Abup magasinet mars 2015 by Abup

magasinet Mars 2015

Avdeling for barn og unges psykiske helse

Mot i psykisk helsearbeid 10 책r med erfaring

Innhold

Jeg vokste opp i bakkebygrenda

Terapeut i naturen

Meg sammen med deg - en terapifortelling

En dag var 12 ingenting som før

Blå Kors + Abup + ungdom

= sant En typisk dag i Abup Road studio

34 KAN VI STOLE PÅ VOKSNE?

Innhold

Hvor kommer livsgnistene fra?

motløs

Månedens tema Redaktøren har ordet.

Når maten stjeler livet ditt

Friluftsterapi Hvem passer friluftsterapi for?

Om pårørende – til deg som er og/eller kan bli syk

Kan en person ha flere enn en personlighet?

Musikkterapi i Abup Road Studio

10 år med nesten helg Fra venteværelse til tv-sending

Pårørende - den tyngste karrierestigen

Jeg måtte være så sterk

FIFTY SHADES OF NEI

ansvarlig redaktør Karl Erik Karlsen Redaksjon Gro Anita Kåsa Poulsen Iris Bjørkmann Layout/design Jannicke Svardal

Redaktøren

har ordet Kjære Abup-venner! Med denne utgaven av Abup magasinet ønsker vi å slå flere fluer i en smekk. For det første er mars-temaet: «Familie, søsken, erfarings- og brukerperspektiv». Derfor ønsker vi å la flest mulige bruker- og erfaringsstemmer komme til uttrykk gjennom blogg, innlegg, intervju etc. Hva koster det av smerte, belastning, ofre og kjærlighet å stå rundt den lidende, det mennesket som bærer den tyngste smerten? Hvordan er det å være søsteren til hun på 15 år som holder hele familien og hele hjelpeapparatet i et angstfylt jerngrep med sin livstruende spiseforstyrrelse - over år? Hva skjer med skyldfølelsen til foreldre som i perioder «mister» sitt barn inn i rusen og kanskje psykosens helvete og som ikke vet om barnet lever neste dag? Abup magasinet/abup.no ønsker å hedre alle stemmer som her og andre steder kommer til uttrykk. Disse stemmene er helt nødvendige for å forstå kompleksiteten i den virkelighet som er vår alles. Vitenskapelige funn, terapeutiske erfaringer etc., er i beste fall ufullstendige uten den viten slike erfarings- og brukerstemmer gir oss! Dette året feirer vi også 10 års jubileum for Nesten Helg «landets eneste sykehustalkshow». Vi har avviklet ca 60 live-forestillinger i løpet av disse årene. Det startet som en uskyldig spøk i foajeen på Abup, poliklinikken i Kristiansand. De siste årene har vi hatt et trofast publikum på 150-300 mennesker på Kick scene i sentrum av Kristiansand. Vi har vært innom «alt» fra spiseforstyrrelser, selvmord, selvskading, seksualitet, mobbing etc. (se for øvrig egen omtale av Nesten Helg på side 26). Fra første stund har erfarings- og brukerstemmer vært et helt sentralt innslag i talkshowet. Etter min mening ville Nesten Helg for lengst vært avviklet uten den friskhet og nerve dette har tilført. Vi skal heller ikke glemme det kunstneriske løftet disse showene har fått med utallige musikere, skuespillere etc fra Sørlandet som har bidratt. Jubileumsshowet den 11. mars vil være nettopp en slik manifestasjon av mot, kraft og ukuelig livsvilje. Vi vil da møte den sårbare og sterke Tina Øvland, som med sin lange kamp mot herjinger i egen kropp og sinn snakker om sitt liv og sin sterke bok «Solen som sluttet å skinne». Hun har med seg sin behandler de siste årene, psykiater Heidi Ranvik Jensen. Dere vil også få møte den flotte LPP-representanten Borghild Spiten Mathisen som på vegne av seg selv og svært mange pårørende snakker om sorg, smerte og livsvilje i det å stå rundt svært syke og potensielt døende mennesker. Kjære Abup-venner. La styrken, kraften, livsviljen og motet fra alle disse stemmene inspirere dere til et liv i verdighet og mening for dere selv, deres familier og deres medmennesker! - Karl Erik Karlsen

Do you see that little girl, sitting there alone? Forfatter: Lisbeth

Do you see that little girl, sitting there alone? Do you see the pain she has inside her? No, because she’s just sitting there, smiling. But there is one thing she doesn’t know. But, there is one thing she doesn’t know. That I see her when no one else can. I can see her crying when she is walking home from school. And once in a while she falls into the ground, because she just can’t do it any longer. But then she gets up and keeps going forward. When she gets home, she sat down at the dinner table. And start acts like nothing is wrong. She doesn’t want her parents to know what she goes through every day. She double checking every time when she is at school that her sleeves are hiding her scars. Some might call it weakness. But I call it strength! Every day someone is looking for a way to handle their pain. So yes, some might cut them self, some may starve. And at the same time dozens of people call it WEAKNESS. And that is sad, because someone just doesn’t know what else to do. That just our way to handle the pain. Because our feeling sometimes can’t be controlled. No one knows the war inside our heads. Illustrasjonsfoto

En hjelpende hånd Forfatter: Maren, 14 år Har du noengang følt deg alene? Noengang følt deg helt hjelpesløs? Du er ikke den eneste! Dessverre er det mange som ikke har det bra… Og det er så viktig å «backe» hverandre opp!! Uansett hvor gammel eller ung du er, så er dette like viktig i alle aldre! For DU kan gjøre en STOOOR forskjell i hverdagen! Hvis DU hjelper andre, så er det stor sjans for at du får den hjelpen du trenger senere! Du vet kanskje om en person som ikke har så mange… hvis du bare gjør så lite som å si: «vil

du spise med oss?», «skal vi ta følge ut til bussen?», «hvordan går det?» Eller andre helt vanlige spørsmål, så gjør du en stor forskjell!! Personene du sier dette til, vil føle seg sett! Og det betyr så utrolig mye!! Ved å gjøre dette, så blir du selv sett når du trenger det! Vil du ikke heller bli husket som den omsorgsfulle personen som brydde seg om alle rundt seg, enn den egoistiske personen som alltid trakk seg unna? Det vil hvertfall jeg!! Illustrasjonsfoto

Gutterollen Forfatter: Thea, 16 år Jeg vokste opp uten en typisk ”gutterolle” i mitt liv som tok vare på meg. Grunnen til det, var at jeg hadde skilte foreldre og faren min var psykisk syk. Jeg hadde jo allerede 3 større brødre så hvorfor klager jeg? Kanskje den ene grunnen for det er at 2 av dem allerede var voksne når jeg ble født, og den siste broren var autist og hadde flere psykiske lidelser. Jeg følte jeg rett og slett var storesøstera eller ”ekstra moren” til min ”syke bror” iblant. I tillegg trodde jeg at grunnen til at mellomstørste bror flyttet ut, var på grunn av meg. Jeg hørte så mange historier at han alltid passet på min ”syke bror” hele tiden og jeg trodde at han tenkte: ”å nei, en unge til jeg må passe på.”

Jeg ble kjæreste med nye gutter veldig ofte for å få den ”tilfredstillelsen” og omsorgen som jeg så sårt trengte. En av de første guttene jeg ble sammen med trodde jeg var skikkelig søt og snill, men det jeg helt glemte var at ”alle roser, har jo torner.” Og det endte med at han manipulerte meg, løy og seksuelt trakasserte meg. Til slutt stoppet jeg å stole på noen og sluttet å åpne meg for nye mennesker, men etter et vendepunkt, fikk jeg nye venner som jeg visste jeg kunne stole på, og nå lever jeg ”fritt” med mange fantastiske venner og familie som bryr seg om meg. ”Remember, everything is great in the end, if you don´t have it great, it isn´t the end”.

Jeg vokste opp i

Bakkebygrenda

Bilde fra www.astridsbullerbyn.se

Forfatter: Monica Et lite sted omgitt av nydelig natur. Om sommeren var dyrene ute på beite om dagen, og ble hentet inn igjen når kvelden kom. Bestemor bodde i huset rett ved siden av. Hun hadde alltid tid og laget verdens beste bringebærsyltetøy. Det lå et stort vann nedenfor huset vårt hvor vi badet om sommeren og gikk på skøyter om vinteren. Et idyllisk sted å vokse opp for barn. Jeg forestiller meg at stedet så ut som Bakkebygrenda. Allikevel hadde jeg en følelse av å ikke høre til, selv om jeg hadde to foreldre, ei lillesøster og en lillebror. Jeg følte behov for å flykte, uten å vite hvor. Jeg smalt døra igjen og sa ”NÅ RØMMER JEG!”

En verden hvor fantasien fikk fritt spillerom men hvor det også var veldig trygt. Hvor skogen ble til eventyrskog og stein- gjerder ble til fine indianertelt. Jeg var Lisa og lillesøster var Anna og vi bodde i Bakkebygrenda. Neste dag var jeg Madicken og lillesøster var Elisabeth, på Junibakken, vi skulle redde verden fra all slags urettferdighet, og vi kunne klare alt. Vi hadde det fint lillesøster og jeg da vi var ute og lekte om dagen. Vi fikk stor frihet til å klare oss selv.

“

Det var så vidt de rakk hjem for å spise middag, det var så spennende…

Jeg rømte ikke, jeg ble værende. Men flyktet inn i Astrid Lindgrens verden. Det vil si til Bakkebygrenda, Junibakken og Bråkmakergata og hvor skogen var som Ronja Røverdatter sin Mattisskog.

Om kvelden leste jeg om Lisa og vennene hennes, Madicken og Lotta i Bråkmakergata. Lotta som kunne klare alt i smug, reiste over hele verden i smug og kunne sykle på tohjulsykkel – i smug.

Et trygt sted å rømme til hvor alt var sånn som jeg tenkte at det burde være. Ikke uten farer og spenning, men et sted hvor de voksne holdt på med sitt og lot barna være i sin verden – barnas verden. Det ble min verden.

”I smug” betydde at det var ikke helt sant, men å si at jeg klarer alt i smug satte fantasien i sving hos oss. Vi kunne gjøre alt vi ville – i smug. Og vi fortalte gjerne om det. Vi diktet opp skumle historier for barna i bygda. De satt med store øyne og hørte på. Bloddryp-

pende fortellinger hvor alt endte godt til slutt, selvfølgelig fordi jeg og lillesøster ordnet opp. Det var så vidt de rakk hjem for å spise middag, det var så spennende…”Er det virkelig helt sant?” spurte de. –”Ja” sa vi, ”i smug”. Vel vitende om at det bare var vi som visste hva ”i smug” betydde. Astrid Lindgren satte min fantasi i sving på en fantastisk måte! Hun viste at man kan rømme inn i et trygt sted inne i seg ved hjelp av fantasi. Det stedet kan være akkurat sånn som du ønsker. For meg og søsteren min ble dette stedet Bakkebygrenda. Flukten hjalp meg å tåle virkeligheten. Lindgren viste at barn kan gjøre en forskjell i sitt eget og de voksnes liv. Som i Ronja Røverdatter. Det gav meg håp. Håp om at jeg kunne gjøre en forskjell i mitt liv, i min familie. Håp om at ting kan forandre seg. Lindgren viste meg med bøkene sine at rettferdighet er verd å kjempe for, en skal ikke tåle at noen blir trampet på. Verken mennesker eller dyr. Min barndom hadde vært fattig uten Astrid Lindgrens bøker.

Når maten

“stjeler” livet ditt Forfatter: Tina Øvland Jeg har nettopp passert 40 år og 3/4 av livet har jeg ofret til min nærmeste, men farligste «venn» anoreksien. Det som en gang begynte som en overlevelse strategi endte til slutt opp til noe som holdt på å føre meg rett i døden. Anoreksien har hatt sin misjon den også, men den sluttet å være en overlevelse strategi når den holdt på å ta livet mitt. Tidlig barndom opplevde jeg å bli frarøvet kontrollen over mitt eget liv og det føltes som om hele meg til tider bare «fløt». Anoreksien fungerte i lang tid bemerkelseverdig bra. Det var den dagen da det ikke var jeg som hadde kontrollen lenger at ferden mot de over 100 innleggelsene i både psykiatrien og medisinsk begynte. Det handlet ikke lenger om å skulle være tynn og finne kontrollen, det utviklet seg i den retningen at jeg skulle vise verden og ikke minst meg selv om at jeg kunne klare å overskride den grunnlegende grensen over hva som var mulig av det å kunne overleve. Leger og behandlere plasserte beina mine i døden i flere år, men på den tiden brydde jeg meg ikke og tenkte at jeg plasserer føttene mine der jeg selv ville. Jeg ville ikke dø, men jeg ville ikke leve heller. Den sosiale omgangskretsen ble stadig slankere og søvnen og natten ble mitt store mareritt. Jeg hadde med årene klart å frigjøre meg fra menneskenes 3 grunnleggende behov for å leve et såkalt «ordentlig» og friskt liv. Maten hadde jeg fjernet, vennene mine forsvant gradvis (med god hjelp av meg selv), jeg hadde ikke tid til å henge med andre. Jeg var altfor mye innlagt og kontrollen over planleggingen av dagen og dagen etter der tok for

mye tid. Søvnen forsvant også med tiden. Mao, jeg klarte å leve uten noen behov, MEN spørsmålet jeg stiller meg selv i dag? Levde jeg egentlig alle disse årene med selvutslettelse og manglende gode essenser i hva et liv skal innebære. Nei jeg gjorde ikke det. Det eneste jeg gjorde var å tilfredstille anoreksi-demonen i meg. Jo mer jeg klarte å tilfredstille de stadig høyere stemmene i hodet, uroen som holdt på å kvele meg til tider, jo mer gav jeg næring til at anoreksien kunne slå ut i full blomst. Jeg hadde spunnet meg selv så langt inn i spindelsvevet der jeg selv var byttet. Veien tilbake virket skremmende lang og utholdelig. Etter mange år i behandling, både i Norge og Sverige ble behandlingsopplegget endret på. Tvang fungerte ikke over tid på meg og de stramme reglene og kravene ble litt etter litt løsnet på, selv om jeg fremdeles hadde en vekt som var faretruende lav, MEN det var det som var veien å gå for meg. Jeg begynte med hest igjen, noe jeg alltid har hatt stor interesse for. Plutselig var den noe annet enn mat og tallet på vekta som styrte hverdagen. Jeg begynte å få venner igjen, noe som jeg i dag ser på som helt avgjørende om man skal bli bedre. Følelsen av å få folk rundt seg som bærte troen og håpet for meg når jeg ikke eide et snev av det selv var helt avgjørende for min fremtid videre. Jeg har samlet mine tanker, følelser og kampene jeg har i en bok som heter «Solen som sluttet å skinne». Det er en brutal og dyster bok, men den er tvers gjennom ekte og ærlig.

