Hovde Preserving

BERNT FJELDVÆR Hovde Preserving

Bispøyan - Kvenvær

Hovde preserving på Lamøya i Bispøyan ble etablert i 1935. Historien til dette firmaet starter imidlertid lenge før det. Innehaveren, Johan Henrik Pettersen, ble født på gården Myra ved Helsøysundet den 19. august 1883. Som tenåring jobbet han for onkelen, Anton Hansen Myhre, som drev landhandel der.

FAKTA:

• Oppstart: 1935 - Nedlagt: 1956 • Antall arbeidere: 30 på det meste • Gründer: Johan Henrik Pettersen • produksjon: Fiskekaker, fiskeboller, rogn, naturell krabbe og stuet krabbe

Johan hadde en eldre bror, Kristen - eller «Kresten», som de sa på den tida. Kristen var født i 1874, og han var en riktig «friskus» i barne- og ungdomsårene. Det må ha vært rundt 1893 at Kristen reiste over til Amerika, men i 1902 kom han tilsynelatende velbeslått tilbake. Kresten lå ikke på latsiden. I 1903 startet han med handel på Lamøya i Bispøyan. Der kjøpte han ca. 10 mål tomt og bygde både hus, brygger og kai. I den ene brygga ble det handel, og i den andre starta han med tranbrenneri. Kristen drev også salg av trelast, en mangelvare uti øyene. Det skal også ha vært drevet fiskehandel der allerede da. Til å begynne med gikk handelen godt, og snart ble Kristens yngre bror, Johan Henrik, ansatt som handelsfullmektig. Men så begynte forretningene på Lamøya å gå dårligere, og Kristen opparbeidet seg en del gjeld. Brått bestemte Kristen seg for å reise tilbake til Amerika, og han overlot forretningsdrifta på Lamøya til broren Johan. Folk spekulerte på hvorfor Kristen fikk det så travelt med å reise, og flere årsaker ble nevnt. Etikett Hovde Preserving

Johan Henrik var en rolig og ryddig kar. Han var en religiøs og arbeidsom, og snart fikk han forretningene på Lamøya til å gå godt. Det var ei tid snakk om at Kristen ville komme tilbake å ta over forretningen igjen, men rundt 1905 kom det bud fra Amerika at Kristen var funnet død under litt tvilsomme omstendigheter. Det fortelles at Johan ikke tok dødsbudskapet særlig tungt. Han skal ha sagt noe sånt som «no e’n Kresten dø, så no e ailt mett». Som eneeier kunne Johan endelig begynne å investere for fullt. I desember 1907 meldte han til sorenskriveren på Hitra at han fortsatte firmaet som eneeier, under navnet «J. H. Pettersen & co.», på «Hovde», Lamøya. Det var Johan som døpte eiendommen «Hovde». Lokalbefolkningen var snare til å gi utnavn, og stedet ble kalt «Spælen».

Forretningsvirksomheten var landhandel og oppkjøp og eksport av sild og fisk. Få år senere ble det utvidelse av virksomheten. Det ble startet sildefabrikk i 1910. Der ble det produsert sildeolje, sildemel, medisintran, bruntran, levermel (kraftfôr) og guanoprodukter. Johan giftet seg med Karoline Knutsdatter Helgebostad (f. 1883) i 1914. Hun var også en svært religiøs dame og opptatt av misjon. Karoline ble den som tok seg av regnskapet, mens Johan ledet bedriften. Våningshuset på Hovde var fra 1904. Det var på ca. 170 m² og hadde hele 14 rom. Det var engang en stor og velholdt hage der med et lysthus. Det skal ha vært Johan som dyrket opp jorda og fikk i gang gårdsdrift der.

