Adventnytt 2019 01 by Syvendedags Adventistkirken

Advent nytt

Nr 1-2019

Under visning fra Bibelen og repor tasjer fra fellesskapet. Styrker håpet om Jesu gjenkomst. Inspirerer til å leve ut troen. TROFA S TH ET – R AU S HE T – S AM F U N N S ANSVA R

Inntrykk fra Skogli Caroline hospiterte på Skogli i sommer, som en del av utdanningen til lege. I dette nummeret deler hun sine erfaringer med Adventnytts lesere. Side 20 1

Adventnytt Abonnement Vik Senter, Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no Ansvarlig Redaktør Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no Redaktør Tor Tjeransen E-post: post@adventnytt.no Faste medarbeidere Rolf Andvik, Tom Angelsen, Jóhann E. Jóhannsson, Finn F. Eckoff, Øyvind Gjengstø. Den norske union Besøksadresse:Vik senter,Vik i Hole Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse www.adventist.no post.dnu@adventist.no Tlf.: 32 16 16 70 / Faks: 32 16 16 71 Bankgironr.: 3000.30.33100 Leder:Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no Sekretær: Finn F. Eckhoff finn.eckhoff@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no Adventistkirkens ressurssenter: Vik Senter, Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 52 ordre@norskbokforlag.no Nordnorsk distrikt Stuertveien 6, 9014 Tromsø Tlf.: 465 41 322. post.nnd@adventist.no Leder: Tom Angelsen Vestnorsk distrikt Postboks 6, 5358 Fjell Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no Leder: Øyvind Gjengstø Østnorsk distrikt Geminiveien 26, 3213 Sandefjord Tlf.: 990 34 456. post.ond@adventist.no Leder: Rolf Andvik Kurbadet Akersgata 74, 0180 Oslo Tlf.: 22 20 64 14 / 936 93 060 / Faks: 22 20 64 14. post@kurbadet.oslo.no ADRA Norge Pb. 124, 3529 Røyse Tlf.: 31 01 88 00 / Faks: 32 16 16 71 Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no post@adranorge.no Norsk Bibelinstitutt Vik Senter, Postboks 133, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 32 / Faks: 32 16 16 31 Bankgironr.: 3000.30.22222 Rektor: Kjell Aune www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no Hope Channel Norge Postboks 124, 3529 Røyse Tlf. 32 16 16 70 / Faks: 32 16 16 71 Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no Norsk Bokforlag AS Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 50 / Faks: 32 16 15 51 Bankgironr.: 3000.30.32600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Tlf.: 32 16 26 00 Faks: 32 16 26 01 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange, Postboks 124, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 70 / Mob 901 83 859 E-post: post@norskavholdsforbund.no Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter 2614 Lillehammer Resepsjon: 61 24 91 00 Inntakskontor.: 61 24 92 00 / Faks: 61 24 91 99 www.skogli.no E-post: skogli@skogli.no Mosserødhjemmet Plutosvei 24, 3226 Sandefjord Tlf.: 33 48 81 00 / Faks: 33 48 81 88 www.mosserod.no. post@mosserod.no Syvendedags Adventistkirkens seniorforening Leder: Odd-Henrik Olsen Tlf: 924 15 928 E-post: odd.henrik.olsen@adventist.no Bankgironr.: 3000 26 41867 Adventnytt er Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge. Andre kan bestille bladet ved Norsk Bokforlag. Pris kr. 225 pr. år. Til utlandet koster bladet kr. 275 pr. år. Stoff til bladet må være innlevert senest den 2. i hver foregående måned. Layout: Norsk Bokforlag og Eggedosis As Trykk og innbinding: Ø M E R KE T ILJ M 07 PrintMedia AS 7 Trykksak 3

Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp. (Mika 7,19)

Innhold 3 Be, så skal dere få 4 Aktivitetskalender 5 Frelst ved hjelp av helse? 6 Leserbrev 7 Nyheter 8 Rapport fra divisjonens styremøte 10 Bibelen til alle i Østfold 11 Håp i mørket 12 ADRA 14 Ressurser fra Ellen G. White Estate 15 TVS-kontakten 20 Hospitering på Skogli 21 Kristentro, kunnskap og karakter i 60 år 22 Konflikt i Adventistkirken 24 ØND klargjør sitt syn på kvinner i pastortjeneste 25 Vegetarisk julebord i Mandal 26 William Millers drøm 28 Vi minnes 29 Vi gratulerer 31 Barnesiden 32 Jesus inviterer oss til et vakkert år

AdventistInfo Nyhetsbrev

Følg oss på Facebook

Adventistkirken sender et elektronisk nyhetsbrev hver uke. Du får de ferskeste nyhetene gratis til din e-postadresse.

facebook.com/adventist.no

Du bestiller nyhetsbrevet på www.adventist.no

Forside: Tor Tjeransen / ADAMS

Adventnytt på nett Du finner en elektronisk utgave av Adventnytt på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no.

LEDER

Be, så skal dere få Av Tor Tjeransen Vi har nettopp lagt bak oss årets store gaveutdeling. Presanger er kjøpt inn, pakket og åpnet så papiret flyter. Det er hyggelig med gaver, men de fleste av oss har strengt tatt ikke bruk for noen ting. Vi har alt det vi trenger. Nå er det kanskje en god anledning til å fylle livet med noe helt annet enn presanger med nydelig julepapir. En annerledes gave venter på å bli brukt. Bønnens gave. Bønn er en gave fra himmelen. «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere», sa Jesus. (Matt 7,7). Det er en åpen invitasjon til kontakt med Gud og en forsikring om at Gud hører bønn. «For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for» (Matt 7,8). Jesus var nok klar over at mange ville stille seg noe avventende til en så omfattende forsikring som ligger i setningen «den som ber, han får». Så han sørget for å understreke poenget med en sammenligning mellom foreldres ønske om å gi gode gaver til barna og Guds ønske om å gi til sine barn. Det finnes bare ett svar på det retoriske spørsmålet Jesus stiller: «Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk?» (Matt 7,9.10). Ingen foreldre behandler barna sine sånn. Konklusjonen Jesus trekker, er ikke til å ta feil av. «Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!» (Matt 7,11). Bønnen er i seg selv en god gave, og Gud er hele tiden klar til å gi gode gaver til sine barn. Utfordringen er at vi ofte ikke ber. Vi har det for travelt til å be. Vi synes vi klarer oss godt på egen hånd, og vi kjenner ikke noe stort behov for å be. En stor undersøkelse av adventisters religiøse vaner og holdninger gjennomført i 2018, viser at på globalt nivå er det 65 % av oss som ber daglig. Det er med andre ord mulighet for forbedring. Det forsøker vi å få til den andre uken i januar. «Ti dager i bønn» fra 9. til 19. januar er en god anledning til å styrke bønnelivet. I løpet av disse ti dagene hjelper vi hverandre til å få et dypere forhold til Gud og oppleve de velsignelsene vi får når Gud svarer på bønn. Det ligger et stort og uforløst potensial i menighetsmedlemmer forent i felles bønn. «Det største behovet kirken har i dag, er ikke bedre metoder eller programmer, men menn og kvinner som kjenner og stoler på Gud – alltid og i alt. Dette er menn og kvinner som snakker mindre og ber mer», skriver pastor Zuzai Hizoke fra Papua Ny-Guinea i boken Hold forbindelsen – gjenoppdag bønnens makt (s. 92.93). Snakke mindre og be mer. For de fleste av oss skal det ikke så

Hvis ikke dagen begynner med bønn, blir det vanskeligere å få tid til det senere.

mye til for å øke andelen bønn i forhold til prat. Det er ikke dermed sagt at det er enkelt, for vi må nok være bevisste på å sette av tid til bønn, hvis ikke legger alle andre gjøremål beslag på all tiden. Jesus hadde en vane med å søke Gud i bønn både ved begynnelsen og slutten av dagen. Det vil nok være en god strategi for oss å begynne dagen med bønn. Hvis ikke dagen begynner med bønn, blir det vanskeligere å få tid til det senere. Men tid med Gud i bønn ved innledningen av dagen vil utvilsomt gi store velsignelser. «Morgen etter morgen, kveld etter kveld mottok han nåde for å gi videre til andre», skrev Ellen G. White i en artikkel i Signs of the Times 15. juli 1908, med tittelen «Kristi eksempel i bønn». Å søke Gud i bønn ved begynnelsen av hver dag, er en god vane. Men det er et faktum at det vi gjentar ofte, kan bli rutinepreget. Det finnes flere gode råd om hvordan vi kan unngå at bønnelivet bare blir gjentagelser av den samme «reglen» dag etter dag, uten at hjertet er med. Martin Luther brukte «Fader vår» som utgangspunkt for daglig bønn, og når han var ferdig med å be om forhold omfattet av bønnene i Jesu mønsterbønn, brukte han de ti bud som veiledning for bønnens tema. Han ba over hvert av budene og delte hvert bud inn i fire fasetter. Først ba han om veiledning, dernest takket han for budets innhold, for det tredje bekjente han og til slutt ba han en åpen bønn. Uansett hvilke hjelpemidler du velger å bruke, ønsker jeg at Gud må hjelpe deg til et rikt og variert bønneliv og at du må kjenne kontakten med vår himmelske far bli sterkere for hver dag.

REDAKTØR: Tor Tjeransen leder medieavdel ingen og avdelingen for samfunnskontakt og religionsfrihet. tor.tjeransen@adventist.no 3

Aktivitetskalender Januar 2019 7.-11. Basecamp 8, Camp Sjusjøen, Mesnali 11.-13. Nordisk volleyball-cup 19.-20. Besøkshelg TVS

Februar 2019 1.-3.

Foreldrehelg TVS

Eiendomsforvaltningskonferanse

4.-5.

Barnehage og skolekonferanse

Pastorsamling VND – Nordås

14.

Pastorsamling ØND, Ulsrud

11.-13. JANUAR

Foto: Britt Celine Oldebråten/ADAMS

25.-27. Vinterfestival, Jorekstad, Lillehammer

Januar 2019 5.

Personlig innvielse til Gud

Offer: Distriktenes evangelisering

19. -20 . JANUAR

16. FEBRUAR

Foto: Bibelselskapet

Menighetskalender

Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

15.-12. vinterRelation, Sommerfryd

Hvordan brukes kollekten:

Religionsfrihetens dag

26.

Offer: Radio- og TV-arbeidet i Norge og på verdensbasis (AWR)

Februar 2019 Fokus på familien

Tyrifjorddagen

Offer: Tyrifjord videregående skole

16.

Bibeldagen

16.

Offer: Norsk Bibelselskap/ Norsk Bibelinstitutt

6. januar: Distriktenes evangelisering

26. januar: Mediearbeidet i Norge og på verdensbasis

Offeret går i sin helhet til det distrikt der det tas opp for å brukes i distriktets evangeliserende arbeid.

Kollekten deles likt mellom Adventistskirkens mediearbeid i Norge og Adventistkirkens verdensradio (AWR).

9. februar: Tyrifjord videregående skole

Tyrifjord videregående skole er vår høyeste utdanningsinstitusjon i Norge, og dette offeret går i sin helhet til skolens arbeid for de unge.

Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

19.

Foto: Christian Yumu/ADAMS

9.-19. Ti dager med bønn

16. februar: Bibelselskapet/ Norsk Bibelinstitutt

Fra offeret denne sabbaten går de første kr 45.000 til Det Norske Bibelselskap som en gave fra Adventistkirken. Midlene benyttes til trykking og spredning av bibler i utlandet. Det overskytende går til Norsk Bibelinstitutt.

GJESTELEDER

Frelst ved hjelp av helse? Av Svanhild Stølen Er vi garantert og sikret frelse hvis vi lever sunt og følger de rådene om helse vi som kirkesamfunn har fått? Nei! Selvfølgelig ikke! Frelsen avhenger av at vi sier ja til og aksepterer Jesus, hans rettferdighet, hans død på korset i vårt sted og at vi har et forhold til ham og liker å være sammen med ham. Frelsen er Guds gave, ikke noe vi har gjort oss fortjent til gjennom gode gjerninger, heller ikke ved hjelp av sunne vaner som hvile, mosjon og et grønt kosthold. Men helse er også en av Guds gaver. Som en kirke har vi blitt velsignet med en helhetlig, forebyggende, helsefremmende, helsebevarende og noen ganger helbredende veiledning for å kunne bli den beste utgaven av oss selv og fungere optimalt både fysisk, psykisk, sosialt og åndelig. Etter synet om helse som Ellen G. White fikk i 1863, konstaterte hun at vi fikk dette fordi arbeidet vårt ennå ikke var gjort. Vi skal være friske for å kunne tjene på en best mulig måte, ikke for å bli frelst. «Når man skal undervise om helseprinsipper, må man ha klart for seg det egentlige formålet med å gjøre endringer, at hensikten er å fremme den best mulige utviklingen i kropp, sinn og sjel. Vise at naturens lover, som også er Guds lover, er laget for vårt eget beste, og at vi vil oppleve lykke i dette livet og hjelp til å forberede oss for det kommende hvis vi tar hensyn til disse lovene.» Vi skal undervise i helse, møte menneskers behov på en praktisk måte og demonstrere Guds kjærlighet. Å bidra til en bedre helse på denne måten, er det bare en kristen som kan, og derfor blir jeg både forskrekket og fortvilet når jeg får servert at dette tar landets myndigheter seg nå av, både når det gjelder mat og mosjon, så vi trenger ikke å engasjere oss i dette lenger. Og i tilfelle vi skal være opptatt av helse, er det nå psykisk helse vi skal konsentrere oss om. Jeg får stadig høre fra folk utenfor menigheten at de setter stor pris på at vårt helsefokus er så helhetlig. Og det er jo nettopp det som er vår styrke. Vi kan godt innrømme at fokuset på psykisk helse ikke har vært så stort som det burde, og det skal vi gjøre noe med, men det blir helt feil å slutte å tenke helhetlig. Psykiske problemer kan gi grobunn for overvekt og fedme, og en overvektig person vil ha stor hjelp av livsstilsendringer. Som en kirke har vi blitt bedt om å gjøre prinsippene for et sunt liv kjent, sier Ellen G. White i boka Counsels on Health. Og hun sier videre at noen tror at kostholdet betyr alt for lite til å bli tatt med i det evangeliske arbeidet. Men dette er en stor misforståelse. «Enten dere spiser eller drikker, eller hva dere gjør, så gjør alt til Guds ære» (1 Kor 10,31). Måtehold på alle områder har en viktig plass i livet. I vårt daglige liv vil sunne valg og selvbeherskelse bedre kommunikasjonen med Gud og forholdet til ham. Hjernenervene som kommuniserer med hele kroppen vår, er det eneste mediet som himmelen kan nå gjennom til mennesket og påvirke vårt sinn og våre tanker. Alt som forstyrrer sirkulasjonen i nervesystemet, reduserer strømstyrken, og resultatet er svekkelse av følsomheten i sinnet.

I vårt daglige liv vil sunne valg bedre kommunikasjonen med Gud og forholdet til ham.