Hvor kommer livsgnistene fra? Forfatter: Odd Volden Nei, det er ikke en trykkfeil. Det skal være ”livsgnistene”, i flertall. Jeg er nemlig en enkel mann. Det er ikke slik at det er en stor, vakker og faderlig (eller moderlig) hånd som gir meg tilstrekkelig trygghet og mot til å leve. Det er heller ikke pliktfølelelsen alene som får meg til å holde ut. Natur- og kulturopplevelser kan være fine ting, men de kan ikke alene forklare at jeg fortsatt vakler avgårde på jordens overflate. Selv ikke jakten på den perfekte kvinne (eller, som tilfellet har vært de siste femten årene: målbevisst arbeide for at hun jeg til slutt fikk skal holde ut med meg), er i seg selv nok til å få meg til å tikke og gå. Men hva med det å ha ansvar for et annet liv, da? Hva med barnet? Ble jeg med åpne øyne far, uten at jeg med hånden på hjertet kunne si at barnet ville gi tilværelsen min tilstrekkelig mening? Jeg vet ikke. Kan et menneske i lengden utholde livet ene og alene på grunn av forpliktelsene overfor et barn? Jeg kjenner at jeg befinner meg i ulendt terreng. Det er noe med valg av ord: Relasjonen til min sønn har da dreid seg om mye mer enn forpliktelse. Hva med kjærligheten? Gleden? Livslysten? Musikken? Humoren?

Jeg er kanskje ikke fullt så enkel som jeg vil ha det til. Kanskje må jeg revurdere oppfatningen min av hva det er som innerst inne driver meg videre? Kanskje finnes der et hierarki av ”bevegere”? Det er sikkert mange ting som får maskineriet til å svive, men noen er kanskje viktigere enn andre?

“Noen

ganger er det den ene relasjonen som gir liv - barnet, bikkja, kjæresten, naturen, kunsten, terapeuten eller Gud.

På den annen side: Det er ikke alle som har egne barn. Hva er det som motiverer dem til å leve videre når det virkelig røyner på? Terapeuten? Kjæresten? Hunden? Jobben? Kongen og fedrelandet? Sportslørdag på tv? En tur i skogen? Jeg vet virkelig ikke. Jeg tror det er for komplekst. Jeg tror vi må satse på mange hester samtidig. Noen ganger er det den ene relasjonen som gir liv barnet, bikkja, kjæresten, naturen, kunsten, terapeuten eller Gud. Noen ganger er det de åpne møteplassene der alle er velkomne, der du får tillit, og der det er utallige muligheter for nye og livgivende relasjoner. Andre ganger er det bare en ting som nytter: Å trekke for gardinene, skru på tv-en, og spise pizza og sjokolade til du sovner av utmattelse. Det er så komplekst. Men verre er det heller ikke.

Terapeut i

naturen

Forfatter: Martin Hirte

om friluftsterapeut forlater jeg det trygge kontoret og møter ungdommen i en naturlig arena. Naturen skiller ikke mellom terapeut og pasient, den behandler oss helt likt.

Da jeg begynte som terapeut i friluftsterapi var jeg svært spent på hvordan naturen ville spille inn i det terapeutiske rommet, og hva den ville gjøre med meg som terapeut. Som klinisk psykolog pleier jeg å møte mine pasienter på kontoret. Stedet gir faste rammer og i en viss grad forutsigbarhet og trygghet. Når jeg er på det lydtette rommet så kan jeg fullt konsentrere meg om min rolle som psykolog, på pasienten og prosessen i behandlingen uten å bli avledet av ytre ting. I løpet av mine år i ABUP har jeg oppdaget at det å jobbe på kontoret også kan hemme den terapeutiske prosessen. Spesielt da jeg fokuserte mer på behandling av angstlidelser erfarte jeg fordelen når eksponeringen ble gjennomført i det naturlige miljøet til ungdommen, for eksempel hjemme, i nærbutikken, på kino, etc. Men også her var rammene i utgangspunktet stort sett forutsigbare og kontrollerbare. I friluftsterapi blir ikke alt lenger så forutsigbart og kontrollerbart. Når det begynner å regne, bli kaldt, når sulten kommer, sekken blir tung og beina slitne, når solen og varmen kommer, når bålet er tent, så blir både pasient og terapeut påvirket av dette.

naturen så blir felles fokus samtidig supplert med felles opplevelser fra friluftslivet.

Felles fokus i terapi er et kjent begrep. Felles fokus skal skape felles oppmerksomhet om det ungdommen selv presenterer som sentrale opplevelser, tanker eller følelser.

Men møte med ungdommen i naturen gjør også noe med meg som terapeut. Utfordringer og opplevelser deles sammen. Jeg er ikke lenger ”bare” terapeut på kontorstolen, jeg er et menneske som er like sårbar som ungdommen i forhold til naturens krefter. Det er ikke lenger mulig å gjemme seg bak sin psykologrolle når du rappellerer ned en 25 meter fjellvegg, begynner å fryse etter å ha blitt klissvåt eller har fått napp på en fin ørret. Terapeut i naturen betyr for meg å vise mer av min menneskelige side.

I friluftsterapi defineres ungdommens egne utfordringer som felles fokus. Når en er ute i

Jeg gleder meg allerede til neste runde i friluftsterapi!

Hvem passer friluftsterapi for?

Illustrasjon Jannicke Svardal

Friluftsterapi Om oss

FriluftsterapiTM er et poliklinisk behandlingstilbud for ungdom med psykiske helseutfordringer. Tilbudet er utviklet ved Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet Sykehus HF. Vår ideologi baserer seg på at natur er en ypperlig arena for både å fasilitere, omslutte og forsterke gode terapeutiske prosesser. Friluftsterapi består av grupper på omlag 8 ungdommer og 3 terapeuter. Forløpet består av 8 enkeltdager og 2 villmarksturer på henholdsvis 2 og 5 netter. Etter endt friluftsterapi er det et mål at deltakeren, i tillegg til redusert symptomtrykk, har bedret sitt selvbilde, sin mestringstro og sin generelle opplevelse av livskvalitet. Veien videre i livet skal være staket ut sammen med en fastsatt plan for hvordan nå disse målene. Andre gevinster er bedret fysisk helse, økte friluftstkunnskaper og en rikere bevissthet om naturen rundt oss og vår plass i den.

Friluftsterapi tilbys ungdom i alderen 16 - 18 år. Siden dette er et behandlingstilbud innen spesialisthelsetjenesten trengs det en henvisning til Sørlandet sykehus, ABUP. Det betyr at alle som deltar i friluftsterapi har psykiske helseutfordringer som gir dem store utfordringer i hverdagen, og som de ønsker hjelp for (f. eks. tanker og følelser som er vanskelige å forstå og håndtere, depresjon, angst, lavt selvbilde, tilbaketrekking, tilpassingsproblemer, atferdsmessige utfordringer osv.). Tilbudet passer ikke for alle, men er veldig fint for noen! Det trengs ingen forkunnskaper eller spesielle fysiske forutsetninger for å kunne delta, men deltakere bør synes det er ok; -å motta sin behandling i, og å være en del av, en gruppe -å være mye utendørs -at vi stiller krav om jevnlig oppmøte -at vi informerer kjernepersoner om deltakelsen (foresatte, lærer, arbeidsleder el.) -å utfordre seg selv og sin egen komfortsone i trygge og støttende omgivelser I løpet av de 10 ukene friluftsterapien pågår kan vi garantere flotte opplevelser, morsomme situasjoner, spenning og utfordringer. Les mer: www.friluftsterapi.com

En dag var plutselig ingenting som før Forfatter: Tirill, 17 år En dag for ni år siden var alt som før. Vi var en familie på seks, med fire søstre, som ventet på vår femte søster. Jeg var eldst, åtte år gammel. Vi var små, og tenkte selvfølgelig ikke på at noe kunne gå galt. Jeg husker fortsatt 17mai det året, da mamma prøvde å få på seg bunaden, men den ikke lenger passet. Da hun vagget rundt i byen i sin lange grønne kjole, spurte folk henne: Når har du termin? I dag, svarte hun med et smil. Mamma fikk heldigvis sin vilje om å se oss i barnetoget før hun stakk til sykehuset. Neste dag var ingenting som før. Vi kunne endelig få hilse på den lille sniken, vårt nyeste familiemedlem. Men nå har det seg slik at lillesøster ikke var helt som alle andre, vi så det helt fra begynnelsen av, det var noe som ikke helt stemte. Og som hun hylte! I løpet av noen få uker gikk vi fra å være en koselig, stor familie, til å bli et rent kaos av babyskrik og frustrerte mammatårer. Jeg og mine søstre innså raskt at ingenting kom til å bli i nærheten av hvordan det var før. I fire år strevde vi med å finne ut hvorfor lillesøster var som hun var, noe som var svært frustrerende for mamma og pappa. De ville ikke gi seg før de

kunne forstå seg på henne, og det skjønte vi. Vi tenkte at om vi fant ut hvorfor lillesøster var annerledes, og om det var andre som henne, så kunne vi kanskje etablere et normalt familieliv igjen. Til tross for at jeg forstod mamma og pappa, tenkte jeg ofte at de ikke var glade eller interesserte i meg lenger og at de ikke brydde seg i det hele tatt. At når jeg ba om en skive eller en tjeneste fra dem, så

“

jeg husker at jeg gråt da jeg tenkte på hvordan ting var før lillesøster kom til verden...

var det ikke fordi de ikke hadde tid, men at de ikke brydde seg om meg. Jeg lukket meg inne, og sluttet å fortelle ting til dem, rett og slett fordi det virket som de ikke brydde seg. Selvfølgelig var det ikke slik, og jeg ser nå at mamma og pappa prøvde så godt de kunne å inkludere alle oss barna, men det var vanskelig når lillesøster skulle ta ti ganger så

mye plass som oss andre. Jeg husker at jeg gråt da jeg tenkte på hvordan ting var før lillesøster kom til verden, hvor bra ting var hjemme. At vi dro på kinarestaurant med besteforeldre, og at det gikk an å sette seg ned og snakke med mamma og pappa om ting. Nå var det nesten alltid gråt (enten fra mamma eller lillesøster), så jeg stengte meg mye inne på rommet mitt, og det tror jeg mine andre søstre også gjorde. Det kunne aldri bli god stemning når vi dro på søndagsbesøk, for lillesøster hylegrein alltid i bilen, også hylegrein hun når vi kom dit, også hylegrein hun på veien hjem, også hylegrein hun halve natta. Mamma? Pappa? Hvorfor kan vi aldri dra på restaurant lenger? Hvorfor kan vi ikke gå å bowle? Hvorfor er dere alltid så slitne? Dette var spørsmål som ofte kom opp i huset vårt. Jeg ser jo nå, som syttenåring, at mamma og pappa var utslitte fordi de forsøkteå gjøre ting bedre for lillesøster, men det så jeg ikke da. Utslitte av å kjefte på leger, skrive brev og ringe til folk. Selvfølgelig forstod jeg ikke, men nå har jeg et annet syn på hele situasjonen. Det er vanskelig å sette ting i perspektiv når man står midt oppi en

situasjon som det, og det er enda vanskeligere å kunne spontant dra ut av huset for å få litt tid vekk, spesielt når man er åtte år gammel. Som søsken til et barn med spesielle behov vet jeg at det vil komme en vanskelig periode, og den vil ikke gå over etter et par uker, eller et år. Den vil ta lang tid og mye krefter. Ikke prøv å få ting til å bli som før! En dag kommer ingenting til å være som før, og da må man prøve å tenke på hvordan man kan gjøre i morgen til et enda bedre sted, med nye løsninger og nye muligheter. For i dag er nemlig ingenting som det var da lillesøster kom til verden. I dag er alt helt nytt, og vi vet hvorfor lillesøster er som hun er, vi

kjenner henne, vi forstår henne. Hun er spesiell, og har gjort hele familien vår spesiell. I tillegg har hun sluttet å grine, så nå blir det kinarestaurant av og til, Vi setter mer pris på at vi kan gjøre slikt nå, enn vi hadde gjort om dette aldri hadde vært et problem. Selv om lillesøster til tider er vanskelig og skriker, gir hun de beste klemmene, og det skal så utrolig lite for å glede henne: En tur på biblioteket for å lese bok, en tur på teateret, eller klassikeren: McDonalds. Meg og mine søsken forstår verden på en annerledes måte enn vi gjorde tidligere. Vi har vokst som mennesker, og vår kjærlighet til lillesøster har vokst med oss.

Ensomhet Forfatter: Martine Ensomheten lar deg føle deg så alene og uelsket. Tenk at midt i det mest befolkede området kan dette føles så sterkt. Så kanskje handler det ikke om å være alene, men å føle at ingen ser deg? Kanskje ser de bare en skygge og vil ikke se under masken. Eller er det slik det er? For dette er jo så vondt. Det å være sammen med andre kan like godt føles som du er langt ut på havet mens stormen herjer som mest. Men det er bare du som ser at du er der. Noen ganger lurer jeg faktisk på om jeg plutselig blir usynlig og forsvinner og ingen ser meg lenger. Eller kanskje vil de ikke se? Illustrasjon Jannicke Svardal

Men jeg er kanskje ikke helt alene da. Jeg har jo ensomheten.

