Hvordan bli en ekstremist
Polarisering skjer overalt, særlig i politikken. Vi lever ikke lenger i samme virkelighet. Side 22
Hvorfor velger noen det primitive livet? I sommer deltok en gruppe flyktninger på speiderleir. Side 28
SOMMEREN 2024
Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Adventnytt kommer ut med 11 nummer per år.
ANSVARLIG REDAKTØR
Victor Marley
E-post: victor.marley@adventist.no
REDAKTØR
Atle Haugen
E-post: post@adventnytt.no
FASTE MEDARBEIDERE
Tom Angelsen
Marianne Dyrud
Øyvind Gjengstø
Jóhann E. Jóhannsson
Claes Lundström
PRODUKSJON
Layout: Norsk Bokforlag
Trykk og innbinding: Aksell
KONTAKT
Postboks 103, 3529 Røyse
Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no
ABONNEMENT
Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge.
Andre kan bestille bladet fra Norsk Bokforlag
(e-post: ordre@norskbokforlag.no eller telefon: +47 32 16 15 50) til kr. 370 pr. år innenfor Norge og kr. 450 pr. år til utlandet (inkl. forsendelse).
STOFF TIL BLADET
Stoff til bladet må være innlevert senest den 25. to måneder før aktuelt nummer kommer ut
FORSIDEN
Fra sommerens begivenheter.
Foto: Tor Tjeransen Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)
Elsie Tjeransen Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)
Adventnytt på nett En elektronisk utgave av Adventnytt finner du på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no
Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no
AdventistInfo nyhetsbrev Adventistkirken sender ut et nyhetsbrev hver uke. Er du interessert i ferske nyheter gratis til din e-postadresse, bruk feltet nederst på www.adventist.no
Månedens tekst
Nå gjelder det å fullføre. Som dere villig gikk i gang, må dere nå villig fullføre, alt etter evne. For når den gode viljen er til stede, skal den verdsettes etter det en har, ikke etter det en ikke har.
(2 Kor 8,11–12)
Refleksjoner etter et møte.
Det har gått noen år siden Bjørn Olav Nordahl forskrekket mange adventister med sin ærlige oppvekstroman med denne tittelen. Han beskrev livet i spenningen mellom livet i menigheten og livet i verden utenfor og opplevde seg bare «nesten til stede» begge steder. Boken var en nyttig og god påminnelse om hvordan livet i menigheten og livet utenfor ikke alltid har vært like lett å harmonisere.
Jeg kom til å tenke på boken da jeg sist helg fikk en uventet telefon fra en gammel venn fra lærerskolen jeg ikke har møtt siden vi sluttet der for 40 år siden. Nå hadde han registrert at Adventistkirken hadde Sommerstevne i nærheten av hans hytte i Nissedal og lurte på om vi ville stikke innom. Det gjorde vi, og det ble en svært hyggelig ettermiddag. Han og hans kone er sterkt engasjert i Baptistkirken, både lokalt og sentralt, og livet i menighetene våre var et naturlig samtaletema. Ikke minst fordi baptistene for tiden gjennomgår en opphetet strid om hvordan de vil forholde seg til samlevende skeive, et tema som alle frikirker i Norge for tiden utfordres av.
Men det var ikke det temaet som ble sittende igjen hos meg etter møtet med min gamle venn. Vi snakket åpent om troen og menighetslivet i menighetene våre da han forsiktig spurte om vårt forhold til andre troende. Han spurte fordi han undret han seg over at adventistene i hans by ikke var med på fellesarrangementer. De var kort sagt ikke til stede. Jeg måtte si som sant er at det varierer litt fra menighet til menighet, men at de fleste pastorene og menighetene våre nå er mer åpne for fellesskap enn tidligere. Men så ble det mer personlig. Han kom inn på det han hadde opplevd av annerledeshet med oss da vi gikk i det kristne skolelaget på lærerskolen sammen: Ikke drakk vi kaffe, ikke spiste vi pølsene de hadde. Og når det var helgetur på hytte, stakk vi av til
kirken vår lørdag formiddag og kom først tilbake på ettermiddagen! Gry og jeg så på hverandre: Var det slik de hadde opplevd oss? Hadde vi bare vært «nesten til stede» vi også?
Han undret seg over at adventistene i hans by ikke var med på fellesarrangementer. De var kort sagt ikke til stede.
Dette har jeg måttet reflektere over privat også. Etter at mine foreldre døde, gikk det opp for min bror og meg at vår ikkeSDA familie hadde følt på at menigheten hadde «stjålet» pappa fra dem. Vi hadde bare vært «nesten til stede» i familien. Menigheten kom alltid først. Jeg ble minnet på den følelsen av utenforskap også da jeg i fjor møtte igjen klassen min fra 1. klasse på barneskolen for 55 år siden. Jeg oppfattet flere hint om hvordan min religion hadde bidratt til annerledeshet, men ikke bare positivt.
Når det gjelder forholdet til andre kristne, har jeg som voksen og pastor bevisst engasjert meg i felleskirkelige fora i byene jeg har arbeidet i. I Tromsø utbrøt en pastor første gang vi møttes: «Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å be sammen med en adventist!» Men vi ble gode venner. Det har vi også blitt i det kristne fellesskapet på Ringerike. Det har blitt et mål for meg å vise både «raushet» og «samfunnsansvar» ved å være fullt til stede både overfor medkristne og i lokalsamfunnet ellers vi er en del av.
Men med fellesskap kommer det også utfordringer. Som min gamle venn påpekte, skiller vi oss ut på flere områder. Og måten vi markerer det på, er slett ikke alltid til vår fordel. For hva signaliserer vi når vi markerer våre særegne spiseregler og sabbatshelligholdelse? På en felleskristelig storsamling i Oslo for noen år siden hvor mange SDApastorer var til stede, for eksempel, var det sørget for både kjøtt og fiskemeny til lunsj. Men selvsagt måtte noen lage oppstyr og fikset vegetarmat og eget bord til oss adventister. Jeg syntes rett og slett at det var uhøflig og pinlig og satte meg i stedet ved bordet til en sentral pinsepastor. Vi fikk en god samtale. Og om det skulle være skinke på rundstykkene til lunsj en gang på et arrangement, kan vi ikke bare snike skinken diskre til side og ellers spise smørbrødet? Hva oppnår vi ved å markere oss «utenfor» på slike områder? Som kirkesamfunn er vi bare «nesten til stede» også i Norges Kristne Råd. Der er vi «observatører» til de andres forundring som mer enn gjerne vil ha oss med og behandler oss som likeverdige, på tross av vår nøling. Er det ikke på tide å gjøre noe med dette?
DNUs verdier om «Raushet og samfunnsansvar» utfordrer oss til å være helt stede i våre lokalmiljøer. La det få praktiske konsekvenser i våre menigheter og personlige liv denne høsten og vinteren!
Redaktør i Adventnytt og leder for Norsk Bokforlag.
ATLE HAUGEN
SEPTEMBER
–29. Hjelpeaksjon kjernetid
5. VND styremøte 6.–8. CONNECT, tenåringstreff VND 6.–8. NND Ledertreff
7. Høstmøte Helgeland (Mosjøen)
8. NND styremøte (Sommerfryd) 13.–15. RELATION, tenåringshelg NND, Sommerfryd 15. ØND styremøte
21. TVS Reunion, jubileum
22. DNU styremøte 23.–28. ABSOLUTT 9ENDE, Vegårtun
28. Høstmøte Østfold
OKTOBER
4.–6. Inspirasjonshelg – Mattesonskolen 5.–12. Misjon 10/40 uke
12. Høstmøte Oslo
16. Pastorsamling VND 18.–20. Teen Forum, Lillehammer 18.–20. ØND og VND ledertreff 25.–27. Foreldrehelg TVS
27. SABU styremøte
SEPTEMBER
14. Kollekt: Verdensmisjonen (F)
21. Ungdomsdagen
28. Brevskolens dag
28. Kollekt: Norsk Bibelinstitutt (C)
OKTOBER
12. Pastorens dag
12. Kollekt: Adventnytt (C)
19. Fokus på SDA historie
26. Fokus på skaperverket/miljø
A: TED
B: 50% TED 50% DNU
C: DNU
D: Distrikt
E: 10% GC / 90% DNU
F: GC
Det er en merkelig liten scene i Markus 13 som jeg alltid kommer til å tenke på når jeg er engstelig for hvordan ingenting ser ut til å fungere normalt lenger i verden. Jesus og disiplene henger utenfor tempelet:
Da Jesus var på vei ut fra tempelet, sa en av disiplene til ham: ”Se, Mester! For noen steiner og for noen byggverk!”
Han svarte: ”Ja, ser du disse storslåtte bygningene? Her skal det ikke bli stein tilbake på stein, alt skal rives ned.”
Og så sier han:
”Når dere hører om kriger og det går rykter om krig, så la dere ikke skremme! Dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike. Det skal være jordskjelv mange steder, og det skal være hungersnød. Dette er begynnelsen på fødselsriene.”
De stakkars disiplene hans gjorde ikke annet enn å kommentere hvor vakkert tempelet deres var – gullet og spesielt de store steinene – og så PANG! – så ødelegger Jesus stemningen med fryktelige varsler om det som skal komme.
Så jeg begynte å undre meg: Hvilke templer er jeg så avhengig av at fortsatt står i mitt liv? Hva må forbli uforandret for at jeg fortsatt skal føle håp?
Jesus hadde selvfølgelig rett ... tempelet som disiplene hans var så imponert over, ble faktisk ødelagt. Og kriger vil skje. Det vil bli ødeleggelse og hungersnød ... det vil bli pandemier og falske nyheter. Det vil være familietrøbbel, det vil være sykdom og naturkatastrofer. Alt dette vil skje. Alt dette er virkelig. Og ingenting av det er et tegn på Guds fravær. Og nesten ingenting av det er under din kontroll. Kanskje det er når de store steinene i templene vi har bygget for helse, rikdom og lykke, smuldrer opp, vi bør lytte enda mer til Jesus fra Nasaret. Hvis vi gjør det, kan vi kanskje høre ham si: La dere ikke skremme!
Derfor tror jeg Skriften kan være til hjelp i tider med angst. For det å være et folk med en hellig tekst handler om å vite at vi er en veldig liten del av en veldig stor historie. Og det å ha en så stor og så gammel historie gir oss et viktig perspektiv.
Fra et nyhetsbrev av Nadia Bolz-Weber
Av Arne Kristian Andersen
Den hellige ånd blir forbundet med flere ting i Bibelen. Vi ser at Ånden viser seg som en due, som et segl og som vinden som blåser dit den vil, men som vi ikke kan se. Olje blir også brukt som en illustrasjon på Den hellige ånds arbeid. Men Bibelen bruker også to bilder som tilsynelatende er motsetninger: ild og vann.
Kan noe være mer forskjellig enn ild og vann? Og allikevel beskrives Åndens arbeid med begge disse to elementene.
Når vi tenker på vann, assosierer vi det gjerne med avkjøling og fred. Vi tenker gjerne på strømmende elver og livet som vokser rundt dem. Et av mine beste minner fra elver har jeg fra da Anne Beate og jeg, sammen med familien hennes på Jæren, for et par år siden padlet ned en elv. Det var varmt, og elva holdt en behagelig temperatur. Det krystallklare vannet var fullt av liv med ørretene som svømte rolig under oss.
Elver har en betydelig plass i Bibelen og blir nevnt over 150 ganger, ofte som et bilde på åndelig liv. Israel var en ørken, så en elv var livsviktig. Vi vet lite om Edens hage, men vi vet at en elv rant gjennom den og vannet hagen.
Hvis en elv renner, blomstrer livet. Hvis en elv tørker ut, dør livet. Det kan minne oss om hvordan vårt eget forhold til Gud må åpne opp for livgivende fornyelse gjennom ro, stillhet og bønn.
I Johannes 7,3739 står det om Ånden
Motsetninger med likhetstrekk.
som de troende skulle motta: «På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: «Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få. Ånden var ennå ikke kommet, for Jesus var ennå ikke blitt herliggjort».
ikke skulle bruke «brannslukningsapparatet» når Ånden viser seg. Det er ikke alle blant oss som verdsetter det uforutsigbare, og det er lett for at vi kan ønske oss tilbake til en følelse av kontroll. Selv er jeg veldig glad i det vante, men Den hellige ånd kan utfordre oss sterkt og hjelpe oss til å gå på nye stier, selv om det i utgangspunktet kan virke skremmende.
Det kan minne oss om hvordan vårt eget forhold til Gud må åpne opp for livgivende fornyelse.
Som en kontrast til vannet, har vi ilden. Ild gir helt nye assosiasjoner til Åndens arbeid. Vi leser om ilden på pinsefestens dag i form av ildtunger på hver av de troende. Ilden forbindes med menighetens vekst og utbredelsen av evangeliet, og en brann som er vanskelig å stoppe. Det er noe uforutsigbart, impulsivt og dramatisk over ilden.
I 1 Tess 5,19 sammenligner Paulus Den hellige ånd med ild, da han skrev ordene «slukk ikke Ånden». Paulus mente at Den hellige ånd var helt essensiell for menighetens liv og virke, og hans bønn var at vi
Vann og ild er store motsetninger. Det kan fortelle oss hvordan Gud har en egen evne til å arbeide på dramatisk forskjellige måter. For ilden og vannet har også veldig viktige likhetspunkter: Begge har en kreativ tilpasning til omstendighetene. Vann har det med å klare å forsere hindringer, og ilden klarer det samme, men på svært forskjellige måter.
På samme vis kan vi regne med at Den hellige ånd vil skape uante muligheter i våre familier, bygder og byer, blant våre kolleger og i våre menigheter. Åndens fantastiske kreativitet og hans evne til å tilpasse seg omstendighetene, gir oss håp og gir en større dybde til vårt bønneliv.
