonal ope rasjon.

Det er fremdeles mange fra ONUC som ennå ikke har fått sin medalje. Har du, eller kjenner du til noen, som har deltatt i en internasjonal operasjon i mer enn seks måneder, som ikke har mottatt Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner, ta kontakt med Forsvarets veterantjeneste.

- Jeg var ganske preget av oppholdet i noen måneder, men så «tok jeg meg sammen» og det jeg opplevde i Kongo havnet i en egen avdeling i hjernen.

Forskning: Veteranenes livsløp

Jeg

ble overrasket over at alle vetera nene som deltok i studien kom inn på det jeg har betegnet som et «erfarings fellesskap» mellom veteraner. Selv om veteranene har vært utsendt til ulike operasjoner, som kan ligge mange år fra hverandre, var det likevel en forvent ning eller opplevelse av at veteraner er bedre i stand til å forstå hverandres opplevelser, sammenliknet med ikke-veteraner og særlig sammenliknet med si vile, sier Nicklas Hjortgaard Christiansen. Våren

2022 leverte han inn sin masteroppgave «Forsvars veteraners livsløp» på Universitetet i Bergen. Her har han belyst problemstillingen «Hvilken betydning har deployering til internasjonale operasjoner for norske veteraners livsløp?».

For å besvare dette spørsmålet intervjuet Christiansen elleve norske veteraner om livet før, under og etter tjenesten. De ble spurt om temaer som oppvekst, parforhold, arbeid, utdanning, tjenesten i Forsvaret og opplevelser under deployering

Informantene har enten vært deployert med infanteri- eller sanitetsenheter i Libanon eller Afghanistan, eller som operatører i Marinejegerkommandoen (MJK). Christiansen ble tildelt NVIOs forskningsstipend for 2022.

Men tilbake til erfaringsfellesskapet. - Ettersom jeg selv har vært deployert til Afghanistan, riktignok med det danske forsvaret (Christiansen er født og oppvokst i Danmark), ble jeg på et vis også inkludert i dette fellesskapet. Noen ga også uttrykk for at det kanskje var enklere å snakke med meg fordi jeg nettopp hadde denne bakgrunnen, og enkelte nevnte at de nok hadde vært mindre villige til å stille opp til intervjuet hvis ikke jeg hadde vært veteran. Her overrasket det meg at jeg opplevde at min erfaring med å ha vært deployert gjorde informantenes

fortellinger veldig levende, selv om det er vanskelig å si om det ville vært en forskjell hvis jeg ikke hadde hatt den bakgrunnen. Dette gjør seg gjeldende for samtlige informanter, men jeg ble overrasket av hvor spesiell denne opplevelsen var, da Afghanistanveteranene beskrev et miljø som virket velkjent. Likeledes kom det særlig til uttrykk da noen av informantene fortalte om alvorlige hendelser, der deres evne til å fortelle bidro til å vekke noe av den kroppslige fornemmelse jeg selv hadde i denne typen hendelser i Afghanistan – vel å merke på en positiv måte, sier Christiansen.

KROPPSLIGE INNTRYKK

- Mitt inntrykk er at det har noe å gjøre med de kroppslige inntrykkene i situasjoner som ligger utenfor en mer «vanlig» sivil tilværelse. De har i tillegg opplevd å være hjemmefra i uvante miljøer og andre kulturer, i tillegg med et statlig mandat, noe som informantene i varierende grad fremhever som en viktig del av det de har tatt med seg. Jeg tenker selv på opplevelsen av å høre overlydssmellene fra rifleprosjektiler, eller eksplosjoner som går av i nærheten. Det er vanskelig å forklare hvordan dette setter en spesiell stemning for en selv, særlig når man vet man er i et potensielt fiendtlig miljø, men jeg tror at dette kan være eksempler på den kroppslige opplevelsen som er så vanskelig å omsette i ord, men som likevel kan være med på å forene gruppene, sier han.

Selv om marinejegerne kan sies å gjøre tjeneste i en mer spesialisert enhet, og derfor kanskje også synes å stille seg en smule ved siden av andre veteraner, var dette fellesskapet noe som ble fremhevet som verdifult av dem, særlig med hensyn til veteranforeningen for MJK.

- Jeg kan altså ikke unngå å sitte igjen med en enda større erkjennelse av viktigheten og nytten av at det finnes et eller annet nettverk av likesinnede som veteraner kan inngå i, uansett om det er i formelle organisasjoner eller mer uformelle sosiale nettverk, sier Christiansen.

POSITIVE VETERANER

En annen ting han ble positivt overrasket over var det positive inntrykket nærmest alle informantene satt igjen med.

- Uansett hvor alvorlige opplevelser de hadde hatt, var de glade for å ha vært deployert. For den ene informanten, som etter tjenesten hadde slitt med helsen på grunn av en alvorlig hendelse, sto P

QQ deployeringen som helhet likevel som en positiv opplevelse – det var den alvorlige hendelsen som var det negative. Dette overordnet positive bildet kan henge sammen med at de norske veteraner som sliter i etterkant, ikke har lyst eller overskudd til å delta i denne typen prosjekter. Likevel er det verdt å bemerke at det positive synet på deployeringene finnes igjen i annen forskning med norske veteraner. Knyttet til dette ble jeg overrasket over hvordan informantene satt igjen med en opplevelse av at de gjorde en forskjell gjennom deres innsats. Dette er kanskje særlig interessant med tanke på Afghanistan, ettersom intervjuene foregikk bare få måneder etter Taliban hadde tatt kontrollen i landet. Men Afghanistaninformantene vurderte særlig deres opplevelse på bakgrunn av å ha gjort en forskjell mens de var der, eller så betraktet de sin innsats som noe som hadde gjort en forskjell for Norge som nasjon, altså som del av alliansearbeidet vis-a-vis

-Jeg ble overrasket over at alle veteranene som deltok i studien kom inn på et «erfaringsfellesskap» mellom veteraner. Selv om veteranene har vært utsendt til ulike operasjoner, som kan ligge mange år fra hverandre, var det likevel en forventning eller opplevelse av at veteraner er bedre i stand til å forstå hverandres opplevelser.

NATO. Dette kan kanskje skuffe de som er veldig ideologiske i deres vurderinger, men jeg tror dette kan spille en viktig rolle for å sitte igjen med et positivt bilde av egen innsats, og dermed indirekte av betydning for velvære, sier han.

MILITÆR VS. SIVIL

Det var tilsynelatende enkelt for informantene å skille mellom en militær og sivil del av livene sine –det var ikke noe tydelig preg av militarisering, selv på tross av mange års tjeneste i Forsvaret med mange deployeringer.

- Kanskje tvert imot; jeg satt igjen med et inntrykk av at dette i høy grad er norske borgere, bare med unike opplevelser fra internasjonale operasjoner. Det overrasket meg egentlig, men samtidig synes jeg det er veldig betryggende. Informantene synes i høy grad å være velintegrerte mennesker, og ikke atskilte, bitre veteraner, som det bildet Hollywood i noen grad kan formidle i noen stereotypiske fremstillinger. ,Samtidig ergret det meg at det jeg synes er veldig interessante historier om både livsløp og opplevelser i tjenesten, kun i liten grad blir formidlet til et bredere publikum i Norge, sier Christiansen. - Men dette er ikke bare «rosa skyer» og suksesshistorier, eller motsatt historier om hvordan deployeringene utelukkende har vært negative. Dette er nyanserte og detaljerte historier om livsløp som er preget på mange ulike måter, understreker han. Det var en avisartikkel som først fikk Christiansen inn på tanken om å forske på veteraner.

- Første semesteret på masterprogrammet, før jeg hadde bestemt meg for hva jeg ville skrive om, publiserte NRK en artikkel som fortalte at Forsvaret

ville undersøke krigsveteraner med tanke på senskader. Intensjonene i denne interessen fra Forsvaret mente jeg var viktig, men det slo meg at det var et fokus på de som sliter, og som ifølge Forsvarets tidligere undersøkelser utgjør en minoritet, mens eksempelvis gruppen av yngre veteraner ble beskrevet som en ressurs. Jeg satt igjen med et spørsmål om hva som ligger mellom disse to «motpolene» senskader/samfunnsressurs, altså om psykiske (eller fysiske) skader er den primære måten veteraners livsløp blir påvirket? Med den eksisterende viten om norske veteraner synes dette ikke å være tilfellet, sier han.

LITE SIVIL FORSKNING

- Her ble det tydelig at det, kanskje ikke overraskende, finnes mye livsløpsforskning om amerikanske veteraner som viser at det er mange ulike måter amerikanske veteraners liv preges på. Forskningen viser at det finnes forskjeller på hvordan dette kommer til uttrykk, både på tvers av historiske perioder (og dermed ulike sosiale

kontekster), avhengig av selve tjenesten (eksempelvis tjenestegren, enhet, funksjon, grad, operasjonsområde), samt individuelle forhold (oppvekst, utdanningsnivå, etnisitet, kjønn, alder). Etter hvert som jeg leste meg gjennom utvalgt forskning om norske veteraner, fikk jeg tydelig inntrykk av at veteranene primært ble betraktet i kraft av deres militære erfaringer, mens tanker om hvordan bredere sosiale rammebetingelser og individuelle forhold (både før, under og etter tjeneste) ikke ble gjenstand for strukturerte undersøkelser, men at disse tankene tok form av interessante anekdoter (UNIFIL-rapporten har eksempelvis mange av disse). Da sto jeg igjen med mange spørsmål, og en spesielt interessant gruppe i det norske samfunn som har mottatt veldig begrenset oppmerksomhet fra det sivile forskningsmiljø, forteller Christiansen. Han valgte ut tre ulike grupper av norske veteraner, både for å dra inn forskjeller mellom den historiske og samfunnsmessige sammenheng som informantene lever i, for å få med forskjeller i den typen av operasjoner de har vært utsendt i, og forskjeller i tjenestemessige utforming (altså hvordan Forsvaret har sett ut når de gjorde tjeneste). Derfor ble det valgt veteraner som har vært deployert i en infanterienhet til Libanon eller med en infanterieller sanitetsenhet til Afghanistan, samt veteraner som har vært deployert som operatører i MJK. En del av grunnlaget for avgrensningene henger sammen med at de øker sannsynligheten for at informantene har vært utsatt for det som kan beskrives som alvorlige hendelser, eksempelvis sett døde og sårede eller vært utsatt/deltatt i kamphandlinger. Dette ble valgt fordi tidligere forskning viser at alvorlige hendelser øker sannsynligheten for å oppleve negative helsemessige konsekvenser i etterkant.

DE-SYNKRONISERING

- Et viktig funn var det begrepsparet jeg har P

- Jeg sto igjen med mange spørsmål og en spesielt interessant gruppe i det norske samfunn, som har mottatt veldig begrenset oppmerksomhet fra det sivile forskningsmiljøet.

Illustrasjonsbilde: Hege Kofstad

QQ beskrevet som «de-synkronisering» og «synkroniseringsarbeid». De-synkronisering har å gjøre med forskjeller, uoverensstemmelser eller konflikter mellom den militære og sivile del av veteranens liv. Dette er noe som kommer til uttrykk allerede når tjenesten starter, altså før deployering. Dette skjer ved at tjenesten innledes med en markant atskillelse fra den sivile omgangskrets, samt at utdannelsen som soldat innebærer å bli opplært i ferdigheter som atskiller seg fra de som finnes i de fleste sivile yrker. Likedan innebærer tjenesten en sosialisering til den mentalitet og holdning som Forsvaret krever av sine soldater. Dette vil selvsagt variere avhengig av enheter, men det viktigste er at det samlet sett betyr at de erfaringene og kompetansen veteranen får i Forsvaret, er vesentlig annerledes enn det deres sivile omgangskrets får. Et veldig tydelig eksempel er den ene informants

overraskelse – sjokk er kanskje mer beskrivende –første gang han er på skytebanen og skal skyte på mål som har samme silhuett som et menneske, altså at det han holder på med kan innebære å skyte på mennesker. Et annet eksempel er at flere informanter, i forbindelse med deployering, blir konfrontert med situasjoner som innebærer farer, trussel eller skade mot liv og helse, enten eget eller andres. Tjenesten og deployeringer bidrar samlet sett til at de erfaringene, kompetansen og refleksjonene informantene erverver i en sammenheng som få sivile kan relatere til. Derfor blir det snakk om en desynkronisering mellom deres militære og sivile liv, forteller Christiansen.