Prinsipielt så vegrer jeg meg alltid for å snakke om andre enn meg selv. Klok av skade vet jeg at det nettopp på det psykiske helsefeltet er så store individuelle forskjeller at det blir tilnærmet meningsløst å snakke på vegne av andre. Dvs. at det jeg skriver nå er mine erfaringer med kronisk angst og depresjon; riktignok av den typen min bror ville kalt faenmeg heavysjit. Likevel tror jeg andre som sliter, om de ikke er enige med meg, så kan de i hvert fall nikke anerkjennende til følgende påstand:

Om pårørende

– til deg som er og/eller kan bli syk

Av og til så er behovet for hjelp og omsorg mindre enn den hjelpen som faktisk kan gis. Forfatter: Tallak Christensen Jeg vet det høres rart ut, men skal prøve å utdype. Å ha pårørende når man er alvorlig syk er helt avgjørende. Ingen klarer å slite med alle disse tankene for seg selv. Og jeg priser meg lykkelig hver dag for at jeg har mange folk rundt meg som passer på meg og er glad i meg; selv når sykdommen er på sitt aller verste. Det store problemet er at sykdommen har som sitt første bud at du er en udugelig stakkar som bare er en pest og en plage for de som er glad i deg. Du fortjener ingen sympati, medfølelse eller noen som helst form for respekt. Faktisk er det slik at noen ganger så blir sannheten så forvridd av desperasjon at man tror det beste for alle er at de aldri mer skal måtte behøve å tenke på deg. Og det er når man føler seg akkurat slik det virkelig er viktig å ha noen som kan stå opp for deg og si at, jeg vil ikke skrive det rett ut, prestisjenederlaget vil være 14

for stort, jeg har tross alt brukt mange år av mitt liv på å disse de som hører på Bjørn Eidsvåg, men hvis du presser balla mi hardt nok, må jeg erkjenne at han er inne på noe vesentlig i en av sine sanger (Du ser, Jeg ser, Vi ser, et eller annet kliss jeg har nektet å lære meg tittelen på). Poenget med sangen, tror jeg, er i hvert fall at du må kjempe mot dritten sjæl, men det hjelper å ha noen der som ser at du kjemper. Det har tatt meg mange år å komme dit jeg er nå, dvs. at jeg ikke automatisk svarer alle som sier noe positivt og oppmuntrende med: Ja, men da har du ikke tenkt på at……. . Og det er her jeg kommer til mitt poeng i innledningen: Man må faktisk øve på å motta hjelp og omsorg. Bare slik kan man få utnyttet det potensiale for hjelp som jeg vil tro ligger latent for de aller fleste. Selv om jeg er en kynisk livsfornekter, så må jeg jo erkjenne

at Hugh Grant som Statsminister i Love Actually har helt rett i at det finnes utrolig mye kjærlighet der ute. Jeg tenker det er på samme måte når det kommer til å hjelpe de som sliter. Folk blir ikke alltid slitne av det, noen ganger kan det faktisk være sånn at noen blir glad for at de får lov til å hjelpe en de er glad i. For meg har det vært en vanskelig vei å gå, og jeg har stadige tilbakefall. Vanskelig fordi jeg har måttet gi opp kontrollen og erkjenne at alt ikke er på stell. Selvfølgelig har alle andre skjønt at noe er galt, men det å ikke skulle møte alt med a stiff overlip, sitter langt inne for en som alltid klarer å ta seg akkurat så mye sammen som nødvendig er i sammenhengen (så får en heller ta smellen hjemme bak egne gardiner). For å ta et eksempel. For noen uker siden traff jeg en veldig god kamerat på en av mine turer. Jeg tror han oppfattet alt som nor-

Illustrasjon Jannicke Svardal

malt, dvs. at vi snakket om det som er vanlig for oss å snakke om. Problemet er at jeg ikke har hatt det veldig bra i det siste, og spesielt når den nattlige angsten nærmer seg sitt klimaks, så føler jeg at alt jeg har gjort er hult og falskt, og da spesielt slike situasjoner som å snakke om alt og ingenting i et muntert stemningsleie. Etter en relativt søvnløs natt, så gikk jeg derfor opp til min kamerat igjen, ringte på døra hans og lot det stå til. Dvs. at jeg forklarte problemet, og at jeg så på hans vennskap som så viktig at jeg gjerne ville være helt ærlig, og så lurte jeg på om vi kunne gå tur en annen dag selv om formen ikke var tipp topp.

“Det er like befriende deilig hver eneste gang.

Den turen har vi allerede hatt, og det gikk kjempefint. Sett i ettertid så angrer jeg ikke noe på at jeg senket guarden, selv om jeg er en kontrollfreak som liker å være min egen historieforteller (det skal tilføyes at denne kameraten er en i særklasse klok og hyggelig mann, så den reelle sjansen for å drite meg ut var nok mye mindre enn jeg trodde). Som sagt, alle må finne sin egen vei, men hvis jeg skal å komme med ett råd for å være best mulig i

stand til å ta imot mest mulig hjelp, så vil det være følgende: Søk profesjonell hjelp! Og da mener jeg ikke profesjonell som i: Har vært fallskjermjeger, syntes synd på meg selv, giftet meg i en bananrepublikkuniform og får TV-programmet mitt anmeldt under følgende overskrift: Patrick Bateman lærer norske menn å drømme om Porsche. Nei, gå for det som er basert på vitenskapelige prinsipper gjennom noen hundre års prøving og feiling. Og så kan det jo være du er like heldig som meg og treffer på en klok, analytisk og empatisk mann som både kan patte på snadda si, men som definitivt ikke vegrer seg mot å legge bredsida til når det behøves. Fordelen er at han eller hun står utenfor problemet. Alle andre har en jo i prinsippet en relasjon og historie med. Og det er nå en gang sykdommens varemerke at den ikke respekterer noe eller noen med et lite unntak for når Min Mann (i baren, dvs. terapistolen) flekker tenner mot den, og forteller den at den ikke skal fokke med ham. Det er like befriende deilig hver eneste gang. 15

Jeg ser hun banker på og ønsker å komme inn, men tør jeg ta sjansen? Her, i mørket, alene i mitt stille sinn har ingen før fått slippet inn.

Meg sammen med deg - en terapifortelling Forfatter: Karianne Zachariassen Jeg har alltid trodd at det var det beste, men så har jeg heller aldri opplevd noen stå å banke på, gang på gang, uten å gi opp. For det er slik når man er blitt sviktet, når erfaringene tilsier at de voksne ikke er til å stole på, at man stenger igjen, og bygger en mur. Det er ikke en hvilken som helst mur, for når enn er liten og alene da trenger man en sterk og stødig mur. Flere har gått forbi for å «knatte på», men de har gått sin vei lenge før jeg fikk sjansen til å rive ned muren, dermed ble den jo bare større og større. Hun banket og banket, i frustrasjon og fortvilelse. Men hun gav aldri opp. Jeg sa ikke så mye helt i begynnelsen, men jeg observerte og konkluderte. Jeg var fasinert av det hun sa, men mest likte jeg det hun viste. Det var så fint å oppleve at hun, på lik linje med meg var et menneske. Jeg husker godt en gang hun sa, «nå er jeg litt usikker». Og hun viste det også, jeg så at hun var usikker. Så godt og trygt det var at hun sa det, for man kan jo aldri være sikker hele tiden!? Jeg var også usikker, kanskje vi kunne være usikker sammen? Jeg trengte noen jeg kunne være usikker sammen med, for jeg var så utrolig lei av å være alene i mitt stille sinn. Som egentlig ikke var så stille, det var veldig bråkete, fylt med ensomhet og vonde tanker, men det forstod jeg først når jeg opplevd hva

det motsatt var. Å stå sammen med noen, om noe, tenk at det kunne være så fint? Fra mørket langt i det fjerne ble jeg hentet inn, jeg hadde nok gått meg litt vill. I mitt stille sinn hadde jeg konkludert at jeg ikke hørte til på denne jord. Jeg så ingen sammenheng, det var meg, også var det resten av verden. Men det å stå sammen med noen, da er man i en sammenheng. Det var der jeg begynte, sammen med deg, fordi du var der sammen med meg. Jeg visste at hun forsto mer, men jeg visste også at hun først og fremst var interessert i det jeg forstod. Slik møtte hun meg så fint. Jeg har tro på terapi og jeg har tro på de gode samtalene, men jeg tror først og fremst på det å være menneske. For er det ikke nettopp det vi først og fremst er, mennesker? Og vi er mennesker som har behov for en sammenheng. Jeg er så glad jeg fant en sammenheng, da ble det lettere å skulle leve videre for å finne flere sammenhenger jeg kunne fylle livet med. I dag er jeg så heldig å få jobbe med mange flotte ungdommer på bakgrunn av den erfaringen jeg har. Jeg blir berørt, jeg blir ydmyk og svært takknemlig. Jeg får lov til å være et medmenneske i smerten og i gleden. Og jeg ser at det nytter!

Kan en person ha flere enn en personlighet? Forfatter: Thea, 16 år Folk flest vil vel si nei, men jeg kan personlig si JA! Jeg vokste opp med ganske få venner, en bror med ADHD, dobbelt effekt dysleksi, Asperger og en psykisk syk far. Jeg hadde veldig ofte på en maske som var positiv og sprudlende mens på insiden var det ei jente som var ganske sjenert og "knust". Den masken brukte jeg når jeg var med venner fordi jeg ikke ville virke til bry for folk, selv om jeg nesten alltid ble utestengt eller satt på "andreplass i køen". Når jeg var nødt til å være med i familieselskap tok jeg på en maske som var seriøs og ganske stille. Jeg hadde en maske for hver eneste situasjon jeg var i hver eneste dag. Det kom til et vendepunkt for meg rundt 9 klasse når jeg var nesten helt på bunn. En av mine nåværende bestevenner kom bort til meg og sa "Du trenger ikke å gjemme deg lenger Thea, bli med oss."

Noen av våre tilbud for barn/unge/ familier: Barnas Stasjon retter sitt arbeid mot å styrke foreldrekompetansen i familier med barn 0-8 år, der foreldre strever med rus- og /eller psykisk helseproblematikk.

Jeg kunne ikke tro det hun sa, men jeg ble i allefall glad for at hun inkluderte meg og for en gangs skyld ikke ble ekskludert. "I had this suitcase loaded with masks, one for each day, one for each task. Now i leave it, leave it behind, the smile that you see, is really mine."

1 av 2 som opplever mobbing velger å holde opplevelsene for seg selv. Snakk om Mobbing er Norges første chat-tjeneste for barn og unge - som har spesialisert seg på temaet Mobbing. Mange familier har av ulike årsaker ikke mulighet for å dra på ferie. Blå Kors arrangerer derfor ferier for familier- alt i trygge omgivelser.

Illustrasjon Jannicke Svardal

Stab for fine ting

presenterer

10 10

Stab for fine ting

år

Stab for fine ting

presenterer

”Livets dans - fra barndom til alderdom” Tema:

Livets dans III: Ungdom

Gjester:

Dans:

Finn Iunker Emil Otto Syvertsen Kristin Espegren Lisa Enes

Anne Lise Pettersen Vibe Musikk:

Essence of a Session Talkshowvertinne: Anne-Lene Brattvåg Tid: Fredag 16.mai kl.16.00-17.30 Sted: Direktørens Have Sørlandet sykehus, Eg Fri entré Nesten Helg – landets eneste sykehustalkshow

Stab for fine ting

presenterer

Stab for fine ting

presenterer

Skrik!

Om angstens stemmer

Onsdag 10. november 2010 kl 19.30-21.15 på KICK Malt & Mat. Gjester Christian Gavigan – multikunstner Belinda Ekornås – psykolog og forsker ved Universitetet i Bergen Ingrid Lund – førsteamanuensis,

Inst. for pedagogikk, Universitetet i Agder Talkshowvert Overlege Anne-Lene Brattvåg Innslag Evan Seleven – musikk Mulle – vår gravende journalist Loop Loop Loop – Performance Talkshowet er åpent for alle. Fri entré. Dørene åpnes kl. 18.45. nestenhelg.no

Nesten Helg - landets eneste sykehustalkshow

Stab for fine ting

presenterer

Samtaler om

s ykehus ta l ks how et

”SULT: realitet og metafor” - om Knut Hamsun, den unge 150-åringen Gjester: Jan Thon Hildegunn Brattvåg Agnes Bjorvand Per Rune Sunde Øystein Andresen

Ellers: Live musikk til filmen ”Sult” av Anders Sørås m/band

Onsdag 10. februar kl. 19.30 - 21.00 på Kick Malt og Mat

Gjester

Svein Øverland, psykolog og forfatter Karianne Zachariassen, tidligere selvskader Håvve Fjell, rektor ved Fakirskolen Marte Maritsdatter, elev ved Fakirskolen

Innslag

Evan Seleven - musikk Håvve Fjell - suspension

Talkshowvert

Overlege Anne-Lene Brattvåg Talkshowet er åpent for alle. Fri entré.

Talkshowvert: Karl Erik Karlsen

Tid: Fredag 27. februar kl. 18.00-19.30 Sted: Undervisningssenteret, Sørlandet Sykehus, Eg Fri entré Nesten Helg - landets eneste sykehustalkshow

Stab for fine ting

presenterer

Nesten Helg - landets eneste sykehustalkshow

Stab for fine ting

presenterer

s ykehus ta l ks how et

”Fotball til fortvilelse og glede” Gjester: Tallak Christensen Bård Borgersen Claus Eftevaag Jan Erik Mustad Svein Mathisen

- forfatter og fotballfan - Startspiller - Startlegende - Forlagssjef - Sportsdirektør og Startlegende

Andre innslag: Performance v/ LauraChristina.com Strykere fra Christiansand Symfoniorkester

JAN KJÆRSTAD - om ungdommens magi Gjester: Jan Kjærstad Irene Gressli Haugen

Ellers: Mark og Erik fra The Bjorvands m/Beatles-låter Performance v/laurachristina.com

Talkshowvert: Karl Erik Karlsen Tid: Fredag 31. oktober kl. 17.00 Sted: Startvippen på Sør Arena, inngang 7 Åpen servering Fri entré Nesten Helg - landets eneste sykehustalkshow

2006

2007

2008

Et utvalg av plakatene fra Nesten Helgs talkshow de siste 10 årene.

Onsdag 10.03.10 kl. 19.30 - 21.00 på Kick Malt & Mat

- om traumer Gjester

Siri Søftestad – sosionom og forsker Linn Renée Wengaard – gjest med traumeerfaring Hildegun Sarita Selle - psykologspesialist

Innslag

Evan Seleven – musikk Loop loop loop - performance

Talkshowvert

Overlege Anne-Lene Brattvåg Talkshowet er åpent for alle. Fri entré. Dørene åpner kl 18.45.

Talkshowvert: Karl Erik Karlsen

Tid: Fredag 27. mars kl. 16.00-17.30 Sted: ABUP, Sørlandet Sykehus, Eg Fri entré

Nesten Helg - landets eneste sykehustalkshow

2009

Nesten Helg - landets eneste sykehustalkshow

2010

Stab for fine ting

presenterer presenterer Onsdag 17. sept 2014 kl. 19.30–21.15 på Kilden

Nesten Helg – landets eneste sykehustalkshow Onsdag 09. november kl. 19.30–21.15 på KICK Malt & Mat Gjester Rune Johansen – Psykiater for barn, unge og voksne Karin Moe Hennie – Tekstforfatter, dansepedagog og kreativ konsulent Ingrid Forthun – Teatersjef for Agder Teater Innslag Musikk – Evan Seleven Elever ved Sharrons dansestudio – dans

argespill FARGESPRAKENDE FORSKNING – MÅ FORSKNING ALLTID VÆRE TØRR OG KJEDELIG?

GJESTER FRODE GALLEFOSS, FORSKNINGSLEDER, SØRLANDET SYKEHUS • ELISABETH LINDLAND, KILDEN DIALOG, PROSJEKTLEDER FARGESPILL • HILDEGUNN SCHUFF, STIPENDIAT/FORSKER • UNGDOMMER FRA FARGESPILL KRISTIANSAND TALKSHOWVERT KARL ERIK KARLSEN TALKSHOWET ER ÅPENT FOR ALLE FRI ENTRÉ • DØRENE ÅPNER KL. 19.00. • ABUP.NO

Talkshowvert Anne-Lene Brattvåg Åpent for alle. Fri entré. Dørene åpner kl 18.45.

Stab for fine ting

Nesten Helg - landets eneste sykehustalkshow

Stab for fine ting

presenterer

Stab for fine ting

presenterer

presenterer Onsdag 14. jan 2015 kl. 19.30–21.15 på Kick

Sammen er vi mindre alene

Onsdag 9. mars 2011 kl 19.30-21.15 på KICK Malt & Mat. Gjester Karl Olaf Sundfør – erfaringskonsulent

Nesten misjonsbasar

Onsdag 17. oktober 2012 kl 19.30 på KICK SCENE

Ann-Karin Sundfør – pårørende Gunnar Oland Åsen – psykologspesialist

EN SAMTALE OM LIVSSTIL, KROPP OG IDENTITET

“See the child”

Talkshowvert Avdelingsleder Karl Erik Karlsen Innslag Musikk – Evan Seleven Sang – Anne-Grete Sundfør Kunstinstallasjon – Roald Andersen d.y Talkshowet er åpent for alle. Fri entré. Dørene åpnes kl. 18.45. nestenhelg.no

- psykisk helsearbeid i Tanzania Gjester Kari Evjen Olsen – Haydoms egen mama Kari Bjørn Enes – Forfatter av boka Eventyret i Haydom Innslag Sang – Jens Olai Justnes

Talkshowet er åpent for alle. Fri entré.

