helg@vl.no
fredag
Takker for livet Hver gang Yina Chan er på Rikshospitalet i Oslo, tenner hun lys i sykehuskirken. For å takke.
VÅRT LAND – fredag 23. september 2011 – side
21
FØR SØNDAGEN
15. søndag etter pinse
I dag finnes det ikke mer enn sju hundre samaritanere igjen i verden. På Jesu tid var de flere, men de har aldri vært noe stort folk. Romerne regnet dem som jøder, men jødene så på dem som et folk som hadde fjernet seg fra den sanne gudsdyrkelsen. Det samme mente samaritanene om jødene. Samaritanene holdt fast ved moseloven, men forkastet profetene. De mente Garisim var det rette stedet
å tilbe Gud, ikke Jerusalem. Da jødene vendte hjem fra fangenskapet i Babylon, tilbød samaritanere hjelp til gjenoppbygging av templet,
Noe å takke for?
men de ble avvist. Fiendskap oppstod og holdt seg gjennom århundrene. Jødene og samaritanene sto hverandre nær både etnisk og religiøst, likevel var det høye murer som skilte dem. I evangeliene finnes noen tydelige eksempler på at Jesus ønsket å rive denne muren. I Johannes 4 fortelles det om hans møte med den samaritanske kvinnen ved brønnen. Dette førte til at mange i landsbyen der kom til
tro på Jesus. Hos Lukas forteller Jesus to liknelser hvor samaritanen framstår som et forbilde til etterfølgelse. Det gjelder den barmhjertige og den takknemlig samaritan. Søndag handler det om den sistnevnte. Jesus befinner seg i grenseland mellom Galilea og Samaria. Her møter han en flokk på ti spedalske. De er alle utstøtte fra sin landsby og familie. De er allerede urene. Da spiller ikke skillet
Yina Chan lever med nye lunger på andre året. Hun er ofte til kontroll på Rikshospitalet i Oslo. Hver gang besøker hun sykehuskirken der, og tenner tre lys.
Foto: Lars O. Flydal
Hun var i ferd med å bli kvalt av sitt eget slim. Nå er Yina Chan ofte innom sykehuskirken og takker for sine nye lunger.
PUSTER lettet ut side
22 – VÅRT LAND – fredag 23. september 2011
Øyvind Woie woie@vl.no
400 20 801
For to år siden var kroppen til Yina Chan (37) fullstendig utmattet. Slimet hopet seg opp og hun hostet uavbrutt. Lungeproblemene hadde dukket opp i barneårene, og forverret seg i tenårene. Kraftig medisinering gjorde det både bedre og verre. Lege-
ne klarte ikke å stille noen eksakt diagnose, men det ble bestemt at Chan skulle få nye lunger. – Det var 49 på venteliste for lunger, 24 av dem fikk. Jeg var blant dem, sier hun. Prosessen fra donor til mottaker er uhyre sårbar. Mye kan gå galt. I tiden før transplantasjonen oppsøkte hun sykehuskirken for å tenne lys. I rullestol ble hun trillet ned og plassert i døråpningen mens moren tente lysene. Chan fikk oksygen før hun skulle opereres, og det var farlig å være i nærheten av åpen flamme. Operasjonen var vellykket. Noe av det første hun gjorde da hun var sterk nok etPresentasjon: Kristin Rosnes Holte
TEKSTVERKSTEDet mellom jøder og samaritanere lenger noen rolle. Jesus skiller heller ikke mellom dem når han helbreder. For ham er de alle mennesker som lider, uavhengig av rase eller tro. Alle blir friske. Men samaritanen er den eneste som kommer tilbake for å takke. Dermed framstår han som et forbilde for både jøder, samaritanere – og nordmenn. For selv om du og jeg aldri har blitt
helbredet for spedalskhet, finnes det nok av grunner til takknemlighet. Vi får leve i et land med sosial trygghet og helsestell, med demokrati og overflod. Det ville ikke være underlig om takknemlighet var et av de sterkeste kjennetegnene på menneskene i vårt samfunn. Men det er det ikke. Vi kan nok alle lære noe av samaritanen, eller hvem det måtte være som fortsatt takker Gud for det gode som skjer i livet.
«Jeg tror ikke det er slik at takknemligheten kommer bare fordi jeg har fått livet i gave. Men jeg blir takknemlig fordi jeg er i live» Yina Chan
BØNNEN
Per Eriksen Pastor i Fredrikstad frikirke
TEKSTEN
ter transplantasjonen, var å oppsøke kirken igjen. – Første gangen jeg klarte å tenne lysene selv etter operasjonen var det som å ta et skritt tilbake til livet, sier Chan. Fortsatt går hun ofte til kontroller og oppfølging på Rikshospitalet i Oslo. Hver gang hun er innom, besøker hun sykehuskirken og tenner tre lys.