I november arrangerte vi et vegetarisk julebord i kirka vår i Mjøndalen. I tillegg var jeg så heldig at jeg fikk være med å hjelpe til ved julebordet i Sandnes. Jeg tror alle som var med på årets «sunneste og mest meningsfulle julebord» er enige med meg i at dette var årets happening. Flere andre menigheter har også prøvd dette og har hatt de samme erfaringene. I Mjøndalen hadde vi besøk av representanter fra mange forskjellige kirkesamfunn, i tillegg til dem som vanligvis kommer på onsdagskaféen vår eller matklubben, men også andre som vi ikke hadde sett før. På slike julebord vinner vi venner, spiser sunn og god festmat, har julekonsert og samler inn penger til ADRA. Kan det bli bedre? Cirka halvparten av de som kommer, er ikke medlemmer av menigheten. En av deltakerne på julebordet sa at han hadde følt seg hjemme i kirka vår fra første gang han satte sine bein innenfor kirkedøra. Konserten i år ble til takket være en musiker som dukket opp på matklubben og tilbød seg å synge og spille gratis på julebordet sammen med mannen sin. Det viste seg at mannen er profesjonell gitarist. Menighetens unge og lovende fiolinist stilte også opp. I Sandnes fikk de som kom på julebordet, med seg et hefte med oppskriftene på all den deilige julematen som ble servert. Det ble satt veldig stor pris på, og oppfordringene om å holde kokekurs var mange. Arne-Kristian Andersen og brødrene Særheim & co sørget for en julekonsert vi sent glemmer. Ikke kom og si at ikke vi kan dette med mat og at det ikke spiller en gedigen rolle både for helsa og det sosiale livet! Helse skaper møtepunkter det er stor interesse for, og det er en enormt viktig del av menighetens kontaktskapende arbeid. Bare prøv! Trenger du hjelp, bidrar jeg mer enn gjerne.

Svanhild Stølen er redaktør for Sunnhetsbladet og leder for helseavdelingen 5

LESERBREV

Leserbrev til Adventnytt Vi minner om at leserbrev til Adventnytt normalt ikke bør overstige 250 ord (ca. 1300 tegn med mellomrom). Innlegg kan bli redigert ut fra plassmessige og litterære hensyn, men forfatterens mening vil ikke bli forandret. Dersom du skriver kort, har du størst mulighet for at ditt innlegg blir tatt inn uforandret. Innlegg som er relevante for Adventnytt, bør tilstrebe en saklig framstilling heller enn en personfokusert argumentasjon. Redaksjonen er ikke nødvendigvis enig i de synspunkter som kommer til uttrykk i leserbrev. Red.

Leserbrev Nytt lys I gjestelederen i AN nr 11 skriver Philip Philipsen: «Det er vårt privilegium å kunne studere Bibelen og søke etter de skattene som finnes der.» «Vår eneste sikkerhet mot villfarelse og gammelt mørke er et grundig kjennskap til Guds ord. Vi skal ikke overlate til andre å studere Ordet for oss. Det er vårt personlige ansvar, glede og forrett å studere Bibelen.» Men motsier du deg ikke når du samtidig misliker at noen i tros- og ytringsfrihetens navn forstår ting annerledes enn det etablerte? Også disse har studert og kan dokumentere sine synspunkter ut fra sammenhengen i Bibelen. Er det da ikke et personlig ansvar å følge det «lys» man forstår? Gud skapte oss ikke til roboter. Trenden har blitt at man ikke kan ha tillit til Bibelens enkle språk lengre, det skal tåkelegges med uforståelige ord som bl.a. metaforisk eller allegorisk. Det er sørgelig dersom man ikke har frihet i Kristus, men føler seg forpliktet til å være systemlojal. Guds ord er standarden, og ytringsfriheten gjelder heldigvis ennå. Vi frelses som enkeltindivider, ikke som et trossamfunn. Bibelen gir klare hint om at historien vil gjentas. I 2015 uttalte en av Adventistkirkens toppledere på et seminar i Mjøndalen at de som er uenige med Adventistkirkens teologi, er kjettere. Denne simple ytringen fra våre ledende brødre møtte ingen motstand, og jeg spør: Hvem var egentlig disse fire, hvilken hyrdeånd viste de, og hva blir deres neste trekk? At evangelisk litteratur spres til en døende verden i form av bøker og blader som private står for, bør vi overlate til Guds ånd å bedømme. Jeg forstår at du også misliker at ytring og spalteplass skal tilegnes alle og enhver. Ranveig Kristiansen

Frelsen

Husk: Meld adresseforandring! Hver måned får vi i retur blader som ikke nådde fram til mottakeren. Gi oss beskjed når du skifter adresse, slik at du ikke går glipp av et viktig månedlig lyspunkt, Adventnytt! E-post: ordre@norskbokforlag.no, Tlf: 32 16 15 60.

Jeg er enig med Jan T. Skonnord som skriver i sitt leserbrev i AN nr 11-2018, at det bare er Jesus som kan frelse oss. Likevel klarer jeg ikke la være å påpeke at det ligger en oppgave hos oss, nemlig å invitere ham inn i våre liv og hjerter, slik at vi kan bli kjent med ham. Dette syns jeg boken Veien til personlig oppvåkning belyser veldig klart. F.eks. side 32 i boken, under avsnittet «Hvorfor kaller Jesus menighetsmedlemmer lunkne?» Se også kapittel 3 side 45-59, der forfatteren setter fokus på at våre problemer kan løses, og han viser hvordan. Jeg opplever at hele boken setter søkelyset og fokus på viktigheten av å ha et inderlig og nært forhold til Jesus Kristus, vår frelser. Jesus sa ga oss fasiten: «Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus» (Joh 17,3). Irene Rognlie Størkersen

Ungdom som ikke får Adventnytt? Har du en sønn eller datter som har flyttet for seg selv i høst og nå bør få sitt eget abonnement på Adventnytt? Gi oss beskjed om det. Bladet er gratis til alle medlemmer av Adventistkirken bosatt i Norge. Send navn og adresse på den som skal ha bladet, til: ordre@norskbokforlag.no, Tlf: 32 16 15 60. 6

De beskjedne De beskjedne stikker seg aldri frem, og man får ikke riktig øye på dem før man i sannhetens bleke skjær får se hvor fine de egentlig er.

NYHETER

Dåp i Betel menighet Sabbaten den 10. november ble det igjen arrangert dåp i Adventistkirken Betel i Oslo. Det var Theresa Frimpong Agyei, David Andri Apia og Sedric Mexant Ignoumba som hadde bestemt seg for å inngå pakt med Jesus i dåpen. Besøkende legger fort merke til at Betel er en internasjonal menighet. Denne sabbaten kunne man notere seg at dåpskandidatene opprinnelig kommer fra tre forskjellige land: Fra Ghana, Liberia og Kongo-Brazzaville. Theresa har vært i Norge noen år, hun snakker godt norsk og arbeider som hjemmehjelp. David er snekker, og trenger fortsatt norskopplæring. Sedric kom for noen år siden til Norge sammen med sine foreldre og søster. Han snakker godt norsk, og er snart ferdig utdannet som farmasøyt. Vi ønsker også disse tre Guds rike velsignelse i vandringen med Jesus og i menighetsfellesskapet. David Havstein

Foto: Heidi Sømme

Damegruppe på Lillehammer Hei. Jeg vil gjerne fortelle om en aktivitet vi har her på Lillehammer. Det startet i 1998, da vi var unge mødre som trengte et pusterom, og vi bestemte oss for å ta en jentehyttetur. I år er det 20 år siden første tur, og vi har vært på tur i 17 år (det har kun vært 4 ganger vi ikke har fått det til). Nå er vi godt voksne, og har fortsatt behov for pusterom. Det som er gledelig, er at de yngre i menigheten sier det er artig å være sammen med "oss gamle". I år var vi tre generasjoner. Vi har en nedre aldersgrense som i praksis er fra man er ferdig med videregående. Vi har fra tid til annen babyer med, noe som settes stor pris på. Øvre aldersgrense er det ikke. Det kommer hvert år noen tidligere lillehamringer og er med. Vi har hvert år en ny sammensetning av jenter, men en liten kjerne har "alltid" vært med. Alderen har vært fra 20 år til opp mot 70 år. Vi har vært

fra 10-20 personer hvert år. Jeg vil oppfordre andre jenter til lignende aktiviteter. Det er et lavkost- og lavterskel-arrangement, og senest i år var det invitert med to som ikke har sin faste gang i kirken.

Vi har et fast program og en fast meny. Helgen består av mye latter og noen tårer. Gode samtaler og mye og god mat. Andakt og sang. Tur i fjellet og sene kvelder. Med vennlig hilsen Linda Bach

NYHETER

Rapport fra divisjonens styremøte Pragmatiske løsninger preger vedtakene.

Av Victor Marley Som unionsleder er det et privilegium å representere Den norske union i Den transeuropeiske divisjons (TED) hovedstyre. Dette er den ene av to ganger i året hvor styret samles. Den andre gangen er en større samling, der også unionssekretærene og økonomisjefene er med, og avvikles i november hvert år. Jeg får inntrykk av at det er en del norske adventister som liker å følge med. Så her er den første av to korte rapporter fra meg om hva som foregår.

Åpningstale: Med Jesus i sentrum skaper vi tillitt «Hvor ville du reise hvis du hadde en tidsmaskin?» Raafat Kamal, leder for TED, stilte spørsmålet i sin innledningstale til styremøtet. Selv hadde han reist til rådsmøtet i Jerusalem som Lukas omtaler i Apostlenes gjerninger 15. Personlig opplevde jeg talen som konstruktiv kritikk av Generalkonferensens (GC) håndteringen av enhetsspørsmålet. Kamal poengterte at den tilliten disiplene hadde til Gud og til hverandre gjorde det mulig for dem å lytte både til Den hellige ånd og hverandre. De behandlet hverandre med respekt og nåde, og klarte dermed å sortere det som var universelle prinsipper fra det som var lokale spørsmål, når tilpasning til nærmiljøet var til fordel for misjonsarbeidet. Her er en liten smakebit: «På rådsmøtet i Jerusalem ser vi at disiplene var villige til å gå i kompromiss i visse ikke-essensielle spørsmål for å gjennomføre oppdraget om å gjøre alle folkeslag til Jesu disipler. Jeg forestiller meg at tilliten til Gud og til hverandre var en sentral faktor i det arbeidet. Omstendighetene og samfunnet rundt dem var ustabilt, utfordrende og utrygt, men de stolte på hverandre fordi de visste at uten tillitt ville de ha lammet oppdraget og satt det sårbare fellesskapet i fare. Etter mange diskusjoner veiledet av Den hellige ånd, forsto disiplene forskjellen mellom vesentlig og uvesentlig, det som angår det globale felleskapet og det som berører det lokale felleskapet. Det var forankret i Jesu liv og lære. De behandlet derfor hverandre med respekt og raushet». Kamal rundet av ved å understreke at misjonsbefalingen er inkluderende i sitt omfang. Den er vakker og velsignet med Guds autoritet og løftet om at Jesus er

Kirken må utvikle disipler. (Raafat Kamal)

med oss. Den er fortsatt relevant i den 21. århundre, og har potensiale til å forvandle og helbrede. – Våre 1350 menighetsfelleskaper må være Kristus-sentrerte, og reflektere ham som har etablert menigheten. Om vi vil reflektere Jesus på en måte som er tidsrelevant i vår egen kontekst, er det viktig å sortere det som er lokalt og det som er globalt, det som er vesentlig og det som er uvesentlig, både i tro og praksis.» Han avsluttet med en utfordring til kirkens ledere: «Kirken må utvikle disipler. Suksess handler imidlertid ikke om hvor mange av dem vi kan samle, men hvor mange vi kan sende ut.»

Organisasjonssekretærens rapport Norge ble nevnt i sekretærens rapport, som en av åtte unioner i vår divisjon som opplevde vekst i perioden juni 2017 til juni 2018. Det betyr at vi har bidratt til at medlemskap i divisjonen har vokst med 504, til 87.867. Audrey Andersson, divisjonens organisasjonssekretær, kunne også fortelle at kun 157 av disse hadde flyttet inn fra andre verdensdeler. Med andre ord er det reell vekst i vår divisjon. Andersson delte også resultatene fra en undersøkelse blant medlemmer om tro og praksis i menigheten. Her er noen interessante observasjoner: • 76 % av TEDs medlemmer leser Bibelen flere ganger hver uke. • 52 % av TEDs medlemmer har en personlig andakt hver dag (86 % i hvert fall en gang i uken). • 93 % av TEDs medlemmer tror at Jesus kommer snart eller veldig snart. • 95 % tror på Adventistkirkens treenighetslære. • Det er stor overbevisning om vår helsebudskap. • 9 % av TEDs medlemmer bruker dessverre alkohol av og til. Andersson minnet oss om at statistikker forteller historier, og TEDs historie handler om en divisjon som er trofast og som er i vekst selv om vi omfatter noen av verdens mest sekulariserte samfunn.

TED satser på kvinnelige pastorer Over to timer ble brukt for å snakke om divisjonens respons til det omstridte vedtaket om enhetsprosessen fra Annual Council i oktober. Ingen av unionslederne i vår divisjon er glade for vedtaket, og divisjonens leder,

NYHETER

Trans-europeisk divisjon avholdt sitt styremøte i Montenegro i november. Foto: Victor Marley.

Raafat Kamal, har vært tydelig på hva han mener i en uttalelse han publiserte rett etter Annual Council (https://ted.adventist.org/news/1357-ted-responds-togc-compliance-document-vote). Flere gav uttrykk for at vi ikke må fyre ytterligere opp under saken, men at vi heller må arbeide på en saklig og konstruktiv måte for forandringer både oppover i organisasjonen og på grasrotnivå i Europa. Styret har valgt en pragmatisk tilnærming, som gjør at vedtaket preges mer av aktiv jobbing for de verdiene vi tror representerer Jesus, enn reaksjonær retorikk rettet mot GC. Vi må huske at vi er den divisjon i verden med størst kulturelt mangfold. Noen av oss skulle gjerne sett at vedtaket fra i går distanserte TED sterkere fra vedtaket på Annual Council. Men det er viktig at vi i vår divisjon fortsetter å tale med én stemme i denne saken, og derfor er det riktig å ta hensyn til unioner som har behov for en mer forsiktig tilnærming. Vi må ha forståelse for at Norge har kommet langt i en prosess andre unioner så vidt har begynte med. Det er uansett ofte slik at handlinger er viktigere og mer effektive enn ord. I vedtaket som følger til slutt i min rapport, er det tre anmodninger til GC og ett tiltak som implementeres i TED. I tillegg til vedtaket, settes det ned en arbeidsgruppe som skal jobbe med hvordan TED skal gå frem for å fjerne urettferdighet, maktmisbruk, sentralisering og diskriminering fra vår kirke. Det er gode nyheter, etter min mening. Selve vedtaket kommer i slutten av min rapport, men la meg prøve å oppsummere punktene for de som ikke orker å lese alt:

Handlinger er viktigere og mer effektive enn ord.

1. TED ber GC om å publisere en erklæring som støtter kvinner i pastoral tjeneste og ledelse. Dette er viktig da kvinner i mange kulturer, også i Europa, opplever daglig undertrykkelse og vanskeligheter som menigheten ikke kan akseptere. 2. Dette punktet er en anmodning om at GC endrer språket i menighetshåndboken, slik at det som sies om forstandere, blir kjønnsnøytralt. Dette er viktig for å unngå at vedtaket om ordinasjon i 2015 blir brukt som et argument for å diskriminere når det gjelder forstanderskap. 3. TED ber GC om å legge frem et forslag til endringer i Retningslinjer for arbeidsforhold som tillater å etablere nye pastorale bevillinger uten å ta det til GCs hovedstyremøte, som finner sted hvert femte år. Dette er viktig fordi det kan gi oss en mulighet å jobbe med løsninger, som for eksempel alternative pastorbevillinger, på et lavere nivå, og da blir det enklere å få noe gjort. En liten forandring her kan åpne døren til nye muligheter i saken. 4. TED har allerede den høyeste andel av kvinnelige pastorer av alle divisjoner, men de ønsker å ansette flere. Derfor vil de gi ekstra økonomisk støtte til kvinner som ønsker å studere teologi og arbeide som pastorer. Dette er et ganske tydelig signal om at TED ikke støtter vedtaket fra 2015 om ordinasjon eller vedtaket fra Annual Council 2018 om føyelighet og sentralisering i vår organisasjon. Ulik praksis må kunne tillates i en verdensomspennende organisasjon med 21 millioner medlemmer.

