Adventnytt 2020 01 by Syvendedags Adventistkirken

Adventnytt

Nr 1-2020

TR OFA S T H E T – R AUS HE T – S A MFUNNSANSVAR

Musikk Musikk er en essensiell del av det å være menneske. Dessverre har vi ofte hatt en umusikalsk tilnærming til musikk. Hvordan kan musikken uttrykke våre dypeste følelser? Side 24

Undervisning fra Bibelen og reportasjer fra fellesskapet. Styrker håpet om Jesu gjenkomst. Inspirerer til å leve ut troen.

Adventnytt Abonnement Vik Senter, Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 60 ordre@norskbokforlag.no www.adventnytt.no Ansvarlig Redaktør Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no Redaktør Tor Tjeransen E-post: post@adventnytt.no Faste medarbeidere Rolf Andvik, Tom Angelsen, Jóhann E. Jóhannsson, Finn F. Eckoff, Øyvind Gjengstø. Den norske union Besøksadresse:Vik senter,Vik i Hole Postadresse: Postboks 124, 3529 Røyse www.adventist.no post.dnu@adventist.no Tlf.: 32 16 16 70 Bankgironr.: 3000.30.33100 Vipps: 17268 Leder:Victor Marley E-post: victor.marley@adventist.no Sekretær: Finn F. Eckhoff finn.eckhoff@adventist.no Økonomisjef: Jóhann E. Jóhannsson johann.johannsson@adventist.no Adventistkirkens ressurssenter: Vik Senter, Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 52 ordre@norskbokforlag.no Nordnorsk distrikt Stuertveien 6, 9014 Tromsø Tlf.: 465 41 322. post.nnd@adventist.no Leder: Tom Angelsen Vestnorsk distrikt Postboks 6, 5358 Fjell Tlf.: 911 20 735. post.vnd@adventist.no Leder: Øyvind Gjengstø Østnorsk distrikt Geminiveien 26, 3213 Sandefjord Tlf.: 990 34 456. post.ond@adventist.no Leder: Rolf Andvik Kurbadet Akersgata 74, 0180 Oslo Tlf.: 22 20 64 14 / 936 93 060 post@kurbadet.oslo.no ADRA Norge Pb. 124, 3529 Røyse Tlf.: 31 01 88 00 Bankgironr.: 3000.30.31035 www.adranorge.no post@adranorge.no Norsk Bibelinstitutt Vik Senter, Postboks 133, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 32 Bankgironr.: 3000.30.22222 Rektor: Kjell Aune www.norskbibelinstitutt.no ordre@norskbibelinstitutt.no Hope Channel Norge Postboks 124, 3529 Røyse Tlf. 32 16 16 70 Bankgironr: 3000.30.37777 www.hopechannel.no post@hopechannel.no Norsk Bokforlag AS Postboks 103, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 15 50 Bankgironr.: 3000.30.32600 www.norskbokforlag.no ordre@norskbokforlag.no Tyrifjord videregående skole Tyrifjordveien 25, 3530 Røyse, Tlf.: 32 16 26 00 www.tyrifjord.vgs.no post@tyrifjord.vgs.no Norsk helse- og avholdsforbund v/Per de Lange, Postboks 124, 3529 Røyse Tlf.: 32 16 16 70 / Mob 901 83 859 E-post: post@norskavholdsforbund.no Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter 2614 Lillehammer Resepsjon: 61 24 91 00 Inntakskontor.: 61 24 92 00 www.skogli.no E-post: skogli@skogli.no Mosserødhjemmet Plutosvei 24, 3226 Sandefjord Tlf.: 33 48 81 00 www.mosserod.no. post@mosserod.no Syvendedags Adventistkirkens seniorforening Leder: Finn Møller Nielsen Tlf: 992 49 714 E-post: finn.moller.nielsen@hebb.no Bankgironr.: 3000 26 41867 Adventnytt er Syvendedags Adventistkirkens offisielle organ i Norge. Bladet sendes kostnadsfritt til medlemmer av norske adventistmenigheter bosatt i Norge. Andre kan bestille bladet ved Norsk Bokforlag. Pris kr. 225 pr. år. Til utlandet koster bladet kr. 275 pr. år. Stoff til bladet må være innlevert senest den 2. i hver foregående måned. Layout: Norsk Bokforlag og Eggedosis As Trykk og innbinding: Ø M E R KE T ILJ M 07 PrintMedia AS Trykksak

Innhold

3 En profetisk stemme

4 Aktivitetskalender

5 Jesus er mer enn kongen

6 Leserbrev

8 Brukte jubileum til å bli bedre kjent

9 Det vi tror, har makt over oss

10 Ulsrud menighet setter fokus på de tre englers budskap

11 Fikk Kongens Fortjenstmedalje 12 ADRA

13 Adventistkirken i Moss åpner bruktbutikk

14 Get over it 15 TVS-kontakten 20 En reiseopplevelse med ADRA

22 Trofasthet i trange tider 23 Vi gratulerer

24 Alt som har ånde, skal love Herren 26 Klimaangst krever Jesus 27 Det kristne vokabularet 28 Vi minnes 31 Barnesiden 32 Godt nytt år – med fokus på misjon

AdventistInfo Nyhetsbrev Adventistkirken sender et elektronisk nyhetsbrev hver uke. Du får de ferskeste nyhetene gratis til din e-postadresse. Du bestiller nyhetsbrevet på www.adventist.no

