Veteran 3-21 by Veteran

NORGES ENESTE VETERANMAGASIN

VETERAN UTGIS AV NORGES VETERANFORBUND FOR INTERNASJONALE OPERASJONER // OKTOBER 2021

VETERANER OVER ISEN Sju veteraner har i løpet av sensommeren tilbakelagt 690 kilometer på ski over Grønlandsisen – den såkalte Nansenruta. Hvorfor kan du lese her. g 6

Nr. 3-2021 ISSN: 1894-1974 Utgiver: NVIO v/presidenten Bygning 60, P.B. 1550 Sentrum 0015 Oslo Redaktør: Hege Kofstad Tlf.: 412 33 448 e-post: hege.kofstad@nvio.no Neste nummer av Veteran (nr 4-2021) kommer ut ca 10. desember Deadline 10. november. Forsidebilde: Soldater fra Brig Nord under oppdraget i Georgia i forbindelse med evakueringen av sivile ut fra Kabul i Afghanistan. Foto: FMS

FELTSYKEHUSET I AFGHANISTAN

FORSVARETS NYE VETERANINSPEKTØR

Forsvarets siste uker i Afghanistan ble hektisk og preget av uro, men også mestring, ifølge sjefen for feltsykehuset, Bent Salberg. g 14

Vi sendte NVIOs generalsekretær, Bjørn Robert Dahl, ut som reporter for å intervjue Forsvarets nye veteraninspektør, Morten Henriksen. g 26

Krigsseiler Trygve Hansen (99) kom helt fra Connecticut i USA for å være med på 75-årsmarkeringen av slutten på 2. verdenskrig. g 24

12 sider organisasjonsnytt med nyheter fra sekretariatet og lokalforeninger over hele landet. g 31

Ettertrykk tillatt ved kildeangivelse. Opplag: 7.500

VETERAN arbeider etter redaktørplakaten og er en del av Fagpressen. Fagpressen er en interesseorganiasasjon for seriøse fagblader og tidsskrifter i Norge.

NT PUNK RØ

Grafisk produksjon og lay out: Superdigg AS post@superdigg.no

PÅ GAMLE STIER

ORGANISASJONSNYTT

V E T E R A N O KTO B E R 2 0 2 1

GENERAL SEKRETÆREN brdahl@nvio.no

Norge er gjenåpnet – hva betyr det for veteranarbeidet? Norge er gjenåpnet, og gledesscenene er mange, men hva betyr dette for veteranarbeidet? I årets første nummer skrev jeg i min leder; «Samfunnet har vært preget av helt eller delvis nedstenging og befolkningen har vært nødt til å stå i det. For mange har dette vært en kamp. En kamp mot ensomhet, en kamp mot sykdom, en kamp mot monotonien i hverdagen.» Er det slik at alt blir bedre bare vi fikk åpnet opp samfunnet? Jeg tror ikke det! Her har lokalforeningene i NVIO en kjempejobb, året rundt, uavhengig av pandemi eller ikke. Vi må skape aktivitet som gjør at alle veteraner og deres familier føler seg inkludert i det arbeidet vi driver på med. Jeg tror det er sunt at vi stopper opp av og til, og stiller oss spørsmålet «er våre aktiviteter slik at vi treffer det mangfoldet av veteranfamilier som finnes rundt omkring i Norge?» Hvis svaret er nei, er det på tide med en retningsendring. Retningsendring høres skummelt ut,

spesielt hvis man ikke er helt klar over hvordan kartet ser ut. For en organisasjon som NVIO er det viktig at vi ikke låser oss i en retning, da blir vi i hvert fall ikke Norges mest relevante veteran-organisasjon. Med en medlemsmasse mellom 21 og 99 år er det klart det er en utfordring, men det er jo utfordringer som skal holde oss på tå hev og gjøre endringene til noe positivt. Både for oss som jobber med dette og for de som ser at NVIO er en organisa-

sjon som driver med relevant veteranarbeid. Hva inneholder begrepet veteran-

arbeid? Det er nok like mange definisjoner som antallet mennesker som blir spurt. Jeg mener at NVIO driver et helhetlig veteranarbeid, gjennom hele veteranenes og veteranfamilienes livsløp. Vi driver politisk påvirkning gjennom å delta og gi innspill til det politiske nivå når nye retningslinjer og bestemmelser som påvirker hverdagen til veteranen og dennes familie. Vi ser at det er fremdeles mange områder som ikke er godt nok dekket og dette må vi jobbe for å få på plass. Det er også her vi legger grunnlaget for arbeidet med anerkjennelse. Inn i politisk påvirkning går også NVIO som samfunnsaktør. Vi ser at det er mange områder veteranen kan støttes i sitt møte med samfunnet. Det er en av grunnene til at vi ser på overgangen til det sivile liv for veteranene og hvilke utfordringer man kan møte, både i å beskrive seg selv som en ressursperson, men vi ønsker også å bygge kompetanse gjennom å gi utdanningsstipend. Så kommer kanskje det som jeg ser på som den virkelige bærebjelken, kameratstøtte. Hvordan kan vi opprettholde kameratskapet og derigjennom støtte hverandre gjennom hverdagen? Dette gjøres hver dag under operasjoner, og det er like viktig etterpå. Her må lokalforeningene skape gode arenaer som treffer veteranpopulasjonen fra UNEF-veteranen til Irak-veteranen.

Det er viktig at det settes fart på dette, nå som Norge har løftet de fleste restriksjoner i forbindelse med pandemien. Dette drar oss over i aktivitetene våre, og da snakker jeg ikke om veterantreffene som gjennomføres på vegne av Forsvarets veterantjeneste. Her må vi få frem de aktivitetene som drives i regi av NVIO. Det er mange lokalforeninger som har satt fart og retning, men det gjenstår å få fart på hele toget uten at noen står igjen på perrongen. Bare husk hva vi har fått til gjennom vår sekstiårige historie. Vi har stått på for å få på plass de

erstatnings- og kompensasjonsordningene, veteranlovene og stortingsdokumentene som har satt retning for veteranarbeidet i Norge. NVIO drev Bæreia i to år, var med på å få etablert Forsvarets veteranadministrasjon (dagens tjeneste), har stått på for å få etablert minnelunder, veteranmonumenter og mye mer. Nå skal fremtiden skapes og det er viktig å sette i gang umiddelbart. Det er mange som har sittet ensom under pandemien, også veteraner. La ikke disse fortsatt sitte alene. Finn veteranene i ditt område og dra dem inn i kameratskapet og det gode selskap. Veteranarbeid og eget fokus på hva dette er vil nok variere avhengig av hvor man er i livsfasene, men det er to ting som alltid vil være viktige bærebjelker; samhold og kameratskap. Bjørn Robert Dahl

O KTO B E R 2 0 2 1 V E T E R A N

Egne erfaringer

Anders Aks Leder Kameratstøttte, NVIO

Vi som har vært ute i tjeneste for Norge har noen egne erfaringer som det er vanskelig for andre å forstå eller å sette seg inn i. Hva gjør det med en person å sette seg

i en situasjon hvor du skal bidra i en konfliktsituasjon? I noen områder er det krig, noen steder er det en ukjent trussel og andre er det desperate mennesker. Alle misjoner som vi har tjenestegjort ute i, har en egen art. Jeg har selv tjenestegjort ute i to misjoner som begge var av en egen art, men det var like mye prosessene rundt oppdragene jeg husker best. Tjenesten var sammen med meget kompetente og dyktige mennesker og jeg husker at jeg var ung og udødelig. Når jeg spør

Afghanistansoldater kommer hjem til Gardermoen militære flystasjon. Foto: FMS

andre veteraner om hva de tenker, så er de stolte av tjenesten og ville bidratt igjen om de hadde blitt spurt. Hva gjør at de ønsker å bidra igjen og igjen, når dette potensielt kan være en risiko for livet de lever her hjemme? «Det å være en soldat er forbundet

med helt spesielle utfordringer. Deltakelse i stridshandlinger innebærer økt risiko for død, fysisk og psykisk skade. I tillegg kan soldater bli nødt til å ta liv – enten som del av oppdraget eller for å beskytte eget eller andres liv. Dette er såpass store påkjenninger at

man normalt ville frarådet noen å delta i slikt.» - Jon Reichelt, generalmajor/psykiater og sjef for Forsvarets sanitet. Vi vet at noen kommer hjem med

både psykisk og fysisk skade. Her føler vi som har tjenestegjort ute sammen med andre medsoldater et spesielt ansvar for å bidra, noe som har ført til at vi har profesjonalisert det igjennom kameratstøttearbeidet i NVIO. Dette kan på mange måter være en videreføring av makkertjenesten som vi ble introdusert for gjennom førstegangs-

V E T E R A N O KTO B E R 2 0 2 1

– verdifull kompetanse skadegjørende handlinger eller unnlatelser, særlig i form av straff eller erstatningsplikt. Det kalles også ansvarlighet. Det er mulig å kontrahere vekk juridisk ansvar. Det kalles da ansvarsfraskrivelse. Moralsk ansvar innebærer forpliktelsen til å forsvare eller rettferdiggjøre handlinger under henvisning til en moralsk norm, regel eller autoritet, for eksempel samvittigheten. Den handlende har skyld og kan lastes for en handling man har moralsk ansvar for, om handlingen er urett. Er handlingen god og rett, kan den moralsk ansvarlige ha rett til eller krav på anerkjennelse (ros).» Tranøy, Knut Erik: Ansvar i Store norske leksikon på snl.no.

- Da du tjenestegjorde ute, måtte du ta ansvar for dine handlinger både som enkeltmann og makker. Du måtte trene og jobbe med ferdigheter for å frigjøre mentalkapasitet til å ta gode beslutninger for deg og laget

Da du tjenestegjorde ute, måtte du ta

tjenesten. Det er prisverdig å se alle veteraner og familier som stiller opp som frivillig for våre veteraner slik at de kan komme trygt hjem og tilbake til det sivile liv. Kursrekkene er lagt opp slik at de lærer om psykisk helse, selvmordsfare og hjelpeinstanser. Noe som har vært en gjenganger er ansvar for sine handlinger, og sitt liv. «Ansvar er en forpliktelse til å stå til

rette for, gjøre rede for eller bære utgiftene for noe. Man skjelner gjerne mellom juridisk og moralsk ansvar. Juridisk ansvar vil si å bære følgene av

ansvar for dine handlinger både som enkeltmann og makker. Du måtte trene og jobbe med ferdigheter for å frigjøre mentalkapasitet til å ta gode beslutninger for deg og laget. Når veteraner får utfordringer etter tjeneste, kan det se ut som noen av dem ikke har de samme mestringstrategiene til å ta gode beslutninger og ansvar for sine handlinger. I den nye kursrekken til kameratstøtte, som er et samarbeid med RVTS sør og Universitetet i Agder, ble det introdusert noen nye retninger i arbeidet. Det ene var «å stjele ansvar» fra den som har utfordringer, eller søker veiledning. Det andre var at vi kan ikke hjelpe deg, men vi kan gå med deg, men du er selv ansvarlig for deg og dine valg. Det er, og bør være, kjent for alle oss

som har tjenestegjort ute, men vi har kanskje fått dårlig samvittighet for at noe skjedde vår makker og ikke oss

selv. Derfor vil vi hjelpe hun/han med all vår kraft. Noe som betyr at vi som makker eller kompis vil også være moralsk ansvarlig for handling til den som søker hjelp. Kameratstøttetjenesten i NVIO er et veldig godt supplement til den offentlige tjenesten, og vi gjør en forskjell for våre veteraner og deres familier hver dag. Noe som gjør at vi alltid skal søke mer informasjon og kunnskap så vi kan stå skulder til skulder med våre veteraner som har tjenestegjort ute. Takk for innsatsen til alle dere som

har tjenestegjort ute i operasjoner for Forsvaret, og takk til alle dere frivillige som hver dag gjør en forskjell for våre veteraner, ved å stille opp med en kaffe eller bare låne et øre. Sammen gjør vi en forskjell her hjemme.

Veteraner over isen

To kvinnelige og fem mannlige veteraner har i løpet av sensom-meren tilbakelagt 690 kilometer på ski over Grønlandsisen – den såkalte Nansenruta. Slik ønsker de å skape oppmerksomhet om at veteraner er en stor ressurs for samfunnet.

et ble en nydelig tur over fjorden fredag, båten fosset gjennom isfjellparken som preger østkysten på denne tiden. Vel inne i bukta ble det mye bæring opp en bratt skrent til iskanten. Starten opp til isbreen er spennende og krevende. Det er umulig å se for seg hvor utrolig mye liv det er i isen. Kuler, søkk, nedsmeltede sprekker og smelteelver gjør alt de kan for å utfordre. Det er tøffe tak fra første skritt. Det gode været fortsetter. Men fallvindene øker drastisk. Det er spådd stiv kuling med liten storm i kastene. Heldigvis er det utrolige 10-12° og ferden går nå oppover mot 1000 moh.» Slik beskriver veteranene starten på reisen inn i «islandet» i den ukentlige bloggen sin. Veteranene - en brannmann, sykepleier, politimann, prest, økonom, leder for bilfirma og en sambandsoffiser - alle med erfaring fra ulike internasjonale operasjoner i Libanon,

Kosovo og Afghanistan, hadde ventet lenge på startskuddet for turen. Koronapandemiens restriksjoner skapte forsinkelser. I midten av august 2021 kunne deltakerne endelig sende av gårde pulker og bagasje til Grønland, ta farvel med familie, venner og kollegaer og sette seg på flyet med mål om å fullføre en høstkryssing av Nansenruta på ski.

gode å ha med seg i en slik prosess. Men prosjektet Veteraner over isen er mer enn en styrkeprøve, det har også et overordnet formål. Det handler om å skape positiv oppmerksomhet rundt veteraner i samfunnet og vise at veteranene er en ressurs. I tillegg skal prosjektet samle inn penger som skal gå til Stiftelsen Veteranhjelp.

