Positive ulikheter i sterke farger

Billedkunstner Anne Valen Næss vil si noe om verdien av ulikheter i sine bilder.

Av Tor Tjeransen

Du blir møtt av sterke farger når du kommer inn i studioet til Anne Valen Næss i Sandefjord. Selv kaller hun det for et bombardement av farger. Med de fargesterke bildene i store formater vil kunstneren si noe om mellommenneskelige relasjoner. – Når vi skal fungere sammen, er det viktig at vi ser på ulikhetene som ressurser og konstruktive utfordringer som vi skal ha respekt for, sier hun og gir oss en viktig nøkkel til å forstå bildene hun ellers er så tilbakeholden med å tolke for betrakterne.

Fargebalanse

På en stor trillevogn står farger og pensler i et tilsynelatende kaos. Kunstnerens grønne kittel bærer preg av at det slett ikke er all fargen som havner på lerretet. Valen Næss tar et skritt tilbake og vurderer bildet på staffeliet, bortimot to kvadratmeter med fargesterk komposisjon. Hun strever litt med veien videre. – Det handler mye om fargebalanse. Selv om det er masse farger, skal det fungere slik at det ikke blir bare tivoli, sier hun. Som oftest begynner arbeidet på et bilde med å lage en fargepalett, et univers der figurene skal leve sitt liv. Så skisserer hun figurene med kullstift.

Valen Næss har markert seg med et fargerikt uttrykk som gjør hennes bilder lett å kjenne igjen. Noen har beskrevet henne som en av Norges fremste kolorister. Selv synes hun det blir vel store ord. – Kanskje er jeg en av de dristigste, er hennes egen vurdering av saken.

Ser farger når hun hører musikk

Helt fra barndommen har fargene spilt en stor rolle for Anne Valen Næss. – Jeg har hatt disse fargene i meg hele tiden, sier hun og forklarer at hun har en form for synestesi. Det er en betegnelse på forskjellige sanser som er koblet sammen. Den dag i dag ser Anne mange farger når hun hører musikk. Og det var mye musikk i barndomshjemmet, og dermed så hun mange farger. Sterke farger.

Det var musiker Anne skulle bli. Musikken var den store interessen i hjemmet til Mary og Sverre Valen. Mamma var sangpedagog og pappa var kjent langt ut over Norges grenser for sin kordireksjon. Anne tok musikkutdannelse og var på vei til å bli kordirigent som sin far. Men slik gikk det ikke, og nå har hun i mange år drevet utelukkende med billedkunst.

Positive holdninger til ulikheter

Mange som ser bildene til Anne Valen Næss, blir stående i undring og se på figurene på de store formatene. Hva er det kunstneren vil formidle? Det er ikke alltid lett å vite, og Valen Næss vil ikke si for mye om hva hun legger i bildene. Arbeidene hennes skal være åpne, slik at betrakteren selv kan gjøre seg opp en mening.

Men på et bord i atelieret står det en sebrafigur, og den som har sett en del bilder av Valen Næss, vet at sebraen dukker opp i mange av hennes verk. – Sebraen ser veldig sympatisk ut, men er utrolig sta. Den lar seg ikke temme. Symbolikken med sebraen er for meg først og fremst at vi ikke skal skue hunden på hårene. Vi har så lett for feilaktig å tolke, bedømme og sette hverandre i bås, forklarer Valen Næss.

Hun tenker at vi må se på menneskenes ulikheter som en ressurs og ikke som et problem. – Jeg tror det er viktig at vi har positive holdninger til ulikhetene. Det er jeg veldig opptatt av, ikke minst i menigheten.

Se på andre som vakre blomster

Anne har trivdes godt i menigheten og har både vært forstander og sittet i menighetsstyret i mange år. Så hun vet at det også kan dukke opp konflikter i menigheten, og har nok undret seg over hvorfor det er slik.

– Vi må se på menneskenes ulikheter som en ressurs, sier billedkunstner Anne Valen Næss. Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

Men en sang fra barndommen har gitt henne et vakkert bilde av menighetslivet. Hun siterer teksten som har gjort slikt inntrykk: «Hvor godt det er å komme til Herrens tempelgård, å møtes med de fromme. De der som liljer står.» – Helt fra jeg var liten, har jeg tenkt at det var et godt bilde for meg. Vi kunne se på hverandre som verdifulle og vakre blomster i en blomstereng. Det er kanskje mer på linje med det Gud tenker om oss, foreslår kunstneren mens hun ser på de forskjellige figurene på bildet hun arbeider med.

Så innrømmer Valen Næss at det selvsagt finnes blomster i enga som man kanskje ikke synes så mye om. – Jo mer aktiv man er, desto mer kan man oppfattes som kaktus, men kaktus er ikke å forakte, de har flotte former og blomster, sier hun mens hun advarer mot å trekke bildet for langt. – Andre folk i menigheten må leve med meg på godt og vondt. Jeg opplever at de ser stort på min ufullkommenhet. Det skal jeg også gjøre mot andre. På det mellommenneskelige plan har vi et stort potensial som kan berike menigheten betydelig. Det handler nesten alle bildene mine om.

Kunst i adventistkirkene

Vi spurte også Anne Valen Næss om hva hun tenker om kunstens plass og vilkår i Adventistkirken. – Som menighet har vi gjennom tidene vært svært åpne for noen kunstformer. Spesielt har vi innlemmet musikk og litteratur som en naturlig del av tilbedelse og forkynnelse. Billedkunst, foto, skulptur og lignende, er gitt ganske lite rom i våre gudshus. Når vi pusser opp, er vi svært engasjerte når det kommer til fargevalg og materialer. Men når veggen er malt, stopper det gjerne der.

Går vi til Bibelen og ser på byggingen av tabernakelet og tempelet, ser vi at det estetiske og symbolikk ble tillagt stor rolle. Så jeg tror vi har mye å hente på å bringe mer kunst inn i kirkene våre. Farger har stor påvirkningsevne. Estetikken i omgivelsene rundt forkynnelsen og tilbedelsen kan bety mye. Et visuelt budskap gjør sterkt inntrykk og fester seg godt. Det er også verdt å minne om at opprinnelsen til billedkunsten var undervisning. Bibelske scener ble visuelt beskrevet for læring. Det kan bilder fremdeles gjøre.

Mange av oss er opptatt av interiøret i hjemmene våre. Så ville det ikke være naturlig at vi ærer Gud med utsmykning i de åndelige hjemmene våre også? I den sammenheng tenker jeg at det er fint om vi tar samtiden på alvor, og er åpne for ulike kunstneriske uttrykk, ikke bare glansbildefremstillinger. – Hvordan tenker du vi kan bli flinkere til å gjøre bruk av kunst i kirkene våre? – Økonomi er som oftest en begrensende faktor. Likevel ser vi at noen menigheter har fått mye til ved prioritering og fordeling. Motivasjon er en betydelig del av prosessen. Å innse at det betyr noe. Atmosfæren og omgivelsene vi tilber Gud i, og inviterer folk inn til, vil påvirke hvordan helheten oppleves, på godt og vondt.

En annen idé er kunstprosjekter hvor menighetsmedlemmer og kontakter deltar sammen. Det kan være samlende og sosialiserende, og samtidig gi et resultat som kanskje kan finne sin plass i kirkebygget.