Afrikanske trommer – Joseph Croply Crampah Basar – Åresalg med flotte premier

Nesten Helg - landets eneste sykehustalkshow

Stab for fine ting

Husk kontanter til basaren!

GJESTER KAREN KRISTINE BLÅGESTAD, KULTURREDAKTØR FVN • ARILD JØRGENSEN, SPREK-TRENER • INA MARIE BREKKE, TIDLIGERE BRUKER AV ABUP, NÅ SKUESPILLER MUSIKALSK INNSLAG RADIO JØRN TALKSHOWVERT KARL ERIK KARLSEN • TALKSHOWET ER ÅPENT FOR ALLE FRI ENTRÉ • DØRENE ÅPNER KL. 18.45 • ABUP.NO

Dørene åpner kl 18.45. www.nestenhelg.no

Nesten Helg - landets eneste sykehustalkshow

presenterer

Stab for fine ting

presenterer

Hvis klær kunne fortelle Sammen er vi mindre alene

om vold og overgrep mot barn

Onsdag

22.februar kl.19.30

Onsdag 12. oktober 2011 kl 19.30 – 21.15 på KICK Malt & Mat.

på KICK

Gjester Gro Dahle – Forfatter Frank og Ove Grude – Far og sønn Innslag Musikk – Evan Seleven

Marit Wergeland-Yates – teaterregissør Åshild Tellefsen Håland – psykologspesialist Innslag Utsikt fra en stige eller 324 meter

Øivind Aschjem

Regi – Marit Wegeland-Yates,

Guro Wendelbo

Musikk

Bidragsyter til utstillingen

Ann Birgitte Tveiten Oscar Jansen

Hvis klær kunne fortelle

Anne-Lene Brattvåg Overlege, ABUP, leder kveldens ”sofasamtaler”

Arr.:

Friluftsterapi

– av Teater via Alma

Initiativtaker til reddesmå.no

Talkshowet er åpent for alle. Dørene åpner kl.18.45

Talkshowet er åpent for alle. Fri entré.

Skuespiller – Ida Fugli Musiker – Øystein Flemmen

- med naturen som behandler !

Talkshowvert Karl Erik Karlsen Talkshowet er åpent for alle. Fri entré.

GJESTER ANNE MARTE KOVELAND • LEIV EINAR GABRIELSEN • CARINA RIBE FERNEE • VIBEKE PALUCHA • ADRIAN JENSEN • NINE INDRESTRAND MUSIKALSK INNSLAG AGNOSIA TALKSHOWVERT GUNNAR OLAND ÅSEN • TALKSHOWET ER ÅPENT FOR ALLE • FRI ENTRÉ • DØRENE ÅPNER KL. 18.45 ABUP.NO • FRILUFTSTERAPI.COM

Dørene åpnes kl. 18.45. nestenhelg.no abup.no

Sørlandet Sykehus

nesten helg - landets eneste sykehustalkshow Nesten Helg - landets eneste sykehustalkshow

Nesten Helg - landets eneste sykehustalkshow

2011

Når tvil blir

Elisabeth Aga Skarpeid – brukerrepresentant

Anne-Lene Brattvåg

nestenhelg.no

tvang For sikkerhetsskyld.

Kristian Landmark – filmskaper

Talkshowvert

Dørene åpnes kl. 18.45.

Onsdag 11. feb 2015 kl. 19.30–21.15 på Kick

Gjester

Film – ”Sinna mann” Prosjektarbeid - Tangen Vdg. skole

Språk& mirakler

Onsdag 20 mars 2013 kl. 19.30–21.15 på Caledonien hotell

2012

2013

Nesten Helg - landets eneste sykehustalkshow

2014

2015

En typisk dag i

Abup Road Studio Forfatter: Iris Bjørkmann «Vi sitter bare og tuller, neida, vi prøver å gjøre noe litt sånn konstruktivt også, noe vi kan vise og være stolt av. Så vi prøver å spille inn ting og jammer litt og sitter å koser oss» innleder ungdommene jeg treffer i Abup Road Studio en søndag ettermiddag i februar. De har hatt faste treff her og i Musikkens hus med musikkterapeut Semir Mujkic en tid, og planen er å spille inn egne sanger og tekster i løpet av våren. Først var det Christina og Emiel som lagde rap sammen, senere har også Ida blitt med. Mestringsfølelsen er noe de alle trekker frem som et stikkord fra studio, eller for å si det med Emiels ord «det gir en accomplish eller acchevement feeling å klare noe og det er fantastisk». De fremhever også hvordan dette kan være med å gi mye mer selvtillit i hverdagen, og at det er gøy å få muligheten til å jobbe i studio. De har hatt flere treff før de kom i studio, og det har vært en prosess å komme så langt. De har øvd på mye forskjellig underveis og sier selv at de har gjort både mange gøye ting, men også mye merkelig. Prosessen for dem går blant annet ut på å finne potensialet i seg selv. Å synge er noe de kan og har gjort en stund alle sammen, og her får de bygge videre på kreativiteten sin, både med tekst og tone, og å finne potensialet i det de har. «Du slipper ut så mye, ja det er akkurat som du senker en litt sånn garde hvis du skjønner… du senker en litt sånn vegg du har foran deg, for dine flauheter og sånn… så du blir mye mindre flau og mye mer åpen og kommunikasjonen blir bedre…du… alt bare på en måte styrkes… vet ikke det er så vanskelige å forklare.. men ja, alt blir jo bedre..». De er opptatt av at det er gøy å kunne drive med noe de er glad i og kunne få æren av å gjøre det profesjonelt med innspilling, og at det de gjør blir tatt vare på. At sangene som betyr noe ekstra for de kan bli spilt inn og kanskje

være med å bety noe for andre ungdommer også. De er enige om at det er gøy å være sammen om å lage noe, «det å ha noen på siden som faktisk kjenner på de nøyaktig samme følelsene, det er ganske deilig altså». Det har også innvirkning på hvordan de snakker og oppfører seg. «Det er veldig godt å bruke disse timene vi er her i studio og på Musikkens hus til å lære litt mer om oss selv og vokse litt på hva vi kan og hva vi ikke kan», sier de. Men det er også utfordrende, og de blir utfordret på å bryte de rammene de allerede har og må stadig vekk gå ut av komfortsonen sin. «Det er ikke lett og det er sjeldent man gjøre det offentlig… greit nok hjemme… men det å gjøre det du egentlig synes er litt flaut at du gjør hjemme og å gjøre det andre plasser for eksempel… det er jo ganske kleint… bare det å danse…» Kanskje kan det ungdommene produserer bli vist i Abups tv-sending Helsestudio1, kanskje kan det bli utgivelser på Abup Road Records. Spennende blir det å følge de videre iallefall!

I Abup Road Studio Foto: Iris Bjørkmann

Musikkterapi i Abup Road Studio Forfatter: Semir Mujkic Musikkterapi er et fag i sterk vekst og konstant forandring, noe som gjør det til et tidsaktuelt fag. På verdensbasis finnes det over 100 ulike definisjoner av hva musikkterapi er. Arbeidsfelter og nivåer i norsk musikkterapi er: pedagogisk musikkterapi, psykoterapeutisk musikkterapi og musikkterapi som kulturarbeid. Jeg driver med innsiktsmusikkterapi som er ei grein av psykoterapeutisk musikkterapi (andre greiner er terapeutisk musikk og støttende musikkterapi.) Disse retningene grupperes også gjerne som Improvisatorisk musikkterapi. Innen innsiktsmusikkterapi er målet å gi klienten innsikt i sitt eget emosjonelle liv og å stimulere endringer i tråd med dette. Min praksis har «redukative» mål og tar sikte på tilpassing av emosjoner og atferd og kan klassifiseres som musikkterapi på intensivt nivå. Praksisen kan også ha «rekonstruktive» mål og tar sikte på en mer dyptgripende endring av klientens personlighet - det kan klassifiseres som musikkterapi på primært nivå. Metoden Arbeidsformer som jeg bruker i

Abup Road Studio er: • Musikalsk rollespill (psykodra -ma/bruk av andre ekspres- sive modaliteter) • Sang: Skriving og diskusjon • Læring/fremføring av musikk • Improvisasjon Barn og ungdom som søker hjelp er ofte preget av tapt selvfølelse, hjelpeløshet, håpløshet og følelsen av utilstrekkelighet. Samtidig føler de kravene fra miljøet de er en del av. Selve behandlingssituasjonen kan også være krevende. Dette kan føre til forvirring om betydningen av symptomer, overdrivelse av alvorlighetsgrad eller frykt. Derfor handler mitt opplegg i Abup Road Studio om å vise viktighet av mellommenneskelige relasjoner og indre konflikter (selvfølgelig fra klientens side). Rollespill Studio er for lite til vanlig rollespill, men det tekniske utstyret gir mange nye muligheter. Metoden må derfor tilpasses. Formen vi bruker blir kalt for penn & papir, men går også under navnet bordrollespill eller verbale rollespill. Vi har som oftest en spilleder som skildrer miljøet og birollenes handlinger, og i stedet for å spille rollene ut fysisk , skildrer vi dem for hverandre. Alle roller, dialoger, handlinger og fenomener skal være utformet av klienter. Rollebakgrunn, forhistorie og situasjoner

er ofte (men ikke nødvendigvis) planlagt og skrevet ned på forhånd av klientene selv. Musikken som skapes og brukes i Abup Road Studio er utformet av klienter. Musikken er original og ikke en kopi av andre aktører. Selve brukeren er «produsent» for sin egen musikk. Det er brukeren som frembringer «roller» som har problemer, spørsmål etc., og «roller» som har løsning. Publisering Det er meget ønskelig at produksjonen fra Abup Road Studio vises, da målet er å avstigmatisere behandlinger og problemer som Abupbrukere mottar i hverdagen. Produksjonen er behjelpelig med å distansere brukeren, og bearbeide tidligere situasjoner og se dem i et annet perspektiv. På denne måten utvikler brukeren nye problemløsninger (utvikling av egen identitet). Abup Road Studio gir gode rammer rundt klientene. Aktørene som har med musikk, lydteknikk, arrangering, musisering er veldig profesjonelle - og bør være best mulige. Dette er for å lage de rette malene for brukere. Jeg har den sterkeste formening om at kun gjennom kvalitetsbevisst utføring vil det fremskaffes resultater. Dette er spesielt viktig med tanke på at brukeren skal kunne oppleve mestringsfølelsen, samt følge en egen personlig utvikling.

Abup Road Records – ny, frisk satsing fra Abup Musikk er viktig for mange. Musikk når frem til deler av oss som ord alene ikke alltid treffer. Når vi i Abup først skulle etablere lydstudio, var veien kort til tanken om å etablere plateselskap også.

Ved utgangen av mars 2015 vil vi ha tre produksjoner ute, på nett, og i varierende grad på cd. Vi skal presentere de tre produksjonene her, men først noen spørsmål og svar om Abup Road Records (ARR). Hva er Abup Road Records? Abup Road Records (ARR) er et nystartet plateselskap (2014), eid og drevet av Abup – Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet sykehus HF. Basen for ARR er Abup Road Studio på Eg i Kristiansand. Er det vanlig at et sykehus driver plateselskap? Vi kjenner ikke til andre helseforetak som har eget studio og eget plateselskap. Men i lys av alle koblingene som gjøres mellom helse, kultur og kommunikasjon i våre dager, finner vi det egentlig ganske naturlig. Hvordan kan du nå oss? Her er vår kontaktinformasjon: Abup Road Records/ Avdeling for barn og unges psykiske helse (Abup), Sørlandet sykehus HF Postboks 416/4604 Kristiansand Besøksadresse: Egsveien 100 gro.poulsen(a)sshf.no Mobil: 482 08 825 http://abup.no/abup-road-records/

Kan hvem som helst spørre om å få spille inn og gi ut musikken sin på ABUP Road Records? -Det skader jo ikke å spørre, svarer vi da, uten å love noe som helst. Ta gjerne kontakt med Gro Anita / gro.poulsen(a)sshf.no og fortell litt om hvem du er, hva du holder på med og hvorfor du har lyst til å spre musikken din ”til hele verden”. Har dere lyst til å bli intervjuet av aviser og komme på frokost-tv og sånn? Det har vi veldig lyst til! Henvendelser fra presse og andre som ønsker nærmere informasjon om Abup Road Records og utgivelsene, rettes til gro. poulsen@sshf.no.

Hva har vi gitt ut? 1. Den nye guten i gata 02:04 2. Eg kan! 02:51 3. Morgonfrosken 01:49 4. Mai-natt 02:27 Gode høns: Kristin Tungland: vokal (1, 2, 3, 4), Julie Falkevik Tungevåg: keyboard (1), bass (1, 2), melodika (1, 2), gitar (1, 2), kor (1), klapping (1), Roar Farstad: trommer (1, 2, 4), bass (4), keyboard (2, 4), Kjetil Høyer Jonassen: keyboard / stryk (3, 4), Karl Erik Karlsen: bass (2), Odd Volden: gitar (1), Per Kjetil Farstad: gitar (4) Arrangement: Julie Falkevik Tungevåg (1, 2), Kjetil Høyer Jonassen (3, 4), Roar Farstad (1, 2, 4) Produsentar: Karl Erik Karlsen og Roar Farstad Lydteknikar: Roar Farstad Omslag: Jannicke Svardal

Gode høns / Den nye guten i gata Fire nye barnesanger, med tekster av Einar Økland, Ingvar Moe og Per Olav Kaldestad, og melodier av Odd Volden. Sjekk ut (og kjøp gjerne:) sangene i iTunes, Wimp eller Spotify

Musikken og songen er spela inn i Abup Road Studio Innspelingane er miksa av Roar Farstad i Nustate Studio Innspelingane er mastra av Roald Råsberg i Sanden Studio Tekstar: Einar Økland (1), Ingvar Moe (2), Per Olav Kaldestad (3, 4) Melodiar: Odd Volden Gode høns nyttar høvet til å takke alle diktarar som skriv dikt for born, alle bibliotekarar som passar på dikta når me ikkje les dei, alle som lagar musikkinstrument, og alle som lærer oss å spele og syngje. Lett å gløyme, viktig å hugse! abup.no Kontakt: gro.poulsen@sshf.no

ARR CD 012014

Maureen Frestad / Faded Memories Fire nye sanger, skrevet og sunget av Maureen Frestad. Maureen er fra Farsund, og spiller selv gitar og piano. Maureen presenterer sine egne sanger på en åpen og ærlig måte. Hun ønsker å bidra til at andre kan kjenne seg igjen og få nytt håp gjennom tekstene hennes. Kommer 20. mars. Sjekk ut (og kjøp gjerne:) sangene i iTunes, Wimp eller Spotify.