ARNE KRISTIAN ANDERSEN
Av Silvia Pel / Foto: Melvin Sandelin
Den 25. mai var det høytidssabbat i Hønefoss. Pastor Daniel Pel hadde gleden av å døpe tvillinger! Stina Camara og Linda Hernehult har vokst opp i en adventistfamilie og vært del av en fargerik søskenflokk på sju, med tilstedeværende foreldre. Faren deres var forstander i menigheten og tro var en viktig del av jentenes oppvekst. I ungdomsårene var det imidlertid mange andre ting som lokket. Gud og menighet kom litt i bakevja. Men trosfundamentet lå der likevel urokkelig. Frø var sådd, om de så hadde gått i dvale.
Høsten 2022 ble det holdt en 20delers møteserie i Hønefoss under tittelen «Håp for framtiden!» På den tiden hadde Stina flyttet til området. Hun bestemte seg for å gi troen en ny sjanse. Hun ville finne ut om Adventbudskapet var noe for henne –ikke som en arv, men personlig. Kveld etter kveld møtte hun opp – og hun ble grepet av det hun hørte. – Det gir jo mening, pleide hun å si, og noen ganger kunne vi bli sittende og prate lenge etter at møtet var slutt.
Stina jobbet seg gjennom tvil og tro. Etter at møteserien var slutt, fortsatte vi ukentlige bibelstudier med serien TruthLink som utgangspunkt. Og da hun gikk i dåpens vann den 25. mai 2024, var det en solid beslutning som var tatt. Jesus var blitt en personlig venn, Bibelen et trygt fundament. Hun hadde bestemt seg for å leve livet ut i et paktsforhold med sin Frelser – med et lyst håp for framtiden!
Det som var litt spesielt midt opp i det hele, var at tvillingsøsteren, Linda, på andre siden av jordkloden, hadde hatt en lignende trosreise som Stina. Hun hadde også smakt på «verden» og gått trett. Hun hadde også søkt tilbake til kilden med det
Tekst og foto: Anne-Sri Gustafsson
Den 8. juni var det duket for en fellessabbat i Lofoten, der alle SDAmenighetene i regionen var invitert. Alt i alt var opp mot
60 mennesker samlet, med tilreisende fra Harstad, Bodø og Vesterålen. Taler var Line Nielsen fra Danmark, kjent for mange for andaktsbøkene hun har skrevet. Line er også en dyktig pianist, og med bidrag
levende vannet som man ikke blir tørst av igjen. Da hun fikk vite at tvillingsøsteren hadde bestemt seg for dåp den 25. mai, ble hun først litt skuffet, siden hun var en halv verden unna og de ikke kunne få feire dagen i lag. Men Gud så jo alt dette, og plutselig endret omstendighetene seg slik at hun kunne reise hjem til Norge tidligere enn planlagt. Det var stort å se tvillingene stige ned i dåpens grav sammen og stå opp til et nytt liv sammen med Jesus!
Like før dåpen, fikk Linda bekreftet jobb på Fredheim Helsesenter, og det ble derfor naturlig å anbefale medlemskap i Kongsberg menighet. Pastor Per Erik Dekkerhus stilte spontant opp under dåpen i Hønefoss og ønsket Linda velkommen. Vi ønsker begge jentene alt godt videre på veien – hånd i hånd med Jesus.
fra trompetistene Linda Ness og Bernt Gustafsson ble det en vakker musikalsk ramme rundt arrangementet.
Det er tydelig at folk setter pris på å samles, og tidsrammen rundt møtene ga rom for at de som hadde langt å reise skulle rekke både frem og tilbake samme dag.
Regionen vår har for det meste små menigheter, og det gjør det kanskje ekstra viktig å ha fellesarrangementer der man kan møte søsken fra de andre menighetene. Vi takker Gud for at vi har denne muligheten og ser fram til å møtes igjen den 19. oktober, da det skal være en ny regional Sabbatssamling i Nordland. Mer om dette kommer senere.
En inkluderende langhelg på Sommerfryd
Ved Tom Angelsen og Anne-Siri Gustafsson
I NordNorge har vi de siste årene hatt en stor tilflytning av immigranter med tilknytning til Adventistkirken. Det har vært et kjærkomment tilskudd, og i størst mulig grad ønsker vi at de nye medlemmene våre skal kjenne seg velkommen og oppleve eierskap og enhet med de menighetene de kommer til. Det er ikke lett å finne en fasit på hvordan vi gjør dette, men en del av det er å gjøre folk trygge. Trygge på å bo i Norge og på at det er bruk for dem i kirka.
Med dette i tanke, arrangerte NND et immigranttreff som strakte seg over 4 dager på tampen av juni måned. Denne gangen var det afrikanske immigranter som var målgruppen, og Pastor Kakule Kizunsu sto i spissen for å oppsøke adventister som nylig hadde gjort nord
lendinger av seg, og invitere dem til en langhelg på Sommerfryd.
Det ble en overveldende respons, Sommerfryd var fylt til bristepunktet av deltakere fra Harstad i sør til Hammerfest og Vadsø i nord. Til og med telt ble tatt i bruk for å huse alle. Heldigvis spilte været for det meste på vårt lag, og det ble fine dager. Med barn, tenåringer, voksne og stab var vi rundt 70 personer på Sommerfryd i løpet av langhelgen.
Hovedtemaet for andaktene var fortellinger om bibelhelter som var immigranter og hvordan Gud var med dem i de endringer de opplevde ved å flytte til et annet land med en annen kultur, og hvordan deres valg og vaner hjalp dem i møte med alt som var nytt. Og, ikke minst, hvordan Gud var med dem og deres familier.
Dette gikk hånd i hånd med temasamtalene der vi tok opp temaer som barne
Av Kakule Kisunzu
1. juni 2024 var det dåpsgudstjeneste i Kirkenes. En ung jente ble døpt, og foreldrene og broren hennes ble tatt opp som medlemmer ved sin trosbekjennelse.
oppdragelse, arbeid, økonomi, tiende, hygiene og andre temaer fra samfunns og familieliv i Norge. Dette er temaer man gjerne lurer på når man kommer til en annen kultur og ofte må gjøre en omstart på livet sitt. Som en kirke med et helhetlig menneskesyn, mener vi at disse emnene også er ting vi må ta høyde for og snakke om når vi inkluderer mennesker i fellesskapet vårt. Det var tydelig at det ble verdsatt.
Som stab møtte flere frivillige fra NND, alle de ansatte i NND, samt noen utlånte pastorer og frivillige fra VND. Imidlertid sto ikke disse alene med arbeidet. De besøkende på leiren bidro med mye av dugnaden som må gjøres for å få et slikt prosjekt til å gå rundt.
Immigrantene våre har mye å tilføre menighetene, og vi gleder oss over at også de er en del av fellesskapet i kirkene våre.
Det var hyggelig for menigheten å ønske en fullsatt kirke velkommen i en nyoppusset kirkesal. Det var også besøkende fra nabomenigheten, Vadsø, og
barna fra Kirkenes og Vadsø sang sammen for forsamlingen under gudstjenesten. Etter gudstjenesten var det feiring med mat og kaker.
Av Monica og Per de Lange
Foto: Margie Varga Antiga
Reggie og Lady Love Smith er kjente artister fra ulike TVkanaler og diverse samarbeid med bl.a. Gaither programmene. Nylig ble de dessuten medlemmer av Adventistkirken i USA. Markedsføringen frem mot konserten 16. juli, kom både i media, i pressen og på plakater, foruten nylige konserter på Finsland, Bygland og i Sarons dal. Vi så derfor sterkt frem til konserten i vår kirke. Så det var med tungt hjerte vi fikk meldingen om at Lady Love plutselig hadde måttet reise hjem til USA –til en sønn som var blitt alvorlig syk. Men de mange påmeldte tilhørerne, både fra vår menighet og med annen bakgrunn, unnlot heldigvis å kansellere bestillingene sine.
Så kom kvelden!! Kirken vår ble nesten full – med mer enn 70 tilhørere. Men vi var jo litt spente på hvordan Reggie ville kunne klare programmet alene. Han ble lovet god teknisk hjelp, inklusive hjelp fra sin kone på kirkens skjerm, så de
kunne synge litt «sammen» også. Da programmet startet, kom Reggie marsjerende inn som en blond bombe og møtte forsamlingen med storm! Det var
tydelig at her hadde vi en profesjonell musiker med et varmt hjerte! Med sin rike stemme, fikk han hele forsamlingen med seg – både unge og eldre. Litt «Ekorn»lyd i forsterkeranlegget ble til en morsom vits, idet musikken overvant utfordringene. Reggie hadde dessuten evnen til «se» forsamlingen og huske dem han allerede hadde møtt, nevne dem med navn og invitere både unge og eldre til å være med ham på scenen og dele sine talenter innen sang og musikk. Det varierte fra stille åndelige sanger til mer lydrike og morsomme innslag med klapp og latter! I to herlige timer klarte Reggie å fange oss alle med sin sang og sitt vennlige og troende vesen. Sangen som vant alles hjerter, var nok helst «I have set my mind on another time», en sang til minne om den store skuffelsen i 1844 og det trygge håpet som vi fortsatt har.
Takk til Reggie Smith, som på tross av flere utfordringer, gav oss et herlig program, og takk til Per Torfinn Andersen som organiserte både markedsføringen og festkvelden!!
Midt i feriemåneden juli, hadde jeg gleden av å døpe Shailo Manzi i Adventistkirken Betel i Oslo. Jeg har aldri sett en mer strålende glad dåpskandidat enn Shailo, noe som også kommer frem av smilet på bildet hvor hun er omgitt av storfamilien og venner. Shailo og familien hører til i Cornelius menighet, og hun vil bli opptatt der når vi møtes etter ferien.
Atle
Haugen
Av Silvia Pel
Levende Vann sommerleir satte uten tvil spor i mange menneskers liv dette året. Gjestetalerne Cami Oetman og dr. JanHarry Cabungcal delte Guds Ord med begeistring. Vi fikk lytte til historier om Guds forvandlende kraft i menneskeliv. Vi kjente at hjertene ble tent i brann idet evangeliet og det salige håpet vi har ble delt med overbevisning. Jeg tror jeg kan påstå at vi opplevde vekkelse!
Cami og Jan jobber begge for Adventist World Radio, og er på frontlinjen til å få med seg det som skjer i Guds verk verden over. De er stadig på reisefot og under Levende Vann sommerleir delte de ferske erfaringer fra misjonsmarken. Jan er dessuten hjerneforsker og tok to møter om mental helse – et tema som tydelig fenget.
Barna og ungdommene hadde også møter og meningsfylte aktiviteter fra morgen til kveld. Det var noe for enhver. Leirstedet er da også en perle! Mange hadde gledet seg til å gå den berømte tretopprunden, nyte en fartsfylt og luftig tur med speedbåtene, eller søke roen og idyllen på kanotur.
Sabbats ettermiddag hadde vi tradisjonen tro et sang og vitnesbyrdsmøte. Barnekoret er alltid et høydepunkt. Det er herlig å lytte til glad barnesang med innholdsrike tekster! Ungdoms/ stevnekoret var også populært og har aldri før dratt med så mange. Ungdommene fortalte også om deres opplevelser fra leiren. Ei tenåring påpekte at hun hadde gledet seg over et trygt og snilt miljø sammen med andre troende på hennes alder. Andre trakk fram morsomme aktiviteter, lærerik undervisning og inspirerende vitnesbyrd. Det skal sies at talerne var veldig gode på å få kontakt med ungdommene. I ettertid har vitnesbyrd tikket inn,
Årets gjestetalere Cami Oetman og dr. Jan-Harry Cabungcal, sammen med arrangørene Daniel og Silvia Pel
og vi vet at leiren har vært et vendepunkt for flere. Når tenåringer vitner om ny giv i troslivet sitt, der nedbrytende vaner må vike for sunne interesser, visjoner og mål, så må vi bare prise Gud og rope halleluja!
Under vitnesbyrdsmøtet fikk vi også høre historien til fire flotte mennesker som hadde bestemt seg for dåp. Det er alltid fascinerende å høre hvordan Jesus har nådd inn til den enkelte og få en smak av deres unike trosvandring. Sabbaten fikk en vakker og høytidelig avslutning med dåp i Fyresdalsvannet. Vi ser tilbake på leiren med takknemlighet i hjertet!
Alle møtene ble direktestrømmet og ligger nå på www.livingwater.no, sammen med et bildegalleri fra leiren.
Av Tor Tjeransen
Ikke vær en papegøye som bare gjentar det du har hørt før.
Jean-Claude Verrecchia er tidligere lærer ved Newbold College. Han underviste om bibeltolkning under årets sommerstevne.
Foto: Elsie Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).
Bibeltolkning stod på menyen på formiddagsmøtene under årets Sommerstevne. SABU hadde sikret seg JeanClaude Verrecchia, tidligere lærer ved Newbold College, til å gi stevnedeltakerne redskaper for å forstå Bibelen.
Verrecchia tok utgangspunkt i historien om den etiopiske hoffmannen som var på vei hjem fra Jerusalem og leste fra Jesajarullen, en skriftrull han trolig hadde kjøpt i Jerusalem for en svært høy pris.
Mens embetsmannen er på vei sørover langs det som i dag er Gazastripen, leser han høyt fra profeten, og det er inn i den situasjonen at Gud sender Filip. Filip begynner en samtale med spørsmålet: «Forstår du det du leser?» (Apg 8,30). Svaret kommer kontant: «Hvordan skal jeg kunne forstå», sa han, «når ingen forklarer det for meg?» (Apg 8,31)
Ut fra denne historien trakk Verrecchia fram fem punkter for forståelse av Guds ord.
Inntektene gikk til ADRAs prosjekter.