Å krysse Grønlandsisen handler om å

jof Nansen gikk i 1888-89, den såkalte Nansenruta, de sju deltakerne skulle ta fatt på. Nansenruta over Grønlandsisen er kjent for å være P

teste seg selv både fysisk og psykisk. De har trent hardt og forberedt seg mentalt. Erfaringer fra Forsvaret er

Det var den samme ruta som Fridt-

Operatører fra Marinejegerkommandoen i Kabul, Afghanistan.

både spektakulær og krevende. Turen startet ved Isortoq på Østkysten, en knappe to-timers båttur fra Tassiilaq, som er, med sine 2000 innbyggere, en av de største bebyggelsene på denne siden av Grønland. Brefallet på Østkysten byr på en fantastisk utsikt med hav, isfjell og nunatakker. Etter mange, lange og monotone økter over isen møtes man på Vestkysten av den vakre Austmannadalen, der man går til fots ned til fjorden hvor Eirik Raude etablerte bosetting for 1000 år siden. En høstkryssing på Nansen-ruta kjennetegnes av all slags vær og alt slags føre, så veteranene visste lite om hva som kunne møte dem den dagen flyet landet. QQ

Så begynte alvoret. Åtte økter per

- Vi kom frem i mørket til DYE3 – en radarstasjon fra den kalde krigen. Det hadde startet å blåse godt og snøen lå i lufta. Vi nøt synet av kula fra stasjonen. Spente satt vi opp telt og gikk i posen.

dag med 10-minutters pause hvert 60. minutt i 30 dager. Veteranene måtte daglig få i seg rundt 5000 kalorier, eller rundt 1kg mat, for å kunne holde det gående; med andre ord, det er lov med lørdagsgodt hver dag. -Jeg hadde hørt at høstkryssingen kunne bli tøff, og så for meg at vi kunne ankomme til «worst-case scenario» med kulde og snø. I stedet ble vi møtt av strålende sol. Det var god stemning og ting fungerte fra første sekund. Vinden blåste litt hardt, men sola hjalp virkelig på humøret og ga oss en godt start. Jeg tenkte egentlig bare på hvor heldige vi var, forteller Frøydis Fjeldstad (30). Hun er i dag daglig leder for familiebedriften i bilindustrien på Salangsverket, men har ti års erfaring fra Sjøforsvaret. Nordlendingen er over gjennomsnit-

tet glad i trening, friluft og nye utfordringer, fra triatlon og halvmaraton til å klatre Kilimanjaro. Drømmen om å gjennomføre skitur over Grønlandsisen hadde hun båret på i mange år. Hun hadde da også booket seg på en slik tur med et eksternt selskap som skulle ta dem med over isen. Men så kom koronapandemien og ekspedisjonen ble avlyst. -Det var selvsagt veldig skuffende. Jeg hadde jo allerede trent meg opp og blant annet gått utallige økter med dekk for å forberede meg på å trekke

tung pulk. Men så hadde det seg slik at jeg i vinter tilfeldigvis så et Instagraminnlegg der det sto at de manglet to personer til veteranturen. Det var litt sånn skjebneaktig. Og jeg kastet meg selvsagt på, sier hun. Robert Kleiven (34) er veteran med

erfaring fra Afghanistan. De siste åtte årene har han jobbet som brannkonstabel og redningsdykker i Ålesund brannvesen. I motsetning til Frøydis ble han med i prosjektet et halvt år etter oppstarten for tre år siden. Det var kompisen Thomas, en av få Robert hadde kontakt med fra tiden i Forsvaret, som ville ha han med over isen. -Jeg hadde flyttet til en annen del av landet og egentlig kuttet litt båndet til Forsvaret. Men da Thomas tok kontakt og fortalte om turen og konseptet, bestemte jeg meg for å bli med. Jeg har mange ganger opplevd at når folk hø-

rer du har vært ute, tror de at du er skadet psykisk eller fysisk. Det er gjerne også fokuset man ser i media. Jeg synes det er viktig at veteraner ikke blir sykeliggjort og at det kommer fram at vi er vanlige folk som har opplevd noe litt annet. Og at vi har egenskaper med oss som kan være nyttige i samfunnet. Tiden i Forsvaret har beriket livet mitt på mange måter, påpeker han. Robert innrømmer imidlertid at må-

let om å krysse Grønland på ski var større enn noe annet han hadde prøvd tidligere. Visst er han er glad i jakt og fiske, men med partner og to unger er det ikke bare å dra av gårde på langtur. -For meg ble det viktig å forberede meg godt psykisk. Jeg har familie og forpliktelser, og jeg skulle være lenge borte med liten mulighet til forbindelse med de hjemme. Jeg visste at jeg

kom til å savne dem, sier Robert, men legger til at han opplevde det verst på starten av turen fordi han da visste at det ble lenge til gjensyn. -Det er ikke bare å ta kontakt. Vi er jo på «månen» - det tar nesten like lang tid å komme seg hjem. Men samtidig var det deilig å være der, det ble fort en boble. Det er fantastisk og veldig enkelt å bare være på tur. Det er noen få ting du må gjøre – gå på ski, smelte snø osv. Du er i en hvit krukke av bomull. På godværsdager kunne vi gå to og to sammen. Da gikk praten i timevis. Andre dager var det dårlig vær og vi måtte bytte på å tråkke løype. Da får du veldig mye tid til å tenke, og du reflekterer over alt som er viktig for deg - på godt og vondt. For min del endte det opp med at jeg bestemte meg for å fri til samboeren. Hun hadde nok ventet en stund – og jeg fikk ja, humrer han. P

O KTO B E R 2 0 2 1 V E T E R A N

Frøydis var det viktig å ha ting «på stell hjemme». - For meg var det viktig å bli klar med det praktiske - få gjort opp for meg med regninger, informere folk at jeg ble borte, skaffe vikar på jobb osv. Det var en del av de mentale forberedelsene, slik at du ikke begynner å stresse med ting på isen og kan ha tankene under kontroll. Så da alt det var gjort, gledet jeg meg bare til å komme på tur. Jeg var ikke nervøs, sier hun. Frøydis legger til at det hjalp å vite at det var en enkel gjeng å komme overens med, noe hun hadde erfart på treningssamlingene i forkant. -Jeg så kjapt at jeg kunne være meg selv. Jeg kjente ingen fra før, men vi har en felles plattform fra Forsvaret. Jeg merket med en gang at det kom til å gå bra. Og det gjorde det – alle har støttet hverandre og bidratt med sin personlighet på turen, sier hun. QQ For

Ifølge Frøydis ble det også en del prat

om tjenesten da veteranene krysset isen. -Vi spiste mye frysetørrmat – mange av oss har gjort det i operasjon også, så sikkert en påminnelse, ler hun. -For meg var Forsvaret en fantastisk arbeidsgiver. Den ga meg en sterk identitet. Selv om jeg nå er sivil, føler jeg meg militær. Da vi var på isen, fikk vi høre over satellittelefon om tilbaketrekningen fra Kabul. I tillegg var det jubileum for 9/11. Dette ble diskutert en del. Det var fint å kunne snakke gjennom ting og ikke måtte forklare så mye. Det var en veldig trygg arena å snakke om sine opplevelser, for vi har jo opplevd litt av det samme, påpeker hun. Også for Robert var det en positiv

opplevelse å gjennomføre turen sammen med de andre veteranene: -Jeg har hatt lite kontakt med Forsvaret i etterkant, for jeg var litt ferdig med det da jeg sluttet. Men det var veldig hyggelig å igjen være sammen med folk som har opplevd det samme og har hørt til i samme miljø. Vi gikk aldri

tom for ting å prate om. Og det er ingen som stiller spørsmål. Alle har opplevd noe, og alle vet at vi er vanlige, sier Robert. Også når det gjaldt det fysiske, var

gjengen samstemt. Det gikk bra med krysningen for alle, selv om det ikke var lagt inn noen hviledager på veien. De fysisk tyngste dagene var på starten og slutten av turen da de måtte gå med stegjern. -Min pulk veide 83kg ved start. Det var tungt å dra den når terrenget var så humpete. Isen var veldig «opp og ned», vi snudde oss ofte for å se om pulken var knust fordi det var så hardt underlag. Det blir også mange små bekker og elver når isen smelter. Noen steder måtte vi bruke klatreutstyr, og vi gikk i taulag når det var fare for at vi kunne dette ned i store sprekker i isen, forklarer Frøydis. Hun sier det ble bedre da de kom over brefallet hvor det var snø. -Da gikk dagene litt i ett. Du kommer inn i en tralt. Noen dager har du god sikt og ser på utsikten. Andre dager er det helt hvitt; litt som å gå inn i et A4 ark. Jeg tenkte mest på om jeg hadde vondt noe sted og kanskje skulle forbedre noe når vi hadde ti minutters pauser. Jeg var litt plaget med trykksmerter i hælen etter en uke, og det gikk aldri over. Men jeg visste det ikke var en farlig skade og at det ikke er noe du kan gjøre med det. Det påvirket meg ikke på utøvelsen, men var mer en irritasjon enn at det var en smerte. Heldigvis var guiden veldig god til å begrense oss, og han fikk oss til å ta ned hastigheten når det gikk for fort. Også Robert tror et bærekraftig

tempo var nøkkelen til en bra tur: - Det er selvsagt slitsomt, men vi hadde fokus på å holde rolig tempo og gå hele tiden. Vi hadde en slik struktur fra første stund, og noe mange av oss har vært vant med i Forsvaret. Det viktigste er å få nok næring, men vi har ikke dårlig tid, og trenger ikke rushe av gårde. Da klarer kroppen å hente seg

inn, og du blir ikke fysisk utslitt, sier han. Om nettene bodde veteranene i telt, to og to sammen. -Alle fikk sine rutiner i teltene. Du vet hva du må gjøre fra du står opp og begynner å gå, frem til neste dag. Smelte snø, lage mat, komme deg i posen så fort som mulig for å få nok restitusjon. Hver kveld koste jeg meg med en bok om Fridtjof Nansen og slappet av. Vi måtte ha med nok mat til å spise 5000 kalorier om dagen. Men selv om vi spiste hver gang vi hadde pause, var jeg mye sulten. Når du først har satt i gang forbrenningen, tror jeg du går inn i en slags modus. Jeg kunne våkne på natta og være sulten, minnes Frøydis. Begge veteranene sier det ellers var

- Min pulk veide 83 kilo ved start. Det var tungt å dra den når terrenget var så humpete. Isen var veldig «opp og ned», vi snudde oss ofte for å se om pulken var knust fordi det var så hardt underlag

lite drama å rapportere om. -Vi snakket litt om det – hva skal vi si til de hjemme? Ikke var det storm og ikke var det iskaldt, ler Frøydis. Robert hadde imidlertid et lite uhell, som heldigvis endte godt. -Det var på en av etappene vi hadde mellom isbreen og Austmansdalen. Vi kom til et lite vassdrag som kommer fra en bre, så det var grått smeltevann og vi kunne ikke se bunnen. Først gikk vi i halvannentime for å finne et punkt å krysse elva der det ikke var for stritt. Jeg gikk først, og da jeg hadde tatt tre-fire skritt over elva kløna jeg og sklei. Det var bare lua som var tørr for å si det sånn, men vi strenet videre for det var bare en time til vi var framme, forteller han. Selv om veteranenes omgivelser for

det meste var snø så langt øye kunne se, sier de at landskapet også var en del av opplevelsen. -På klare dager ser du bare hvitt rundt deg og blå himmel. Det er «peise» flatt. Jeg må si det føltes ganske absurd, mitt i en etappe når du måtte tisse eller ordne noe, og du ser gjengen der fremme og det ene skisporet. Og lille du er der aleine i det øde landskapet. Det føltes merkelig, sier Frøydis. Både hun og Robert forteller at opplevelsen som kanskje gjorde størst inntrykk var å komme til en nedlagt amerikansk radarstasjon fra den kalde krigen. I veteranbloggen beskrives denne dagen slik: «Vi kom frem i mørket til DYE3 – en radarstasjon fra den kalde krigen. Det hadde startet å blåse godt og snøen lå i

lufta. Vi nøt synet av kula fra stasjonen. Spente satt vi opp telt og gikk i posen. Sovnet vel i 0200. Dag 15 og vi sover og slumret i posen. Vi må flytte telta. Været skal ta seg mer opp og vinden har snudd. Dette gjøres for å ikke blåse i stykker teltene. Etter dette tasset vi opp til stasjonen for å sjekke den ut. Det er så mye snø rundt at vi så bare øverste delen, samt inngangsdøra. Frem med tau, karabiner og isskruer. Vi firet oss ned og bort til inngangen. Snøen hadde brutt opp døra, de første meterne må vi åle oss mellom snø og tak for å komme helt inn. Fant trappa som går opp til domen og ned 4 etasjer! Inne var det kontorer, messe, bar, idrettshall, soverom, kjøkken og verksted. For en kul plass! Vi, som noen få andre, skrev navnene våre med kritt på veggen i baren. Det ble en P

- Jeg gikk først, og da jeg hadde tatt tre-fire skritt over elva kløna jeg og sklei. Bare lua var tørr.

seremoni i domen, før vi gikk i baren for å spille biljard og røyke sigar.» QQ

-Det var surrealistisk. Alt står igjen der. Personlige eiendeler, møbler, mat, bestikk på spisebordet, kontor … Det var et lite samfunn, for de bodde der i lange perioder. Det ble en veldig spesiell opplevelse jeg ikke kommer til å glemme, sier Robert. -Vi gikk inn og alt var frosset, men det så ut som noen var der i går. Besøket markerte også at vi var halvveis i turen. Vi spilte biljard i baren deres og jeg tok med meg en dorull fra 1989, humrer Frøydis. Den andre opplevelsen veteranene

satte spesielt pris på var siste del av turen ned den flotte Austmannadalen. -Det ble en sterk opplevelse da vi gikk ned dalen. Vi visste vi skulle ta på vanlige sko, og det var veldig rart å se stein, lyng, fjell og mose igjen, sier Frøydis -Men det sterkeste var kanskje lukta av lyng, legger Robert til. Han fikk også oppfylt en drøm da de kunne fiske i elva i dalen. -Det gjorde turen komplett. Vi fant en fin kulp, og jeg hadde drømt om å fiske grønlandsrøye Men det var litt sent på høsten, så vi visste ikke om det var fisk. Det viste det seg å være. Faktisk fikk vi fisk på 1-2 kg på hvert kast. Det var fantastisk å få oppleve det, sier han.

Da veteranene kom videre nedover

dalen fikk de øye på en liten camp. -Vi hadde jo ikke sett andre enn oss selv, så vi gikk dit for å hilse på. Det var inuitter som var på reinsdyrjakt og hadde med både kjerring og unger. Da vi kom fram braste det inn en kar som hadde skåret seg i fingeren. Thomas er sykepleier, så han hjalp til med å lappe han sammen. Karen var veldig fornøyd med å få hjelp, og ga oss som takk en reinsdyrbog, løk og poteter. Den kvelden hadde vi et kjempemåltid, minnes Robert. Det var imidlertid fremdeles fersk mat, samt en varm dusj, som sto høyest på ønskelista da veteranene hadde gjort unna siste partiet av turen.

-Vi hadde brukt mange dager på å drømme om mat. Da vi ble henta i båten fikk vi brus og pizza. Sånne kontraster unner jeg alle å oppleve. Det å nyte det gode liv når du har frosset litt, vært borte fra godsaker osv. Det kjennes særdeles godt, sier Frøydis. Vel tilbake, håper hun nå at de kan få

satt fokus på veteransaken. -En veteran er en ressurs – en person som er villig til å ofre noe, en som reiser ut på vegne av nasjonen. Det ligger noe ekstra bak dette; først er det en grundig seleksjon, kursing og opptrening, før man reiser ut. Å være en veteran er et kvalitetsstempel, og

det er noe du opplever som person. De fleste føler på et samhold. Og det betyr at man utvikler personlige egenskaper og verdier som å ta vare på gjengen, ofre noe, samhold, lederskap, lojalitet og få ting til å virke. Dette er noe vi kan ta med oss i små og store situasjoner – det å være en god kollega, gjenkjenne reaksjoner og takle krevende situasjoner, påpeker hun. Grønlandsgjengen skal nå jobbe vi-

dere med prosjektet, forteller de. Tanken er å lage en dokumentar om turen, samt å holde foredrag hvor pengene skal gå til Stiftelsen veteranhjelp. Både Robert og Frøydis anbefaler andre å kaste seg på om de får mulig-

het til en slik type tur. -Jeg tror det er veldig fint å ha et mål å jobbe mot. Jeg trenger det for min egen del, sier Robert, men legger til at frem til jul skal han konsentrere seg om å pleie familieforhold. -Nansen sa «hvordan kan de som

ikke har opplevd kulde, sette pris på varme». Det synes jeg er en fin beskrivelse. Og det kan egentlig bare være noe så enkelt som å ta seg en joggetur i regnet, og ta seg en varm dusj etterpå. Det handler om å kjenne på kontrastene, avslutter Frøydis.

