Alder er bare et tall - Alt for damene

reportasje

Ingeborg (66)

Mari (25)

Liv (58)

Cecilie (18) Kari (70)

Grete (81)

Yina (37)

Alder

Sandra-Josephiné (44)

er bare et tall

Livet er til for å leves – og du velger selv hvordan.

Det mener i hvert fall disse damene.

Tekst: Marte Glanville og Cathrine Barland Jensen Foto: Anne Elisabeth Næss, privat og colourbox. no

Alt nr. 22-2011

www.altfordamene.no

»

» 39

80-årene Navn: Grete Brunvoll Alder: 81 Bakgrunn: Norges første prima ballerina og fortsatt aktiv danser.

« Jeg vet om damer som føler de må endre seg når de blir bestemødre»

D

et er rart å tenke på at jeg har to oldebarn, for jeg føler meg ikke annerledes enn da jeg var ung.

Jeg tenker ikke særlig på alderen, jeg er som jeg alltid har vært, og gjør det jeg alltid har gjort, jeg danser. Fra vi er små får vi servert tanker og oppfatninger om hvordan eldre mennesker er, så jatter vi med og til slutt blir vi som forestillingene. Jeg vet om damer som føler de må endre seg når de blir bestemødre. De må kjøpe andre klær, snakke annerledes og se annerledes ut.

Egentlig burde eldre mennesker mer frem i lyset. Vi hører så mye om syke eldre, men ikke om sånne som meg, som har det helt fint. Unge mennesker er også kloke og vise, men eldre mennesker som har levd i mange år har mer erfaring. Selv er jeg heldig som er frisk, og jeg setter fryktelig stor pris på det,

40

– Den siste tiden har det vært en del fokus på meg og jeg er smigret til tusen. Tenk at dette skulle nå meg på mine eldre dager, sier Grete.

selv om jeg ofte tar det for gitt.

Jeg er i godt humør, og bruker de samme klærne som jeg alltid har gjort. Men det er klart, jeg spiser ikke for meget, og tror jeg er ganske sunn.

Jeg er kanskje ikke representativ for alle 81-åringer, men andre kan gjøre som meg. Hvis de vil. Men det krever trening, og jeg har danset siden jeg var seks år. Hver dag reiser jeg en time med buss til Proda dansestudio i Oslo for å trene med andre profesjonelle dansere. De siste to somrene har jeg også vært på ballettskole hos Dinna Bjørn og Eric Viudes i Frankrike.

Danset for freden Livet fikk en stor omveltning da min mann, Jonas, døde i 1982.

Det var nesten utrolig at han ble borte. Han var verdens beste mann, og jeg kommer aldri over savnet etter ham. Jonas var

operasanger og jeg ballettdanser, og vi møttes da vi spilte Carmen sammen i 1948. Vi reiste, arbeidet og har hatt veldig mye fint sammen. Seks uker etter at jeg fikk mitt første barn, sto jeg på scenen igjen.

Jeg tror det var Jonas som oppfordret meg. Etter den første prøven var jeg så støl at jeg måtte gå baklengs ned trappen.

Mannen min døde da jeg var 51 år. Like etter begynte jeg å turnere, til sammen ble det nærmere 2500 forestillinger.

Første gang jeg opptrådte var på Nasjonalteateret i 1945, da kong Haakon kom tilbake til Norge. Da var jeg 15 år og yngst, nå er jeg 81 år og eldst.

Jeg tenker at jeg snart må slutte, men har bestemt meg for å vente til jeg blir 85. Eller kanskje til jeg blir 100? Det er jo morsomt å se hvor lenge man klarer. Jeg har lært at livet ikke er så forferdelig høytidelig.

Mine vendepunkter:

Å bli mor, første gang jeg danset på Nationaltheatret i 1945 og da mannen min døde i 1982. Bildet er fra da jeg danset i balletten Pas Gracieux i 1961. Koreografien var ved den berømte danseren, Rita Tori. www.altfordamene.no

Alt nr. 22-2011

reportasje

Kari med Oscar de la Renta.

