Understrøm av antisemittisme

Faren var det selvskrevne overhode, som barna aldri våget å opponere imot. I sine velmaktsdager var Siegmund en gløgg, innovativ og handlingsorientert mann. Det inngikk i hans yrke å følge godt med på det som foregikk i andre land, derfor holdt han en rekke utenlandske aviser. Han var et vanemenneske som ingen måtte forstyrre mens han spiste, leste og sov middag. Han gikk alltid ulastelig kledd. Oppveksten hadde gitt ham en rastløshet som fikk utløp ved at han stadig la ut på reiser som familien måtte bli med på.

Når faren ble streng, kompenserte moren med ettergiven het. Og som overalt ellers oppsto det konflikter mellom ektefellene rundt barnas oppdragelse. Melitta likte ikke at Siegmund tillot at de eldste barna fikk smake på akevitt og øl, som de voksne gjerne drakk til middagsforretten. Heller ikke at de fikk smake på vinen til maten.18 Barna fikk ingen spesiell jødisk undervisning hjemme, selv om Siegmund var forstander i Den Israelitiske Menighed i Kristiania i flere år. Foreldrene hadde en sterk jødisk identitet, men det later til at deres barn i sterkere grad ble integrert i det norske samfunnet.

Understrøm av antisemittisme

Barna hadde liten føling med jødehat i oppveksten, men brødrene Siegmund og Simon ble rammet av antisemittismen som kom frem i offentligheten i Norge. I 1910 ble det rasepolitiske kampskriftet Jøder og Gojim (Jøder og ikke-jøder) publisert. Det var ført i pennen av høyesterettsadvokat og forretningsmann Eivind Saxlund.

Boken advarte mot jødedommen, som den mente var en trussel mot Norges nasjonale karakter. For å underbygge dette hadde forfatteren fremhevet en rekke sitater fra jødedommens viktigste skriftsamling fra 500-tallet, Talmud. Saxlund var imot at jødene skulle få praktisere sin religion. Jødene i Norge laget en stat i staten. De ville overta den finansielle makten i verden. Han angrep også jødiske handelsmenn, særlig de som var frimurere.

Vidkun Quisling gjorde det samme 14. september 1940, da han sørget for å eliminere og økonomisk likvidere frimurerlosjene i Norge; han mente de var i ledtog med internasjonale fiendtlige krefter som måtte bekjempes for enhver pris. Han var overbevist om at frimureriet hadde et jødisk betont vesen, og derfor la Nasjonal Samling ned forbud mot dem.19

Saxlunds konklusjon i 1911 var ganske så identisk med Quislings. Den jødiske ånd ville ribbe Norge for både ære, samfølelse, slekt og rase, samt religion og fedrelandskjærlighet.20 I boken støttet Saxlund seg også til Martin Luther, som var en sann jødehater. Saxlund var enig med Luther i at jødene var et ondt og pengegrisk folk som det ikke gikk an å omvende til kristendommen. Siden de aldri kunne bli gode borgere i en kristen stat, burde de jages fra landet.21

Det kom mange avisinnlegg, også fra norske lutherske prester, som uttalte seg positivt om Saxlunds Jøder og Gojim. Denne boken burde leses av enhver.22

Saxlund ble også kritisert for sine påstander. Han forsvarte seg med at han bare hadde gjengitt jødens egen historie og morallære. Dette hadde han gjort ut av kjærlighet til sine landsmenn. Nordmenn kunne ellers overlate til jødene å forsvare sin egen sak.23