Leirvikhamn Canning & Co

HANS JAKOB WESTERMANN FARSTAD Leirvikhamn Canning & Co

Leirvikhamn – Nord-Frøya

I 1947 ble det påbegynt nok en hermetikkfabrikk på Frøya, den sjette i rekken. Aksjeselskapet blei stifta året etterpå og fikk navnet Leirvikhamn Canning & Co.

Etikett. Utlånt av Øystein Jæger Meland

FAKTA:

• Oppstart: 1948 - Nedlagt: 1955 • Produksjon: Krabbe, gaffelbiter, kippers (røkt sildefilét), sardiner • Gründer: Brødrene Øystein, Einar, Jakob og

Fritjof Meland, og Johannes Ruæ og Einar

Volden • Arbeidere: 80 på det meste.

Selskapet var stifta av brødrene Øystein, Einar, Jakob og Fritjof Meland, sammen med Johannes Ruø og Einar Volden. Eiendommen kjøpte de av sine foreldre Inga og Jacob Meland, som drev butikk og dampskipsekspedisjon i Leirvika, knappe 30 meter unna.

Fabrikken var hele 272 kvadratmeter, fordelt på to etasjer. Her var det også et kaianlegg på 70 kvadratmeter. Byggematerialene var hentet fra Ørlandet Flyplass. Fabrikken hadde fordel av å være nær krabbefeltene, og billig grei varetransport med rutebåten, som gikk fra dampskipsekspedisjonen i Leirvika. Derimot var det verken vei, elektrisitet eller vann. Både vei og elektrisitet lot seg løse. Transporten gikk utelukkende på kjøl på denne tiden. Elektrisitet sørget et dieselaggregat for, og belysning fikk en gjennom petromax-lamper. Rent vann var derimot et større problem. Løsningen var det samme som John Gjessing hadde tatt i bruk på Gjæsingen noen år tidligere: Å samle regnvann fra taket, og lede det ned til en oppmurt kum på vestenden av fabrikken.

Leirvikhamn. Fabrikken lengst til venstre. Foto: Frøya bygdemuseums reprosamling.

Leirvikhamn Canning produserte stuet og naturell krabbe under eget merke. Hvor de fikk kunnskapen for å drive hermetikkfabrikk er usikkert, men Øystein Meland hadde kommunikasjon med John Gjessingen, så kanskje hentet de opp noen ferdigheter der. I 1948 var det flere krabbefabrikker på både Hitra og Frøya. Kunnskap og fagfolk innen hermetikkproduskjon trengte en derfor ikke farte langveis for å få tak i. Noen få kilometer lenger øst lå nemlig hermetikkfabrikken til Einar Boneng, som hadde drevet nedlegging av hermetisk krabbe siden 1935. Til tross for at Einar Boneng var onkel til brødrene Meland (Jacob Melands kone Inga var søster til Einar Boneng), ser det ikke ut til å være utstrakt samarbeid mellom bedriftene. Det hendte seg at Leirvikhamn Canning kunne låne verkstedet til Boneng eller kjøpe for-

Etiketter på kippers og krabbe. Foto: Geir Sæther

skjellig utstyr av dem, men samarbeidet gikk nok neppe lenger enn det.

Til å begynne med var Einar Meland daglig leder for fabrikken, men i 1953 kjøpte Øystein Meland (født 1927) ut sine brødre og Leirvikhamn Canning ble da et privateid selskap. I tillegg hadde Øystein overtatt både dampskipsekspedisjonen, forretningen og gården etter sine foreldre. Øystein utvida virksomheten til ikke bare å omfatte krabbe, men også sildehermetikk som sildesardiner i olje, kippers og gaffelbiter. Meland prøvde seg også på hermetiserte kjøttkaker, men dette produktet ble det solgt lite av. Leirvikhamn Canning var i hovedsak det en kan kalle en produskjonsfabrikk. Meland hadde ikke kapasitet eller midler nok til å sørge for salg og eksport selv, så mye må ha gått gjennom andre selskap som Meland produserte for. Eksempelvis ble krabben solgt under merket «Kavli brand» - selskapet som senere skulle bli mest kjent for tubeost. Kippers og sildesardinene ble solgt under «Climax-brand», som hadde sitt distribusjonskontor i Oslo.

Det var en velutstyrt fabrikk Øystein overtok, selv om ikke alt var av det ypperste på markedet. For eksempel hadde den halvautomatiske falsemaskinen fra Reinherts hos Leirvikhamn Canning kommet i fullautomatisk utgave allerede i 1921 Leirvikhamns maskin ble drevet av en eldre Union båtmotor på knappe 20 hk. På sørenden av fabrikkbygningen sto dampkjelen på ni kvadratmeter. Den sørget for damp til overtykksautoklaven og til kokegryten for krabben. Av annet utstyr kan en nevne hurtighakken og kvernen, begge trolig brukt til produksjon av stuet krabbe eller kjøtthermetikk.