Kari med samboeren Tom.

Mine vendepunkter:

Å få barn, forlate alt og dra til Amerika, jobben for Chanel og det beste til slutt – å møte Tom igjen.

«Nå sparer vi ikke noe til senere» – Å fylle 50 gikk helt greit. 60 likeså.

Men 70 – det syntes jeg var mye, sier Kari.

70-årene Navn: Kari Stenås Alder: 70 Bakgrunn: Tidligere direktør i Norge for Chanel.

Alt nr. 22-2011

www.altfordamene.no

F

or meg har det å være kvinne innebåret mye ansvar. Jeg var 20 og et halvt da jeg fikk den skjønne datteren min. Jeg skulle gjerne hatt flere barn, men som 25-åring fikk jeg livmorhalskreft.

Dermed ble det med ett barn.

Du kan si at jeg ble voksen i 1970. Det var året mannen min fikk sykdommen MS. Jeg skjønte at dette kom ikke til å bli lett. Jeg var 33, han 40. Det er trist å miste den du er glad i på en slik måte. Psykisk var det tungt og trist, men samtidig ga sykdommen meg styrke, og gjorde at jeg fikk realisert meg selv. Uten den hadde jeg kanskje ikke vært tvunget ut i jobb og fått et så morsomt yrkesliv? Da jeg jobbet for Chanel, dro jeg til Paris flere ganger i året, bodde på Ritz og ble møtt i resepsjonen med «Madame Stenås, would you like your normal room?»

Leiligheten til Coco Chanel er fantastisk, og jeg har hilst på Karl Lagerfeld.

Jobben ga meg selvtillit og trygghet midt i det utrygge.

Mannen min ble gradvis dårligere, og hjemmehjelpernes rutiner styrte livet vårt. Hver dag kom seks forskjellige hjelpere innom, ofte folk jeg aldri hadde møtt. Det føltes ikke lenger som mitt hjem. Etter 38 år med sykdom orket jeg ikke mer og flyttet ut. Det var en tøff avgjørelse å ta. Jeg var der likevel mye og passet på ham, så jeg gjorde så godt jeg kunne.

Jeg er stolt av at jeg greide å ha en krevende jobb og holde familien sammen så lenge som jeg gjorde, selv om jeg gjerne skulle holdt ut helt til han døde.

Fantastisk kjærlighet For fem år siden traff jeg igjen Tom, en barndomsvenn. Nå er vi samboere. Jeg har aldri hatt det

så godt. Tenk å være så heldig! Å få oppleve dette i min alder. Vi skal på cruise i Karibien, men først tar vi en tur til Kiel. Nå sparer vi ikke noe til senere. Det er vel typisk for folk i 70-åra at vi reiser mye. Vi har sluttet å jobbe, har masse fritid og bruker penger på oss selv.

Mange får en oppblomstring. Å være fri for ansvar på jobb – og hjemme – det er så deilig! Jeg tror det nærmest er slutt på å spare penger til barnas arv. Selv vil jeg gjerne etterlate litt, for jeg innbiller meg at det kan bli tøft for barnebarna. Jeg synes jeg må passe litt på dem.

Før har jeg ikke tenkt på at jeg blir eldre. Nå skremmer alderen meg litt. 70 år! Hvor lenge har man igjen da? Men det er ingen vei utenom. Jeg tar en dag av gangen, og har det så godt jeg kan. Det er om å gjøre å holde seg frisk, så vi går en lang tur hver eneste dag.

»

41

60-årene Navn: Ingeborg Sørensen Alder: 66 Bakgrunn: Tidligere skjønnhetsdronning.

