Frøya Canning AS

HANS JAKOB WESTERMANN FARSTAD Frøya Canning AS

Sistranda

Drivstoff, smøreolje, maling, dagligvarer, glass, steintøy, jernvarer, kjøkkenutstyr, sild, tran, hvalkjøtt, spekk og fiskelever. Varesortimentet og produksjonen på handelstedet Siholmen på 1950-tallet var nok til å overvelde sjøl den mest kresne kjøper. Det var Petter A. Furberg som var handelsmann på Siholmen. Et handelsted han hadde overtatt ledelsen for i 1935. Før den tid var det svigerfaren, John Myre, som drev butikken, men nå hadde Petter fått stillingen som disponent, og selskapet gikk under navnet Myre og Furberg AS.

Petter likte å ha flere baller i lufta samtidig, for i 1949 hadde han stiftet nok et selskap: «Frøya Canning». Furberg skulle inn i hermetikkbransjen.

Det sies at John Myre allerede på 1930-tallet startet krabbeproduksjon på Siholmen. Da Furberg overtok, hadde han fortsatt denne aktiviteten, og skal ifølge Ingar Myhre ha hatt 20-30 personer i sving. Dette skjedde i ei brygge ved huset hans, men den brant opp i 1949. Det tok ikke lang tid før Furberg fikk reist et nytt bygg på Siholmen, denne gangen et enetasjes fabrikkbygg for produksjon av krabbehermetikk. Med på laget hadde Furberg fått med Einar Tangen fra Skogn og Johan Vikaune fra Trondheim, som til sammen hadde skutt inn 40 000 kroner. Det var derimot Furberg som sto som disponent og stifter. Frøya Canning var skapt.

FAKTA:

• Oppstart: 1949 - Nedlagt: 1957 • Produksjon: Krabbe naturell, Krabbe stuing,

Hummer • Gründer: Petter A. Furberg • Antall arbeidere: 50-70 på det meste. • Bakkes Hermetikkfabrikk • 1962-1965 • Siholmen Packing • 1965-1982

«Natural Lobster Meat». Hermetikk i bokser med fine etiketter. Foto: Geir Sæther

Handelstedet til P.A Furberg på Siholmen 1954. Foto: Widerøe Flyveselskap.

Frøya Canning var strategisk plassert. Eskene med ferdig hermetikk kunne bli trillet rett ut på kaia hvor godsbåten til Trondheim lå klar til å frakte varene videre ut til kjøpere og grossister. Det var heller ikke langt å kjøre for båtene som leverte krabbe. De fleste båtene kom fra Inntian og Sistranda, men også en del fra den nordlige delen av Frøya. I noen tilfeller ble det også levert hummer til fabrikken, men hummer var det ikke like rike forekomster av som krabbe, så det stoppet ofte opp på grunn av råstoffmangel. Det var ikke bare hermetikk som ble produsert. I tillegg drev Furberg et trandamperi, samtidig som han produserte og solgte maling under merket Tran-Orkan. Til sammen kunne det være mellom 60-70 personer som var ansatt på hermetikkfabrikken, trandamperiet, malingsfabrikken og landhandelen. Søndag 18. juli 1954 klokka seks om morgenen våknet Furberg av en serier skarpe smell. Først trodde han det var Heimevernet som hadde nattøvelse, men da han

Siholmen 1969. Frøya Cannings fabrikk. Da bildet ble tatt, var lokalene overtatt av «Siholmen Packing». Foto: Widerøe Flyveselskap.

kom ut oppdaget han at hele fabrikken sto i full fyr, og at smellene kom fra hermetikkbokser som eksploderte. Det var håpløst å berge bygget, flammene sto allerede ut gjennom taket. Det gjaldt å hindre at de andre byggene tok fyr, og heldigvis var vindretningen slik at flammene ble blåst vekk fra hovedbygningen. Etter noen timer var fabrikken totalt nedbrent, sammen med hele lageret på 50 000 bokser krabbehermetikk. Hva som startet brannen kommer ikke tydelig fram, men det var branntilløp i etiketterings-rommet dagen før. Furberg hadde forsikret fabrikken for 13 000 kroner, men den reelle verdien var langt høyere. Lensmannen anslo verdien til rundt 30 000 kroner. Maskinene var lavt forsikret, og selv om noe utstyr som autoklaven og steamkjelen faktisk overlevde brannen, så var det et stort økonomisk tap for handelsmannen.