NYHETER

Bibelen til alle i Østfold

Kristin Stordal (fra venstre), Anders Hverven, styreleder for aksjonen ”Bibelen til Alle i Østfold” og Ragnhild Klevmoen er blant dem som står i spissen for bibelaksjonen i Østfold. Foto: Boe Johannes Hermansen/ADAMS

Av Finn Myklebust Det skulle gå nesten 50 år mellom to markerte milepeler i mitt liv, å dele ut bibler i Fredrikstad. Den første utdelingen var en «intern» bibelutdeling av adventistungdommer på ungdomstreff i Fredrikstad i 1969. En ny aktivitet var kommet på banen «Bibegaveplanen». Postkassen var den vanlige

Den tverrkirkelige gruppen utenfor Adventistkirken i Fredrikstad. Foto: Ragnhild Klevmoen/ADAMS

kontaktflaten for oss adventister, men denne gangen gikk vi fra dør til dør, vi la til det personlige element. Et bilde som har brent seg inn i mitt sinn, er en begeistret Knut Gustavsen fra Hokksund med to hender i været, og han brukte varme, nye og ukjente superlativer i misjonssammenheng. På møtet om kvelden kom også Inger Nielsen (Ahlquist) på sitt første besøk blant adventister, og hun ble døpt et halvt år senere. Den andre utdelingen skjedde fra 29. oktober til 9. desember i høst, også denne i Fredrikstad pluss resten av Østfold. Utdelingen var så annerledes. Vi var ikke alene som adventister. I nærmere to år hadde vi sittet i tverrkirkelige komiteer og oppmuntret hverandre for å få BTAØ (Bibelen til alle i Østfold) satt ut i livet. Vi hadde hørt om kampanjen i Finnmark, og både lært og blitt begeistret av erfaringene der. Den tverrkirkelige komiteen møttes ofte i Adventistkirken til styremøter, på sabbatsskoler og gudstjenester. Da aksjonen skulle settes i gang, ble Adventistkirken i Fredrikstad et av samlingspunktene for

En tverrkirkelig kampanje for å spre Bibelen til alle i Østfold.

bibler, distrikter, erfaringer og mat. Vi som satt i komiteen, besøkte diverse menigheter og agiterte for bibelutdelingen, og stadig flere ble med. Folk i byen hadde lest om dette varme og hyggelige tiltaket. De kristne menighetene sto sammen om noe de var enige om. Kveld etter kveld delte vi de positive opplevelsene vi hadde hatt når vi kom tilbake til kirken. Legfolk og ledere fra de forskjellige menighetene i byen hadde noe felles. Bibelen var kontaktskapende under utdelingen fra hjem til hjem og i samtalene i Adventistkirken etterpå. Noe av det mest spennende var onsdagen 31. oktober, Halloween-kvelden. Det krydde av unger utkledd som «ånder» og «djevler» i alle varianter. Det var så mange av dem at noen steder sto vi i kø foran husdørene. Om vi med en bibel i hånden så ut som engler, vet vi ikke. Da tilbudet om en gratis bibel kom, var det bare to-tre stykker som sa nei til oss den kvelden. Mødrene som passet på de små utkledde, og tenåringene sa også «ja, takk» til en bibel. Resten av kvelden fortsatte de å hilse og ønske oss til lykke med vårt tilbud. Sammen med smaken av sjokolade og karameller runget sitatet fra Ellen G. White i mitt hode resten av kvelden. «Du må møte folk hvor de er.» Sabbaten den 24. november møttes vi til en felles takkegudstjeneste i Fredrikstad Adventistkirke. Guds ord og en aktivitet som vi satte så stor pris på, skapte et fellesskap som vi delte med hverandre i vitnesbyrd og sang.

NYHETER

Håp i mørket Vi må tørre å bruke bibelfortellinger og bibeltekster som omhandler selvmord og desperasjon både i undervisning og forkynnelse.

Psykiater Paul Stronegger fra Fredrikstad menighet tok initiativet til et kurs for å utruste menighets- og kirkeledere til å hjelpe og støtte mennesker som har suicidale tanker. Foto: Nina Myrdal/ADAMS.

Av Nina Myrdal Paul Stronegger er et engasjert medlem av Adventistkirken i Fredrikstad, som bruker sine fagkunnskaper for å hjelpe og styrke menighetene våre. Han er lege og har spesialisert seg som psykiater. Stronegger har mange års erfaring innenfor dette fagfeltet. Da han var på en større psykiatrikonferanse i USA, havnet han på feil seminar. Det medførte at han fikk et nytt bekjentskap som fortalte ham om og satte ham i kontakt med organisasjonen Soul Shop. Denne tverrkirkelige organisasjonen ønsker å utruste menighets- og kirkeledere til å hjelpe og støtte mennesker som har suicidale tanker, de som kan være bekymret for noen som er selvmordstruet, personer som har mistet noen i selvmord og personer som har kommet seg etter perioder med suicidale tanker. Dette gjøres gjennom opplæring om depresjon, suicidalitet og trening i bruk av tanketeknikker. Stroneggers engasjement for dette er kanskje ikke så underlig. Han bor og har praksisen sin i Østfold, som topper selvmordsstatistikken i Norge. Han hevder at omtrent halvparten av alle som er i en kirkelig sammenheng, på en eller annen måte er påvirket av selvmord. Enten ved at de selv har eller har hatt selvmordstanker, de er bekymret for noen som er suicidale eller de har hatt personer i nær familie eller omgangskrets som har tatt selvmord. Han mener derfor at kirker og menigheter har en helt unik mulighet til å hjelpe mennesker ut av mørket. Stronegger ønsket derfor at Soul Shop skulle komme til Norge. Sammen med en

liten gruppe i menigheten la han til rette for det. De inviterte til kursdag på Quality Hotel i Fredrikstad 16. oktober, med kurstittelen Håp i mørket. Lokale kirkeledere var invitert, og pastorer og andre kirkeledere i Adventistkirken var til stede. Temaet selvmord er vanskelig og det er lite oppmerksomhet rettet mot problemstillingen i kirker og menigheter. Nettopp av den grunn gav mange uttrykk for at kurset var svært nyttig. Kursholderen Michelle Snyder var opptatt av at det er viktig å skape varme, trygge fellesskap der det er lov å feile. Hun sa at vi bør bestrebe oss på å snakke godt og varmt om hverandre, også de som skuffer oss. Hun poengterte at temaet selvmord og desperasjon ikke må unngås. Dere må tørre å snakke om det, selv om det er vanskelig. De som var på kurset, måtte øve på å bruke ordet selvmord. De måtte si ordet i en setning til hverandre. De måtte øve seg på å spørre om noen hadde hatt selvmordstanker og de måtte reflektere rundt hvordan de eventuelt kunne inkludere personer som på en eller annen måte er rammet av selvmord, i offentlige bønner. Videre hevdet Snyder at vi må tørre å bruke bibelfortellinger og bibeltekster som omhandler selvmord og desperasjon, både i undervisning og forkynnelse. Hun viste at det er flere bibeltekster enn man kanskje skulle tro, som handler om dette. En historie var spesielt viktig for Michelle. Kong Sauls familie hentet kroppen hans og gav ham en skikkelig begravelse, på tross av omstendighetene rundt hans død. De

lot ikke hans svarteste dag definere hele det livet han hadde levd og den plassen han hadde i familien. I tillegg til at hun ønsket å ha oppmerksomhet på selvmord, var hun opptatt av at suicidale mennesker trenger hjelp. Pastorer, diakoner og lekfolk har ikke kompetanse til å gi nødvendig hjelp til selvmordstruede mennesker. Men vi kan være trygge og gode medmennesker som sørger for at personer som trenger det, får profesjonell hjelp. Derfor delte hun informasjon om til hvem og hvor man kunne lede desperate og selvmordstruede mennesker. Under selve kurset gjorde Stronegger oss oppmerksomme på at ordet selvmord høres langt mer dramatisk ut enn fagtermen og det engelske ordet suicide. Rundt gruppebordene snakket deltakerne om dette. Det norske uttrykket legger kanskje mer skyld på den som gjør slutt på livet og de etterlatte. Derfor kan det i en del tilfeller være nyttig å ordlegge seg annerledes. Psykiateren gir følgende eksempler på dette: – gjøre slutt på livet (det kan skje spontant) – livet blir meningsløst, slik at man ikke vil leve lenger Soul Shop ønsker å være en bevegelse. De ønsker at folk skal engasjere seg, og ved hjelp av trygge og gode fellesskap, forebygge selvmord. Med løfte om å lage et oppfølgingskurs, har Stroneggers initiativ skapt ny bevegelse rundt dette temaet i Norge.

ADRA: To nye land For et år siden mottok ADRA støtte fra Norad som gjorde det mulig å starte et større utdanningsarbeid i Niger og Mali. De to landene er blant verdens aller fattigste, og ligger i vanskelig tilgjengelige områder sør for Sahara. Niger er plassert nederst på Human Development Index for 2018, Norge er på topp. Altså: Mellom landene i verden, finnes det ingen større kontrast.

SEAQE (Strengthening Equity, Access and Quality in Education) Sahel, er ADRAs utdanningsprogram i Vest-Afrika. Programmet har som mål om å styrke utdanningen for 15 000 marginaliserte barn ved 45 skoler i Niger og Mali. Barn med funksjonsnedsettelser skal inkluderes og få utdanning. Programmet består av flere komponenter. Dette er de viktigste: • Bygge og rehabilitere skoler for å skape bedre rammer for læring. • Forbedre kunnskaper, ferdigheter og utstyr hos lærere og lokale myndigheter. • Bevisstgjøre lokale enkeltpersoner og organisasjoner om betydningen av utdanning. I programmet inngår også forsøk med e-læring i et utvalgt område.

ADRA Norges generalsekretær Birgit Philipsen sammen med barn i Niger

Av Gry A. Haugen, ADRA Norge

Utdanning i Niger og Mali Å møte kolleger som jobber ute i feltet, er alltid spesielt, særlig når de forteller åpent om sine utfordringer. Tre av arbeiderne jeg fikk møte i forbindelse med et planlegningsmøte nylig, har sitt arbeidsfelt nord i Mali, i et av verdens mest utilgjengelige og farligste områder. ADRA er der, og bygger skoler og utdanner lærere. Kollegene kunne

fortelle at mange av barna går 5 kilometer for å komme til skolen hver dag. Mat og vann er en kjempeutfordring. Folket i disse områdene sier at utdannelse er det eneste håpet for menneskene som bor her. En annen kollega fortalte hvordan det hadde gjort inntrykk og gitt ny mening til arbeidet da han møtte familier og lokalsamfunn som aldri tidligere hadde tenkt tanken eller sendt funksjonshemmede barn til skolen. Ei blind jente hadde fått et nytt

liv, fordi hun endelig var velkommen til skolen. Angele Deemi jobber med å koordinere programmet i Niger og Mali. Hun forteller: “Da jeg intervjuet noen av foreldrene på feltbesøk, fortalte de at opplæringen i foreldregruppene og skolekomiteene hadde hjulpet dem til å forstå deres egen rolle. Nå vet foreldrene at forandringer i skolen og barnas situasjon også er avhengig av

SAHEL Sahel er et tørt savanneområde sør for Saharaørkenen. Det strekker seg tvers over det afrikanske kontinentet fra Atlanterhavet i vest til Rødehavet i øst. Sahel utgjør et belte som er fra noen hundre til tusen kilometer bredt. Beltet grenser til Sahara i nord og Sudansavannen i sør. Landskapet er flatt, og ligger 200–400 moh. I den nordlige delen av beltet finnes arid halvørken som går over i gressletter og stepper i semiarid klima i sør. Ordet «Sahel» kommer av arabisk «sahil» som betyr «kyst» eller «bredd». Dette er altså bredden eller «kysten» av Sahara. Denne enorme ørkenen er da også blitt sammenliknet med et hav som det er vanskelig å krysse. Byer i Sahel som Timbuktu og Agadez har fungert som «havnebyer» og siste stopp for karavaner som skulle krysse ørkenen. (Store norske leksikon, Benjaminsen/ Askheim, 2018) Staben ved ADRAs hovedkontor i Niger Foto: Erik Eriksen, ADRA Norge

dem! Det er ansvarliggjøring og styrking av prosjektets bærekraft. Akkurat nå jobber foreldregruppene med handlingsplaner for å støtte skolen; det er et direkte resultat av opplæringen og nye tanker i disse sårbare områdene. Før var foreldrene tilbakeholdne og sjenerte i møtet med skolen. Mange av foreldrene er analfabeter, og de innså at dette fort kunne være en hindring for barnas utvikling,» sier Angele. Angele legger vekt på at det ikke er enkelte deler av programmet som er viktigere enn andre: «Alle komponenVi er bare en e-post : tene som inkluderes i programmet, er eller en telefon unna viktige fordi alt henger sammen, og alle post@adranorge.no parter må samarbeide for å skape bæreTlf: 31 01 88 00 kraft. Støtten fra prosjektet og støtten w.adranorge.no ww fra lokalsamfunn er viktig for at barna i dette området skal få en bedre framtid,» Foto: Birgit Philipsen, ADRA Norge slår hun fast. “Barna er veldig glade for læremateriellet de mottar. De forklarte meg at før fantes det bare noen få bøker, i noen tilfeller bare en bok for hele klassen. La menigheten få eget Vipps-nummer for ADRA i år! Nå har hvert barn fått sine egne bøker.» Utdanning er en rettighet for alle barn, 2018 var året hvor vi virkelig kunne se hvilken forskjell Vipps gjør. For noen få år siden hadde «ingen» men likevel er det mange og komplekse kontanter. Nå har «alle» Vipps! faktorer i Mali og Niger som hindrer barna Sørg for at din menighet får en egen ADRA Vipps-konto. Det er veldig motiverende og gir god oversikt i å gå på skolen. Det kan være sikkerhetsover ditt distrikt! situasjonen, tidlige ekteskap, barnearbeid, fattigdom og lite kunnskap om hvor viktig utdanning er.

NYHETER

Ressurser fra Ellen G. White Estate Ellen G. White hadde en profetisk tjeneste som har vært helt avgjørende for utviklingen til Syvendedags Adventistkirken, og adventister finner stadig inspirasjon til personlig gudsforhold og vitnetjeneste i hennes omfattende forfatterskap. Ellen G. White Estate er organisasjonen som forvalter arven etter Ellen G. White. Organisasjonen har ansvar for å gjøre hennes skrifter tilgjengelig på best mulig måte.

På tre forskjellige websider får du hjelp til å finne det du leter etter angående Ellen G. White. 1. Søk i alle Ellen G. Whites skrifter på: www.egwwritings.org Her finner du den komplette samlingen av Ellen G. Whites litterære produksjon. Websiden besøkes av 1,2 millioner unike brukere hver måned.

