Veteraner

SVEND SIVERTSEN

Frank Olsen

Sjøen ble svært ofte arbeidsplassen for ungdommer fra Hitra og Frøya. Enten ble det fiske i egen båt, eller som mannskap hos andre. Noen mønstret på båter i fraktefart langs kysten, eller de reiste utenriks på de store havene. Ikke særlig familievennlig når de måtte være borte i mange måneder, ja kanskje år, før de kom tilbake til familien.

Da hermetikkindustrien dukket opp i heimtraktene og åpnet nye muligheter for jobb, var det flere som ville forsøke. Tida var også slik at det ikke var så mye å velge i. Mange fant derfor sin arbeidsplass ved fabrikken. For noen ble det kortere opphold, mens andre ble solide veteraner og nøkkelpersoner og fikk lang fartstid. Mange forteller om hardt arbeid og lange dager, men de fleste husker et liv med godt kameratskap

Frank Olsen (f. 1934) er en av veteranene. Han startet i jobb ved Astor Canning i Hestvika høsten 1949, 15 år gammel. Det var andre sesong med ordinær drift ved fabrikken. For Frank ble det i første omgang bare en sesong. Han reiste til sjøs og var ute ett og et halvt år før han vendte tilbake. Han kom tilbake til Astor og i alt skulle det bli 28 år ved fabrikken for den handfaste hestvikværingen, som på mange felt ble en nøkkelperson ved Astor Canning. Krabbesesongen var i gang, mye krabbe kom inn og det var aktivitet fra tidlig morgen til sene kveld.

–Det var mange tunge løft som måtte til. Vi hadde ikke så mange hjelpemidler i starten. Vi kokte krabbe og holdt på i perioder på 16-18 timer pr dag. Vi tømte de tunge krabbekassene i stimkaret til Reidar Strand, som hadde ansvaret for stiminga, eller kokinga. I helgene

Veteranen Frank Olsen og Torleif Strøm (t.v), sønn av gründeren Torbjørn. Torleif var daglig leder av Astor i mange år. Her ved Børøysundet med Børøya i bakgrunnen. Frank startet i jobb ved Astor Canning allerede i 1949. Han var i oppstarten en viktig nøkkelmann som kunne gjøre det aller meste.

måtte noen av oss som holdt på med krabbekokinga, trå til litt ekstra. Krabben måtte være ferdig kokt og nedkjølt til tidlig mandag morgen når damene kom og skulle starte renskinga. Han minnes Arne Austbø, arbeidsformannen som kom oppover fra Brattvågen hver høst i krabbesesongen. -En dyktig fagmann, forteller Frank. Krabben var av meget god kvalitet. Det kom fangster fra Helgeland i nord til Møre i sør. -Men den aller fineste krabben var den som ble tatt her på Trøndelagskysten. Frank husker brødrene Hans og Johan Holmen med båtene «Hugnad» og «Stornes» som gikk helt ut i Froan, til de ytterste værene og hentet krabbe.

En gang var han med «Hugnad» for å hente krabbe ute i væra. Johan hadde alltid med heimbakt kveitkake som han holdt godt inntil brystet når han skar opp tykke skiver. – Kaka var veldig god, men etter et par dager var ikke kjeledressen til Johan like ren når han skulle skjære opp brødet, humrer Frank. Hygienen var så som så.

Frank sammen med Fritz Fredriksen og Iver Havnvik, ble på mange måter de som utførte de praktiske arbeidsoppgavene som måtte til ved den nye fabrikkanlegget. Han husker at Torbjørn Strøm fikk et tilbud fra en byggmester på 37.000 kroner for å meisle opp betonggolvet og lage nytt i det første fryselageret. -Det var en meningsløs høy pris, syntes vi, og satte i gang selv. Vi meislet opp hele det gamle golvet i trelastlageret og støpte nytt golv. Det ble billigere, minnes han.

-Vi bygde nytt fryselager, og vi bygde ny utedo, helt i sjøkanten, humrer han. Det var en 12-seter, seks seter for damer og seks seter for herrer. Alt gikk rett i sjøen, det var nærmest som et «vannklosett», ler han.