«Av alle personene jeg har truffet var det Elvis som gjorde størst inntrykk»

J

eg er 66 år, herregud som tiden går. Jeg forholder meg ikke til alder, men jeg hadde ikke hatt noe imot at klokken stoppet litt nå. Jeg er fornøyd med livet mitt, men tiden går for fort! Og derfor er det så viktig å gjøre maks ut av det du har her og nå. Lev i øyeblikket og slutt aldri å drømme. For et år siden startet jeg en bokklubb sammen med syv venninner. Vi møtes hver sjette uke, og da utveksler vi ideer og boktips. Vi spiser god mat, drikker vin og har en fin stund sammen. Kvinner snakker samme språk og forstår hverandre. Menn er vidunderlige vesener, i små porsjoner.

Anger? Vel, det er jo alltid noe man angrer på, men det er nettopp erfaringene man gjerne skulle vært foruten man lærer av. For det hadde ikke vært særlig spennende om livet kun hadde seilt i medvind. Utseende 42

– Det var først da jeg ble bestemor at jeg følte meg ordentlig voksen, sier Ingeborg.

er ikke det viktigste i livet, men jeg har et fantastisk skjønnhetstips jeg fikk av Ursula Andrews for snart 30 år siden: Frownies stress- og rynkeplaster. Det virker som bare rakkeren!

Magiske møter Jeg har hatt et spennende liv, men det er først de siste årene jeg egentlig forstår hvor begivenhetsrikt det har vært, selv om det absolutt ikke har vært glamorøst hele tiden. Av alle personene jeg har truffet var det Elvis som gjorde størst inntrykk. Han og Bill Clinton. De har den egenskapen at når du prater med dem, ser de bare deg. De lar seg ikke distrahere.

Da jeg dro til Amerika i 1970, forsto jeg at dette var et sted for meg. Dørene var åpne. Jeg tror jeg hadde en pakke de likte. Det var hard jobbing også. Du får ingenting gratis, men jeg var heldig og fikk riktige kontakter.

Fotografen Tom Kelly tok flere bilder av meg. Han tok også de berømte nakenfotografiene av Marilyn Monroe. Heldigvis var jeg utstyrt med gode verdier hjemmefra. «Gjør så godt du kan, og kom hjem igjen om det ikke går som du ønsker. Samme hva som skjer, er du en vinner» sa mor til meg.

Foreldre mine var grunnen til at jeg flyttet tilbake til Norge. De begynte å bli gamle, og jeg visste at hvis jeg skulle få kvalitetstid med dem, måtte jeg flytte hjem. Det var ikke en plikt, men et valg jeg tok. Jeg reiser ofte tilbake til New York og holder kontakten med folk fra gamle dager. Å få barn gjør noe med deg, du blir voksen. Men det var først da jeg ble bestemor jeg følte meg ordentlig voksen. Da mor ble borte, ble jeg den eldste i familien og det var litt rart. Livet gikk inn i en ny fase.

Elvis og Ingeborg.

Mine vendepunkter:

Å bli mor til Adam og bestemor til Odin. www.altfordamene.no

Alt nr. 22-2011

www.livarnesen.com

reportasje

Mine vendepunkter:

Ryggskaden jeg fikk som 16-åring var en skikkelig nedtur. Jeg drømte om å bli en god langrennsløper. Å nå Sydpolen var stort. Bildet er tatt julaften på Sydpolen 1994. Å bli skilt var en nedtur. Så har livet gått oppover igjen.

«Det gjelder å ha mot til å sette seg litt store mål» – Jeg gleder meg til å bli eldre, og har mange planer, sier Liv.

50-årene Navn: Liv Arnesen Alder: 58 Bakgrunn: Første kvinne som gikk alene til Sydpolen.

Alt nr. 22-2011

www.altfordamene.no

N

år jeg møter gamle klassekamerater, ser jeg at de har blitt eldre. Da må jeg minne meg selv på at jeg er like gammel, ha, ha. Jeg bobler over av ideer og drømmer og får jobbe med spennende prosjekter. Alder har jeg aldri vært særlig opptatt av. Det eneste jeg merker, er at jeg nå må passe bedre på helsa. Det kjennes at jeg har herjet litt med kroppen, det kjente jeg ikke da jeg var i 30-40-årene.

