puls / livsstil
Yina er nyforelsket i tennisen.
det var ikke bare jeg som tok gull. Det var donoren min og jeg
f
Yina har flyttetinn i ny leilighet på Grünerløkka og nyter livet med friske lunger.
Et friskt pust Yina Chan var døden nær mens hun ventet i organkø. Nå har hun nye lunger og en verdensmestertittel i tennis. Tekst ingrid anthonsen Foto ina damli
154 | stella | oktober 2013
– Det er utrolig hvordan kroppen kan mobilisere. Jeg var sta, presset or fire år siden fikk Yina nye lunger, takket være en anonym donor. Året etter tok hun EM-gull i tennis for transplanterte. meg selv. Etter en jobb kunne jeg synke sammen, men etter å ha hvilt et par dager gjøv jeg på igjen, forteller hun. I sommer ble hun verdensmester. Yina bor i femte etasje uten heis. Når hun har handlet må hun – Gullet var mitt store mål. Det føles helt sprøtt å ha oppstoppe hver halve etasje for å hente seg inn. Hun hoster så det føles nådd det, sier Yina. Hun gikk til topps i konkurransen med 1000 deltakere som har vært som om kroppen ville revne. Til slutt klarer hun ikke å holde kameraet på jobb. Sommeren 2008 pakker vennene ned gjennom ulike typer transplantasjoner. I tillegg har alle eiendelene hennes i pappkartonger, selv orker hun to EM-gull og et VM-sølv. Alle er personlige hun ikke løfte en finger. 34-åringen flytter hjem til milepæler, men Yina konkurrerer ikke kun for sin foreldrene. egen del. – Det viktigste er å synliggjøre at organdonasjon redder liv. Å vise verden hvor fullverdige, gode liv vi Hun står på venteliste for lungetransplantalever. sjon, har skjønt at hun må. Det er ikke hver dag hun Hun smiler med blanke øyne. kommer seg opp av sengen. Å dusje er et dagspro– Det var ikke bare jeg som tok gull. Det var donosjekt. Moren må hjelpe henne inn i dusjen, vaske ren og meg. sin voksne datter. Etterpå ligger hun i timevis på Sommeren 2009. Lungesyke Yina er 35 år gambadegulvet, prøver å hente krefter. Hun er skinn mel og ligger på sofaen i foreldrenes hus i Rælingen. og bein. Det hjelper ikke at hun shotter fett hun får Lungene ulmer, som en lunefull branntomt. Hun på blå resept, eller at hun spiser fete sauser, fløte blir aldri kvitt slimet, den evinnelige rallende hosten. og seterrømme. Hosten river, hun klarer knapt å Hun har nesten ikke oksygenopptak, og er fullstensnakke. En dag føler hun at hun blir kvalt, der hun yina chan (39) dig avhengig av oksygenmaskin. ligger på sofaen. Jobber som informasjonskonsulent i Stiftel– Det var lite håp om at noe kunne redde meg. – Jeg levde ikke, bare eksisterte. Jeg husker jeg sen Organdonasjon. Fikk Selv trodde jeg på en mirakelkur, forteller Yina. tenkte: Nå orker jeg ikke mer. Dør jeg nå, er det lungetransplantasjon i Legene hadde for lengst gitt beskjeden i klartekst: greit, sier Yina. Hun griner fortsatt av minnet. 2009. Konkurrerer i ulike – Lungene dine er ødelagte, ingen mirakelkur kan Så en kveld, ringer telefonen. Det er Rikshospitatennismesterskap for transredde deg. Du trenger nye. let, de har lunger til henne. planterte. Har tatt VM-gull, – Det var helt absurd. Jeg utbrøt: Jeg har ikke – Jeg skjønte hva de egentlig sa: At jeg holdt på å dø. VM-sølv og EM-gull. Trener vasket håret! Må jeg ta av meg kontaktlinsene? De Likevel orker hun ikke tanken på en transplantatennis to-tre ganger i uka pluss enkle styrkeøvelser. svarte: Vi ordner det. Bare kom. sjon, å bli åpnet opp der hun er mest sårbar. Kan de Men Yina nøler. ikke fikse henne med noen superpiller? – Jeg er ikke klar! Sier hun til moren. – Du kommer aldri til å bli klar, er svaret. 