FORMELLE KVALIFIKASJONER?

De-synkroniseringen kommer også til uttrykk i den kompetansen veteranen får gjennom tjenesten. Den

funksjonsspesifikke kompetansen som menig infanterist er vanskelige å omsette direkte på det sivile arbeidsmarked etter tjenesten i Forsvaret. Det betyr at selv etter mange år i Forsvaret, står ikke veteranen nødvendigvis med mer formell kompetanse enn da han/hun kom inn i Forsvaret, noe som for flere informanter betød at de måtte gå gjennom sivile utdannelsesforløp for å komme inn på det sivile arbeidsmarked, i deres ønsket yrker.

- Det er altså en de-synkronisering mellom kompetansen som Forsvaret tilbyr og det som etterspørres på det sivile arbeidsmarked. Men her må det inn noen nyanser: særlig veteraner som har gjort tjeneste som befal/offiser, får noe formell kompetanse, og erfaringer, som enklere lar seg omsette på det sivile arbeidsmarked. Det tyder på at det er en vesentlig forskjell på graden av desynkronisering mellom det militære og sivile liv, avhengig av hvor i gradsstrukturen man er, sier han. Noen av informantene pekte også på at tiden i Forsvaret har gitt dem noen grunnleggende egenskaper, som er nyttig også i det sivile liv og sivil arbeidssektor, men at det er noe mange ikke er bevisst nok på. Informanten Alfred sier: «Det er kanskje litt ironisk, for jeg tror folk tenker på

- Det viktigste er at det samlet sett betyr at de erfaringene og kompetansen veteranen får i Forsvaret, er vesentlig annerledes enn det deres sivile omgangskrets får.

Forsvaret som at du alltid blir sagt hva du skal gjøre, men jeg sitter igjen med at veldig mye må du liksom bare vite hva du skal gjøre selv, du får mye ansvar der. Så ironisk nok, du kan faktisk trekke noen paralleller til det jeg gjør nå og det jeg gjorde der. Men det er kanskje mer de samme egenskapene, enn det er det å skyte med HK [...] .»

SIVILE VENNER OG FAMILIE

- En annen viktig del av de-synkroniseringen, er at det kan bli vanskeligere for veteranen å bli forstått av deres sivile omgangskrets, når de snakker om opplevelser fra Forsvaret. Kombinert med den omfattende tiden tjenesten i Forsvaret legger beslag på og den fysiske avskjæring fra den sivile omgangskrets, kan sosiale relasjoner, særlig venner, komme til å bestå av andre veteraner og soldater, påpeker Christiansen.

I denne sammenheng blir også parforhold relevant å nevne. - Det kan oppstå uoverensstemmelser mellom de forventninger som soldat/veteran har til tjenesten, og de den sivile kjæreste/samboer/ektefelle har til forholdet. Noe som kan gjøre det utfordrende å opprettholde parforholdet. Dette kommer i tillegg til eventuelle vanskeligheter med å dele de særlige

erfaringer og opplevelser som militærtjenesten gir, sier han.

Flere av informantene kom inn på at tjenesten skapte friksjon på hjemmebane. Hvordan og i hvilken grad varierte mellom de som var fast ansatt i Forsvaret og de som ikke var det. Både fravær, også som følge av trening og øvelsesaktivitet, samt den økte risikoen soldatene er utsatt for når de tjenestegjør ute, fører til økt belastning på parforholdet, og spesielt for den sivile part, ifølge Christiansen.

Marinejeger Mikael forteller hvordan det skapte en de-synkronisering mellom hans og samboerens forventning til livet: «[Når] jeg ble sendt til Kabul første gang [...], så var det mye friksjon, det var egentlig helt sånt elementært ‘hvordan kan du velge dette livet, der du reiser ut til et fremmed land og gjør en jobb og så sitter jeg her alene hjemme uten noen å spise fredagstaco og se på Skavlan med?’»

Men de-synkronisering er ikke tilstrekkelig for å forstå tjenestens og utsendelsenes betydning for livsløpet, mener Christiansen. - Det skjer et mer eller mindre aktivt synkroniseringsarbeid samtidig, noe som kompenserer for, eller reduserer, hvor høy grad det kan sies å være snakk om en de-synkronisering i livsløpet. Dette kommer eksempelvis til uttrykk i de forventningsavklaringene som skjer i parforhold og innsatsen for å balansere vilkårene som tjenesten i Forsvaret stiller, med de forventningene som finnes i parforhold. På samme måte er den aktive innsatsen med å opprettholde sivile relasjoner og vennskap, uansett de forskjellige erfaringer og opplevelser, med på å motvirke de-synkroniseringen. Når veteranen tar utdannelse for å få formell kompetans som kan omsettes på det sivile arbeidsmarked, er det også synkroniseringsarbeid som kompanserer for en eventuell mangel på formell kompetanse. Synkroniseringsarbeidet er altså ikke utelukkende P

- Flere av informantene kom inn på at tjenesten skapte friksjon på hjemmebane. Hvordan og i hvilken grad varierte mellom de som var fast ansatt i Forsvaret og de som ikke var det.

Illustrasjon: Macrovector

Foto: Privat

QQ individuelt, men skjer også i de personlige relasjonene og i noen tilfeller også ved at Forsvaret som arbeidsplass bidrar til å redusere uoverensstemmelser og konflikter mellom veteranens/soldatens militære og sivile liv, sier han.

BEKREFTENDE ELLER TRAUMATISERENDE

Et annet viktig hovedfunn i oppgaven er viktigheten av å se på de sosiale rammebetingelsene som finnes i forbindelse med alvorlige hendelser. Disse betingelsene er viktige både før og under den alvorlige hendelsen.

etterkant. Denne typen hendelser innebærer en manglende mulighet for at soldaten kan utføre sin funksjon eller påvirke situasjonen, likesom den oppleves individuelt, altså ikke som en del av en større enhet eller lag, sier Christiansen.

- En viktig implikasjon av dette funnet er at det må være oppmerksomhet rundt hvilke betingelser som rår i en alvorlig hendelse. Ut ifra dette er det altså ikke mulig å si at alvorlige hendelser har en enkelt, eller essensiell, betydning for livsløpet, de kan både være positive og negative, men også noe som er mindre binært. Et tydelig eksempel fra informantene er den ene informanten som må behandle allierte soldater som har kjørt på en veibombe, og som på tross av at noen av soldatene dør, likevel sitter igjen med en overordnet positiv opplevelse fordi det var mulig å handle og utøve sin funksjon, både individuelt og som lag, sier han.

- Jeg har delt de alvorlige hendelsene informantene forteller om opp i to forskjellige typer, der den ene er kalt «bekreftende hendelser» og den andre «traumatiserende hendelser». Bekreftende hendelser er hendelser der soldaten har er en opplevelse av å kunne påvirke situasjonen, særlig ved å utføre sin funksjon på en suksessfull måte som del av en enhet. Selv om hendelsen er alvorlig og truende, blir den likevel en primært positiv opplevelse, som kan gi mestringsfølelse i etterkant og derfor blir sett på som noe positivt. I motsetning oppleves traumatiske hendelser utpreget negative, både underveis og i

- Det siste hovedfunnet jeg vil fremheve her er noe som går igjen i nesten alle informantenes beskrivelse av deres tjeneste i Forsvaret, og ikke bare fra selve deployeringen. De beskriver hvordan Forsvaret har vært med på å forme dem som mennesker og gitt dem egenskaper, erfaringer og kompetanse som de kan omsette både i privatlivet og på det sivile arbeidsmarkedet. Dette er eksempelvis ansvarsfølelse, modenhet og evnen til både å arbeide selvstendig og å samarbeide, sier Christiansen.

VEIEN VIDERE

Han mener funnene i masteroppgaven både kan brukes i videre forskning og bli omsatt i praksis, for eksempel ved å være med å stake ut veien for hva veteranorganisasjonene kan velge å ha fokus på, og bidra med.

Nicklas Hjortga ard Christiansen i sivil til venstre og som militær til høyre.

-Det ligger en verdi i de nye spørsmålene som kan stilles på bakgrunn av de funnene som har kommet frem.

- Det ligger en verdi i de nye spørsmålene som kan stilles på bakgrunn av de funnene som har kommet frem. Ettersom dette masterprosjektet kan sies å ta sikte på å oppdage nye sammenhenger, vil det være opplagt å gå videre med de viktigste funnene. Det er en interessant vei videre å overføre hovedfunnene i statistiske undersøkelser, men da må vi samtidig være i stand til å skille mellom veteraner, soldater som ikke har vært deployert og sivile uten militær bakgrunn. Denne sammenlikningen kan gi en enda bedre mulighet for å forstå betydningen av deployering til internasjonale operasjoner og militærtjeneste generelt.

- Det at tjeneste i Forsvaret kan forsinke oppnåelse av relevant sivil utdannelse, kan være et relevant innsatsområde både for veteraner og tjenestegjørende soldater, noe jeg vet NVIO er oppmerksom på. Likeledes retter denne forskningen oppmerksomheten mot at det kan ligge individuelle forhold før tjenesten, som har betydning for livsløpet etter. Her er det også snakk om utdannelsesnivå, der

utdannelsen før tjeneste kan ha betydning for overgangen fra militær til sivil. Et annet funn fra dette prosjektet er at tjenesten i Forsvaret, uansett om det innebærer deployering, kan være et vendepunkt i livet. Her er det særlig viktig å fremheve at det ikke bare er snakk om i negativ forstand, men at det også kan være et positivt vendepunkt, eller noe som gir en ny retning i livsløpet, uten å være direkte positiv eller negativ. Dette er et opplagt tema for videre forskning. Vi skal være veldig forsiktige med å overføre funnene fra dette masterprosjektet direkte på den norske veteranpopulasjonen som helhet, for det finnes det ikke tilstrekkelig belegg for. Det vil jo være en gave om størstedelen av de norske veteranene som skulle lese prosjektet, kjenner seg selv eller bekjente igjen i funnene. Om funnene er mulige å overføre til veteranpopulasjonen, eller deler av den, ser jeg altså som et empirisk spørsmål som bare videre forskning kan gi et svar på. Men dette prosjektet mener jeg gir et fundament for å gå videre med nye spørsmål og deri ligger en verdi, avslutter han.

Illustrasjonsfoto: Hege Kofstad

- Må ta veteraners helseutfordringer på større alvor

Som engasjert generalsekretær i Veteranforbundet SIOPS har Øystein Wemberg talt skadde veteraners sak. Men den avtroppende lederen er bekymret; psykiske helseplager blant veteraner øker, flertallet søker ikke hjelp og om de gjør det, opplever mange å bli møtt med manglende forståelse. Myndighetene må derfor ta et større ansvar, mener han.

Som

engasjert generalsekretær i Veteranfor bundet SIOPS har Øystein Wemberg talt skadde veteraners sak. Men den avtroppende lederen er bekymret; psykiske helseplager blant veteraner øker, flertallet søker ikke hjelp og om de gjør det, opplever mange å bli møtt med manglende forståelse. Myndighetene må derfor ta et større ansvar.

Da Øystein Wemberg tok over som generalsekretær i Veteranforbundet SIPOS, kunne han selv se tilbake på 40 års karriere som yrkesmilitær, blant annet som nestkommanderende i Sjøforsvaret.

I SIOPS har han vært pådriver for større fokus på forebygging av skader og bedre rettigheter for soldater, som kommer hjem med fysiske og/eller psykiske helseutfordringer, og deres pårørende.