Exit Afghanistan:

De siste soldatene

V E T E R A N O KTO B E R 2 0 2 1

Da nesten alle andre reiste hjem fra Afghanistan, ble personellet på feltsykehuset i Kabul igjen. Samtidig gjorde soldater fra Hærens hurtige reaksjonsstyrke og Forsvarets spesialkommando seg klare for å reise ned. Forsvarets siste uker i Afghanistan ble hektisk og preget av uro, men også mestring, ifølge sjefen for feltsykehuset, Bent Salberg.

anitetspersonellet kom til Afghanistan 15. mars og skulle egentlig reise hjem i midten av oktober. I april bestemte USA og Nato å trekke seg ut. - Det var en del frem og tilbake. Først fikk vi beskjed om at vi skulle hjem i juni, og så rett etter det smalt, 26. august. Men så ble det sånn at vi ble enda litt lenger. Det var jo behov for det, sier Salberg. Feltsykehuset var i utgangspunktet et multinasjonalt sykehus, som Norge tok over ledelsen av 1. april i fjor. Midt i pandemien. Da var både Albania, Romania, Tsjekkia, Australia og Norge der. På grunn av pandemien var det også noen amerikanere igjen. Utover våren og sommeren dro den

ene nasjonen etter den andre hjem. Så kom forespørselen fra USA, og Norge ble bedt om å bli. Feltsykehuset fikk samtidig overført en del amerikansk helsepersonell fra en annen base. I slutten av juni var det bare nordmenn og amerikanere igjen. Spørsmålet om sykehuset skulle ha amerikansk eller norsk sjef kom opp. De landet på norsk, og Bent Salberg. - Det var jo litt spesielt at vi gikk fra å

være et Nato-sykehus til å inngå i en amerikansk kommandokjede. Men vi merket egentlig ikke så mye til det, utover at jeg rapporterte til en amerikansk oberst. - At mange hadde begynt å reise hjem merket vi egentlig best i matkøen, for den ble kortere, ler Salberg. - Vi merket jo at det var færre, men det var fortsatt en del folk igjen på basen den dagen Kabul falt. På grunn av pandemien hadde kon-

tingenten helt fra starten plass ved basesjefens bord under møter. - Det var etterretningsbriefer fire ganger i uka. Så vi skjønte fort at 1. mai var en viktig dato. Vi forberedte oss på at Taliban skulle bli litt «ivrigere» da. Og det ble de. Vi ble fortalt at sånn er det hvert år, de har en «våroffensensiv». Men så tok det på en måte aldri slutt. Jeg dro hjem på leave 22. juli, og kom tilbake 3. august. På den tiden hadde sirkelen rundt Kabul blitt enda mindre. Men vi måtte jo bare stole på etterretningen. Bare et par dager før Kabul falt, ble vi fortalt at «ja, de er veldig nærme, men Kabul tror vi holder i 60 - 90 dager.» Men når det hele drukner i verdenspolitikk, så ble det jo aldri noe kamp. De kom bare rullende inn, sier Salberg.

Det ble raskt kaotisk på basen den dagen. Alle lands ambassadepersonell søkte dit for tilflukt, med noen veldig få unntak. En enorm evakueringsoperasjon ble satt i gang. Det førte til at store folkemasser samlet seg rundt avgangsportene til leiren i håp om at de også skulle bli evakuert. Ganske snart ble det bestemt at privatpersoner, ambassaden og annet norsk personell, med unntak av feltsykehuset og en del annet nøkkelpersonell, skulle ut av Afghanistan. - At norske privatpersoner fikk beskjed om å reise hjem, var ikke så overraskende. Det var mest spesielt da ambassadepersonellet dro. De bodde hos oss en natt. Vi sørget for at de hadde rom og et sted og sove. Men da avgjørelsen falt om at de skulle hjem, gikk det forholdsvis raskt til de satt på en dansk Hercules på vei til Pakistan. Så det var litt spesielt. Da tenkte vi at nå blir det vanskelig å få nordmenn ut herfra. Samtidig med at de fem nordmennene på ambassaden reiste, sendte jeg hjem det kirurgiske teamet. Det var for å redusere det norske fotavtrykket. Det var nok kirurgiske team på plassen, så vi hadde ikke så stort behov for at de var der. Tanken min var at hvis det verste skjer, er det bedre at vi er 30 nordmenn igjen, og ikke 40, sier P

O KTO B E R 2 0 2 1 V E T E R A N

QQ han.

Informasjon om hva som utfoldet seg bare noen meter unna fikk de i stor grad fra nettaviser, som alle andre. - Og så begynte vi å merke at det

kom flere pasienter. Det var i utgangspunktet en rolig base og vi hadde begrenset med pasienter. Da vi først kom ned var det stort sett afghanske regjeringssoldater, spesielt fra spesialstyrkene, som kom inn med skuddskader og splintskader etter kamp med Taliban. I tillegg så var det noen som hadde blitt skadet av veibomber, såkalte IED-er. Men nå begynte folk å

- Vi kom ned til et helt annet oppdrag enn det vi trodde. Det var tusenvis av desperate mennesker som ville ut.

komme inn med alt fra klemskader, til fallskader og faktisk noen skuddskader også. For selv om folk ikke ble skutt på, så ble det skutt i lufta for å prøve å kontrollere menneskemassen, og de kulene ramler jo ned til slutt. Vi hadde heldigvis ingen alvorlige skader i forbindelse med akkurat det, men det var for eksempel en som følte at han hadde fått noe i ryggen. Og det stemte jo. Han hadde blitt truffet av en kule på vei ned. Men kirurgen ønsket ikke å gå inn og fjerne den sånn som den lå, så han fikk beskjed om at den kom til å finne veien ut selv i løpet av et par år, sier Salberg. Og så kom barna. - Det er faktisk litt

rart å snakke om. Da bomben smalt 26. august skadet den hundrevis og vi

tok imot 62 pasienter, og der var det jo også barn, men det var, i hvert fall for meg, uproblematisk. Vi er på et sykehus og forventer at de som kommer inn er syke eller skadet, også barn. Men de første dagene da evakueringen startet fikk vi inn foreldreløse barn, som vi måtte ta oss av, som var helt friske. De trengte mat og varme og trygghet. Og det syns jeg var mye mer utfordrende, sier han. Ett bilde, av en soldat som løfter opp en baby, gikk verden rundt, og ble et symbol på hva som utfoldet seg i Afghanistan i disse dagene. – Den babyen ble gjenforent med faren sin samme dag. De barna som ble sendt til Norge har også nesten utelukkende blitt gjenforent med foreldrene sine, har jeg blitt fortalt, sier Salberg. Siden fredag 13. august hadde For-

svarets spesialkommando fulgt situasjonen nøye fra Rena leir, og gjort seg klare til å reise ved behov. Søndag kveld, noen timer etter at Taliban rykket inn i Kabul, ble beslutningen tatt. I underkant av 20 soldater gjorde seg klare til avreise. Det var bare noen uker etter at de kom hjem fra avsluttet oppdrag i Afghanistan. Scenarioet som ventet dem på flyplassen var de derimot ikke forberedt på. Det var skrikende babyer, voksne og barn som krabbet over hverandre i en desperat kamp for å komme i sikkerhet, slåsskamper og dytting. – Vi kom ned til et helt annet oppdrag enn det vi trodde. Det var tusenvis av desperate mennesker som ville ut. Vi var med på å plukke ut de som skulle fraktes til Norge. Deretter skulle vi få dem fra inngangene og til flyene, sa en av spesialkommandosoldatene senere til NRK. Blant dem de foreldreløse barna.

Også for spesialkommandosoldatene var det barna som gjorde mest inntrykk. - Det er vondt å se barn som ikke har det bra. Vi valgte å ta med barn uten foreldrene fordi vi mente det var til barnets beste. Det var den måten som gjorde det mest sannsynlig at de senere kunne gjenforenes med familiene sine. På tidspunktet da

Forsvarsminister Frank BakkeJensen og Bent Salberg under regjeringens mottakelse på Akershus slott, for de som var med på luftbroen og evakueringen ut av Kabul.

V E T E R A N O KTO B E R 2 0 2 1

beslutningen ble tatt var det ingen andre alternativer. - Vi forsøkte å ta vare på dem så godt vi kunne. Det var et sterkt møte med flere av barna. Vi kunne se det i øynene deres. De hadde vært gjennom traumatiske opplevelser. De var redde og usikre. Det preget flere av oss, det er klart, sier en annen. Noen av soldatene fra Forsvarets spe-

sialkommando ble sendt til Tbilisi i Georgia, hvor det ble etablert et mottakssenter. Hit kom også over femti soldater fra Hærens hurtige reaksjonsstyrker. De rykket ut på få timer 18.

Kun det norske og amerikanske flagget igjen i flaggborgen inne på KAIA 29. august..

Ett bilde, av en soldat som løfter opp en baby, gikk verden rundt, og ble et symbol på hva som utfoldet seg i Afghanistan i disse dagene

august. I løpet av en intens uke tok de imot flere hundre Kabul-evakuerte. – Vi har møtt veldig mange barn som vi ikke engang kan forestille oss hva har vært gjennom de siste dagene. Flere er foreldreløse. Det gjør noe med deg, men det er det mest meningsfulle jeg har vært med på i karrieren, fortalte Morten Neby Løvlien til Forsvarets Forum. Han var sjef for sanitetsbidraget i Task Force Tbilisi. Med barn på halvannet år hjemme var det ekstra spesielt å se alle barna komme ut av flyene, og inn på det norske mottaket på flyplassen. Dette er ikke et oppdrag de har P

O KTO B E R 2 0 2 1 V E T E R A N

trent på. Her var det menneskelige aspektet vel så viktig som den militære utdannelsen. Det handlet om å gi utslitte mennesker trygghet og la utslitte voksne få sove et par timer før de skulle videre med neste fly. Det ga soldatene dem ved å leke og passe på barna deres, beskriver Løvlien. – Det har vært godt å være en liten del av å gi disse menneskene en ny mulighet. De kommer til å få en helt annen hverdag og trygghet fremover, sier han. QQ

På oppdrag fra Utenriksdeparte-

mentet bisto Forsvaret med å evakuere rett over 1100 sivile fra Afghanistan til Norge. Men det stoppet brått opp. 26. august smeller det i Kabul. Selvmordsbombere angrep en inngangsport og et hotell utenfor flyplassen. Nærmere 200 ble drept, blant dem amerikanske og britiske soldater, som jobbet med evakueringen. Forsvarsminister Frank Bakke-Jensen innkalte til pressekonferanse samme dag: «I ettermiddag skjedde det vi har fryktet, da minst to bomber gikk av utenfor flyplassen i Kabul. Det er tragisk å se konsekvensene av slike angrep mot sivile i en fortvilet situasjon. Samtidig er jeg takknemlig for at det norske personellet er i god behold. Det norskledede feltsykehuset og alt tilgjengelig sanitetspersonell er mobilisert for å ta imot skadde. De står i en enda mer krevende situasjon nå, enn det vi tidligere har omtalt som en kaotisk og krevende situasjon. Jeg vet at de gjør alt de kan for å redde liv og bidra til å hjelpe de skadde. Det er vanskelig å beskrive hva de står oppe i nå, men det er ingen tvil om at de gjør en formidabel innsats under ekstremt vanskelige forhold,» innleder han. I Kabul satt Bent Salberg i møte da

bomben gikk av. - Det var en helt vanlig dag. På sykehuset vårt holdt spesialsoldatene fra Rena til, i tillegg til Politiets utlendingsenhet og utrykningsteamet til utenriksenheten. De drev sin evakueringsoperasjon, og vi støttet dem, det hadde vi gjort siden den operasjonen

startet. Det hadde blitt rutine at vi var med på sjef Forsvarets operative hovedkvarter, Yngve Odlo, sin daglige brif. Jeg og nestkommanderende (NK) Markus Jagersten, satt på den brifen, og fikk faktisk ikke med oss at det smalt, forteller han. Det tok ikke lang tid før noen kom og varslet om at det hadde gått av en bombe. Pasientene var allerede på vei inn. - Jeg unmutet meg selv, og sa til Odlo at «general, det har smelt, vi må på jobb.» Han ønsket oss lykke til, og så gikk jeg og NK rett til mottaket. Jeg gikk innom kontoret for å legge fra meg noen papirer, og da jeg kom til mottaket hadde de første døde og

- Vi har møtt veldig mange barn som vi ikke engang kan forestille oss hva har vært gjennom de siste dagene.

hardt skadde kommet. Da er det litt spesielt å være sjef, for da har du ikke en klar oppgave, bortsett fra å sørge for at ting går i orden. Det var godt å se at det var lite vi trengte å gjøre annet enn for eksempel å finne et sted å legge de døde kroppene. Det var en ting vi ikke hadde tenkt på da vi trente og øvde på situasjoner. Det høres kanskje morbid ut å si det, men jeg ble ganske raskt veldig fornøyd med at sykehuset klarte å gjøre jobben sin. Selv om det selvsagt var ekstremt hektisk. Hvis man ikke hadde sett det før, ville det sikkert fremstått som veldig kaotisk. Men de kirurgiske teamene sto ved hver sin seng og holdt på med pasienter. De fikk de som trengte det raskt inn på operasjons-

salen. Vi hadde heldigvis en del pasienter som ikke trengte umiddelbart tilsyn også. Det ble ganske fullt. Det kom i tillegg folk som ønsket å bidra. Det var sanitetspersonell som ble stående på utsiden av sykehuset i mange timer uten å få lov til å hjelpe, fordi det allerede var personell til stede som kunne håndtere de som kom inn, sier Salberg. I Norge fikk også operasjonsledelsen i Forsvarets spesialkommando raskt melding om angrepet. Heldigvis hadde den norske styrken

oppfattet den økende terrorfaren, og trukket seg tilbake til en annen inngang på flyplassen. Selv om spesialkommandosoldatene var lettet over ikke å ha blitt rammet av terroren selv,

Kabul, Afghanistan.

var det tungt å forlate alle de ikke rakk å evakuere. Norske myndigheter meldte samme dag at de stanset evakueringsoperasjonen. – Det er vanskelig å tenke på det nå. Vi skulle så gjerne fått ut alle. Det var både barn, kvinner, menn og gamle som ble igjen. Vi greide ikke å evakuere dem. På et tidspunkt på natta gikk Bent

Salberg og la seg. - Jeg sa til NK at en av oss må klare å jobbe i morgen, og vi ble enige om at det ble meg. Og jeg sovna. Da var jeg glad for at jeg hadde vært ute før, hvis ikke hadde jeg nok ikke klart det. Vi hadde selvfølgelig i bakhodet at det kunne skje noe mer, men det ville uansett være viktig at

noen var uthvilt. Det var ren logikk. Men det gikk jo bra. Da jeg sto opp neste morgen og gikk på sykehuset var det bare to pasienter igjen, og de gikk med det tredje og siste medevac-flyet som hadde kommet. Da var egentlig jobben gjort for vår del, 15 timer etter at det smalt, sier Salberg. - Akkurat da følte jeg meg som Nils Arne Eggen, da Rosenborg vant 13 seriemesterskap på rad. Vi lyktes så veldig bra. Samtidig tenkte jeg på de som ikke var helsepersonell i staben vår spesielt, og det å ivareta personellet. Vi hadde en gjennomgang av hva som hadde skjedd, for å få ned noen kjappe læringspunkter med en gang. Salberg var aldri bekymret for at arbeidsmengden og presset på personellet

- Akkurat da følte jeg meg som Nils Arne Eggen, da Rosenborg vant 13 seriemesterskap på rad skulle bli for mye. Nei, dette hadde vi trent på, det var derfor vi var der. Det er klart at hvis det hadde kommet en slik situasjon hver dag eller flere ganger i uka, over en lengre periode, da kunne jeg P

Sanitetsbidragets tredje kontingent mottar Forsvarets operasjonsmedalje for innsatsen i Afghanistan. Styrkesjef Oberstløytnant Bent Anders Salberg ga alle soldatene en kjempeklem under oppstillingen på Akershus festning. Foto: FMS

begynt å bekymre meg for det. Men det var jo de siste to ukene vi var der at vi hadde mye å gjøre. Så jeg var aldri redd for robustheten til sykehuset, nei. Det jeg sitter igjen med, og som jeg virkelig mener at personellet bør sitte igjen med også, er mestringsfølelse. Det har jeg sagt til dem også, og at vi lyktes når det gjaldt som mest. Den følelsen er bare god. Og så har vi selvfølgelig sett ting, og luktet ting og hørt ting som ingen egentlig bør se,høre eller lukte, men det tenker jeg er en erfaring som ingen kommer til å ha vondt av. Vi tok imot tolv soldater som døde der og da, det var amerikanere, og de hadde personell som tok seg av identifiseringsarbeidet, så det slapp vi. Det var en soldat som døde etter at han kom på sykehuset, men han hadde nok ikke overlevd om han hadde kommet til Ullevål eller St. Olavs eller hvor det måtte være, for å si det sånn. Skadene var så massive. Selvsagt må sanitetspersonell være i stand til å takle sånne inntrykk, ellers må du finne deg noe annet å gjøre. Men vi hadde også logistikkpersonell, rørlegger, elektriker, systemtekniker og så videre, som har sin naturlige del i vår masseskadeplan. De er i mindre QQ

grad trent, eller de har i mindre grad vært utsatt for sånne inntrykk før. Da vi kom hjem var vi sammen i tre-fire dager. Mitt inntrykk er at de kommer til å klare seg bra. Jeg er ikke redd for at de kommer til å sove dårligere om natta senere i livet på grunn av disse opplevelsene. Og hvis de gjør det har Forsvaret personell som kan hjelpe dem med å rydde i de tankene. Vi hadde jo ikke klart å gjøre det vi gjorde hvis ikke de hadde vært der, for det var de som sørget for at vi hadde vann og strøm. Det er vanskelig å drive et sykehus uten det, sier han. Som alle andre fulgte personellet med på situasjonen via media. Hjemme satt familiene deres og gjorde det samme, og ble naturlig nok bekymret.