Maureen Frestad

Faded Memories Radiojörn / Radiojörn Five hardcore punk songs by four guys from Flekkefjord, Norway, who call themselves Radiojörn! Verken mer eller mindre! Kommer 20. mars. Sjekk ut (og kjøp gjerne:) sangene i iTunes, Wimp eller Spotify.

Har du lyst til å tegne en tegning om noe av det som Gode høns synger om? Hvis du har lyst til å tegne en tegning og sende til oss, blir vi veldig glade! Du kan sende tegningen til Abup Road Records, ved Gro Anita Kåsa Poulsen, Avdeling for barn og unges psykiske helse (Abup), Sørlandet sykehus HF, Postboks 416, 4604 Kristiansand.

Motløs Forfatter: Adrian Jensen Hei alle sammen! Da jeg ble bedt om å skrive et innlegg til ABUP bloggen, så jeg til å begynne med litt skeptisk på det. Jeg mener, man legger ikke ut om livshistorien sin sånn helt uten videre. Etter å ha tenkt litt på det derimot, innså jeg at dette faktisk kunne være en god mulighet til å gi andre mennesker et innblikk i hverdagen til ungdom med vanskeligheter, hvilket er noe jeg i lengre tid har kjempet for. Jeg vil her dele med dere mine erfaringer frem til jeg var ca 17 år. Så la meg begynne med å fortelle litt om meg selv. Jeg er en tilsynelatende normal 17 åring som gjør det meste gjennomsnitts ungdom gjør; går på skole, hvor jeg er inne i mitt andre år ved videregående skole, samtidig er jeg sosial på fritiden, i tillegg til at jeg driver med idrett. Idretten betyr mye for meg, ettersom jeg har drevet med idrett siden jeg var 6 år gammel, hvor jeg også har konkurrert på svært høyt nivå. Dette høres for utenforstående ut som en gutt som lever et ganske greit liv, men sannheten er at det å takle en hverdag som min er en monumental utfordring. Det hele begynte for mange år siden, mest sannsynlig da jeg var rundt ett år gammel. Min mor hadde sett seg nødt til å forlate min far, som var rusavhengig, og hun ble sittende alene med meg. Takket være mammas upåklagelige pågangsmot sørget hun for at jeg og min bror fikk en ganske så normal oppvekst selv uten en faderlig figur. I mange år var livet normalt for vår lille familie, men dette fikk en brå vending da jeg begynte i femte klasse, noe som også innebar å bytte skole. Det første året gikk sånn tålig, men da min bror begynte på skolen startet problemene. Jeg så hjelpeløst på at skolesituasjonen hans ble mørkere og mørkere. Hva min bror slet med, vil jeg ikke gå inn på. Mamma var naturligvis veldig fortvilet og bestemte seg siden for å flytte for å få en ny start. Hun har siden sagt at hun innså at jeg ble «dradd med på lasset» for å bruke hennes ord. Mens broren min slet sto jeg i mange år på sidelinjen som pårørende. Det vil si at jeg levde et ganske normalt liv, mens min bror hatet hele verden

og ønsket ham selv og alle andre døde. Så brutalt som dette høres ut så er det virkeligheten. Jeg gikk på denne tiden på ungdomsskole og klarte meg der fint karaktermessig. Hverdagen min var til gjengjeld ganske ensom. På skolen holdt jeg meg mye for meg selv mens jeg fokuserte på karakterene mine. Hjemme derimot måtte jeg takle de vanskeligheter broren min hadde. Mamma bekymret seg imidlertid om at jeg søkte ensomhet fremfor å være sosial med klassen min, og det var slik jeg omsider ble introdusert for psykiatrien. Etter å ha gått til samtaler med en terapeut som beskrev meg som en «usedvanlig reflektert gutt» kom vi frem til at jeg hadde det man kaller sosial angst. Jeg har fortsatt å gå i samtaler siden. Rundt halvveis i niende klasse tok det hele en vending. Jeg fikk kjæreste som jeg holdt sammen med i halvannet år, mens broren min endelig begynte å bli bedre. Fremtiden så ganske så lys ut da vi bestemte oss for å flytte, til et beskjedent rekkehus hvor vi enda bor. I denne perioden hadde jeg veldig få venner sett bort ifra dem jeg kjente gjennom kjæresten min. Dette betydde at jeg gjorde meg selv nærmest avhengig av min kjæreste og hennes sosiale omgangskrets. Tenk dere at dere legger hele livet og gleden deres i hånden til en person, som neppe kommer til å være der for alltid, risikabelt? Etter halvannet år var det over, hvilket egentlig er ganske godt gjort ved tanke på gjennomsnitts leve tiden for ett forhold i den alderen. Jeg ble da sittende, druknet i min egen sorg, mens jeg så mitt eget liv falle fra hverandre rundt meg. Uten venner

Foto: Jannicke Svardal

som kunne støtte meg, begynte jeg i første klasse. Uansett hvor viktig utdanning er for oss, klarte jeg ikke å se det på den tiden. Det er nemlig det som skjer når man er tungt deprimert. Se for deg at livet er en vei, man ser fremtiden sin foran seg og man strever for å oppnå de målene samfunnet setter for oss. Når problemene mine ble for store derimot, var det som om en stor sky sperret for meg. Resultatet var at jeg ga faen i min egen fremtid og at jeg egoistisk nok ikke klarte å bry meg om noe annet en min egen misnøye. Hverdagen besto nå av og enten stirre i pulten på skolen, eller det jeg kanskje gjorde mest, stirre i

“enten gjør jeg noe drastisk for å redde meg selv, eller så dør jeg.

veggen på rommet mitt. Til tider stirret jeg også på en plakat på helsesøsters kontor. Jeg kan enda huske den plakaten veldig godt; en gjeng tegneseriefigurer som med snakkebobler sa ting om livet sitt. Hva helsesøster sa husker jeg ikke. Selvmordstanker opptrådte nå hyppig. Samtalene mine hos ABUP gjorde ingenting for meg annet enn å gi meg flere ting å stirre på. Jeg var så lei av å stå opp hver dag, se de samme tingene som bekreftet min verdiløshet, for så å legge meg for og videre tenke på hvilket forferdelig menneske jeg var. Sent på høsten hadde jeg nesten sluttet å gå på skolen og jeg så heller ingen utvei fra smerten. Tanken på å ta mitt eget liv virket nå veldig attrak-

tiv. Det var på dette tidspunktet jeg tok et valg: enten gjør jeg noe drastisk for å redde meg selv, eller så dør jeg. Etter en telefon og en samtale med en psykolog var det gjort. Jeg ble så lagt inn ved ungdomsklinikken. De fleste tenker nok at det å legges inn betyr at man er gal, eller at man på noen måte er tilbakestående. For min del betydde det å sette hverdagen på pause, å få det pusterommet jeg så sårt trengte. Siden det har jeg blitt bedre. Jeg har klart å samle nok viljestyrke til å kjempe for min egen fremtid og mot sykdommen min. Mitt store håp akkurat nå er at jeg skal klare å få gode nok karakterer til å begynne i tredje klasse, sammen med de vennene jeg siden har fått. Ting henger nemlig enda igjen fra fortiden min og det å sitte i et klasserom i seg selv kan kreve mye av meg. Tenk at dere har blitt tatt inn på landslaget i fotball, men at dere aldri har spilt fotball før, du føler deg malplassert og fremmed og du har ikke håp om å kunne prestere godt. Slik er det for meg å gå på skole, hver eneste dag er et fjell å klatre over. Så hvorfor velger jeg å dele mine erfaringer på denne måten? På den ene siden er det for å opplyse ungdom og løfte det teppet som lenge har ligget over temaet psykisk helse. Den andre grunnen er mer personlig. Jeg ønsker at klassekameratene mine skal forstå hvorfor jeg plutselig reiser meg og går ut midt i en time, hvorfor jeg ikke kommer til timer, eller blir borte flere dager om gangen. Jeg er lei av å holde problemene mine for meg selv, ettersom det ikke har gjort stort for meg så langt. Så les om livet mitt. Forstå. Tenk. Kanskje det vil kunne hjelpe om dere finner at livet vokser dere over hodet.

Nesten Helg er landets eneste sykehustalkshow, en kulturelt og kunsterisk basert formidling i grenselandet mellom kunst og fag, psykisk helse og somatikk, samtale og visuelle uttrykksmåter.

10 år med Nesten Helg

- fra venteværelse til tv-sending Forfattere: Bjørn Enes og Gro Anita Kåsa Poulsen Det var i 2005 det hele startet. Ideen så dagens lys etter inspirasjon fra «Store Studio» med Anne Lindmo. Etter en kreativ prosess i Abup, med avdelingsleder Karl Erik Karlsen og overlege Anne-Lene Brattvåg i spissen for utviklingen, ble Nesten Helg en realitet. I tillegg var Rolf Rohde og Gro Anita Kåsa Poulsen fra Abup, Bjørn Enes, frilanser i Klinikk for psykisk helse, Agnes-Margrethe Bjorvand og Kristine Hasund fra Universitetet i Agder, Laura Christina Brøvig Vallenes fra performancegruppen «Loop Loop Loop» og Frode Vestad fra Dokufilm sentrale i utviklingen av konseptet de første årene. Noe av grunntanken var at det skulle være «nesten arbeid - nesten fritid nesten fag - nesten underholdning - nesten sykehus - nesten samfunn - nesten hverdag - nesten helg». Talkshowet ble bygd rundt et konsept som belyser hvordan aspekter ved kultur, kunnskap og helse henger sammen. Noe av målet med Nesten Helg er å formidle at psykisk helse angår alle og at dette ikke bare er noe fremmed og rart som man skal være opptatt av hvis man selv eller noen man kjenner eller er glad i blir syke. Psykisk helse er ikke noe som kan løsrives fra livet ellers. Tanken er å gi gode opplevelser til både pasienter og ansatte og mannen og kvinnen i gata.

Vokste fort I oppstarten ble Nesten Helg arrangert på fredager like etter arbeidstid, i poliklinikkens venterom med scene bygd av paller, hjemmebakte kaker og ferskpresset kaffe servert fra resepsjonen. Men venterommet ble ganske snart for lite. Etter et mellomspill på "Østsida" (UiA) og sykehusets undervisningssenter ble rockescenen Kick i sentrum det faste møtestedet. Talkshowet er gratis og åpent for absolutt alle, og annonseres hver gang i lokalpressen og på nettstedet abup.no. Publikumstallet har vært på mellom 150 og 300 de siste årene. De første årene med Nesten Helg var overlege Anne-Lene Brattvåg programleder, etter hvert har avdelingsleder/overlege Karl Erik Karlsen overtatt rollen som talkshowvert. Kort fortalt består det av et samtaleprogram fra kl. 19.30 - 21.15 onsdag kveld 6 ganger i året. Stort sett er det invitert 2-4 gjester med ulik vinkling inn til samtalens tema, både fagfolk og mennesker som har erfaringsnær kunnskap med psykisk helse. Refleksjoner foregår gjennom dialog mellom programleder og hver av gjestene, pluss en gruppesamtale mellom alle gjestene. Enkelte kvelder har en av gjestene holdt et innledningsforedrag rundt kveldens tema. På ulike måter har Nesten Helg belyst viktige tema som tangerer psykisk helse og eksistensielle livssynsspørsmål gjennom disse 10 årene.

Hensikten med Nesten Helg er å formidle kunnskap og å åpne opp for samtaler rundt psykisk helse,” uttaler avdelingsleder Karl Erik Karlsen.”Vi ønsker å fjerne tabuer og å justere oppfatninger om psykisk helse og uhelse ved hjelp av informasjon, underholdning og kunstneriske opplevelser”

Månedens tema Planleggingen av talkshowene førte til en regelmessig "løfting av blikket" og fokusering av mer overodnede og allmenne tema. Dette påvirket i sin tur både det øvrige formidlingsarbeidet og Abups eget interne liv. "Månedens tema" ble felles for Nesten Helg, bloggen/nettsiden abup.no og en rekke tiltak i internopplæring og fagutvikling. Avdelingsleder Karl Erik Karlsen og kommunikasjonsrådgiver Gro Anita Kåsa Poulsen utgjør

“noe av målet med Nesten Helg er å formidle at psykisk helse angår alle

kjernen i fellesredaksjonen for Nesten Helg, abup.no og Månedens tema. De suppleres med andre etter tema og behov. I Nesten Helg deltar minst en gjest med brukererfaring hver gang, og dette er med på å formidle håp og optimisme. Brukere inviteres også til å skrive blogginnlegg om sin erfaringskompetanse. Talkshow, blogg og Månedens tema har hele tiden hatt en forebyggende profil med en hensikt om å nå ut til allmennheten med kunnskap og skape un-

dring og samtaler rundt eksistensielle tema. Ved å informere, underholde og gi gode kunstneriske opplevelser vil vi bidra til å fjerne tabuer og justere oppfatninger om psykisk helse og uhelse. Opplysnings- og folkehelsearbeid er en viktig del av Abups oppdrag, ved siden av utredning og behandling av henviste pasienter og veiledning og samhandling med førstelinjetjenesten. Vi har tro på at de tre elementene; fag, erfaring og kunsteriske/musikalske refleksjoner som både taler til hodet og til hjertet er en veldig god måte å oppfylle disse oppdragene på. Helsestudio1 Helt siden starten har audiovisuelle utrykk vært viktige i Nesten Helg. Det har vært produsert både dokumentariske og kunstneriske filminnslag, og publikumsarrangementene har i stor grad blitt dokumenterte med opptak. Dokufilm og Frode Vestad har vært en viktig partner i dette utviklingsarbeidet helt siden starten. I 2010 ble Nesten Helg for første gang sendt som fjernsyn. Det var Sanden Media som produserte tre programmer som ble sendt på NRK Kunnskapskanalen i november og desember 2010. De tre programmene var "Taushetens tyranni" om traumer og fortielse, "Kjønn snakker", om varierende kjønnsidentitet og "Smerte og selvskading".