2. Hovedsiden for Ellen G. White Estate: https://whiteestate.org/ 3. En webside for forskere: http://ellenwhite.org/ Ellen G. Whites bøker er også tilgjengelige direkte fra din smarttelefon. Søk etter Ellen G. White i Google Play eller App Store. I appene får du tilgang til 21 norske titler. Hvilke bøker du får tilgang til, avhenger av hvilket språk du har definert i innstillingene på appen. Ellen G. White ble født 26. november 1827 i staten Maine i USA og døde 16. juli 1915 i California. Fra 1844 og til sin død hadde hun en profetisk tjeneste i Adventistkirken. Ifølge informasjon fra Ellen G. White Estate koster det NOK 5,4 millioner årlig å drifte disse websidene med tilhørende infrastruktur i et Global Cloud Delivery Network. Trospunkt nummer 18 har tittelen «Den profetiske gave» og lyder slik: Skriften vitner om at en av Den hellige ånds gaver er den profetiske gave. Denne gaven er et kjennetegn på den siste menigheten, og vi tror den viste seg i Ellen G. Whites virksomhet. Det hun skrev, vitner med profetisk autoritet, og trøster, veileder, underviser og irettesetter menigheten. Hennes skrifter gjør det klart at Bibelen er standarden som alle læresetninger og all erfaring må prøves mot. (4 Mosebok 12,6; 2 Krønikebok 20,20; Amos 3,7; Joel 3,1-2; Apostlenes gjerninger 2,14-21; 2 Timoteus 3,16-17; Hebreerne 1,1-3; Åpenbaringen 12,17; 19,10; 22,8-9).

Bønneuken Å være noe for noen. Av Tony Vincent Rydland Foto: Lucas Caddah

Adam Hazel og Hadassa Müller

Tabitha Purple med datteren Adanna

Fra mandag 29. oktober til lørdag 3. november ble Tyrifjord velsignet med besøk fra Nederland, da Tabitha Purple hadde høstens bønneuke med elevene på skolen. Uken var fylt med gøyale aktiviteter og alvorlige samtaler. Hun inspirerte til gode handlinger, ikke for selvet, men for ens neste, med opphav i en himmelsk karakter, bundet i kjærlighet. Hun tok eksempler fra Bibelens mange helter, hvor hun satte fokus på deres transformasjon fra å ha, tilsynelatende, manglende evner til å bli ledere som hadde betydning for andre mennesker. Hun kastet lys på det som karakteriserte mindre gode ledere, samt de ytterst beste, og oppfordret alle til å bli det sistnevnte, nettopp fordi enhvers tilstedeværelse har en innflytelse på den neste. Hun inviterte alle til å være noe for noen. Til slutt hadde elevene anledning til å gi uttrykk for hva slags leder de ønsket å være. Dette fant sted ved ukens appell, der elevene skrev ned egenskaper og karaktertrekk på en menneskeformet papirbit som de deretter festet på en snor. Det som kom til uttrykk på hvert papir, beskrev den lederen hver enkelt ønsket å bli. Blant de mange karaktertrekkene som fant veien til papirfigurene, var det omsorg for andre som kom sterkest frem.

Tony Rydland og Tabitha Purple

Maren Kristensen

Dåp på Tyrifjord Dåpsfeiringer som var lenge ventet. Claes Lundström, Mattias Marley and Ellen Fønnebø

Av Tony Vincent Rydland Foto: Lucas Caddah Den 27. oktober var det dåp i Tyrifjord menighet. De som tok dåp, var Ellen Linnea Fønnebø og Mattias Marley, som begge er elever ved Tyrifjord videregående skole. Både Ellen og Mattias har lenge bidratt til menighetsaktiviteter for barn og unge gjennom SABU og speiderlag. Evangeliet og bibeltro var ikke ukjent for disse, og denne feiringen var lenge ventet. Ellen er opprinnelig fra Tromsø menighet, og det ble en velsignelse da menighetens tidligere pastor, Andrew Campbell, tok turen til Tyrifjord for å lede ut i dåpen. Mattias har lenge holdt til i Tyrifjord menighet, og med bibelstudier fra nært hold, ble det naturlig at pastor Gry Beate Marley som også er mor til Mattias, døpte ham. Gjennom en dåpsfeiring fylt med glede og alvor, ble denne dagen en høytid for menigheten, hvor to ungdommer på denne måten vitnet om sin tro.

Ilze Ozolina og Oliver Züst

Ny ventilasjon på kjøkkenet – YES!!! Av Styrkår Dramstad Foto: Lucas Caddah

Claes Lundström, Mattias Marley and Ellen Fønnebø and Andrew Campbell

– På et kjøkken med stor produksjonsaktivitet og mye oppvask, er det behov for moderne ventilasjon med nødvendig avtrekk og tilluft, sier Oliver Züst, kjøkkensjef på Tyrifjord. Hver dag lages det middag til ca 120 personer. I tillegg kommer frokost, kveldsmat og servering i spisefriminuttet. Innsamlingsaksjonen for TVS har gjort fornyelsen mulig. 400 000 kroner var satt av til dette prosjektet. Aggregat, rør og annen infrastruktur har kommet på 320 000 kroner. I tillegg kommer utgifter til rørleggere og elektrikere. Kjøkkenpersonalet uttrykker tilfredshet med det nye anlegget, som bidrar til fornyelse av luft, jevnere temperatur og fuktighet i arbeidslokalene. – Dette skaper et bedre arbeidsmiljø, sier Oliver og smiler tilfreds. – Tusen takk til alle som bidro til innsamlingsaksjonen slik at dette ble mulig, avslutter kjøkkensjefen.

Sigrun Eckhof

Helseseminar på Tyrifjord videregående

Av Ketil Hjortland På skolen har vi i løpet av skoleåret noen fellestimer der det blant annet tas opp temaer som har med helse og livsstil å gjøre. Onsdag 7. november fikk vi besøk av Jan Dørum fra Maritastiftelsen. Tittelen på foredraget var «Ditt liv – din framtid».

Maritastiftelsen gjør et stort og viktig arbeid for rusmisbrukere, med blant annet Maritakafeen der misbrukere har et sted å komme til hver kveld i uken. I tillegg drives det flere bruktbutikker, der det gis mulighet for arbeidstrening og en mulighet til å komme tilbake til et normalt liv. Jan formidlet på en levende og fengslende måte hvordan det er å være misbruker. Det er veldig lett å komme inn i rusmiljøet, men nesten umulig å komme ut av det, var hans budskap. Han fortalte hvordan han som 13-åring i ungdomsskolen i Horten kom i kontakt med hasj og ble invitert til å prøve det av en kamerat. Det er de som selv nettopp har begynt med stoff, som er de «beste» til å rekruttere nye til rusmiljøet, fortalte Jan. «Jeg kunne ikke se at det hadde gjort noe negativt med min kamerat, og det hørtes så spennende ut at jeg ville prøve det selv.» Ta en avgjørelse om ikke å ville prøve det, før du blir invitert til å teste hasj, var hans tydelige budskap. Når du først er inne i det, så klarer du ikke å slutte. Som ungdom tror man at det er lett å slutte, men det er det ikke. Jan hadde to brødre som også drev med rus, og for alle tre ble det store konsekvenser. Jan hadde gang på gang prøvd å slutte med sitt misbruk, uten å lykkes. Etter å ha

prøvd å slutte 31 ganger, kan man trygt si at det er vanskelig å sette en slik beslutning ut i livet, ja, nesten umulig. Vendepunktet kom for Jan da han var 46 år gammel. Da fikk han en telefon om at hans bror var drept fordi han ikke kunne betale dem han skyldte penger. Straks etter møtte han en gammel venn som også hadde vært misbruker. Han hadde ikke møtt ham på lenge, men Jan så at han hadde noe som han selv manglet. Vennen hans hadde blitt kristen og var fri fra rus, men å bli kristen var det siste han så for seg. Det umulige skjedde, og han ble kristen. Han ble også fri fra rus og fra lysten til å ruse seg. Han har nå vært rusfri i 16 år, og bruker livet sitt til å forelese for ungdommer og jobbe med misbrukere. Det var mange som ble berørt denne halvtimen i aulaen. Oppfordringen til alle er tydelig: Gjør et aktivt valg om å si nei til rus før du blir utsatt for påtrykk fra andre.

Rektor har ordet... Mange forbinder nyttårsfeiringer med fyrverkeri. Det markerer starten på et nytt år. Googler man det engelske ordet for fyrverkeri, nemlig firework, dukker det opp en sang som heter «Firework», framført av Katy Perry. Den ble populær og vant flere musikalske priser. Men den fikk også en del kritikk. Sangen er på 16 vers, og handler om hvordan man som ungdom kan føle seg som en plastpose, eller som tynt papir, og begravd langt nede i skrik og bråk. Veien ut av håpløsheten er at man selv blir fyrverkeri ved å tenne sitt eget lys. Katys løsning for mennesket som søker etter

håp og mening, er å se innover i seg selv for å finne håp og forløsning. Bibelen gir oss et annet budskap. For 2000 år siden ble nattehimmelen over Betlehem fylt med et himmelsk fyrverkeri av engler og øredøvende jubel. Guds herlighet lyste, og engelen forkynte at en frelser var født. Bibelen forteller at vi må se utover, og se på ham for å finne løsningen i våre liv. «Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i» (Lukas 2,13). Styrkår Dramstad

Du får KVANTUMSRABATT på følgende bøker fra Norsk Bokforlag:

10 – 24 stk.

20 %

25 – 49 stk.

30 %

50 – 99 stk.

40 %

100 -

50 %

Ellen G. White

Per W. Næsheim

(før kr 168)

kr 98

Ord som lever Ny ordinær pris, kun kr 99

Jeg søkte og fant INNBUNDET 244 SIDER VARENR. 3252

HEFTET 312 SIDER VARENR. 3352

Ellen G. White

kr 99

Ny ordinær pris, kun kr (før kr 248)

Slektenes håp

Messias

HEFTET 732 SIDER VARENR: 3589

199

INNBUNDET 450 SIDER VARENR. 3429

Ellen G. White

Illustrert

kr 168

Veien til Kristus

Herren har vist meg

kr 38

HEFTET 274 SIDER VARENR: 3371

HEFTET 127 SIDER VARENR. 2408

Ellen G. White

Mot historiens klimaks kr 78

HEFTET 590 SIDER VARENR. 2252

Himmelstigen

kr 98

Salmer og sanger, tekstbok

Barnas eget stigespill som underbygger den kristne tro!

kr 298

INNBUNDET 830 SIDER VARENR. 3317

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

ERFARING

Hospitering på Skogli Av Caroline Kjosnes I sommer hospiterte jeg på Skogli. Jeg er medisinstudent og ferdig med tredje året av studiet i Romania. I sommer fikk jeg oppleve hvordan det er å arbeide på adventistenes helse- og rehabiliteringssenter i Norge, Skogli. Jeg ble tatt godt imot av de ansatte, og var snart i gang med oppgavene. Hver dag er det felles morgenmøte for leger og sykepleiere. Medisinske spørsmålsstillinger tas opp og løses sammen. Timeplanene inneholder jevnlige teammøter for forskjellige pasientgrupper med lege, fysioterapeuter, ergoterapeuter, sykepleiere, logoped, sosionom og koordinatorer tilknyttet den aktuelle gruppen. Dette sikrer stor forståelse for hver enkelt pasients situasjon og gode muligheter for å dekke deres behov. Planer blir lagt for trening, undervisning, veiledning og behandling for å gi psykisk og fysisk velvære for pasientene. Skogli har tre fast ansatte leger. Siden jeg skulle være på stedet i tre uker, fikk jeg mulighet til å rotere og lære fra hver av dem. Allan Fjelmberg er lege, og har en mastergrad i folkehelse med fokus på livsstilsmedisin fra Loma Linda universitet i California. Han tar imot mange pasienter som har vært ute av jobb over lengre tid, på grunn av smerter og/eller skader som i mange tilfeller medfører depresjon og angst. I løpet av konsultasjonen forsøker han å forstå pasientens nåværende situasjon, inkludert helseutfordringer, tidligere behandlinger og hva pasienten gjør for å ta vare på seg selv og egen helse. I tillegg kommer en målrettet fysisk undersøkelse av pasienten. Som hospitant fikk jeg mulighet til å aktivt ta del i disse undersøkelsene og få direkte pasientkontakt. Utover dette tar Fjelmberg seg god tid til å besvare alle eventuelle spørsmål, da legene har 45 minutter til rådighet ved innkomstsamtalen. Fjelmberg fungerer i stor grad som en coach, og motiverer pasienten til sunnere vaner. Gjennom samtalene kommer

pasienten ofte selv fram til hva de burde gjøre, eller kommer til det punktet at de er åpne for og ønsker råd om kost og trening. Utover å være lege på Skogli, har Fjelmberg også en livsstilspraksis. En dag i uken tar han imot eksterne pasienter, hvor han jobber med å utnytte potensialet i livsstils endringer for den enkelte for å forebygge, behandle og i en del tilfeller reversere kroniske sykdommer. Costel Cosma er indremedisiner og dyktig på det kliniske. I samtale med pasienten kartlegger han alle kroppens systemer, fra magefunksjon til det endokrine. Ultralyd blir brukt på både knær og pulsårer, og Cosma viser hva han finner og forklarer hva som er normalt. Pasienter spør ofte hva som kan gjøres, og Cosma er rett på sak; «er det forkalkning av årer, da er det plantekost som gjelder!» Det er ikke alltid lett å svelge for pasienter, men forhåpentligvis kan kosten på Skogli inspirere til en mer plantebasert kost når de kommer hjem. Arild Nørstebø er ortoped og har utdanning innen kognitiv terapi. Han tar imot nyopererte pasienter, men også ME-pasienter. Her er Nørstebøs rolige vesen og erfaring med kognitiv terapi gunstig for å få fram underliggende problematikk som kan ha ført til diagnosen. Nørstebø har en veldig ro rundt seg og tar god tid til å lytte til pasientene. Han er interessert i å høre om pasientens tidligere livshendelser, inkludert barndom, og gir pasienten tid til å snakke uforstyrret og sette ord på tanker og følelser. Den siste uken av min hospitering fikk jeg tilbud om vikariat som sykepleier. Her fikk jeg sett Skogli fra en annen vinkel. Det inntrykket vil jeg også dele. Alle nyansatte er med på et felles møte med direktør Alf Magne Foss. Her tar han opp historien om hvorfor Skogli ble grunnlagt, forteller om institusjonens mål og gir en flott presentasjon av Adventistkirkens verdier. På den måten sørger han for at nyansatte forstår grunnlaget for de verdier og normer driften av Skogli bygger på. Nyansatte har mulighet til å stille

spørsmål, og den muligheten benytter de flittig for bedre å forstå hva «adventismen» handler om. Hver nyansatt får boken Jeg søkte og fant. Som sykepleier på Skogli kommer man utrolig nær pasientene. En pasient så på meg og sa: Du er adventist? Så la hun ut om det fantastiske helsebudskapet vi hadde, og hvordan hun var helt med på at man skulle spise plantekost. Hun hadde vært på Fredheim flere ganger, og sa at kroppen føltes helt annerledes etterpå. Flere pasienter takker ja til tilbudet om å bli med i Adventistkirken lørdag formiddag. En kvinne fortalte meg hvordan det hadde vært så utrolig flott å være i vår kirke, hun syntes det var fantastisk at barna fikk lov å komme fram og ikke ble gjemt bort under gudstjenesten. Hun stilte flere spørsmål om våre institusjoner, og var så begeistret over de flotte menneskene som arbeider for andres beste og uselvisk ønsker å gjøre godt for dem. De små tingene gjør en forskjell, og på mange rom møter man pasienter som er så takknemlige over at noen vil gjøre noe for dem, at noen smiler, bryr seg og oppmuntrer. «Dere banker på døren før dere går inn, er alltid velkledt og smilende, dere er jo helt fantastiske!» sa en eldre herre. En pasient trengte litt ekstra tilsyn, og jeg var inne der noen ganger. På disse besøkene var pasienten veldig interessert i min livstil. «Hva spiser du?» Jeg måtte løpe på et møte, men før jeg gikk, sa hun: «Vent litt, før du går, hva spiste du til frokost i dag?» Jeg kunne ha gått, men bestemte meg for å svare. På senere besøk kom det flere spørsmål: «Trener du?» Det gikk videre fra livstil til syn på livet og mye annet. Da jeg skulle avslutte vikariatet, tok hun tak i meg, og sa: «Jeg er så glad for at jeg har blitt kjent med deg. Jeg skulle gjerne hatt mer av deg, altså!» Som adventister har vi mye å tilby, og det er behov for mer synlig nærvær i i samfunnet og på våre institusjoner. Jeg oppfordrer unge og eldre til å besøke, hospitere og jobbe på institusjoner som Skogli. Kom, lær og gjør en forskjell.