- For meg står dette frem som en svært viktig sam funnsoppgave. En av de mest alvorlige konsekvensene av Norges deltakelse i internasjonale operasjoner er at soldater kommer hjem med skader og utfordringer med å reintegrere seg i det sivile samfunnet. Hele drivkraften min har vært å jobbe for en gruppe fami lier og soldater som får problemer. Jeg har selv vært i Forsvaret alle disse årene, men ikke sett utfordringe ne så tydelig som jeg har gjort nå, innrømmer han. Wemberg forteller at han har svært stor respekt for det mange av de han har truffet har vært utsatt for gjennom jobben, og for den manglende anerkjennelsen de har opplevd.

- Mange jeg har møtt har ikke blitt trodd av Staten på at de har psykiske helseplager grunnet ekspone ring for alvorlige hendelser eller belastning over tid fra tjenesten ute. Har du blitt skutt på, eller vært utsatt for en veibombe og fått en fysisk skade, er det lettere å se og man kommer raskt inn i behandlings systemet. Men traumer og psykiske plager er ikke nødvendigvis synlige med en gang. De sniker seg ofte på deg som psykiske senskader over mange år - det kan ta alt fra 0-20/30+ år. Dette kan også skje i tillegg for de med fysiske skader. Her ligger utfordringene, påpeker han.

Søker ikke hjelp

SIOPS-lederen forteller at de derfor har jobbet for å styrke sikkerhetsnettet når skader oppstår i tjenesten i internasjonale oppdrag.

- Det skal være sikkert, troverdig og godt. Soldatene som skal i utenlandstjeneste, må være godt kjent med sikkerhetsnettet og de erstatningsordningene som fins. Når de drar ut, er det selvsagt ikke dette soldatene skal tenke på. De skal gjøre jobben sin. Men det er viktig at samfunnet har tatt ansvaret for at sikker hetsnettet er robust, og at skadde veteraner ivaretas med et godt behandlingstilbud og trygge økonomiske rammer, mener Wemberg

- Det er regjeringen og Stortinget som sender norske soldater ut i krigsområder; da må de også ta ansvaret når soldatene kommer hjem og trenger hjelp.

For det er alltid noen som vil få utfordringer.

Afghanistanundersøkelsen som kom i 2020, viser at mer enn én av ti får psykiske helseutfordringer. Det te er en markant økning i forhold til undersøkelsen i

2012, og viser at plagene kan komme over lang tid som senskader. For veteraner fra tjeneste i Libanon er andelen som sliter med psykiske helseplager nå korrigert til 15 prosent.

- Det er et betydelig antall. De trenger god støtte og oppfølging, med mål om at de skal bli helt friske og fungere som alle andre i samfunnet.

Men ifølge Wemberg er barrieren for å søke hjelp alt for høy, og dette er meget bekymringsfullt. En P

- Hele drivkraften min har vært å jobbe for en gruppe familier og soldater som får problemer.

QQ forskningsartikkel om norske Afghanistanveteraner fra 2016 viser at nesten 73 prosent som tilfredsstilte kriteriene for én eller flere psykiske diagnoser, oppga at de ikke hadde søkt hjelp. Ønsket om å håndtere vanskelighetene selv, og mulige konsekvenser for karriere og senere utenlandstjeneste ble hyppigst oppgitt som barriere for ikke å oppsøke helsehjelp.

- De tror og håper det skal fikse seg over tid. Derfor har det gjerne gått lang tid når de tar kontakt, og da har det gjerne blitt mer kroniske plager av større alvorlighet, og det kan ha gått ut over søvn, ekteskap og familiesituasjonen. Noen har møtt plagene med rus og fått tilleggsproblemer på grunn av dette. Økonomiske problemer og jobbutfordringer er dessverre også vanlig. Det er svært viktig å ufarliggjøre det å gå til en psykolog i en periode for å få hjelp, understreker Wemberg, samtidig som han er tydelig på at dette er en krevende kulturell sak for Forsvaret over tid. Soldatene må bli trygge på at de kan få hjelp når de trenger det.

Gjennomslagskraft med samarbeid

Wemberg er imidlertid fornøyd med flere ting han har fått vært med på å utrette i perioden som leder for SIOPS - Vi har blitt flinkere til å samarbeide, både med de store og de små veteranorganisasjonene, men også arbeidstakerorganisasjonene, og vi enes om viktige interessepolitiske budskap. Dette gir bedre gjennom slagskraft overfor regjering og Storting. For eksem pel tok SIOPS og de tre andre største veteranorgani sasjonene i 2019 i felleskap til orde for en veteranmelding. Den forrige kom i 2009. En ny veteranmelding kom våren 2020. Det var viktig at vi fikk den, selv om vi ikke var fornøyd med alt innholdet, fordi den var altfor generell og lite ambisiøs. Dette førte også til at Stortinget tok ansvar og fattet sju anmodningstiltak som regjeringen skulle følge opp. Vi fikk blant annet gjennomslag for at reglene for foreldelsesfristen skulle endres for veteransaker. Det ble også fattet vedtak på Stortinget om en norsk strategi for veteranforskning, forteller han.

Et annet vesentlig gjennomslag i 2020 var nye regler når det gjelder saksbehandling ved NAV eller i Statens pensjonskasse (SPK) om spesialisterklæringer - Mange hadde opplevd at spesialisterklæringer om psykiske helseutfordringer grunnet tjenesten ute har blitt tilsidesatt av saksbehandlere i NAV, SPK og i klagenemnda. Som sagt kan psykiske helseplager ta lang tid før de gir alvorlig funksjonsnedsettelse. Des suten kan det være vanskelig å bevise årsakssammen

heng mellom psykiske helseplager og tjenesten ute. Ta Libanon-generasjonen – det var svært dårlig dokumentasjon på den tiden. Lite er nedskrevet om hendelser, men spesialisten ser allikevel en klar årsakssammenheng med tjenesten ute. Så kommer man videre i systemet under erstatningsløpet mot Staten og opplever at spesialisterklæringen blir tilsi desatt, og kanskje fortalt at problemene skyldes ulike belastninger og opplevelser i barndommen eller andre ting. Det er graverende at skadde veteraner ikke blir trodd og anerkjent av staten, sier Wemberg Gjennom samarbeid, har organisasjonene fått gjen nomslag for endringer i praksisen, og i april 2022 ble nye regler om saksbehandling for spesialerklæringen iverksatt og som styrker rettssikkerheten for skadde veteraner.

- Dersom NAV, SPK eller klagenemnda ønsker å tilsidesette en spesialistvurdering må de nå først inn hente en tilleggserklæring fra spesialisten, og ønsker

de fortsatt å tilsidesette også denne, så må man inn hente en ny og uavhengig erklæring. Systemet er ikke helt «tettet igjen», men det er et svært viktig fremskritt, forteller han, og legger til at når man jobber interessepolitisk, prøver man å endre lover og forskrifter. Et slikt arbeid går over flere år.

Myndighetene må ta større ansvar Wemberg mener den største utfordringen nå er å få utarbeidet en ny tiltaksplan for veteranpolitikken.

- I 2011-2020 hadde vi en handlings- og oppfølgings plan med mer enn 150 tiltak. Nå er det ikke en tilsva rende ny tiltaksplan for politikkområdet. Da veter anmeldingen kom i 2020 var holdningen til regjerin gen at vi trenger ikke noen ny plan, for vi har gjort så mye. Vi trenger bare tre satsingsområder. Dette blir helt feil logikk. Han stiller seg uforstående til at myndighetene ikke tok større ansvar i veteranmeldingen.

- Vi har trukket oss ut av Afghanistan, og har ikke

- Det er graverende at skadde veteraner ikke blir trodd og anerkjent av staten.

mange ute i internasjonale operasjoner nå, men det er umulig å spå fremtiden og det er krig i Europa. Vi må bruke tidsvinduet til å trekke lærdom, se svakhe tene, og iverksette nye tiltak fort, for å styrke ivare takelsen av veteraner før vi igjen skal sende ut solda ter til fremtidens krigsområder. Spørsmålet er hvor tungt den nye regjeringen tar det ansvaret inn over seg?

Wemberg viser til Afghanistanundersøkelsen som viser økte psykiske helseplager, og mener vi over hodet ikke har sett slutten på utfordringen.

- Vi har bare sett begynnelsen for Afghanistanvetera nene. Internasjonal forskning fra blant annet Neder land, Storbritannia og Danmark, viser at tallene stiger med årene. Det er derfor forventet at vi også i Norge vil få et høyere tall etter Afghanistanperioden. Sudan og Irak finnes det ikke forskning på. Utford ringene er fortsatt mange og sammensatte. Det er manglende kapasitet innen psykisk helsevern i helse vesenet og det er mange pasientgrupper som har store utfordringer.

Wemberg forklarer at Forsvarets sanitet har ansvaret før, under og etter deployering i ett år etter interna sjonale operasjoner, men deretter er det den sivile helsetjenesten som tar over med fastleger og så videre. Forsvarets sanitet fokuserer nå mer på sine operative leveranser «før og under» deployering, og peker mot det sivile helsevesen «etter» deployering - Dette er ikke koordinert, helseoppfølgingen av skadde veteraner blir derfor svekket og dette er veldig bekymringsfullt. Utfordringen med utenlands soldater er at de har en svært spesiell tjeneste. Van lige borgere opplever ikke dette. Det kan være å leve under høyt trusselnivå over lang tid eller dramatiske kampsituasjoner. Behandlingen for traumer kan være lik, men det er for lite kompetanse om de spesi elle psykiske helseutfordringene veteraner kan møte. Veteranene er en unik pasientgruppe som er sendt ut av myndighetene til krigsområder, og myndighetene må derfor stå opp for sine veteraner når de blir skadet. Afghanistanundersøkelsen 2020 viser også at det er 82% høyere risiko for å få psykiske helseplager når veteraner slutter i Forsvaret. Dette er et økende samfunnsansvar som krever nye tiltak.

Det er spesielt Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) som har et stort ansvar her.

- Vi føler og ønsker at de må ta samfunnsansvaret mer innover seg enn de gjør i dag, sier han.

Dette gjelder også mer sivil forskning fra behand lings-, utdannings- og forskningsinstitusjoner på ve teraner og deres familier, hvor både FD og HOD har et klart oppfølgingsansvar for å få dette til i tråd med

Stortingets vedtak om mer veteranforskning. Saksbehandlingstiden hos NAV, SPK og i klage nemnda er også altfor lang og medfører en stor belastning på skadde veteraner og deres familier. Mange fører sin erstatningssak mot staten etter ska der fra internasjonale operasjoner over syv til ni år. Livet settes på vent, og veteranene er lite mottakelige for helsehjelp. Dette er svært bekymringsfullt, og krever tiltak.

Spiller hverandre gode

Wemberg vil likevel fremheve at mye bra har skjedd.

- Men vi må fortsette å jobbe i felleskap i viktige saker, og ha tro på at vi kommer nye steg fram. Vi må fortsette å spille hverandre gode, sier han, og legger til han også vil takke alle samarbeidspartnere for engasjementet.

- Og så må jeg berømme alle de dyktige frivillige i alle organisasjonene for veteraner. Dette er flinke, dedi kerte, engasjerte veteraner og ikke-veteraner som vil støtte veteransaken. De gjør en fantastisk jobb, og spesielt de som er likepersoner til støtte for andre veteraner som sliter, avslutter den avtroppende generalsekretæren i SIOPS.

Fakta

SIOPS:

Veteranforbundet SIOPS arbeider i skjæringspunktet mellom Forsvaret og sivilsamfunnet, og har som mål at alle veteraner skal komme helt hjem. Gjennom utstrakt myndighetskontakt og samarbeid med ulike fagmiljøer bidrar organisasjonen til et styr ket vern for veteraner med skader og utfordringer som følge av sin tjeneste i internasjonale operasjoner. Like viktig er lavterskeltilbud om råd og støtte til vete raner og pårørende. SIOPS’ tilbud baserer seg på like personstøtte og bistand til å finne fram til rett instans i tjenesteapparatet, enten det er spørsmål om helse, økonomi, sosialt, arbeidsliv eller rettigheter.