Av Tor Tjeransen
Pizzaovnene til familiene Martin og Riley gikk for fullt under markedsdagen på SABUs sommerstevne.
Pizzaene til vennegjengen har blitt veldig populære, og deltakerne på stevnet har erfaring for at de ivrige pizzabakerne lager smakfulle saker. Det tok ikke lang tid før det var en lang kø av kjøpelystne pizzaelskere som ville sikre seg godsakene.
Pastor Simon Martin var i full sving med å lage til bunnene, nøye oppmålt etter vekt. Han fikk god hjelp av en vaskeekte italiener i Damiano Tallini. Det ble nærmest pizzabaking på samlebånd, og det skulle ikke mange minuttene i de glovarme pizzaovnene før de rykende ferske pizzaene var klare.
Gjengen som står bak tiltaket, synes det er en kjempegøyal måte å samle penger til ADRAs prosjekter. Det synes tydeligvis kjøperne også. Gjengen laget nesten 200 pizzaer på noen etter
1. Forståelse begynner med himmelens initiativ. (Engelen ba Filip om å møte hoffmannen.)
2. Forståelse er alltid knyttet til den bibelske teksten.
3. Forståelse er avhengig av at noen leser teksten.
4. Forståelse avhenger av korrekt tolkning.
5. All riktig forståelse leder til et møte med Gud som forandrer livet.
Verrecchia oppfordret forsamlingen til å lese Bibelen sakte og med innsikt slik at vi virkelig oppdager det Gud vil si oss.
– Vi har valget mellom å være papegøyer som bare gjentar det vi har hørt før, eller være tolkere, sa Verrecchia.
Samtidig advarte han også mot dem som lanserer sine egne private tolkninger av Bibelen. En tolkning i menighetens fellesskap er mye tryggere enn en tolkning helt alene.
– Kjettere synger alene i dusjen, men de synger falskt. Når de kommer i et kor, får de veiledning til å synge rent.
Simon Martin, Daniel Riley og Damiano Tallini var med å lage pizza til inntekt for ADRA under sommerstevnets markedsdag. Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).
middagstimer, og medregnet inntektene fra salget av slush, kunne de rapportere at det kom inn 30.000 kroner til ADRAs prosjekter.
Markedsdagen, der deltakere selger varer og aktiviteter til inntekt for ADRAs prosjekter i utviklingsland, har i mange år vært et fast innslag under sommerstevnet. Sammen med en rekke andre små og store tiltak kunne ADRAs folk glede seg over at det kom inn tett på 120.000 kroner i løpet av arrangementet.
En motvekt mot fordommer kristne møter.
Av Tor Tjeransen
«Hva mener folk når de spør meg om jeg er veldig kristen?» Det spørsmålet stilte pastor Simen Trolsrud på nettforumet Kvinneguiden.no. Han fikk mange interessante svar. Et av dem var dette:
«Er nok for å finne ut av hvor konservativ du er slik at de ikke sier noe som kan provosere deg. Men igjen finnes det jo ulike kristne retninger, som igjen vil si at en veldig kristen egentlig ikke er så kristen i forhold til dem som er veldig kristne, nemlig adventister.»
En annen på nettforumet svarte dette på Simens spørsmål:
«Hadde jeg spurt, så hadde det vært for å finne ut om du FAKTISK tror på Gud, eller om du bare jatter med. Om du faktisk tror på Gud helt på ekte, så er du ikke en potensiell venn/kjæreste/ bekjent/whatever for meg.»
Da Simen spurte om vedkommende virkelig dømte alle troende før hun hadde møtt dem engang, var svaret:
«Ja, egentlig gjør jeg det altså. Det blir så total krasj i forhold til hvem jeg er. Har svært dårlige erfaringer.»
Dette var opptakten til Simen Trolsruds taler om fordommer mot kristne under kveldsmøtene på Sommerstevnet 2024 på Vik Camping i Telemark.
Trolsrud ønsket gjennom ukas taler å gi frimodighet til å leve ut det kristne livet, ikke som raringer, men som mennesker med en identitet gitt oss av Jesus.
Ikke dømmende
Alle har fått med seg at mange mener at kristne er dømmende. Mange tenker at kristne er folk som snakker mye om tilgivelse, men viser lite av den.
– Vi må gjøre en innsats for at folk skal endre oppfatningen om at vi kristne er fordømmende, sa Trolsrud.
Løsningen på det er å være tydelig på at Gud skal ha æren for den måten vi lever livet på. Trolsrud viste til Jesu ord i Matteus 5,1416: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de
gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!»
– For at folk skal kunne se Gud i de gode gjerningene vi gjør, må de ha sett lyset i oss, forklarte Trolsrud.
Male et appellerende bilde av troen
De som har gitt livet til Jesus, har erfart hvor fantastisk rikt det livet er. Men en av fordommene mot kristne er at de lever ufrie liv. Folk tenker at kristne er bundet av mange regler og normer.
Trolsrud serverte oppskriften på å hjelpe folk bort fra en slik fordom.
– Vi må male et bilde av Gud og troen som er appellerende.
Det gjorde Trolsrud selv ved å vise hvordan livet med Jesus er et liv frigjort fra synden, slik Paulus nevner i Rom 6,22.23. Problemet med synd er ikke at Gud vil straffe oss.. Synden er i seg selv ødeleggende, mens Gud frigjør fra synden.
En heroinavhengig kan nok glede seg over å slippe straff for å ha brutt norsk lov, men det som virkelig vil være godt, er å bli frigjort fra heroinen.
– Synd er som en livsfarlig sykdom. Hvis vi ikke skjønner at synd er utrolig dårlig for oss, skjønner vi heller ikke hvor bra frigjøringen fra synd er.
Den unge mannen foran meg heter Emmanuel. Han er øverste leder for et av distriktene der ADRA har arbeid. – Fred, sier han. – Jeg bruker livet mitt til å arbeide for fred – og tjene menneskene her. Når vi har fred – kan vi oppnå alt. Med fred er alt mulig. Gode samarbeidsformer gir godt grunnlag for utvikling og vekst i et samfunn. I lokalsamfunnene i SørSudan samarbeider ADRA med både tradisjonelle ledere og andre oppnevnte eller valgte ledere.
Emmanuel forteller at han tidligere har arbeidet for parlamentet i hovedstaden, men at han hører hjemme her og vil jobbe for folket lokalt. Det er fredelig her nå, men det har ikke alltid vært slik. – Lederne i området har valgt å prioritere fredsarbeid.
Emmanuel jobber for fred ved å motarbeide ideen om hevn som løsning. – Tidligere fryktet folk å komme hit, for folket mitt ble sett på som voldelige. Vi hadde stadige kamper mellom nabofolkene, sier Emmanuel. – Men sånn kan vi ikke leve, sånn kan vi ikke ha det, sa jeg – og så satte vi i gang med fredsprosesser som i stor grad påvirker mulighetene for utdanning. Emmanuel er snart 40 år gammel og forteller at hans egen utdannelse for en stor del ble hindret av ufred. I fredeligere perioder gikk han på skolen, og fikk heldigvis fullføre utdanning delvis i Kenya og Uganda. I samtalen vil Emmanuel fremheve at ADRA støtter selv de mest sårbare menneskene, barn med funksjonsnedsettelser og ulike behov. Han setter pris på utdanning av lærere og rehabilitering av skoler og latriner. Særlig er det viktig at barna får mat på skolen gjennom samarbeidet med Verdens matvareprogram. Til slutt trekker han frem ADRAs motto: – Rettferdighet, omsorg og kjærlighet. – Sånn vil vi ha det, smiler han lunt.
Hjelpeaksjonen er en levende tradisjon i Adventistkirken. År etter år får vi lov til å være med i denne aksjonen for å lindre nød og fattigdom. Akkurat nå, mens du holder dette bladet i dine hender, er barn, ungdom og voksne ute og samler inn.
Kom og bli med du også!
Lag VENNSKAPSBÅND til barn i Sør-Sudan
Napim er flink til å lage ting med hendene sine. I hennes kultur er det svært vanlig med bånd og perler.
Dette kan du også være med på! Lag dine egne bånd, send dem til Gry i ADRA og så tar vi dem med oss til nye venner i Sør-Sudan!
AKSJONSKONTO: 3000.30.31000
Vipps til 19543 eller til ditt lokale ADRA-nummer (Søk ADRA+menighet eller menighetsskole)
KJERNEPERIODE HJELPEAKSJON 24. AUGUST – 28. SEPTEMBER
HER ER VERKTØYKASSEN MED RESSURSER:
«Barmhjertige er de som viser medlidenhet mot de fattige, de lidende og de undertrykte. Job sier: «For jeg berget den arme som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. Den som var sin undergang nær, velsignet meg, og enkens hjerte fikk jeg til å juble. Jeg kledde med i rettferdighet, og den oppslo sin bolig i meg: rettsinn har jeg som kappe og lue. Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.»
Når vi ber: «Gi oss i dag vårt daglige brød», ber vi ikke bare for oss selv, men også for andre. Vi erkjenner at det Gud gir oss, ikke bare er for oss. Gud betror oss det for at vi skal gi de sultne mat. I sin godhet har han sørget for de fattige.»
I Naturens tempel, Ellen White, s.30 og 112.
HJELPEAKSJON PÅ 1-2-3
1. Bøsseaksjon dør til dør
2. Oppfinnsom innsamling
2. Jeg gir selv (før jeg spør andre)
Her annonserer Strømmen menighet med Baklukeloppis 1. september!
Av Torbjørn Halvorsen
Den 20. juli 2022, fylte jeg 73 år og var frisk og i god form. Jeg hadde vært i Kirkenes et par uker før og hjulpet min gode venn Arne Christiansen med å rive alt inventar i en buss han hadde stående. Han hadde nettopp hatt hjerteinfarkt og kunne ikke gjøre dette selv.
Tilbake på hytta i Klubbukt, nøt min kone og jeg fine dager med litt multeplukking, og ellers slappet vi av og koste oss. Søndag morgen, den 24. juli, skulle jeg henge opp buksa mi som jeg hadde brukt på sabbaten. Da skjedde noe jeg aldri hadde kjent før. Det var som om en kniv skar meg i brystet, rett under brystbenet. Jeg fortalte det til min kone og gikk og satte meg på stua. Smerten ble ikke borte, og hun foreslo at vi skulle ringe 113, men jeg drøyde det litt. Men vi kontaktet etter hvert 113, jeg startet med blodfortynnende, og sykebil ble sendt ut til meg. De fraktet meg til Hammerfest sykehus, hvor behandlingen fortsatte. Jeg fikk morfin for smertene og det lindret, men jeg ble ikke bedre, snarere verre. Mandag ble jeg transportert med ambulansefly til Tromsø og UNN. Her ble jeg lagt på intensiv og ble bare dårligere og dårligere. Etter hvert fant de ut at dette ikke kunne være hjerteinfarkt, så det ble rekvirert CT, og der så de at pulsåren hadde en ganske stor lekkasje. Etter denne nye kunnskapen drøftet legene ved flere anledninger hva de skulle gjøre: ville jeg overleve en operasjon, eller ville jeg forblø og dø? De bestemte seg for å operere og
Vitnesbyrd fra det uberegnelige livet.
reparere pulsåren. Men blødningen ville ikke stanse, så jeg ble operert to ganger til med korte mellomrom. Under en av disse operasjonene fikk jeg i tillegg et hjerneslag, så jeg ble lammet på venstre side.
Jeg ble lagt i kunstig koma og lå slik i 15 dager før de fikk meg så stabil at de kunne begynne å vekke meg. Etter at de hadde fått meg våken, begynte den store jobben å komme seg tilbake til livet. Jeg hadde hele familien min rundt meg, og de oppmuntret meg og mente jeg hadde gode forutsetninger for å bli frisk igjen, jeg takker Gud for en god kone, optimistiske barn og svigerbarn. Jeg kan ikke takke dere nok.
På denne tiden hadde jeg begynt å
trappe ned morfindosen, og jeg fikk flere mareritt, eller kanskje jeg skal kalle det hallusinasjoner.
Da jeg våknet, hadde jeg som nevnt, lammelse på venstre side både i arm og ben, samt at jeg fikk svelglammelse. Der jeg så lå og strevde med egne tanker om livet, ba jeg til Gud og spurte om hvorfor han hadde spart livet mitt. Jeg fikk umiddelbart svar at han hadde bruk for meg i sitt verk. Da forsto jeg at Gud hadde en plan som jeg ikke kjente til. Jeg fikk min datter Miriam til å kontakte Tom Angelsen som kom og besøkte meg, og jeg ba om at han måtte be menigheten i Norge om å være med og be for meg.
Da forsto jeg at Gud hadde en plan som jeg ikke kjente til.
Derfor ønsker jeg å takke, først og fremst Gud for hans helbredelse, dernest takker jeg Gud for at han har gitt menneskene (legene) så stor kunnskap og dyktighet at de kan gjøre mirakler i et menneskets liv. Og ikke minst må jeg takke alle dere som har bedt for meg slik at jeg i dag kan være med i Guds verk på nytt og gjøre min lille tjeneste. Visshet om at jeg ble bedt for styrket meg til å bruke alle krefter på å ta livet tilbake.
I dag kan jeg bruke både ben og armer, jeg kan spise normalt og kan gjøre det meste som jeg kunne før. SÅ DERSOM DU IKKE TROR DET …. GUD HØRER BØNN OG UTFØRER MIRAKLER I DAG SOM FØR.
Så var vi der igjen. I overgangen fra vår til sommer, hvor sol og varme får tilværelsen til å virke lysere og mer lovende enn i resten av året. Eksamensperioden og presset der er tilbakelagt, ferien står for døren. Og midt oppe i dette skal vi altså si farvel til 13 års skolegang på TVS og til mange av våre (med)elever. Vi håper det som egentlig sies er «på gjensyn».