- Mitt inntrykk er at de kommer til å klare seg bra. Jeg er ikke redd for at de kommer til å sove dårligere om natta senere i livet på grunn av disse opplevelsene.

Jeg facetimet med dem hjemme nes-

ten daglig, og det tror jeg mange gjorde. Det er klart de var bekymra. Og så var det noen som trodde på oss når vi sa at vi var trygge, og så var det noen som ikke trodde på det; eller hvis de trodde på det, så var de bekymra allikevel. Det er jo forståelig. Alle pårørende var nok glade da vi kom hjem, sier Salberg.

Det var en del tiltak i sving for å iva-

reta og informere de pårørende. - For det første hadde vi sendt reisebrev underveis, så vi hadde mailen til de nærmeste på den måten. Og det brukte jeg aktivt og sendte oppdateringer ofte de siste ukene, for å prøve å berolige om at vi fortsatt var trygge. I tillegg har Forsvaret sitt pårørendeprogram. Vi hadde en familiekontakt i

Forsvarets sanitet som fulgte opp underveis. Hun var til og med på besøk hos noen familier, men først og fremst var oppgaven å informere. Vi hadde en familiesamling før vi dro ut, og i sommer hadde vi en digital omvisning på sykehuset, sånn at de pårørende fikk se hvor vi jobbet. Og så hadde vi en digital familiesamling 17. august hvor alle som ville, kunne være med. Etter min mening fikk de hjemme god oppfølging. Men det beste for bekymrede pårørende er jo at vi alle kommer hjem, selvfølgelig. Det var mange som syns det var godt. Mandag 30. august landet Salberg

og resten av det norske personellet på Gardermoen. Rundt 100 norske soldater kom hjem fra Afghanistan og den norske basen i Tbilisi i løpet av kvelden og natta. Dermed var 20 år med norsk tilstedeværelse i Afghanistan avsluttet. - Det er nok mange som er, og meg selv inkludert, litt rastløse. Dette vet jeg jo også fra å ha vært ute tidligere. Vi har hatt psykologsamtale, brifer og alle sammen har fått informasjon om at «ja, du kan bli rastløs, det kan være vanskelig å sove godt, og det er lov å stille seg noen spørsmål om meningen med livet.» Alt dette er vanlige reaksjoner. Vi var på etterlanding litt lenger enn vanlig, og det tror jeg var veldig bra. - Jeg er veldig imponert over alle som har vært ute. Spesielt over de som var ute for første gang. Det var en del helsepersonell som ikke hadde militær bakgrunn da de dro ut. Når vi rekrutterer leger og sykepleiere er det et krav om at alle som drar i intops skal ha grunnleggende soldatutdanning, men hadde vi stått beinhardt på det, hadde det vært vanskelig å få tak i nok leger og sykepleiere. Det fins heldigvis de som er villig til å dra uansett. Og jeg blir veldig imponert når de står i noe sånt og takler det. At de gjør jobben sin, det forventer jeg, men at de er så velfungerende i en så spent situasjon som det de sto i da, det er imponerende.

Soldater fra Brigade Nord er på Tblisi Internasjonale flyplass og bistår i arbeidet med evakueringen av sivile ut av Kabul.

Den norske fregatten KNM «Fridtjof Nansen» kastet 25. august loss for siste gang i Norge på ni måneder. Fregatten skal ta del i den amerikanske hangarskipsstyrken «USS Harry S. Truman Carrier Strike Group», underlagt den amerikanske marinens sjette flåte. Her skal norske styrker trenes opp til å kunne utføre oppdrag med amerikanske styrker fra november til april neste år. Oppdraget er først og fremst å vise tilstedeværelse, men skulle det bli behov, kan også flåtegruppen bidra i en krisesituasjon. Foto: FMS

Forsvarets nye veteraninspektør Vi sendte NVIOs generalsekretær, Bjørn Robert Dahl, ut som reporter for å intervjue Forsvarets nye veteraninspektør, Morten Henriksen. Det ble en samtale om hvem som er veteraner, og hvem som ikke er det, om anerkjennelse og ivaretakelse - men er det egentlig er noe å snakke om?

eteraninspektøren har fått seg nye bukser. – Blå, sier han. Jeg har mest gått i grønt, så det er hyggelig å være tilbake i blått. Selv om, kvaliteten på disse buksene er ikke noe særlig. Han drar litt i stoffet. Som for å understreke at han ikke snakker metaforisk om den nye jobben, legger han til: - Jeg er veldig fornøyd med å være veteraninspektør. Bjørn Robert (BR): Hvorfor fikk du egentlig jobben?

V E T E R A N O KTO B E R 2 0 2 1

Morten Henriksen (MH): En forutsetning for å få jobben i det hele tatt er naturlig nok at du er veteran. Det må ligge bunn. Jeg har jobbet litt med veteransaken tidligere. Men det er vel en kombinasjon av personlige egenskaper og bakgrunn, tenker jeg. Jeg har en del ledererfaring etter hvert. Jeg har internasjonal tjeneste både fra stab og fra operativ avdeling. BR: Og den beste egenskapen du tar med deg er …? MH: Det er lederskap, vil jeg si. BR: Stillingen ble i utgangspunktet lyst ut som sjef Forsvarets veterantjeneste,

og så ble den, til vår glede, også til veteraninspektør. Har du reflektert noe over hva det innebærer å være veteraninspektør, både nasjonalt og internasjonalt? MH: Jeg er også veldig glad for at man snudde og tok tilbake veteraninspektørtittelen. Ikke fordi jeg tror det i seg selv gjør så mye, i og med at instruksen var den samme, men fordi det som ligger implisitt i inspektørfunksjonen er at jeg har en inspeksjonsrett i forhold til den aktiviteten som foregår ut i Driftsenhetene i Forsvaret (DIF). Jeg har ikke noen mulighet til å pålegge DIFene noe, men de kan ikke nekte meg å komme å se hva de driver med. Internasjonalt er det kanskje mer det at de har justert ned graden. Den gikk fra en generalmajor-/brigaderstilling til oberst. Det Forsvarssjefen sa til meg var at han ikke ønsker at dette skal være en siste stilling før man pensjonerer seg. Det skal være en stilling for folk som vil opp og fram. Om det gjelder meg, det skal ikke jeg si noe om, men det var i hvert fall det han sa; at han ønsker en sulten oberst inn og ikke noen som parkerer seg før de går av med pensjon. BR: Ofte hører jeg at folk snakker om «veteransaken», og «veteranarbeid». Det er ord som egentlig er vanskelig å definere. Hva legger du i disse uttrykkene? MH: Jeg tror vi må være tro mot hvorfor Forsvaret har en veterantjeneste, og hvorfor det regimet som vi har bygd opp har kommet på plass. Og det er i forhold til anerkjennelse, ivaretakelse og veteranene våre fra internasjonale operasjoner. Samtidig er diskusjonen som har gått det siste halvåret om hvem som egentlig er veteran, en vanskelig diskusjon. [I en kronikk i Forsvarets Forum 20. mai, skrev forsvarssjefen at «Alle som har tjenestegjort i Forsvaret er veteraner». Red.anm.] MH: Jeg har naturlig nok diskutert dette med Forsvarssjefen. Og han må

selvfølgelig få mene det, og andre står fritt til å mene noe annet. Jeg eier ikke veteranbegrepet. Men det er forskjell på hvilke rettigheter du har. For meg er veteraninstituttet, i forhold til hva som er veteraninspektørens ansvar, veteraner fra internasjonale operasjoner. Og så er jeg personlig av den oppfatning at hvis alle er veteraner, så er ingen veteraner. BR: EFP 7 som ble sendt ut i fjor, før stortingsmeldingen, er per definisjon veteraner. EFP8 og 9 er derimot ikke veteraner. [Under toppmøtet i Warszawa i 2016 besluttet NATO å forsterke sitt militære nærvær i Baltikum og Polen. Nærværet heter enhanced Forward Presence (eFP) og er et defensivt og beroligende tiltak. I følge Forsvaret.no er EFP en sentral del av NATOs kollektive forsvar og avskrekking i regionen. Før Stortingsmelding 15 ble eFP definert som en internasjonal operasjon, og soldatene derfra hadde dermed status, og de samme rettigheter, som andre veteraner. I stortingsmeldingen ble eFP omkategorisert til internasjonal innsats. Dermed faller personellet som tjenestegjør i eFP etter melding 15 utenfor veteranbegrepet. Red.anm.]. Føles urettferdig

BR: Du ser problemstillingen? Det er en skjevhet der. MH: Det kan forklares sånn rent politisk, men moralsk er det kanskje litt vanskelig å … BR: Og da skjønner du at en del av soldatene synes at de politiske definisjonene ikke alltid treffer? MH: Ja, og det kan jeg også være enig i. Du reiser ut, du har opptreningstid, du er borte fra familien, du gjør det samme, men det er ikke internasjonal operasjon per definisjon. Det føles urettferdig, men verden er et urettferdig sted, da. BR: Men den skjevheten er noe vi jobber for å få justert, er det noe dere jobber for? MH: Det er mål i seg selv at folk skal føle seg mest mulig rettferdig behandlet. Men jeg har mitt mandat og P

O KTO B E R 2 0 2 1 V E T E R A N

mitt ansvarsområde. Jeg kan ikke ta innover meg alle mulige problemstillinger. Vi har diskutert om vi kan bruke alt det vi har lært og alle verktøyene vi har fra veteraner i internasjonale operasjoner til å gi anerkjennelse og støtte til andre grupper. Og det kan vi jo sikkert, men det er også et ressursspørsmål. Skal vi inkludere veldig mange flere i forhold til Bæreia eller til etterlandinger, mellomlandinger og alt det, så koster det penger. Og så mener jeg i forhold til veteraner som er stadig tjenestegjørende at DIFene må ta større ansvar for sitt eget personell. BR: Veteraner er definert som alle som har tjenestegjort i en internasjonal operasjon. Hva med afghanerne som nå har kommet til landet og har hatt et arbeidsforhold for Norge? Er de veteraner? MH: Ikke norske veteraner, nei. Jeg tror ikke det er noe som kommer til å komme opp som veteransak. Jeg ser at vi kan ha et moralsk ansvar. Mange av dem tok vare på oss når vi var der borte, og da har vi et ansvar for å hjelpe og støtte. Men det er ikke primært det norske Forsvarets ansvar, det er det norske samfunnets ansvar. Samtidig har vi mennesker i vår organisasjon som har jobbet med disse når de var ute, og for noen av dem vil det forhåpentligvis være naturlig å hjelpe dem med å føle seg litt mer hjemme. Vi kan være en slags samfunnslos. De blir spredd over hele landet, og vi har veteraner i alle kommuner. NVIO er landsdekkende, så kanskje vi kan få til noe der, på frivillig basis selvfølgelig. BR: Jeg syns det er spennende forslag, samtidig er det viktig at også frivillige veteraner har noen holdepunkter, hvis de skal ha en aktiv rolle i å lose afghanerne inn i samfunnet. QQ

Har forventninger

BR: Du har tidligere sagt at du syns det er vel mange veteranorganisasjoner. Det er jo jeg helt enig i. Men hvordan ser du for deg at vi ikke bare kan jobbe

- Du reiser ut, du har opptreningstid, du er borte fra familien, du gjør det samme, men det er ikke internasjonal operasjon per definisjon. Det føles urettferdig, men verden er et urettferdig sted, da. mer sammen, men faktisk redusere antallet organisasjoner? MH: Jeg har jo ikke noe makt og myndighet over dere, dere er frivillige organisasjoner og styrer dere selv. Men jeg kan være tydelig på hvilke forventninger jeg har, og jeg er først og fremst opptatt av at vi har fokuset på veteranene og veteranfamilien, og ikke organisasjonene. For hvis man kan samle seg om hva som er bra for veteranene og familiene så kan man ha fellesprosjekter. Når det kommer inn søknader om økonomisk støtte til prosjekter kommer jeg til å være mer positiv til fellesprosjekter enn enkeltprosjekter. Tilskuddsmidlene er det eneste virkemiddelet jeg har. BR: Når vi er inne på økonomi, hvordan ser du for deg utviklingen nå som vi produserer færre veteraner? MH: Vår hovedoppgave på det feltet blir å opprettholde den politiske bevisstheten rundt veteranene. Selv om vi produserer færre veteraner nå, så må vi huske på de vi har. Det er ikke noe grunnlag for å redusere arbeidet vi driver med. Og jeg tenker det er veldig viktig det arbeidet som foregår gjennom forskning og utvikling nå. Det er fokus på veteraner og veteranfamilien. Hvordan går det på kort og lang sikt? Hvordan er det for de nye veteranene kontra Libanon-veteranene. Så, nei, jeg ser ikke at det skulle komme noe mindre økonomisk støtte fra politisk hold, så lenge vi klarer å holde bevisstheten rundt veteranarbeidet, og det arbeidet, som ikke minst, de frivillige gjør ute. Men det kan nok bli en tøffere jobb for oss alle sammen, å holde

dette oppe på den politiske agendaen når vi ikke har så mange ute. BR: Vi har hatt noen ganske konkrete politiske planer, handlingsplanen og oppfølgingsplanen hadde helt spesifikke tiltak. Så fikk vi Stortingsmelding 15 i fjor, som har tre prioritetsområder. Hvordan påvirker det din hverdag å gå fra å ha konkrete tiltak til å bare har noen prioriterte områder? MH: Det er både fordeler og ulemper ved det. Det gir større frihet, samtidig er det vanskeligere å være konkret på spørsmålet om «hva er det vi skal oppnå?». Nå har Forsvarsdepartementet sagt at det skal komme en handlingsplan på bakgrunn av stortingsmeldingen. Jeg tror vi alle vil være tjent med at vi får operasjonalisert de tre områdene litt mer. BR: Vi har vært litt på Forsvarsministeren angående det. Både NVIO og SIOPS har sagt at vi må få en konkret plan, med noen tidslinjer. For det er det de også kan måle på. Og det er sånn vi kan måle politisk støtte i forhold til hva de vil oppnå. Det er som du var inne på, ja, man står friere, men samtidig har man svært få holdepunkter. Og politisk sett er det vanskelig å få hengt bjella på sauen. En konkretisering tror jeg vil hjelpe veteranarbeidet generelt, det vil hjelpe Forsvaret med å signalisere hva man ønsker midler til, og ikke minst så kan vi holde politikerne ansvarlig for det de har sagt at de skal gjøre. Bedre gehør

MH: Opplever dere at dere får gehør for veteransaken på politisk nivå?