- Mange fører sin erstatningssak mot staten etter skader fra internasjonale operasjoner over syv til ni år. Livet settes på vent.

Arendalsuka: Et skritt videre

Etter fjorårets deltakelse på Arendalsuka bestemte NVIO seg for å ta et skritt videre ved årets deltakelse. Vi skulle delta sammen med de andre for svarsrelaterte organisasjonene som vi har et tett samarbeid med, men vi skulle i tillegg ha vår egen paneldebatt.

Hvorfor skal et forbund som NVIO delta på et arrangement som Aren dalsuka? - Et av de viktigste aspek tene ved veteranarbeid er politisk på virkning og at forbundet tar sin rolle som samfunnsaktør innen veteran arbeid. Da er Arendalsuka et treffsted hvor man kan etablere nye nettverk, drive branding i forhold til politikere, andre samfunnsaktører og for perso nen i gata. Det viktigste arbeidet skjer i etterkant og det er å bruke nettver kene man har etablert for å forbedre

arbeidet som gjøres for veteraner, sier generalsekretær Bjørn Robert Dahl. Dahl har på vegne av forbunds styret hatt i oppgave å planlegge og gjennomføre NVIOs deltakelse på Arendalsuka i tett samarbeid med lokalforeningene i området, NVIO avd Aust-Agder og NVIO avd Kristiansand. Gjennom vinteren har det vært flere møter med de andre organisasjo nene NVIO jobber sammen med og mellom lokalforeningene og sekretariatet.

- Vi ble tidlig enig med de øvrige for svarsrelaterte organisasjonene at vi skulle leie mest mulig av Sjømands foreningen og for hele uken. Dette ville bli kostnadsbesparende for alle parter. Som sagt, så gjort og vi lagde dette til «Forsvars- og sikkerhetspoli tikkens hus». Dette var et sjakktrekk da det trakk mange debatter og fore drag inn i huset og da Forsvarskom misjonen etablerte lyttepost i huset

må vi si at vi fikk mye oppmerksom het, sier generalsekretæren.

LOKALFORENINGENE etablerte og bemannet NVIOs stand i en av Arendals gater. - Det å være tilgjenge lig for de som passerer og lurer på noe er viktig. Det er på mange måter her man selger seg selv som organi sasjon. Vi hadde besøk av personer i alle aldre, veteraner, pårørende og det er jo moro når det kommer ei jente på 15 år inn og lurer på hva NVIO jobber for. Etter en stund kunne hun røpe at hun hadde to veteraner i sin familie, sin far og en onkel. Den siste fra US Marine Corps, forteller Dahl.

PÅ ONSDAG var paneldebatten satt opp på programmet. Gjennom våren hadde NVIO fått på plass fire politi kere fra Utenriks- og forsvarskomi teen, i tillegg til rådgiveren på P

QQutenriks- og forsvarssaker fra Rødt. Det var en smånervøs generalsekretær som troppet opp to timer før debatten for å få status på det tekniske og at kaffen og smørbrødene var på plass. Han hadde sagt at han kom til å være meget godt fornøyd med tredve tilhørere, og da det dukket opp 37 og det tekniske fungerte, sank blodtrykket noe. Klokken ni dro president Ole Asbjørn Fauske i gang debatten rundt temaet om norske politikeres oppfølging av veteranene. Panelet, som bestod av Nils-Ole Foshaug (A), Bengt Fasteraune (Sp), Christian Tybring-Gjedde (Frp), Hårek Elvenes (H) og Eirik Vold (Rødt), slo straks fast at det er stor enighet i Stortinget om at veteranene skal anerkjennes og ivaretas, og at det fremdeles er rom for forbedringer.

ALLE PANELDELTAKERNE var enige i at det de politiske miljøet anerkjen ner den innsatsen veteranene har gjort for Norge. Videre at det er politikerne som nytter det militære maktmidlet for å løse et politisk opp drag og at det således kreves at nasjonen tar vare på de som har vært med på løsning av dette oppdraget. Regjeringens signal om at det skal utarbeides en tiltaksplan for veteran arbeid kom rett før sommeren og var selvfølgelig et overordnet tema. Et område NVIO har kritisert siden Veteranmeldingen kom i 2020 er den såkalte interdepartementale ar beidsgruppen (IDA) bestående av de syv departementene som stod bak meldingen. I de fleste møter NVIO har vært i er det kun Forsvarsdepar tementet (FD) som stiller. Frps repre sentant uttrykte i debatten at det ikke bare er elendighet rundt IDA og

sa blant annet at det har vært gjen nomført fire møter i statssekretærs utvalget rundt veteranarbeid. Rødt stilte derimot spørsmål om hva de leverer og har samme opplevelse –at det stort sett er FD som stiller på departementsnivå. Alle debattan tene var enige om at det ikke er FD alene som skal styre veteranarbeidet og at det er flere departementer som må ta sitt ansvar. Sps representant sa også at det er utfordringer i å koordi nere mellom departementene. - Dette er en sak NVIO kommer til å følge opp i forbindelse med utarbei delse av tiltaksplanen, og enkelt sagt er det å allokere tiltakene til de en kelte departement slik at man kan gå rett på tiltakseiere for å se status, sier Bjørn Robert Dahl.

ET TEMA SOM ble berørt av flere av debattanten var kjennskap til vetera ner, deres familier og eventuelle utfordringer. Bengt Fasteraune fra Sp nevnte det som en dårlig samvittig het fra sin tid som ordfører. - Jeg hadde ikke oversikt over utfordrin gene blant de veteranene som bodde i min kommune, sa han. NilsOle Foshaug fra Ap kunne fortelle at da en kommune i hans nærområde skulle sende ut julekort til alle vete ranene i området, visste de ikke hvem og hvor de bodde. Ordstyrer påpekte at det er en utfordring vi alle har etter at politikerne innførte GDPR-lovgivningen. Som en parallell til å vite av veteranene og deres fami lier tok Foshaug opp at skolene og helsevesenet ikke kan nok om vete ranene. Han tok opp en selvopplevd historie fra sin tid som skolesjef i en kommune hvor han opplevde at et barn endret personlighet med seks måneders mellomrom. - Innled ningsvis greide vi ikke å koble dette mot en av foreldrenes rotasjon ut i internasjonale operasjoner, sa han.

CHRISTIAN Tybring-Gjedde fra Frp argumenterte for at vi ikke trenger mer forskning, men heller må iverk sette tiltak basert på den forskningen som er gjort. Foshaug (Ap)mente på

Foto: Siri Jørgensen

sin side at vi må ha mer forskning for å lære. – Jeg tror ikke egentlig uenig heten mellom disse er så stor. Det er viktig at man ikke forsker på forsk ningen, man må iverksette tiltak og så kan det være nye områder hvor man må gå dypere i forskningen ba sert på erfaringene etter at man har iverksatt tiltak. Jeg håper at tiltaks planen skal svare ut store deler av dette, sier generalsekretær Dahl.

VETERANBEGREPET ble berørt og uttalelsene fra panelet kan tyde på at det er usikkerhet om hvem som faller inn under begrepet og hva dette in nebærer. - Fra NVIOs ståsted er dette nok et eksempel på at man må ta debatten og ha en grundig gjennom gang av hvem som skal falle inn under begrepet. Dette er mest sann synlig det første punktet som må av dømmes når regjeringens tiltaksplan

skal på plass – hvem gjelder planen for?, sier Dahl.

- Så kom debattantene med noe som veteranmiljøet skal tenke litt på. De sa at veteranene har en fordel i for hold til å ta opp saker, spesielt mot helsevesenet – vi er en gruppe og hvis vi greier å stå som en gruppe vil vi kunne ha et større kollektivt press enn hvis man skal påvirke det poli tiske Norge som enkeltindivid. Virkelig noe å ta med seg, sier generalsekretæren.

Det ble en god debatt og en positiv opplevelse for NVIO som veteran organisasjon å gjennomføre en egen paneldebatt under Arendalsuka. - Vi er av den oppfatningen at politikerne er enige om at veteranene og deres familier skal anerkjennes og ivaretas.

Det er en del nyanser og forskjellige virkemidler, men målsettingene er relativt like, sa NVIO-president

Ole-Asbjørn Fauske, som takket av panelet med å tildele debattantene NVIO-presidentens coin

ONSDAG KVELD var det middag for inviterte gjester og erter, kjøtt og flesk stod på menyen. Her var mange av de forsvarspolitiske aktørene samlet, sammen med representanter fra lokalforeningene til de samarbei dende organisasjonene. Kveldens hovedtaler må sies å være lederen i Forsvarskommisjonen, Knut Storberget. Han kom inn på krigen i Ukraina og hvordan denne setter hverdagen i Norge i et annet lys og hvordan dette påvirker den oppvok sende generasjonen. Hele Europa er berørt, hver på sin måte. Presidenten benyttet samtidig anledningen til å gi Sivert Wille Svane presidentens coin for hans mangeårige virke i NVIO avd Aust-Agder.

TORSDAG KVELD var det veteran treff med quiz på Sjømandsforenin gen. I underkant av tjue personer var møtt fram og fikk spørsmål om alt fra kongerekken til etableringsdatoen til NVIO avd Aust-Agder. Det var god stemning og på mange måter ble dette et punktum for de arrange mentene NVIO hadde ansvaret for under Arendalsuka Lyktes vi med vårt oppdrag i Aren dal? Generalsekretæren er godt for nøyd med årets gjennomføring. - Vi tok store skritt i riktig retning, men vi kan selvfølgelig bli bedre. Som det ble sagt innledningsvis, det er nå arbeidet starter og vi ser at politisk påvirkning hjelper. Det at regjeringen nå har sagt at de skal lage en tiltaks plan for veteranarbeid er et resultat av langsiktig arbeid fra veteranorga nisasjonens side, sier Bjørn Robert Dahl. Noe av det viktigste med Aren dalsuka er å bygge nettverk, som jo også er målsettingen til arrangørene. I tillegg til å ta opp dagsaktuelle saker. - Vi har bygget nye nettverk, vi har tatt opp dagsaktuelle saker – det viktigste er det fortsatte arbeidet med veteransaken med de nettver kene vi har etablert, avslutter han.

Foto: Siri Jørgensen

Krigshistorisk utflukt til Lunner

NVIO AVDELING HADELAND

13. august 2022 arrangerte NVIO avdeling Hadeland en krigshistorisk utflukt til Lunner, for å lære mer om kampene som utspant seg mellom Stryken, Harestua og Bjørgeseter mellom 14. og 16. april 1940.

Even Haga var guide for dagen. UNEFveteranen har vært aktiv i NVIO avdel ing Hadeland lenge og er et fast inn slag på veterantreff og andre arrangementer. - Even er en mann med mye kunnskap om militær historie og har klisterhjerne når det gjelder navn og steder. Vi ble derfor veldig glade da Even ville ta oss med på en krigshistorisk ferd på Hadeland og spesielt på Lunner hvor det faktisk endte med en tilbaketrekning av tys kerne 16. april 1940, sier sekretær i NVIO avdeling Hadeland, IngerHelene Olsen.

Veteraner og andre krigshistorieinte resserte fra historielagene møtte opp på Stryken stasjon. I alt 20 deltagere sto klare for tur, blant dem varaord føreren i Gran, Pål-Arne Oulie, tidligere medlem i Heimevernets landsråd.