SYNSPUNKT

Kristentro, kunnskap og karakter i 60 år Vil det digitale mennesket etter hvert erstatte oss? Og hva er personlig kunnskap? Av Ove Berntsen “Man lever og lærer en masse, man blir filosof og poet, og ender i øverste klasse og vet at man ingenting vet.” Vår kunnskap er som fotspor i sanden ved det uendelige hav. Selv en vitenskapsmann er som en huleboer i universet. Ja, som erkjennelsesfilosof mener Karl Popper at ingen teori lar seg verifisere, bare falsifisere. Det er så å si et framskritt hver gang man kan si: Her er det noe som vi ikke kan si noe om. Vet vi stort mer enn det første ord om alt og det siste ord om ingenting? Er vi som fluer på et av Rafaels mesterverker, vi ser en farge her, en struktur der, men vi får ikke fram hele bildet? Det var vi sikkert ikke klar over for 50 år siden, i det revolusjonære året 1968. Tvert imot var vi en generasjon som ga inntrykk av å vite mye om mennesket og samfunnet og politikken og enda mer. Vi var kloke og kunnskapsrike, slik vi så oss selv. Det var ikke sant.

Det digitale mennesket og gudsgnisten Det er ikke sant. Men mennesket vet imidlertid mer enn noen gang før. Vi lever i en tid da kunnskapen truer med å bli for stor, vi er i ferd med å miste kontrollen, å gjøre mennesket overflødig. Kunstig intelligens er mer effektiv enn “menneskelig” intelligens. Hva vil skje når data-algoritmene blir bedre enn oss til å huske, analysere og gjenkjenne? Til å kjenne oss bedre enn vi kjenner oss selv? Datamaskiner vil overta mange yrker. Skal vi søke tilflukt i kunsten? Men hvem kan forsikre oss om at kunstnerisk aktivitet er vårt privilegium? En professor i musikkvitenskap ved California University, David Cope, har utviklet programmer som for eksempel kan komponere 5000 koraler á la Bach i løpet av én dag. For å teste noen av dem, arrangerte han en konsert under en musikkfestival i Santa Cruz. Et entusiastisk publikum klappet og fortalte at den vakre konserten hadde rørt ved det innerste i dem. Da de fikk vite at musikken var vir-

tuelt komponert, reagerte noen med dyster taushet, mens andre skrek opp i raseri. Er det digitale mennesket i ferd med å erstatte homo sapiens? Utviklingen kan imidlertid ikke berøve oss vår bevisshet: Hvorfor stiller vi spørsmål som både naturen og den virtuelle verden er fremmed for? Hvem har utstyrt oss med et erkjennelsesoverskudd som ikke på noe stadium av fylogenesen har vært nyttig i en sjelløs og gudløs verden? Har naturen overskredet seg selv, skutt over mål? Hvem skal besvare våre spørsmål om mening og rettferdighet? Hvis vi er resultatet av en blind evolusjon, er mennesket en tragisk skapning, naken under kosmos, hjemløs i sitt eget legeme. Den som oppgir Gud, slukker solen og vandrer videre med en liten lampe. Noen ser ingen sol og har ingen lampe i det eksistensielle mørket. Men vi har en “guddommelig gnist” i genene, en kløft i vårt vesen som dyret ikke har. Døgnfluen fører ingen dialog med tilværelsen om hensikten med alt, og om hvordan den skal fylle sitt lille døgn. De virtuelle algoritmene kan imidlertid ikke viske ut gudsbbildet, menneskets egenart er det fremste gudsbevis.

Personlig kunnskap og ondskapen Det andre kunnskapsproblemet er uttrykt i et spørsmål som den ungarske jøden Michael Polanyi stilte. Han var lege, kjemiker, vitenskapsteoretiker og filosof. Ja, han var innstilt til nobelpris i to forskjellige fag. Under og etter krigen undret han seg over hvordan en kulturnasjon som Tyskland kunne synke ned i en avgrunn av ondskap og umenneskelighet, i mer enn en forstand. Hvorfor beskytter ikke kunnskapen, også den religiøse, oss fra barbariet? Hvordan var den andre verdenskrig mulig? Kan noen forklare hvorfor etnisk rensning, tortur, bombing og alle slags ugjerninger, inkvisisjonen, slavehandelen og kolonialismen, kan være markører for en kristelig og kunnskapsrik sivilisasjon? Hvorfor er akademisk kunnskap så utilstrekkelig? Og hvordan kan man forsvare dagens

voldsfikserte underholdning i lys av myrderiene i krigs- og fredstid? Til og med i Norge er man stolte over at noen klarer å lage bestialske dataspill. Ja, man gleder seg over at vi har mestret å lage skrekkfilmer som til og med blir spilt i USA. Norges mest kjente forfatter produserer makaber krim, uten mening, moral og medfølelse. Finfølelsen atrofierer. Hva vil skje hvis Den hellige ånd ikke beveger hjertet mot strømmen? Polanyi fant ut at utdanningen hadde slått feil. I 1966 skrev han en bok om personlig, eller taus kunnskap, The tacit dimension. Taus kunnskap er erfaringsbasert kunnskap som man får i utøvelsen av en aktivitet, et fag eller et yrke, og som ikke alltid lar seg forklare med ord. Erfaringene får man gjerne sammen med en mester. “Livet har ingen mening for en tenker enn som et forsøk på å løse det ondes problem,” sier en fransk filosof. Det onde er ingen illusjon, og troen på en eneste virkelig makt er umulig. Det onde er en selvstendig makt ved siden av det gode. Hvordan får vi personlig kunnskap som avslører og bekjemper ondskapen? Hva sier Skriften? “En lærling står ikke over sin mester, men når han er utlært, blir han som sin mester,” sier Mesteren (Luk 6,40). Som sin mester som seg selv. Derfor lover han også at vi kan bli fullkomne som vår himmelske Far er fullkommen. Ordet som er benyttet, er teleos, som betyr at vi har et mål, en idé, en hensikt med vårt liv, en gudgitt egenart som vi kan virkeliggjøre. En rev er fullkommen når den er reveaktig fra hode til halespiss; alt den tenker og gjør, er helt og fullt reveaktig, slik det var Skaperens hensikt med den. Hva vil det så si å være menneske-aktig? Jesus sier: “Elsk deres fiender, velsign den som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere og be for dem som mishandler og forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen” (Matt 5,43-48). Det er å være menneske-aktig, det er personlig kunnskap, som fører til kristentro og karakter. Ingen får en sekser i å være menneske-aktig, men vennskap med Mesteren varer.

SYNSPUNKT

Konflikt i Adventistkirken Av Linnea Helgesen og Nina Myrdal Du har antakelig registrert at det er stor uenighet i Adventistkirken for tiden om vedtak som er fattet i generalforsamlingen i vårt verdensforbund (Generalkonferansen = GC) og GC-styret. Det er med sorg vi må erkjenne at vi står midt i en konflikt. Den er forårsaket av måten ledelsen i GC har håndtert sakene relatert til spørsmålet om ordinasjon av kvinner til pastortjeneste på. Det berører oss sterkt og personlig å være vitne til dette i menigheten vår. Men vi må være ærlige og erkjenne at slik er det. Den velrennomerte pensjonerte historieprofessoren ved Andrews University, George Knight, fikk i 2017 utgitt en bok om konflikten, med tittelen Authority Wars, Ordination and the Roman Catholic Temptation. Det er en sterk tittel i adventistisk perspektiv. Knight er imidlertid ikke den eneste som har kritisert, han er bare en av en lang rekke fremstående teologer, administratorer, rektorer og ledere i menigheten som med sterke og alvorlige ord har advart mot konsekvensene av GC-ledelsens håndtering av saken og de fremlegg til vedtak og avgjørelsene som er tatt i GC-styret. Heldigvis kan det gjennom konflikt og uenighet også kan vokse fram gode og nødvendige endringer. Gud kan bidra til å vende det onde til noe godt. Alle ønsker å bidra til at veien videre skal skje med en lyttende og åpen tilnærming, gjennom respekt og dialog. Vi kan alle arbeide for at denne konflikten ikke skal splitte eller påvirke det lokale menighetsarbeidet vårt i Norge. Denne artikkelen er ment som et forsøk på å oppsummere hva saken handler om.

Bakgrunn: Likebehandling av kvinnelige og mannlige pastorer i Adventistkirken Ellen G. White var sentral i opprettelsen av Adventistkirken, og har siden kirken ble stiftet, vært den mest toneangivende

og innflytelsesrike stemmen blant oss med sitt inspirerte forfatterskap. Selv om hun har vært død i over hundre år, er hennes påvirkning fortsatt sterk. I menighetens 155 år lange historie har kvinner vært bibelarbeidere, forkynnere, lærere og administratorer. I motsetning til menn, har de imidlertid ikke blitt ordinert til pastortjeneste og dermed heller ikke kunnet få overordnede lederstillinger. I 1973 ble den første av en rekke komiteer nedsatt for å studere temaet om

I 1984 vedtok GCs hovedstyre at kvinner kunne ordineres som lokale forstandere.

ordinasjon av kvinner til pastortjenesten. I 1976 ble det i GCs hovedstyre vedtatt endringer i lisensordningen for pastorer, noe som la til rette for at kvinner kunne fungere som pastorer. GC-styret la også til rette for at kvinner kunne ta pastorutdanning og gå inn i pastortjeneste. Representanter fra hele verden var med på vedtakene. I 1984 vedtok det samme styret, at kvinner kunne ordineres som lokale forstandere. Gjennomføringen av dette ble overlatt til de ulike divisjonene selv å bestemme. Helt siden 1973 har derfor spørsmålet om ordinasjon av kvinner på lik linje med menn også i pastoral tjeneste, dukket opp med jevne mellomrom i forskjellige organisasjonsledd. Spørsmålet har vært tatt opp i flere generalforsamlinger i GC, uten at det er blitt fattet et vedtak som åpner for ordinasjon av kvinner til pastorgjerningen. Spørsmålet har fortsatt å presse seg fram, ettersom stadig flere kvinner har kommet i tjeneste som pastorer, hovedsakelig i vestlige land. I 2011 ble det nedsatt nok en komité

som skulle gjøre en teologisk utredning av spørsmålet. I likhet med fem tidligere komiteer fant heller ikke denne komiteen at Bibelen har noen tydelig anbefaling angående temaet, og at man ut i fra Guds ord ikke kan begrunne å hindre ordinasjon av kvinner. I 2012 begynte tre unioner (Pacific Union Conference, Columbia Union Conference og Netherlands Union of Churches Conference) å ordinere kvinner. I Norge satte man hele ordinasjonspraksisen på vent, fordi det har heftet seg mye ved ordinasjonspraksisen som ikke er i tråd med Bibelens modell for innsetting til tjeneste i menigheten. I stedet besluttet man å innsette både kvinner og menn i pastortjeneste med en forbønnshandling, slik Bibelen beskriver at den første menighet gjorde det. Ved Generalkonferansen i San Antonio i 2015 ble det fremsatt et forslag om at spørsmålet om ordinasjon av kvinner skulle overlates til den enkelte divisjon å avgjøre ut fra sin lokale situasjon og kultur. Det ville tilsvart måten man hadde praktisert ordinasjon av kvinnelige forstandere på siden 1984. Forslaget ble nedstemt med 58 prosent mot. I Norge valgte DNUs styre i 2015 å videreføre praksisen med en forbønnshandling både for kvinner og menn ved innsetting i pastortjeneste, i stedet for den tradisjonelle ordinasjonen. For å likebehandle menn og kvinner, valgte man i tillegg å ikke benytte de vedtatte innrapporteringskategoriene: ordinerte pastorer (kun menn) og ikke-ordinerte pastorer (inkludert alle kvinnelige pastorer) ved rapportering av ansatte til Divisjonen og GC. Dette har medført at norske pastorer ikke har vært oppført i Adventistkirkens årbok, hvor ansatte har blitt oppført i tråd med såkalte credentials (bevillinger). I årboken for 2018 har GC valgt å gå bort fra å oppføre ansatte i alle distrikter og unioner ut over de som er valgt inn i administrasjon og i ulike avdelinger.