Følg oss på Facebook facebook.com/adventist.no

Adventnytt på nett Du finner en elektronisk utgave av Adventnytt på Adventistkirkens nettsider, www.adventist.no. Forside: Tor Tjeransen / ADAMS

Syng for ham og spill for ham, syng om alle hans under! (Salme 105,2)

LEDER

En profetisk stemme Av Tor Tjeransen Hadde det ikke vært for en baptistpredikants interesse for Bibelens profetier, ville neppe Syvendedags Adventistkirken blitt til. William Miller satt bøyd over sin bibel i time etter time. Med metodisk flid sammenlignet han skriftsted med skriftsted og forsøkte å forstå de store linjene i profetiene. Miller ble overbevist om at Bibelens lengste tidsprofeti forutsa selve datoen for Jesu gjenkomst. Han leste ordene i Daniel 8,14 om igjen og om igjen: «I 2300 kvelder og morgener. Så skal helligdommen få sin rett tilbake.» Han fant ut at nøkkelen til å forstå den lange tidsprofetien ligger i Daniel kapittel 9, der vi finner profetien om de sytti ukene, som han oppfattet dreide seg om 70 ganger sju år, altså 490 år. Miller skjønte at denne profetien utgjorde første del av perioden på 2300 år. Fra utgangspunktet for de 490 årene i året 457 f.Kr. regnet Miller ut at de 490 årene sluttet i år 34 e.Kr. Med 490 år tilbakelagt, var det en smal sak å finne ut at den lange profetien endte i 1844. Miller og titusener andre over hele Nord-Amerika ventet at Jesus skulle komme igjen den 22. oktober 1844. De ble grundig skuffet. For noen var skuffelsen større enn de kunne bære. Troen fikk en varig knekk. Andre holdt fast ved forventningen om at Jesus snart ville komme igjen, og de stiftet etter hvert Syvendedags Adventistkirken. Historien til de første syvendedags-adventistene er fascinerende. Jeg anbefaler å se den to timer og tretti minutter lange spillefilmen om den historien. Tell the World heter filmen. Du finner den på www.hopechannel.no. Adventistkirken ble grunnlagt på grunn av studiet av Bibelens endetidsprofetier. Disse profetiene i Daniels bok og Johannes’ åpenbaring har i generasjoner styrket adventister i deres tro. Profetiene har vært trosstyrkende fordi de har bevist Bibelens troverdighet. Daniel fikk profetisk innsikt fra Gud, og fem-seks hundre år før Jesus ble født, forutsa han selve tidspunktet for Jesu korsfestelse. I tillegg har vi sett at de skissene av verdenshistorien vi finner i Daniels bok, er svært presise, selv om de ble gitt mange hundre år før hendelsene fant sted. Fremdeles bruker vi adventister profetien i Daniel kapittel to om de forskjellige verdensimperiene, som en måte å vise Bibelens troverdighet på. Vi har erfart hvordan profetiene styrker troen. Men skal profetiene styrke troen, må de leses og forstås. Nye lesere av Bibelen må få hjelp til å forstå symboler og hint til andre deler av Bibelen. Bare da kan profetiene bli trosbyggende. Fram til 1970-tallet var det vanlig at pastorer hadde foredragsserier der Bibelens profetier ble lest og forklart. Med plansjer og grafikk ble budskapene levendegjort og tydeliggjort. Adventistkirkens evangelister bestrebet seg på å aktualisere budskapet ved å vise hvordan profetiene hadde betydning inn i vår egen tid. I dag er det langt mellom slike foredragsserier. Det betyr at menighetens barn og unge ikke i samme grad får undervisning i

Når Jesus vil fortelle oss noe om framtiden, er det god grunn til å spisse ørene.

Bibelens store endetidsprofetier. Derfor må menighetene sørge for andre muligheter til å gjøre nye generasjoner kjent med de store trekkene i profetiene. Noen tenker kanskje at vi ikke trenger å beskjeftige oss med profetiene, vi har nok med å lese om Jesus. Faktum er at både i Daniels bok og i Johannes åpenbaring er Jesus og det han gjør for oss, fokus i profetiene. Åpenbaringen åpner med disse ordene: «Dette er Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje» (Åp 1,1). Når Jesus vil fortelle oss noe om framtiden, er det god grunn til å spisse ørene. Bibelens siste bok slutter også med Jesus i fokus. «Han som vitner om dette, sier: 'Ja, jeg kommer snart.' Amen. Kom, Herre Jesus! Herren Jesu nåde være med alle!» (Åp 22,20–21). Også i Daniels bok er Jesus bokens kjerne. Profetien i kapittel ni gir oss selve årstallet for Jesu sonende død over fem hundre år før det skjedde. Det er intet mindre enn guddommelig forsyn som kan prestere slik profetisk presisjon. Martin Luther påpekte også fokuset på Kristus i Daniels bok. Han siterer Lukas 21,28: «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For da skal dere snart bli satt fri…» Luther påpeker at Jesus på denne måten trøster dem som opplever forferdelige ting. Så sier han: «Av denne grunn ser vi her også at Daniel alltid avslutter alle sine syner og drømmer, likegyldig hvor forferdelige, med glede, nemlig med Kristi rike og komme» (Luther’s works, Vol. 35, s. 316). Vi må på nytt og på nytt lese profetiene, forstå dem og se Jesus i dem. Bare da kan han styrke troen vår gjennom profetienes oppfyllelse.