På Stryken møtte tyskerne på «våre» karer overfor broa der toget kjører over gamle Riksvei 4 i 20-tiden 14. april. Her hadde de norske styrkene ødelagt jernbanesporene slik at tys kerne ikke fikk kjørt videre med tog. Kampene fortsatte til det ble for mørkt, og to kompanier ble da truk ket tilbake og opprettet forsvarsstil linger i nordenden av Harestuvannet Kampene tok seg opp igjen 15. april og pågikk lenge denne dagen. Til alt hell kom det nærmere en halv meter tung, våt snø og tåka lå tett over Harestua. Dette førte til at ingen fly kunne oppdage de norske stillingene, men soldatene kunne høre flyene som fløy over. Mye våt tung snø førte

også til at tyskerne ikke klarte å rykke frem så fort som de hadde tenkt. Dette førte til at de norske styrkene fikk avløsning etter hvert og ildgivnin gen kunne fortsette.

- Kåre Nitteberg fra Lunner Historielag hadde en liten dagbok som han leste fra og det er ikke til å legge skjul på at denne dagen var en svært hard dag for de soldatene som holdt stand her, forteller Olsen. Samtidig som kam pene foregikk i nordenden av Harestuvannet fordelte mannskaper fra IR4 seg overfor Harestua gård. De norske styrkene hadde sprengt brua over «Klemma» slik at tyskerne ikke kom seg over her. Kampene fortsatte, men stilnet så av da kvelden kom og det ble opprettet en vaktlinje ved Hanakne gård. Den 16. april ble vakt linja planlagt trukket tilbake for å være med inn i den styrken som skulle være den nye forsvarslinja. Den skulle settes opp ved Bjørgeseter gård og bestå av rundt 1000 mann. Det var to sykepleiere som tok seg av skadde soldater på Harestua og de jobbet ikke langt unna der de tyske styrkene lå. Disse sykepleierne fikk utdelt Krigsmedaljen som de eneste fra Hadeland etter krigens slutt. En av disse het Clara Bie.

Ved Bjørgeseter pågikk kampene hele 16. april og de norske styrkene hadde fått frem en feltkanon. Da denne ble tatt i bruk, stilnet kampene av. Ifølge den tyske krigsboken står det at «da gens mål, Bjørgeseter, er ikke nådd». Mannskapet fra den norske styrken (Roagruppen) ble trukket tilbake på grunn av kampene som pågikk ved Jevnaker, da man var redde for at de norske styrkene skulle bli tatt i ett bakholdsangrep. IR4 og IR6 ble derfor transportert videre med tog til Toten.

1. Bataljon fra IR4 var ikke med på selve trefningene på Harestua, de gikk på ski fra Maura, via Skjerva, Lygna og videre til Ragnhildrud. For lokalkjente fremstår dette som

Forsamlingen følger nøye med på historien. Foto: Inger-Helene Olsen

en svært strabasiøs tur under de rådende værforholdene. Turen ble avsluttet ved Rundelen, hvor det står en bauta over soldatene som falt disse dagene.

- Det var en samstemt forsamling som syntes at dette var en meget inn holdsrik tur og at Even Haga var en formidabel historieforteller med me get god kunnskap om hendelsene som fant sted her, avslutter Inger-Helene Olsen.

Hedersløpet 2022: En løpefest!

For en løpefest! Hedersløpet 2022 gikk av stabelen med rekordmange påmeldte, store og små. Krigsskolene utfordret hverandre, og flere ambas

sader og militærattacheer hadde funnet veien også i år. Med et alders spenn fra tre til 84 år er det er bare å legge seg i trening til neste år. Lino Nikolai Nygren Knudsen gikk fem kilometer marsj i Hedersløpet for

sjette gang. - Det er garantert mange andre som også har deltatt alle gan ger siden starten i 2017, men jeg tror Lino er den yngste deltageren som mottok sin sjette medalje, sier pappa Niclas Nygren. Lino er bare fem år, og deltok for første gang da han var tre måneder. Lillesøster Elea Lovis (3) fikk sin fjerde medalje.

Vi tilbyr fast rabatterte priser til veteraner og deres ektefeller

Våre tannklinikker ligger i Kristiansand, Grimstad og Sandnes.

Førstegangs undersøkelse kr 600,- inkludert sjekk, 2 røntgen, enkel rens av tenner og hygienetillegg

Årlig sjekk 700,- inkludert undersøkelse, 2 røntgen, rens av tenner og hygienetillegg.

All behandling 15%.

Bare ta kontakt om du ønsker ytterligereinformasjon.

Dental Norge

Tlf: 95552235 www.dentalnorge.no

NVIO AVDELING OSLO:

Foto: Siri Jørgensen

Foto: Niclas Nygren

I sporene etter Jan Baalsrud

nene på turen.

25. juli 1990 ble det reist en minne støtte i Toftefjorden med navnene på de som ofret livet i Operasjon Martin Red. Blomlie holdt appell og la ned krans ved minnesmerket. Kjell Lamo fra SIOPS fortalte fra den omfattende krigshistorien til MK «Brattholm». Se nere på turen skulle de få se skipsrat tet og lanternen fra «Brattholm» som er utstilt på Baalsrud-utstillingen på Furuflaten.

NVIO AVDELING OFOTEN

Veteraner fra hele landet deltok på tur med NVIO avdeling Ofo ten, i sporene etter Jan Baals rud. De besøkte minnestedene etter flukten, fra stranden i Toftefjorden på Rebbenesøya til høyfjellet ved Finskegrensen i Lyngen.

22 forventningsfulle veteraner og makkere sto klare da dagen for turen endelig kom. Gunnar Wiker og Jostein Pedersen ønsket deltakerne velkommen og ga en kort orientering om programmet. Samtlige deltakere fikk overrakt velkomstgave i form av en minnemedalje for Jan Baalsrud med inskripsjonen «Mot alle odds».

TOFTEFJORDEN – GRØNNÅSEN

SKYTEBANE

Første dag gikk til Mikkelvik på ytter sia av Ringvassøya. Der fikk gruppa pekt ut huset hvor jordmor Jakoba Jensen tok imot Baalsrud og fikk for bundet skuddsåret i foten og sendt ham videre over til Bjørnskar. - Vi ble fraktet i tre båter ut til Toftefjorden på Rebbenesøy Toftefjorden er nær

mest en bukt som ligger med åpnin gen mot nordishavet, men skjermet for været av to fremstikkende nes og en mindre øy. Innenfor den øya lå MK Brattholm oppankret den skjebne svangre morgenen 27. mars 1943, da en tysk «Raumboot» ankom med soldater fra Abwehr om bord. En «Raumboot» er et mindre tysk krigs fartøy på 41 meter, benyttet til mine sveiping og patruljetjeneste. De hadde to dieselmotorer med 836 hk som kunne gi en toppfart på 37 knop, forteller Trond Blomlie, en av vetera

På returen til Mikkelvik gikk båtene tett inntil Hersøya, der Baalsrud fikk mat og uniformen tørket, og holmene mellom Rebbenesøy og Hersøya der Baalsrud tidlig i flukten svømte ut og gjemte seg. Gruppa fikk også pekt ut handelsstedet der ekspedisjonen ble avslørt og tyske myndigheter varslet.

Neste stopp var Bjørnskar på østsi den av Ringvassøya. Herfra var det Baalsrud ble skysset over til fastlan det og deretter videre inn Ullsfjorden, hvor de ble servert lokal kveite i ny delig høstvær. Ved det tidligere retterstedet for åtte av mannskapene fra «Brattholm» er det reist en minnestøtte. Minnestøt ten ligger ved tidligere Grønnåsen skytebane og ble avduket av HM Kong Harald 15. oktober 1991. Idet mørket begynte å senke seg ankom

Alle bilder: Per Gunnar Mørk

Baalsrudhula

gruppa stedet som ligger like ved Universitet i Tromsø. Jostein Pedersen fra NVIO avdeling Ofoten holdt en kort tale og la deretter ned krans ved minnestedet. Har du hørt historien og vært på stedet er det ikke lett å glemme.

ULLSFJORDEN – LYNGSEIDET –FURUFLATEN – BRENNFJELL FORLEGNING

Solen skinte fortsatt da vi neste dag satte kurs mot Lyngen. Første stopp var Grønvoll gård på Furuflaten der Baalsrud kom sterkt forkommen til folk etter å ha gått i snøskred, pådratt seg hjernerystelse og tredje grads forfrysninger på føttene. - Før vi skulle på fottur seks kilometer opp Lyngsdalen ble vi møtt av Kjellaug Grønvoll og fikk komme inn på låven der Baalsrud ble gjemt unna, i skjul for tyskerne (og naboer), forteller Blomlie. Det ble en nydelig tur oppover dalen mot dalbunnen der to isbreer møtes, til det området der en lokal småbruker på sauesanking fant skiene til Baalsrud der han ble tatt av skredet. - Skiene fikk vi se på muse umssamlingen på bygdehuset på Fu ruflaten senere på dagen. Da de kom ned fra dalen ble de mottatt med ny stekte vafler og kaffe på bygdehuset. Det ble også en orientering om Baalsrudutstillingen og arbeidet med bevaring av minnestedene, blant an net «Gentlemanns-steinen» på fjellet

mellom Storfjord og Manndalen. Etter besøket på Furuflaten var neste mål grensesjøen Kilpisjaure på finsk side av grensen. Der ble gruppa for talt hvordan Baalsrud i sterkt for kommen tilstand ble fraktet nedover grenseelven til Keinovupio på svensk side av grensen, der ambulanseflyet fra Boden ventet.

BRENNFJELL FORLEGNING –HOTEL SAVOY – MANNDALENBAALSRUDHULA – MANNDALEN KIRKEGÅRD

Det gode været fortsatte, og gruppa satt kursen nordover på østsiden av Storfjorden til den lille sjøbua ved Revdalselva som Baalsrud ble rodd over til av gode folk fra Furuflaten. «Her får jeg det like godt som på Hotel Savoy i London!» hadde Baalsrud sagt til sine hjelpere da de forlot ham. Men det var her han måtte amputere ni av ti tær. Turen til fjells på slede ble ikke mindre drama tisk, men gruppa kjørte videre til Manndalen i Kåfjord kommune. Før avskjed med «Hotel Savoy» fortalte Gunnar Wiker fra NVIO avdeling Ofoten om Revdals-Ane, en usedvan lig kvinne og hardhaus som enarmet drev småbruk og overlevde mot alle odds på Revdalen

Veteranene og makkere ble busset på smale veier opp Manndalen, til sæterbrukene på Apmelassætra. Der starter stien som går opp til Baals

rudhula, ca 5,5 kilometer hver vei. Baalsrud ble liggende i to uker å vente på avklaring med videre trans port over grensen. Dette husket han ikke selv, såpass forkommen var han på det tidspunktet etter å ha vært på flukt i fjorten dager. Lokalbefolknin gen i Manndalen byttet på å besøke han daglig og ta med mat, til tross for at det nylig hadde kommet tyske sol dater til bygda. - Baalsrudhula er et besøk verdt, omgitt av bratte canyo ner og høye fjell. Skjulestedet er fortsatt i dag umulig å finne om det ikke var for en merket sti, sier Blomlie. Tilbake i bygda Manndalen var tids punktet kommet for en verdig sere moni ved graven til Jan Baalsrud der han hviler sammen med en av hjel perne sine som døde av difteri i 1944. Kjell Lamo, som fikk treffe Jan Baalsrud mens han var i live, holdt en gripende appell før det ble lagt ned krans og sunget tre vers fra «Barndomsminne fra Nordland» av Elias Blix.