12 år gammel får Yina diagnosen sarkoidose, en betennelsesI ambulansen kommer panikken. Yina river av seg oksygenmasken, sykdom som blant annet fører til godartede celleklumper og arrvev på kaster opp, føler på ny hun blir kvalt. Plutselig er det som om en rullungene. Barndommen og ungdomstiden er preget av medisiner og letekst flyr over himmelen: «Du er så nær, du skal ikke dø nå.» Hun sykehusopphold, men Yina vil ikke la sykdom begrense henne. Hun skjønner at det er nå det skjer, at transplantasjonen er mirakelet hun slutter på medisiner i tenårene, flytter til London og starter på treårig fotoutdannelse. Tilbake i Norge jobber hun som frilansfotograf og i bar. har ventet på. – Jeg skjønte det ikke før jeg hadde det midt i fleisen. Da ble jeg helt – Jeg har reist rundt hele verden og levd nok til å fylle flere liv. Jeg rolig. har absolutt festet fra meg, forteller Yina med et smil. Hun våkner etter transplantasjonen, klorer ned på en lapp: «Au. Mot slutten av tjueåra blir hun dårligere. Det blir vanskelig å puste, Mer dop.» Og så: «Halleluja». Sammen med fysioterapeut trener ➻ hun blir fort sliten.
stella | oktober 2013 | 155
Yinas treningstips 1. Finn noe du elsker å gjøre. 2. Ikke gi opp selv om det går dårlig en liten periode – alt blir bedre etter hvert. 3. Just do it, eller som nevøene mine på 3 og 6 år sier «gjør det, gjør det, gjennomfør det!».
hun seg gradvis opp. Først på å reise seg, så gå, så snakke. – Det var helt magisk å kunne puste, snakke, spise, forteller hun. Få måneder etter transplantasjonen starter hun å spille tennis på Furuset Tennisklubb. – Jeg har alltid likt tennis, og ble nyforelska. Det var så gøy at kroppen fungerte, jeg opplevde så mye på nytt, sterkere. Alle sansene var klarere. Bare det å trekke inn frisk luft, høre knasingen under joggeskoene. Så leser hun om EM i tennis for transplanterte. – Treneren min trodde jeg var litt gæren da jeg fortalte at jeg skulle melde meg på. Tre ganger i uken i fire måneder trener hun med barna i tennisklubben og tar privattimer med tennistrener Joakim Karlsson. Så drar hun til EM i Sverige og tar gull. – Treneren trodde ikke helt på meg da jeg ringte og fortalte det. Seieren var surrealistisk. Og utrolig gøy. Nå trener hun tennis to-tre ganger i uka, og gjør enkle styrkeøvelser i tillegg. – Det er veldig viktig for meg å trene, å holde lungene friske og fine. Jeg må ta vare på gaven jeg har fått. Egentlig ser jeg ikke på tennis som trening. Det er så gøy!
156 | stella | oktober 2013
Hun tar medisiner hver dag for at kroppen ikke skal støte de nye organene fra seg. – En del av jobben min nå er å ikke stresse så mye. Jeg må ta mer hensyn til kroppen, sier Yina. Nå jobber hun som informasjonskonsulent for Stiftelsen Organdonasjon. – Målet er at alle skal gjøre seg opp en mening, og ta stilling til om de vil være organdonor. Jeg har respekt for alle valg, men håper selvfølgelig at så mange som mulig vil. Jeg vet selv hva det betyr å få en ny sjanse. Noen ganger blir tanken på gaven hun har fått overveldende. – Der ute finnes det en familie som savner et medlem, men min gjør ikke. Det hender jeg feller en tåre når jeg tenker på alt jeg har fått takket være donoren min. Det ligger en enorm kjærlighet i det, og jeg er uendelig takknemlig. Av og til føles det som at hjertet skal sprenge. Klisjé eller ikke, hun setter større pris på de små ting nå. Bruker tiden sammen med familie, venner og søsterens to barn. – Fy søren så heldig jeg er! Jeg er mer bevisst på hvor tilfeldig det er at jeg vokste opp i Norge. Vi er privilegerte som kan bekymre oss over bagateller i hverdagen. Jeg har trukket gulloddet.