Målet mitt er å nå flest mulig ungdommer gjennom utdanning og eventyr. Jeg tror ikke på å fokusere på alder når man holder på med slikt. Planen er å dra til Antarktis neste år med seks kvinner fra seks kontinenter.

Målet er å nå 50 millioner ungdommer med et undervisningsopplegg om vann.

Først etter at jeg hadde nådd Sydpolen i 1994, skjønte jeg hvor viktig det var for mange.

Livet tok en annen vei etter det, jeg gikk aldri tilbake til lærerjobben.

Det er viktig å ha en drøm og jobbe mot den. Jeg var åtte og et halvt da jeg begynte å drømme om Sydpolen. Mange sier at jeg er heldig, men hvorfor setter de seg ikke ned og tenker over hva de egentlig vil? Hva får hjertet ditt til å banke litt ekstra?

Det virker som om mange ikke tør, fordi det sannsynligvis krever endring.

Du har ansvar for deg selv og ditt liv. Det gjelder å ha mot til å sette seg litt store mål. Selv om det ikke er sikkert at du lykkes.

To av mine ekspedisjoner mislyktes. Og jeg kom aldri opp på Mount Everest. Livet handler om med- og motgang.

Mye å fylle livet med Inntrykket jeg har av kvinner i min alder, er at de har mer tid til seg selv. Barna har blitt store og

mange er skilt, av ulike grunner.

Livet blir sjelden slik man tror.

Mye handler om hvordan man tar det. Til de som er yngre enn meg vil jeg si: Dagene går veldig fort. Stopp opp, se hva du har, og skru ned tempoet litt.

Du vet selv når nok er nok.

Når jeg blir pensjonist skal jeg gå Norge på langs. Jeg gleder meg til å bli eldre, og har mange planer. Det er så mye å fylle livet med. Bare jeg beholder helsa, ser jeg optimistisk på årene fremover. Har jeg min mors gener, tror jeg det blir bra. Hun er 82 og veldig sprek.

Jeg er veldig glad for at jeg giftet meg til tre døtre og har et bra forhold til dem og barnebarna. Gjennom prosjektene mine føler jeg at jeg fremdeles gjør en god jobb som lærer. Jeg elsker hytta i skogen og den på fjellet, og å være i naturen. Alt i alt synes jeg at jeg har vært kjempeheldig.

»

43

40-årene Navn: Sandra-Josephiné Mørch Husby Alder: 44 Bakgrunn: Svigermor til Jan Thomas.

«Jeg hadde nok blitt brent på bålet»

G

enerelt synes jeg vi 40-åringer er vitale.

Noen blir kjerringer, såkalte joggedressdamer, og setter alt på hold når de får barn.

Jeg nyter for mye til å være en av dem. Jeg føler meg bedre hvis jeg gjør litt ekstra for meg selv. Ikke tro at jeg er en jåledame av den grunn. Jeg er bare litt nøye! Det beste med å være kvinne er å ikle seg lekkert undertøy, pene kjoler og høye hæler. Den myke, formfulle kroppen vi kvinner har setter jeg stor pris på. Jeg er myk og varm. Veldig varm ...

Jeg tror det er mye enklere å være 40 i dag. I likhet med kvinner i gamle dager er jeg ekstremt omsorgsfull, men jeg er ikke underdanig. Jeg har ben i nesa og fyller mine sko godt – og min BH enda bedre! Hadde jeg vært 40 for 40 år siden tror jeg at jeg hadde hatt det tøft. For enda lenger siden hadde jeg

44

– Før kom alle andre først. Nå har jeg begynt å tenke på meg selv og mine ønsker. Og jeg sier ifra mer og mer, sier Sandra-Josephiné.

nok blitt brent på bålet. Jeg har egne meninger og står for dem.

Samtidig er jeg ikke redd for å innrømme feil.

Alder betyr ikke så mye for meg. Å fylle 40 var ingen terskel, det var nok en anledning til å feire. Jeg fokuserer på det positive. Jeg tror man kan velge hvordan man vil være som person og hvordan man vil leve.