REDAKTØR: Tor Tjeransen leder medieavdel ingen og avdelingen for samfunnskontakt og religionsfrihet. tor.tjeransen@adventist.no 3

Aktivitetskalender Januar 2020 6.-10. Basecamp 8, Camp Sursjøen, Mesnali 24.-26. Vinterfestival, Lillehammer DNUs valgnemnd, Kurbadet

Februar 2020 13.

6.-10. JANUAR

Pastorsamling ØND, Ulsrud

Foto: Nina Myrdal/ADAMS

26.

DNUs valgnemnd, Kurbadet

20.

Pastorsamling VND, Nordås

Menighetskalender Januar 2020 4.

Personlig innvielse til Gud

Offer: Distriktenes evangelisering

24.-26. JANUAR

14.-16. FEBRUAR

Foto: Dag Hugstmyr/ADAMS

16.

Foto: Petter Olaf Vetne/ADAMS

14.-16. VinterRelation, Sommerfryd

Hvordan brukes kollekten:

Religionsfrihetens dag

18.

Offer: Mediearbeidet i Norge og på verdensbasis (AWR)

Februar 2020 Fokus på familien

Bibeldagen

Offer: Det Norske Bibelselskap/ Norsk Bibelinstitutt

15.

Tyrifjorddagen

15.

Offer: Tyrifjord videregående skole (C)

4. januar: Distriktenes evangelisme

18. januar: Mediearbeidet i Norge og på verdensbasis

8. februar: Norsk Bibelselskap/Norsk Bibelinstitutt

15. februar: Tyrifjord videregående skole

Offeret går i sin helhet til det distrikt der det tas opp for å brukes i distriktets evangeliserende arbeid.

Kollekten deles likt mellom Adventistkirkens mediearbeid i Norge og Adventistskirkens verdensradio (AWR).

Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

18.

Foto: Tor Tjeransen/ADAMS

8.-18. Ti dager med bønn

Fra offeret denne sabbaten går de første kr 45.000 til Det Norske Bibelselskap som en gave fra Adventistkirken. Midlene benyttes til trykking og spredning av bibler i utlandet. Det overskytende går til Norsk Bibelinstitutt.

Tyrifjord videregående skole er vår høyeste utdanningsinstitusjon i Norge, og dette offeret går i sin helhet til skolens arbeid for de unge.

SYNSPUNKT

Jesus er mer enn profeten I fortellingen om Jona oppfører ingen seg som forventet. Og boken ender med et spørsmål. Av Ove S. Berntsen Guds største glede er «å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord» (Ef 1,10). Gudmennesket reaktualiserer og fullender Israels historie. Guds løfter har fått sitt ja i ham, skriver Paulus. Derfor sa Jesus til fariseerne og de skriftlærde: Her er det som er større enn templet. Her er mer enn Jona. Her er mer enn Salomo (Matt 12,6.42). Han er presten, profeten og kongen, de tre viktigste «personene» i det jødiske samfunn. Profeten ser verden fra Guds perspektiv, med innsikt, finfølelse og kjærlighet. Han identifiserer seg med Guds lengsel og lidelser, og forklarer dommen og drømmen. Men slik var det ikke alltid. Hva er det å si om Jona?

Her er mer enn Jona Jonas oppdrag var å dra til Ninive, hovedstaden i Assyria. Assyrerne var nazistene på profetens tid. Vi leser at assyrerkongen Pul gikk til angrep på landet. Assyrerkongen Tiglat-Pileser førte en stor del av innbyggerne bort til Assyria. Og assyrerkongen Salmanassar beleiret Samaria i tre år. Senere rykket assyrerkongen Sankerib ut mot alle de befestede byene i Juda. Å angripe vil si å reise en hær, gå inn i et land og legge det under deg med makt og vold og brutalitet. Og så fører man kanskje folket bort fra sitt land og alt som er kjent og kjært. Beleiring betyr å omgi en by og berøve innbyggerne alle mat- og vannkilder, slik at så mange sulter og lider og dør at de til slutt gir opp og underkaster seg. Assyrerne var forferdelig onde; de gjorde tilværelsen til et helvete for israelittene, år etter år etter år. Og Jona var israelitt. Er det rart at han ikke ville bringe et godt budskap til den fryktede fienden? Er det ikke naturlig å rømme til hvor som helst? Til verdens ende? Hva ville jeg ha gjort? Jeg ville sannsynligvis ha reist med samme båt som Guds profet. De første tilhørerne hatet assyrerne av et oppriktig hjerte. Er ikke det forståelig? Fortellingen om båtreisen og stormen og fisken er kjent. Jona ber, og Gud taler

til fisken, så den spyr profeten opp på land. Mange henger seg opp i detaljene. Noen rister på hodet og tar avstand fra den slags magisk og mytisk tenkning, fra fantasifulle eventyr som kanskje fører til at en del mennesker vender seg bort fra Bibelen. Andre tar alt sammen helt bokstavelig, for hva skal man så gjøre med alle de andre mirak lene? Og begge henger seg opp i rammen, og ser ikke bildet så klart. For beretningen er først og fremst en lignelse om tilgivelse.