På midten av 1950-tallet kom også elektrisiteten til Leirvika, noe som gjorde fabrikkdriften enklere. I 1956 kom det også vei fram til dampskipsekspedisjonen til Meland, men for å komme til fabrikken måtte en fremdeles gå over berga. Lasting foregikk uansett fra fabrikkens egen brygge, og med rutebåttrafikk rett utenfor var det ikke vanskelig å få sendt varene til byen. Øystein Meland ble beskrevet som en meget bestemt mann, og en god arbeidsgiver. På det meste hadde han opp imot 70-80 arbeidere på fabrikken, men trolig lå antallet på rundt 40-50 arbeidere i de fleste sesonger, og av dette var rundt 30 arbeidere kvinner. Arbeiderne kom for det meste fra nærområdet. På den tiden bodde det flere mennesker både på Storsauholmen og Litlsauholmen, for ikke å nevne Klubben og Gurvikdalen. Fabrikken hadde også soverom for arbeidere som måtte innlosjeres. I andre etasje var det sengeplass til 14 personer, fordelt på fem rom. I tillegg var det spisesal og kjøkken. Arbeidet foregikk så lenge krabbesesongen holdt på, og når den var ferdig, ble det feiret med krabbefest. Leirvikhamn Canning ble en ganske kort affære. Rett etter krigen var det gode penger å tjene på krabbeproduksjon, men på midten av 1950-tallet var markedet mettet, og det ble stadig vanskeligere å omsette varene. I mars 1955 var det over. Leirvikhamn Canning ble meldt konkurs. Øystein Meland prøvde å få inn nye drivere som kunne leie eller overta fabrikken, blant annet tok han kontakt med Tøsse fiskemelfabrikk i Brattvåg på Sunnmøre, uten å få napp. Fabrikken sto derimot ikke ubrukt. Fra og med 1955 ble bygget brukt som tørrfisklager. Fisken ble tørka på fiskehjeller som sto på berga bak fabrikken. Det var en allsidig virksomhet i Leirvika. Meland var ikke bare involvert i kjøp og salg av fisk, men også tare, i tillegg til gårdsdrift, handel, post og damskipsekspisjon. Om det var den omfattende virksomheten eller om det skyldtes en presset økonomi, er uvisst, men Meland hadde ikke sørget for at fabrikken var forsikret. Dette skulle få alvorlige konsekvenser.

I 1958 gikk fabrikken opp i brann. Trolig skyltes brannen elektrisk feil. Elias Holm hadde bygget seg hus nordvest for fabrikken. På natta våkna han av knitringa

Restene fra dampkjelen til Lervikhamn Canning. Foto: Hans Jakob W. Farstad

fra brannen, og han sprang bort til Øystein Meland og varsla. Båten «Nordlys», som var på vei inn mot fabrikken til Boneng, stoppa opp og begynte å pumpe saltvann på brannen, men det nytta ikke. Fabrikken var av bindingsverk og kledd med tjærepapp. Brannen gjorde kort prosess. Øystein Jæger Meland (Sønn av Øystein Meland) husker brannen. «Vi gikk opp på berga om morgenen og så på brannen, jeg og Marianne Leirvik -naboveitja. Brannen tok rubbel og bit»

Det må ha vært et hardt slag for Meland, og det må ha vært vanskelig de første årene. Noen år måtte de selge noen krøtter for å få det til å gå rundt. Noen av maskinene klarte seg relativt uskadd gjennom brannen, og de ble solgt videre. Det meste av utstyret ble plukket opp av «Bokken» -en brønnbåt som seilte rundt og tok imot skrapgods.

I tida etter brannen satte Meland opp et blikkskur i nordenden av snuplassen på Leirvika og begynte å røyke sild. Røykinga ble så utvidet til makrell, ørret og laks, og skulle utvikle seg til et svært vellykket foretak – Leica. Røykeriet, som etter hvert reiste seg på østsiden av dampskipsekspedisjonen, er et godt eksempel på hvordan fokuset skiftet fra hermetikk mot havbruk på 1970-tallet. Da Meland gikk bort, hadde han praktisert de fleste teknikker for matpreservering i det tjuende århundre: Tørket fisk, saltet sild, hermetisert krabbe, røyket ørret og til slutt vakuumpakket laks i plast.

Kilder:

• Norsk Lysingsblad 1948 • Frøya Bygdemuseums reprosamling, info fra

Øystein Meland og korrespondanse med Nord-

Frøya arbeidstilsyn og Tøsse fiskemelfabrikk • Norges Bebyggelse, herredsbind Sør-Trøndelag, nordre del • Jørg Hviding: Kappløpet om falsemaskinen • Adresseavisen 1955 • Muntlige informanter: Øystein Jæger Meland,

Guttorm Reppe