EPILOG

På Brennfjell forlegning ble gruppa møtt av et manns- og kvinnesterkt vertskap fra NVIO avdeling Troms un der kyndig ledelse av Einar Ulleberg. Det ble disket opp med varm dusj, gode senger og utsøkte måltider. I til legg til vennskapelige konkurranser i måloppdagelse og quiz. Lørdag kveld var det festmiddag med ditto takketa ler og premiering etter tevlingene. NVIO avdeling Ofoten har gjennom ført to slike turer i sporene til Jan Baalsrud, og Gunnar Wiker fra NVIO avdeling Ofoten spurte under midda gen om ikke NVIO avdeling Troms kunne overta stafettpinnen og organi sere neste tur. Det kunne de bekrefte på stående fot med et ferskt styreved tak. Til neste år i 2023, er det 80 år siden Operasjon Martin Red møtte sin tragiske skjebne i Toftefjorden - Veteranene på denne turen vil med dette takke varmt de tre ildsjelene Inger Astrid Berg Wiker, Jostein Pedersen og Gunnar Wiker fra NVIO avdeling Ofoten for et prikkfritt arrangement, avslutter Blomlie.

Den internasjonale dagen for FNs fredsbevarende personell: 20-års-markering i Ofoten

har ført til en strøm av mennesker som ble tvunget til å flykte fra sitt kjære hjemland. Også Norge og Narvik har med stort hjerte tatt imot mange av dem, og de har behov for vår omsorg og kjærlighet. NVIO avdeling Ofoten inviterte derfor en gruppe av de ukrainske flyktningene til å delta på markeringen, forteller Pedersen.

NVIO AVDELING OFOTEN

NVIO avdeling Ofoten markerte for 20. gang Den internasjonale dagen for FNs fredsbevarende personell. Dagen er fastsatt av FNs generalforsamling til 29. mai hvert år. - Denne merkedagen er dessverre noe ukjent i befolkningen generelt, men akkurat i år, i 2022, er dagen særlig spesiell, sier FN-veteran Jostein Pedersen.

Pedersen holdt en appell der han fremhevet betydningen av å markere dagen. - Den internasjonale dagen for FNs fredsbevarende personell ble innstiftet etter forslag fremmet av re gjeringen i Ukraina og Ukrainas FNdelegasjon, og ble vedtatt i FNs gene ralforsamling med et enstemmig vedtak 11. desember 2002. Det inne bærer at vi i år runder 20-års-marke ring for å hedre alle som har deltatt i FNs fredsbevarende styrker, sa Pedersen. Generalforsamlingens re solusjon nr. 57/129 sier blant annet:

Generalforsamlingen anerkjenner• det uvurderlige bidraget til å fremme fred og sikkerhet for alle menn og kvinner som har tjent og fortsetter å tjene i FNs fredsbevarende operasjo ner, og minner i den forbindelse om tildelingen av Nobels fredspris til FNs fredsbevarende styrker i 1988.

Generalforsamlingen anerkjenner• også offeret til alle menn og kvinner som mistet livet i FNs fredsbevarende operasjoner.

Generalforsamlingen inviterer alle• medlemsland, organisasjoner i FNsystemet, ikke-statlige organisasjo ner og enkeltpersoner til å markere Den internasjonale dagen for FNs fredsbevarende personell på en hen siktsmessig måte.

Ukraina har siden 1992 og frem til 2022, altså gjennom 30 år, bidratt med militær- og politipersonell i seks ulike fredsbevarende operasjoner i ulike land. - Ukrainas styresmakter har gjennom sin innsats i FN vist at Ukrainas befolkning er et fredselskende folk. Som alle er kjent med, er Ukraina rammet av en tragisk krig med grusomme ødeleggelser og ufattelige menneskelige lidelser som

Om lag 15 veteraner møtte opp. – Vi ønsket å vise vår støtte til det ukrainske folket ved å legge ned en bukett på Fredsmonumentet Trinigon, for å hedre våre FN-vetera ner, med blomster i rødt for kjærlig het, gult for Ukraina og hvitt for fred, men også med sløyfe i Ukrainas far ger for å vise vår forståelse og om sorg i en vanskelig tid, sier Pedersen. Den ukrainske flyktningen Anastasiia Basik la ned buketten på vegne av NVIO avdeling Ofoten. Etter at seremonien var avsluttet ble alle veteraner og våre ukrainske ven ner invitert til Scandic hotell Narvik, som spanderte kaffe og kaker til ære for vårt arrangement, avslutter Pedersen.

Utstillingen «Krigsseilerne // En vandreutstilling» besøkte Narvik

NVIO AVDELING OFOTEN

Museum Nord Narvik har i samarbeid med NVIO avdeling Ofoten satt opp den mobile vandreutstillingen i Narvik.

Utstillingen besøkte byen fra 15. til 27. august, og ønsket å rette oppmerk somheten mot innsatsen og de sterke opplevelsene til våre krigsseilere, og å fortelle noe om deres liv etter krigen. Utstillingen ble åpnet med tale av ve teran Jostein Pedersen.

Mange unge menn fra Narvik var krigsseilere, kanskje så mange som 40. Pedersen trakk spesielt fram krigsseiler Arne Strøm. - Arne var medlem i NVIO avdeling Ofoten og trofast deltaker på møtene der. Det var en plass hvor han følte seg vel kommen, verdsatt og forstått, sier Pe dersen.

Som 16-åring reiste Arne Strøm til

sjøs i handelsflåten. Han mønstret på D/S Germa fra Kristiansand i 1938. Se nere fikk han opplæring som skytter og han fikk hyre som skytter og mat ros om bord M/S Bonneville. De seilte

i konvoi med 57 andre skip med kurs for England, da de ble jaget av 26 tyske ubåter, forteller Pedersen. Den 9. mars 1943 klokken 22:00 ble M/S Bonneville truffet av en torpedo. Det smalt så kraftig at hele båten ristet i sammenføyningene. Bare syv mann reddet livet, blant dem Arne, fortset ter han. Arne husket ingenting fra tor pederingen til de ble reddet av et es korteskip om natten. Til sammen 13 skip ble senket.

- Interessant, men krevende

Torsdag 11. august var det duket for sjefsbytte på HV 14 på Drevjamoen militær leir.

Etter fem års (og en dag) tjeneste gikk oberstløytnant Bengt Henriksen av som sjef for HV 14 og ga sin posisjon over til oberstløytnant Finn Ola Helleberg, un

der oppsyn av sjef HV, generalmajor Elisabeth Michelsen.

- Det kommer til å bli interessant, men også krevende, sa Helleberg

Under middagen ble det flere takketaler og Henriksens ektefelle ble også hedret med gaver og takket for sitt bidrag.

I 1945 mønstret Arne av; han var fer dig med livet til sjøs. Han gikk yrkes skolen og utdannet seg til sveiser og skjærer. Han fikk jobb ved LKAB i Nar vik hvor han arbeidet i 38 år inntil pensjon. Arne giftet seg med sin kjære Solveig. Solveig gikk bort i 2006. Arne gikk bort i 2019, 97 år gam mel. Arne Strøm ga ofte uttrykk for stor bitterhet som følge av behandlin gen krigsseilerne fikk etter krigen, og han engasjerte seg sterkt i Krigsseiler forbundet. - Det hersker i dag liten tvil om at våre krigsseilere ikke fikk den heder og anerkjennelse av norske myndigheter som de hadde fortjent for sin krigsinnsats, sier museums konsulent Erlend Sandvoll.

Finn Ola Helleberg ved siden av sjef HV Elisabeth Michelsen.

Foto: Asbjørn Lorentzen, Leder NVIO Mosjøen og Omegn

Er Svalbard egentlig norsk?

Dette spørsmålet var kjernen i flere foredrag og diskusjoner for deltagerne på studietur til Svalbard. Det var Folk og Forsvar og Den norske Atlanterhavskomiteens som arrangerte turen i slutten av august.

- Vi kan fastslå først som sist, Svalbard er norsk. Svalbardtraktaten, undertegnet den 9. februar 1920, iverksatt i 1925, slår fast Norges fulle og uinnskrenkede høyhetsrett over Svalbard, og at Svalbard er en del av Kongeriket Norge. Norge vedtar og håndhever lovene som gjelder på øygruppen, sier Rune Meier, leder i NVIO avdeling Hamar. Svalbards plassering i Arktis mellom Russland og USA gjør øygruppen strategisk viktig, selv om Svalbardtraktaten slår fast at ingen nasjon, inkludert Norge, har lov til å permanent stasjonere militært personell eller utstyr på Svalbard. Folk og Forsvar har arrangert studieturer til Svalbard de siste 25 årene. Gruppen som deltok på denne studieturen besto av totalt 14 personer, sammensatt fra Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet, LO, Politiet, Forsvaret, Stortinget, FFI og Voss videregående skole. NVIO var også heldige å få en plass på turen som en av 59 medlemsorganisasjoner i Folk og Forsvar.

FAGLIG PROGRAM

Programmet på turen var omfattende, og inneholdt besøk hos viktige samfunnsaktører i Svalbardsamfunnet og i Longyearbyen. Første besøk var hos Sysselmesteren på Svalbard, Lars Fause, som i sitt foredrag ga oss god innsikt i Svalbards historie, innholdet i Svalbardtraktaten, og hvordan forholdet til Russland har utviklet seg.

Bosetningen på Svalbard er basert på kulldrift, og på veien inn i det grønne skiftet er dette omstridt. Det meste av kulldrift på Svalbard er derfor lagt ned, men for å opprettholde en bosetting og sikre Norges råderett over øygruppen, etableres det derfor annen næring som gir arbeidsplasser og innbyggere, fortalte Fause. En av disse er UNIS, Universitetssenteret i Svalbard, som er eid av Kunnskapsdepartementet UNIS har siden 1993 tilbudt kurs og forskningsopphold til studenter og forskere fra hele verden. Det er ikke et universitet i vanlig forstand, og det er ikke mulig å ta fulle studier ved senteret, men mange studenter kan ta deler av graden der. - På UNIS fikk vi informasjon om hvilken rolle de og de nesten 750 studentene spiller i internasjonal forskning og i lokalsamfunnet på Svalbard, sier Rune Meier.

Siden Svalbard er en øygruppe lokalisert midt mellom Nordkapp og Nordpolen, og ikke har noen egen matproduksjon, er forsyningssikkerhet viktig. Vi hadde derfor et foredrag med Coop Svalbard som i stor grad står for alle forsyninger av

matvarer og annen nødvendig logistikk for innbyggerne. Gjennom jevnlige båt- og flytransporter kan Coop sørge for å ha lager og utsalg til innbyggerne på linje med det vi forventer å finne i en norsk butikk. Men i tillegg har de ganske mange andre varetyper, og med sine 15 000 vareslag, har trolig utsalget Svalbardbutikken Norges mest omfattende vareutvalg.

- Et veldig spennende foredrag var også PSTs orientering om virksomheten på Svalbard. PST er ansvarlig for den nasjonale sikkerheten i Norge, og har derfor også naturlig tilstedeværelse i Longyearbyen, sier Rune Meier. Svalbards beliggenhet gjør den spesielt effektiv til å kommunisere med satellitter, da disse går i bane over Nordpolen. Kongsberg Satellite Services AS, KSAT, har fra sin plassering på Platåberget 45 ansatte som henter ned data fra værsatellitter og satellitter som benyttes til klimaovervåkning, navigasjon og kommunikasjon. Senteret er avhengig av gode kommunikasjonsmuligheter til fastlandet, siden data ikke behandles på Svalbard, men

sendes til kundenes egne datasentre for prosessering og tolkning. Når du sjekker været på Yr.no, er det data som er mottatt fra KSATs anlegg på Svalbard som ligger til grunn for værmeldingen du ser.

Longyearbyen er ikke en vanlig kommune, men lokalstyret har de fleste funksjonene norske kommuner har, den viktigste forskjellen er nok at det ikke er lov å bo på Svalbard om man ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Pleie- og omsorgstjenesten er blant de tjenestene som lokalstyret derfor ikke håndterer. På den andre siden er det utfordringer på Svalbard som ikke er så vanlige på fastlandet, og spesielt jobber lokalstyret med å løse hvordan energisituasjonen skal løses når kullkraftverket i Longyear byen etter hvert skal legges ned.Lokalstyreleder Arild Olsen (AP) og nestleder Stein-Ove Johannessen (H), holdt en engasjert presentasjon for oss om hvordan samfunnet var i sterk utvikling, fra en situasjon hvor hele Longyearbyen var en «Company town» under Store Norske, til et moderne samfunn med mer enn 350 bedrifter og et økende innbyggertall, forteller Meier.