Utover senhøsten kunne det være bitende kaldt å stå med krabberensking. Kalde og fuktige golv og minusgrader i hallen var mer vanlig enn uvanlig. Han husker Johanna Klungervika frøs som besatt på føttene, men hun visste råd. Hun hentet en papirsekk og satte føttene nedi for å holde bedre på varmen mens hun fortsatte å renske krabbe. Det skulle mer til for å stoppe henne i arbeidet. Turene til og fra fabrikken gikk for mange bak på platten på lastebilen til August Strøm. -Jeg husker noen av damene som terget Jan Kjørsvik og meg mens vi satt oppe på platten. De klinte på oss leppestift, noe vi ikke likte særlig godt. Men vi visste råd. Neste dag smurte vi hendene våre med sot fra fyrkjelen, og det var flere av damene som fikk svarte streker i ansiktet som ikke var så lette å fjerne.

Når krabben var ferdig rensket ble den lagt i boks. I starten var det en kar fra Brattvågen som kom og falset boksene. -Han gikk bare under navnet «falsar’n», minnes Frank. Etter hvert var det Anton Blomsø som overtok den jobben. De ferdige krabbeboksene ble i starten fraktet med «Randøy» til Brattvågen der hver boks fikk påsatt etikett. En tungvint og kostbar løsning, og etter hvert kom det bokser med førtrykk og alt ble ferdigstilt i Hestvika.

Astor Canning ble en stor arbeidsplass og ble Hitras største industriarbeidsplass. Her fant både mann og kone sitt virke, mange fant hverandre også og knyttet kjærlighetsbånd nettopp over krabbeboksene. Frank ramser opp Kjellrun og Iver Havnvik, Maja og Anton Blomsø, Eline og Fritz Fredriksen, Klara og Karl Aune, Anna og Karl Næss, Lena og Karl (Osen) Eriksen, Lillemor og Gudmund Bogø, Stine og Arne Pedersen, Julie og Hjalmar Storø og naturlig nok Lovise og Frank Olsen.

Den kraftige stimkjelen ved fabrikken ble også benyttet av lokale bønder. De kom kjørende med traktortilhengeren full av småpotet, stimrør ble ført inn under poteten som ble tilnærmet kokt. Poteten ble brukt som grisefôr, og dette var populært i noen år.

Det hører også med til historien at det en kort periode ble gjort forsøk med å tilsette potet til krabbestuingen. Det ble ingen suksess og ganske fort avsluttet. Et annet eksperiment var å tørke avfallet fra krabbeproduksjonen, skall og klør. Dette ble så kjørt gjennom en kvern og malt opp og benyttet til kalkstoff og jordforbedring. Guano, tørka fiskehoder og skatevinger, ble også malt opp til dyrefôr.

Tangmelproduksjonen kunne også være tungt arbeid. Når det tørre tanget var malt til mel, skulle 50 kilos sekker stuves i høyden inne på lageret. Det var trangt om plassen og mange tunge løft. Daniel Johansen og Frank kaptes av og til om å få sekkene fortest mulig opp i høyden. Karl Aune og Gudmund Bogø var også to av dem som jobbet med tangmelet.

Frank forteller om en gang det kom ei jekt inn lastet med tang. En stor grabb løftet tanget fra båten og inn på vekta. Han som sto og noterte ved vekta denne dagen var nok ikke av de skarpeste. Karl Aune leste av vekta og ropte antall kilo som karen skulle notere i boka. Men når Karl ropte 120 kilo, noterte den andre 10020 kilo. Dette gjentok seg ved hver veiing til jekta var tom. Feilen ble bare større og større. Torbjørn Strøm oppdaget at det var uhørt mye tang som ble losset og gikk bort til karen med boka og sa: -Her må det være noe rav, ruske galt, det er da ikke «Queen Elisabeth» som ligger her og losser heller…

Astor var en av de aller første i landet som startet med stiming av torskerogn som deretter ble hermetisert. England var et interessant marked, men det varte bare en kort periode.

Iver Havnvik og Frank fikk etter hvert ansvar for mye av vedlikeholdsarbeidet ved fabrikken, og små og store reparasjoner måtte til på et så omfattende anlegg med mange maskiner.

-Jo da, jeg har mange artige minner fra Astor-tida. Det var ei fin tid og Torbjørn var en dyktig og fin sjef å ha. Vi kom som regel godt overens, minnes veteranen Frank Olsen.

Kilder:

• Intervju med Frank Olsen • Opplysninger ved Torleif Strøm • Boka Hestvika - 70 års industrihistorie av

Svend Sivertsen

Solbjørg Skare

Solbjørg starta arbeidslivet på Hopsjøfabrikken

Solbjørg Skare (f. 1929) husker godt tida da hun starta sitt yrkesaktive liv ved Hitra Canning på Hopsjøen.