Mange følelser er involvert: lettelse, glede! Feriefølelsen, spenning og forventninger til alt det nye som venter «der ute». Men også vemod over alt som legges bak en, det kjente, møtepunktene i løpet av dagen som blir borte. Også elevene som blir igjen, de ansatte og lærerne kjenner på dette.
Alt dette møtes på avslutningsdagen. Hvert år. Også i år. Rammen er den samme hvert år, med høytidelig seremoni i aulaen, etterfulgt av fotografering ute, og til slutt middag i spisesalen. Men hvert år er like viktig, for det er nye hedersgjester hver gang. Og de er spesielle, unike, har spilt en viktig rolle i skolens miljø, vil bli savnet og ønskes velkommen tilbake på besøk og jubileer og kanskje en gang i fremtiden, på avslutninger med egne barn?!
Takk til hver og én av dere! Dere har vært en del av TVS og har dermed satt deres preg på miljøet her, med deres solskinn og latter, utfordringer og innfall, innsats og energi. Vi skal ikke se på avslutningen som en slutt, men som en ny begynnelse. Det blir spennende, vi gleder oss til å høre fra dere i fremtiden.
Vi sees!
I juni var første og andreklassingene på tur til Mustadkroken, en staselig DNT tømmerhytte på Sollihøgda med overnattingsplass til 30 personer. Klassene dro hver sin gang, og for begge gruppene ble det greit vær – det regnet i hvert fall ikke! Noe som
er viktig for de fleste når man skal ut på tur.
Det var aktiviteter både ute og inne, alle var med, og stemningen ble også deretter. To fine gjenger hadde det hyggelig sammen, og de fikk en fin og sammensveisende opplevelse på tampen av skoleåret. Dette ga mersmak!
En herlig tradisjon: siste dag på skolen, alle er ute, alle er med, alle får pizza og alle er klare for sommerferie. Et siste teamwork før man takker for seg for dette skoleåret. Som vanlig sto Ketil i bresjen for aktivitetene, og gjennomføringen gikk som vanlig
knirkefritt med lærere som så til at alt gikk riktig for seg på postene. Memoreringsoppgave, balansering, koordinering, presisjon og mye annet sto på undermenyen for oppgavene. En livlig dag med god stemning på skolen.
Vi er jammen heldige i språkfag! Vi kan nemlig lage mat og samtidig jobbe med kompetansemål! Elevene ble hentet med minibuss en dag i juni, og ble kjørt hjem til tysklærer Gullveig Guleng, der de overtok kjøkkenet. Elevene fulgte oppskrifter på tysk, og vi fikk en læringsøkt i kulturkunnskap med matretter fra både Tyskland, Østerrike og Sveits! På menyen sto Rösti fra Sveits, selvplukket salat med gresskarfrøolje fra Østerrike, Krapfen (berlinerboller) fra Tyskland og Sachertorte fra Østerrike. Helena i 1STA sier: «Jeg synes det var en veldig bra tysktime. Det var veldig gøy å lage mat, og jeg koste meg. Maten ble også veldig god.» Og Estera i 2STA sier ”Jeg syntes det var både gøy og spennende å prøve ut tyske matretter. Vi lagde masse godt, min favoritt var Krapfen.”
FOR 1964-, 1974-, 1984-, 1994-, 1999-, 2004- OG 2014-KULLENE
Vi gleder oss til årets jubileumsfeiring for 4-kullene og 25 års jubileumskullet på TVS
LØRDAG 21. SEPTEMBER!
Meld deg på via TVS’ hjemmeside: www.tyrifjord.vgs.no
Velg «Om oss» – undermeny «Jubileum» – gå inn på «read more» – deretter «meld på her».
Jubileet blir mer vellykket jo flere fra ditt kull som deltar. Derfor vil vi oppfordre deg til å kontakte dine klassekamerater og spre nyheten til dem.
Kontakt oss på post@tyrifjord.vgs.no eller på telefon: 32 16 26 00 hvis du ønsker å få tilsendt klasseliste.
Frist for påmelding er 11. september.
Program for dagen:
Kl. 10.30 Sabbatsskole
Kl. 11.45 Festgudstjeneste
Kl. 13.00 Lunsj
Kl. 15.00 Velkomsthilsen og offisiell åpning av jubileet.
De forskjellige klassene går til egne lokaler for mimring og samvær
Kl. 18.00 Bankett
VELKOMMEN!
Elbjørg har trukket seg tilbake fra yrkeslivet. Vi markerte avslutningen på personalets sommeravslutning. Der holdt Nina en tale som gjengis her. Siden avgangselevenes avslutning var den siste anledningen hun dirigerte koret, gikk vi litt utenom programmet og overrakte hilsen og blomster til Elbjørg der også.
Kjære Elbjørg
Du går over i pensjonistenes rekker etter 20 år på TVS. Da passer det godt med et tilbakeblikk på det du har gjort for elever, foreldre, medarbeidere og andre på denne skolen. Det er ikke helt lett for meg (Nina, red.anm.), for jeg har bare jobbet her i 10 måneder, så jeg håper du kan bære over med meg dersom jeg ikke har fått med meg alt!
Som vi alle vet, elsker du musikk, og når du får jobbe med kor og orkester, er du i ditt ess. Du har en dedikasjon, kjærlighet og tålmodighet når det gjelder opplæring i musikk som få har. Og når du er musikkansvarlig eller dirigenten er alle detaljer på plass og det er kvalitet med stor «K».
Ingen som har opplevd musikalene du har hatt ansvaret for på TVS, vil glemme dem. Kostymer, drama, sang og musikk: Alt stemte. Jeg tror også at elevene som var med på musikalene, har fått en erfaring og gode minner som betyr noe for dem resten av livet.
Ikke bare elevene i musikalene, men også musikkelevene og kormedlemmene i skolekoret og Sananina, har med seg god lærdom og gode minner fra TVS på
Høsten 2016 var det et lite filmklipp av svenske Tove som gikk viralt. Tove var ferdig med barnehagen og skulle starte på skolen. Da NRK omtalte filmklippet skrev de at Tove gruet seg til livet. Hun sa følgende: «Varför går man på dagis och skola och universitet og högstadiet och jobbar hela livet? Du får aldeles inte vara i fred nån gång!»
Et nytt skoleår er i gang på
grunn av din innsats. Musikkelever og korene har ikke bare sunget på TVS, de har også vært på turer du har planlagt. Og jeg har hørt at du er en usedvanlig god turleder. Det må være moro for deg å tenke på at flere av elevene dine har fått et yrke der de lever av musikk.
Jeg håper at det også er hyggelig for deg å tenke på at flygelet i aulaen, har vi blant annet takket være deg. Du var pådriver for et nytt flygel, og du var med på å bestemme hvilket instrument skolen skulle kjøpe inn.
Du kommer fra en musikkfamilie, og gjennom arbeidet ditt på TVS, har du videreført en stor arv. En arv som ikke bare handler om musikk, men også kristen musikk og kjærlighet til Jesus. Takk for alt du har bidratt med. Takk for alt arbeid i løpet av kvelder, ettermiddager, helger og i vanlig arbeidstid. Takk også for at du valgte å fortsette hos oss da det ble dårligere tider og du måtte jobbe mindre med det du elsker og også undervise i andre fag enn musikk. Og takk for alt du har bidratt med som jeg ikke har nevnt.
Det som er så fint med TVS, det er at et farvel, aldri er endelig. Vi håper vi får seg deg på skolen i mange sammenhenger fortsatt. Kanskje du kan være vikar, kanskje du bidrar med noe i menigheten som vi har glede av, eller kanskje du vil gjøre noe som frivillig. Eller kanskje du bare kommer innom og besøker oss. Uansett: Vi ses, både her og der. Du vil alltid være en del av TVSstaben.
Hilsen TVS
TVS. Det er alltid spennende fordi det kommer nye elever som har med seg nye tanker og ideer som bidrar til aktiviteter og ny spennende dynamikk i ungdomsgruppa. På TVS ønsker vi å bidra til at elevene skal glede seg til livet. Vi tror at visjonen om tro, samhold og læring kan bidra til dyp og varig mening i livet, som igjen bidrar til livsmestring og lykke.
Velkommen til nye og gamle elever, og velkommen til meningsfull undervisning og morsomme aktiviteter på skole, i fritid og i menigheten.
Nina Myrdal, rektor
For barna har vi Sølvebøkene som på en festlig måte tar opp alvorlige tema om helse og sykdom som vil kunne hjelpe barn i møte med sykdom og helsevesenet.
Margareth Anker / Ill. Asbjørn Tønnesen
Sølve Fiskesprett
Sølve sykler fortere enn nordavinden og svømmer om kapp med fiskene selv om han er et hjertebarn. Naturen er den gøyeste lekeplassen som finnes, synes Sølve. Der kan han være aktiv når ingen ser han, men én dag skjer det noe fryktelig og Sølve må på sykehuset.
INNBUNDET • ISBN 978-82-7007-482-2
52 SIDER • VARENR. 3497
(Før kr 398)
Varenr. 3533
Sølve Fiskesprett & Olivia Bomullsdott
Hjertebarnet Sølve Fiskesprett faller pladask inn i vennskapet med Olivia Bomullsdott i jakten på faretruende flammer. Hun er et bybarn fra London, lubben og klumsete. Gjennom vennskapet med Sølve Fiskesprett lærer hun matvett, blir venn med naturen og utforsker underjordiske bunkere fra krigen.
INNBUNDET • ISBN 978-82-7007-495-2
52 SIDER • VARENR. 3508
Det er stadig behov for en gave til en eller annen anledning. Vi har i mange år produsert og solgt flotte natur- og reisebøker som egner seg til salongbordet og vil bli verdsatt som gave. Vi har et lite restlager av noen slike bøker som vi nå tilbyr til en rimelig penge.
Bowden, Hicks, Shippen Southeast Asia
En flott innføring i historie, kultur og severdigheter. (Før kr 429)
INNBUNDET
ISBN 978-82-7007-446-4
500 SIDER • VARENR. 3465
Romantic and dream vacations
Drøm deg bort til berømte steder og godt bevarte hemmeligheter. (Før kr 299)
INNBUNDET
ISBN: 978-82-7007-428-0
272 SIDER • VARENR. 3450
Alexander Myklebust Glimt av Norge
En samling stemningsfulle skildringer fra vårt langstrakte land. (Før kr 448)
INNBUNDET
ISBN 978-82-7007-405-1
256 SIDER • VARENR. 3433
Places to visit before they disappear
Moder jord lider og trenger å beskyttes for framtiden. Engelsk tekst. (Før kr 429)
INNBUNDET
ISBN 978-82-7007-468-6
272 SIDER • VARENR 3477
Tom Schandy
Det ville Sør-Amerika
Sør-Amerika – Et fantastisk kontinent. Et praktverk til glede for hele familien. (Før kr 199)
INNBUNDET
ISBN 978-82-7007-353-5
221 SIDER • VARENR. 3401
Tom Schandy
Det ville Afrika
En bok om naturen, dyrene og eksotiske folkeslag. For hele familien. (Før kr 392)
INNBUNDET
ISBN 82-7007-236-1
226 SIDER • VARENR. 3266
Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).
Besøksadresse: Røyseveien 41, 3530 Røyse
Lars Dorland innsatt med nasjonal fullmakt.
Av Tor Tjeransen og Vidar Hovden
Helgen 7. 8. juni var det årsmøte for VND i Sandnes og Stavanger. Fredagskvelden var samlingen i Sandnes Adventistkirke, og på sabbaten møttes vi i Stavanger Adventistkirke. Helgens taler var Patrick Johnson, for tiden avdelingsleder i TED. Den overordnede tittelen for talene hans, som også er tittelen på boka han har gitt ut i det siste, var «Kjærligheten slår tilbake». Både boka og talene handler om de tre englers budskap. Han viser hvordan budskapet om dommen er gode nyheter og at Gud er en kjærlighetens Gud – også i en vanskelig tekst som Åpenbaringen 14,6 12. Budskapet syntes å engasjere og inspirere tilhørerne.
Det ble en engasjerende og dyptpløyende samtale med ungdommene.
Barneprogrammet ble ledet av pastor Arne Bredesen og ungdomsprogrammet av pastorene Kristoffer Thunem og Camilla Gustafsson. Programmene var varierte og interaktive, med bl.a. sporløyper i nærområdet. På kvelden hadde ungdommene Q&A. De kunne spørre om hva de enn lurte på til et panel bestående av Heidi Ranvik Jensen (psykiater), Malin Andersen (ungdom) og Vidar Hovden (pastor). Det ble en engasjerende og dyptpløyende samtale med ungdommene om alt fra sex til hvem vi beundrer i livet.
INNSETTELSE
På gudstjenesten i Stavanger Adventistkirke, ble også pastor Lars Dorland innsatt med nasjonale fullmakter. Seremonien med forbønn og håndspåleggelse ble gjennomført av unionens leder, Victor Marley, organisasjonssekretær, Marianne Dyrud, leder for pastoravdelingen, Vidar Hovden, og leder for Vestnorsk distrikt, Øyvind Gjengstø.
Pastor Lars Dorland har hatt ansvar for SørKarmøy og Haugesund menigheter siden 2017. Lars har i flere år gjort seg bemerket som en dyktig underviser, som alltid har friske og engasjerende utleggelser av Bibelen. Han er født og oppvokst i Danmark og tok sin teologiske utdannelse ved Newbold College. I tillegg til sin teologiske utdannelse, har Dorland også tatt bachelorprogrammet i retorikk med spesialisering i medievitenskap ved universitetet i Bergen. Han er gift med Serina, som er psykolog. Sammen har de barna Emily (4 år) og Linnea (1 år).