Og den siste bedriften som fikk besøk i Longyearbyen var nettopp Store Norske, eller Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS, som er et statlig eid selskap stiftet i 1916. Det var dette firmaet som i praksis drev Svalbard og sto for den norske gruvedriften her. Siden gruvedriften etter hvert skal legges ned, har selskapet satset på andre områder, som eiendom, logistikk og energi. Et av de spennende prosjektene man jobber med, er løsninger som kan hjelpe Svalbard, og mer enn 1500 tilsvarende isolerte samfunn gjennom å utvikle fornybare løsninger basert på sol og vindkraft og batterier.

SOSIALT PROGRAM

Midnattsolen som fortsatt viste seg på himmelen mens delegasjonen besøkte øygruppen gjorde at det ble lange kvelder og mange hyggelige

samtaler. - Vi ble etter hvert en sammensveiset gjeng, sier Meier. Noen i gruppen brukte også ledig tid til hundekjøring, mens andre benyttet seg av de gode treningsfasilitetene på Svalbardhallen, hvor innbyggere og turister enkelt kan få tilgang. I programmet inngikk også et besøk i Gruve 3, en nedlagt kullgruve som var i drift i fra 1969 til 1996.Som del av besøket, kledde vi oss opp i kjeledress, hansker og hjelmer med lykt før vi gikk innover gruvegangene. Mye av utstyret som var i drift i gruven står igjen, og det var spennende å se og utforske hvordan arbeidet i gruvene foregikk, forteller han.

KV ANDENES

Del to av turen var et cruise med en skikkelig Intopsveteran, kystvaktskipet KV Andenes. Under Gulfkrigen ble KV Andenes sendt som et av Norges bidrag og hun deltok både under Operation Desert Shield og Operation Desert Storm i håndhevelse av FN-sanksjonene mot Irak. Skipet, bygget i 1982, er av Nordkapp-klassen og vil i løpet av

første halvår 2023 gå ut av aktiv tjeneste i den ytre kystvakten. Da vil skip fra den mer moderne Jan Mayen-klassen overta. - På KV Andenes ble vi forlagt på tomannslugarer og nøye instruert i sikkerhetsregler og hvordan vi skulle forholde oss om bord. Mens vi på fastlandet de siste månedene har lært oss å dusje raskt for å spare strøm, var det om bord viktig å dusje raskt for å spare på vannet. Cruiset, som var fra fredag kveld til mandag formiddag, tok oss fra Longyearbyen langs vestkysten av Svalbard opp til Ny Ålesund, og om bord fulgte vi de samme reglene som ansatte og gaster om bord. I løpet av seilasen hadde vi fri tilgang til broen, og kunne låne kikkerter for å følge med både på land og dyrelivet i sjøen. Vi hadde flere ganger besøk av nysgjerrige springere, en liten delfinart, og større hvaler langs skutesiden. Videre kunne vi beskue bebyggelsene i Barentsburg, den russiske gruvebyen på Svalbard, og Isfjord radio, en tidligere radiostasjon fra 1933 som nå er gjort om til et spennende hotell og opplevelses P

På tokt med KV Andenes.

QQ senter, forteller Meier. Han beskriver en unik nærkontakt med dyr og natur. - Vi besøkte flere isbreer, majestetiske formasjoner med mektig kraft og enorme dimensjoner. Et fantastisk vær, midnattssolen og lyse netter gjorde at vi hadde god sikt og fikk sett alt vi ville, så i alle pauser og ledige stunder ble de beste utsiktsposisjonene flittig besøkt. I tillegg ga det mulighet til å snakke med besetningen om bord og bli kjent med hverdagen for offiserer, spesialister og mannskap om bord et kystvaktfartøy. Det er ca. 65 stykker om bord og når toktene er 3-4 uker, blir man godt kjent og tonen er veldig hyggelig. God mat er selvsagt viktig i denne type tjeneste, og kokkene som lagde deilig mat til oss og resten om bord står selvsagt høyt i kurs. Med bakgrunn fra Hæren, må jeg si at standarden og hva Kystvakten får ut av kostøret var imponerende, sier Meier. Under seilasen hadde flere av deltagerne spennende foredrag i salongen for hverandre og også for mannskapet fra Kystvakten som hadde tid og lyst til å delta. Det var en fin blanding av kompetanse og ressurser i gruppen, og foredragene hadde et stort spenn, fra aktuelle sikkerhetspolitiske tema, herunder Ukraina og Russland, nasjonal beredskap og Gjerdrumskredet til politiske orienteringer om innkjøp av forsvarsmateriell og Stortingets politiske behandlinger av hjelpepakker til Ukraina. I tillegg fikk vi en veldig fin og engasjert brief fra skipssjefen om Kystvaktens rolle og ansvar.

Ved ankomst Ny Ålesund hadde den lokale butikken utvidet sin åpningstid, slik at vi, og mannskapet, kunne kjøpe suvenirer og litt godteri med oss. I tillegg fikk vi god tid til å spasere rundt og se oss om i denne lille bebyggelsen som er et av verdens nordligste samfunn, med knapt 40 fastboende vinterstid og 3-4 ganger så mange i sommerhalvåret. I Ny Ålesund er det Kings Bay og Norsk

polarinstitutt som har forskings senter og det er ingen kullgruvevirksomhet lenger.

Gruvevirksomheten ble avsluttet etter Kings Bay-ulykken i november 1962, hvor 21 mennesker omkom og 11 av disse aldri ble funnet. Stedet er også kjent som utgangspunktet for Amundsens ekspedisjoner til Nordpolen med luftskipet Norge. Italienske Umberto Nobiles reise til Nordpolen startet også i Ny Ålesund, men luftskipet hans havarerte på vei tilbake, og mer enn halve mannskapet omkom. Dette, og mye mer om liv og levnet i Ny Ålesund, er godt dokumentert på det sjarmerende lille museet ved butikken, forteller Meier. I Ny Ålesund har mange nasjoner sine egne forskingssentre og egenartede bygg. Den kinesiske stasjonen er lett å kjenne igjen på de to løvene som står på hver sin side av trappen inn til bygget. Italienere og franskmenn hadde ikke fullt så tydelige markeringer på sine bygg, men de vi traff syklende i gaten var lette å få øye på.

- Etter at vi hadde vært i land, ble vi invitert av de menige mannskapene om bord til lørdagsablegøyer. Lørdagskvelden ble tilbragt i en postløype rundt omkring på skipet og inneholdt både quiz, sangmoro, kappeting, Kims lek og leting etter bortgjemte poteter. Og mere til. Vi

hadde det veldig moro, og arrangørene var dyktige og hadde laget morsomme oppgaver som vi løste i lag som var blandet med både besetning og gjester. Vårt lag vant ikke, men til gjengjeld har jeg nå bildebevis på at jeg kan chugge et glass med tomatsild, ler Meier. På veien tilbake til Longyearbyen skulle KV Andenes hente to snøscootere og noe annet utstyr på en forskingsstasjon i isødet. - Det var imponerende å følge helikopterets manøvrering av scootere og store lagerkasser som ble satt stødig og forsiktig ned på dekk. Vi fikk også melding om at det var observert isbjørn langs der vi skulle seile, så skipet seilte inn i fjorden der bjørnen var observert. Kikkertene ble flittig brukt og vi saumfarte hver stein, men dessverre uten hell, den hadde nok funnet det best å komme seg unna før vi kom. En av besetningen som hadde seilt med Kystvakten i mer enn 15 år i disse farvannene fortalte at han kun hadde sett isbjørn tre ganger, så oddsene var nok ikke på vår side. - Mandag formiddag forlot vi KV Andenes og reiste hjem til Oslo. Mange nye inntrykk, mye ny lærdom og nye bekjentskaper er blant det jeg tar med meg hjem, i tillegg til noen fine suvenirer fra både Longyearbyen, Ny Ålesund og Kystvakten, avslutter Meier.

Delegasjonen på besøk i Gruve 3.

Annonse

Et samarbeid som gir tilbake

Mats Zuccarello, Bjarte Myrhol, Sander Sagosen og Henrik Lundqvist: Hva i all verden er det ved konseptet til den norske boligutvikleren og NVIO-part neren, Ambera, som gjør at de tiltrekker seg denne typen ambassadører?

Norske Ambera er en boligutvikler som snur opp-ned på forholdsvis inngrodde oppfatninger om hva boliger for voksne 55+ skal være, med sitt bane brytende konsept «Boliger med felles skap».

– Vi ønsker å gi noe tilbake til samfun net, og inngår derfor partnersamarbeid med bedrifter, organisasjoner og id rettslag der vi gjennom vår virksomhet kan gjøre en forskjell, sier grunnlegger av Ambera, Jan Olav Frestad.

Viktigetilskuddtilstore ogsmåprosjekter

I praksis betyr dette at Ambera gir til bake en prosentvis del av provisjonen ved salg av boliger til medlemmer av idrettsklubber, organisasjoner og deres nettverk. På denne måten gis det vik tige tilskudd til diverse organisasjonsog klubbkasser.

I Norges Seilforbund går for eksempel provisjonen fra Ambera til å styrke kvaliteten på seiling blant barn og ung dom. I Norges Veteranforbund for In ternasjonale Operasjoner, disponeres tilskuddene av det enkelte lokallag kjø peren tilhører, og går til viktig veteran rettet arbeid her. Og blant annet i Drøbak Golfklubb går midlene uavkor tet til prosjektet Golf Grønn Glede, som er et tilrettelagt golftilbud hvor målet er å gi deltagerne mulighet til å være aktiv etter egne forutsetninger og ønsker, samtidig som det sosiale aspek tet ivaretas.

Felleskapmotensomhet – Jeg falt pladask for det konseptet som Ambera står for, sier Bjarte Myrhol.

– Jeg ble Ambera-ambassadør fordi jeg ønsker å gi noe tilbake til håndballen. For hver bolig som blir solgt gjennom

mitt nettverk, gir Ambera 2% av kjøpe summen tilbake. Det er viktige inntek ter for en håndballklubb, sier han. Ambera har en klar visjon som setter mennesker i fokus, og hvor arbeid som tilgodeser barn og unge derfor inngår som en viktig del av selskapets målset ting. Gjennom disse donasjonene øns ker Ambera å støtte det mangfoldige dugnadsarbeidet i Norge.

– På denne måten kan vi bidra med viktige pengestøtte til grasrota i idret ten, og også alle andre arenaer og tiltak som fremmer fellesskap og motarbeider ensomhet i enhver form, sier Frestad.

En«no brainer»

Da hockeystjernen Mats Zuccarello ble spurt om å være ambassadør for Am bera var svaret enkelt.

– Ledelsen i Ambera imponerte meg. Det er en samling dyktige mennesker, alle med forskjellig bakgrunn og kom petanse. De har sett at mange konsepter som starter opp i USA også blir store når de før eller siden kommer til Eu ropa.

Gjennom Zuccarellostiftelsen arbeider Mats Zuccarello målrettet for et sam funn der alle barn og unge som ønsker å drive med idrett og fysisk aktivitet skal ha mulighet til dette, og her er Ambera en viktig bidragsyter.

– Med samarbeidspartnere som Am bera arbeider vi ganske enkelt for et samfunn der ingen skal stå igjen alene på sidelinjen, sier han og fortsetter: – Jeg har sett hvordan «communities» rundt om i hele USA skaper samhold og trygghet.

Amerikanere har en helt unik måte å sosialisere seg på gjennom idretten, men også gjennom nabolag. Jeg mener land som Sverige og Norge har mye å lære akkurat her, sier han.

Bedrelivskvalitet

Og akkurat nabolagene står sentralt i Ambera. Voksne over 55 i dag ønsker seg nemlig et aktivt, sosialt liv med høyt aktivitetsnivå. Amberas «Boliger med fellesskap»-konsept er et direkte svar på dette.