Men Petter Furberg ga ikke opp, han satte i gang og fikk bygd ny fabrikk. Denne gangen større, og av betong. Nå hadde elektrisiteten også kommet til Frøya, noe som gjorde det mulig å gå til innkjøp av mer moderne og elektrisk drevne maskiner. Både hurtighakker og automatiske falsemaskiner ble kjøpt inn, og den nye fabrikken ble reist allerede i desember 1954. På kaia hadde fabrikken et stort kar som krabben ble kokt i før de la den ut på den nå store betongkaia. Inne i den to eta-

Arbeidere rensker krabbe. Det var egne brett for krabbekloa, den skulle nemlig være hel, og ligge på toppen av krabbe naturell. F.v. Olaug Hansen, Sigrun Sørdal, Aslaug Lerkvold og Jorunn Johansen. Foto: Adresseavisen 1979

sjeres store fabrikken ble krabben sortert, brutt opp og rensket for hånd. Innmaten fjernet med kroker og andre «spesial-verktøy», mens småklørne ble rensket med nål. Seinere ble kjøttet blåst ut med trykkluft. Bodil Bjørgan, som arbeidet både i administrasjonen og på fabrikkgulvet til Frøya Canning, kunne fortelle at rundt 20 personer var engasjert på krabbefabrikken i høstsesongene.

Gleden varte ikke lenge. Den 21. mai 1957, bare tre år etter nyfabrikken åpnet gikk Furberg konkurs. Ikke lenge etter flyttet Furberg fra det store huset på Siholmen, og startet en malingsfabrikk i Fredrikstad.

Bakkes hermetikkfabrikk

Fabrikken på Sistranda sto stille i fem år før en ny driver meldte sin interesse. Kanskje noe overaskende var det en forretningsmann og fabrikkeier fra Hordaland som overtok lokalene til Frøya Canning. Ingebrigt Bakke hadde selv startet og drevet Idè hermetikkfabrikk i Bremnes, en fabrikk med historie tilbake til 1922. Firmaet

hadde i 1937 skiftet navnet til «Bakkes hermetikkfabrikk», og i 1962 bestemte han å flytte hele sin virksomhet til Sistranda. Trolig skyltes dette at krabbefeltene på Frøya fremdeles ga rike fangster. Bakke håpet også å kunne utvide produksjonen til å omfatte reker, og dermed sørge for helårsdrift ved fabrikken. Men heller ikke Bakke klarte å få noe skikkelig overskudd på krabbefabrikken, og allerede i 1965 bestemte han seg for å oppløse firmaet.

Samvirkelaget tar over

Det tok ikke lang tid før nok en ny aktør fikk øynene opp for fabrikken på Siholmen. Allerede samme året som Bakkes Hermetikkfabrikk ble oppløst, overtok Sistranda samvirkelag

lokalene. I mars 1965 ble det opprettet en egen underavdeling til samvirkelaget – «Siholmen

Packing». Den nya avdelingen hadde samme styre som samvirkelaget. Nå skulle man konsentrere seg om nedlegging av hermetisk krabbe, hummer og annen fiskehermetikk. Selskapets første disponent var Olaf Dyre. I tillegg til å legge ned hermetisk krabbe, leide samvirkelaget i 1968 ut deler av fabrikken til firmaet Esseli AS. Et selskap som spesialiserte seg på vakumpakket krabbe. Her ble krabben vakumpakket etter en spesiell metode, før de ble sendt med lastebil til Stockholm. I 1973 fikk Sistranda samvirkelag i stand en avtale slik at Mørelinja, som gikk Trondheim – Gøteborg, la inn et stopp på Siholmen. De anløp riktignok bare hver 14. dag, men det gjorde det mulig for hermetikkfabrikken å sende sine varer direkte til kjøpere i Sverige, uten å gå omveien om Trondheim.