Jeg er som jeg er, uansett alder.

Sterk og selvstendig Etter skilsmissen har jeg aldri savnet en mann, ikke til det praktiske heller. Jeg har falt ned fra stillas og fått elektrisk støt så øynene nesten har hoppet ut. Vi kvinner er kanskje mer bevisste på hva vi kan, og at det er viktigere enn hva andre mener om oss? Jeg tror dagens 40åringer er sterke og selvstendige, selv om mange er golddiggere. Et samliv skal ikke være greit eller praktisk! Det må

være lidenskap og varme der.

Jeg elsker lidenskapelig. Og kun det beste er godt nok, ellers klarer jeg meg selv!

Jeg fikk Christopher da jeg var 20. Å få barn så ung har gjort meg til den jeg er. Jeg ble ekstremt voksen og fokuserte bare på ham, og senere på Liam. Jeg ble, og er, ei skikkelig hønemor. Jeg har aldri tenkt at jeg har forsaket noe, men livet blir annerledes med barn. Jeg er 44, fremdeles ung og har to voksne sønner. Det er fint. Men jeg vil nok ikke anbefale andre å få barn så tidlig.

Jeg er egentlig en stor jentunge, men er voksen når det gjelder ansvar og er nok veldig gammeldags på moralske spørsmål. Som 81-åring tror jeg at jeg nyter og setter pris på livet slik jeg gjør nå. Jeg gleder meg til å oppdage nye sider av meg selv. Jeg overrasker meg selv stort, hver eneste dag.

Å få Jan i livet gjorde firkløveret Mørch Husby komplett. Sjekk Jan sin t-skjorte.

Mine vendepunkter:

Å bli mamma, å miste mamma på en brutal og fullstendig unødvendig måte. Det å få Jan i livet. Skilsmissen. Og så skjedde det noe veldig positivt forrige tirsdag – men det er for tidlig å snakke med andre om. www.altfordamene.no

Alt nr. 22-2011

reportasje

Mitt vendepunkt:

Jeg fikk nye lunger i 2009. Her ligger jeg på sykehuset etter operasjonen.

«Livet har lært meg at det er en uforutsigbar eventyrreise» – Da jeg var som sykest, fikk jeg god tid til å tenke, og jeg var utrolig glad for at jeg hadde levd så grådig hele livet, sier Yina.

30-årene Navn: Yina Chan Alder: 37 Bakgrunn: Lungetransplantert i 2009.

Alt nr. 22-2011

www.altfordamene.no

Å

bli 37 var veldig gøy, og nok en bekreftelse på at jeg har fått litt bonustid i dette livet. Noe av det første transplanterte spør hverandre om er når de fikk transplantasjonen. Hvert år etter det er en bonus.

Selv om jeg er 37 år vet jeg ikke om jeg vil kalle meg voksen. Jeg er jo der at jeg kan ta vare på meg selv igjen og hva betyr det vel om jeg er voksen eller ikke? Jeg er meg, og jeg er utrolig glad for at jeg har fått en sjanse til. Hadde ikke en annen person vist nestekjærlighet og medmenneskelighet ved å donere sine lunger, hadde ikke jeg sittet her nå. Jeg er veldig takknemlig. Når du har vært så nærme døden som jeg har, er det utrolig deilig å være i livet.

Den siste tiden før transplantasjonen hadde jeg nesten ikke pust. Jeg var fanget i min egen kropp og hvert åndedrag var en

påminnelse om at jeg holdt på å dø. To uker før jeg fikk telefonen fra Rikshospitalet om at de hadde funnet en match, var jeg så sliten at jeg tenkte det egentlig hadde vært best om det tok slutt. Jeg hadde en dødsangst av en annen verden.

Jeg var dødsredd og dødssyk.

Livet hang i en tynn tråd.

Valgets kval Når folk kommer i trettiårene, roer de seg gjerne litt ned og mange får barn. Jeg har brukt mye av dette tiåret på å være syk og på grunn av transplantasjonen og de sterke medisinene jeg går på, kan jeg heller ikke få barn. En stund lurte jeg på hvorfor jeg ikke var gal og uansvarlig da jeg var yngre og fikk barn før det var for sent.