I starten foregikk sildeoljeproduksjonen i den ene brygga, men under 1. verdenskrig ble den andre brygga bygd ut med materialer fra en nedlagt torvfabrikk fra Smøla. Fabrikken fikk da navnet «Hovde sildolje & kraftfôrfabrikk, Monsøen». Om selve fabrikkdriften har Svein Olderø skrevet en del i sine nedtegnelser om Bispøyan «Der vester mellom skjær og bå…»: «Selve fabrikken ble drevet av en dampmaskin på 20 nominelle hestekrefter. En kullfyrt liggende steam-kjele skaffet damp til denne samt en del annet, så som tørker m.m. Den var i minste laget for alt dette og det ble fyrt hardt. Hvis sikkerhetsventilen begynte å blåse, sprang fyrbøteren opp og stod på den. En 16 hk. 1 syl. 4-takts Gideon glødehodemotor hjalp også til med å dra. Den hadde et svinghjul i hver ende, og fra nederste kant på disse til øverste topp på hetten over glødehodet var den drøye to meter høy. Da jeg var en 7-8 år gammel så jeg denne motoren dra ei kvern som malte tørket tang. Utenom disse to maskinene var det en 10 hk 1 syl. 4-takts Nidaros stasjonær bensinmotor med liggende sylinder. Om denne motoren, som var viktig for produksjonen har jeg en historie. Motoren var montert på gulvet i 2. etg., rett over et stort dampoppvarmet kar hvor det ble kokt tran og olje, og en mann måtte kontinuerlig røre om med en trespade. For meg er det ikke vanskelig å fornemme hvilken ubehagelig arbeidsplass dette måtte være. Motoren begynte å stoppe på uforklarlig vis, men etter noe plunder fikk de den i gang igjen. Dette gjentok seg flere ganger i skiftet, og til slutt bestemte Johan Pettersen at motoren skulle fraktes ens ærend til motorfabrikken i Trondheim hvor den var laget. Eksperter derfra kunne bare si, etter å ha gått over og prøvekjørt den, at maskinen var i den skjønneste orden. Motoren ble montert opp igjen og nå la Johan, som ante uråd, seg på lur for å se hva som skjedde. Etter en stund fikk han se en trespade komme opp fra 1. etg. gjennom en sprekk i gulvet og en hendel ble slått over slik at den stoppet. Etterpå ble hendelen satt i riktig leie igjen. Synderen ble tatt på fersk gjerning og fikk sparken omgående. Det hjalp ikke at han var i nær slekt».

Arbeidet på en slik fabrikk var nok både ufyselig, illeluktende og ikke minst farlig. Den illeluktende massen som ble igjen når tranen var kokt ut av leveren, ble kalt «grakse». Svein Olderø skriver at det nærmeste sammenlignbare må ha vært kloakkslam. Graksen ble spadd i kraftige bomullssekker og lagt i en hydraulisk presse for å få ut de siste dråpene med tran. Resten av

graksen ble deretter tørket og malt til levermel. Dette ble brukt som kraftfôr til dyr. Støvet av levermelet var nærmest eksplosivt, og det var flere branntilløp. En gang det begynte å brenne om natta, sprang Johan ut i bare nattskjorta og greide å slokke med dyna si. Rundt 1916 ble det bygd et nytt kaianlegg og Lamøya fikk anløp av rutebåten. Johan hadde to båter som ble brukt til å frakte produktene til Kristiansund. Den ene var jakta «Oline» (av Kvenvær), som på folkemunne ble kalt «Svin-Olina». Den andre båten gikk under klengenavnet «Ufysa». Utnavnene folk satte på båtene sa vel litt om hva slags last de vanligvis fraktet. «Ufysa» hadde motor, men også seilrigg og klyverbom (baugspyd). Det var vanligvis svogeren Edvard Helgebostad som var skipper for Johan Pettersen, men en gang de ankom Kristiansund, ville Johan manøvrere inn på havna selv. Resultatet ble at han kjørte klyverbommen gjennom byssa på ei jakt, slik at den stakk ut på den andre siden, etter sigende med et kokekar på enden. Johan førte ikke båtene selv etter dette. Sigurd Olderø var også en mye benyttet fraktemann for fabrikken på Lamøya. Handelstedet på Lamøya fikk elektrisk lys allerede før 1930. De hadde et eget aggregat, eller «lysmotor», som de sa. På sildefabrikken jobbet det stort sett mellom fire og seks karer. Det siste året denne fabrikken var i drift var i 1938.

I 1935 utvidet Johan Pettersen virksomheten til også å omfatte hermetikkproduksjon. Det ble produsert forskjellige fiskeprodukter: Fiskekaker, fiskeboller, rogn og naturell og stuet krabbe. I firmaregisteret står følgende innført:

«Firma Hovde preserving, Johan Pettersen». Ved skrivelse av 1. juni 1935 er anmeldt at Johan Pettersen, bopel Monsøy i Kvenvær, under firma Hovde preserving, Johan Pettersen. Akter å drive fabrikkvirksomhet med forretningskontor på Monsøy i Kvenvær». Johan Pettersen og familien bodde naturligvis på Lamøya. Fabrikken lå også her. Monsøy var bare postadressen.

Selve hermetikkproduksjonen foregikk på samme måte her som i de andre fabrikkene på denne tida. Ved «Hovde preserving» var det to sesonger. Krabbesesongen var på høsten og varte i rundt to måneder. Fiskebollesesongen var på ettervinteren og varte i to-tre måneder.