– Det er kjekt å få lov å være pastor, sier Dorland, som til tider blir helt forundret over privilegiet det er å være pastor. – Tenk at man kan få lønn for å snakke med folk om Jesus og Bibelen hver dag. Jeg ser frem til å fortsette som pastor for menighetene i SørKarmøy og Haugesund og til å være involvert i ulike kreative prosjekter. Jeg er spent på å se hvordan Gud ellers ønsker å bruke meg og mine evner.
Dorland har allerede brukt sine evner godt. Våren 2020 begynte Dorland å lage podcasten «Jesus er Konge» for å nå ut til et
større publikum under pandemien. I 2023 ble noen av tankene fra podcastene til boken Jesus er Konge, utgitt på Norsk Bokforlag.
– Det er kjekt å få lov å være pastor, sier Dorland,
Når Adventistkirken i Norge gir en pastor nasjonal fullmakt, er det en bekreftelse på pastorens kall og tjeneste. I forbindelse med innsettelsen, får pastoren vigselsrett og kan fungere i alle kapasiteter innenfor kirken.
Adventistkirken i Norge behandler alle pastoralt ansatte likt, med like rettigheter. Internasjonalt er det ikke slik, men i Norge besluttet unionens styre i 2015 å sørge for lik behandling og like rettigheter til alle pastoralt ansatte. En pastoralt ansatt får i utgangspunktet fullmakt til å arbeide lokalt i sitt tildelte geografiske område. Nasjonal fullmakt gis etter flere års tjeneste og er en tillitserklæring fra kirkens side.
Varmt fellesskap tross kaldt vær under ØNDs årsmøte.
Av Atle Haugen og Tor Tjeransen
«Jeg vil gå – med Jesu kjærlighet til verden» var tittelen på årsmøtet i Østnorsk distrikt på TVS 7. 8. juni. Tittelen kunne godt ha fått et tillegg: «Også på kort varsel.» Hovedtaler, David Asscherick, måtte nemlig melde sykdomsforfall, og villige vikarer måtte trå til. Så Tor Tjeransen innledet årsmøtet fredag kveld, distriktsleder Claes Lundström tok selv gudstjenestetalen mens David Pel satte punktum for det hele lørdag kveld med en fengende tale om Åndens gaver og Åndens frukter. Det åndelige innholdet var derfor tatt godt vare på. Ellers fikk vi som vanlig et variert tilbud av musikalske krefter, og i teltet på plenen var det full fart på Barnas supersabbat i regi av SABU.
Men en ting ble mye tydeligere enn før på denne samlingen: Vi er blitt en multikulturell menighet. Medlemmer med annen kulturell bakgrunn fra Ulsrud og Betel i Oslo og andre menigheter, møtte tallrikt opp, og de satte sitt tydelige preg på den store forsamlingen som alt i alt utgjorde nærmere 1000 personer. Aula og gymsal på TVS var fylt til siste stol helt bakerst i salen. Selv til siste møtet lørdag
Barnas supersabbat i regi av SABU, er et populært tiltak.
Foto: Atle Haugen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)
kveld var det godt over 200 personer igjen. Tjeransen snakket om at Jesus pålegger oss å elske andre. Det er kjærlighetens imperativ. Under talen sabbats morgen var tittelen på Lundströms tale «Min identitet – Mitt oppdrag». Han tok utgangspunkt i 1. Peter 2 der det snakkes om at Jesu følgere skal være levende steiner som bygges opp til et åndelig hus. Oppdraget vi kristne får fra Jesus, er
Aulaen var fylt til bristepunktet under gudstjenesten på årsmøtet.
Foto: Atle Haugen/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)
tydelig forklart i 1. Peter 2,9: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk,
Vi er blitt en multikulturell menighet.
han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.» Som Abraham er vi satt i verden for å være til velsignelse. Slik går vi med Jesu kjærlighet til verden.
Sabbats ettermiddag fikk vi være med på en konsert Elbjørg Keyn Lundström hadde satt sammen. Menigheten er velsignet med musikalske talenter.
Daniel Pel talte ved kveldsmøtet. På engasjerende vis tok han forsamlingen med på et studium av Efeserbrevet kapittel fire. Han snakket om at det er en forutsetning å ta imot Åndens frukt (Gal 5) for å ta imot Åndens gave. Han understreket av vi som kristne utrustes av Ånden for å nå ut til verden med Guds kjærlighet.
Av Torben Bergland, psykiater
”Jeg vil bare være et helt vanlig menneske!”
Ordene kom bestemt og tydelig fra min fire år gamle niese. Vi, onklene hennes, en teolog og en lege, spurte om hennes ambisjoner og planer i livet. Vi ble forbløffet over dette svaret. Bare et vanlig menneske, er det noe å strekke seg etter? Ønsker man ikke å være noe spesielt, eksepsjonelt, best på noe, fantastisk på en eller annen måte?
Burde man ikke i det minste forsøke å være bedre enn og over sine jevnaldrende? Bare vanlig – det er så blottet for narsissisme!
EKSTREMISME BLIR MAINSTREAM
Vår verden i dag ser ut til å bevege seg raskt bort fra det vanlige. Polariseringen skjer overalt, særlig i politikken, med en forbløffende hastighet og intensitet. Det som tidligere var marginalt og ekstremt, er i ferd med å bli den ledende retningen. Men i stedet for én felles strøm, er det minst to sterke motstrømmer som fører oss langt bort fra dem som blir ført med den andre strømmen. Så langt unna at selv om vi befinner oss på samme sted, lever vi ikke i samme virkelighet.
De moderate, som tidligere bidro til stabilitet gjennom sin vilje til dialog, forhandling og kompromiss på en ansvarlig og respektfull måte, er i ferd med å dø ut.
De som er igjen, gir sjelden lyd fra seg, og hvis de gjør det, blir de ikke hørt. Noen har gitt opp, og andre har blitt brakt til taushet, satt på sidelinjen eller eliminert.
Så, min kjære niese, du kommer ingen vei i verden i dag ved å være vanlig og moderat. Bli en ekstremist i stedet! Det er veien å gå hvis du vil bli en suksess definert som mektig, berømt eller rik, helst alle tre.
Det er mange måter å bli ekstremist på, men du bør velge politikkens eller religionens arenaer hvis du vil nå høyt. Og enda bedre, slå sammen og bland de to. Når den ene infiltrerer den andre, har du den mest lovende arenaen for overherredømme.
Å bli ekstremist kan høres ut som noe som krever intensjon og hardt arbeid, men det er ikke tilfelle. Ekstremisme kommer naturlig, kan det virke som. Mange driver lett og uanstrengt inn i ekstremisme, og når de blir fanget opp av en slik strøm, kan den føre dem svært langt. Etter hvert som
de driver vekk, og styrken i en eventuell motstrøm svekkes, blir de som regel mer dedikerte og nidkjære. Jo renere og mer ufortynnet din egen strøm er, desto raskere og dypere vil du bli ført inn i ekstremisme. Å holde seg unna ekstremisme derimot, er det som krever intensjonalitet og innsats.
HVA EKSTREMISTER ER
Det finnes mange typer ekstremister, men under overflaten er de overraskende like. De kan være svært forskjellige i tro og praksis, men hvordan de føler, tenker, handler og forholder seg til andre, er stort sett likt, avhengig av hvor de befinner seg på spekteret av ekstremisme. Derfor bør du ikke bli overrasket hvis du ser noen som går fra en form for ekstremisme til en annen. Det er lettere enn det kan virke som, siden de underliggende behovene og motivasjonene er så like. Under overflaten finner man ofte et ønske om å bekrefte en følelse av overlegenhet eller å flykte fra en følelse av underlegenhet. Dette er typiske utslag av narsissisme, der trangen til overlegenhet er et forsvar mot frykten for underlegenhet.
Ekstremister anerkjenner ikke hvor vanlige vi alle er, og at vi kan ha et fellesskap til tross for ulikheter i tro og praksis. De oppfatter mangfold som en trussel mot sin egen eksistens. De vil at alle skal være som dem selv. Det er ikke helt riktig. De foretrekker å se andre som mindreverdige, til og med andre ekstremister.
LIVET SOM EKSTREMIST
Det er lett å bli ekstremist, men det er vanskelig å leve som ekstremist. De definerer
så snevert hvordan de selv og andre skal tenke og handle at ingen er i stand til å etterleve det perfekt. I diskrepansen mellom det de proklamerer og utgir seg for å være, og det de faktisk er, oppstår det bekymring og stress for å bli avslørt, og de lyver for seg selv og andre for å dekke over gapet. De fornekter delvis skyldfølelsen og skammen de føler over å være ”falske”. Resten projiserer de over på andre. De kan konsekvent, uten bevis, anklage andre, særlig dem de definerer som sine fiender, for de ”syndene” de selv er skyldige i. Når jeg møter en ekstremist som er besatt av en eller annen synd eller feil hos andre, lurer jeg på hva de selv bekjemper eller dekker over. Selv om de vanligvis er kritiske og harde mot alle, ofte spesielt sin nærmeste familie, er de noen ganger utrolig tolerante overfor ondskap som begås av deres allierte.
Så, kjære niese, som du sikkert har skjønt nå, er ekstremisters liv psykologisk, moralsk og relasjonelt sett vanligvis ganske rotete. Å være vanlig er den beste veien å gå hvis du vil ha fred, lykke og ekte kjærlighet. Men hvis du ombestemmer deg og bestemmer deg for å jakte på makt, berømmelse og rikdom, så finn en sterk strøm av ekstremisme og la deg bli revet med.
SELVTEST FOR EKSTREMISME
Hvis du går for ekstremisme, vil jeg dele en selvtest for ekstremisme med deg. Bruk den for å se hvordan du ligger an. Dette er holdningene, overbevisningene og atferden du må kultivere hvis du skal bli en ekte ekstremist. Husk at det er overherredømme du egentlig er ute etter. Ideologien er sekundær, et middel til å oppnå og fremstille overherredømme. Hos ekstremister er ”selvet” noen ganger den eneste synlige ideologien. Men selvfølgelig skal man få det til å se ut som om det er ideologi det dreier seg om. Det var Lucifers strategi i himmelen, og den fungerer fortsatt overraskende godt.
Du bør begynne med de egenskapene som er listet opp først, og deretter bygge trinn for trinn. Med mindre du har lagt et solid grunnlag ved å ta de første skrittene mot ekstremisme, vil du sannsynligvis ikke mestre de avanserte. Men som jeg
allerede har sagt, kommer mange av disse egenskapene helt naturlig for oss som mennesker. Jo mer du har av dem, desto lettere vil det være å utvikle de andre.
HVA EKSTREMISME FØRER TIL
Resultatet av ekstremisme har vi sett igjen og igjen gjennom historien. Det er den samme gamle historien. Ekstremister, politiske eller religiøse, bærer frukter på det samme gamle treet.
Til syvende og sist råtner de etter hvert som de modnes. Det apostelen Paulus kalte ”kjødets gjerninger” (Gal 5,19 ESV), ser vi ofte hos ekstremister: ”seksuell umoral, urenhet, sanselighet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinneanfall, rivalisering, uenighet, splittelse, misunnelse, drukkenskap, orgier og slike ting” (Gal 5,1921 ESV). Siden det finnes mange typer ekstremister, er det lite sannsynlig at du vil finne alle synder representert i hver eneste ekstremist, men du vil finne noen. Noen ganger tolererer vi og overser de midterste på Paulus’ liste, men de er alle frukter av det samme treet. Etter hvert som ekstremismen modnes, avslører den sjelden sine synder. Jesus sa at ”et dårlig tre bærer dårlig frukt”, og fortsatte: ”Et dårlig tre kan heller ikke bære god frukt” (Matt 7,1718). Så hvis fruktene er dårlige, vet vi at treet er dårlig.
HVA DET Å VÆRE VANLIG FØRER TIL
Så, min kjære niese, hvis du holder deg til å være vanlig og forblir ydmyk og ærlig, kan Ånden være med og i deg. Da vil fruktene dine vokse på et annet tre. I sitt brev til Galaterne listet Paulus opp fruktene fra Åndens tre: ”kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, mildhet, selvbeherskelse” (Gal 5,2223 ESV). Som du ser, står ikke overherredømme gjennom makt, berømmelse og rikdom oppført der. Jeg blir glad når jeg ser at Åndens gode frukter vokser i livet ditt mer enn et tiår etter den ”jeg vil bare være en vanlig person”samtalen.
FOREBYGGING AV EKSTREMISME
Og, kjære leser, hvis du har mistet appetitten på ekstremisme og ønsker å forhindre det hos deg selv og i din gruppe, så lytt til Åndens råd gjennom apostelen Paulus: ”La ingenting skje på grunn av selvisk ærgjerrighet eller innbilskhet, men la hver enkelt i ydmykhet anse andre for å være bedre enn seg selv” (Fil 2,3). Det Paulus skriver og oppfordrer til i brevet til Filipperne, står i motsetning til enhver ekstremistisk overlegenhetstankegang.
Svar «Ja» eller «Nei» på disse spørsmålene. Tell til slutt opp hvor mange «Ja» og hvor mange «Nei» du har notert deg.
Oss-mot-dem-mentalitet: Tenker du ofte i termer av ”oss” (folk som er som deg og deler dine overbevisninger) versus ”dem” (folk som ikke er som deg og ikke deler din tro)?
Rekruttering: Søker du aktivt å spre dine synspunkter, overbevisninger og praksis med den hensikt å få andre til å ta den i bruk? Ja/Nei
Sikkerhet: Foretrekker du klarhet fremfor nyanser, danner du deg raskt faste meninger og overbevisninger om de fleste ting i livet, og føler deg trygg på å kategorisere dem som enten bra eller dårlig, rett eller galt? Ja/Nei
Bekreftelsesskjevhet: Får du primært informasjon fra kilder som støtter og forsterker dine eller gruppens overbevisninger? Ja/Nei
Dogmatisme: Mener du at dine eller din gruppes synspunkter og overbevisninger er absolutt og utvilsomt sant?