Men jeg vet også at jeg ikke angrer. Hadde jeg gjort det, ville jeg ikke levd det livet jeg har gjort og fortsatt gjør.

Jeg er jo fortsatt den samme vimsete Yina som før operasjonen. Men livet har blitt annerledes også. Da jeg jobbet som frilansfotograf, levde jeg i et organisert kaos. Det livet har jeg valgt bort. Nå lever jeg mer normalt, og det er absolutt ikke kjedelig. Livet har lært meg at det er en uforutsigbar eventyrreise. Nå gleder jeg meg til alt jeg ikke vet jeg skal glede meg til. Like etter jeg ble skrevet ut fra sykehuset klarte jeg nesten ikke å sove, for jeg gledet meg sånn til å stå opp og ta på meg maskara. Det har roet seg litt, men jeg får fortsatt glimt av de små gledene. Jeg er utrolig heldig og privilegert.

Jeg elsker å leve og håper jeg synes det er like gøy når jeg er 81. Det vil alltid være nye ting å utforske, så jeg tror neppe jeg kommer til å kjede meg.

Bestemoren min er 86 år og hun har fortsatt lopper i blodet.

»

45

20-årene Navn: Mari Storstein Alder: 25 Bakgrunn: Dokumentarfilmskaper, med medfødt muskelsykdom.

«Å fylle 25 år var litt rart. Det føltes som om jeg burde vite hva jeg vil bruke livet mitt til»

D

a jeg deltok i en TV-debatt med helseministeren, følte jeg at jeg fikk mange voksenpoeng, men det er vanskelig å si akkurat hva det innebærer å være voksen. Å eie leilighet og kjøpe egne møbler? Bestevenninnen min har nylig fått fast jobb som lærer. Det er veldig voksent. Å fylle 25 var litt rart. Det føles som at jeg burde vite hva jeg vil bruke livet mitt til. Frem til nå har jeg gjort mye forskjellig og studert litt av hvert. De første årene etter videregående tenker du at det er uendelig med tid.

Da jeg startet på journalistikkstudiet i høst, kom mange av mine medstudenter rett fra videregående. I starten følte jeg meg nesten litt gammel, men når du blir kjent med en person har alder lite å si.

Mammas tante Sissa er mitt forbilde på gamle mennesker. Å snakke med henne var som å

46

snakke med en venn. Hun var ung til sinns og elsket å leve.

Etter at hun døde har jeg lite kontakt med gamle i hverdagen, og det er litt trist.

I dagens samfunn er det klare forventninger til at du skal ta en utdannelse, mem jeg tror ikke det er uvanlig å begynne å studere når du er 25 år. Ingen av vennene mine har barn, og de fleste studerer fortsatt.

Mange starter på et studium, for så å bytte til noe annet. Det er vanskelig å bestemme seg, men vi er utrolig heldige som har så mange muligheter.

Brevet til Jens Min erfaring er at det ofte er tilfeldigheter som bidrar til valgene vi tar. Selv om jeg alltid har vært interessert i film og teater, var det ikke gitt at jeg skulle lage to dokumentarfilmer.

Den første, Jakten på Sylvia B., var et motsvar på tvangsregis-

– Jeg er ikke en person som planlegger mange år fremover i tid. Jeg tar noen år av gangen, sier Mari.

treringen (IPLOS-register, red. anm.) av alle personer med funksjonsnedsettelser. Registreringen skjedde uten at den enkelte fikk beskjed og det ble registrert private og intime detaljer, som hvordan man vasker seg nedentil. Det er utrolig krenkende og jeg tenkte at dette må vi lage en film om!

Og det gjorde vi. Med den siste filmen, Brevet til Jens, ønsket jeg å sette fokus på hvor viktig personlige assistenter er for likestilling av funksjonshemmede. Brevet til Jens var et familieprosjekt. Broren min var fotograf og produsent, og kjæresten hans hadde regi sammen med meg, mens mamma gjorde alt mulig. Jeg er veldig stolt.