SYNSPUNKT

Regelstyring, manipulering og kontroll Ted Wilson ble valgt som leder av Adventistkirkens verdensforbund ved Generalkonferansen i 2010. Allerede i sin første tale, opplevde mange at han brukte en splittende retorikk. Det samme gjaldt sabbatsprekenen han holdt i Battle Creek da GCs hovedstyre var samlet i oktober 2018. Han skapte unødvendige skillelinjer ved å antyde at noen adventister har funnet Guds sannhet, mens andre ikke har det – underforstått de som ikke støtter hans linje. Det er også interessant å merke seg at han valgte å fremføre dette budskapet i byen Battle Creek, som er historisk viktig for Adventistkirken. Flere har også uttrykt bekymring og skuffelse over at Wilsons ledelse fram mot verdensforbundets generalforsamling i 2015, var lite samlende. I hele prosessen har det ikke blitt gjort forsøk på å finne fram til konsensusorienterte løsninger som kan bidra til å løse utfordringen med sprikende syn i ordinasjonssaken. Her er noen av eksemplene som har blitt brukt for å underbygge påstandene om at han underslår viktige faktorer når forslagene til vedtak presenteres: • I Kina er det mange kvinnelige pastorer. De har med stor suksess bygget opp Adventistkirken i landet. En kvinne har alene plantet 400 kirker. Suksesshistorier fra Kina og andre steder med kvinnelige pastorer ble ikke fortalt. • Det ble sagt at komiteen som studerte ordinasjonssaken (TOSC), ikke nådde fram til generell enighet. Men det ble ikke opplyst at to tredeler av komitémedlemmene var enige om at spørsmålet kunne overlates til divisjonene. • Det ble heller ikke nevnt at 9 av 13 divisjoner var positive til at det skulle være opp til divisjonene å avgjøre om de ville ordinere kvinner eller ikke. Etter 2015 har Ted Wilson vært tydelig i sin kommunikasjon om at han ønsker å sanksjonere unioner som går imot vedtakene fattet i GC. Det har blitt satt frem forslag til hvordan dette skal gjøres i GCs hovedstyre i 2016, 2017 og 2018. Forslagene møtte stor motstand i GC-styret. Forslaget som ble lagt fram i 2017, fikk ikke flertall i GC-styret. Det var derfor knyttet stor spenning

til forslaget som skulle stemmes over ved «Annual Council» i 2018. Forslaget som ble lagt fram for hovedstyret, gikk forenklet ut på følgende: • Å opprette fem samsvarskomiteer (Compliance commitees), som skal påse at doktriner, policy, uttalelser og retningslinjer følges av organisajonsleddene under Generalkonferansen og institusjoner (les: skoler, universiteter, sykehus osv.). Ansvarsområdene til de fem komiteene er som følger: A. Kjernepolicy B. Skapelse og evolusjon C. Homoseksualitet D. Doktriner og trospunkter E. Ordinasjon Straffetiltak: • Advarsel • Offentlig reprimande • En prosess for at unionen skal innordne seg policy, utestengning fra Generalkonferansens hovedstyre dersom det ikke skjer (dette krever to tredeler flertall)

Advarsler mot forslaget om å opprette samsvarskomiteer Mange respekterte adventister advarte mot opprettelsen av disse komiteene. George Knight er en av dem, William Johnson, mangeårige redaktør i Adventist Review er en annen. Også divisjonsformenn og minst en av GCs viseformenn har markert seg som motstandere av vedtaket. Av nordmenn har Edwin Torkelsen og Finn Eckhoff markert seg gjennom en rekke grundige artikler med sterke advarsler. Unionsstyrene i Norge, Sverige og Danmark har også kommet med en felles advarende uttalelse, i likhet med mange andre unioner, menigheter og enkeltpersoner. Noen av de som advarte, begrunnet sin bekymring med at forslagene er i strid med Adventistkirkens frigjørende forkynnelse. Adventistkirken har forkynt frihet fra kirken og prestens autoritet. Den har forkynt frihet fra helveteslæren, og den har forkynt frihet fra hemmende livsstil. Årsaken til at menigheten ble organisert, var å effektivisere misjonsarbeidet. Unionene ble i sin tid opprettet for å forhindre at Generalkonferansen skulle få for stor makt. Et ønske om å strømlinjeforme adventisters tro og tanke, har aldri vært begrunnelsen for organiseringen av Adventistkirken.

Adventistpionerene var svært skeptiske til å ha en trosbekjennelse. Derfor har vi avstått fra det; vi har trospunkter, hvor intensjonen har vært å skrive ned det man til enhver tid er blitt enige om. Bekjennelsesplikt har vært et fremmedord i vår kirke. Spørsmålet om ordinasjon av kvinner er for øvrig heller ikke et trospunkt blant de 28. Mange vil derfor hevde at disse komiteene utfordrer den protestantiske frihetstanken. Andre advarsler handler om samvittighetsfrihet. Samvittighetsfriheten blir satt på prøve når man blir bedt om å bøye seg for vedtak som legitimerer diskriminering av kvinner. Ser man nøyere etter, oppdager man likevel raskt at her handler det om mer enn kun likebehandlingsstriden. Det handler også om mistillit til lærere og professorer på våre skoler og universiteter. Man vil begrense den frie tanken og plikten til å være ærlige i sin sannhetssøken som forskere og undervisere. Det oppleves kort sagt som at ledelsen i Generalkonferansen ikke har tillit til medlemmenes forvaltning av adventbudskapet. Det sentrale protestantiske prinsippet om det alminnelige presteskapet undergraves.

Avstemningen i Battle Creek, oktober 2018 Da forslaget ble lagt fram for Generalkonferansens hovedstyre i oktober, ble svært mye av tiden brukt til gjennomlesing og forklaringer fra Generalkonferansens ledelse. Alle forklaringene og hovedinnleggene var i favør av forslaget. De resterende innleggene var begrenset til to minutter pr. person. Minst 80 prosent av de som talte til forslaget, talte imot. Det kom ikke noen signaler fra ledelsen om at det gjorde inntrykk på dem eller at motstanderne hadde et poeng. I stedet presset ordstyrer Wilson det frem til alminnelig avstemning i trygg tillit til at et flertall fra ikke-vestlige land lojalt ville støtte ledelsens fremlegg. Unionsleder i Norge, Victor Marley, benyttet sine 2 minutter godt, og innlegget hans har blitt sett på sosiale medier over 10 000 ganger. Det framlagte forslaget fikk likevel flertall. Det var 185 som stemte for og 124 mot. Etter vedtaket har mange gitt uttrykk for skuffelse, sinne og sorg. Blant dem er leder for Den nord-amerikanske divisjon Fortsetter neste side4

SYNSPUNKT

4Fra forrige side (NAD), Dan Jackson. Han har uttalt at det som har skjedd, ikke er adventistisk og at det ikke er akseptabelt. Han og hovedstyret i divisjonen har også uttrykt full støtte til de kvinnelige pastorene i divisjonen. Adventistkirken i Norge, ved DNUs styre, har også publisert en uttalelse som uttrykker bekymring og skuffelse. Uttalelsen kan leses på: www. adventist.no.

Hva så? Angår dette oss i Norge? Noen sitter kanskje igjen med spørsmålet, hva så? Angår dette meg? Vi har kanskje ikke opplevd at konflikten har splittet våre lokale menigheter eller ødelagt for arbeidet på våre institusjoner i Norge. Noen vil også hevde at dette bare er en avsporing fra vårt virkelige kall om å misjonere og forkynne evangeliet. Hva er vitsen med å engasjere seg i kirkepolitikken? For mange av oss er svaret enkelt: Liv og lære må henge sammen. En kirke som forkynner Guds frigjørende kjærlighet, frelse og helbredelse, dobbeltkommuniserer hvis den samtidig legitimerer diskriminering og knebler samvittighetsfriheten. Både unge og eldre reagerer på dette og oppfatter det som hykleri. Da blir det et samvittighetsspørsmål hvordan man skal forholde seg til dette. Det bør bekymre oss alle at vi nå er medlemmer av en organisasjon som ikke viser oss tillit. Som ikke viser respekt for den protestantiske tradisjonen og det allmenne prestedømmet, og som tvinger gjennom et autoritetssyn som muliggjør maktmisbruk. Adventistkirkens organisasjon består enkelt forklart av fem ledd: lokal menighet, distrikt, union, divisjon og Generalkonferansen. Divisjonene er formelt sett regionale avdelinger av Generalkonferansen. Et grunnleggende prinsipp er at menigheten er det høyeste leddet i organisasjonen. Ingen kan komme fra et annet ledd og tvinge en menighet til lydighet. Tilknytningen til distrikter og unioner er frivillige sammenslutninger i forbund. Det vi nå opplever, ser for mange av oss ut som et forsøk på å snu pyramiden ved å sette Generalkonferansen øverst i hierarkiet. Det er et klart brudd med vår historie og selvforståelse.

William Millers drøm Av Øyvin Listau Noen drømmer har en unik evne til å få frem poeng som er lett å huske. Noen eksempler er kong Nebukadnesars drøm og Josefs drømmer før han ble ført som fange til Egypt. Og selvsagt ikke minst, Søster Whites drøm der hun så Guds folk begynne reisen med hest og kjerre lastet med bagasje, for til sist å kaste seg over svelget i tau. En drøm som kanskje ikke er like kjent, er William Millers drøm. De fleste av oss vet hvilken betydning han hadde for forståelsen av profetiene, særlig forståelsen av Daniels bok og den rolle han spilte i forkynnelsen av at de 2300 aftener og morgener endte i 1844. Men også han hadde en drøm. I drømmen blir innholdet i hans forkynnelse av budskapet sammenlignet med et kunstferdig utsmykket skrin, fullt av vakre diamanter. Han inviterte mennesker til å komme og beundre skrinet. Til å begynne med ropte tilskuerne av fryd når de så innholdet. Men etter hvert som det ble flere tilskuere, opplevde han til sin fortvilelse at de tok edelstenene ut av kurven og strødde dem ut på bordet. Ikke nok med det, blant de ekte edelstenene la noen falske og uekte stener. Det gikk så vidt at menneskene som kom inn, spredte skitt og sand inntil det dekket alle de ekte edelstenene, diamantene og myntene, og skjulte dem. Motløs og gråtende satte han seg ned. For den tanken hadde slått ham at eieren av skrinet ville kreve det intakt tilbake. I sin nød bad han til Gud, og straks kom en mann inn. Alle forlot rommet. Han åpnet vinduene og begynte å feie alt rasket ut. Miller ropte til mannen at han måtte være forsiktig, for det var noen dyrebare edelstener blant skrotet. Mannen satte et nytt skrin på bordet, større og vakrere enn de første. Han samlet sammen alle diamantene, selv om de ikke var større enn et knappenålshode, til alle var tatt opp. Da Miller så ned i skrinet, ble øynene blendet av synet. De skinte med 10 ganger sterkere glans. Han hadde trodd diamantene hadde fått riper da de ble trådt

ned av de ugudelige menneskene, men alt var vakkert plassert i skrinet som mannen tilsynelatende uanstrengt hadde lagt tilbake på plass. Miller ropte av fryd, og det ropet vekket ham. For meg er det nærliggende å forstå drømmen slik at mannen med det nye og større skrinet som har en 10 ganger sterkere glans, er Uriah Smith med hans bok om Daniel og Åpenbaringen, som kom ca. 50 år senere. Den var større i antall sider og innhold. Men kritikerne hevder at boken jo er over 100 år gammel, og derfor foreldet, fordi tiden har forandret seg. Men profetiene har ikke forandret seg, så hvorfor boken! Hør bare: “Study Revelation in connection with Daniel, for history will be repeated… past history will be repeated, old controversies will arouse to new life” (TM s.116). Så alt som står der, kan ennå gå i oppfyllelse! Og det vil skje. Så bokens alder har ingen betydning, faktisk. Gamle, historiske kontroverser vil få nytt liv. Boken foreligger nå i en moderne norsk språkdrakt, oversatt fra Uriah Smiths originale tekst. Nå under navnet: Daniel & Johannes syner om Endetiden. Den er på over 600 sider med nyttige og interessante utleggelser av teksten, med detaljer som ingen annen bok har. Hvor viktig er så profetiene? Profetiens Ånd svarer: “Those who eat the flesh and drink the blood of the Son of God will bring from the book of Daniel and Revelation truth that is inspired by the Holy Spirit. They will start into actions forces that cannot be repressed” (TM s.116). Boken fås kjøpt hos Norsk Bokforlag AS og hos bokhandelen Bok & Media i Akersgaten 47, Oslo. William Millers drøm kan man lese i sin helhet på s. 74 i Herren har vist meg, utgitt av Norsk Bokforlag AS.

William Millers drøm Jeg drømte at Gud ved hjelp av en usynlig hånd hadde sendt meg et kunstferdig utsmykket skrin, omtrent 25 cm langt, 15 cm bredt og 15 cm høyt. Det var laget av ibenholt og vakkert utsmykket med perler.

SYNSPUNKT

Det var festet en nøkkel til skrinet. Øyeblikkelig tok jeg nøkkelen og åpnet skrinet. Til min store forundring og overraskelse fant jeg det fylt med mange slags edelsteiner, diamanter, verdifulle steiner og gull og sølvmynter i alle størrelser og verdier, som var vakkert plassert rundt omkring i skrinet. Slik de lå, utstrålte de et lys og en herlighet som bare kunne sammenlignes med solens. Jeg tenkte at det ikke var riktig av meg å nyte dette vakre synet alene, selv om mitt hjerte frydet seg over innholdets glans, skjønnhet og verdi. Derfor satte jeg det midt på et bord i rommet mitt. Jeg sendte beskjed rundt omkring om at alle som ønsket å se det herligste og mest strålende syn som noe menneske hadde sett i dette liv, var velkomne. Folk begynte å komme inn, først noen få, deretter flere og flere, inntil det var samlet en større folkemengde. Første gang de så ned i skrinet, ropte de av glede og forundring. Men når tilskuertallet økte, begynte alle å røre ved edelsteinene. De tok dem ut av skrinet og strødde dem utover bordet. Den tanken slo meg at eieren ville kreve skrinet og edelsteinene tilbake. Hvis jeg tillot dem å bli spredt utover, ville jeg ikke bli i stand til å legge dem tilbake på riktig plass i skrinet igjen. Jeg følte at jeg aldri ville klare å bære ansvaret, for det ville bli

Ti dager i bønn

umåtelig stort. Jeg begynte da å bønnfalle menneskene rundt meg om ikke å røre dem eller å ta dem ut av skrinet. Men jo mer jeg bønnfalt, desto mer spredte de dem. Til slutt så de ut til å være spredt over hele rommet, på gulvet og ut over alle møblene. Så oppdaget jeg at menneskene blant de ekte edelsteiner og mynter hadde spredt utallige uekte edelsteiner og falske mynter. Jeg ble meget oppbrakt over deres utakknemlighet og dårlige oppførsel, og irettesatte og bebreidet dem for det. Men jo mer jeg irettesatte dem, desto mer spredte de uekte edelsteiner og falske mynter blant de ekte. Jeg ble irritert og begynte å bruke makt for å skyve dem ut av rommet. Mens jeg skjøv en ut, kom det tre nye inn. De tok med seg skitt og sagflis og sand og alt slags rask, inntil det dekket alle de ekte edelsteinene, diamantene og myntene og skjulte dem. De rev også skrinet mitt i stykker og spredte delene blant rasket. Jeg følte at intet menneske tok hensyn til min sorg og harme. Helt motløs og nedtrykt satte jeg meg gråtende ned. Mens jeg satt slik og gråt og sørget over mitt store tap, og over det ansvaret jeg hadde, kom jeg til å huske på Gud. Jeg ba inntrengende om at han måtte sende meg hjelp. Øyeblikkelig gikk døren opp. En mann kom inn, og da forlot alle mennes-

Fra 9.-19. januar inviterer vi deg til å være med i det globale bønnefellesskapet vi kaller «Ti dager i bønn». Adventister over hele verden står sammen i å søke vår himmelske far gjennom bønn. Du finner norske ressurser her: bit.ly/10Dager2019

kene rommet. Han hadde en feiekost i hånden. Han åpnet vinduene og begynte å feie rask og skrot ut av rommet. Jeg ropte til ham at han måtte være forsiktig, for det var noen dyrebare edelsteiner blant skrotet. Han ba meg om ikke å være engstelig, for han ville ta seg av dem. Han feide bort rask og skrot, uekte edelsteiner og falske mynter. Alt forsvant ut av vinduet i en sky, som vinden førte bort. Midt under travelheten lukket jeg øynene et lite øyeblikk. Da jeg åpnet dem igjen, var alt rasket borte. De dyrebare edelsteinene, diamantene, gullet og sølvmyntene lå spredt i store mengder ut over hele rommet. Så satte han et skrin på bordet, som var større og vakrere enn det forrige. Han tok edelsteinene, diamantene og myntene opp med hendene og la dem i skrinet til alle var tatt opp, selv om noen av diamantene ikke var større enn et knappenålshode. Så ba han meg: ”Kom og se.” Jeg så ned i skrinet, men øynene ble blendet av synet. De skinte med en ti ganger sterkere glans. Jeg trodde de hadde fått riper da de ble trådt ned i sanden av de ugudelige menneskene, som hadde spredt dem og trådt dem ned i støvet. De var vakkert plassert i skrinet av mannen, som tilsynelatende uanstrengt hadde lagt dem på plass. Jeg ropte høyt av fryd, og dette ropet vekket meg.

