Sanger til krabbefester

På mange av hermetikkfabrikkene ble avslutninga av krabbesesongen hver høst markert med en fest. Til disse festene var det vanlig med litt underholdning, blant anna med nydikta sanger. Vi har fått tak i noen slike: En fra Leirvikhamn, en fra Mausund og to fra Bonenget.

Krabbevise 1961

til krabbefest ved Einar Boneng & Sønn

Melodi: Dyrene i Afrika

1.

2.

3.

4. Det er ei lita krabbevise som du no skal høre om arbeiderne i Bonenget og alt de har og gjøre. Ref.: Å ja, å ja, osv.

Vi knuser klør, bles fotstykka og arbeider så vi svetter, men når så kvelden kommer er vi alle vel fornøyde.

Ref.:

Men dem vi synes mest synd på er Olga og a Soffa, de bærer krabbe hele dagen og er nok ofte sinna

Refr.

Men krabbedronninga og kongen det er Elsa og han Hamre. Og Elsa er så smilende og Hamre er støtt sinna.

Refr.

Men så er det også et gjeng han har med å gjøre, de roper støtt og bærer seg nok ille hele dagen.

Refr.

Vi ble jo litt fortærendes en dag her for leden, for krabben var jo like rå som da han kom fra havet.

Refr.

Den stakkars kjære Hamre ble så dårlig her om dagen, han hadde spist litt surkrabbe og fått så vondt i magen.

Refr.

5.

6.

7.

Krabbevise

til krabbefest ved Einar Boneng & Sønn, 1961

Melodi: Ukjent

1. Når Nordlysen med krabben sent om kvelden kom han Hamre fòr og så seg om. Da var det ingen mann å finne noen stad, men endelig så kom han Vågsvær da. Ja, dette har vi venta på så lenge, osv. Men ka sei kallan da.

2. Og han Ervik som en hane i en hønekorg den guten har nok ingen næringssorg. Med fjøset full av okser, sjøl så er han her, han kommer jo i allslags vær. Den kallen slapp vi vente på så … Og sjøla ho er også med.

3. Ho Bjørnebekk med flere oppmed endan satt de så et brett med storklør smatt, men herligheita for til eit anna bord, og alle stemte i eit kor, ja, dette har vi venta på så lenge, osv. men endelig så fekk dem nok.

4. Og alles frøken Stranden ho fær vidt i kring og samle inn er som en vind. Plutselig så kommer der no snurpere, og Elsa opp i vinduet. Ja, dette har vi venta på så lenge, osv. Og alle brett falt ned. 5. Ja, no har pakkaran hatt ei svare tid med amngslags boks å pakke i –med småboks og med storboks. Å du store tid. Neste år så blir det lureri. Ja, dette har vi venta på så lenge. Osv. Det er itj godt å værra oss.

6. I falserommet er det alltid slik som før, men hold deg fast så skal du hør. Vi håper no at baken ikke skal få ska om det kom opp en ma-tr-fa. Ja, dette har vi venta på så lende. osv. For no er falsinga en lek.

7. Han Jungmann kjører jentene hver enda dag. Han er kje god å få om stag. Men i kveld på festen er jo allt tillatt, Vi håper han vil ta fatt. Ja, dette har vi venta på så lenge. osv. ja, bærre no du vil bli vår.

8. Det synes om bedriften er i veldig vekst, i år den runder sine tjueseks. Av krabbe er han landets største produsent, slikt har vel ikke på Frøya hendt. Ja, dette har han venta på så lenge, og så lenge, og så lenge. Ja, dette har han venta på så lenge og endelig så ble det slik.

Krabbefest - Leirvikhamn

Vi får et godt innblikk i arbeidsdagen på fabrikken hos Leirvikhamn Canning i en sang, som ble skrevet for krabbefesten i november året 1954.

Som vi alle huske vil før en krabbsesong tok til gikk ein hainkrabb nedpå botten heilt åleine, i sin nød han tekte på kordan skal no dette gå om ikke jeg kan finne en teine

Mens a gikk der stakkars gut fekk a aua på ein strut og i struten satt ei ho og spekulerte å æ forstod da straks at æ jaggu hadde flaks for den struten den skal bli vårt elskovsrede.