Vi kjenner ikke NRKs beveggrunner for ikke å ønske videre samarbeid. Men hos oss har ambisjonene om å nå enda lengre ut gjennom TV-versjoner av Nesten Helg levd videre. Etter hvert som bruken av webvideo har økt - også gjennom Abup.no og facebook.com/abupagder, har det blitt tydeligere at vi ikke lenger er avhengige av TV-selskapenes interesse for å komme ut med våre budskap. Våren 2014 diskuterte vi samarbeid med Fædrelandsvennens nett-TV, men heller ikke de var spesielt interesserte i våre program. Så - på sensommeren i fjor - bestemte vi å gjøre det på vår egen måte - igjen. Kort fortalt inngikk vi et samarbeid med Dokufilm om produksjon og MediaService i Arendal om distribusjon gjennom TV Agder sin lokale fjernsynskonsesjon. Vi fikk vår egen sendetid i tre hele timer hver søndag kveld,

og distrbusjon gjennom lokalt bakkenett og alle de store kabelTV-selskapene som har nett på Sørlandet. 14. september 2014 startet vi med prøvesendinger - og siden har vi vært på lufta hver eneste søndag kveld. Programinnholdet veksler mellom fjernsynsversjoner av Nesten Helg og mindre studioproduksjoner etter samme mal - samtaler mellom fagpersoner, gjester med erfaringskompetanse - og kunstnere/ musikere. Mandagen etter TV-sendingene legges alle programmene ut på nett, blant annet gjennom Abup.no og facebook.com/abupagder. Fortsetter Nesten Helg, Abup-bloggen, Månedens tema og Helsestudio1 er alle uttrykk for den folkehelseprofilen som vi ønsker å ha. Vi har fått fram folk som har sagt veldig viktige ting, og det har vært vesentlig at det har blitt

fortalt i samtaleform. Mange har stått fram med sine historier gjennom årene. Det er utrolig tøft å fortelle sin historie foran et publikum bestående av fremmede mennesker, men det blir da autentiske historier. «Vi sitter på gullet, vi sitter på alle historiene», sier Karl Erik Karlsen. Det er vanskelig å måle effekten av dette arbeidet i befolkningen som helhet. Men vi vet at effekten for pårørende og nettverk rundt barn og unge som vi har i behandling er gode nok til å forsvare de ekstra kostnadene som denne siden av arbeidet krever. Derfor tyder alt på at aktivitetene vil fortsette og videreutvikles både på scene, på nett og på TV.

Doktor Lunde Forfatter: A.O.U Det var pinefullt å gråte når man var blitt skolegutt. Man var skamfull i mange dager etterpå. Dersom noen hadde sett det. Derfor klatret jeg som regel opp i tilfluktstreet mitt. Lot lukten av harpiks og granbar blande seg med tårene. Og holdt hardt rundt stammen. Så langt armene rakk. Det kunne være mange grunner til gråten. Kanskje var det ikke slag og spark som var det verste. Større reaksjon vekket lyden av iskalde stemmer og trøstende ord. Ja begge deler faktisk. En gang gråt jeg da barnehjemmets doktor satte øynene sine i meg etter en undersøkelse og sa: «Det var kanskje noe mer du ville si meg, gutten min?» Det var det jo. Plutselig kom tårene. Uten varsel. De kom bare styrtende. Kanskje stikkordet var «gutten min». Da han begynte å stryke meg over hodet, kunne jeg ikke tie heller. Jeg kjente lyst til å si noe. Lette hjertet mitt for noen, som det heter. For lillebror var kommet på sykehus. Og jeg visste grunnen. «Bare si det, du», sa han. Da fortalte jeg om angsten min for lillebror. Om at han ikke kunne la være å tisse

i senga, og at han derfor var sendt til et sykehus. Jeg la ut om de gangene jeg hadde sviktet ham og sovnet, det vil si kommet for seint til å hindre det og om alle slagene han fikk av den grunn og andre grunner. Doktoren stirret lenge på meg og så alvorlig ut i ansiktet, da ha spurte: «Hvem er det som slår? Vil du si meg det?» Siden jeg ikke kunne si Hvem er det det så nøyaktig, så tidsom slår? Vil du de jeg. Det kunne være selveste matmor eller si meg det? en av hennes hjelpere. Doktor Lunde sa at det spilte ingen rolle om jeg ikke ville si noe. Han skulle selv skaffe seg rede på det. «Det får bli mellom deg og meg foreløpig, ikke sant?» sa han. Ikke veit jeg hva han gjorde. Men han må ha tatt kontakt med sykehuset, tror jeg. Bestyreren hadde i hvertfall en samtale med guttehjemmets leder mens lillebror lå på St. Josef. Og matmor viste seg i en god tid etterpå mye vennligere mot lillebror.

“

Musikken er min livbøye Forfatter: Mamma til gutt 12 En stund siden jeg har skrevet noe nå. Ikke fordi jeg ikke liker å skrive, men fordi alle mine prosjekter har en tendens til å ramle ned i hodet på meg på samme tid. Sensitiviteten tar IKKE ferie, for å si det sånn! Den slår ut for fullt, når man har vært overarbeidet en stund. Sjonglering mellom skole, 2 jobber, fritidssysler med musikk & en 12 åring som blir mobbet, og som sliter veldig med å finne sin plass, tar hardt på en sensitiv mamma-sjel! Men det er her musikken kommer inn i bildet. Som en livreddende bøye. Den får meg i land, gang på gang, og den fyller meg opp med ny vital energi, & guts til å fortsette hverdags-fightene mot skole & systemet som ikke funker.

Akkurat nå holder jeg på å skrive en sang om det å blomstre seint. Jeg var selv en av de. Men om jeg blomstrer sent, så blomstrer jeg godt, og jeg kommer aldri til å gi meg. Og jeg håper jeg kan hjelpe gutten min til å finne SIN vei lenge før han blir så voksen som jeg var. Håper jeg kan bygge opp den selvtilliten som er brutt ned. Jeg merker han tyr til musikken, han også . Og han har en nydelig stemme. Han kan nå langt den gutten! Og jeg skal gjøre mitt for å hjelpe han. Til alle dere der ute som sliter med noe : “DERE MÅ FINNE EI LIVBØYE”! Om det er musikk, skriving, teater, stand-up eller hva som helst! Ta talentet / egenskapene dine, og begynn å bygg deg opp, bit for bit! Det finnes alltid en løsning- for meg ble det musikken :-)

Vi er en søskenflokk på 4, og oppveksten har vært merket av at lillesøsteren min ble syk i 12-13 års alderen.

Jeg måtte være så sterk!

Jeg var tidlig i tenårene da det skjedde. Det jeg merket meg i ettertid, er at dette var en tid der vi andre ble tilsidesatt. Ingen helsepersonell har spurt hvordan vi har det. Vi har ikke fått noen informasjon. Grunnet sykdommen ble barndommen redusert og vi måtte bli voksne fort. Jeg ønsker å vise at det ble gjort mye feil mot meg og mine brødre, og hvordan det er å være søster til en person med psykiske problemer.

Forfatter: Gjengitt med tillatelse fra LPP Her er min historie. Da min søster ble syk var det ingen som forstod noe. Det vi så var at hun ble en tidlig rebell, med utagerende oppførsel som ble verre og verre. Hun ble helt annerledes enn hva vi i familien kjente henne som. Hun stakk av, stjal, misbrukte alkohol og hun begynte å ruse seg på alt som var tilgjengelig. Stadig vekk fikk vi skremmende telefoner der utenforstående fortalte om hva hun hadde gjort. Hverdagen ble helomvendt, og ingen skjønte noe. Vi gikk på pigger og forventet at det når som helst kom en telefon der noen fortalte at hun hadde gått enda lengre. For når vi trodde toppen var nådd, fant hun alltid en måte å toppe det på. Klimaks ble nådd da jeg gikk på videregående. Vi gikk beskjed om at hun hadde forsøkt å ta selvmord. Jeg husker at jeg satt i en bil rett etter at jeg fikk beskjeden, og plutselig følte jeg at jeg måtte komme meg vekk.

Jeg måtte ut. Jeg måtte ha luft! Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Det er mulig jeg har fortrengt noe av det, men det endte med at jeg hoppet ut av en bil i fart, landet på et asfaltert fortau og endte selv skadet. Jeg måtte være så sterk! Etter dette ble det mye ut og inn på institusjoner for lillesøster. I gode perioder sa hun at hun ikke ville dø. I dårlige perioder var det gjentatte selvmordsforsøk. Ettersom tvang ikke benyttes i Norge, kunne hun skrive seg selv ut fra sykehus. Dette benyttet hun seg av ofte. Når hun kom hjem måtte vi rydde bort ting i huset. Det finnes så mye man kan ruse seg på! Matvarer, krydder, hårspray. Alt måtte vekk. I tillegg måtte vi låse inn verdisaker, og vite hvor alt var til enhver tid, for lillesøster stjal. Stemningen var veldig anspent hver gang hun skulle komme hjem, for vi visste at det kom til å bli bråk.

Det blir verre Jeg var veldig sliten, og i lang tid klarte jeg ikke å godta at hun var syk. Det var ingen som fortalte oss noe. Mamma og pappa fortalte oss om de gangene det var en ny krise, men ingen fortalte oss om fremgang, planer eller hvorfor det skjedde. Vi levde i en negativ boble. Etter det første selvmordsforsøket, ble det arrangert møter med sykehuset der vi var invitert, men disse ble det aldri noe av. Resultatet ble at jeg og mine brødre ikke hadde noen å snakke med, og vi levde i uvitenhet om hva som skjedde med søster, hvorfor det skjedde og hva som ville skje. Hjemme i familien måtte jeg holde maska. Jeg og brødrene mine måtte være anonyme og sterke. Vi kunne ikke reagere, for mamma var så sliten og trengte ikke flere byrder. Det begynte å gå utover både det sosiale og skolen. Karakterene ble dårligere og dårligere, og jeg sluttet nesten å gå, for jeg hadde ikke krefter til skole. Det endte med

at jeg strøk på den siste avgangseksamenen. Alt skled ut. Stadig mer dramatiske ting skjedde. Jeg hadde ikke kontroll på noe. Lillesøster havnet med feil folk og skyldte penger overalt. Rusverdenen tok kontakt med meg for å få pengene sine. Det viste seg at hun hadde en egen oppdiktet historie til hver og en av familiemedlemmene, og om oss. Hun løy og sa at mamma drakk for mye. Det endte med at barnevernet kom. Det var utrolig tøft for mamma, og jeg var så sliten.

Hver gang jeg sto i tredje etasje, så jeg ned og tenkte på å kaste meg ut. Jeg ville ha slutt på alt. Det eneste som stoppet meg var at jeg ikke kunne gjøre dette mot mamma. Jeg merket selv at noe var alvorlig galt, men klarte ikke å gjøre noe med det. Familien visste ingenting, men heldigvis hadde jeg en kjæreste som så hva som skjedde og som fikk meg til behandling. I en lang periode gikk jeg inn og ut av sykehus.

“

HJEMME I FAMILIEN MÅTTE JEG HOLDE Til slutt orket jeg ikke mer. Jeg MASKA. bodde i en boble av angst, og måtte komme meg bort. Jeg flyttet til en annen by, og fikk til og med skjult nummer. Men angsten fortsatte. Jeg hadde sosial angst, besvimte mange ganger, og gikk i tillegg inn i en depresjon. En dag fikk jeg panikkanfall. Foran universitetet stivna jeg helt og klarte ikke å gå gjennom inngangsdøra. Alt stoppet opp, og igjen ble det en periode med mye fravær. Det var nå selvmordstankene kom.

Det som har hjulpet meg mest, er et lavterskeltilbud, der jeg fikk kognitiv terapi over en lengre periode. Fremgangen var merkbar for hver gang. Etter dette sa jeg fra til mamma og pappa. For første gang ble de oppmerksom på hvor viktig det er at søsknene får høre om det som skjer. Savner noen å snakke med Dette er nå to år siden, og i dag går det bedre med oss begge. Søstera mi har for første gang

hatt et langt opphold uten å bli innlagt, og jakter nå på egen leilighet. Det som skremmer meg, er at det tok så lang tid å sette en diagnose på henne. Det viste seg at hun hadde hørt stemmer siden hun var 12 år, og begynte å ruse seg for å døyve disse. Ingen visste noe. Hun sa ingenting om dette til noen. Det er først nå i dag at hun har fått en diagnose. Over 10 år etter at det startet. Etter at jeg snakket med foreldrene mine er den negative boblen blitt brutt for meg. Jeg blir nå skjermet for det verste, men får informasjon og får også høre om det positive. Jeg leser meg opp på fagfeltet på egenhånd, og har meldt meg inn i LPP, der jeg er med på de fleste forelesningene og møtene som arrangeres. Allikevel savner jeg å kunne snakke med de som behandler lillesøster. I dag er det ingen der for oss søsken.

Pårørende den tyngste karrierestigen Forfatter: M. Jeg startet tidlig karriere i utelivet, men uten noen form for rusmidler. Alkoholen gjorde sitt inntog da jeg var 21 og drittlei av å gi og gi, uten å få noe gode og trygge resultater fra venner og familie. Jeg hadde venner og bekjente som ruset seg på kokain, speed, hasj o.s.v, men alle var nok klar over at det ikke var vits å trekke meg med i den rusen - den hadde jeg ingen gode ord å si om. Da jeg var 25 flyttet jeg tilbake til Kristiansand og fortsatte min utelivstradisjon, både på jobb som bartender og privat i sosiale sammenhenger. Jeg hadde hatt to forhold med menn hvor drikkekulturen sto sentralt , men satt som 25-åring og tenkte at på et tidspunkt må livet snu og bli bedre. Jeg fortsatte å drikke og holde meg til utelivet i Kristiansand, hvilket ble mindre og mindre, i den forstand at jeg kjente til fler og fler av de sentrale utelivsfigurene. I 2006 ble jeg kjent med en fyr, som brukte diverse narkotiske stoffer, samtidig som vi var hyppig på flaska sammen. Vi ble sammen ca 1/2 år etter vårt første møte, selvom alle mine varselklokker ringte ift hans relasjon til narkotiske stoffer og hans livssituasjon. Jeg har aldri ønsket å ha narkotika «inn i stua», så jeg var vàr på hvordan dette kom til å gå. Månedene gikk og vi hadde et godt forhold og gav hverandre rom og tillit. Etter ca halvannet år begynte det å gro en vond klump i magen min, jeg mistenkte at han fortsatt brukte tyngre rusmidler, og jeg ble dratt mot et oppgjør... Vi kom oss helskinnet igjennom grining, skriking, diskusjoner, dilemma og rutineforandringer og har i dag et liv med trygghet og felles livsførsel. Hvis ikke jeg hadde ønsket meg suksess i eget liv,

hadde jeg aldri tatt riktige valg for meg selv. Han ønsket seg en bedre hverdag og tok sine daglige valg slik at vårt liv ser helt annerledes ut enn det gjorde for 2006. Vi er begge totalt rusfrie idag, gleden over hva vår rusfrihet gav vårt forhold kan ikke forklares - men må oppleves! Vi har fortsatt et stort antall venner som ruser seg på ulike rusmidler, men vi har blitt sterke sammen og tåler mange vanskelige situasjoner og avgjørelser som må tas inn mot disse vennene. Vår historie er ikke av de verste, men vi har likevel måtte jobbe for å få en så lys fremtid. Jeg har lært hvordan man må ta i bruk den kjipe, kalde isen i magen for å sette situasjonen på plass der den hører hjemme, samtidig som at is kan smelte hvis man bruker hver dag på å jobbe for det gode og trygge livet. Dette kan ikke gjøres alene, man trenger hverandre, familie, venner, rutiner, men mest kjærligheten til seg selv. Man må ønske å gi seg selv det beste livet man kan tenke seg - resultatet kommer gjerne fra ambisjonene. Å være pårørende til noen som ruser seg kan være et helvete som setter igang de verste tankene og følelsene. Det viktig å ikke brenne seg ut på disse berg - og - dalbanene, men tørre å være sin egen beste venn og ta standpunkter som verker når du sier dem ut i virkeligheten, men lindrer når det er overstått. Det er alltid håp, men håpet og tilliten blir ofte jobbet frem og krevet stødige avgjørelser. Det er bedre å føle seg som en grusom person ei stund, enn å bære på bitterhet et helt liv. De tøffeste avgjørelsene er de verste å ta, men dem som skaper størst forandring.