Hva er «dualistisk» tenkning? For assyrerne tar imot nådens budskap og vender om. De lyser ut faste og ifører seg botsdrakt, store og små, mennesker og husdyr. Og da Gud så det, endret han sin plan og gjorde ikke alvor av å sende den ulykken som han hadde varslet. Men Jona var ikke glad for utviklingen. Han bad til Gud: «Å, Herre, var det ikke det jeg tenkte da jeg ennå var i mitt hjemland! Derfor prøvde jeg først å dra til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du kan endre din plan, så du ikke lar ulykken komme. Men nå, Herre, ta mitt liv! For jeg vil heller dø enn leve.» Men Gud svarte: «Har du grunn til å være harm?» (Jona 4,2-4). Det er en underlig fortelling, som illustrerer vårt talent for «dualistisk» tenkning – å skille mellom god og dårlig, synder og hellig, rett og galt, oss og dem. Slik er ikke Gud. Folket i Ninive er akutt oppmerksom på sin synd og ber om Guds nåde. Det var totalt uventet for Jona, han var sur og trett og skuffet. Og da ormen stakk ricinus-busken så den visnet i en fart, og en brennende østavind blåste inn over ham, var han overbevist om at det var bedre å dø enn å leve. Ingen i fortellingen oppfører seg som forventet. Hvorfor er den så bevart til vår tid? Hva sier den om Gud og Jona og folket? Og om oss?

Jonas bok ender med et spørsmål Kan Jona tilgi assyrerne? Vil vi tilgi våre fiender? Jona er sint når de blir vist nåde og godhet.

Og nå berører vi et stort tema i Bibelen: Guds folk som verdens los og lys. En gang ble en mann kalt fra sin slekt og sin fars hus for å være en velsignelse for alle stammer. I virkelighetens verden var det stamme mot stamme, krig og vold og folkemord. Alle kjempet for seg selv og sin stamme. Nå kalte Gud en ætt som skulle være helt annerledes, og personifisere Guds kjærlighet og godhet for alle mennesker under himmelen. Kan vi formidle Guds generøse nåde? Kan vi la fortiden fare, eller lar vi det som har vært, bestemme framtiden? Vil vi alltid leve med våre sår? Eller kan vi bli helbredet og frigjort? Derfor ender ikke Jonas bok med et svar, men med et spørsmål: «Du er bedrøvet over ricinus-busken, som du ikke har hatt noe strev med og ikke fått til å vokse, som ble til en natt og ødelagt på en natt. Skulle da ikke jeg være bedrøvet over storbyen Ninive hvor det bor mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også fins en mengde dyr?» (Jona 4,10.11) Fortellingen kullkaster våre forvent ninger: Fienden er mer åpen for miskunn og kjærlighet enn Guds folk. Det er lærdommen for oss. Hvordan skal vi oppføre oss overfor dem som ikke hører til gruppen? Stammen? Som kanskje ikke engang er en del av kristenheten? Evangelieprofeten Jesaja skriver om hvordan Gud velsigner folkene: «På den tid skal Israel – som den tredje sammen med Egypt og Assyria – være en velsignelse midt på jorden. Herren, Allhærs Gud, skal velsigne dem og si: Velsignet være Egypt, mitt folk, Assyria, et verk av min hånd, og Israel, min eiendom!» (Jes 19,24-25). Slavedriveren og voldsmannen? Skal de vende om til Herren? «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen,» sier han som er mer enn Jona. «Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen» (Matt 5,43-48). Og på korset sier han: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk 23,34).

BØNN

Leserbrev Leserbrev til Adventnytt Vi minner om at leserbrev til Adventnytt normalt ikke bør overstige 250 ord (ca. 1300 tegn med mellomrom). Innlegg kan bli redigert ut fra plassmessige og litterære hensyn, men forfatterens mening vil ikke bli forandret. Dersom du skriver kort, har du størst mulighet for at ditt innlegg blir tatt inn uforandret. Innlegg som er relevante for Adventnytt, bør tilstrebe en saklig framstilling heller enn en personfokusert argumentasjon. Redaksjonen er ikke nødvendigvis enig i de synspunkter som kommer til uttrykk i leserbrev. Red.

Det vakreste ordet i Bibelen: nåde Helt fra Bibelens første bok leser vi at Gud har vist nåde mot Eva og Adam og Kain, og funnet løsninger som gir håp – uten å godkjenne deres handlinger. Nåden ble også praktisert av Jesus, blant annet i møte med morderen på korset (glem komma-diskusjonen, det er ikke poenget) og kvinnen som ble anklaget for hor. Dessverre er det mulig å velge bort nåden, som Judas gjorde, og velge sine egne løsninger som alternativ. Glem det, det virker ikke. Hør fortellingen om fariseeren og tolleren. Fariseeren skrøt av sin fortreffelighet, mens tolleren sa: «Gud, vær meg synder nådig!». Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke (Luk18). Fariseeren hadde sikkert levd et godt kristenliv, men ville ikke benytte seg av Guds nåde. Er det noe å ta med seg i vår hverdag? Art van Vliet

Husk: Meld adresseforandring! Hver måned får vi i retur blader som ikke nådde fram til mottakeren. Gi oss beskjed når du skifter adresse, slik at du ikke går glipp av et viktig månedlig lyspunkt, Adventnytt! E-post: ordre@norskbokforlag.no, tlf: 32 16 15 60.

LESERBREV

Ta et skritt tilbake

Men trellkvinnens barn er ikke døde

Mange ganger opplever jeg å være flau over å være adventist og kristen. Hvorfor? Vi har blant oss mange mennesker med holdninger som jeg opplever er i strid med det han lærte oss. Når man snakker med «vanlige folk», blir det ganske åpenbart at våre holdninger er fullstendig håpløse. Det gjelder spesielt to områder: 1) kvinner og 2) homofili.

