Jødeparagrafen

den største av alle fortolkere. Han krones til «Kejser» på selvets fundament, antagelig en hentydning til professor Keyser.4 Scenen er forlystelig skrevet, men komikken advarer om konsekvensene av storhetsvanvidd knyttet til en selv og ens eget folk.

Jødeparagrafen

Familien Salomon tilhørte et folk som opprinnelig ikke hadde lov til å oppholde seg i Norge.

Marcus, bestefaren til Hans, hadde fått føling med dette. Han begynte å handle i Kristiania, men ikke før i 1860-årene. Det var først i 1851 at den såkalte jødeparagrafen i Grunnloven, om at jøder ikke hadde adgang til å komme inn i Norge, ble opphevet. Marcus kjente antagelig ikke til Norges Grunnlov av 1814, men det er sannsynlig at han hørte fra andre jødiske handelsfolk at Norge var et lukket land for dem, og at en rekke jøder var blitt utvist.5

Myndighetene registrerte folk som kom til landet. I 1865 fantes det en rubrikk i skjemaet der innreisende til Norge måtte oppgi sin trosbekjennelse. Kirkebøkene holdt rede på innflyttere, og hoteller sendte gjestelister til politiet.6 Når Marcus kom til Kristiania, måtte han opplyse om sin jødiske trostilhørighet.

Den norske Grunnloven var av de mest liberale i Europa, men ikke når det gjaldt religion. Selv om loven etablerte trosfrihet i Norge, påla den kongen å bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion, og å håndheve og beskytte denne. Kongen var den evangelisk-lutherske statskirkes overhode og et forbilde for hva folk skulle bekjenne seg til.

Den norske stat forankret seg i én bestemt Gud og i én religion. Andre religioner ble sett på som truende, og religiøst avvik var en viktig grunn for avvisning av innvandrere.7 Norges befolkning var mer ensartet enn i de fleste andre land i Europa. I 1882 utgjorde majoriteten omkring 96–97 prosent. Minoritetsgrupper ble sett på som avvikende befolkningselementer som skulle innpasses i majoritetssamfunnet. Jøder, katolikker og medlemmer av andre religioner som hadde munkeordener, kom i en særstilling siden Grunnloven spesifikt rammet dem.8

Christian Magnus Falsen (1782–1830) blir gjerne referert til som Grunnlovens far. Han mente at jøder ikke kunne være gode borgere av noen stat. Deres religion tvang dem til å leve i en tilstand av kamp med enhver annen nasjon, som det var deres plikt å ødelegge.9

Den utbredte forestillingen om at andres tro og religiøse kultus var mindreverdig, beredte grunnen for devaluering av individer og folkegrupper utover i andre halvdel av 1800-tallet. Det ga vitenskapen moralsk ryggdekning for ulike utviklingsteorier og «raselærer» som legitimerte fornorskningspolitikk.10 Verdiskaleringen ga vekstvilkår for rasisme og, senere, nazismen.

Familien Salomon gikk gradvis bort fra jødedommen. På et eller annet tidspunkt ble bestefar Marcus medlem av frimurerlosjen, dit søkte også hans to sønner, Siegmund og Simon, seg.

De oppgir praktiske hensyn som årsaken til sin sekularisering.11 Det gjorde livet lettere for dem å ikke stadig bli stemplet som jøder.