Ja/Nei
Isolasjonisme: Unngår du og fraråder du å samhandle med eller lytte til mennesker eller kilder som har en annen tro og praksis enn deg eller din gruppe? Ja/Nei
Overlegenhetstenkning: Tror du at du eller din gruppe er bedre enn andre på grunn av hva du er, gjør eller tror på? Ja/Nei
Identifisering av fiender: Har du en klar forståelse av hvem i og utenfor gruppen du kan stole på, og hvem som utgjør en trussel mot dine interesser, tro og eksistens? Ja/Nei
Konspirasjonstankegang: Tror du at visse personer, grupper eller institusjoner planlegger i hemmelighet og med ondskap mot deg, din gruppe eller andre? Ja/Nei
Propaganda: Sprer du strategisk informasjon om deg og din gruppe med den hensikt å fremme dine interesser i stedet for å være nøyaktig og gi en sannferdig gjengivelse av en nyansert virkelighet? Ja/Nei
Obskurantisme: Ignorerer, avviser, skjuler eller angriper du informasjon som motbeviser dine overbevisninger eller kritiserer dine handlinger? Ja/Nei
Dehumanisering: Anser du dem som er vesentlig forskjellige fra deg eller gruppen din, for å være mindre dyktige og mindreverdige eller iboende onde? Ja/Nei
Gaslighting: Forsøker du strategisk å få folk til å mistro sine sanser, fornuft og minner hvis disse strider mot den versjonen av virkeligheten du foretrekker de skal ha og tro på? Ja/Nei
Autoritarisme: Hvis du har makten, er du villig til å påtvinge din vilje mot interessene og frihetene til dem som skiller seg vesentlig fra deg når det gjelder egenskaper, tro eller praksis? Ja/Nei
Poengsum totalt: Ja _____ Nei _____
TOLKNING
2 eller mindre ”Ja”: Lav risiko; vil sannsynligvis tolerere ulike synspunkter og perspektiver.
3-4 ”Ja”: Moderat risiko; vurder å reflektere over balansen og åpenheten i dine holdninger og interaksjoner.
5-7 ”Ja”: Høy risiko; betydelig potensial for ekstremistiske tendenser. Reflekter grundig og vurder å søke ulike perspektiver eller profesjonell veiledning. 8 eller flere ”Ja”: Svært høy risiko; sterke indikasjoner på ekstremistisk tenkning. Det er avgjørende å søke profesjonell hjelp og engasjere seg i et bredere spekter av synspunkter.
*Denne selvtesten er fagfellevurdert, men er ikke vitenskapelig validert.
Det finnes ingen overlegenhet av kjønn, rase, nasjon, religion eller noe som helst. Et menneske bør aldri hevde overlegenhet over et annet.
Kristus kom som alles tjener, ikke som hersker. Da disiplene kranglet om hvem
som var den største, irettesatte han dem og sa: ”Men jeg er blant dere som den som tjener.” (Luk 22,27). Han som var over oss, tok en posisjon under oss slik at han kunne Fotrsetter på neste side
Fra forrige side
være sammen med oss som en av oss. Det var inkarnasjonen. ”Dere må ha den samme holdningen som Kristus Jesus hadde” (Fil 2,5 NLT), sa Paulus. ”Selv om han var Gud, tenkte han ikke på likhet med Gud som noe å klamre seg til. I stedet ga han avkall på
sine guddommelige privilegier; han inntok en slaves ydmyke stilling og ble født som et menneske” (Fil 2,67 NLT).
Hvor forskjellig fra Lucifer, som sa: ”Jeg vil klatre opp til de høyeste himler og være som den Høyeste” (Jes 14,13). Men djevelens skjebne vil være skjebnen til enhver overhersker: ”I stedet skal du føres ned til de dødes
sted, ned til de dypeste dyp” (Jes 14,14 NLT). Hvis du vil være ekstremist, vær som djevelen. Hvis du vil være som Kristus, så la ekstremismen være langt borte fra deg. Foran Gud er vi alle like. Det finnes ingen eller ingenting som er høyere enn Gud. Så det finnes ingen begrunnelse for ekstremisme.
Av Linndis Rasmussen
«Tusen takk for hjertevarmen! For evnen til å gi glede og trøst! Takk for dagens utflukt! For det faktum at dere er i stand til å skape en aura av vennskap, gjensidig forståelse og respekt for hverandre (selv med mennesker av forskjellige nasjonaliteter).»
Her brukte vår ukrainske venn googletranslate for å få delt det hun hadde på hjertet. Men hun lærer norsk, litt mer hver gang vi møtes, mer og mer etter hvert som hun blir tryggere og kan slappe mer av.
Som sommeravslutning for språkkaféen i Mysen, arrangerte vi 22. juni en utflukt til Nasjonalmuseet i Oslo. Til sammen var vi 56 personer, både ungdommer, godt voksne og familier med små barn. Vi leide en turbuss, og det ble en riktig fin dag med sol, kunstinntrykk og tverrkulturelt fellesskap.
Språkkaféen i Mysen har vært i gang i nesten to år nå. Høsten 2022 hadde menigheten offentlige møter, og vi oppdaget at noen av dem som kom, ikke snakket norsk. De hadde fått invitasjon fra elever fra Matteson misjonsskole, men forstod ikke helt hva de kom til. De var imidlertid veldig glade for å møte folk, og vi så at nå var tiden inne for å gjøre noe med ideen som vi hadde hatt i
bakhodet en stund – å tilby nye landsmenn et fellesskap rundt språktrening. Vi opplever språkkafékonseptet som utmerket med tanke på å hjelpe personer som er ny i Norge til å bli integrert i samfunnet, med mulighet til å knytte bånd og finne nye venner og til og med oppleve et menighetsfelleskap.
At Matteson misjonsskole allerede er et internasjonalt fellesskap, styrker språkkaféen vår som en arena for språklæring og vennskap på tvers av språk og kulturer. Etter at Adventistkirken ble rammet av brann og ikke mulig å bruke på flere måneder, har vi invitert til språkkafé i Granheimstiftelsens lokaler, der misjonsskolen holder til. Siden Granheim ikke har like sentral plassering som kirken, har det vært nødvendig med mer organisering i forhold til transporthjelp, men folk har villig meldt seg på, og det har vært riktig hyggelig å møtes i skolehjemmet.
Flere norske fra menigheten og ellers i nærmiljøet deltar, og vi deler opp i mindre grupper, der hver enkelt kan lære på den måten de trives med. Noen foretrekker gruppeundervisning, andre setter pris på entilenhjelp med løsning av oppgaver. En gruppe pleier å bruke språkspill, en annen tar utgangspunktet i en bok. De som er på mer viderekommende nivå, snakker fritt
sammen, eventuelt ved hjelp av samtalekort.
Det første året hadde vi en fin, liten gruppe som møttes. Sist høst valgte vi å gjøre mer reklame for tilbudet og også utvide til å ha en barnevennlig gruppe. Vi merket stor økning i responsen, og til sammen har vi hatt omkring 140 forskjellige personer innom. En del kommer sporadisk, mens andre kommer jevnlig. Den største språkgruppen er ukrainere, men en lang rekke andre nasjonaliteter er også representert.
Det første undervisningsmaterialet vi brukte, var laget av ADRA Norge, og siden vi allerede var i gang, valgte vi å opprette et ADRA lokallag i Mysen. Forbindelsen med ADRA var spesielt interessant da to av våre nye deltakere denne våren viste seg å ha jobbet som frivillige med ADRA i Ukraina før de kom til Norge.
På en språkkafé er det naturligvis språket man samles rundt, men det er langt fra den eneste motivasjonen for å komme, og fra tilbakemeldingene før sommeravslutningen ser vi svart på hvitt at ikke bare hjerner, men også hjerter nås. «Jeg liker den varme atmosfæren på språkkaféen, gjestfriheten, kommunikasjonen. Jeg forstår nesten ingenting, men det er et sted jeg ønsker å komme tilbake til igjen og igjen.»
LESERBREV
Vi minner om at leserbrev til Adventnytt normal ikke bør overstige 250 ord (ca. 1300 tegn med mellomrom). Innlegg kan bli redigert ut fra plassmessige og litterære hensyn, men forfatterens mening vil ikke bli forandret. Dersom du skriver kort, har du størst mulighet for at ditt innlegg blir tatt inn uforandret.
Maiutgaven av AN side 27 inneholder menighetens høringssvar til NOU 2023: Abort i Norge – Ny lov og bedre tjenester. Deler av høringssvaret er godt skrevet og bibelsk begrunnet hvor fosterets rett til liv beskrives som «…hellig og ukrenkelig fra unnfangelse.» Det refereres også til Salme 139,16: «Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før en av dem var kommet.» Videre følger en god beskrivelse av hvor forsvarsløst og sårbart det ufødte livet er og at hvert 7. svangerskap i Norge avsluttes med vilje.
Innlegg som er relevante for Adventnytt bør tilstrebe en saklig framstilling heller enn en personfokusert argumentasjon. Innlegg som er i strid med det Adventistkirken står for, vil ikke tas inn.
Redaksjonen er ikke nødvendigvis enig i de synspunkter som kommer til uttrykk i leserbrev.
«I Adventnytt nr 6 jeg skuet et sørgelig syn som bedrøvet mitt hjerte med makt; for jeg skuet det gamle ærverdige kors som sto pyntet i Prides fargedrakt».
Dette handler ikke om mennesker. Det handler kun om hva korset skal minne oss om.
Korset ble en gang for alltid farget av Jesu blod. Den fargen er nok for alle. La oss ikke villede med å bruke andre farger på korset.
Magnhild Lindstad, Harstad
Redaktøren svarer: Takk for innlegget, Magnhild. Vi beklager at vi slapp igjennom det regnbuefargede korset som illustrasjon til en viktig artikkel fra DNUstyret. Oppmerksomme lesere har imidlertid lagt merke til at korset hadde alle fargene i regnbuen, ikke bare de 6 som brukes i Pride-flagget. Like fullt var illustrasjonen med på å dra oppmerksomheten bort fra saken, og skulle derfor ikke ha vært brukt.
Atle Haugen
Når den gravides ansvar skal vurderes, er det at problemene kommer. I stedet for å kun å besvare ønsket om tolv uker fremfor 18 uker som høringen ba om, forsvares den nåværende abortloven. For i høringssvaret står det: «Gud har gitt mennesket frihet til å gjøre moralske valg og ansvar for de valg den enkelte tar. Den forståelsen krever at vi har respekt for den enkeltes autonomi og selvbestemmelse, også når disse valgene strider mot våre egne etiske og moralske normer.» Konklusjonen mot slutten av høringssvaret er at fosterets rett til liv likevel ikke er «hellig og ukrenkelig» men at kvinnens rett til selv å bestemme skal trumfe dette.
I stedet for å si at menigheten står fast på prinsippet «hellig og ukrenkelig fra unnfangelse», forsvares abort frem til uke tolv fordi den gravide skal være fri til å ta egne valg. En valgmulighet som hverken er hjemlet i Bibelen eller i menighetens egne retningslinjer. Er det et prinsipp som skal gjelde i andre forhold også? At enkeltindivid skal kunne ta sine egne moralske valg og respekteres for det? Det er for så vidt sant at vi er gitt frihet til egne moralske valg, men med hvilken konsekvens? Er ikke menigheten et gudgitt organ som skal veilede mennesker til evig frelse? Jeg tror dette er en høyst betenkelig utvikling som må kunne kalles frafall fra Guds ord.
Dagfinn Klund
Dagfinn Klund stiller spørsmål ved hvorfor Syvendedags Adventistkirken i høringssvaret til forslag om ny abortlov, forsvarte dagens lov. Det er fordi vi ikke ønsker utvidet abortgrense, slik lovforslaget lyder.
Adventistkirken er mot abort og oppfordrer alle medlemmer til å respektere livets hellighet og ukrenkelighet fra unnfangelse. Vi arbeider likevel ikke for lovgivning som forbyr abort. Av følgende grunner:
Skille mellom kirke og stat. Vårt kirkesamfunn har en lang tradisjon for å påpeke hvor viktig skillet mellom kirke og stat er. Historien har vist hvor dårlige kår trosfriheten kan få når religion får styre politikk. Derfor har Syvendedags Adventistkirken konsekvent forsvart trosfrihet også for dem vi er helt uenige med.
Dette synet får følger for vårt syn på lovgivning rundt abort. Selv om vi er imot abort, er vi ikke imot lovgivning som åpner for abort. Men vi ønsker en restriktiv abortlov, slik vi også klart uttrykte i høringssvaret vårt, der vi ber om at abortgrensen ikke økes fra 12. til 18. svangerskapsuke.
Abort av medisinske årsaker. Dessverre er noen graviditeter forbundet med dødsfare for kvinnen. Den virkeligheten møter medisinsk personell. Da er det viktig at lovgivningen ikke er for restriktiv til å yte god helsehjelp, også når abort er nødvendig. Vi mener dette hensynet er godt ivaretatt i den gjeldende abortloven.
Frihet for det personlige valg. Frihet er det grunnleggende premisset for Guds kjærlighet. Frihet er krevende, fordi friheten kan brukes til å si nei til Guds råd. Den respekten for menneskets frihet som Gud viser oss, må vi også vise andre mennesker. Det innebærer at vi har respekt for valg som går på tvers av vår egen overbevisning.
Disse tre argumentene leder til at vi i høringssvaret til forslaget om ny abortlov både argumenterer for livets hellighet og samtidig åpner for en lovgivning som gir rom for abort.
Tor Tjeransen
Våre tidlige pastorer, del 9
Av Trygve Andersen
En av de aller første fra Norge som utdannet seg til pastor innenfor vårt system, var N. C. Bergersen. Han var lenge en fremtredende pastor og leder, først i Amerika, så i Norge.