Først av alt ønsker jeg å rette en stor takk til Frøydis Liseth for hennes klare tale i sitt leserbrev i AN 11-2019. Den samme takk rettes til Leif Halvorsen og Jan Skonnord for deres tydelige fokus på Jesu Kristi frelsende sonoffer som synderens eneste sanne håp. (AN 12 -2019). Nevnes i denne sammenheng må også Ove Berntsens tanker i samme nummer. Her stiller han i tittelen et av de mest fundamentale spørsmål i kristen frelses lære, «Hvorfor døde Jesus», og avslutningsvis konkluderer han blant annet med følgende overbevisende tanke: «Vi kan forstå korset som et uttrykk for guddommelig kjærlighet. Jesu død er da Guds selv-offer og uttrykk for hans radikale medlidelse med verdens lidende. Syndens og dødens makt er beseiret, kjærlighetens makt har seiret, og vi kan ta del i det treenige liv som er Guds tilbud til oss, og som kjærlighetens apostel skildrer så vakkert (Joh 14,17).» Jeg flytter blikket mitt fra side 6 til 7 i AN 12-2019, og møter en tittel på et annet leserbrev. En tittel jeg synes å dra kjensel på fra et tidligere leserbrev av samme innsender. Ja, ikke bare tittelen, men hele det verbale landskapet og argumentets farge og fasong virker gjenkjennelig. Jeg tenker, her er det på med alt som kan mobiliseres av åndelig fitnessutstyr. Skal man komme seirende gjennom denne åndelig krevende maratonøvelsen med liv og lemmer i behold, kreves fullt fokus på ethvert prestasjonsfremmende mål og middel. Men, så skjedde det. Tankene mine skiftet plutselig fokus. Fra side 7 i AN til Andre Mosebok og hebreernes 430-årige tvangsarbeid og strev under faraoenes herredømme i Egypt. Jeg mintes Herrens ord til sin tjener Moses: «Jeg er Herren. Jeg vil føre dere bort fra tvangsarbeidet som egypterne har lagt på dere, fri dere fra trelldommen og løse dere ut med utstrakt arm og med veldige straffedommer. Jeg vil ta dere til mitt folk og være deres Gud... Så vil jeg føre dere til det landet jeg med ed har lovt Abraham, Isak og Jakob...» (2 Mos 6,6-8). Og så mintes jeg utfrielsen, dødsengelen, lammet som ble slaktet og blodet som ble strøket på dørstolpene, innstiftelsen av påskehøytiden, nattverden og den nye pakt i Jesu blod. Jeg kom også til å tenke på Paulus og hans ord til galaterne hvor han tydelig beskriver to pakter symbolisert ved trellkvinnen Hagar og hennes ætt, og den frie kvinnen Sara og hennes etterkommere. Paulus avslutter sin klare argumentasjon med følgende ord: «Men hva sier Skriften? Jag ut trellkvinnen og sønnen hennes! For trellkvinnens sønn skal ikke dele arven med den frie kvinnens sønn. Altså brødre, er vi ikke barn av trellkvinnen, men av den frie kvinnen» (Gal 4,30-31). Og jeg tenkte: nå kan jeg legge mitt eget fitnessutstyr til side og glemme mine egne prestasjonsfremmende tiltak og mine tvangsnevrotiske bestrebelser, de som likevel kun gjør meg til en trell under min egen samvittighets brutaliserende herredømme. Herrens tiltak og Guds løfter holder fortsatt mål: «Jeg er Herren, ... jeg vil føre dere bort fra tvangsarbeidet, og fri dere fra trelldommen og føre dere til landet jeg har lovt...». «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod...» (2 Kor 11,25) Men trellkvinnens barn er ikke døde. Helge Ryberg

1) Innenfor våre kretser finnes det fortsatt holdninger som setter kvinner lavere enn mannen. Kvinner kan ikke bli ordinert og ikke utføre de samme kirkelige handlingene som menn. Dette er helt på kollisjonskurs med både Bibelen (spesielt NT) og andre menneskers oppfatning. «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus» (Gal 3,28). Heldigvis har kristne sluttet med diskriminering på grunn av rase, men kvinner blir fortsatt diskriminert. Det er en skam, og jeg kan ikke forsvare det, når jeg for eksempel snakker med en kollega. Jesus viser klart sine holdninger overfor kvinner gjennom hele sitt liv her på jorden. Han ville helt klart refset de som har slike holdninger, på samme måte som han refset fariseerne og de skriftlærde. 2) Det er også meget krevende å forsvare at en som er homofil, ikke skal få lov til å være sammen med den han elsker. At man hevder at det er en sykdom og at det kan helbredes, vil jeg sammenligne med shaman Dureks påstand om at kreft er selvpåført og at sykdommen lar seg kurere. Det er utrolig at oppegående kristne, og adventister, kan forsvare slike holdninger. Tenk deg at du som heterofil ble fortalt at du ikke kunne gifte deg med en av det motsatte kjønn. Du hadde en sykdom som gjorde at du måtte omvende deg og gifte deg med en av samme kjønn. Hva hadde du tenkt da? Har du noen gang snakket med en homofil? Satt deg inn i hans eller hennes følelser og tanker? Jeg er sikker på at Jesus aldri ville akseptert noe annet enn at de måtte få leve ut sin homofile legning. Jesus hadde en utrolig stor kjærlighet for alle mennesker som ble sett ned på, forfulgt eller ødelagt av de religiøse. Det ville han hatt i dag også. En liten parentes: Vi kunne også ta for oss holdninger som adventister har til andre kristne som drikker kaffe og alkohol, spiser kjøtt, ikke holder sabbaten, ikke tror på de ti bud, osv. Men vi lar det ligge nå. Mitt poeng handler ikke om hva som er rett og galt, men hvilke holdninger vi har til andre. Jeg vet at mange av dere kan finne bibeltekster som helt sikkert kan tolkes annerledes. Men dette dreier seg ikke om å slå hverandre i hodet med Bibelen. Det handler om holdninger. Sett deg inn i andre menneskers situasjon. Prøv å forstå dem. Prøv å tenk på en kvinne som ønsker å jobbe som evangelist eller pastor på samme vilkår som menn. Prøv å tenk på en mann om elsker en mann av hele sitt hjerte og vil dele sitt liv med ham. Jesus ville skammet seg over de holdningene som mange har i dag. Han ville tatt parti med de utstøtte, de svake og de sårbare. Ta et skritt tilbake. Han ville aldri vært med i hylekoret og sparket på de som ligger nede. Tenk igjennom hvilke holdninger du har, og se om ikke du bør bli mer Jesus-lik i dine holdninger. Dagfinn Møller Nielsen