-Jeg var en vel rundt 16-17 år da jeg fikk jobb på Hopsjøfabrikken. Det var like etter krigen, og det var ikke så mange tilbud for unge den gangen. Vi var glad for det vi kunne få av arbeid, forteller Solbjørg.

Det var krabbearbeid som var det første hun fikk jobbe med da hun begynte, og det var tungt og en måtte være nøye. - Det var om å være nøye når krabben skulle renses, og vi prøvde å gjøre et godt arbeid. Dermed ble det kanskje ikke så mange kilo om dagen, og oppgjøret fikk vi per kilo vi hadde gjort ferdig, så det ble ikke så mange kronene bestandig.

I tillegg til krabberensing jobba Solbjørg med å produsere fiskeboller, og hun husker godt hvordan det var. - Jeg passa på den automatiske maskina som skulle lage bollene. Det var en spake som jeg måtte passe på slik at det kom ut passe mengde med farse og at det ble riktig størrelse på fiskebollene. Bollene ble forma av maskina og havna nedi et vannkar der de ble trukket. Etter hvert som de ble ferdig skjøv jeg dem over til den andre enden av kokekaret med en stor spade slik at de to som satt der kunne legge dem nedi boksene, forteller hun.

Det var ikke bare, bare å stå der i vanndampen fra kokekaret, og det var ofte trekkfullt inne på brygga. - Det var ofte kald trekk så vi fraus på ryggen og ble glovarm foran av all dampen. Det var jo ikke noe annen varme i lokalet så vi måtte være godt kledd, husker hun.

Det vanlige arbeidsantrekket var tresko og hjemmestrikka sokka. I tillegg et stort forkle som kunne vaskes etter bruk. Det var jo mange lukter på fabrikken, og vi måtte

Solbjørg Skare er forlengst pansjonist, men husker godt når hun startet i arbeidslivet som ungjente hos Hopsjø Preserving Co rett etter krigen.

være renslig og vaske klærne ofte. Hvis du ikke gjorde det ble du luktende krabbe.

- Vi laga fiskekaker også, husker jeg. Her hadde vi fått ei maskin som både steika og snudde fiskekakene helt av seg sjøl. Alt gikk automatisk og det var nok en ny og moderne maskin for den tida. Solbjørg husker også at de tok imot hvalkjøtt fra Hestnes hvalstasjon. Etter at hvalen var slakta på Hestnes ble de fineste stykkene frakta til Hopsjøen der de skulle foredles. - Vi både røyka og tørka hvalkjøttet. Når det kom hit var det i store «pølser» som var like tykke som arma mi, minnes Solbjørg.

- Vi skulle skjære disse pølsene i tynne skiver, og vi brukte ei oppskjærsmaskin som vi sveiva rundt for hånd. Kjøttet ble skåret i tynne, tynne skiver før det ble lagt i små esker.

På den tida var det ingen biler som kunne kjøre de ansatte heim fra arbeid, så det ble ordnet slik at mange kunne overnatte på fabrikken. Og det var heller spartanske forhold, husker Solbjørg.

- Det var oppspikra køyesenger, og vi kunne bo opp til fem, seks jenter på samme rom. Vi bodde tre jenter på samme rommet og hadde egne senger, ikke alle hadde det, men det var jo ikke verdens beste senger å ligge i akkurat. Sengene var spikra sammen av gammel plank og ganske så røft laga, og vi måtte ha med sengetøy heimefra. Det var ganske tøft, minnes Solbjørg, når hun tenker tilbake på ungdomsåra på Hopsjøen.

Matstellet ble jo også så som så når vi bodde på fabrikken. Det var kummerlige forhold, men ei stund hadde dem ei kokke som koka middag. Alle som jobba der kunne bestille og kjøpe seg et måltid. Det gikk mye i lapskaus og hvalkjøtt, og ellers ble det en del fisk, forteller hun.

Det ble flere sesonger på fabrikken for Solbjørg, men sammen med foreldrene fikk hun etter hvert ordna seg en hybel hos noen slektninger ikke langt unna.

- Det var hardt arbeid og vi måtte bare stå på når det var arbeid. Vi tjente jo ikke så mange «kronan» og vi sparte så vi kunne kjøpe oss noe vi hadde lyst på når vi fikk til det. Vi var jo som ungdommer flest, vi ønska oss alltids noe vi hadde hørt om, men pengene ble brukt med varsomhet, det var ingen overflod akkurat, forteller Solbjørg om sitt første møte med arbeidslivet som jente på 16-17 år.

Kilde:

• Intervju med Solbjørg Skare