Men den glea den vart kort, for det tok slutt på all dein mort som i dingsen under lokket hang og dingla, for det kom stadig fleir og fleir, som ville ha meir og du skjønne da det snart tok slutt på kringla

Og mens best der vi satt det i tjæratauget gnatt og så velta dæem oss innover rekka, og så tok dem lokket tå, veit du da ka vi fekk sjå jau ein kaill med buståt sjegg og svarte barta.

Og som du sikkert veit var æ både stor og feit og det samme va tilfellet med hoa, mæn dan Hans dæm kailt fer kokk byndt å kjik poinn heinnes lokk va æ jaggu snar å rett fram høgerkloa.

Vi te kaia klappa te veit du da ka vi fekk se jau, hain Øystein, Hamre Oskar lang i nassan, men han Øystein bante på denne krabb tilsjøss må gå de e berre skall og vann i derre kassan.

Men han Hamre berre sa deinne krabben den e bra hves vi berre kokin stillt og rolig lenge, men hain Oskar va besatt, du ferstår det blir jo natt, men hain tænkt sæ om – det blir jo mange penge.

Vi i krabbekaret satt, hukra fraus dein heile natt for badevatnet enda va på Langøyholmen, men hain Oskar kom på rå, jammen tru æ det må gå om vi bruke lite sjø for deinne gongen.

Endelig da det lei på fekk vi sjå nån kara stå bevepna nifst med tenger å med våtta, å da tenkte æ som så kordan ska no dette gå på det herre e æ svært så lite hotta.

Å hain Kolbjørn i all hast kloa slo i hoa fast braut ta fota lår å leggi og arma, likedan med mæ det gjekk gjor itj motstand for eit pekk bortpå bordet til hain Kåre no vi havna.

Kåre brusk sæ no opp å hain braut oss begge opp og hoa dein va full tå berre lever, meir kain dæm itj ferlang tå oss frå hav og sand og snart vi begge leve skal blandt grever.

Fotan opp i kassan går dem no hornblåseran får bortved bordet der det pese og det plistre, ailler har dæm ro og fred dæm må stadig opp å se om nån notkara e ut å lystre

Begge storklørn tå oss for bortpå Kolbjørns knekkarbord, og han knuse så fersektig å så rinn det mæn du må itj messforstå, Kolbjørn å må tenke på at for kvinnfolkan alle står på pinne.

forts. neste side

Å æ rauna tå skam da ten Gotlib dæm oss slang bevepna med børste og tue, nei det her går ailder bra, æ vil straks sei ifra at fer fremtia våres æ grue

Kvinnfolkan ved bordet satt hadde itjnå krabbe att å så rope dæm no Astri kom med meiere, Astri hivi sæ omkring og tar første innersving med eit brett klør av mæ og andre fleire.

Å så grip dæm sæ no fatt så det spruta og det skvatt fer dæm va så snar på fengran at det lynte, men når mandagsmorran kom skoill du sjå dæm sur å tong helgas gjerninger på auan dem synte.

Så kom emballasjen fram og no var vi ganske tam fer dæm ha no tatt åss begge gjennom hakka, vart behaindla rekti slemt neri boksan vart vi klemt så vi krøkte sammen både haue å nakka

Vi til falsemaskin for å da jubla vi i kor derre der va jaggu artig å så pussig, vi i autoklaven kom vart vi begge to så stomm for der inne va det ganske mørkt å tussi

No nå pussekattan tar tua blaut med Blue Star å pusse oss så blanke og så fine og med etiketten på kan vi trøkt te England gå ingen engelskmann har gund til å grine.

Vi med båten drar av sted å vi ønske berre det at ingen har grunn til å angre, og med dette takk for no, å vi rope begge to på gjensyn i Bergen da Hamre.

Tegnet av Magnar Ansnes

Sang til krabbefest på Mausund

Melodi: De nære ting..

Ytterst på kysten i Sør-Trøndelag, vi stiger på land en septemberdag. Mausund er stedet et fiskevær, beskyttet mot havet av holmer og skjær.

Vi går litt omkring og vi under oss på, kan virkelig folk bo her uti det grå? Men Jentoft han sier; «du må da forstå, vi trives da her både store og små!