Foto: Maria(Mia) Jacobsen

Pårørendeportalen - nytt pårørendeprosjekt i Norge Forfatter: Maria (Mia) Jacobsen A-Larm har utviklet en likemannstjeneste for pårørende til personer som er avhengige av rus. Denne tjenesten er banebrytene innenfor likemannstjensten; aldri før har det eksistert en mer tilgjengelig hjelp for pårørende til rusavhengige. Det er gratis og du får møte noen som også er pårørende til rusavhengige. Dem du møter har fått hjelp og står parat for å gi det videre. Vi er på for pårørende!

Pårørendeportalen skal gi deg som sliter med å være pårørende til noen som ruser seg - en enklere vei til den rette hjelpen. Hos oss vil du møte noen som vet hva du snakker om og har vært i liknende situasjoner. Vi vet: at du trenger hjelp at du trenger noen som forstår hva du opplever at din situasjon er unik at du kjenner deg selv best at du har forskjellige behov at du gjør det du kan for å hjelpe situasjonen at du ønsker forandring Gi oss muligheten til å hjelpe deg å finne den informasjonen, de tilbud og det nettverket DU trenger til DITT liv. Ta kontakt gjennom facebook, På for Pårørende, på mail eller ta kontakt med A-Larm for nærmere informasjon. Koordinator i Pårørendeportalen: Maria (Mia) Jacobsen maria@a-larm.no 99 22 62 99 www.a-larm.no 33

Kan vi

stole på voksne? Hvorfor stoler vi ikke på hva barn forteller? Forfatter: Anne Thori I følge FN`s barnekonvensjon har alle barn behov for voksnes omsorg og beskyttelse, men også rettigheter. FN`s barnekonvensjon om barns rettigheter, vedtatt 20. november 1989, og ratifisert i Norge i 1991, inntar et barneperspektiv som generelt ligger til grunn for norsk lovgivning ved blant annet, barneloven, straffeloven og straffeprosessloven, opplæringsloven og utleningsloven. Artikkel nr 39 slår fast at alle barn som blir misbrukt, utnyttet eller forsømt, skal få hjelp til å få det bra igjen. Stress og traumer hos barn som følge av alvorlige livshendelser og sterke påkjenninger har i stor grad blitt oversett ved kulturell benektning, særlig seksuelle overgrep. Ved mistanke om at et barn utsettes for overgrep, har det i den enkelte og i vårt samfunn rådet fremtredende tabuiserende prosesser ved unngåelse og fortielse, vegring mot kunnskap og stigmatisering av den eksponerte kunnskapen. Mange voksne som blir utsatt for overgrep eller annen omsorgssvikt som barn, rapporterer om opplevelse av dobbelt svik ved at det offentlige hjelpeapparatet sviktet dem. Ingen passet på, og ingen grep inn, til tross for åpenbare overgrep. De 10 siste årene er 33 barn under 15 år i Norge blitt drept. 27 av disse barna er drept av sine foreldre, mens 6 barn er så alvorlig mishandlet at de døde av skadene. Av de mest omtalte og ekstreme vonde barneskjebnene i den seneste tid er saken mot Christoffer 7 år, som mishandles til

døde av sin stefar, og overgrepssaken i Østerdalen. Disse sakene avdekket alvorlig systemsvikt og ansvarsfraskrivelse fra sentrale profesjonelle ansvarlige instanser i slik grad at det er reist spørsmål om lovbrudd. Studier viser at fagpersoner som har til oppgave å sikre barn gode oppvekstvilkår, fortsatt mangler kunnskap, trygghet og handlingskompetanse for å legge til rette for at barn får hjelp til å fortelle hvordan de har det og dermed sikre beskyttelse av disse barna. Hvorfor er det sånn? I barnefaglige miljøer kan en vesentlig grunn for vegring mot å involvere seg ved mistanke om at barn utsettes for overgrep eller annen omsorgssvikt, være ubehaget slike saker medfører, og at de ofte er komplekse. Selv om disse temaene er tydeligere definert i vår bevissthet, er det smertefull kunnskap. Projeksjoner aktiveres ved ulike og ofte ubevisste forsvarsmekanismer i møte med overgrep og omsorgssvikt mot barn. Det å tenke seg hvordan verden ser ut fra barns synsvinkel, vekker motvilje og protest i mange. Fordi det er så smertefullt, må vi distansere oss og skjerme oss ved å la være å se. Vi stenger barns smerte ute. Barnets opplevelser omskrives, bortforklares og usynliggjøres. Dette kan komme frem i holdninger og oppfatninger om at barn bør skånes for å bli eksponert for gjenopplevelse av minner og stressfylte og traumatiske opplevelser ved å fortelle om dem.

Illustrasjon Jannicke Svardal

Både i fagmiljøer og blant folk flest blir det stilt spørsmål ved om barn kan være sannferdige informanter og vitner. Fortsatt henger det igjen en skeptisk holdning til barns troverdighet og et syn på barns mangelfulle kompetanse. Vi hører påstander som;…barn kan få seg til å å si så mangt… vi kan ikke stole på det barn sier…barn vet ikke hva de er med på…barn lyver, fantaserer og overdriver…det kan ikke være riktig det barnet sier, det stemmer ikke med det inntrykket vi har av hvordan barnet har det. Barn blir gjerne beskrevet som uansvarlige og lett påvirkelige. Spørsmålet om barns pålitelighet og troverdighet knyttes ofte opp til barns forutsetninger med hensyn til alder, umodenhet og avhengighet til voksne. I dag har vi imidlertid et kunnskapsgrunnlag som sier at barn generelt ikke er mindre pålitelige enn voksne. Barn dikter ikke opp historier om stressfylte og traumatiske opplevelser om vold og overgrep, men det er et sammensatt bilde av faktorer som fremmer og begrenser barns pålitelighet. Slik kunnskapsgrunnlaget i dag er, er spørsmålet om barns pålitelighet mer et relasjonsfenomen enn en egenskap ved barn som sådan. Barns evne til å uttrykke seg er sterkt knyttet til den voksnes evne til å være oppmerksom og og evnen til å lytte til barnet. Ved spørsmål om vi kan stole på barn, bør vi derfor ikke først og fremst stille spørsmål ved barnet som informanter i seg selv, men om barns fortellinger kan være et resultat av møte med voksne. Vi har all grunn til å stole på barna, mer rettmessig er det å stille motspørsmålet: Kan vi stole på voksne?

Den viktige boka Forfatter: Anne Thori I hele min barndom og oppvekst har jeg opplevd veldig vonde og smertefulle ting. For å overleve måtte jeg finne hvileskjær i tilværelsen. For meg ble bøker tidlig viktig. Til utstillingen, “Hvis klær kunne fortelle” leverte jeg inn en Bobsey barna bok. Dette er hva jeg skrev da jeg ga fra meg boka. Så godt å holde boka i handa. Så godt å bare synke inn i fortellingen, la fantasien flyte mellom linjene og la det klare bilde fylle tankene. Jeg blir trygg og glad. Sammen med heltene i boka blir jeg uovervinnelig. Magisk, se jeg kan fly, jeg er med og sørger for at skurkene blir tatt. Når jeg leser glemmer jeg det vonde. Det som skjer om og om igjen – og som gjør meg så forferdelig redd. Det som kanskje skjer i dag, i natt eller i morgen. Det som gjør at jeg hele tiden må være på vakt. Kjære deg som har det fælt, jeg sender deg all min varme og ønske om at også du finner deg ditt hvileskjær.

Fargeglade meg Forfatter: Kvinne i 60 årene Saft på hylla i kjelleren. Støvete. Rød saft.Vi plukket rips. Røde bær. De glitret i solen. Det var en behagelig rødfarge. Fargen gjorde meg godt. Jeg ble glad av å se på den. De grønne bladene gjorde også godt hvis jeg la meg ned i skyggen under busken og så lyset igjennom bladene. Den grønne godfargen husker jeg og jeg kjenner ennå nytelsen den ga. Duften av bærene, bladene, jorda kan jeg erindre fremdeles, og lyden av sommeren, helt stille, så plingpling av bærene i pøsen. Den var blankt og bærene var røde. Også ei skjære som kom med en uttalelse oppe fra frukttrærne. Og frukttrærne! Jeg klatret så høyt jeg ville. «Jeg vil sitte på en sky og gynge høyt i det blå, høyt i det blå.». Mamma var der. Gleden ved fargen ble ikke borte av at hun var der. Jeg husker dette. Det inderlig trygge i den gode synserindringen og duften er der sammen med mamma. Ikke fargene, ikke duften, ikke stilheten svekkes i min hukommelse fordi om mamma er der. «Hysj, huda!» bestefar. I erindringen ser jeg ikke den røde fargen i bærene sammen med bestefar. Duften av bærene og sommerfølelsen svinner. Han luktet ikke trygt, bestefar. Hva han skulle i bærbuskene? Nei, kanskje han skulle hente meg for at jeg skulle dra slipesteinen for han. Jeg leide han ikke. Bestefar hadde uvennlige hender, hen-

der som grep meg i skuldrene og ristet meg. Hvorfor? Fordi. Jeg hadde sagt noe syndig: «Grusomt!» for eksempel, eller så hadde jeg plystret. Syndig! Ormen plystrer. Ormen er djevelens hjelper. Fristeren «Mamma er det synd - - -?». Mye var synd og stygt. Jeg var stygg og syndig når jeg sang og plystret og smilte. Fjeset mitt var rynkete, skrukkete. «Du kiser» sa de. «Du plirer så med øynene». Smileplire. Ikke smile? Noen Syndig! Ormen lo. «Fri meg fra latter!» plystrer. Ormen sa bestefar, det var julekvelden. En gang fikk er djevelens jeg munnspill til jul. Da hjelper. var bestefar død. Heldigvis døde bestefar før jeg fylte 8. Skadene jeg pådro meg, nei som bestefar påførte meg, har jeg siden lært, ble allikevel store. Oppveksten min hadde vært helt annerledes dersom mormor og bestefar ikke hadde bodd i samme hus som min familie. Min familie? Det var ikke noe skille, jeg måtte gjøre alle til lags, mormor og bestefar, tantene og brødrene mine og pappa. Jeg var nødt til å gå med dem til kirke og på Betel. Pappa og mamma sa at jeg trengte ikke å gå, men jeg torde ikke sette meg opp mot de andre. Jeg kjenner fremdeles på en angst når jeg ikke gjør andre til lags.

“

Morild - 10 år med nærhet på avstand Forfatter: Rolf Rohde Nettstedet www.morild.org har vært en interaktiv helsetjeneste på nett i ti år. Kanskje det eldste tilbudet i sitt slag, med forankring i offentlig helsevesen. Morild inneholder over tusen spørsmål og svar og mer enn to hundre historier fra barn og ungdom som har brukt siden i løpet av disse årene. Prosjekt Morild, barneperspektivet i voksenpsykiatrien, varte fra 1998 til 2002. Prosjektet har vært en pådriver for opprettelse av barneansvarlige i helseforetakene og i primær-helsetjenesten, ga en bakgrunn for lovendring om barns rettigheter som pårørende og har indirekte vært medvirkende til opprettingen av det nasjonale nettverket BarnsBeste. Et resultat av innsatsen i prosjektet er etableringen av nettstedet morild.org. Fra desember 2003 har siden formidlet informasjon og fra april 2004 har siden fungert med svartjeneste. Fra starten i 2002 var ungdom med erfaring som pårørende, med som konsulenter i utformingen av nettstedet. I en videreutvikling av morild.org finnes muligheten for å nå flere enn dagens målgruppe. Nå er den er formulert slik: ”morild er for deg som har en mor eller far med psykiske problemer”. Når morild skal nå videre ut, kan en vidt omfattende

målgruppe være ”barn og ungdom som opplever belastninger i familien”. Foruten foreldre kan barn være pårørende til søsken, til andre familiemedlemmer og i en generelt belastende situasjon. ”Barn som opplever belastninger i familien” er ikke en homogen gruppe, de er like forskjellige som alle andre barn, men de har ofte en del reaksjoner som er like. Enten far har psykiske vansker, mor har en kreftlidelse eller storebror ruser seg, så kan bekymringen og belastningen oppleves likt. I erfaringsbasen til morild. org, i ”Viktige historier” og i ”Svartjenesten”, ligger en sterk dokumentasjon på det barn frykter, det ansvar de tar og det de trenger hjelp til. Vi finner også eksempler på deres oppfatning av hva som er viktig når de er pårørende, det de er stolt av og flotte fortellinger om håp og mestring. I en utvidet profilering av morild.org blir det viktig å beholde et faglig nivå, en etisk plattform og en nærhet til brukerne av siden. SSHF står som faglig ansvarlig for morild.org. Kvalitetssikring av innholdet på nettstedet og ansvaret for daglig drift vil fortsatt være forankret i ABUP.

Krokus Forfatter: Anne Mai Som en krokus blir presset gjennom snøen om våren, slik opplevde jeg mitt første møte med Kick Off. Jeg hadde ligget i dvale, uvitenhet og mørke hele livet. Varmen fra ledere og deltakere på leiren, smeltet snøen og løftet meg opp. År etter år, ble jeg større og sterkere. Mer fargerik og friere for hvert år. Jeg blir helere for hver gang

da røttene får et bedre grunnlag. Jeg takker verden hver dag, for at jeg ble presset til å dra på den første Kick Off leiren, hvor jeg fikk blomstre for første gang i mitt liv. At jeg nå kan dele fargene og reisen hit med andre gjør meg glad for alt jeg har opplevd. Selv om det har vært tøft kan det nå bli brukt til noe positivt der det blir satt pris på. Jeg lærer stadig noe nytt.

