Haukvik Hermetikkfabrikk

HANS JAKOB WESTERMANN FARSTAD Haukvik Hermetikkfabrikk

Laksåvika - Innhitra

At det var forskjell på fabrikkene i distriktet er det ingen tvil om. Noen fabrikker kunne skilte med hundre ansatte og et modernisert produksjonsapparat, mens noen holdt på i småskala i små brygger og pakkhus. Haukvik Hermetikkfabrikk som startet opp på Sundli på sørsida av Hitra i 1948 var riktignok blant de aller minste i distriktet, men den forteller likevel ei viktig historie.

FAKTA:

• Oppstart: 1948 - Nedlagt: ca 2002 • Produkter: Krabbe • Gründer: Ole Arvid Sundli • Arbeidere: 23 på det meste

Haukvik hermetikkfabrikk var nemlig ikke etablert med investeringsvillige byfolk, men gjennom iherdig egeninnsats.

Klokka halv seks om morgen dro Ole Arvid Sundli ut i båten han sjøl hadde bygd. Ute på fjorden dro han sjøl teinene med krabbe, før han dro tilbake til fabrikken han sjøl hadde starta. Sammen med kona og arbeidsfolk satt han sjøl og koka, falsa og steama.

«En er sin eigen lykkes smed» sier ordtaket, og for kystfolket har det på mange måter vært en leveregel. Skulle du lykkes med noe, måtte du brette opp ermene og stå på, og det gjorde Ole Arvid Sundli til gangs.

Ole Arvid Olsen Sundli vart født 19. april 1925. Han var nest eldst blant fire søsken og vokste opp på garden Skaret på Balsnesaunet. Som 22 åring var han med som første kontingent i Tysklandsbrigaden, hvor han tjente seg opp litt penger. For dette kjøpte han seg falsemaskin for rundboks og noe mindre utstyr for hermetikkproduksjon. Tidligere hadde Ole Arvid jobbet for Kolbjørn Jakobsen på Herøy Canning på Møre, en bedrift som blant annet produserte hermetisk krabbe. Det er nok her han fikk ideen og kunnskapen som måtte til for å

Haukvik Hermetikkfabrikk på 50-tallet. Foran ser vi båtene til familien Sundli. Litj-Terna bakerst, og «Ny-Terna» fremst. Alle bygget av Ole Arvid Sundli. (Foto: Solfrid Irene Sundli Naas)

Rensking av krabbe. 1970-tallet. Foto: Solfrid Irene Sundli Naas.

kunne starte opp for seg selv. I 1948 gikk Ole Arvid og faren Ole sammen og startet opp hermetikkproduksjon i brygga ved Haukvika nedenfor gården. Haukvik Hermetikkfabrikk var skapt.

En viktig støttespiller fikk også Ole Arvid i sin kone – Anna Albertine Moen - som kom til fabrikken i 1949. Anna kom fra Halten, og hadde allerede god arbeidserfaring fra en sesong på krabbefabrikken til John Gjessing. Etter å ha flyttet til Volden på Forsens, der moren kom fra, hadde hun også arbeidet på fabrikken til Johan O. Dalen på Murvollan. Til slutt havnet hun på fabrikken til Ole Arvid, og i 1951 ble de gift. På starten av 50-tallet var det gode tider for Haukvik, fremdeles var det fettmangel i Europa etter krigen, og både stuet og naturell krabbe var forholdsvis enkelt å få omsatt i utlandet. På det meste kunne det jobbe 23 menn og kvinner på fabrikken i krabbesesongen. Ole Arvid

skal ha vært en musikalsk type, og når krabbesesongen var over ble det både sunget og arrangert revyer i den lille fabrikken.

De første årene ble krabben kokt i en tysk feltkjele på 500 liter som var lagt igjen etter krigen. Det ble fyrt med bakved, som de fikk hentet fra sagbruket til «Vessel-gutan» på Kjørsvikbugen. Etterhvert ble den byttet ut med en stålkjele med kapasitet på å koke 400 krabber om gangen. Etter at krabben var kokt, skulle den kjøles ned, og helst måtte en spyle krabben med vann for å hindre for lang etterkoking. Vann var det i brønnen som var gravd ut lenger opp i skråningen, og ble deretter båret ned for hånd til fabrikken. Før kokinga kunne begynne, var det viktig å sørge for at en hadde nok av alt, slik at produksjonen gikk jevnt. «Dæven kor vi bar! Vi bar my!» Gudmund Sundli husker godt organiseringen i forkant. Det skulle bæres ved, vann, krabbe, kasser, alt måtte være på stell!