NYHETER

Brukte jubileum til å bli bedre kjent Hammerfest adventist kirke runder hundre år i år. Menigheten brukte anled ningen til å bli bedre kjent i byen og knytte nye vennskap.

Av Tor Tjeransen Verdens nordligste adventistmenighet markerte sitt 100-års jubileum 3. november med festgudstjeneste, konsert og åpent hus. Medlemmene ønsket å bruke anledningen til å gjøre menigheten bedre kjent i nærmiljøet. Det lyktes de godt med. Det er portugisiske Alexandra Santos (44) som forteller om jubileumsmarkeringen. Hun er leder for menigheten. Alexandra har vært adventist i mange år, men det er ikke mer enn to år siden hun flyttet til Norges nordligste by fra solrike Portugal. Nå tilfører hun sin lokale menighet en god porsjon sydeuropeisk begeistring og energi. Med sju portugisere, tre brasilianere og en rumener i menigheten i tillegg til de som er født i Norge, er det en internasjonal forsamling som møtes i verdens nordligste adventistkirke. Derfor holdes prekenen som oftest på engelsk og oversettes til norsk. Jubileer er ikke noe adventister tenker stort på til vanlig, men da Turid Lien i Hammerfest nevnte for de andre medlemmene at menigheten rundet 100 år i år, ja, da var veien kort fra idé til handling. Menighetens medlemmer organiserte et flott program tilrettelagt for å gjøre menigheten kjent i byen. Den nærmeste nabomenigheten til Hammerfest er Adventistkirken i Alta. Medlemmene derfra reiste gjerne de 140 kilometerne for å møte trossøsken. Sharon Wallner, som arbeider i menigheten i Alta, talte ved gudstjenesten. Hun rørte tilhørerne med sin tale om tilgivelse. Tom Angelsen, distriktsleder i NND,

Even Lund, leder for «Kirkebrass» og formann for menighetsrådet i Den norske kirke, overrakte vakre blomster til menigheten ved Alexandra Santos da Adventistkirken i Hammerfest markerte sitt 100-års jubileum 3. november.

hadde dessverre ikke anledning til å være til stede på markeringen, men han sendte en videohilsen. – Selv om vi i dag ser tilbake i takknemlighet, la oss se framover med tillit til at Herren har store velsignelser i årene som ligger foran, sa Angelsen i sin hilsen. Han minnet om at det er 75 år siden frigjøringen av Finnmark og at adventistmenigheten, som så mange andre menigheter, mistet sitt kirkebygg i de mange brannene okkupasjonsmakten brukte i sluttfasen av andre verdenskrig. Verdens adventister ga menigheten et nytt bygg i gave. Det ble innviet i oktober 1949. – I dag er det ikke behov for å bygge et bygg, men må Gud fortsatt velsigne mens dere fortsetter å bygge menighetsfellesskapet slik at det kan være til velsignelse for Hammerfest by og for hver enkelt person som er en del av fellesskapet, avsluttet Angelsen sin hilsen. Om ettermiddagen var det konsert med et av byens orkestre. Kirkebrass heter brassbandet, som blir dirigert av Elena Brovold, organist i Den norske kirke. Turid Lien er medlem i korpset, og selvsagt stilte orkesteret med full tropp for å bidra ved markeringen av Adventistkirkens 100-års jubileum. Det var en fullsatt kirke som overvar den nydelige konserten.

Even Lund overrakte vakre blomster til menigheten. Lund er leder for korpset, der han spiller perkusjonsinstrumenter. Han er også formann for menighetsrådet i Den norske kirke i Hammerfest. Menighetens medlemmer er veldig fornøyde med markeringen. – Endelig fikk vi opp et banner som viser at huset vi holder til i, er en kirke, sier Turid Lien. Alexandra Santos forteller begeistret om nye vennskap som er knyttet og om bøker som ble delt ut. – Vi er i byen ikke bare for å arbeide, men også for å fortelle om Jesus, og vi greide å gjøre kirken bedre kjent blant folk, oppsummerer hun. Menigheten i Hammerfest feiret altså sitt 100-års jubileum den 3. november 2019. Men etter at denne artikkelen ble publisert på nett, fikk redaksjonen tilsendt en kopi av Misjonsefterretninger nr 10, 1921. I det bladet skriver pastor Olav R. Nicolaysen at selve stiftelsen av menigheten skjedde søndag 5. juni 1921. Hans beretning nevner at 34 personer ble døpt den 4. juli 1921. Men den datoen er en mandag, og protokollen fra den tiden sier at dåpen fant sted 2. juli. Hvorfor menigheten ble formelt stiftet før den hadde døpte medlemmer, virker underlig i dag. Mulig nye opplysninger kan kaste lys over dette.