Blå Kors + Abup + ungdom

= sant Forfattere: Mia Jacobsen og Gro Anita Kåsa Poulsen En formiddag i vinterferien møtte 8 ungdom fra Kick off miljøet tilknyttet Abup sammen med noen ansatte fra Abup og Blå kors til en idemyldring for å prøve å finne svaret på Blåkors + Abup = ? Blå Kors har med sitt samfunnsrettede engasjement vært på jakt etter det rette tilbudet å sette i gang for ungdom. Det er ingen tvil om at den viktigste stemmen inn i dette arbeidet, er ungdommens egen stemme og deres tanker om hva de trenger. Abup har gjennom flere år arrangert Kick off leir, med påfølgende grupper i etterkant av leiren. Leirens hovedoverskrift har siden starten vært «en leir med mening» og vært rettet mot ungdom som selv sliter eller kjenner noen som sliter. Blå Kors har med sine sentrumsnære lokaler mye å by på og ungdommene fra Kick off miljøet har sterke meninger om hva de kan se for seg. Mulighetene ser ut til å være mange etter dette treffet. Ungdommene som deltok var ikke sene om å komme med ideer til et rusfritt treffsted for ungdom i byen. De ønsker seg et treffsted som er normalt, en vanlig kafè der du bare kan komme inn, få et pusterom, prat med en voksen om du trenger det. Er det mulig å få til et sted hvor du kan bli sett? Men også slippe å bli sett hvis det er det du ønsker? Noen ganger har de behov for å gå til et sted der du bare vet at det er noen som forstår uten at du trenger å snakke så mye om det. Ungdommene var tydelig på at de ønsker seg et sted som møter dem der og da, og kaféen bør derfor ha åpent relativt ofte. Det var et ønske at kafèen

i noen grad kan erstatte eller supplere behovet for timer på Abup. Trenger du en time må du ofte regne med å vente noen dager, har du en kafé bemannet med trygge voksne og muligheter for en prat, vil det kanskje i noen grad erstatte det akutte behovet for en samtale på Abup? Kanskje kan snakkommobbing.no som starter opp i løpet av 2015 representere voksenpersoner som er tilgjengelige for en prat? Blå Kors har fine lokaler i sentrum av Kristiansand og det ble livlig diskutert hvordan de ulike rommene kunne tas i bruk til både verksted og grupper, leksehjelp, minikonserter, temakvelder og egne Nesten Helg ung talkshow. Dagsturer til Aquarama, Dyreparken og Evje klatrepark ble også løftet frem som alternativer, det er fint å reise på tur sammen med noen. Blå Kors Ferier er et allerede eksisterende konsept for familier, her ligger det muligheter for allerede i 2015 å lage ungdomsferie/leir. Det blir spennende å se hva vi kan få til i Kristisansand. Blir det på sikt arrangert kafé annenhver helg i regi av Blå Kors hvor Kick off ungdommene jobber som servitørerer? Arrangeres årets første Nesten Helg ung i lokalene til Blå Kors allerede til høsten? Får vi Tonna Brix til å holde konsert hos Blå Kors før jul? Ideene er mange og konkrete og det blir spennende å følge dette fremover. Kristiansand mangler et sted for ungdom, som er rusfritt, åpent for alle, laget for og av ungdom. Dette jobber vi videre med når vi møtes til neste treffpunkt i april.

For å trygge voksne og barn når foreldre er syke www.snakketøyet.no www.awaywithwords.no Et digitalt samtaleverktøy utviklet av BarnsBeste, nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende Mer om barn som pårørende - www.barnsbeste.no

Det er lov å si ja Forfatter: Miriam Dahle Den verste skammen er kanskje den over å ikke skamme seg. Å vite at en person har trukket frem en side i deg du ikke visste var mulig, og at du liker den siden mer enn du noensinne vil inrømme. Det kan for mange være skamfult å like noe man ikke skulle trodd kunne likes. Å kjenne glede over en form for vold som har gitt så mange andre traumer. For det er ikke alle som skammer seg, men det er mange av dem igjen som skammer seg over å ikke føle skam i en ellers skamfull situsjon. og enda færre igjen tørr inrømme følelsene det får frem i dem. For mange er det en terapeutisk form å miste kontrollen over seg selv. Å friv-

illig gi kontrollen til noen andre for en stund. For andre er det å gjennvinne kontrollen, å finne frivillig tilbake til samme situasjon som man kanskje har stått ufrivillig i tidligere og vite at man har full kontroll - at man har tatt tilbake sitt valg. For noen er det kanskje å bevise for seg selv at man kan velge. og for noen har det ingen psykisk årsak i det hele tatt, men at det kun handler om den fysiske reaksjonen man kjenner på. Det reiser mange øyenbryn når vi ser så mange åpne seg i dagens samfunn om forskjellige fetisher som tidligere ble holdt innenfor sine egne fire vegger. Det er viktig å være åpen om disse tingene, men på lik linje

med religion, ikke prakke det på hverandre. Det er lov å kikke uten å nødvendigvis ville utforske disse tingene selv. Men det er også viktig å se det for hva det er, det er et valg noen har tatt. Ikke et valg du har tatt. Velger du å ta det er det personlig for deg og ingen skal prakke på deg en skam du ikke skal ha. Det handler om å se verden med åpne øyne, ikke dømme andre for sine valg. Men kanskje å oppdage sider i deg selv du ikke turte innrømme fantes - og vite at det er greit. Så lenge det er ditt valg å ta, ingen andres. Det er lov å si nei, men det er også lov å si ja.

Fifty Shades Of NEI Forfatter: Monica Strømland

Film kan være med på å utfordre unges oppfatning av hva som er forventet av dem og hva som er normalt. De fleste unge ønsker ikke å skille seg ut fra de andre, de ønsker å være en del av gjengen. Bli akseptert. Hva da når de blir forelsket og ønsker å leve opp til kjærestens forventninger? Hva om din datter, sønn, bror eller søster føler seg presset til å være med på seksuelle handlinger de egentlig ikke vil? Det kan bli en realitet etter den store oppmerksomheten filmen Fifty Shades Of Grey har fått. Filmen som har 15 års grense, ble i følge Fædrelandsvennen sett av nesten 4000 mennesker i løpet av den første visningshelgen på kino. Erlend Loe har etter min mening en god analyse av filmen i Aftenposten 12. februar, hvor han sier at filmen er svart hav både emosjonelt og psykologisk. Den kvinnelige hovedkarakteren Anastasia, blir fasinert av følelsene Grey vekker i henne med all oppmerksomheten han overøser henne med – hun blir forelsket. Den mannlige hovedkarakteren setter likhetstegn mellom total underkastelse og kjærlighet. Vi aner et drama hvor grensen mellom overgrep og utforsking av egen seksualitet blir et gråsoneland, et svart hav. Hva om han ikke vil være sammen med meg om jeg sier nei? Hva om jeg plutselig blir redd når jeg står der med bind foran øynene? Hva om jeg får vondt? Liker hun meg ikke om jeg ikke vil ha på håndjern? Hva om han ikke stopper når jeg sier stopp? Jeg tror jeg ville komme opp med minst femti grunner for hvorfor unge bør si NEI. NEI til å være med på handlinger de egentlig ikke vil, og hvor det kan få store konsekvenser for deres psykiske og fysiske helse senere i livet om de allikevel sier ja. Så til dere unge som skal se filmen, eller som allerede har sett den – det er DU som bestemmer over din kropp. Å skyve på egne grenser for

å tilfredsstille andre mennesker kan få konsekvenser en gjerne ikke tenker over i et opphetet øyeblikk. Om du har så mye som en ørliten stemme inni deg som tviler på om du burde bli med på handlingen – en eller annen nyanse av NEI – så si NEI. Tenk over egne grenser og stå for de!

Bruker- og frivillige organisasjoner LPP er en landsomfattende ideel interesse- og brukerorganisasjon for pårørende innen psykisk helse. LPP arbeider for anerkjennelse og respekt for pårørendes situasjon, både overfor myndigheter og samfunnet for øvrig, og for en bedre prioritering av samfunnsmessige ressurser for å styrke tilbud og tiltak i og utenfor behandlingsinstitusjon. LPP bistår pårørende med råd og veiledning når det gjelder psykisk helsevern og psykisk helsearbeid. Organisasjonen er partipolitisk uavhengig, og er livssynsnøytral.

helseproblemer, pårørende og andre intersserte.

Kontaktinformasjon: www.lpp.no

Mental Helse Vest-Agder: Kontaktperson: Svein Simonsen. Telefon: 918 66 642. Epost: vest-agder@mentalhelse.no

Leder/pårøreandekontakt i Vest-Agder: Borghild Spiten Mathisen. Telefon: 474 68 419. Epost: borghild58@hotmail.com www.lpp.no/vest-agder Leder/pårørendekontakt i AustAgder: Anna Margrethe Andersen. Telefon: 900 78 417. Epost: grimstad@lpp.no

Gjennom politisk påvirkningsarbeid, folkeopplysning og formidling av brukererfaring, jobber vi for økt åpenhet, bedre forebygging og behandling av psykiske helseproblemer. Kontaktinformasjon: www.mentalhelse.no Mental Helse Aust-Agder: Kontaktperson: Sigrun Horrisland. Telefon 971 05 219. Epost: aust.agder@mentalhelse.no

Mental Helse Ungdom er en medlemsstyrt ungdomsorganisasjon for barn og unge opp til 30 år. Vi jobber for økt åpenhet om psykisk helse, forebygging av psykiske plager og et bedre psykisk helsetilbud. Våre verdier er Mot, Åpenhet og Likeverd.

Rådgivningstelefonen for pårørende er åpen for pårørende i hele landet, fra kl. 10 - 15 mandag til fredag og kl. 10 - 19 tirsdag på telefon 22 49 19 22

Kontaktinformasjon: www.mentalhelseungdom.no

Mental Helse er en medlemsorganisasjon for alle mennesker med psykiske

Barnas stasjon retter sitt arbeid mot å styrke foreldrekompetansen i familier

Blå kors har flere tilbud for barn/unge/ familier: www.blakorskrs.no

med barn 0-8 år, der foreldre strever med rus- og/eller psykisk helseproblematikk. Snakk om Mobbing: 1 av 2 som opplever mobbing velger å holde opplevelsene for seg selv. Snakk om Mobbing er Norges første chattjeneste for barn og unge - som har spesialisert seg på temaet Mobbing. Blå Kors Ferier: Mange familier har av ulike årsaker ikke mulighet for å dra på ferie. Blå Kors arrangerer derfor ferier for familier - alt i trygge omgivelser Kontaktinformasjon: Maria (Mia) Jacobsen, 99226299, maria.jacobsen@blakors.no ROM-Agder er et brykerstyrt kompetansesenter for begge agderfylkene. Vi jobber ut i fra en sterk tro på viktigheten av brukermedvirkning og deling av erfaringskompetanse som en særdeles viktig arbeidsform innenfor psykisk helse og avhengighet. Vi er et møtested og en samarbeidspartner for institusjoner, etater og så vel enkel personer som har utfordringer innen psykisk helse og avhengighetsproblematikk. Kontaktinformasjon: ROM - Råd og Muligheter. Telefon 400 38 038. Epost: post@rom-agder.no Adresse: Skippergata 107, 4614 Kristiansand.

05-11-09

11:54

Da kan du ringe gratis på 116 111. Vi kan hjelpe deg. Ring også hvis du tror at noen har det sånn.

Side 1

Foto: Anne Lise Norheim

Alarm_lopeseddel_ny_orig:Layout 1

På dagtid kan duFOR kontakte lokale barnevernet. ER DU REDD Å GÅdet HJEM? Blir du utsatt for vold eller overgrep? Eller ruser dekl. voksne seg? Åpningstid 15.00-08.00 på hverdager, Da kan du ringe gratis på 116 111. Vi kan hjelpe deg. døgnåpen i helger og helligdager. Ring også hvis du tror at noen har det sånn. På dagtid kan du kontakte det lokale barnevernet. Åpningstid kl. 15.00-08.00 på hverdager, døgnåpen i helger og helligdager. Telefon: 116 111 (gratis) E-mail: alarm@116111.no SMS: 41 71 61 11 Telefon fra utlandet: +47 95 41 17 55 www.116111.no

Kaffepraten: Friminuttet

ER DU REDD FOR foreldrefellesskap Å GÅ er HJEM? en samværsgruppe av og

for foreldre, for å skape åpenhet, bryte tabuer, utveksle erfaringer og kunnskap og finne fellesskap. «Som mamma til en spesiell jente på snart 9 år har jeg ofte opplevd en underlig form for ensomhet, og det til tross for at jeg aldri har vært fysisk alene. Ensomheten som følger av at man savner å ha noen å dele sorger og gleder, oppturer og nedturer med. Ensomheten jeg tror mange sitter med, på hver sin kant. Kan vi klare å finne hverandre?» - Michelle Kontaktinformasjon: Iris Bjørkmann. Telefon: 480 47 718. Epost: irisbjorkmann@gmail. com SMSO Agder - Senter mot seksuelle overgrep er et lavterskeltilbud for menn og kvinner som har vært utsatt for seksuelle overgrep og deres pårørende. Vi har taushetsplikt, det føres ingen journal og tilbudet er gratis. Kontaktinformasjon: www.smso-agder.no Telefon: 38 07 11 11. A-larm er for deg som er rusavhengig eller pårørende, er

Telefon: 116 111 (gratis) E-mail: alarm@116111.no SMS: 41 71 61 11 Telefon fra utlandet: +47 95 41 17 55 eller ungdom og lever i en www.116111.no

barn familie med rus, er arbeidsgiver, fagperson, arbeidskollega, venn og/eller ønsker å bidra som brukerrepresentant eller med frivillig arbeid. A-larm inviterer også jevnlig til Kaffepraten flere steder i Agder. Kaffepraten er stedet for deg som har utfordringer i forhold til rus og psykisk helse. Her treffer du andre i lignende situasjoner som deg selv og blir del av et uformelt fellesskap med fokus på mestring og vekst. Kontaktinformasjon: Kristiansand. Telefon: 48 89 73 22. Epost: post@a-larm.no Grimstad: Telefon: 474 52 999. Epost: ingerlise@a-larm.no Norsk Tourette Forening (NTF) er en landsomfattende organisasjon som har til formål å utbre kunnskap og forståelse for Gilles de la Tourettes syndrom (TS) og være en støtte- og interesseforening for alle som har Tourettes yndrom og andre nevrobiologiske tilstander, og arbeide for at samfunnet tilrettelegger for mennesker med disse tilstandene. Agder fylkeslag arrangerer Foreldre-kafe en torsdag i måneden med forskjellig tema og forskjellige aktiviteter for alle aldersgrupper, både for barn, unge, unge voksne og familier gjennom hele året. Kontaktinformasjon:

www.touretteforeningen.no ADHD Norge har bl.a. til oppgave å utbre kunnskap og forståelse for ADHD, å holde medlemmen underrettet om rettigheter og muligheter for støtte fra samfunnets hjelpeapprat og å fremme samfunnsmessig likestilling for mennesker med ADHD. Organisasjonen arrangerer bl.a. sommerleirer og familieseminar. Til støtte for sitt arbeid har organisasjonen et fagråd med representanter fra faggrupper. Kontaktinformasjon: www.adhdnorge.no Aust-Agder: Bente Solheim. Telefon: 41235172. Epost: aust-agder@adhdnorge.no Vest-Agder: Bente Tonhaugen. Telefon: 97 10 48 06. Epost: vest-agder@adhdnorge.no Voksne for barn er en ideell medlemsorganisasjon som i over 50 år har jobbet for barns oppvekstvilkår og psykiske helse. Voksne for barn vil sikre at barn og ungdom har de beste forutsetninger for å vokse opp trygdt og godt, innhente og spre kunnskap om barns erfaringer og behov, gi barn læring som styrker deres psykiske helse og hjelpe voksne som har bekymringer for barn. Kontaktinformasjon: www.vfb.no

Ny bok i april Boken gir inspirasjon og presenterer effektiv nytenkning uten 책 skille lag med de grunnleggende verdiene i hjelpekunsten. Forfatterne demonstrerer en sterk evne til 책 eksperimentere med ny metodikk i klinisk praksis i hele behandlingslinjen fra stedet der borgerne bor til sykehusets klinikker.

abup.no