Når arbeidet med rensing og sortering skulle til, var det behov for flere hender. Noen fra nærområdet fikk jobb med renskingen, i tillegg til nabokoner og så klart Anna og Ole Arvid selv. Her satt de på langbord med brett og bokser foran seg, og til lyden av radioen og den gjenkjennelige lyden av krabbeskall som knekker, ble boks etter boks fylt med hvitkjøtt, rogn og klo. Etter hvert som barna vokste til ble de også med i arbeidet.

Vi måtte være med når mamma og pappa jobba. Alle måltider ble spist på fabrikken de fire døgna (man, tirsdag, torsdag og fredag) kor det var produksjon. Vi barna hjalp til så fort vi kunne og rett fra skolen og ned til «sjøn», som vi sa. Ikke bare arti, selvfølgelig – men barn er barn og vi ville jo være der mamma og pappa var – og middagen. Altid god atmosfære nede med sjøen og så trivelig sammen med krabbekjæringan. - Solfrid Sundli Vi barna «bodde» på fabrikken om høsten. Jeg husker jeg var med mor for å «passe på fyren» til far kom tilbake fra sjøen med krabbefangsten. De lokale fiskerne kom også for å levere krabber til koking. Den store aktiviteten etterpå var spennende. «Krabbekjerringene» kom med latter, humør og en herlig arbeidsmoral og et fantastiskt samhold. Jeg storkoste meg.

Det var nok ikke alltid like greit. Å komme sliten hjem fra skolen og bli «etterlyst» hvis vi ikke kom raskt nok til fabrikken, var ikke så artig. Vi var en viktig del for å få ting gjort. Leksene kom til slutt.

HMS var ikke oppfunnet ennå. Vi barna var over alt, og ramlet på sjøen gjorde vi nok alle. (Jeg kan fortsatt ikke svømme). Jeg fikk kokende vann over den ene foten (i forbindelse med steaming av krabbebokser). Det så veldig stygt ut, men det ble ingen tur til sykehuset. Det fantes jo ikke skikkelig vei. Det ble hjemmebehandling og bandasjer. Bestefar passet på.

Det ble lange dager for oss alle om høsten, og spesielt for mor og far. Vi hadde fjøs m/slakting og alle forberedelser til jul. Lønna fikk vi før jul for å kjøpe julegaver for. Fint det - Anita Sundli

Å renske 400 krabber som hver og en hadde åtte småklør og to storkør, tok sin tid. Det kunne ta hele dagen bare å koke, sortere, knekke, spyle skjell og gjøre klar for morgendagen når alt skulle renskes, legges i boks og falses. Falsinga var det Ole Arvid som sto for. Den solide reimdrevne Reinerts falsemaskinen ble drevet av en gammel Gideon-motor. Haukvik var utstyrt med falsemaskin til både stor rundboks for fiskeboller, og en for liten rundboks som krabben ble lagt i. I tillegg ble det også produsert stuet krabbe av brunmaten, levra og krabberestene. Når boksene var ferdig falset, skulle den steames i overtykkautoklaven. Også denne måtte var-

Ole Arvid Sundli i 2002. De siste bokser falses. Foto: Anita Sundli

mes med bakved, og også her måtte det bæres ved for å holde det hele gående.

Haukvik Hermetikkfabrikk var for liten for å produsere under eget merke. Boksene ble heller solgt til andre fabrikker i nærheten, slik som Astor Canning, Kvenvær Hermetikkindustri og Herøy Canning. Leia var trafikkåra, og herifra kunne Sundli sende leveranser til resten av Trøndelag. I noen tilfeller ble boksene sendt hele veien til England og USA.

En hard og travel hverdag

«En måtte jo ta det arbeidet en fikk. Det var jo husposta, og melking av kyr for de som hadde gård. Nei, det var ikke mange jobba å velge mellom da.