- For meg er veteraninstituttet, i forhold til hva som er veteraninspektørens ansvar, veteraner fra internasjonale operasjoner. BR: Nja, jeg får dra litt på det. Da jeg tok over, sa jeg at den største utfordringen til NVIO var synlighet. Og det har vi jobbet en del med, og vi får nå en del spørsmål fra politisk hold direkte fra partiene. Vi jobber godt sammen med Forsvarsdepartementet, og der har vi alltid fått høringsutkast og så videre. Så det opplever jeg fungerer veldig fint. Det jeg har litt mindre tro på er det interdepartementale samarbeidet (IDA). MH: Den sivile sektoren har selvfølgelig mange andre interesser og priorite-

ringsområder. Og selv om veteransaken er det viktigste for oss, så er det en liten gruppe i det store samfunnet, som konkurrerer om begrensede ressurser. Så vi må huske det store bildet. Men jeg er helt enig med deg. Og det er noe av det jeg kommer til å jobbe mest med og, den synliggjøringen ut mot statsforvalter, kommuner, helsevesenet etc. Men det er eksempler på at det kommer konkrete ting ut av det også. Denne uka hadde for eksempel Bufetat et internt opplæringsseminar, hvor de diskuterte veteraner og veteranfamilien spesielt. Og en av de tingene som kom ut av det er at de kommer til å prioritere parsamtaler før utreise. Og de kommer til å prioritere Forsvarets personell før andre grupper. Så det går an å få det til, men det det skorter på er kunnskap om veteraner og veteranfamilien. Hva er det som er så spesielt med det? Og den kunnskapen kan de bare få ved at vi er der, og er tilgjengelig og deler av den erfaringen vi har. Forskning viktig

BR: Og så tror jeg at mye av den forskningen man gjør på veteraner og veteranfamilier er overførbar til andre

etater, for eksempel utenrikstjenesten og nordsjøarbeidere, som er mye borte fra hjemmet. De som jobbet på Gjerdrum, de har vært i en veldig krevende situasjon, men de fleste kommer også ut av det og tar med seg noe positivt. Det å kunne vise at, ja, det er noen forskjeller, men det ligger en del forutsetninger i bunnen, som alle kan bruke. Og det samme må vi gjøre fra militært side. En «militær» PTSD er ikke noe annerledes enn en annen PTSD. MH: Ja, for det er det samme, er du depressiv, så er du depressiv, enten du er det med eller uten uniform. Og derfor er det også det sivile helsevesenet som skal stå for behandlingen. Veteranene skal bli møtt like bra, eventuelt like dårlig, som alle andre. BR: Hva med dem som er hjemme, kan Forsvaret gjøre ting bedre for dem som har behov for det? Insentivordningene har forsvunnet en del. I hvert fall de sentrale. Det er noe jeg har tatt opp med Tom Simonsen [personaldirektør/HR i Forsvarsdepartementet red.anm.]. Hva med å budsjettere med en del ting sentralt? For nå har man skjøvet alt ut til DIF-sjefen. Og det er ikke alle DIF-sjefene som er hundre prosent klar over det, og andre vil P

O KTO B E R 2 0 2 1 V E T E R A N

QQ ikke ta det ansvaret, sånn som jeg

leser dem. MH: Vi kan alltid gjøre ting bedre. Og en annen ting er jo at vi har veldig fokus på de som reiser ut i avdeling, men hva med dem som reiser ut som alene. Og hvor folk bor i områder hvor det ikke er noen militær avdeling i nærheten. Så ja, vi kan absolutt gjøre det bedre for de som er hjemme. BR: To ting som går igjen i veteranarbeid er anerkjennelse og ivaretakelse. Det har vært mye snakk om at veteranbegrepet har blitt sykeliggjort, og det er blitt gjort tiltak for å friskmelde det. I den konteksten, er egentlig «ivaretakelse» et godt begrep? MH: Det er jo et godt spørsmål. Det har jeg faktisk aldri tenkt på, men det ligger jo i det at man trengs å ivaretas. Og er du da en ressurs, hvis du må ivaretas? Nei, det er et godt poeng. Det er noe av utfordringen vi har, vi sier på en side at de veteranene som sliter skal få den hjelpen og støtten de trenger, men så ønsker vi også å fremheve at for de aller fleste så går det bra, og de er ressurssterke personer som bringer med seg positive erfaringer. Det som skjer er jo at vi dobbeltkommuniserer innholdet i veteranbegrepet. Og det er problematisk. 2021 et merkeår

BR: Hva om vi går over til anerkjennelse alene, og så sier vi at ivaretagelse ligger innunder det begrepet? Spørsmålet er jo om de som trenger hjelp, føler at ivaretakelsesbiten har druknet. Det er en interessant diskusjon, som vi kommer til å fortsette. 2021 var et merkeår for mange operasjoner. I 2022 kommer Jugoslavia og Balkan-operasjonene med runde tall. I år har det så langt ikke vært noen markeringer, delvis på grunn av pandemien, selvfølgelig, men kommer det til å komme noen markeringer neste år? HM: Vi har et gigantisk etterslep. Og vi skal prøve å ta igjen noe av det, selv om jeg ikke kan love at vi kan ta igjen

alt. Og det burde i hvert fall bli skrevet noe om det, så det får litt oppmerksomhet, så det er dårlig at vi ikke har fått til det. Intensjonen er å hedre de som hedres bør. Så det er ikke lagt på is, det er bare skjøvet på. BR: Vi laget blant annet en litt større sak i forbindelse med Libya-jubileet, men vi opplevde at det ikke var så mye interesse for det rundt om kring. Vi var blant annet i kontakt med luftforsvaret. Det er lett å tenke at dette fortsatt er betent, og at man fra militært hold fortsatt er litt redd for å si at «Ja, vi deltok i Libya, og det gjorde vi veldig bra». Debatt i ettertid

HM: Ja, jeg føler også at vi legger litt lokk på oss i forhold til den operasjonen. Libya-operasjonene ble gjenstand for en del debatt sånn i ettertid, og det er klart at ting ble ikke nødvendigvis noe bedre der nede. Så det er nok en operasjon som fortjener litt mer opp-

- Vi kan alltid gjøre ting bedre. Og en annen ting er jo at vi har veldig fokus på de som reiser ut i avdeling, men hva med dem som reiser ut som alene? merksomhet enn den har fått. Og så må vi tørre å være ærlige på at det er ikke alt vi gjør som ender opp som suksess heller. Og hvis vi bare legger lokk på det som burde være diskutert så mister vi en del læringspunkter, både for oss og for politikerne våre. BR: Og fra militær side ser jeg det litt i samme lys som Afghanistan-debatten,

V E T E R A N O KTO B E R 2 0 2 1

BR: Hvis vi drar litt tilbake til organisasjonene på tampen. Hva tenker du om NVIOs rolle fremover? MH: NVIO er den største veteranorganisasjonen og jeg forventer også at dere tar den lederrollen, ved blant annet å invitere de andre organisasjonene til samarbeid. Jeg håper vi kan være enige om at veteranene og veteranfamiliene tjener på samarbeid.

de som skal ut i sivilt arbeidsliv etter endt tjeneste. Vi skal være en organisasjon for alle veteraner. Du har ikke de samme ønskene og behovene når du er 25, 45 og 65. Men vi skal være der og være interessante gjennom hele veteranens livsløp. Og så er vi landsdekkende. Vi er der veteranene bor. Og det er veldig viktig. Vi møter dem i hverdagen.

BR: Vi er jo den eneste veteranorganisasjonen med et så bredt spekter i formålsparagrafen vår. Vi jobber fra politisk påvirkning, kameratstøtte, og til aktiviteter for veteraner og veteranfamilier. Vi jobber med næringslivet for å kunne gi et tilbud til

SIOPS er klare på at de har en ganske snever innfallsvinkel med skadde veteraner, og Veteran møter veteran har aktivitetsfokusert virksomhet. Det som gjør NVIO unik er bredden. Selv om det ikke er det som er enklest å markedsføre.

Fakta Veteraninspektør Morten Henriksen (t.v.) i samtale med NVIOs generalsekretær Bjørn Robert Dahl.

at vi blir møtt med spørsmål om «var det verdt det?». Vi blir satt til å løse deler av et politisk oppdrag, hvor bruken av det militære virkemiddelet er en av flere politiske virkemiddel. Og så gjør vi den jobben vi blir bedt om å gjøre. Vi må ikke ta bort anerkjennelsen av den jobben som blir gjort. MH: Og selv om den politiske utviklingen man hadde håpet på, uteblir, så betyr ikke det at den militære operasjonen har vært mislykket. Og så tenker jeg at for den enkelte veteran er det mange grunner til å reise ut i internasjonale operasjoner: Operativ erfaring, eventyrlyst, lederskapserfaring og så videre. Så selv om man ikke når de politiske målene, så betyr ikke det at veteranen ikke tar med seg verdifulle opplevelser og erfaringer. Så man kan man jo ikke ta det personlig at politiske mål ikke blir nådd. Jeg syns jo ikke min erfaring i Afghanistan var bortkastet, selv om utviklingen nå dessverre går feil vei.

MORTEN HENRIKSEN Født 28. september 1968 på Elverum. Morten Henriksen er en norsk luftforsvarsoffiser med obersts grad, som fra 2021 er Forsvarets veteraninspektør og sjef for Forsvarets veterantjeneste (FVT). Henriksen har bakgrunn særlig fra baseforsvar innen Luftforsvaret i Norge, så vel som fra internasjonale operasjoner i Afghanistan og BosniaHercegovina. Utdanning Morten Henriksen er utdannet ved Luftkrigsskolen (1992–1994 og 2007– 2009), og ble, som beste elev i sitt kull i 2009, tildelt Luftforsvarets kårde så vel som Generalinspektørens ærespris. Han gjennomførte Forsvarets stabsskole I i 2002; deretter Forsvarets stabsskole II i 2004–2005. Henriksen har også studert pedagogikk og fjernundervisning ved Universitet i Innlandet. Han har gjennomført seniorkurs ved NATO Defence College i Roma (2009–2010). Karriere Morten Henriksen ble første beordret som administrasjonsoffiser og sjef for økonomiavdelingen på Andøya flystasjon (1994–1997). I 1992–2000 var han stabsoffiser ved Kompetansesenter forvaltning i Stavern. Deretter fikk han

ansvaret for å bygge opp fagutdanningen innen baseforsvar ved Luftkrigsskolen, som ble gjennomført ved Rygge flystasjon. Han tok i 2003 over som nestkommanderende ved Baseforsvarstaktisk skole, og var også en periode fungerende skolesjef. I 2005 ble Henriksen beordret til Forsvarets operative hovedkvarter (FOHK) i Stavanger, som stabsoffiser baseforsvar; senere stabsoffiser for internasjonale operasjoner. I 2007–2012 var han sjef for Baseforsvarsskvadronen ved 137 luftving på Rygge flystasjon; i 2012– 2013 stabssjef og nestkommanderende ved samme avdeling. I 2008 var han deployert til den internasjonale styrken ISAF i Afghanistan. Der tjenestegjorde han som stabssjef i Provinsional Reconstruction Team (PRT) 11. I 2013ble Henriksen utnevnt til oberst, og beordret som sjef for Luftkrigsskolen i Trondheim fram til 2017. I 2017 ledet han prosjektet som utredet den nye utdanningsordningen i Forsvaret. I 2018–2020 var han deployert til NATO-hovedkvarteret i Sarajevo, som nestkommanderende og sjef for det politiske og tekniske rådgivingsteamet. Etter dette var Henriksen midlertidig sjef for sambandsavdelingen ved Luftforsvarsstaben, til han tiltrådte som veteraninspektør. Morten Henriksen tok over som Forsvarets veteraninspektør 1. august 2021, og etterfulgte da Finn Kristian Hannestad. Kilde: SNL

I SCALLOWAY PÅ SHETLAND ligger et spesielt kulturminne, som symboliserer den forente innsatsen mellom nordmenn og briter, for å nedkjempe nazismen under den andre verdenskrig. Kronprins Olav slipp var en del av Shetlandsgjengens base på Scalloway. Den ble brukt for å vedlikeholde båtene,og var dermed en viktig forutsetning for Shetlandsgjengens evne til lå løse oppdrag.

I dag har slippen et prekært behov for restaurering. Den ivaretas av Scalloway Museum, som har satt i gang et prosjekt for å samle inn penger til restaurering. og bevaring av slippen. Prosjektet gjennomføres i Shetlandsgjengens ånd – som et samarbeid mellom krefter på tvers av Nordsjøen, i både Norge og på Shetland. Scalloway var base for Shetlandsgjengen, som seilte i hemmelig trafikk mellom Shetland og det okkuperte Norge. De fraktet soldater fra Kompani Linge, etterretningsfolk, flyktninger, og militære forsyninger over Nordsjøen. Oppdragene ble i hovedsak løst med fiskefartøyer, for å vekke minst mulig interesse. På det meste var det 33 skøyter og 263 mann i avdelingen. De fikk sin første base i Lerwick, deretter Lunna Voe, før de ble stasjonert i Scalloway. De norske sjøfolkene ble innrullert i Den norske marine og ble etter krigen omtalt som Shetlandsgjengen. Den mest kjente av skipperne er Leif Larsen, bedre kjent som Shetlands-Larsen. I alt ble det gjort mer enn 200 turer mellom Shetland og Norge. 44 mann på 10 skøyter mistet livet i Nordsjø-trafikken. De norske fiskebåtene ble utsatt for mye dårlig vær under overfarten til og fra Norge, og trengte reparasjoner og vedlikehold for å være operative. Jack Moore var mekaniker, og drev familiens båtverksted i Scalloway. Han hadde et meget godt samarbeid med nordmennene. Etter hvert ble firmaet frigjort fra arbeidet for Admiralitetet, og viet hele sin kapasitet til å betjene de norske båtene. På verkstedet jobbet åtte shetlendere og seks nordmenn, og arbeidsmengden gjorde at det raskt ble behov for å utvide kapasiteten.

Nå må denne slippen restaureres, for å kunne bevares som et minnesmerke fra Nordsjøfarten under krigen. Dette vil koste totalt cirka 1,3 millioner kroner. Scalloway Museum har selv bidratt med kr. 300.000. I 2020 ble det ble avsatt en sum på kr. 300.000 fra gamle Øygarden kommune til prosjektet i Scalloway. Det trengs derfor nå cirka kr. 700.000 for å kunne gjennomføre prosjektet.

Pengestøtte Det anmodes derfor om en pengestøtte, slik at prosjektet kan gjennomføres. Privatpersoner, bedrifter og organisasjoner, særlig i Forsvaret eller med tilknytning til Forsvaret, anmodes om å bidra. Nordsjøfartmuseet vil administrere den økonomiske delen av denne innsamlingen. Museet stiller en konto til disposisjon, og vil senere overføre pengene til Scalloway Museum/The Shetland Bus Friendship Society. Takk for bidrag!

O KTO B E R 2 0 2 1 V E T E R A N

Krigsseiler Trygve Hansen (99) kom helt fra Connecticut i USA for å være med på 75-årsmarkeringen av slutten på 2. verdenskrig. Det ble både et gjensyn med kofferten fra krigens dager og en tur til hjemtraktene i Sandefjord.

-Kontakten med veteraner har vært viktig for meg H

an har spist lunsj med kong Harald, deltatt på avduking av Veteranmonumentet på Akershus festning og besøkt Marinemuseet i Horten. Der fikk han se igjen permisjonskofferten fra krigen, som han tidligere donerte til museet. Programmet var tettpakket. Men han tok seg også tid til å dra tilbake til Sandefjord, hvor han vokste opp. Der ble han blant annet møtt av leder i NVIO avd Vestfold, Knut Erik Jørgensen. – Trygve er både vårt eldste, og et av våre nyeste medlemmer, ler han. – Vi måtte selvfølgelig stille opp når vi hørte at han ønsket å komme til byen. I Sandefjord møtte han også broren

Odd og søsteren Grete, som fortsatt bor i området. Men Trygve bosatte seg aldri mer i Norge etter krigen. – Jeg var læregutt på Framnes mekanisk verksted og spilte fotball for Sandefjord fotballklubb. Jeg har vokst opp rett i nærheten av fotballstadion. Vi ble faktisk kretsmestere i 1939. Da fikk vi en pin til å ha på brystet, som jeg med meg. I norgesmesterskapet tapte vi finalen mot Drammen ballklubb. Det var et godt liv, sier Trygve. Men selv før Norge var kommet med

i 2. verdenskrig, kjente Trygve på konsekvensene av uroen i Europa. Norge fikk ikke innføre råmaterialer fra hverken England eller Tyskland, som følge av krigen mellom landene. Som lære-

gutt var han en av de første som mistet jobben. På fotballaget spilte også nevøen til Anders Jahre. Det var han som mente Hansen burde søke jobb hos onkelen, Norges mektigste skipsreder. Trygve fikk hyre, pakket skipssekken og dro av gårde på hvalfangst i nærheten av Sydpolen. Høsten 1939 mønstret han på fabrikkskipet Kosmos II, som messegutt. – Jeg visste ikke da hva jeg hadde i vente, sier han. For det skulle gå seks lange år før han kom tilbake til Norge. På den tiden hadde han opplevd ting han fortsatt syns er vanskelig å tenke på, og han hadde møtt og giftet seg med sin store kjærlighet, Muriel Irene. – Vi reiste ned til Sørishavet. Fangsten

Trygve Hansen i samtale med Forsvarssjef Eirik Kristoffersen, under avduking av Nasjonalt veteranmonument på Akershus festning i august.

var god, men da vi reiste hjemover støtte vi på problemer. Vi seilte først til Sør-Afrika. Der fikk vi vite om det tyske overfallet. Flere båter fra Jahre samlet seg

utenfor Namibia. Etter å ha klargjort fangstbåtene for neste sesong, gikk mannskapene om bord på Kosmos II for å seile hjem. - Ikke så langt fra Dakar, utenfor VestAfrika, ble vi stoppet av britiske krigsskip. Vi fikk beskjed om at vi ikke fikk fortsette hjem til Norge med all den oljen vi hadde om bord, og måtte returnere til Namibia. I stedet krysser de over til Sør-Amerika, og fortsetter nordover til Halifax i Canada. Turen tok flere måneder.