Hovde Preserving ca 1949. Hentet fra Johs. Sætherskar: Det norske Næringsliv – Sør-Trøndelag fylkesleksikon. (1949)

Hovde produserte også seikaker under sitt eget merke «Eagle-Brand»

Det var akkordlønn. På vinteren, når det var hermetisering av fiskemat, så var det ikke så stor aktivitet. Dette arbeidet krevde ikke større arbeidsstokk enn 8-9 personer. Kvinner og menn hadde forskjellige arbeidsoppgaver. Det var kvinnene som rensket krabbe og la varene på boks. Mennene stod for steaming og falsing av lokk. I fiskematsesongen var det timelønn, og mennene hadde vanligvis litt høyere lønn enn kvinnene.

I tillegg til krabbehermetikken, ble det sendt levende krabbe til Sverige. Den ble pakket i kasser med tare, også ble den sendt med rutebåten til Trondheim, og derfra med tog til Stockholm. Rutebåten hadde egentlig anløp på naboøya Monsøya, men hvis det skulle sendes varer fra Lamøya, så hadde Johan en avtale om at de kom innom. Det fortelles at Johan aldri kjøpte krabbe som hadde vært fisket lengre ut enn skjærene ved Torsøya. Han mente det var mindre mat i den som ble fisket lengre ut mot havet. Han var nok en kvalitetsbevisst forretningsmann, med de egenskapene som skulle til for å få en slik bedrift til å gå rundt.

I bryggene på Lamøya var det innredet bolig for arbeidsstokken. Mannfolkene hadde noen rom i butikkbrygga, som ble kalt «Sjappa». Kvinnene hadde kjøkken og to soverom i samme brygga som fabrikken. Dette ble kalt «Blækkhuset». Forståelig nok ble dette stedet populært å besøke for unge, ugifte menn fra Bispøyan. Johan Pettersen som var svært religiøs, opptatt av Kinamisjonen og Bispøyenes bedehus, var livredd for at noen av jentene skulle havne i «uløkka» mens de var hos han. Han holdt derfor øye med Blækkhuset, så ikke karene skulle komme på besøk. Han tok ved en anledning med seg dyna og fjøslykta og sov på kjøkkenet ved siden av jentenes soverom. Da han ville inn på rommet for å sjekke, nektet jentene. De sa de hadde lagt seg, og Johan godtok det. Guttene som var på besøk, måtte snike seg ut vindusveien når de var sikre på at Johan hadde sovnet.

I fabrikktilsynets protokoll ser vi arbeidstokken år for år. Før andre verdenskrig var produksjonen beskjeden. Det var fra 5 – 13 ansatte. De fleste var kvinner. Under krigen lå fabrikken for det meste nede, men etter krigen blomstret den i noen år. Det ble da bygd opp en ny hermetikkfabrikk i lokalene etter den nedlagte sildoljefabrikken. På den nye fabrikken ble alt av maskiner drevet av elektrisitet. Dieselaggregatene gikk nærmest døgnet rundt, og det var en nevø av Karoline Pettersen, Arne

Helgebostad, som var motorpasser. Arbeidsstokken var på 20-25 personer, bortsett fra 1951, da hele 30 personer arbeidet der. To tredeler av dem var kvinner, og det var stort sett unge jenter fra naboøyene og noen fra Frøya. Johan Pettersen døde 13. februar 1954, samme året som det ble lagt strømkabel til Lamøya. Dette var jo midt i sesongen, men kona Karoline fortsatte driften. Året etter registrerte hun handelsforretningen i sitt navn og annonserte at hun aktet å fortsette driften av den. Hermetikkfabrikken gikk derimot inn i sitt siste driftsår. Det var noen fra Bispøyan som prøvde å drive en sesong til, men fra og med 1956 var det slutt. De hadde rett og slett ikke den kompetansen som skulle til. Johan og Karoline hadde ingen etterkommere som kunne ta over driften. Fabrikken ble forsøkt solgt, men det var ingen interesserte kjøpere. Firmaet «Hovde preserving» ble slettet fra firmaregisteret i 1961. På midten av 1960-tallet ble fabrikkbygningene på Lamøya solgt og revet. Men fortsatt kan en se spor etter fabrikken. Kaia står ennå, og det er rester av skorsteinen og en fyrkjel. Bolighuset er i dag fritidsbolig.

Kilder:

• Hitra sorenskriveri: Firmaregisteret • Johs. Sætherskar: Det norske Næringsliv –

Sør-Trøndelag fylkesleksikon. (1949) Bergen • Fabrikktilsynets protokoll for Kvenvær

Kommune • Kystindustri. Trekk ved næringsutviklinga på

Hitra og Frøya i etterkrigstid • Folketellinga 1900 for Hitra • Hitterslekt.no • Morten Lossius: «Kresten» • Svein Olderø: «Der vester mellem skjær og bå» • E-poster: Odd Hegerberg • Muntlige kilder: Perly Helsø, Arnfinn Helsø • Avisa «Fiskaren» 1961

Restene etter fabrikken. Foto: Hans Jakob W. Farstad