Men selv om etterspørselen etter norsk krabbe var stor, var det problemer med å skaffe nok råstoff. I 1965 var det så lite krabbe at flere fabrikker måtte innstille arbeidet, inkludert Siholmen Packing. Det var også et problem med kvaliteten på krabben, stadig flere krabber var under minstemålet. For Esseli, som var avhengig av store krabber for eksport, var situasjonen ekstra vanskelig. Av et parti som kom inn, måtte 90% sorteres ut, fortalte K. Ingebrigtsen, disponent for Esseli på Siholmen. I 1972 overtok Einar Husby som bestyrer for Sistranda samvirkelag. Han forsto hvor alvorlig problemet var, og i en kronikk i Adresseavisen i 1974 stilte han spørsmålet om ikke krabbebestanden var truet? Det var riktignok fastsatt minstemål og startdato for krabbefisket, men det var ingen sluttdato. Krabbefisket holdt derfor på mye lenger enn hva som var bærekraftig, og fabrikkene følte seg presset til å ta imot krabben i frykt for miste leverandørene. Husby var ingen lettvekter, han hadde vært medlem av formannskapet i 14 år, varaordfører i 3 år, og

Anna Rabben foran vakuumpakkingsmaskinen 1968. Foto: Adresseavisen

Einar Husby. Foto Hitra-Frøya lokalavis.

hadde den siste tiden vært aktiv i fylkestinget. I tillegg hadde han flere kommunale styreverv.

10 prosent av all «naturell krabbe»

På slutten av 1970-tallet arbeidet det mellom 30-40 personer i krabbesesongen ved Siholmen Packing, mesteparten kvinner fra Ervika, Hamarvika og Sistranda. I første etasjen på fabrikken satt de ved langbord og rensket mens praten gikk om alt mulig som skjedde i bygda. Det betydde derimot ikke at de lå på latsida. I løpet av 1979 pakket arbeiderne 115 000 bokser med naturell krabbe, noe som utgjorde 10 prosent av all naturell krabbe som skulle pakkes det året. I tillegg kom det 25 000 krabbe i skjell og 15 000 vakuumpakket krabbe. Men bak de imponerende tallene skjulte det seg en dyster sannhet. Den store mengden krabbehermetikk var vanskelig å få omsatt på markedet. På lageret til Siholmen Packing var tre års produksjon med stuet krabbe som de ikke hadde fått solgt. Situasjonen var den samme for andre fabrikker i landet. Statlig subsidiering hadde holdt krabbenæringen gående, men fremdeles levde mange fabrikker fra hånd til munn. I to år arbeidet en statlig nedsatt styringsgruppe med problemet, konklusjonen var klar, det var ikke plass til alle på markedet. Det trengtes omstilling, i verste fall nedleggelse.

Einar Husby var klar over situasjonen: «Vi har kommet fram til en frivillig sanering. Hvis dette ikke skjer, vil vi havne i et bikkjeslagsmål, med overproduksjon og ufrivillige nedleggelser», fortalte Husby til Adresseavisen.

For Siholmen Packing var det snakk om kondemnering. I 1982 fikk Siholmen Packing utbetalt 210 000 kroner i kondemneringsstøtte. Siholmen Packing var i likhet med Frøya Canning og Bakkes Hermetikkfabrikk blitt historie.

Kilder:

• Arbeider-Avisa 28.03.1949 • Norsk Lysingsblad 1950.04.04, 1965.06.10 og 22.04 og 1962.02.03. • Adresseavisen 1954.12.17, 1962.08.11, 1968.09.19, 1973.11.20, 1975.04.29, 1979.09.28 og 1982.02.10 • Dagbladet 1962.04.18 • Fiskaren 18.Juli 1954 • Det norske næringsliv – Sør-Trøndelag s 910.