I Halifax ble han stoppet av en patrulje, og den norske ambassaden ble kontaktet. – Enden på visa var at jeg, der og da, vervet meg i Den norske marinen. Jeg endte opp i Camp Norway i Lunenburg sør for Halifax, der Sjøforsvaret hadde etablert en avdeling som utdannet skyttere til norske fartøyer. Etter noen måneder med trening var vi klare til innsats, sier han. De seilte tilbake til Europa med

hvalfangstbåten Gos XII, som nå var utstyrt med blant annet en kanon. – Den første tiden i England seilte vi kystvakt med de ombygde hvalbåtene. Sommeren 1942 ble jeg overført til jageren Newport. Vi eskorterte konvoier fra Londonderry til midt ut i

Atlanterhavet og til Murmansk, sier Hansen. Men skipet Newport hadde store tekniske feil. – Jeg jobbet i maskinen, og det var umulig å kontrollere temperaturen om bord. Til tider kunne det bli ulidelig varmt. Det hente også at vi drev rundt i Atlanterhavet i flere timer uten motorkraft. Det var ingen hyggelig opplevelse når du visste at tyske ubåter er på konstant utkikk. Vi var sitting ducks, sier han. Den dagen han ble overført til den nye norske jageren Eskdale, var han seg lettet. Også Eskdale drev patruljering og eskortetjeneste, men var også med på offensive operasjoner. I oktober ble det virkelig dramatisk. Tyskerne hadde flere krigsfartøyer kamuflert som P

QQ handelsfartøy. Komet var et slikt

fartøy. Det hadde operert i Stillehavet og senket en rekke allierte skip. Nå lå skipet i Vlissingen, Nederland. De allierte hadde fått nyss om at fartøyet skulle flyttes nordover. En flåtestyrke bestående av noen britiske og de to norske jagerne Glaisdale og Eskdale fikk oppgaven å senke Komet. De klarte jobben. En stor triumf for de allierte. I desember samme året ble også den norske jageren påført et stort tap. 11. desember gikk Eskdale sammen med fem britiske jagere ut fra Portsmouth for å angripe en tysk konvoi. I løpet av natten kom det til harde trefninger med tyske enheter. Den tyske konvoien ble delvis ødelagt. Men innsatsen hadde en høy pris. Fire av mannskapet mistet livet, og 13 ble såret. – Jeg måtte pelle dem opp, sier Trygve. Det var et hardt slag, han hadde mistet fire kamerater, og nå måtte han samle restene som lå rundt omkring på dekk og samle det i bodybager. De ble begravet på kirkegården Shooter’s Hill i England. Akkurat dette plager Trygve. Etter krigen ble tre av dem sendt hjem til Norge etter anmodning fra familiene deres, for å begraves der. Den siste ligger fortsatt igjen. - Du vet, Shooter’s Hill er ikke noen hyggelig gravplass. Det var der man begravde kriminelle blant annet og det ble ikke stelt for dem som lå der. Jeg syns det er en stor skam at den siste omkomne fra Eskdale fortsatt ligger begravet der, og jeg håper inderlig at det er noe som kan ordnes opp i. Skipskameraten Sigurd Konrad Svärd hadde nettopp giftet seg i England og hadde ingen familie i Norge, som etterspurte at han ble gravlagt i moderlandet etter krigen. At Michael Wold, som har vært med

for å tilrettelegge norgesbesøket, skyter inn at han har inntrykk av at gravene på Shooter’s Hill blir tatt bedre hånd om nå gjør ingen forskjell. – Han burde vært i Norge. Leave no

man behind, sier Trygve. For to år siden var han på graven og la ned blomster. En siste hilsen fra en krigsseiler til en annen. Etter begravelsen på Shooter’s Hill ble det nye oppdrag. Det er Michael Wold som må fortsette historien om Eskdale. Trygve orker ikke, det blir for tøft. Natten mellom 13. og 14. april 1943 eskorterte de to norske jagerne Eskdale og Glaisdale en konvoi som gikk vestover langs den engelske kysten. Den ble angrepet av tyske S-båter utenfor Cornwall. På Eskdale avlyttet de kommunikasjonen mellom de fem tyske motortorpedobåtene som gikk til angrep. Det siste de hørte, var ordet «Skyt». Eskdale ble truffet av to torpedoer,

en i akterenden og en i baugen. Mange ble drept momentant, og flere hoppet over bord. Jageren mistet all fart, men var fortsatt flytende. En britisk motorlaunch og et redningsskip kom til unnsetning og begynte å ta opp overlevende. Da Eskdale ble truffet av den tredje torpedoen, var det slutt. Den traff midtskips og i et av ammunisjonslagrene. Hele skipet eksploderte. De tyske motortorpedobåtene åpnet ild mot båtene som forsøkte å redde de overlevende. Av mannskapet på 180 ble 155 reddet, 25 omkom. Mange hoppet over bord. Trygve prøvde en stund å holde seg på båten, men etter hvert endte også han i vannet. Jeg rakk egentlig ikke tenke så mye. Men vi prøvde å holde oss sammen i grupper. Rundt oss brant det, og innimellom var det store eksplosjoner. Det var et helvete. Jeg drømmer fortsatt om det, sier Trygve. Det resterende mannskapet var en sammensveiset gjeng. De søkte Sjøforsvaret om at de som gruppe, kunne overføres til et nytt skip. Etter de dramatiske timene i den

kalde sjøen ble Trygve sykmeldt noen uker. Det var da, mens han oppholdt seg i England at han møtte Muriel Irene. De to rakk å bli kjærester før han gikk om bord i sitt nye fartøy,

Trygve og sønnen på gamle stier i Sandefjord. Trygve var en habil fotballspille. Foto: NVIO avd Vestfold

jageren Stord. – Stord var et godt skip. Vi elsket det, og vi var stolte som fikk tjeneste der. Innkjøringen av båten skjedde oppe ved Orknøyene. Her testet vi at alt fungerte som det skulle. Vi hadde en del fritid, men det var ikke så mye å ta seg til, så vi spilte poker. Jeg hadde utrolig flaks, og plutselig hadde jeg over 800 pund. Det var mye penger den gangen, nok til å kjøpe to hus. Det ble til at det var jeg som spanderte øl, og dersom noen skulle låne penger, så kom de til meg. Vi hadde et fantastisk

kameratskap, sier Trygve. 26. desember 1943 spilte Stord en

avgjørende rolle under senkingen av det tyske slagskipet Scharnhorst. – Vi sto på dekk og så flammene herje med skipet. Det ble slått stort opp i engelske aviser. Da jeg kom i land lurte kjæresten min på hva all verden vi drev med der ute, humrer han. I begynnelsen av juni 1944 lå de to norske jagerne Stord og Svenner i Portsmouth i Sør-England. – Vi skjønte at noe var i gjære. P

Trygve på klubbhuset sammen med tidligere fotballspillere. Foto: NVIO avd Vestfold

Det var større aktivitet enn vanlig. Alle hadde fått et brev fra president Eisenhower, så vi forsto godt alvoret og betydningen av operasjonen, da vi satte kursen mot Frankrike. Jeg har fortsatt brevet hengende på veggen hjemme, sier Trygve. – Vi hadde alle fått klare oppgaver og posisjoner. Under overfarten skulle vi gi det britiske slagskipet Warspite sikring. Warspite og de andre slagskipene skulle skyte på de tyske stillingene på land. Det ble også delvis vår oppgave. QQ

Da vi hadde krysset kanalen, måtte jeg en tur på dekk for å se Frankrike. Jeg husker alle lysglimtene inne på land, kanonaden fra alle de allierte skipene bak oss og de mange hundre flyene som fløy over oss. Svenner seilte foran oss, og plutselig hørte vi en eksplosjon og så en stor sky med damp. Mannskapet havnet i vannet, og kjempet for livet. Tanken på at noen kan ha blitt drept av våre propeller har fulgt meg. Tapet av Svenner var et forferdelig slag. Jeg hadde jo selv opplevd hva det ville si å

bli torpedert, sier Trygve. De neste døgnene fortsatte Stord patruljering utenfor kysten. Det var dramatiske dager. I begynn-

elsen av juli traff jageren en mine. Eksplosjonen var så kraftig at hele båten ble løftet opp. Jeg var nede i maskinen og pådro meg en kraftig hjernerystelse. Vi måtte gå tilbake til Portsmouth for å få skadene på Stord reparert. Invasjonen i Normandie ble som kjent

V E T E R A N O KTO B E R 2 0 2 1

starten på slutten av 2. verdenskrig. I april 1945 mønstret Trygve Hansen av Stord. Han kom etter hvert tilbake til Norge, men klarte ikke å finne roen hverken her eller i England, der kona Muriel Irene kom fra. Tilfeldigheter og Trygves onkel gjorde at de endte opp i USA og Connecticut utenfor New York. Han har slitt mye med minnene etter krigsinnsatsen gjennom livet, og setter stor pris på den anerkjennelsen han har fått, og stadig får. Tilbake på Akershus festning har han og et 20-talls andre spesielt inviterte

møtt opp for å avduke det nasjonale veteranmonumentet. Veteranmonumentet på Akershus festning hedrer alt personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner etter 1945. At ikke 2. verdenskrigsveteranene er inkludert i monumentet, syns han egentlig er litt dumt. - Jeg syns ikke alt er gjort opp i forhold til veteranene fra krigen. Jeg opplever at mange tenker at det er så få igjen av oss, og at vi er blitt så gamle at det er et avsluttet kapittel, men vi er mange nok. Jeg vil oppfordre til også å ta med

krigsveteranene når det er snakk om rettigheter og oppfølging av veteraner, sier han. Trygve er æresmedlem i American Legion og holder kontakten med veteraner i den lokale avdelingen hjemme i Wilton. Han har også vært med på flere veteranarrangementer i norsk regi. – Kontakten med veteraner har vært viktig for meg. Det er godt å dele minner med andre som har vært ute, sier han.

Kongen avduket veteranmonument 27. august avduket H.M. Kongen det nye nasjonale veteranmonumentet på Akershus festning. Monumentet skulle reises for å hedre personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner eller deltatt i annen internasjonal tjeneste i særlig risikoutsatte områder på vegne av Norge, etter 1945. Dette inkluderer personell fra eksempelvis utenrikstje-

nesten og justissektoren i tillegg til forsvarssektoren. - Når staten sender personell ut på oppdrag i internasjonale operasjoner, enten det er soldater, politifolk eller andre, så utsettes de for risiko. Norge bidrar med personell i internasjonale operasjoner fordi det er viktig for oss. Vi ønsker å bidra til å fremme internasjonal stabilitet og sikkerhet og fremme demokratiske verdier. Samtidig har dette en pris. Vi må aldri glemme de som var villige til å ofre alt

for våre verdier. For å understreke dette, tente vi også i dag den evige flamme. Flammen symboliserer det evige minnet om de som ga sitt liv i tjeneste for Norge, sier forsvarsminister Frank Bakke-Jensen. 101 navn på kvinner og menn som ga slitt liv i tjeneste for Norge er risset inn i minnetavlen av bronse. Veteranmonumentet består også av en bautastein med verselinjen «Også vi når det blir krevet» fra nasjonalsangen.

O KTO B E R 2 0 2 1 V E T E R A N

ORGANISASJONSNYTT S.38-51 HUNDREVIS TIL LEK OG MORO HEDERSLØPET: ET UNIKT LØP HYGGELIG MØTE PÅ BJØRNFJELL VETERAN – OG STOLT AV DET… VETERANER PÅ MOTORSYKKEL I NORD

gR G A N I S A S J O N O KTO B E R 2 0 2 1

Samlet hundrevis til lek og moro NVIO AVD HAMAR

I sommer har NVIO Hamar og omegn sørget for mange timer med lek og moro for medlemmene og deres familier. Etter et drøyt år med lite sosialt samvær grunnet koronarestriksjoner, har foreningen i løpet av en måned samlet flere hundre medlemmer til lek og moro – først på Hunderfossen 15. august, og deretter i Klatreparken på Domkirkeodden i Hamar. Nestleder Knut Arne Westby forteller at han er veldig glad for oppslutningen rundt de årlige sommerarrangementene. – Tilbakemeldingene fra medlemmene er at de synes det er veldig bra. Jeg tror de aller fleste er fornøyde. Vi samles for at vi skal gi litt tilbake til veteranene, både yngre veteraner med familier og eldre veteraner med barnebarn, sier Westby til Hamar Arbeiderblad. Westby forteller avisen at det er nærmere 900 veteraner bosatt i

Hamar-området. – Rundt en tredjedel er medlemmer, sier Westby. Det er et stort aldersspenn på medlemmene, som har tjenestegjort i blant annet Gaza, Libanon, Bosnia, Irak, Somalia, Afghanistan og Mali.

– De er fra 20 år og opp til over 90 år. Vi har fortsatt noen igjen av dem som var i Tysklandsbrigaden, sier Westby. På spørsmålet om hva som er formålet til foreningen, svarer Westby kontant: – Å ta vare på hverandre.

O KTO B E R 2 0 2 1

gR G A N I S A S J O N

Asbjørn Lysgård holdt tale og HV 02 la ned krans på det nye Nasjonale veteranmonumentet for å markere 20 års markering for 11. September.

Hedersløpet: Et unikt løp 11. september ble det femte året Hedersløpet ble avholdt. Litt spesielt i år med denne datoen, da det også er samme dato som har generert tusenvis av veteraner fra intops i Afghanistan. Hedersløpet ble også i år et flott løp i historiske omgivelser, med start og mål på Akershus festning. Hedersløpet har utviklet seg til et unikt, litt annerledes løp, og samler alle løpeglade, friidrettsutøvere, militære, sivile, barn og attacheer i en løype som hedrer våre veteraner,

både de som lever i dag og de som har falt. I år gikk den også forbi det nasjonale veteranmonumentet. - Selv om været slo seg litt vrang på slutten, ble det en fin opplevelse på festningen for smått og stort. Vi gratulerer vinnere, og alle deltagere med en flott innsats! sier primus motor Anne Birgitte Fabricius Berg. Løpet er et samarbeid mellom NVIO, NVIO avd. Oslo, SIOPS, Norges Lotteforbund, NROF, Veteran møter veteran og med god hjelp av HV02. Prosjektet er ikkekommersielt, basert på frivillighet og alt av overskudd går uavkortet til Stiftelsen Veteranhjelp.

gR G A N I S A S J O N O KTO B E R 2 0 2 1

Hyggelig møte på Bjørnfjell NVIO AVD OFOTEN

Margaret Dean og veteran Knut Arne Rokne går Norge på langs, fra Lindesnes med retning mot nord. Lørdag 18. september ankom de Bjørnfjell, der NVIO avd. Ofoten, representert ved Gunnar og Jostein, møtte dem med etterforsyning av proviant og fornødenheter. Margaret og Knut Arne tok seg riktig god tid til hyggelig sosialt samvær, med et lite måltid rømme-

grøt, kaffe og mineralvann, samt litt sjokolade og kjeks som en liten gest fra NVIO avd. Ofoten. - Vi koste oss lenge, og fikk inntrykk av at de begge satte stor pris på besøket. Vi er imponert over Margaret og Knut Arnes prosjekt. Det er en personlig styrkeprøve, som det står stor respekt av! sier Jostein Pedersen, styremedlem og kasserer i NVIO avd. Ofoten. Vi i NVIO avd. Ofoten ønsker dem begge all lykke til videre på turen. Vi er sikre på at dette blir en opplevelse å se tilbake på med glede og stolthet!