Vi snakker med Jentoft er øybelikk og spør et og annet om stedets fabrikk, han sier som sant er, den er ikke stor, for øvrig omtrent som den var i fjor.

«Lysaggregatet er nytt for i år, så nu kan her drives så det forslår, men skulle det kikke så har vi i Nord en nesten ubrukelig diselmotor».

«Og hvis den slår feil som sannsynlig er, så vær ikke redd her er flere her, en driftsikker Berhard en seksten hest, står ferdig til bruk i et skur i Sørvest».

«Ja så har vi kjele og autoklav, og false-maskiner i søkk og kav, her er nu vell minst en tre fire fem, å brukelig er nu vell en av dem»

«Enda har fabrikken et viktig poeng, en skorstein satt sammen av fjøler og steng, du skjønner vi tør ikke ha det så stivt, for allting her ute er koopertivt». Ja, slik slutter Jentoft sin presentasjon, av stedet, fabrikken og egen person. Det var kanskje mere han hadde å si, men da kommer Heimly og blander seg i.

Han sier i det vi spaserer omkring. «nå hvet du hvad, æ skal fortel dæ en ting, at ingen av karan som va her i fjor, som søkte ble ansatt på mitt kontor».

«I år kan du tro vi har fått oss en gjeng, av kalla og koner og jenter i fleng, hver eneste jente er flink og grei, de fleste av dem er forlovet med meg!»

Den neste vi går inn og hilser på er Eivind Johansen i innerste krå vi aner her har vi en en spekulant, forteller oss ting som han påstår er sant.

Han flirer så lurt og beretter om, den første tid da Hr. Johansen kom, den første bestyrer på denne fabrikk han skulle forsøke seg med hermetikk.

Fabrikk uten stimkjel, det var ikke greit, en slags autoklav måtte være alright en slik som tentes med underfyr, vi kjøpte en slik den var ikke så dyr.

Den fyltes med boks, med der kunne gå, vi fyrt opp med kull også olje oppå, den stod der og ristet en liten stund, og straks så var trykket på hundrede pund.

Slik skal det være, sa Johansen og gav beskjed om at nu måtte lokket tas av, Ja ordren ble utført, men store tid, for rare figurer som låg ne´ri.

Så knudret så kantet og farget som koks, var disse figurer, som skulle vært boks? Men Johansen han sa at vi kanskje kan forsøke og slå på, en bøtte vann.

Det er ikke godt å få penger utav, en slik en forbannede auto-klav, men vi må forsøke, sa han med et grynt, å omsette var, til juletre-pynt.

Og styret ble innkaldt, og møtet satt de satt og funderte til langt på natt, hva var det som egentlig her hadde hendt? En mente produktet var kjelebrent

Ja, Eivind han kunne fortalt kanskje mer, men vi må av sted vi må hilse på fler på Anton og Gunnar og Arvid og Jan, på Melker og Harald, de er «noen sta’n»

Ingrid og Anna, de koker en grøt, vi ser litt på den, for den virker litt bløt, av hvad den består, får vi fort fortalt, litt krabbe, litt pepper og masser av salt.

Alvhild og Margit, en vakker bukett, har funnet seg plass, frem i første parkett, de legger på lokk til en falsemaskin, og nynner så stille om kjæresten sin.

Ja, så må vi opp på det øverste loft, det arbeides her, om det ikke er skoft skjønt lyset er dålig og plassen er trang. de pusser opp boksen, til jubel og sang. Så stiger vi inn på det ytterste kontor, og treffer Mathaus, en kjent fra i fjor, han arbeider iherdig, å for et strev, å dele ut penger, aviser og brev.

Ja, nu har vi vært her en par månes tid, og krabbe-sesongen den er snart forbi, og glad er nu vi, for vi snart skal bli fri, for karbben blir verre dess lenger det li.

Så lenge «Fosen», har båter som går, her kommer vell en hit minst en gang pr. år, og hvist vi er heldig og treffer på den, så kanskje vi kommer tilbake igjen.

Johanne Johnsen fant denne teksten i ei sangbok fra sin ”grønne ungdom”. Det er John Iversen og Kristian Halstensen som har skrevet teksten.