NYHETER

Det vi tror, har makt over oss Mental helse var et hovedfokus under helsekongressen på Fornebu.

Av Tor Tjeransen – Vi har makt over det vi tror, men det vi tror, har makt over oss. Det var et sentralt poeng i foredragene til dr Timoty Jennings, en psykiater fra Tennessee i USA. Han var hovedtaler ved helsekongressen som Syvendedags Adventistenes Helsearbeiderforening arrangerte på Quality Hotel Expo ved Fornebu helgen 15.-17. november. Tema for kongressen var tro, psykisk helse og livsstil. Kongressen var primært lagt opp for ansatte innenfor helsefaglige yrker, men det var også lærere, pastorer og andre med interesse for tematikken blant de 180 deltakerne. Dr Jennings har i mange år arbeidet målrettet med spørsmål knyttet til hvordan sinnet påvirker troen og troen påvirker sinnet. I tillegg til sin legepraksis, leder han den ideelle organisasjonen Come and Reason Ministries (www.comeandreason.com) og er forfatter av flere bøker. Hans bok The God-Shaped Brain behandler temaet i detalj.

– Sinnets helse er direkte knyttet til vårt bilde av Gud, sa dr Timothy Jennings i et av sine foredrag under helsekongressen som Syvendedags Adventistenes Helsearbeiderforening arrangerte på Quality Hotel Expo ved Fornebu helgen 15.-17. november. Foto: Tor Tjeransen/ADAMS.

Kjærlighet er en naturlov

Gudsbilde – Sinnets helse er direkte knyttet til vårt bilde av Gud, sa Jennings og viste til Rom 1,18-31, der Paulus skriver om mennesker som med sine tanker endte i tomhet fordi de byttet ut Guds sannhet med løgn. Jennings repeterte flere ganger at dersom man tror en løgn, vil det føre til at kjærlige relasjoner blir ødelagt. Det gjelder både relasjonen til Gud og til andre mennesker. Derfor er et galt gudsbilde ødeleggende. Vi må søke et modent bilde av Gud bygd på tre tilgjengelige kilder for kunnskap om ham: Bibelen (2 Tim 3,16), vitenskapen/naturen (Rom 1,20) og erfaringen (Joh 20,27). Jennings påpekte at det er viktig å kombinere alle tre kildene til kunnskap.

Vi må søke et modent bilde av Gud.

Jennings påpekte at kjærlighet er universets store prinsipp. Gud har ordnet hele skaperverket til å fungere etter kjærlighetens lov. Jesus selv var tydelig på at kjærligheten til Gud og kjærligheten til vår neste er selve fundamentet for vår eksistens (Matt 22,36-40). – Det er ikke noe sentimentalt over dette, for Gud skapte livet til å fungere etter kjærlighetens prinsipp, hevdet Jennings og siterte Ordspråkene 21,21: «Den som jager etter rettferd og godhet, finner liv og rettferd og ære.» Jennings var nøye med å påpeke at Guds lover er naturlover. De er ikke tilfeldige regler en

eneveldig hersker har vedtatt, slik det er med menneskelige lover. En regjering kan godt vedta å gjøre narkotika lovlig, men ingen regjering kan vedta at narkotika skal være sunt. Det er fordi det strider mot de designlovene Gud har bygd skaperverket på. Kjærlighet hører med til en slik designlov, eller naturlov. – Å bryte kjærlighetens lov, fører til død, sa Jennings. Dr Gabor Mihalec var den andre hovedtaleren. Han er familieterapeut fra Ungarn og ansvarlig for familieavdelingen i Den ungarske union. Mihalec foreleste om de trusler ekteskapet utsettes for og hva vi bør gjøre for å bevare sterke og kjærlige ekteskap.

Foto: Dan North /ADAMS

NYHETER

Når loven flytter inn i våre hjerter som en indre motivasjon, opphører dens eksterne justis som drivkraft i livene våre.

Ulsrud menighet setter fokus på de tre englers budskap Av Atle Fonn Aluwini Sabbaten 26. oktober hadde Syvendedags Adventistkirken på Ulsrud valgt å sette fokus på de tre englers budskap som vi finner i Åpenbaringen kapittel 14. Det er helt og holdent på sin plass å sette søkelyset på dette budskapet, all den tid modellvedtektene for lokale Syvendedags Adventistkirker i Norge har følgende formålsparagraf: «Menighetens formål er å gjøre mennesker til Jesu disipler ved å fremme evangeliet om Jesus Kristus, symbolisert i de tre englebudskapene i Johannes åpenbarings 14. kapittel og presentere for dem et sant, relevant og troverdig bilde av den Gud som er skaper og frelser og som snart kommer igjen.»

Den første engels budskap «Og jeg så enda en engel, som fløy høyt oppe under himmelhvelvet. Han hadde et evig evangelium å forkynne for dem som bor på jorden, for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk. Han ropte med høy røst: ‘Frykt Gud og gi ham æren! For nå er timen kommet da han skal holde dom. Tilbe ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!’» (Åp 14,6-7). Øystein Hogganvik, som er pastor i Ulsrud og initiativtaker til seminaret, tok ansvaret for å presentere den første engels budskap. Her ser vi en engel som løfter fram et evig evangelium som kaller alle mennesker til å tilbe Gud som skaper. Det er interessant å legge merke til at Gud, gjennom menigheten, gav dette budskapet løft under vingene i tiden da Darwin fremmet sin teori om livets opprinnelse. Dermed ser vi nå i ettertid at det som de fleste tok som en selvfølge i 1840 årene,

ville komme under press. I dagens vestlige samfunn er troen på en skapelse i tråd med Bibelens beretning nærmest marginalisert. Gud kaller noen til å ta til motmæle, for tilbedelse av Gud er uløselig knyttet til Guds skaperkraft. Øystein viste klart ut fra Bibelen, hvilken skaperkraft og skapermakt som ligger i Guds ord. Det livløse blir levende når Gud taler. Det skjer på et øyeblikk, som da Jesus kalte Lasarus ut av graven, fra død til liv.