30 års historie i bokform NVIO AVD ROGALAND

NVIO avd Rogaland har skrevet ned sin historie gjennom 30 år, og samlet det mellom to permer. - Det har vært et givende og spennende arbeid. Det er viktig å huske på historien vår, og dra lærdom av den, sier Jarl Pedersen. Det er han som fikk oppdraget med å lage boka. Han innrømmer gjerne at det har vært en lang prosess. – Det er klart det tar tid å nøste opp i og få ned det viktigste som har skjedd gjennom så mange år, men det mest ut-

fordrende har egentlig vært å prioritere hva som skal med og hvor mye det skal være om hvert tema. Pedersen er allikevel tydelig på at det har vært veldig nyttig. – Jeg vil oppfordre alle lokalforeninger til å samle historien sin på denne måten, sier Pedersen.

Krigsseilere En vandreutstilling NVIO AVD HAUGALANDET

Av de norske sjøfolkene i handelsflåten under krigen, var 4000 mellom 14 og 18 år. Flertallet var kun et par år eldre. I en utstilling portretteres åtte av disse som var barn og unge da krigen gjorde dem til krigsseilere. Blant de portretterte er Dag Midbøe (f. 1923). Dag vokste opp som en av fem søsken i Skudeneshavn. Som 15-åring dro han til sjøs som dekksgutt. Dag var knapt fylt 16 år da krigen brøt ut, og det skulle ta sju år før han fikk komme hjem. Dag seilte med hele femti konvoier over Atlanteren. Han ble sykmeldt i 1981 som 58-åring, samme år som han startet arbeidet med boken 50 konvoier – minner fra en krigsseiler. Krigsseilere // en vandreutstilling er en krigsseilerutstilling med fokus på livet etter krigen, kuratert av folk selv på dugnad i kystsamfunn langs hele norskekysten. I Skudeneshavn er utstillingen/kunstinstallasjonen satt opp i samarbeid med NVIO avd Haugalandet og Skudeneshavn Museum. Utstillingen består av åtte portretterte krigsseilere gjennom bilde og lydopptak.

O KTO B E R 2 0 2 1

gR G A N I S A S J O N

Veteran – og stolt av det … Forsvarssjef Eirik Kristoffersen går i et debattinnlegg i Forsvarets Forum inn for en utvidelse av veteranbegrepet. Han ønsker at begrepet skal omfatte alle kvinner og menn som hver dag har forsvart våre verdier og vår frihet både hjemme og ute. Det er i seg selv oppsiktsvekkende. Det er oppsiktsvekkende fordi Forsvarssjefen strekker seg langt utover gjeldende definisjon av veteranbegrepet som er nedfelt fra våre politiske myndigheter i Stortingsmelding nr. 15 (2019 – 2020) «Også vi når det blir krevet – Veteraner i vår tid» som bygger videre på Stortingsmelding nr. 34 (2008 – 2009) «Fra vernepliktig til veteran». Når han dessuten omfatter også sivilt ansatte i Forsvaret uten å spesifisere ansvar og arbeidsoppgaver, blir det vanskelig å forstå hvor han mener at skillelinjene skal trekkes for å kunne kalle seg veteran. Når jeg leser artikkelen har jeg vansker med å finne hva Forsvarssjefen ønsker å oppnå gjennom en slik utvidelse av veteranbegrepet. Forsvarssjefen er selv int.ops.-veteran med solid erfaring fra flere krevende operasjoner, og vet hvilke krav som stilles og hvilke belastninger tjenesten innebærer. Begrepet veteran er knyttet til et

verdigrunnlag. Dette verdigrunnlaget består av noe ekstraordinært, noe som er større enn oss selv, gjennom viljen til å utsette eget liv for fare i risikofylte oppdrag. Forsvarssjefen påpeker anerkjennelse og respekt for innsatsen til våre krigsseilere, til våre krigsveteraner fra 2. verdenskrig og til våre int.ops.-veteraner. Det er selvfølgelig rimelig og rettferdig, og Forsvaret viser sin takknemlighet blant annet gjennom tildeling av medalje for innsatsen (deltakermedaljen, innsatsmedaljen, int.ops.-medaljen). For personell som har avtjent militærtjeneste innenlands (verneplikt m.m.) har Forsvaret et institutt gjennom tildeling av vernedyktighets-medaljen som viser anerkjennelse og takk. Militært og sivilt personell som har tjenestegjort i Forsvaret i 25 år eller mer tildeles forsvarsmedaljen. En såpass radikal utvidelse av veteranbegrepet som Forsvarssjefen skisserer kan neppe være riktig vei å gå, og vil være ødeleggende for videre utvikling av veteransaken. Det er videre av vesentlig betydning at veteranbegrepet har en ensartet definisjon både i nordisk og i global sammenheng. Anerkjennelse og respekt for veteraner må bli forstått på samme måte også innenfor FN og NATO. Forsvaret har gjennom mange år

etablert flere tiltak og tilbud for å ivareta veteranenes interesser og behov. Forsvarets Veterantjeneste (FVT) har ansvar for Forsvarets oppfølgning og ivaretaking av intops.-veteraner, blant annet Forsvarets Veteransenter (FVS) som er velferds- og rekreasjonssenter for veteranene. Forsvarets Veterankort bekrefter at innehaveren har tjenestegjort i int.ops. Det er grunn til å spørre om hvilken betydning en utvidelse av veteranbegrepet vil få i forhold til Forsvarets organisering av veteranivaretakelsen? Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO) er veteranenes egen interesseorganisasjon. Det finnes flere andre organisasjoner som ivaretar interessene til personell med tilknytning til Forsvaret uten å berøre veteransaken særskilt, blant annet Forsvarets Seniorforbund, Norske Reserveoffisers Forbund (NROF), Brigadeveteranforbundet for å nevne noen. I et intervju med nytilsatt generalsekretær (GS) Bjørn Robert Dahl (NVIO) i samme magasin, får Forsvarssjefen full støtte for sitt syn. Det er bekymringsfullt fordi Dahl representerer nettopp NVIO. NVIOs formålsparagraf (§ 2, pkt. 2.3) sier at NVIO skal «arbeide for at veteraner som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner

Kjenner du denne medaljen? Jeg har kjøpt en medalje av en norsk mann, som kjøpte den på et marked i Etiopia, han visste ikke mer om den. Han trodde det var medaljen for FNtjeneste der nede. Jeg har søkt på nett og spurt meg omkring, men ingen kjenner til den. Allikevel har jeg observert den til salgs på nett i Norge, så det finnes åpenbart flere av den. Dette

gR G A N I S A S J O N O KTO B E R 2 0 2 1

blir ivaretatt av samfunnet …». Når han gir Forsvarssjefen uforbeholden støtte i at langt flere bør falle inn under veteranbegrepet, er uttalelsen i konflikt med formålsparagrafen. Utsagnet bærer preg av å spekulere i større mulighet for «medlems-shopping». GS drøfter paradoksalt nok ikke risikoen for medlemsflukt fra NVIO dersom veteranbegrepet vaskes ut. De aller fleste veteraner ser tilbake på int.ops.-tjenesten med glede over det sterke fellesskapet, den særegne forståelsen, den unike gjenkjennelsen og det gode kameratskapet. Vår logo symboliserer disse interessene, de gir oss identitet som gjør oss til stolte veteraner, som NVIO bør formidle og profilere for å beholde og rekruttere medlemmer. Når GS i tillegg argumenterer med at skepsis til utvidet veteranbegrep skyldes frykt for endring av opparbeidede rettigheter vedrørende økonomiske erstatningsordninger, skyter han fullstendig skivebom. Det er intet mindre enn en sterk provokasjon overfor NVIOs medlemmer og veteraner generelt. Det er skuffende å registrere at GS synes å ha «glemt» vårt motto: Samhold – Erfaring – Styrke. NVIO har nylig valgt ny president på Landsmøte, Ole Asbjørn Fauske. Det må være et krav at presidenten kommer på banen med klare føringer for Forbundsstyret (FS) sitt synspunkt på og innstilling til denne viktige saken. Saken bør videre settes på sakskartet til førstkommende Ledersamling (LS) i NVIO. Jostein Pedersen Veteran UNIFIL/NorMaintCoy 1/1978 Medlem i NVIO avd. Ofoten

er ingen offisiell FN-medalje, for den har ingen plass i FN-systemet. Mitt spørsmål er, hva er dette? I Gaza fantes det flere merker og slikt, deriblant et Sinaikors som den svenske troppen kunne få ved å bestige et hellig fjell og innta et kloster. Det kan jo være noe slikt, for Etiopia er jo helligheten selv, med tanke på kristentroa. Israel hentet jo hjem deres fortapte stamme i en omfattende operasjon med fly og båter, og landet er fullt av hellige byggverk og så videre. Jeg må jo kalle dette for krimskrams, for jeg har en tendens til å ramle over saker og ting, som ikke så mange andre bryr seg om. Gunnar P. Jacobsen. Leder NVIO avd Havøysund

God knall på Arendalsuka!

Roy Gjertsen, Ole Asbjørn Fauske og Frank Eriksen.

Også i år var NVIO til stede under Arendalsuka. På stand sto blant annet NVIO Aust-Agder og NVIO Kristiansand, sammen flere andre. NVIOs president, Ole Asbjørn Fauske, og generalsekretær, Bjørn Robert Dahl, sammen med styremedlem Frank Eriksen hadde tatt turen, og fikk med seg flere av arrangementene i samkjøring med Norges Forsvarsforening og de elleve andre forsvarsrelaterte organisasjonene. Det ble også veterantreff i Sjømandsforeningens ærverdige lokaler på Tyholmen. I samme lokaler inviterte Norges Forsvarsforening til middag, og i denne anledning delte NVIO-presidenten ut diplom og hedersord til Roy Gjertsen for hans enestående innsats for vetera-

ner i Agder over flere år, og innsatsen han og de andre har lagt ned lokalt under Arendalsuka de siste årene. -Roy er et forbilde for mange som driver frivillig innsats. Hans evne til å samle flere organisasjoner mot felles mål er enestående. Han er også en varm og inkluderende person, og det er mange veteraner som har funnet en god og omsorgsfull samtalepartner i Roy. Han er en hederskar! uttalte president Ole Asbjørn Fauske ved utdelingen. Selve uka for NVIOs del ble avsluttet med konsert av Veterans Rock på fredag. - Vi er svært godt fornøyd med arrangementer og opplegg, og ønsker å gi stor honnør til NVIO Aust-Agder for den innsatsen de har lagt ned for å synliggjøre veteranarbeidet vårt, sier NVIOs generalsekretær Bjørn Robert Dahl.

O KTO B E R 2 0 2 1

gR G A N I S A S J O N

kapp og Øst-Finnmark som mål, sier turdeltager Svein-Erik Malmø-Moen. Deltakerne er bosatt på Sørlandet, på Østlandet og i Trøndelag. - Totalt utgjorde årets tur, hvis man regner med utgangspunkt i Oslo, ca 5700 kilometer, som ble tilbakelagt uten uhell, sier Malmø-Moen. - Den eneste «dramatikken» ble utløst da en av deltakerne oppdaget at bakdekket var utslitt en sen fredag ettermiddag i Kirkenes. Ved hjelp av en veteran med lokale kontakter ble en innehaver av et dekkverksted kontaktet, problemet ble fremlagt og vedkommende reiste ned fra fjellet for å skifte dekk lørdag morgen. Det er samhold, sier han. I løpet av kort tid var hele gruppen tilbake på veien og turen kunne fortsette.

Første rekke fra venstre: Svein-Erik Malmø-Moen (NVIO avd Oslo), Jan Hilmar Ausland (NVIO avd Kristiansand, John Anders Moe (NVIO avd Trøndelag), Erling Kristensen (NVIO avd Alta) og Morten Ottesen Haldorhamn (NVIO avd Drammen). Andre rekke fra venstre; Lasse Brennvall (NVIO avd Østfold), Hans Terje Olaisen (NVIO avd Asker og Bærum) og Einar Eliassen (NVIO avd Hamar og omegn).

Veteraner på motorsykkel i nord Høsten 2018 møttes en gruppe veteraner for å kjøre Route 66 fra Chicago til Los Angeles på motorsykkel. Under denne turen ble det knyttet vennskap som har ført til at medlemmer av gruppen i ettertid har arrangert eller deltatt sammen på nye turer til forskjellige reisemål. I 2019 ble det arrangert tur til Normandie i forbindelse med 75-årsmarkering for D-dagen, i 2020 var det planlagt tur til Balkan, som ble kansellert på grunn av pandemien. I

2021 var lysten på MC-tur igjen til stede. - På grunn av reiserestriksjonene bestemte vi oss for å gjennomføre en tur til Nord-Norge med Nord-

Under turen, som i det vesentligste ble gjennomført langs norske veier, med unntak av snarveien NeidenKarasjok gjennom Finland og Kautokeino-Narvik via Kiruna, hadde gruppen noen planlagte og noen tilfeldige møter med andre veteraner, blant dem en rekke deltakere fra tidligere MC-turer. De benyttet også anledningen til å ta turen innom enkelte veteraners gravsteder som de passerte på turen, herunder Simen Tokles gravsted i Ballangen og Jan Baalsruds gravsted i Manndalen i Kåfjord. - Turen varte i 15 dager og var, til tross for varierende vær, en meget flott opplevelse. Vi vil rette en stor takk til alle veteraner som møtte opp underveis, Forsvaret som la forholdene til rette for at vi enkelte netter kunne benytte militære etablissementer til overnatting og enkeltpersoner som bidro til at vi fikk gode orienteringer og omvisninger samt NVIO MC Innherred ved Atle Egge og Terje Wågan, som bidro med kortesjekjøring, kake og ikke minst overnatting og frokost på Rinnleiret, sier Malmø-Moen. Blant veteraner er det mange som har en sterk interesse for MC. - Nå når høsten er kommet og MCsesongen er over, starter arbeidet med å planlegge neste tur. Hvem vet hvor ferden går neste år? spør Malmø-Moen.

gR G A N I S A S J O N O KTO B E R 2 0 2 1

- Bidrar med verdifullt dugnadsarbeid NVIO AVD RØROS OG FJELLREGIONEN OG NVIO TRØNDELAG

NVIO Røros og fjellregionen inviterte, i samarbeid med NVIO Trøndelag, til dugnad rundt spelet Elden, tidligere i sommer. For det har de fått mye skryt av publikum, arrangør og lokale politikere. Veteraner fra fjern og nær bidro og gjorde jobben med bravur. Ti kvelder med utsolgte forestillinger og ulike aktiviteter på dagtid for veteranene ble godt mottatt. NVIOs beachflagg sto støtt ved Djupsjølia i to uker og veteraner fra ulike deler av landet svingte innom for en kaffe når de kjørte forbi. Det ble også tid til en medaljeseremoni når Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner og vernedyktighetsmedaljen ble utdelt til Tor Einar Larsen for sin tjeneste i Libanon, NORBATT 1, hvor han tjenestegjorde som sjåfør i geværtroppene. Jan Gunnar Skogås, områdesjef for HV representerte og tildelte medaljene på vegne av Forsvarssjefen. Røros kommune stilte med ordfører Isak Veierud Busch, som delte ut blomster og anerkjennelse fra kommunene, og hadde også med en stor festkake i anledningen. -Når man er ute i internasjonale operasjoner så representerer man Norge, men man tilhører et lokalsamfunn, så den hilsen jeg overbringer i dag er jo en hilsen fra Tor Einars lokalsamfunn, som en takk for innsatsen. Lokalsamfunnet setter pris på innsatsen han og våre lokale veteraner har gjort, sa han. Under samme seremoni ble det også delt ut hederstegn i bronse til Bjørn Magnar Aunmo og Ketil Hauan, for ekstraordinær innsats for veteraner i sine lokallag. Johan Martin Danielsen, leder i NVIO Trøndelag sa noen ord, før ordføreren i Røros fikk dele ut

hederstegnene. -Veteraner utgjør en betydelig ressurs rundt om i landet og vi her lokalt ser at NVIO Røros og Fjellregionen har blitt veldig aktive og flinke til å synliggjøre seg. De bidrar med verdifullt dugnadsarbeid til både Femundsløpet og Elden, hvor det er behov for mange frivillige, men de har bidratt i lang tid med køene under vaksinering og testing også. Det er en viktig ressurs direkte inn i samfunnet på en krevende tid, som vi som lokalsamfunn setter utrolig pris på. Vi setter også pris på den jobben de gjør for hverandre og jeg vet jo at det er mange veteraner som har blitt mer aktive igjen under Bjørn Magnars vinger. Hva et slikt kameratskap betyr for enkeltpersoner skal man ikke undervurdere. Jeg syns det er flott at NVIOs leder på Røros får en slik anerkjennelse av sin egen organisasjon, sa ordføreren i sin tale. Men det var ingen som hvilte på laurbærene og på kvelden var det fortsatt dugnad under Elden og spelet på Røros. Elden er forøvrig

Norges nest største friluftsteater og Trøndelags største med over 12.000 publikummere i de siste årene før pandemien. - Vi ser frem til å bidra neste år også, så bare ta turen og kom, oppfordrer Bjørn Magnar, leder hos NVIO Røros og fjellregionen.