– Vi vet at fellesskap er bra for helsa.

Derfor er det et paradoks at ensomhet er en av de største faktorene ift. dårlig helse i et av verdens rikeste land. I da gens samfunn opplever stadig flere en somhet, selv om de har familie og venner rundt seg, sier Frestad – Vi tar et samfunnsansvar ved å mot arbeide kjedsomhet og ensomhet blant godt voksne, gjennom å sette sosialt samspill og fellesskap mellom mennes ker først i alle våre boligprosjekter. Vi ser at aktive voksne har store helse effekter av å bo i boliger med felleskap: de deltar oftere i sosiale arrangementer, trener oftere, treffer familien oftere og har rett og slett bedre livskvalitet enn før, avslutter han.

Såkalte «samfunn for aktive voksne» er et kjent fenomen i USA, og Ambera er primus motor for innføringen av bo formen i Europa. Deres første prosjekt, Ambera Duquesa, blir Europas første boligprosjekt skreddersydd for voksne 55+ i Spania.

Les gjerne mer om Ambera på ambera com

Mats Zuccarello og Ambera-grunnlegger Jan Olav Frestad / Foto: Zuccarellostift elsen

Langholdsskyting og feltløp i Agder

NVIO AVDELING AUST-AGDER

Tidligere og nåværende jegere fra innsatsstyrkene Varg og Osperey i HV 07 og 08, var i år igjen samlet i en kjent innlandsbygd i indre Agder.

Her ble det arrangert langholdsskyting opp til 650 meter og ekte feltløp for gamlegutta i slutten av både 40- og 50-åra. - Og det var slett ingen ting å si på innsats og pågangsmot – og oppdragsløs ning. Alle var fortsatt forbausende gode til å skyte, påstår nestleder i NVIO avdeling Aust-Ag der, Sivert W. Svane.

Det var steikende sørlandssol og soldatene ble bare forstyrret av en og annen knott som kom svirrende opp i nesa. Totalt var det 25 deltagere som avsluttet kvelden med et flott foredrag og personlig videohilsen fra Eirik Kristoffersen. - Det rørte oss gamlekara, sier Svane.

Over halvparten av deltagere var veteraner og NVIO-medlemmer. - Takk til NVIO Aust-Agder for god hjelp til å arrangere dette, for oss, viktige ar rangement!

NVIO-medlem?

Nå får du gratis medlemskap i Ambera!

Ambera er en norsk boligutvikler som tilbyr «Boliger med fellesskap» – Europas første boligkonsept for voksne 55+. Første prosjekt kommer i La Duquesa på den spanske solkysten, og senere vil prosjekter i flere land i Europa følge.

Som medlem i NVIO får du gratis medlemskap (verdi kr 1 000) i dette stadig voksende fellesskapet. Et medlemskap her gir deg:

Tilgang til aktiviteter, initiert av Ambera eller våre partnere, både hjemme og ute

Tilgang til Amberas aktivitetssentre og fasiliteter i Europa, uavhengig av om du kjøper en bolig eller ikke

En tidsnummerert forkjøps- og leierett på bolig i Amberas fremtidige boligprosjekter

Bruk medlemskoden NVIO, når du melder deg inn på ambera.com. Her kan du også lese enda mer om «Boliger med fellesskap», og hvordan denne måten å leve på kan gi deg spennende dager og et liv akkurat så sosialt du selv ønsker å leve det.

Gratis medlemskap!

Bruk medlemskoden: NVIO

FORBUNDSSTYRET

2021-2023

President

Ole Asbjørn Fauske

Tlf: 916 18 464 ofauske@yahoo.no

Visepresident

Trude Marie Nilsen

Tlf: 905 68 240 trudemarie nilsen@redcross no

Styremedlemmer:

Frank Ove Eriksen

Tlf: 916 27 155 frankoveeriksen@gmail.com

Philip Lautin Jackson

Tlf: 400 53 884 philiplautin@gmail com

Barbro Malen Jorde Tlf: 926 94 591 bjorde@vestreviken no

Rune Meier Tlf: 934 80 414 rune.meier@gmail com

Øivind Moldestad Tlf: 901 53 092 oivind.moldestad@boeing com

Vararepresentanter:

Linéa Emma Meese Höglund Tlf: 414 50 512

Pål Henning Ilstad Tlf: 994 19 764

Henning Martiniussen Tlf: 428 73 922

Even Moen Tlf: 908 89 891 Elisabeth T. Bernssen Tlf: 930 41 236

Unike medlemsfordeler til NVIOmedlemmer!

MER INFORMASJON FINNES PÅ VÅR HJEMMESIDE:

Ambera Norge

Ambera skal skape Europas første Active Adult Community for aktive voksne.

Milrab.no Rabatter og spesialtilbud

MYSTUFF NORGE AS 15% rabatt

Apotek for

deg 15% fast rabatt

Best Western Hotels 15% rabatt på hoteller i Norge, Sverige, Danmark, Finland og de baltiske land.

Bertel O. Steen Defence & Security 20% rabatt på alle varer.

Bikestuff.no Alle medlemmer i NVIO 10%

Brilleland 10% på komplette briller og solbriller

Camp Bolterdalen 10% rabatt via egne avtaler.

Codex Advokat For advokatutgifter som ikke dekkes av Statens pensjons kasse og/eller NAV: 20 % rabatt på ordinære timepriser.

Dental-Norge

All behandling 15%

E20 Energy AS 3 gratis komponenter tilsvarende ca. 15% rabatt.

Eidskog Lys 10% på alt

Falstadsenteret Inngangsbillett til honnør/studentpris.

GULLSPORT Gullsport tilby NVIOs medlemmer 40% rabatt!

HALITE 35 % rabatt på alle sine produkter i nettbutikken www.halite.no.

Hotel Express Norge 50% på medlemskort

JAKTFALL AS Rabatt på Vortex Optikk og Sea Eagle båter

Nansensport.no 20% rabatt på alle produkter i nettbutikken og i vår butikk på Lierstranda ved Drammen

Nortel Rimelig mobilabonnement med Telenor-dekning

Nobels fredssenter 25% rabatt, barn u/6 år gratis

Sandefjord paintball 15% rabatt

Sirkus Rebell Klær, leker og utstyr til barn mellom 0-13 år.

Specula 20% rabatt

Stiftelsen Arkivet Gratis omvisning i Gestapokjelleren

STRØMMES 25% rabatt i forhold til butikkpris på Craft klær

Tonic Eyewear Ekstra god rabatt for NVIOs medlemmer.

Utstyrskontroll.no 15% på ordinære varer

Andre tilbud:

• Tilgang til veteranhytta i Umbukta, se hjemmesiden til NVIO Rana.

• Tilbud om laksefiske med NVIO Alta.

Medlemsfordelene blir lagt ut fortløpende; følg med på hjemmesiden for oppdateringer!

Følg oss på sosiale medier: Facebook, Instagram, Twitter, Snap og LinkedIn

Forbundets høye beskytter: Hans Majestet Kong Harald V

Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner

Sekretariatet: NVIO, bygning 60 P. B. 1550 Sentrum 0015 Oslo Telefon 940 12 200 post@nvio no

Forbundets hjemmeside: www nvio no

Bankgiro 5082.07.40278 Org.nr. 971 245 433 BIC: DNB ANOKK XXX IBAN: NO 4850820740278

Generalsekretær: Bjørn Robert Dahl Mobil: 990 96 913 brdahl@nvio no

Forbundssekretær: Svein-Erik Malmø-Moen Mobil: 930 23 331 sem moen@nvio no

Redaktør: Hege Kofstad Mobil: 412 33 448 hege kofstad@nvio no

Kommunikasjonsrådgiver: Siri Jørgensen Mobil: 480 61 996 siri@nvio no

Leder kameratstøtte: Anders Aks Mobil: 971 34 514 anders.aks@nvio.no

Rådgiver Kameratstøtte Borgny Tjelle Mobil: 975 13 910 borgny@nvio no

Økonomi: Patricia B. Flakstad Mobil: 920 86 701 patricia.flakstad@nvio no

Rekrutterings- og aktivitetsrådgiver: Vibeke Strand, Mobil: 940 12 200 vibeke.strand@nvio no

Husk å melde adresseforandring til NVIO

Medlemsbutikk

strommeshop.no/nvio2/

Toalettmappe

Big Bag

BigBag er en robust bag med stropper for å kunne bæres på ryggen, Forsterket, vanntett bunn. 600 D nylon coated. 95 liter. Levert med NVIO logo. kr. 598,-

Grillgaffel i tre

Grillgaffel i tre, uttrekkbar. Lengde 66 cm. Leveres i futteral med beltefeste, og med NVIO logo på futteralet. kr. 110,kr. 198,kr. 48,-

Reflekslue

Lue med innstrikket refleks i fiskebeinsstrikk gjør deg veldig godt synlig! Fleece innvendig.

Handlenett

Sammenleggbart handlenett med karabin krok. Trykket logo + Veteran og stolt av det.

Norway sekk, 26 liter

Tursekk med stort hovedrom, 2 utvendige lommer. God polstring. Justerbar bryststropp. Opphengskrok og utgang for drikkepose. Utvendig flaskelommer. Leveres med NVIO logo.

Eagle vaffeljern

Ta med vaffelrøre på termosen og spis nystekte vafler på tur! Brukes over bål eller fra varmekilder som gassboks, multifuelbrenner, primus etc. I aluminium med non-stickbelegg. Lager hjerteformede vafler. Vekt 845 g, diameter 19,5 cm.

Sporty toalettmappe med to rom. Stort hovedrom og utvendig lomme. Leveres med NVIO logo kr. 188,kr. 420,kr. 375,-

Se flere flotte produkter i vår medlemsbutikk: strommeshop.no/nvio2/

Craft Wind jakke

Craft Rush Wind jacket er en tynn, lettvekts vindjakke laget av vevet funksjonelt materiale, som gir god fukttransport. To lommer med glidelås.Leveres med NVIO logo på brystet.

Craft Block Shell jakke

Strikket fleecejakke

Craft Rush windpants

Rush Wind bukse er en lett vindbukse laget av et elastisk vevet funksjonelt stoff, som gir effektiv fukttransport. Buksen har sidelommer og glidelås nederst.

Behagelig strikket fleecejakke med sidelommer med glidelås. Dame og herre. Børstet innside. Kommer i gråmelert, antrasitt og blåmelert. Leveres med NVIO logo på venstre bryst.

kr. 2335,-

Craft Rush Tights

Lett tights laget av et elastisk og funksjonelt stoff som gir effektiv fukttransport og stor bevegelsesfrihet.

Allsidig 3-lags skalljakke med tapede sømmer, innerlomme og frontlommer. Innerlomme med forseglet glidelås. Vannavstøtende glidelås foran og på sidelommer. WP: 7000 MVP: 7000 kr. 690,kr. 475,-

kr. 560,kr. 410,-

kr. 1 345,-

Superlett dunjakke

Ultralett og allsidig unisex dunjakke. Kan brukes året rundt. Svært komprimerbar. Egen pose for pakking. Kvalitet: 10% Polyester ytterstoff, foret med 90% dun og 10% fjær. Str XS – 4XL. Trykket NVIO logo på brystet. Grå, marine, sort.

NB. Jakkene er litt små i størrelsene

Varene bestilles i vår medlemsbutikk: strommeshop.no/nvio2/

VETERANER HJELPER VETERANER

Stiftelsen Veteranhjelp er opprettet for å kunne gi øyeblikkelig økonomisk hjelp til veteraner og nærmeste familie som befinner seg i en prekær økonomisk situasjon. Vi har allerede hjulpet mange, men er avhengig av bidrag for å hjelpe flere veteraner.

Støttossmedvalgfrittbeløptilkontonr.70583107302 Vippskanogsåbenyttes:25550