.. å så havna vi nedpå her da (Sundlia), det vart itj nå lettar å driv» - Anna Sundli

Anna Sundli foran det som en gang var Haukvik Hermetikkfabrikk. Foto: Kystmuseet i Sør-Trøndelag

Hermetikkfabrikken til Ole Arvid og Anna ga aldri veldig store avkastninger. Men slik var det nok heller aldri ment. Haukvik Hermetikkfabrikk var bare et av mange foretak som Ole Arvid og Anna dreiv med for å få endene til å møtes i hverdagen. Når det ikke var krabbesesong, ble fabrikken omgjort til fiskemottak. Eget ishus hadde de også. Om sommeren ble det satt laksenot og skåret tang. Sjøen ble drevet med både ruser, teiner og garn, og om vinteren ventet Lofotfisket. Ole Arvid var også en habil båtbygger, og han bygde selv familiens to båter. Tenker en på at de samtidig drev småbruk med et par kyr, gris, høns og sau, blir en slått av arbeidskapasiteten til Ole Arvid og Anna. Det kunne være lange og tunge dager, og Ole Arvid kunne fortelle om ganger han sovnet med brødskiva i munnen.

Råstoffet til hermetikkproduksjonen skaffet ekteparet Sundli selv. I gode tider leverte også naboer til fabrik-

ken i Haukvika, og Ole Arvids far – Ole var også med og fisket krabbe. Siden Sundli selv sto for både fangst og foredling, ble det rimeligere å produsere. Men om produksjonskostnaden ble lavere, ble egeninnsatsen desto større. Halv seks om morgenen begynte arbeidsdagen, da dro Ole Arvid ut for å dra sine 30 teiner. Tidlig på formiddagen var han tilbake, og da var det å starte krabbekokinga. Det kunne fort bli både 12 og 14 timers arbeidsdager for ekteparet Sundli, og lønn kunne det av og til bli smått med. Ole Arvid husker spesielt en sesong hvor de ble sittende igjen med kun 700 kr etter å ha jobbet fra tidlig om morgenen til langt på kvelden, hver dag en lang periode. Med en slik lønnsomhet gikk det ikke lenge før en måtte trappe ned produksjonen. Fra første stund til siste slutt ble all krabbe rensket og pakket for hånd. Dette ga best kvalitet på varene, men var håpløst ineffektivt i en stadig mer automatisert bransje. Når bedriften heller ikke fikk kommunal støtte til investering av nytt utstyr, var det vanskelig å holde tritt med utviklingen. «Ja, det har vore så mytji at! Itj rart at n vart utslette.»

Det som en gang var Haukvik Hermetikkfabrikk står fremdeles i dag, ivaretatt av sønnen Gudmund Sundli.

Slutten for Haukvik hermetikkfabrikk

På slutten av 80-tallet gikk Haukvik hermetikkfabrikk på sparebluss. Ekteparet Sundli hadde gått over til å selge i det små, og det kom nok med bestillinger. I perioder måtte ekteparet se seg nødt til å redusere enkelte kunders bestilling, slik at flest mulig skulle få sjansen til å kjøpe krabbe fra Haukvik. Dette må likevel ses på som en bigeskjeft, for Anna fikk seg jobb som hjemmehjelp, og på vinteren var Ole Arvid opptatt med båtbygging. Mot slutten prøvde ekteparet seg med produksjon av blåskjell. Fabrikken ble utvidet, og for å tilfredsstille mattilsynet ble det bygget både kjøkken, bad, reinrom og fryserom. Blåskjellene ble derimot aldri den suksessen en hadde håpet på. Krabben sang også på siste verset. Det var rett og slett ikke flere bokser å oppdrive. De gamle krabbeboksene var gått ut av produksjon. Nye bokser krevde nye maskiner. Regnestykket ble enkelt.

Ekteparet Sundli fortsatte med krabbe som biintekt inn i 2000-tallet. Noen skjell og noen bokser ble solgt i ny og ne, men aldri av samme volum som på 1950- og -60-tallet. 4 april 2013 gikk Ole Arvid Olsen Sundli bort. Han og Anna hadde i flere tiår tatt imot og bearbeida det havet kunne gi dem. Ingen av dem kom til dekket bord, men arbeidsvilje skorta det ikke på. Anna Sundli sa det kanskje best da hun i 2018 tenkte tilbake på tida som var:

Kilder:

• Hitterslekt.no • Det norskenæringsliv, Møre og Romsdal • Hitra-Nytt 1984. • Muntlige informanter: Gudmund Sundli,

Anna Sundli, Anita Sundli, Solfrid Sundli