O KTO B E R 2 0 2 1

gR G A N I S A S J O N

Kameratstøtte Året 2021 har vært nok et krevende år. Mange har vært i karantene eller isolert til over sommeren, men nå har landet åpnet opp. Det er godt for mange, og vi skal nå få i gang kurs og samlinger igjen. Vi vil først å fremst berømme alle som har jobbet med kameratstøtte i denne perioden. Dere har vært enestående og vist en lojalitet ovenfor våre veteraner og deres familier som er langt utover det vi kan forvente som organisasjon. Året 2021 startet opp med kameratstøttekurs digitalt og vi gjennomførte kurset over tre kvelder. Her var Borgny og jeg kursledere. Det var god deltagelse og vi fikk resertifisert noen som måtte det. Evalueringen av de digitale kursene viser at det fungerer å gi informasjon på den måten, men det vi mister er det mellommenneskelige og nettverkene, noe som er viktig for å få på plass arbeidet sammen. Videre har vi hatt digitale veterancafeer hele pandemien, det har vært hver fredag kl 12 og har vært en kjærkommen samleplass for alle som ønsker å få litt

faglig påfyll. Disse har vi nå startet opp igjen og hatt besøk av Veterans rock og Veteraner over isen. Samlinger i RVTS-ene har kommet i gang igjen og vi har fått referat fra flere RVTSer om at møtene er startet opp og vi får belyst viktige temaer og delt kompetanse blant våre veteraner. Søndag 10. oktober hadde vi markering av verdensdagen for psykisk helse sammen med ulike veteraner innen veteranarbeidet. Sist men ikke minst vil vi trekke frem den nye kursrekken innen kameratstøtte som gir 7,5 studiepoeng. Det er et studie som gjennomføres sammen med Universtitetet i Agder og RVTS Sør. Her har vi 15 studenter i ulike aldre, med bakgrunn fra ulike avdelinger i Forsvaret, inkludert spesialmiljøene. Dette er vi veldig stolte av og lærings-

utbyttet av studiet er veldig bra. Den offiselle åpningen var15. oktober med sjef for Forvarets veterantjeneste. Per nå har vi hatt en del henvendelser fra pårørende og veteraner. Henvendelsene kommer via kamertatstøttetelefon, kameratstøtte.no eller direkte til lokalforeninger og sekretariatet. Vi fordeler henvendelsene så fort som mulig inn til en lokalforening i næheten av dere. I oktober kom Afghanistan 2-undersøkelsen. Et viktig funn i denne er at de som går ut av Forsvaret etter en internasjonal operasjon har større risiko for å få psykiske skader enn de som fortsetter i Forsvaret. Forskjellen er såpass stor at det bør få implikasjoner for hvordan man følger opp personell som slutter, spesielt om de har hatt en tjeneste med mange alvorlige hendelser, ble det sagt. Her gjør vi som jobber med kameratstøtte en uvurderlig innsats. Vi skal fortsette å bidra til en bedre overgang, ved å være tilstede for våre veteraner og deres familier. Samtidig som vi har god kunnskap om hjelpeapparatet i kommunen. Vi ønsker alle en god høst, følg med på oppdateringer på mail eller i sosiale medier. Og ta kontakt med oss hvis det er noe! Anders og Borgny

Strålende arrangement av en fersk lokalforening NVIO AVD HALLINGDAL:

NVIO avd Halingdal på Prestholtskarvet.

NVIO Hallingdal er en ganske fersk lokalforening, og på sensommeren avholdt de sommercamp for veteraner og deres familier. Basen var Torpomoen leir, og både store og små fikk kjenne på ulike utfordringer gjennom helgen. Mange tok turen oppover allerede på torsdag, og fredag gikk gjengen opp til Prestholtskarvet som er en del av Hallingskarvet nasjonalpark. Underveis ble det utdelt sjokolade på toppen og leder Geir Atle Mylius var ikke snauere enn at han stekte

lapper til alle i matpausen. Det ble en veldig begivenhetsrik og sosial helg for alle, og en stor takk til gutta i Norse-teamet som ikke bare holdt foredrag om mestring og sikkerhet, men også fikk alle igjennom rappelering dagen etter. Et bra opplegg og et godt arrangement av NVIO Hallingdal som gleder seg til fortsettelsen. -Vi skulle jo egentlig hatt vintercamp, men er veldig glad vi fikk til dette, sier leder Geir Atle Mylius, som håper han ser enda flere fra veteranfamilien til neste camp.

gR G A N I S A S J O N O KTO B E R 2 0 2 1

Veteraner åpnet spisested ved Nordkapp Skarsvåg i Nordkapp kommune, ca 15 km øst for Nordkapplatået, er verdens nordligste fiskevær og stedet hvor Lill-Karin Sanna vokste opp. Hun bar lenge på tanken om å åpne et spisested på hjemstedet, og etter at hun og mannen Espen ble pensjonister, realiserte de drømmen og åpnet et kombinert spisested og skrivestue i et nybygd hus på stedet hvor bestefarens gamle uthus sto. Lill-Karin og Espen har begge hatt en lang karriere i Luftforsvaret og er begge veteraner både fra Italia og Afghanistan. Lill-Karin, som også er veteran fra Midtøsten, har i mange år vært svært opptatt av mat, og har også utgitt en bok med tradisjonsrike matoppskrifter fra Finnmark og Skarsvåg. Det er rettene fra kokeboken som står på menyen i «Daniels Hus», som er navnet som spisestedet har fått; oppkalt etter Lill-Karins bestefar. Daniels Hus er et lite spisested med kun to bord. På menyen står kortreist mat, som i stor grad er dratt opp fra sjøen av vertskapet. En gruppe veteraner og NVIOmedlemmer, som var på MC-tur til Nordkapp i august, benyttet anledningen til å avlegge Skarsvåg, og Daniels Hus, et besøk for å spise lunsj. - Vi fikk en kjempeflott mottakelse i strålende vær og ble servert kongekrabbe med tilbehør. Kongekrabbe var ikke på menyen, men vi hadde gitt uttrykk for vårt ønske på forhånd og vertskapet strakk seg langt både for å oppfylle våre ønsker i matveien, og være fleksible i forhold til åpningstider. Lunsjen ble

inntatt på terrassen og avsluttet med hjemmebakt sjokoladekake og kaffe. Det var en meget fornøyd gruppe veteraner som satt kursen videre mot Nordkapplatået etter besøket i Skarsvåg. Før vi forlot Daniels Hus og Skarsvåg, benyttet vi anledningen til å overrekke NVIOs emaljekrus til Lill-Karin og Espen Sanna som en takk for besøket. Hvis man har tenkt seg en tur til Nordkapp, så anbefales den lille avstikkeren til Skarsvåg og Daniels Hus på det varmeste. Man treffer et usedvanlig hyggelig vertskap og får servert nydelig mat i flotte omgivelser, sier Svein-Erik Malmø-Moen.

O KTO B E R 2 0 2 1

gR G A N I S A S J O N

FORBUNDSSTYRET 2021-2023 President Ole Asbjørn Fauske Tlf: 916 18 464 ofauske@yahoo.no Visepresident Trude Marie Nilsen Tlf: 905 68 240 trudemarie.nilsen@redcross.no

Styremedlemmer: Frank Ove Eriksen Tlf: 916 27 155 frankoveeriksen@gmail.com Philip Lautin Jackson Tlf: 400 53 884 philiplautin@gmail.com Barbro Malen Jorde Tlf: 926 94 591 bjorde@vestreviken.no

Unike medlemsfordeler til NVIOmedlemmer! MER INFORMASJON FINNES PÅ VÅR HJEMMESIDE:

Rune Meier Tlf: 934 80 414 rune.meier@gmail.com Øivind Moldestad Tlf: 901 53 092 oivind.moldestad@boeing.com

Vararepresentanter: Linéa Emma Meese Höglund Tlf: 414 50 512 Pål Henning Ilstad Tlf: 994 19 764 Henning Martiniussen Tlf: 428 73 922 Even Moen Tlf: 908 89 891 Elisabeth T. Bernssen Tlf: 930 41 236

STRØMMES

FALSTADSENTERET

25% rabatt i forhold til butikkpris på Craft klær

Inngangsbillett til honnør/studentpris.

EIDSKOG LYS

GULLSPORT

10% på alt

Gullsport tilby NVIOs medlemmer 40% rabatt!

NORTEL Rimelig mobilabonnement med Telenor-dekning

HOTEL EXPRESS NORGE 50% på medlemskort

BRILLELAND 10% på komplette briller og solbriller

UTSTYRSKONTROLL.NO 15% på ordinære varer

HALITE 35 % rabatt på alle sine produkter i nettbutikken www.halite.no.

Husk Kameratstøtte telefonen:

800 48 500

NOBELS FREDSSENTER 25% rabatt, barn under 16 år gratis

STIFTELSEN ARKIVET

BIKESTUFF Bikestuff.no og gir nå alle medlemmer i NVIO 10%

BEST WESTERN HOTELS Nordisk avtale som gir 15% rabatt på hoteller i Norge, Sverige, Danmark, Finland og de baltiske land.

Gratis omvisning i Gestapo-kjelleren

SPECULA

ANDRE TILBUD:

20% rabatt

• Tilgang til veteranhytta i Umbukta, se hjemmesiden til NVIO Rana. • Tilbud om laksefiske med NVIO Alta.

SANDEFJORD PAINTBALL

Medlemsfordelene blir lagt ut fortløpende; følg med på hjemmesiden for oppdateringer!

15% rabatt

gR G A N I S A S J O N O KTO B E R 2 0 2 1

Følg oss på sosiale medier: Facebook, Instagram, Twitter, Snap og LinkedIn @norges_veteranforbund

nvio.no

@norskeveteraner

Forbundets høye beskytter: Hans Majestet Kong Harald V Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner Sekretariatet: NVIO, bygning 60 P. B. 1550 Sentrum 0015 Oslo Telefon 940 12 200 post@nvio.no Forbundets hjemmeside: www.nvio.no Bankgiro 5082.07.40278 Org.nr. 971 245 433 BIC: DNB ANOKK XXX IBAN: NO 4850820740278 Generalsekretær: Bjørn Robert Dahl Mobil: 990 96 913 brdahl@nvio.no Forbundssekretær: Svein-Erik Malmø-Moen Mobil: 930 23 331 sem.moen@nvio.no Redaktør: Hege Kofstad Mobil: 412 33 448 hege.kofstad@nvio.no Kommunikasjonsrådgiver: Siri Jørgensen Mobil: 480 61 996 siri@nvio.no Leder kameratstøtte: Anders Aks Mobil: 971 34 514 anders.aks@nvio.no Økonomi: Patricia B. Flakstad Mobil: 920 86 701 patricia.flakstad@nvio.no

Rekrutterings- og aktivitetsrådgiver: Vibeke Strand, Mobil: 940 12 200 vibeke.strand@nvio.no

Husk å melde adresseforandring til NVIO

O KTO B E R 2 0 2 1 V E T E R A N

Medlemsbutikk strommeshop.no/nvio2/

Toalettmappe

Big Bag

Sporty toalettmappe med to rom. Stort hovedrom og utvendig lomme. Leveres med NVIO logo

BigBag er en robust bag med stropper for å kunne bæres på ryggen, Forsterket, vanntett bunn. 600 D nylon coated. 95 liter. Levert med NVIO logo.

kr.

188,-

kr.

598,-

Grillgaffel i tre Grillgaffel i tre, uttrekkbar. Lengde 66 cm. Leveres i futteral med beltefeste, og med NVIO logo på futteralet. kr.

Norway sekk, 26 liter Tursekk med stort hovedrom, 2 utvendige lommer. God polstring. Justerbar bryststropp. Opphengskrok og utgang for drikkepose. Utvendig flaskelommer. Leveres med NVIO logo. kr.

420,-

110,-

Eagle vaffeljern

kr. kr.

48,-

198,-

Reflekslue

Handlenett

Lue med innstrikket refleks i fiskebeinsstrikk gjør deg veldig godt synlig! Fleece innvendig.

Sammenleggbart handlenett med karabin krok. Trykket logo + Veteran og stolt av det.

Ta med vaffelrøre på termosen og spis nystekte vafler på tur! Brukes over bål eller fra varmekilder som gassboks, multifuelbrenner, primus etc. I aluminium med non-stickbelegg. Lager hjerteformede vafler. Vekt 845 g, diameter 19,5 cm.

Se flere flotte produkter i vår medlemsbutikk: strommeshop.no/nvio2/

kr.

375,-

V E T E R A N O KTO B E R 2 0 2 1

Craft Wind jakke

Craft Block Shell jakke

Strikket fleecejakke

Craft Rush Wind jacket er en tynn, lettvekts vindjakke laget av vevet funksjonelt materiale, som gir god fukttransport. To lommer med glidelås.Leveres med NVIO logo på brystet.

Allsidig 3-lags skalljakke med tapede sømmer, innerlomme og frontlommer. Innerlomme med forseglet glidelås. Vannavstøtende glidelås foran og på sidelommer. WP: 7000 MVP: 7000

Behagelig strikket fleecejakke med sidelommer med glidelås. Dame og herre. Børstet innside. Kommer i gråmelert, antrasitt og blåmelert. Leveres med NVIO logo på venstre bryst.

kr.

690,-

Craft Rush windpants

kr.

2335,-

Craft Rush Tights

Rush Wind bukse er en lett vindbukse laget av et elastisk vevet funksjonelt stoff, som gir effektiv fukttransport. Buksen har sidelommer og glidelås nederst. kr.

475,-

Lett tights laget av et elastisk og funksjonelt stoff som gir effektiv fukttransport og stor bevegelsesfrihet. kr.

410,-

kr.

560,-

kr.

1 345,-

Superlett dunjakke Ultralett og allsidig unisex dunjakke. Kan brukes året rundt. Svært komprimerbar. Egen pose for pakking. Kvalitet: 10% Polyester ytterstoff, foret med 90% dun og 10% fjær. Str XS – 4XL. Trykket NVIO logo på brystet. Grå, marine, sort. NB. Jakkene er litt små i størrelsene

Varene bestilles i vår medlemsbutikk:

strommeshop.no/nvio2/

Returadresse: P.B. 1550 Sentrum0015 Oslo

Stiftelsen

Veteranhjelp

Bilde: @instagramanders (Anders Nilsen)

VETERANER HJELPER VETERANER Stiftelsen Veteranhjelp er opprettet for å kunne gi øyeblikkelig økonomisk hjelp til veteraner og nærmeste familie som befinner seg i en prekær økonomisk situasjon. Vi har allerede hjulpet mange, men er avhengig av bidrag for å hjelpe flere veteraner.

Støtt oss med valgfritt beløp til konto nr. 7058 31 07302 Vipps kan også benyttes: 25550

Veteran 3-21

Articles inside

Veteraner over isen