Symbol. Lysgloben står bakerst i det buede mursteinsrommet. En lyskaster tegner et kors ved alteret. Sykehuskirken er alltid åpen. I begynnelsen brukte hun kirkerommet som et skjulested for å unngå smitte fra folk hun kunne møte på i glassgangen. – Jeg sier spesielle ting i det jeg tenner lysene, da får lystenningen en større symbolverdi. Det forandrer ikke verden på noen som helst måte, men det er gode tanker, og noen hører dem, tror Chan. – Hva sier du? – Ved det første lyset takker jeg donoren og dennes familie. Det er det viktigste. På lys nummer to varierer det litt, avhengig av hvem som trenger det, det kan være for en venn eller noen i familien. Men når jeg tenner det siste lyset sier jeg alltid det samme på engelsk: «Love and compassion to all living creatures, peace on earth.» Det favner det meste og de fleste, for jeg får ikke plass til alle. – Gjør du det samme hver gang? – Ja! Noen ganger tar jeg medisinene mine her, og sitter ned en liten stund også, sier Chan, og peker mot et stolsete i de korte benkeradene. – Er det et slags rituale? – Jeg vet ikke, men det kjennes godt for meg, og så er det en påminnelse om hvor
utrolig heldig jeg er som får leve. Takket være organdonasjon har jeg fått livet i gave. Det er tross alt noen som har mistet et familiemedlem de var veldig glade i. Min familie mistet ikke meg. Jeg lever, sier Yina Chan, med et stort smil.
Takknemlig. – Du sa at noen hører deg, kan det være Gud? – Jeg vil ikke gi det noe navn, jeg tenker ikke at det er Gud som i G-U-D, men noen hører meg, ellers hadde det ikke vært noen vits i å si det. – Er det viktig at det er i et kirkerom? – Nei, men det er bare i kirken jeg sier disse tingene. I sommer var jeg innom Oslo domkirke. Der gikk lys nummer to til ofrene etter terroraksjonen. Yina Chan er takknemlig. Den tidligere fotografen fryder seg over livet. Nå jobber hun halv stilling for Stiftelsen Organdonasjon. – Bare det å gå på grus, og høre den knasende lyden, er deilig. Og nå kommer den gode høstlukta. Før jeg ble transplantert var det ikke så lett for meg å lukte den. – Hva gjør all denne takknemligheten med deg? – Jeg tror ikke det er slik at takknemligheten kommer bare fordi jeg har fått livet i gave. Men jeg blir takknemlig fordi jeg er i live. Og fordi jeg er takknemlig, kan jeg også leve, og da mener jeg ikke bare det at jeg eksisterer, men takknemligheten gjør meg i stand til å leve og nyte livet.
Prekenteksten
Luk 17,11-19
Dette er det første bildet som er tatt av Yina Chan etter lungetransplantasjonen. Hun ligger i respirator på oppvåkningen ved Rikshospitalet i 2009. Foto: Privat
Evige Gud, du som har makt til å reise opp syke og gi oss svake mennesker ny kraft og styrke, vi ber deg: La din Hellige Ånd stadig minne oss om dine velgjerninger, så vi alltid takker deg for dine gaver og lover og priser ditt navn, ved din Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen
Sal 146
1 Tess 5,15-24
På reisen til Jerusalem dro Jesus gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da han var på vei inn i en landsby, kom ti spedalske menn imot ham. De ble stående langt unna og ropte: «Jesus, mester, forbarm deg over oss!» Han så dem og sa: «Gå og vis dere for prestene!» Og mens de var på vei dit, ble de rene. Men én av dem kom tilbake da han merket at han
var blitt helbredet. Han lovpriste Gud med høy røst, kastet seg ned for Jesu føtter med ansiktet mot jorden og takket ham. Denne mannen var en samaritan. Jesus sa: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» Og han sa til ham: «Reis deg og gå! Din tro har frelst deg.»
Halleluja! Lovsyng Herren, min sjel! Jeg vil love Herren så lenge jeg lever, og synge for min Gud så lenge jeg er til. Sett ikke lit til stormenn, til mennesker, som ikke kan hjelpe. Når de utånder, blir de til jord igjen, da er det forbi med deres planer. Salig er den som har Jakobs Gud til hjelper og setter sitt håp til Herren sin Gud, han som skapte himmelen og jorden, havet og alt det som finnes der.
Herren er trofast til evig tid, han skaffer de undertrykte rett. Herren gir mat til dem som sulter, og løser dem som er bundet. Herren åpner blindes øyne, og reiser de nedbøyde opp. Herren elsker de rettferdige og tar seg av innflytterne. Herren holder enker og farløse oppe, men gjør veien kroket for de gudløse. Herren er konge til evig tid, din Gud gjennom alle slekter, Sion. Halleluja!
La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus. Slukk ikke Ånden, forakt ikke profetord, men prøv alt og hold fast på det gode.
Hold dere borte fra ondskap av alle slag! Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer. 24 Trofast er han som kaller dere til dette. Han skal også fullføre det. Slik lyder Herrens ord.
VÅRT LAND – fredag 23. september 2011 – side
23