Nils Christian Bergersen var født i Moss i 1868. Han ble adventist så tidlig som i 1889, året etter at Moss menighet var opprettet, som en av de første etter Kristiania. Og han bestemte seg raskt for å gjøre noe ut av dette religiøse engasjementet, så han begynte å arbeide som kolportør her i Norge. Men allerede i 1891 reiste han til Amerika for å utdanne seg til pastor.
Litt spesielt er det at Bergersen setter inn en annonse i Moss Avis hvor han tar farvel med Norge. Han skriver: «Udvandring. Da jeg er ifærd med at forlade dette sted for at reise til Amerika og min tid er for kort til at gaa omkring og sige farvel til mine kjendte, så tilbydes de herved et venligt farvel og kjærlig tak for alt samvær. Om vi nu ikke sees mere her i livet, lad os mødes paa den nye jord. N. Chr. Bergersen.» Det sier litt om hans syn på livet og fremtiden, og dessuten tyder det jo på at han ikke hadde noen planer om å returnere til Norge igjen.
Han ble elev på den skandinaviske skolen som nylig var opprettet ved Union College. Han var der samtidig med Erik Arnesen, en annen betydelig leder i vårt samfunns historie, og med John G Matteson som en av lærerne.
Etter to år på skolen, begynte han sin gjerning som pastor i staten Iowa. Her hadde han E. G. Olsen, en av brødrene i den kjente Olsenfamilien, som var de aller første norske adventistene i Amerika, som sin overordnede og mentor. Både O. A. Olsen og E. G. Olsen hadde arbeidet i Norge/Danmark på den tiden Bergersen ble adventist, så de kjente hverandre fra Norge.
Bergersen arbeidet først som bibelarbeider noen måneder i 189293, som en del av utdanningen, før han fikk sin
Han hadde ikke planer om å komme hjem igjen.
godkjenning som pastor i 1893. Han ble ordinert i året 1900.
Han giftet seg med Randine Elisabeth (Lizzie) Meland. Familien Meland var blitt adventister enda tidligere enn Bergersen, i Drammen i 1887. Og Lizzie var faktisk døpt av O. A. Olsen, som året etter ble valgt til formann i Generalkonferensen. Familien Meland var fra Sørlandet, men hadde flyttet til Drammen. I 1890 jobber Lizzie som bokbinder ved forlaget i Kristiania. De gifter seg i Amerika. Lizzie hadde reist samtidig med Nils til Amerika i 1891, og det ser ut til at hun får arbeid ved trykkeriet i Battle Creek. Han har altså blitt
pastor og jobber i Iowa når de gifter seg i den store kirken vår, Dime Tabernacle, i Battle Creek i 1894. De får to barn som begge ble født i Amerika, Clarence Edward David i 1897 og Floyd Ervald i 1898. N. C. Bergersen arbeidet som pastor i Amerika en del år, før han så i 1908 fikk kallet om å reise til Danmark for å bli konferensformann der. Han kom dit i mai. Men så var det unionsmøter med valg i juni, og der fant de ut at de ville ha ham til Norge i stedet. Danskbritiske C. C. Jensen hadde overtatt ledelsen i Norge året før, etter at O. A. Johnson reiste tilbake til Amerika, og han ble nå flyttet til Danmark.
Han holdt offentlige møter i Kristiansand, Grimstad, Mandal og
Så Bergersen kom altså til Norge sommeren 1908.
Han startet med å reise en del rundt til menighetene, og holdt offentlige møter bl.a. i Kristiansand, Grimstad, Mandal og Fredrikstad i 1908 og 1909. I 1910 har Bergersen dåp og organiserer menighet i Kragerø, etter en teltvirksomhet ved A. O. Nærem. Ekteparet Petra og Klaus Halvorsen er blant de som blir tatt opp i menigheten ved oppstarten der. De er «stamforeldre» til en hel del av våre medlemmer gjennom over hundre år nå (Halvorsen/Romsvik).
Bergersen tok også en tur opp til Lofoten og Vesterålen i 1909. I 191011 hadde han en møteserie i Skien. Videre hadde han lange møteserier i Drammen i 191113, i Arendal i 191314, og så i Larvik i 191516. Et betydelig antall personer ble døpt og tillagt menigheten på disse stedene, og jeg kjenner igjen kjente adventistnavn som Solberg, Ommundsen og Torkildsen blant dem som ble døpt av N. C. Bergersen etter disse virksomhetene. I tillegg var han altså leder for konferensen hele denne perioden, først for hele Norge, så for Østnorsk etter deling i 1912.
I 1917 flyttet familien til Trondheim. Bergersen ble da leder for den nyopprettede NordNorske konferensen som da besto av de fem nordligste fylkene. Han holdt vellykkede virksomheter i Trondheim også, og flere andre steder i området, fra 1917 til 1920. I Trondhjem doblet medlemstallet seg i denne perioden, og Levanger menighet ble opprettet med over 20 medlemmer. Bergersen prøvde ofte å gjøre møtene tidsaktuelle. F.eks. annonserer han slik for et møte i Kristiania i 1908: «Emne: Jordskjelvet i SydItalien betraktet i bibelens lys eller store begivenheter, som har intruffet og snart vil intreffe. Vil det ramme Kristiania? Hvem vil undkomme? N. C. Bergersen»
emner som: «Det orientalske spørgsmaal i profetiens lys. Hvilken rolle spiller Tyrkiet i vor tids politiske og religiøse omveltninger? Hvad skjer når Tyrken utdrives av Europa?» Det var høyaktuelt på 1910 og 20 tallet. Det var også artikler i våre blader om dette «orientalske spørgsmaal.»
Høsten 1920 fikk Bergersen et kall til å arbeide som leder for arbeidet i Estland. Men han fortsatte visst en stund å være forstander i Trondheim. Min far, Harald Andersen, var prøvepastor på denne tiden, og ble sendt til Trondheim for å «ta vare på interessen» der. I en rapport i Missionsefterretninger i februar 1921 skriver min far bl.a. at «Det blev stor glæde forleden, da menighedens forstander, Br. Bergersen, besøgte os, idet han var på gjennomrejse fra Reval (i Estland) til raadslagningsmøderne i Skodsborg. Han feirede med os Herrens huses anordninger på sabbaten (Det kaller vi nattverd i dag). Hvilken stund sidste sabbat blev en stor højtidelighed.»
også brått over. Jeg går ikke inn i detaljene i dette, for det finnes forskjellig privat informasjon om dette som er vanskelig å ta stilling til.
Tilbake i Norge begynte Bergersen med forretningsvirksomhet, først i Trondheim, men han flyttet snart til Oslo. Det er litt spesielt at han i 1924 registrerer et forlag med navnet «Norsk Bokforlag, Chr. Bergersen». Og dessverre var altså ikke dette i samarbeid med vårt forlag, som da het Skandinavisk Bogforlag. Midt på 1930tallet opphørte Bergersens forlag, og vårt forlag tok navnet Norsk Bokforlag i bruk i 1939. Men slik gjenbruk av navnet gjør at man ved nettsøk etter bøker fra Norsk Bokforlag, kan finne informasjon om «fremmede» bøker også. Foruten et par diktbøker av Arne Dørumsgaard finner jeg f.eks. i Tidsskriftet for Lægeforeningen i 1932 en anmeldelse av en bok fra Norsk Bokforlag om seksualopplæring, som neppe vårt forlag ville vedkjenne seg, den gang i hvert fall.
Bergersen rapporterer i Review & Herald i januar 1922 om svært vanskelige økonomiske forhold i Estland, men at det likevel gjøres et godt arbeid med utbredelsen av budskapet der. Han sier at han har kjørt en møteserie i Reval som startet med 800 tilhørere, og var oppe i 1600. 120 mennesker ble døpt på 8 måneder. Han har ellers hatt god hjelp av pastor Elias Bjaanæs, skriver han. Bjaanæs ledet undervisningen av kolportører der borte.
Bergersens første kone, Lizzie, fortsatte å bo i Trondheim etter skilsmissen, og var et godt og aktivt medlem i menigheten. Hun døde i januar 1956. Sønnen Floyd dro til Amerika i 1919, og jobbet som kolportør der litt først. Så gikk han på den nye Skandinaviske pastorutdanningen på Hutchinson Theologial Seminary et par år, jeg ser at han var der samtidig med Karl Abrahamsen. Floyd fortsatte å bo i Amerika, men jeg finner ikke flere spor etter ham i SDAarkivene, så han praktiserte nok ikke som pastor. Floyd døde i Minnesota i 1955.
Broren Clarence giftet seg med Valborg Berger i Frogn i 1919, og ble far til pastor Alfred Berger. Slik sett er han tett på vår menighet, men jeg finner ikke noe spor av ham i våre blader. Han jobbet som forretningsmann i Oslo, og døde i 1980.
Eller han trekker de store linjene, som i Skien i 1910: «Emne: Evangeliet fra syndefallet i Eden til Paradiset gjenoprettet.» Adventistene hadde jo ellers den gang et for oss litt fremmed syn på verden. Bergersen og andre kunne annonsere med
Men… Bergersens opphold i Estland ble dessverre ganske kortvarig, og fra 1923 figurerer han plutselig ikke lenger i våre SDApapirer . Under oppholdet skjedde ting som ikke er forenlig med å være adventistleder, og da var veien kort ut av menigheten. Ekteskapet med Lizzie var
Nils Christian Bergersen giftet seg igjen to ganger, i 1931 og i 1940, det siste ekteskapet ble inngått bare et par måneder for han døde, i jula 1940, 72 år gammel. Han fikk ingen nekrolog i våre blader, men hans navn lyser sterkt i medlemsprotokollen for mange av våre menigheter, i kolonnen «døpt av.»
Hvorfor velger noen å leve et primitivt liv?
Av Tor Tjeransen
For en ungdom som er født i en flyktningleir, har kanskje ikke det primitive livet i en speiderleir samme tiltrekningskraft som det har for speidere som har levd i et velstående samfunn hele livet.
I sommer deltok en gruppe flyktninger fra SørSudan, Kongo og Ukraina på speiderleiren til Den norske union. De fikk en øyeåpnende opplevelse.
FØDT I EN FLYKTNINGLEIR
For Sarah Lazar (15) var speiderleiren som Den norske union arrangerte i Sverige i sommer, en førstegangsopplevelse. Men hun er slett ikke fremmed for leirlivet.
Sarah er født i en flyktningleir i Etiopia og bodde de første elleve årene av sitt liv i en overfylt leir med primitive forhold. Familien hennes er fra SørSudan, men siden 2019 har familien bodd i Alta.
Sarah Lazar (t.v.) fikk nye venner på speiderleiren til Den norske union. Her er hun sammen med Hope Mugabekazi (i midten) og Confiance Akarabo Ikizere.
Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)
Sarah var en av speiderne i en felles tropp fra NordNorge der 80 % av medlemmene i troppen er flyktninger.
Pastor Kakule Kisunzu er en av initiativtakerne til den felles speidertroppen. Han er koordinator for flerkulturelt arbeid i Nordnorsk distrikt og selv flyktning. Han er veldig glad for barna fra
Sarah Lazar (nummer to fra venstre) og søsteren Tiaga Lazar (nummer tre fra venstre) høstet beundrende blikk da de i sommer gikk gjennom speiderleiren mens de balanserte 10 liters dunker fylt med vann på hodet. Ruta Salama (til venstre) og Hope Mugabekazi (til høyre).
Foto: Tor Tjeransen / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)
flyktningfamilier de fikk med seg til leiren, selv om opplevelsen av å bo i telt minnet noen av speiderne hans om de tøffe forholdene i en flyktningleir.
LÆRER SEG OVERLEVELSESFERDIGHETER
– Noen av ungdommene i troppen vår lurte på hvorfor 240 speidere i velstående Norge frivillig ville bo en uke under forhold som minnet dem om det tøffe livet i flyktningleirene der de tilbrakte barndomsårene sine, forklarte Kisunzu.
Han minnet troppsmedlemmene om at selv om de ikke lenger bor i en flyktningleir, kan overlevelsesferdighetene de lærte på speiderleir komme til nytte en dag.
Speiderne lærte typiske speiderferdigheter mens de var på leiren. De lærte å bruke sag, knytte ulike knuter, lage surringer og slå opp telt.
Mens de norske speiderne lærte ungdommene fra Afrika campingferdigheter, hadde flyktningene noen ferdigheter som vakte beundrende blikk. Spesielt da jentene gikk gjennom leiren med 10 liters vanndunker balanserende på hodet.
Det var en øyeåpner å se hvor mange av de norske jentene som var villige til
å betale Sarah og de andre afrikanske jentene for deres utmerkede ferdigheter i å flette hår. Den ferdigheten kom godt med da de tilbød sine tjenester på den tradisjonelle markedsdagen der speiderne samlet inn penger til ADRAs prosjekter.
LÆRE OM JESUS
Å lære om Jesus og kristne verdier er en integrert del av speidernes arbeid. Så også på denne leiren. På en måte er dette overlevelseskunnskap på et dypere plan.
Sarah Lazar er glad for at hun fikk være med på speiderleiren. Å delta på en speiderleir var noe nytt for henne, og det samme var turen til Sverige.
Men det viktigste med leiren var likevel kameratskapet hun opplevde med jevnaldrende ungdommer da hun deltok i kanopadling, sang ved leirbålet og drev med håndverk.
For Kakule Kisunzu var leiren en viktig anledning for å hjelpe flyktningbarna med å bli integrert i det norske samfunnet og styrke båndene deres til kirken.
Sommerens norske speiderleir for adventistspeidere ble arrangert på Nussviken ved Arvika i Sverige fra 21.28. juli.
