Oppbrudd fra Norge

Debatten engasjerte familiefedrene Siegmund og Simon. De følte seg urettmessig anklaget som jøder, handelsmenn og frimurere. Simon svarte på angrepet i pressen. Han mente Saxlund måtte være naiv, når han oppfordret jødene til å forsvare seg mot så nederdrektige beskyldninger, slike som han hadde kopiert fra tyske antisemittiske skrifter. Jødene utgjorde ingen fare for Norge. Simon viste til en jøde som hadde tjent seg rik i landet, grosserer Vollmann fra Frankfurt. Da han døde, testamenterte han 50 000 til de fattige i Kristiania, som var en betydelig sum. Simon oppfordret Saxlund til å gi overskuddet av sitt boksalg til de fattige. På den måten kunne han bevise sin kjærlighet for landsmenn, og at han ikke hadde skrevet boken for vinningens skyld.24

Oppbrudd fra Norge

Da Siegmund pensjonerte seg i 1913, flyttet han og familien fra Norge samme år. Han solgte huset i Oslo, og fabrikken ble kjøpt opp av aksjonærer. Siegmund ville helst sørover, Danmark ble et stoppested på veien. Simon dro også like etter med sin famille, de bosatte seg i Danmark. Utvandringen medførte at brødrene mistet sine norske statsborgerretter. Ved innvandring til Danmark inntrådte de i alle flytende rettigheter og forpliktelser som deres danske innfødsrett ga dem. Hustruer og barn under 18 år fulgte henholdsvis mannen og farens statsborgerrett.25 Dette faktum skulle siden bli utslagsgivende for liv og død.

Fra Danmark dro Siegmunds familie videre til Tyskland. Første verdenskrig (1914–18) satte en stopper for å reise lenger.

Hans var ti år gammel da familien slo seg ned i Wiesbaden. Byen hadde mange parker og et rikt musikkliv. Hans hadde vokst opp med tysk, så språket var ingen stor overgang. Det var derimot skolen og kulturen. Guttene var en rampegjeng som gjorde mye galt, men det var Hans som måtte ta den hardeste straffen. Han var den eldste. I parkene var det stadig militære parader, og en gang så han Keiser Wilhelm II i hvit uniform på en praktfull hest. Hesten gjorde mer inntrykk enn keiseren.

Da verdenskrigen brøt ut i august 1914, marsjerte det syngende tropper igatene iTyskland. Det virket ikke skremmende, for folk kastet blomster fra vinduene ned på soldatene. Siden kom togene med utmattede, sårede og blodige menn tilbake. Kanskje var det dette synet som fikk Hans til å bestemme seg for at han ikke ville ut i krig, han ville ikke bli soldat.

De reiste sommeren 1915 til Grindelwald, en landsby i de sveitsiske alpene. Om høsten ble Hans og hans brødre sendt på sveitsisk internatskole, mens resten av familien flyttet tilbake til Tyskland. Der bosatte de seg nå i Hamburg. Melitta var gravid, og ventet deres yngste barn, Sven.

Våren 1916 døde det eldste barnet, Anny, av hjernehinnebetennelse. Hendelsen ga alle et stort sjokk. Moren farget sine klær sorte, og faren nektet å tro at det kunne være sant. En melankolsk og dyster stemning la seg over hjemmet. Leiligheten deres var kald, på grunn av krigen var det mangel på både mat og brensel. Forholdene fikk dem til å flytte tilbake til Danmark, der de endelig slo seg til ro i Ordrup, en forstad til København. Skjønt ro og ro, rastløshet fikk dem stadig ut på reiser. Det var faren som var driveren her, for moren hadde til slutt nektet å flytte rundt med en hel familie og alt hva det innebar.26