«Vær utholdende i bønn, våk og be med takk til Gud! (Kol 4,2)

NYHETER

ØND klargjør sitt syn på kvinner i pastortjeneste før stemmegivningen om uttalelsen fra DNUs styre i denne saken.

Av Tor Tjeransen Styret for Adventistkirkens Østnorske distrikt behandlet i søndagens møte en henvendelse fra fire menigheter og en gruppe medlemmer der de ber om en avklaring av hvor styret står i spørsmålet om likebehandling av kvinner i pastortjeneste. Styrets medlemmer la vekt på å opptre på en måte som kan dempe konfliktnivået og skape reell enhet i spørsmålet om kvinners pastortjeneste. Samtalen i styret bar preg av å være både nyansert og balansert. Svaret fra styret er stilet til Tyrifjord menighet, en av menighetene som henvendte seg til styret. Det samme brevet besvarer samtlige henvendelser. Brevet publiseres i sin helhet her. Brevet fra Østnorsk distrikt gjengis i sin helhet nedenfor. Vi viser til brev fra Tyrifjord SDA menighet datert 15. november 2018. På styremøtet i dag, 25. november, i Oslo, har vi vedtatt å sende dette svarbrevet. Distriktsleder Rolf Andvik stiller gjerne på et styremøte hos dere i nærmeste framtid for å formidle muntlig innholdet i brevet og samtidig være tilgjengelig for spørsmål og kommentarer. Først av alt er det på sin plass å takke dere alle for innsats og engasjement for menigheten på Tyrifjord. Dette har store ringvirkninger og kommer oss alle til gode på mange forskjellige måter. Utallige bånd av kjærlighet og fellesskap er skapt nettopp hos dere. Men vår største takknemlighet må, nå som alltid, gå til vår himmelske Far og Jesus Kristus, som holder menigheten sammen ved Den hellige ånd. Derfor er vi ikke urolige for framtiden, og selv om menigheten har utfordringer på mange plan, er det vår faste beslutning å innvie oss til trofast tjeneste for ham som er verdig all vår kjærlighet og lovsang, ja, mer enn det, han fortjener hele vårt liv. Vi ber om å få være fylt av Den hellige ånd til ære for Jesus Kristus, og måtte vi alle ha et inderlig ønske om å legge våre anstrengelser fram for Herren med bønn om å få være til glede og nytte for Gud og mennesker. I brevet dere skriver, reises noen spørsmål som indikerer at dere er usikre på hvor styret i ØND står i noen av de spørsmål

som er oppe for tiden. Vi håper dette brevet vil bøte på deres usikkerhet, og at dere vil fortsette å stå sammen med oss i tiden framover, slik vi står sammen med dere. Brevet som ble sendt fra DNU-Admin til GC i september 2018 sammen med Danmark og Sverige, var forankret også i ØND. På et telefonmøte 13. september 2018 ble det vedtatt å støtte uttalelsen som advarte mot splittelse og polarisering. Vedtaket på Annual Council ble likevel ikke som mange hadde håpet, men vi nekter å gi opp troen på at Gud fremdeles leder, i medgang så vel som i motgang. Når det gjelder uttalelsen fra DNUstyret i etterkant av Annual Council 2018, ble denne vedtatt i DNU styret uten støtte fra distriktsleder Rolf Andvik. Hans stemmegivning er begrunnet i to forhold: 1. Et ønske ØNDs styre uttrykte i et brev til DNU-Admin 10. september 2017 om å vurdere et annet metodevalg i spørsmålet om kvinnelig ordinasjon. Det er viktig å minne om at dette brevet kun var et innspill til DNU-Admin om å tenke en gang til vedrørende metodevalget i arbeidet for likebehandling av kvinner, og ikke stilte spørsmål ved kvinners pastortjeneste. Det temaet har aldri vært behandlet i ØNDs styre. 2. Det faktum at det ikke var anledning for Andvik å konferere sitt eget styre

Vi bekrefter at distriktsleder har full tillit og støtte i ØNDs styre. Vi har tillit til at vi alle står sammen i ønsket om enhet, og vi oppfordrer alle til å arbeide for samhold og enhet i Kristus, spesielt når uenighet i sak oppstår. Vi har passert flere veiskiller allerede, og det viktigste nå er å se framover. ØNDstyret stiller seg bak DNU-styret i deres beskrivelse av «Veien videre» (*se under). Vår oppfatning er at DNU-skipet må seile mellom to sjømerker som fremdeles er synlige forut. På det ene sjømerket står det Likebehandling. Konkret betyr dette ikke-diskriminering av menn og kvinner i pastortjenesten. På det andre sjømerket står det Samhold og enhet i Kristus. Konkret betyr dette at DNU også i framtiden opprettholder fullt medlemskap i vår globale menighetsfamilie. Vi må navigere midt i skipsleia. Dersom vi fokuserer ensidig på det ene sjømerket, kan vi komme farlig nært det andre, og det er dårlig sjømannskap. Til slutt vil vi gi dere vårt syn på hvordan vi må forholde oss til vedtaket på Annual Council 2018. Vi er som dere forstår, ikke bekymret for det som ligger foran, og vi mener det må være mulig å oppnå aksept for viktige veivalg i møte med komiteen som skal vurdere samsvar med policy i spørsmålet om ordinasjon av kvinner. Styret for ØND anerkjenner komiteenes myndighet til å fungere i tråd med vedtaket fattet på Annual Council 14. oktober 2018. Vi takker igjen for det bånd av kjærlighet og fellesskap dere bidrar med i menigheten. Fremtiden er lys, ikke mørk, menigheten er i Guds varetekt, og når vi overgir oss til ham, er vi på sikker grunn. Oslo, 25. november 2018 Med vennlig hilsen Styret i SDA–ØND *2018.10.31 Den norske unions respons til Annual Council 2018

NYHETER

Vegetarisk julebord i Mandal Av Malin Andersen, ettåring i Adventistkirken Mandal og Kristiansand

Veien videre Mange spør oss om hvordan vi vil reagere og hvordan vi skal kunne oppnå ønsket dialog med GC. Vi har ikke alle svarene. I ukene som kommer må vi i DNUs styre og administrasjon, jobbe videre med saken sammen med våre medlemmer i Norge. Vi vil overgi oss selv til Guds ledelse med bønn om at vår menighet gjenspeiler Kristus i holdning, ord og handling. Vi vil arbeide aktivt imot manipulasjon, sentralisering, og undertrykkelse i enhver sammenheng i menigheten, både lokalt og internasjonalt. Vi vil være proaktive i vårt arbeid for et felleskap som er rettferdig, anerkjennende, åpent, inkluderende og ærlig. Kanskje Gud kaller oss til å stå frem for en tid som denne? Om noen uker møtes hovedstyret i Trans-Europeisk Divisjon. Ledelsen i vår divisjon støtter sine unioner og vårt ståsted i saken . GCs prosess for å skape enhet vil være et punkt på sakslisten. Saken vil drøftes videre når DNU-styret møtes til sitt styremøte i desember. Vi ber om at denne saken ikke må føre til polarisering og splittelse. Uansett hva vi tenker om den problematiske situasjonen, må vi strekke oss etter å være et forent fellesskap som bryr seg, som er inkluderende, og hvor Jesu rause nåde og kjærlighet råder. Vår respons må bygge på våre verdier, basert på Guds ord. Den beste måten vi kan demonstrere dette på, er ved å leve ut de verdiene vi tror Gud vil se i hele verdensorganisasjonen, og være åpne for Den hellige ånds ledelse. Adventbudskapet handler om å presentere et sant bilde av Gud der vi er. Vårt lokale menighetsliv har mye å tilby. Sammen kan vi fortsette å inspirere andre, verden over. Nå er tiden for å støtte opp om menigheten og dens verdier. Sammen kan vi bidra til at verdensmenigheten blir en menighet som viser at Gud er kjærlighet.

Søndag 25. november gjentok Adventistkirken Mandal fjorårets suksess med vegetarisk julebord. Etter mye planlegging, reklamering og matlaging kom endelig dagen da i overkant av 60 påmeldte sørlendinger skulle komme på besøk i kirka vår, for å spise god mat og oppleve julestemningen. Noen av disse hadde ikke vært i kirken vår før, mens flere har deltatt på vegetarisk kokekurs og vegetarisk matklubb, som menigheten har arrangert de siste par årene. Andre hadde vært innom på foredrag i byens folkehelseuke tidligere i høst. Noen var i kirken vår for første gang på vegetarisk julebord i fjor, og ønsket absolutt å få med seg årets arrangement også. Ja, enkelte meldte seg faktisk på årets julebord 24. november 2017, da det første vegetariske julebordet ble arrangert. Det var trangt om plassen i den ellers romslige festsalen vår når i overkant av 80 personer, inkludert menighetsmedlemmer, skulle få plass både ved bordene og i matkøen. Kvelden startet med en lekkert anrettet middagsbuffet, der gjestene fikk prøve mange forskjellige vegetariske middagsretter og salater. Det var en munter stemning blant de besøkende, og fra flere av bordene kunne en høre kommentarer som «dette var virkelig godt», «mange spennende smaker», «at en kan lage så mye forskjellig uten kjøtt», og fra et av bordene «men pinnekjøtt er jo også

godt da». Mellom middag og dessert ble alle invitert opp i kirkesalen, der det var et kort musikkprogram. Vi sang flere kjente julesanger som allsang, og det var også et par duetter og et instrumentalnummer, som reklame for julekonserten et par uker senere. Det var god trøkk fra salen når hele forsamlingen reiste seg og sang «Deilig er jorden» til vakker musikk som avslutning, før det igjen var servering nede i festsalen. Denne gangen var buffetbordene dekket med gode raw-food kaker, fruktsalat og andre sunne, men gode, desserter. «Det kan ikke stemme at denne er sukkerfri, den er jo så god» utbrøt en dame som satt på bordet bak meg, «hva, er den sukkerfri?» svarte en av de andre damene, og så var praten om disse gode sukkerfrie dessertene godt i gang, mens de ventet på å forsyne seg runde nummer to. For andre år på rad var det vegetariske julebordet en velsignet opplevelse, og vi takker vår Herre for at han har gitt oss muligheten til å dele helse- og frelsebudskapet med mennesker i byen vår. Arrangementet var gratis, men det ble tatt opp en kollekt til ADRA og til dekning av utgifter. Til sammen kom det inn litt mer enn 14 000 kr, og vi gleder oss over det store beløpet ADRA kan bruke til sitt arbeid. De besøkende var storfornøyde med kvelden, og flere ga uttrykk for at de gjerne kommer tilbake ved en senere anledning. «Sees neste år» runger det fra flere glade mandalitter, mens de tar på sko og jakker og takker for seg.

Mange fornøyde mandalitter fikk med seg årets julebord i Adventistkirken 25. novebmer. Det store utvalget vegetariske retter falt definitivt i smak. Foto: Malin Andersen.

VI MINNES

Inge Ramse døde sabbaten 20. oktober i Arendal, etter lengre og tung sykdom. Men han var klar

Vi minnes

i hodet like til det siste og gledet seg stort ved de mange besøk han mottok, til og med på sin siste fredag. Inge ble født 22. august 1959 og var den fjerde i rekken av seks barn i familien. De hadde et godt fellesskap, ikke minst på familiens hytte ute i havgapet like ved Perleporten. Det kristne fellesskapet fant familien helst i Frikirken og i Baptistkirken. Som ung mann dro han til sjøs og fikk oppleve mange land og kulturer, inntil en ryggskade førte ham hjem igjen. Han ble gift med Monica og ble far til seks flotte barn, Veronica, Kåre, Sveinung, Andreas, Dina og Torbjørn, hvorav flere presenterte sine minnehilsener i kapellet, om det nære forholdet til pappa. Etter en skilsmisse ble han gift med Elisabeth. De fikk ingen barn sammen, men det ble et nært forhold også til stedatteren Ida. Ved siden av stort fokus på barn og barnebarn, humor og vennskap var Inge en mann med mange interesser og fagfelt. Det førte også til en spørrende og utforskende trosvandring fra Frikirken og Baptistkirken til Jehovas Vitner, Radio Church of God og til sist Adventistkirken i Arendal. Ifølge Elisabeth hadde Inge det aldri bedre enn når han satt på en stol i hagen med hunden, naturen og Bibelen, skjønt det ble enda litt bedre når barnebarna kom på besøk. Undertegnede forrettet ved begravelsen i Arendal kapell, med hilsen fra 1 Tess 4 om sorg, med og uten håp. Inge sovnet stille inn i forvissningen om det salige håp! Vi lyser fred over hans gode minne. Per de Lange

Tone Synnøve (Klette) Scarbrough døde 5. oktober 2018, på Adventistenes hospits i

Paradise i California, 55 år gammel. Hun ble født 2. august 1963, av foreldrene Hanna og Gunnar Klette. Familien hadde da to døtre fra før, Ellen og Jorun. Familien bodde på Ski, men tilhørte Betel menighet i Oslo. Tone begynte på Ski skole, men flyttet senere til Iladalen skole. Tone ble døpt av Th. Gunn Paulsen og tilsluttet Betel menighet den 12. mai 1978. I 1979 begynte Tone på Tyrifjord Høyere Skole. Så ble det som sine søstre et år ved Newbold College i England. Der møtte hun Reg Scarbrough fra California. De giftet seg i 1985. Familien slo seg ned i California. Sammen fikk de guttene Spencer og Espen. Tone var utdannet barnehagelærer ved Walla Walla og ergoterapeut ved Loma Linda. Sommeren 2016 fikk hun mistanke om at noe var galt i det ene brystet. Prøver ble tatt, men de viste ikke noe unormalt. Hun slo seg ikke til ro med dette, og vinteren 2017 forlangte hun en biopsi. Det viste seg å være kreft. Til tross for operasjon, stråling og cellekur, blusset kreften opp igjen – med spredning til hjernen. Det ble ny operasjon, men livet stod ikke til å redde. Tone hadde en sterk tro på Jesus og så fram til oppstandelsens morgen. Det ble holdt en privat urnenedsettelse på Paradise Cemetery fredag 12. oktober, med bare de nærmeste tilstede. Det ble sagt gode ord til minne om Tone, og Jorun sang sangen «Som når et barn kommer hjem om kvelden». Det vil bli holdt en minnegudstjeneste i Chico Adventistkirke sabbaten den 17. november. Vi lyser fred over Tone Scarbroughs gode minne. Reidar J. Kvinge

Inger Margrethe Fossum Korsmo, Mjøndalen menighet, ble rammet av kreft og døde stille

og fredfullt i sitt hjem den 19. oktober, 67 år gammel. Begravelsen fant sted fra en fullsatt Adventkirke i Mjøndalen den 29. oktober. Inger ble født i Drammen den 14. april 1951. I elvebyen vokste hun opp som den yngste i en søskenflokk på fire. Inger og de tre guttene Erik, Jan og Per. Hun lærte tidlig å bli glad i Jesus og Bibelen, og den 29. mai 1965 ble hun døpt av pastor Roald Guleng og tilsluttet Drammen menighet. Inger var et omsorgsmenneske av de sjeldne. Med utdanning fra Røde Kors sykepleierskole på Lørenskog ble hun en svært dyktig og høyt elsket helsearbeider. I Betel ungdomslag i Oslo traff hun en knakende kjekk gutt. Ulf het han, og den 7. april 1974 ble Inger og Ulf viet av pastor Arvid Dyresen i Adventkirken Drammen. Sammen fikk de barna Gry og Hanne. Familie og barnebarn hadde stor plass i Ingers hjerte. I menigheten vil hun bli husket som et ja-menneske, alltid villig til å ta et tak. I alle år gjorde hun en fantastisk innsats for barn og unge, men også i diakonien var hun helt unik. Inger var arbeidsom, pliktoppfyllende og lett å samarbeide med i alt hun gjorde. «Salig er de som skaper fred», sier Jesus i Bergprekenen. Inger var et slikt menneske, og derfor vil hun bli dypt savnet. Hun hadde en sjelden ro, trygghet og fred i forholdet til døden. Noe av det siste hun sa til sine nærmeste dagen før hun døde, var: «Vi sees snart igjen». Om hun var en liten dame av vekst, satte hun store og tydelige spor ved måten hun levde på. Vi takker Gud for hennes liv, og lyser fred over Inger Margrethe Korsmos gode minne. Reidar J. Kvinge