Jeg tenker ofte at jeg er veldig fornøyd med at jeg har en skikkelig super familie. Og når jeg har dem, er det egentlig ikke så mye annet som betyr noe.

Mitt vendepunkt:

Da jeg bestemte meg for å lage dokumentarfilm. Bildet er fra innspillingen av Jakten på Sylvia B. i 2006. Å besøke New York i tre uker for noen år siden var helt fantastisk. www.altfordamene.no

Alt nr. 22-2011

reportasje

Her er jeg sammen med min bestevenninnen, Emilie. Hun betyr veldig mye for meg.

Mine vendepunkter:

Å flytte til Chile. Vi i bodde der i to år fra jeg var 10. Jeg vokste på det og lærte mye. Bildet er fra da jeg holdt foredrag for klassen om Norge. Det var et skille å begynne på videregående.

«Vi kan bli hva som helst» – Det var kanskje litt tilfeldig at jeg engasjerte meg politisk, men jeg er veldig glad for valget, sier Cecilie.

Tenårene Navn: Cecilie Arnesen Alder: 18 Bakgrunn: Styremedlem i Nordstrand Unge Høyre.

Alt nr. 22-2011

www.altfordamene.no

J

eg ser meg selv som en person som har alle muligheter i livet og som har alt det jeg trenger og mer: kjærlighet, omsorg, støtte og materielle goder. Jeg mangler ingenting, og føler meg veldig privilegert. Når jeg ser hvordan mange i andre land har det, føles det veldig urettferdig.

Det var gøy å fylle 18. Først og fremst fordi jeg da endelig kunne stemme. Jeg tror jeg er en typisk 18-åring. Jeg er opptatt av samfunnet rundt meg, av å få gode karakterer, er jentete og opptatt av klær og sminke, og har gode venninner.

Jeg har gledet meg til russetiden i mange år. Vi begynte å planlegge allerede i første klasse og blir 23 jenter på russebussen. Det føles litt uvirkelig å bruke så mye penger og tid på noe som varer i én måned. Det hender jeg lurer på om alle dugnadstimene og

pengene er verdt det. Jeg gruer meg litt til å være ute og rulle hver kveld og lurer på hvordan det kommer til å gå på skolen.

Men det er jo som sagt noe jeg har gledet meg veldig til, og jeg er klar for å ta av litt i russetida.

Mange av dagens 18-åringer er veldig engasjerte i saker eller organisasjoner. Selv meldte jeg meg inn i Unge Høyre som 14-åring. Jeg ønsker å bidra i samfunnet og gjøre en forskjell.

Vanskelige valg Dagens 18-åringer har mange flere muligheter enn tidligere generasjoner. Før var livet i høyere grad staket ut av foreldre, det var forventninger om å overta et yrke eller gården.

I dag har vi stor valgfrihet, Vi kan bli hva som helst. Informasjon er lett tilgjengelig, og dermed vet vi om alle mulighetene som finnes.

Noen vil kanskje si at vi er

bortskjemte, og mange er det.

Foreldrene våre hjelper oss mye, men samtidig opplever vi mye press og må ta flere vanskelige valg enn tidligere generasjoner.

Gjennom sosiale medier blottlegger vi livene våre for hele verden. Det er nok ikke bare positivt, men vi blir kanskje mer sammensveiset? Det er dessuten lett å holde kontakten med folk fra andre land og på tvers av bygrenser.

Når jeg er 81, tror jeg det har vært en helt utrolig teknisk utvikling. Kanskje har vi roboter som hushjelp, og tar en pille i stedet for å lage mat. Bare tenk alt som har skjedd siden dagens 81-åringer var 18! Jeg gleder meg litt til å bli så gammel. Da håper jeg at jeg har opplevd mye og har mange som er glad i meg. Det er mitt største mål – og å ha gjort noe for å forandre samfunnet.

47