To brødre med dansk innfødsrett

[START KAP]

To brødre med dansk innfødsrett

Hvor skal historien om Hans Salomon og hans familie begynne? Den kan starte på Gråbrødretorv i København i 1858. Der kom hans far, Siegmund, til verden. Onkel Simon ble født samme sted to år etter. Brødrene fikk dermed en verdifull dansk innfødsrett for kommende slekter. Dansk innfødsrett omtales i Danmarks grunnlov § 44, og tilsvarer det som i andre land kalles statsborgerskap. Barn får dansk innfødsrett hvis enten faren eller moren har det. Hans hadde dermed dansk statsborgerskap.

Besteforeldrene til Hans på farssiden, Emma og Marcus Salomon, hadde kommet til Danmark fra Kiel i 1853. De drev forretning i København, laget sko og handlet med klær. Marcus solgte også sko for tyske fabrikker. Han la ofte ut på forretningsreiser, også til skandinaviske land. Da var det Emma som passet butikken.

Brødrene Siegmund og Simon vokste opp mellom de slesvigske krigene, som ble utkjempet mellom Danmark og Tyskland. Spenningen som satt i deres foreldre, både på grunn av krigene og det faktum at de var jøder, forplantet seg til barna og slapp ikke taket. Europeiske jøder hadde i generasjoner blitt fordrevet og var stadig på vandring. Det var vanskelig å finne trygg grunn under føttene. Nervøsiteten gikk gjennom slektsledd, også Hans ble preget av den.

I 1863 fikk jøder i Holstein sivile rettigheter. Det fikk familien til å flytte tilbake dit en periode. Der gikk Siegmund og Simon på skole og lærte seg tysk. Siegmund forlot hjemmet som 17-åring og tjente til livets opphold som skomaker og skoselger. I 1879 flyttet familien til Stockholm, der de også åpnet en skobutikk. De hadde lagt seg opp en viss formue som de brukte til å etablere seg der.2 Det er sannsynlig at de også reiste til kunder i Kristiania, som Oslo den gang het, og kanskje til Bergen. Det oppsto flere norske handelshus i perioden, ofte grunnlagt av utlendinger som kom til Norge og slo seg ned.

Familien følte en tiltrekning mot det høye nord. Europas uvitenhet om Norge på 1800-tallet ga fantasien spillerom, også hos familien Salomon. De hadde sett prospektkort og hørt fortellinger om landet som kunne smykke seg med norrøne gudesagn og vikinger. Den tyske staten var på jakt etter historisk forankring, og gjennom den norrøne Edda fikk tyskerne lengselen etter en urhistorie oppfylt. Keiser Wilhelm II og komponisten Richard Wagner var lidenskapelig opptatt av norrøne myter, som de forbandt med Norge og Norden.

Det oppsto en idé om at Norge sto i en særstilling i Skandinavia. Den ble fremlagt av to innflytelsesrike norske historikere, Jakob Rudolf Keyser (1803–64) og Peter Andreas Munch (1810–63). Keysers innvandringsteori gikk ut på at nordmenn var en egen germansk stamme. De var et helt særegent folk i Norden, ja, kanskje i hele Europa.3

Henrik Ibsen tok et oppgjør med slike tanker i dramaet Peer Gynt. I fjerde akt introduserer Peer seg som oldtidsforsker. Her dukker det opp en figur kalt professor dr.philos. Begriffenfeldt. Han er forstander i et galehus og utroper Peer Gynt til