Svein Arvid Svendsen ble født på Fleina den 24. mai 1945 i Gildeskål som den tredje av i alt fem søsken. Svein vokste til en trygg og blid mann som utstrålte velvilje. På båten til Sørarnøya en dag i 1963, gikk ei ung, enslig mor om bord med den lille babyen sin. Dama het Unnlaug, babyen het Randi. Og Randi, som hadde begynt å krabbe, krøyp bort til den koselige karen og fikk leke med klokka hans. Det var begynnelsen på en livslang relasjon mellom disse tre. Randi hadde funnet en far, og Unnlaug en livskamerat. De ble et par, og et ektepar, og familien vokste med barna SiriAnne i 1966 og Stig i 1970. Svein var en kjærlig familiefar, snill og hjelpsom. Som handelsreisende for mange firmaer, blant annet Nutana, kjørte han land og strand rundt. Han elsket å kjøre bil, så å kjøre i jobbsammenheng fra Tynset i sør til Kirkenes i nord var akkurat hans greie. Sosial som han var, fikk han mange venner, for han kunne snakke med alle slags folk.
Etter som årene gikk, ble Unnlaug adventist. Ei tid senere fulgte Svein med inn i menigheten i Bodø. Her var han et ivrig medlem som elsket å bidra på den praktiske siden. Han hadde et sånt tjenersinn at han rent ble lei seg dersom han ikke fikk oppgaver.
I de senere årene sviktet dessverre helsa. Tidlig på ettermiddagen fredag den 21. juni sovnet den 79 år gamle familiebautaen stille inn.
I begravelsen talte undertegnede om tjenersinn og Jesu gjenkomst.
Vi overlater Svein trygt i Herrens hender, der han hviler til oppstandelsens morgen.
Anne-Siri Gustafsson
Laila Anita Furnes, Bergen menighet, sovnet fredfylt inn på Knarvik sjukeheim 15. juni. Laila ble født i Bergen 16. november 1940. Hun var eldst av 5 barn, foreldrene var Anna Margrethe og Lauritz Severin Larsen. Laila gikk på Krohnengen skole til hun begynte på Adventistkirkens skole i Sigurdsgate 25 da den åpnet i 1951, og 14 år gammel valgte hun å la seg døpe av Paul Frivold og ble tatt opp i Adventistkirken i Bergen samme dag. Hun har vært medlem siden.
Laila startet yrkeslivet på Kurbadet i Bergen, før hun dro til Kurbadet i Akersgaten i Oslo. Senere jobbet hun ved Olaviken alderspsykiatriske sykehus og ved Haukeland sykehus. Ettersom ektefellene hennes var sjømenn og borte fra hjemmet store deler av året, var hun det meste av tiden hjemmeværende, til stor glede for barna. Hun var alltid tilgjengelig for dem og familien ellers. Hun blir betegnet som en sterk og selvstendig person.
I 1962 ble eldste datter Britt født, deretter kom Knut Egil i 1963, Line Anita i 1964, JanEivind i 1966 og Cato i 1970. Senere har familien vokst til 17 barnebarn og 17 oldebarn. Laila likte å strikke, hun var kreativ og laget flotte blomsterdekorasjoner. Da barna var små, sydde hun fine klær til dem.
Da barna vokste opp, samlet storfamilien seg ofte hjemme hos henne. Hun var limet i familien, også for sine søsken. Hun var til stede ved alle bursdager og begivenheter i familien helt til det siste.
Hun likte å reise på biltur og dro på turer til Gran Canaria med familie og venner. Hun var sosial og likte å være ute blant folk. Men de siste 45 årene var hun syk, og de siste to årene var hun på Knarvik sjukeheim. Nå sitter familien igjen med savnet av en flott mor og svigermor, mormor, farmor og oldemor, en støtte og bauta for hele familien. Hun ble begravet ved Møllendal gravkapell 28. juni. Undertegnende forrettet.
Øyvind Gjengstø
90 Solveig Irene Reinholtsen
Sortland menighet, 29. september
85 Jan Torgeir Lindsøe
Gudbrandsdalen menighet, 13. september
Anne Marie Lovise Kopperud
Mysen menighet, 18. september
Ragna Kvamen
Sauherad menighet, 26. september
Marit Johanne Skyum
Distriktsmgh. NND menighet, 28. september
Jan Holtedahl
Haugesund menighet, 30. september
Ragnhild Gravseth
Elverum menighet, 5. oktober
80 Friedrich Harald Müller
Hønefoss menighet, 16. september
Liv Holmquist Langnes
Tyrifjord menighet, 22. september
Rune Ronald Torstensen
Bergen menighet, 24. september
Rolf Anker Thon
Strømmen menighet, 27. september
Anne Lise Aase
Tønsberg menighet, 2. oktober
75 Hanne Marie Aarsand
Stavanger menighet, 18. september
Birgit Lovise Kvandal Lindtner
Haugesund menighet, 24. september
Jan-Erik Dekkerhus
Trondheim menighet, 26. september
Mona Lisa Sjåvik
Kristiansand menighet, 1. oktober
70 Klara Otilie Fauskrud Norheim
Mysen menighet, 12. september
Liv Krekling Nerøien
Namdal menighet, 2. oktober
Inger Vera Gjølstad
Fredrikstad menighet, 4. oktober
Liljan Wollan
Lillehammer menighet, 8. oktober
ADVENTISTKIRKENS ORGANISASJONER I NORGE
Den norske union
Kontor: Røyseveien 41, 3530 Røyse
Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse
Web: www.adventist.no
E-post: post.dnu@adventist.no
Telefon: 32 16 16 70
Bankgironr.: 3000.30.33100
Vipps: 17268
Leder: Victor Marley
E-post: victor.marley@adventist.no
Sekretær: Marianne Dyrud
E-post: marianne.dyrud@adventist.no
Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no
Adventistkirkens ressurssenter
Postboks 103, 3529 Røyse
Telefon: 32 16 15 52
E-post: ordre@norskbokforlag.no
Nordnorsk distrikt
Stuertveien 6, 9014 Tromsø
Telefon: 465 41 322
E-post: post.nnd@adventist.no
Leder: Tom Angelsen
Vestnorsk distrikt
Postboks 6, 5358 Fjell
Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no
Leder: Øyvind Gjengstø
Østnorsk distrikt
Tyrifjordveien 3, 3530 Røyse
Telefon: 481 55 628
E-post: post.ond@adventist.no
Leder: Claes Lundström
Kurbadet
Akersgata 74, 0180 Oslo
Telefon: 22 20 64 14 / 936 93 060
E-post: post@kurbadet.oslo.no
ADRA Norge
Pb. 124, 3529 Røyse
Telefon: 31 01 88 00
Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no
E-post: post@adranorge.no
Norsk Bibelinstitutt
Postboks 133, 3529 Røyse
Telefon: 32 16 16 32
Bankgironr.: 3000.30.22222
Leder: Vidar Hovden www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no
Hope Channel Norge
Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no
Norsk Bokforlag
Postboks 103, 3529 Røyse Telefon: 32 16 15 50 Bankkontonr.: 3000.49.65600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no
Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Telefon: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no
Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange
Postboks 124, 3529 Røyse Telefon: 32 16 16 70 / 901 83 859 (m) E-post: post@norskavholdsforbund.no
Syvendedags Adventistenes helsearbeiderforening (SAHA) v/Heidi Ranvik Jensen E-post: heidi.ranvik.jensen@sahanorge.no
Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter
Fredrik Colletts veg 13 2614 Lillehammer
Resepsjon: 61 24 91 00
Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no E-post: skogli@skogli.no
Mosserødhjemmet
Plutos vei 24, 3226 Sandefjord Telefon: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no
Syvendedags Adventistkirkens Seniorforening
Leder: Finn Møller Nielsen
Telefon: 992 49 714 www.sdasenior.no finn.moller.nielsen@hebb.no
Bankgironr.: 3000 26 41867
HEI PÅ DEG!
Liker du å tegne, ta bilder eller skrive?
Har du en spesiell interesse du vil fortelle om?
Nå er det på tide å gå til skolen! Før Napim og vennene hennes kommer seg av gårde, skal det vaskes og stelles. Barna skifter til skoleklær. Så skynder de seg av gårde på skoleveien. Napim og de andre går veldig fort med lange steg.
Å lære hvordan vi gjør alt dette, har vært vår utdanning. Å kunne overleve her vi bor, er vår utdanning. Det er mange som fremdeles tenker sånn, og på mange måter er det viktig.
Send stoff til barnesiden til ADRA: gry.haugen@adranorge.no . 1 5 1 1 1 2 1 3
Jeg går i fjerde klasse. Du lurer kanskje på hvorfor jeg som er så stor, bare går i fjerde? Det skal jeg fortelle deg litt om. I vår kultur er det ikke mange som har gått på skolen i det hele tatt! Det er veldig få voksne som kan lese og skrive. Vi gjør det vi alltid har gjort: melker kuer, samler ville frukter, dyrker og samler strå og kvist. Vi holder orden, henter vann og koker mat.
1 4
Moren og faren min pleide å tenke på denne måten! I stedet for å gå på skolen, vokste jeg opp med å passe på dyrene langt hjemmefra. Det kunne være veldig utrygt og farefullt. Vi måtte flytte oss rundt hele tiden, og det kunne komme folk i flokker for å stjele. Jeg var ofte redd. Mange ganger hadde vi ikke nok mat. Jeg hadde aldri tenkt at jeg noen gang skulle få gå på skolen!
Da jeg ble ti år, begynte moren min i ADRA-gruppene. Da var det mye som forandret seg hos oss. Både moren og faren min var enige om at jeg skulle få gå på skolen! Jeg slipper å giftes bort og hele denne landsbyen er med og passer på at det ikke skjer.
Av Victor Marley
Iløpet av høsten vil menighetene i hele Norge velge delegater til generalforsamlingene som skjer neste sommer. For at kirken skal være godt rustet til årene som kommer, trenger vi delegater fra hele landet, av begge kjønn og alle aldersgrupper. Mange sier nei til å bli delegert fordi de tror de ikke forstår nok, så her er en liten innføring i hvordan det fungerer.
Kirkens demokrati begynner i den lokale menigheten. Det er derfor den lokale menigheten ofte beskrives som Adventistkirkens kraftsenter. Det er her det skjer! Det er her mennesker møter Jesus gjennom et nådefellesskap som er Kristus lik – hans kropp, hans hus og hans hellige presteskap.
Et distrikt består av menighetene i et bestemt område. Derfor sender lokale menigheter representanter (delegater), til distriktenes generalforsamling. I Østnorsk distrikt, for eksempel, kan en menighet sende én delegat for hver påbegynt 20 medlemmer. Cirka 8 måneder før generalforsamlingen, møtes det en såkalt innstillingsnemnd (generelt en til to personer fra de delegerte i hver lokalmenighet), som velger generalforsamlingens nemnder, inkludert valgnemnd og vedtektsnemnd. Detaljer varierer litt fra distriktet til distrikt, men prinsippet er det samme. Deretter går valgnemnd og vedtektsnemnd i gang med forberedende arbeid for generalforsamlingen. Valgnemnda kommer frem til et forslag til distriktsleder og distriktsstyre, mens vedtektsnemnda jobber med eventuelle justeringer av vedtektene.
Men hvorfor har kirken alle disse ledd? Hvert ledd har ulike funksjoner. Her er en liten oppsummering: –
Lokalmenigheten er kraftsenteret. Medlemskapet og saker som har med medlemskap å gjøre, er alltid en lokalsak. Evangelisering, diakonalt arbeid og disippelgjøring skjer på lokalplan.
Distriktet følger opp og støtter lokalmenighetene, koordinerer og støtter evangelisering og følger opp pastorene og forstandere.
– Unionen er primært et kompetansesenter for distriktene, institusjonene og adventistskolene.
I Norge har distriktene delegert alt avdelingsarbeid til unionen. Derfor har unionen direkte kontakt med menighetene gjennom arbeidet som gjøres i avdelingene. Utover dette har unionen ansvar for nasjonale arrangementer og funksjoner som Hope Channel og mediearbeidet, Norsk Bokforlag og Norsk Bibelinstitutt, samt institusjoner som Tyrifjord videregående skole, Skogli helse og rehabiliteringssenter, Mosserød aldershjem og de årlige lærerkonferansene for adventistskolene.
– Generalkonferansen har ansvar for teologisk utvikling og avklaringer. Den støtter også internasjonale samarbeid for evangelisering og misjon. Den har også ansvar for å oppdatere menighetshåndboken og sabbatsskoleleksene.
Det er det samme prinsippet for Unionens (DNUs) generalforsamling. Unionen er en union av distrikter, slik at det er distriktene som sender delegerte.
Neste år er det også generalforsamling i Generalkonferansen – hovedkontoret for den internasjonale Syvendedags Adventistkirken. Generalkonferansen består av unionene, slik at hver union sender delegerte. I vårt tilfelle sender Den norske union 8 delegerte i tillegg til unionsleder som er automatisk delegat på grunn av stillingen som leder i unionen.
Så hvor kommer Divisjonen inn i dette? Den norske union er en del av TransEuropean Divisjon, så hvorfor er det ikke en generalforsamling for divisjonen? Jo, det er fordi divisjonene egentlig bare er regionale avdelinger av Generalkonferansen, slik at divisjonsledelsen blir valgt på Generalkonferansens generalforsamling.
Ingenting av dette vil fungere om ikke lokale menighetsmedlemmer, som du og jeg, sier ja til å delta. Men husk alltid at generalforsamlingene ikke er stedet for private agendaer og kjepphester. De beste delegerte er de som klarer å lytte til andre og forstår at de representerer flere. Så la os be om at Guds fred og Jesu kjærlighet styrer. En god start er at du sier ja om du blir spurt. Så på forhånd takk til alle som stiller opp!