NYHETER

Fritz Ferdinand Johannesen sovnet stille inn den 11. november 2018. Han ble

født på Nesodden den 21. mars 1933 og var nummer fem i rekken av en søskenflokk på ni. Alt som 15-åring mønstret han på, dro til sjøs, og seilte i utenriksfart i flere år. I 1962 ble han gift med Ann-Mari, og sammen fikk de sønnene Geir og Leif. Familien bosatte seg i Askim, for Fritz la sjømannslivet til side og tok seg jobb som reparatør ved Holte Lys, og senere på Glava i Askim, hvor han arbeidet i 24 år, fram til han gikk av på pensjon. Med sitt lyse sinn og positive holdning var han alltid hyggelig og omgjengelig. Tidlig på 90-tallet begynte han å studere Bibelen gjennom Norsk Bibelinstitutt, og så fortsatte pastor Karl J. Bergland studiene med Fritz. Oppriktig som han var, ble det naturlig for ham bestemme seg for å følge Bibelens budskap, og den 31. juli 1993 ble Fritz døpt og opptatt i Mysen Adventistkirke. Han brukte de anledninger som livet bød på til å dele sin tro med dem han møtte. De siste årene ble han mer og mer glemsk, men til tross for sin demens, dro han likevel kjensel på sine nærmeste, og på menighetens medlemmer som besøkte ham. Bisettelsen fant sted fra Askim kapell den 20. november der undertegnede forrettet, og familie og venner lyttet til et budskap om håp og om frelsen i Jesus Kristus. Vi lyser fred over Fritz Ferdinand Johannesens minne. Harald Wollan

Ove Bruhn, født 29.mars 1957, Sandnes menighet, døde 26. oktober 2018 på Run-

deskogen Bo-og aktivitetssenter, 61 år gammel, etter lang tids sykdom. Ove hadde tre søsken: Eldstemann Arild, tvillingbror Geir og søster Marion. I 40-års alderen fikk Ove påvist multippel sklerose. I denne tiden hadde han kontakt med flere kirkesamfunn og kom i tvil om hva han skulle tro. Han ba da til Gud: «Send noen til meg som kan vise meg sannheten.» Kort tid senere kom litteraturevangelist Hilding Cederstrøm til hans hjem. Fra det første besøket utviklet det seg et vennskap. Ove fikk lære evangeliet å kjenne gjennom Lohnes lysbildeserie. Dette førte til at han overgav sitt liv til Gud og ble døpt i april 1998 av pastor Reidar Kvinge. For trossøsken har det vært godt å se den gode omsorg og pleie Ove har fått av helsevesenet. Om sabbaten kom det en stor drosje og hentet ham til kirke. Det har også vært godt å møte et menneske som under alvorlig sykdom bevarte humor og aldri klaget. Bisettelsen fant sted i stillhet fra Sandnes kapell med den nærmeste familie, medlemmer fra menigheten samt representanter fra helsevesenet til stede. Undertegnede forrettet og delte håpet om en ny verden uten smerte og sykdom, slik Johannes skriver (Åp 21). Vi ser frem til den store dag da vi skal møte Ove igjen, frisk og sterk. Fred med Ove Bruhns minne. Karl Martinussen

Conni Lykke Johansen, Mysen menighet, sovnet stille inn på Sykehuset Østfold

Kalnes den 4. oktober 2018 etter lengre tids sykdom. Til tross for sykdommen, holdt hun fast ved troen på Jesus som frelser, og stolte på hans frelsende nåde, og hun gledet seg til den dag da Gud skal gjøre allting nytt, hvor det ikke skal være sykdom, smerte eller død. Den siste tiden sa hun ofte at vi «ses igjen». Dette var også hennes avskjedshilsen «Vi ses igjen.» Conni (f. Lykke Nielsen) ble født in i en god adventistfamilie i Nord-Jylland den 12. mars i 1938, og var nummer to i en søskenflokk på fire. Hun tok tidlig bestemmelsen om å følge Kristus, og ble døpt og opptatt i Adventistkirken som 16-åring, den 24. april 1954. Conni flyttet til Verdal i 1961, for å hjelpe storebror Carlo i klinikken der. Her traff hun kunstneren Karl Kristian Hildrum, og ble gift med ham i 1964. Da han noen år senere døde, flyttet hun til Oslo og tok hjelpepleierutdannelse. Under oppholdet i Oslo møtte hun Aril Johansen, og ble senere gift med ham. Sammen fikk de sønnen Bernt og datteren Grethe. De flyttet til Mysen i 1981. Conni var svært glad i sin familie og i sine venner. Hun etterlater seg de to barna, svigerdatter Lene, samt barnebarna Martin og Nora. Begravelsen fant sted fra Adventistkirken i Mysen den 11. oktober 2018, og undertegnede forrettet. Vi lyser fred over Conni Lykke Johansens minne. Harald Wollan

Vi gratulerer! 100 år Lillie Nilsine Kongerø

Bergen menighet, 8. februar

90 år

Solveig Rodal Sandefjord menighet, 4. februar Sigrid Johanne de Lange Arendal menighet, 6. februar Tove Pedersen Tromsø menighet, 19. februar

Marit Berglund Strømmen menighet, 21. januar Reidun Liv Marie Aronsen Halden menighet, 6. februar Solveig Kjær Sandefjord menighet, 11. februar Ingrid Røed Sandefjord menighet, 14. februar

85 år

80 år

75 år

70 år

Terje Johan Solbakken Fredrikstad menighet, 20. januar Elly Karin Rokkones Bergen menighet, 20. januar Astrid Karin Holstad Mysen menighet, 2. februar Elsa Dragset Tromsø menighet, 5. februar Ragnar Lorents Bergesen Bergen menighet, 7. februar Synnøve Marie Ursett Mosjøen menighet, 9. februar Jann Nordahl Grenland menighet, 16. februar Hulda Jensen Skotselv menighet, 26. januar Jan Egil Bruvik Lillehammer menighet, 26. januar Bjørg Falch Jakobsen Bø menighet, 26. januar Marit Bjerka Sarpsborg menighet, 27. januar Rita Hals Gentekos Kristiansand menighet, 29. januar Anny Laila Høyvik Arendal menighet, 10. februar Anne-Lise Aune Lee Tyrifjord menighet, 13. februar Steinar Andersen Mjøndalen menighet, 27. januar Kathleen Sagmo Bergen menighet, 30. januar John Urban Ringstad Bergen menighet, 9. februar Inger-Johanne S. Johansen Fredrikstad menighet, 10. februar Signe Unni Skjelde Ringstad Bergen menighet, 11. februar Monica Joy de Lange Arendal menighet, 12. februar Jan Odd Severinsen Haugesund menighet, 12. februar Soul Tin Tar-Noe Harstad menighet, 19. februar 29

ANNONSER

Ledige stillinger ved Rosendal skole Rosendal skole ligger i Nedre Eiker kommune og drives av Adventistmenighetene i Mjøndalen og Skotselv. Det er et aktivt menighetsmiljø og stort engasjement for skolen i begge disse menighetene. Det blir sannsynligvis 2-3 ledige lærerstillinger/assistentstillinger ved Rosendal skole fra 01.08.19. Det tas noe forbehold mht. tildeling av ekstraressurstimer. Vi har et godt arbeidsmiljø, en lærerstab som trives sammen og et tett samarbeid med foreldrene. Rosendal skole har ca. 100 elever, og er godt anerkjent i lokalmiljøet. Dette viser seg blant annet i stor pågang av nye elever. Det søkes etter engasjerte allmennlærere som gjerne kan undervise i fag både på barnetrinnet og ungdomstrinnet. Personlig egnethet, erfaringsbakgrunn og tilhørighet til Adventistkirken vil bli vektlagt. Nærmere opplysning om stillingene fås ved henvendelse til skolens rektor tlf. 32 87 75 76 eller e-post grethe@rosendalskole.no Søknadsfrist er 1. mars 2019. Søknaden sendes til rektor på e-post eller i post til Rosendal skole, boks 58, 3051 Mjøndalen.

Kalender 2019 – Dyrene i Afrika Det er spennende å se bilder av eksotiske dyr, og enda mer fascinerende å oppleve dem på nært hold. Men mest av alt sier disse skapningene noe om Gud som skaper. I denne kalenderen er det et skriftsted for hver dag, med gode ord og tanker. Ta tid til å dvele ved skriftstedet, og takk Gud for at du får være en del av hans skaperprakt. I år har naturfotograf Tom Schandy tatt alle bildene. Han har vunnet flere internasjonale priser for sine bilder, blant annet BBC Wildlife Photographer of the Year.

VARENR. 1021

Pris pr. stk:

Antall 1 – 9

Antall 10 – 24

Antall 25 –

kr 125

kr 110

kr 95 Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

e Dette er barnas egen sid rne gje nd Se tt. i Adventny t til tegninger, bilder eller dik . .no rge no dra @a en ug gry.ha Barnesiden leveres av ADRA Norge.

ødt frie f r e n r a b e All erdt v e y m e k li r og e nvensjon

Fra FNs barneko

En gjeter er en person som passer på flokker av sauer eller andre dyr. Jeg har møtt mange gjetere på mine reiser i Afrika, særlig i Sør-Sudan og Etiopia. Når jeg treffer gjetere, tenker jeg alltid på en fortelling som Jesus fortalte til vennene sine som handlet om nettopp en gjeter og saueflokken hans. Så ser jeg for meg at Jesus setter seg ned og snakker med folk. En gutt, kanskje han er 10 år, kommer forbi med en stor saueflokk som han strever med å holde sammen. Eller kanskje sauene beiter rett

ved. Da kan gjetergutten sette seg ned og lytte når Jesus snakker. Kanskje sier han til gutten: «Sett deg ned og slapp av litt!» Gutten synes det er spennende. Han har ikke gått så mange årene på skolen, og er ikke vant til at voksne er oppmerksomme og behandler ham med respekt. Jesus forteller en fortelling som gjetergutten virkelig kjenner seg igjen i! Du kan finne hele historien som Jesus fortalte i Bibelen din: Les sammen i Matteus 18, 10–14.

Kanskje gikk det litt tid før gjetergutten forstod hva fortellingen handlet om. Men da han forstod, ble han hoppende glad. Sånn er Gud! Han elsker alle mennesker, hver eneste en uansett, like mye – og mye mer! Han lager fest når sauen blir funnet! Han elsker de 99 og den ene.

Vil du tegne en tegnin g av gjeteren og sauen hans ? Send gjerne tegningen hit!

Labyrint

Start

L bo abyr ke in n t N Ak en e or ti r sk v B he Bo ib nte kf el 3 t f or r lag , fr a a .

Finn stien som leder til den bortkomne sauen

Returadresse: Norsk Bokforlag Postboks 103 3529 Røyse

Jesus inviterer oss til et vakkert år Av Victor Marley «En bevegelse født for å være vakker.» Disse ordene fra Ty Gibson på DNUs lederkonferanse kommer jeg til å huske lenge. Adventistkirken ble skapt av Gud til å være vakker. Vakker fordi vårt oppdrag er å fortelle sannheten om Gud, som er kjærlighet og som kommer, ikke bare i fremtiden når han skal gjenskape verden, men også her og nå i livene våre, hvor han helbreder og gjenskaper sitt bilde i oss. Jeg håper at du har opplevd noe av Guds skjønne kjærlighet i julehøytiden og at vi kan ta med oss denne visjonen for menigheten inn i 2019. For Jesus har jo sagt: Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre (Joh 13,34-35). I dette verset ser vi de tre verdiene som gjennomsyrer DNUs handlingsplan denne perioden. Trofasthet er å være «mine disipler», å elske andre «som jeg har elsket dere». Raushet betyr at vi ubetinget velger å være mot andre slik Jesus er overfor oss. Samfunnsengasjement er en naturlig konsekvens av å elske slik Jesus elsker. Hvordan skal verden ellers kunne vite hvor vakker Gud er? Det er Jesus som gir dette budet til sin menighet. 2018 var et år der vi i DNUs lederskap og avdelinger fokuserte på trofasthet mot Guds kall til oss som lokale menigheter.

Siden sist

• Vi lanserte «Alle engasjert», et initiativ for å oppmuntre alle våre medlemmer til å ta Jesus inn i hverdagen. • Vi satte i gang arbeidet for å etablere Life Hope Centres, der menigheter velger å være engasjert i lokalsamfunnet flere dager i uken. Det vokser frem noen spennende planer i Oslo og Sortland, som vi håper kan være til inspirasjon for andre menigheter.

Takk til alle som bidro både lokalt og nasjonalt i 2018. • Lederkonferansen var en inspirerende påminnelse om hva vi er kalt til som menighet, og mange lokale team reiste hjem med konkrete planer som nå settes ut i praksis. • Tyrifjord videregående skole var også et satsningsområde. Det er vår skole, og ungdommer fra mange lokale menigheter går der. Takk til alle som bidro til den store innsamlingen. Takk til alle som bidro både lokalt og nasjonalt i 2018. Det er så mye bra som skjer i vår union. Og takk for din økonomiske støtte. I skrivende stund har jeg ikke de siste tallene fra 2018, men pr. 31. oktober ser det ut til at tienden øker med mer enn 3 %. Vi priser Gud også for de 40 dyrebare menneskene som ble døpt de første 3 kvartaler i 2018. Det betyr at DNU har opplevd vekst i de 12 månedene fra sep-

tember 2017 til september 2018. Vi i DNU vil fortsatt ha fokus på din lokale menighet i 2019. Vi jobber for at «Alle engasjert» får mer innhold, med planer for lokal lederutvikling og metoder for å inkludere nye medlemmer. Vi jobber også videre med Life Hope Centres, og tror at Gud vil velsigne disse prosjektene. I tillegg vil vi følge opp et fokus verdensmenigheten setter på utrustning av forstandere i 2019. Forstanderne er utrolig viktige for menigheten og for pastoren, og betyr mye for at en menighet skal reflektere Guds kjærlighet. Sabbatskolen er det fjerde fokusområdet vi har valgt for 2019. Sabbatskolen er en skatt som adventister ikke må ta for gitt. Den styrker relasjoner, fellesskap og personlig vekst i Kristus. Derfor ønsker vi å gi sabbatskolen et løft. Jeg jobber med et fantastisk team som gjør en stor innsats for å virkeliggjøre disse planene, i tillegg til alt annet de gjør i de ulike avdelinger. Slik er det i menigheten. Vi er et stort team. Gud har gitt oss en oppgave, en vakker oppgave, hvor vi står sammen. Oppgaven forener, for den er fokusert på og inspirert av Jesus – den usynlige Guds bilde (Kol 1,15). Hilsen Victor

Victor Marley er leder for Adventistkirken i Norge.