Den andre engels budskap «En annen engel fulgte etter og sa: ‘Falt, falt er Babylon den store, hun som har skjenket alle folkeslag med vredens vin fra sitt horeri’» (Åp 14,8). Daniel Pel, pastor i Hønefoss og evangelist i Østnorsk distrikt, talte om hvordan den andre engels budskap har sine røtter i eldgammel tid, fra tiden etter vannflommen, og hvordan budskapet finner gjenklang helt inn i vår egen tid. I kampen mellom Gud og Satan finner det sted en konflikt som går helt inn i menneskers hjerte. Mennesker må velge hvem de vil tjene og hvordan de vil forholde seg til Guds vei til frelse. Den går utelukkende gjennom Jesus, og i nåde er vi frelst ved tro. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg, sier Paulus i brevet til efeserne. Satan stiller opp en alternativ vei, basert på frelse ved egen fortjeneste, ved tilbedelse av kirkelige ritualer og tradisjoner, uten bibelsk mandat. Daniel viste til Babylons opphav ved å peke på Nimrod (navnet betyr opprører) som den første som skapte en maktbase rundt seg selv, og hvordan det kulminerte i byggingen av Babels tårn. I en slik tid ble

Abraham kalt av Gud til å dra ut av Ur i Kaldea, til å vandre med Gud mot et land som skulle tilhøre ham og hans etterkommere. Kallet til å gå ut av Babylon er derfor et sentralt bibelsk tema, der sann og falsk tilbedelse står som klare og uforenlige motsetninger.

Den tredje engels budskap «En tredje engel fulgte etter dem og ropte med høy røst: ‘Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. Røyken fra deres pinsel stiger opp i all evighet – verken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og dyrets bilde og tar imot dets navn til merke.’ Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åp 14,9-12). Etter felleslunsj var det Widar Ursett som hadde oppdraget med å presentere den tredje engels budskap. Som tittel på sitt møte hadde han valgt et utsagn fra Ellen G. White: «Rettferdiggjørelse ved tro er i sannhet den tredje engels budskap.» Dette kom på trykk første gang i en artikkel i Review and Herald i 1890 og senere tatt inn i boken På Fast Grunn. Bakgrunnen for dette utsagnet var et spørsmål hun hadde fått, om det faktisk var slik den tredje engel skulle forstås. Widar tok oss gjennom adventisthistorien med «hurtigtog» som han selv sa, og kom inn på begivenhetene ved Generalkonferensen i Minneapolis i 1888. Konferensen varte fra 17. oktober til 4.

NYHETER

november, og vil bli husket for debattene som oppstod i kjølvannet av andaktene som A.T. Jones og E. J. Waggoner holdt om rettferdiggjørelse ved tro med utgangspunkt i Paulus brev til galaterne: «Før troen kom, var vi i varetekt under loven, innestengt helt til den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik var loven vår vokter til Kristus kom, for at vi skulle bli kjent rettferdige ved tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under vokteren» (Gal 3,23-25). Totalt 90 delegater var samlet på en tid da det samlede medlemstallet hadde nådd nesten 27000. Menigheten bestod nå av mennesker som hadde samlet seg rundt fire trossøyler (de 4 S´er) som skilte dem ut fra andre kirkesamfunn. Det var læren om sabbaten, helligdommen (Sanctuary), de dødes tilstand (State of the dead) og Jesu annet komme (Second coming) Men deres oppfattelse av rettferdiggjørelse ved tro og lovens hensikt, var ikke gjennomarbeidet. Da Waggoner og Jones viste til at vi «er vi ikke lenger under tuktemesteren» (en henvisning til «loven» – Gal 3,25) påstod de at det ikke bare siktet til seremonilovene, men også de ti bud. For de gamle pionerene ble dette for sterk kost, og det utviklet seg til en ordkrig. For hvordan kunne de ti bud holdes hvis de samtidig var opphevet? Men Waggoner og Jones viste til at Jesu budskap skulle nå inn i hjertene til folk som var plaget av synd og skyld, og at loven ikke er å betrakte som ekstern justis, men som en indre motivasjon som leder oss til Kristus. Det betyr at rettferdiggjørelse er mer enn tilgivelse. Så når Gud skriver sin lov i menneskers hjerte, blir vi både rettferdiggjort og helliggjort ved tro. Begge deler er en gave fra Gud. Rettferdiggjørelse ved tro er altså ikke en frihet til å leve i synd, men ene og alene en gave der mennesker får kalles Guds barn fordi de har overgitt sitt liv til ham som er lovens opphavsmann og fullender.

Noen refleksjoner Jeg kom til Ulsrud med spørsmål og undring for å lære mer om noe jeg visste var viktig. Hvordan kan de tre englers budskap formidles? Møtene denne sabbaten gav innsikt og fornyet tro på at menigheten forvalter et evangelium som må deles. Det krever iver, mot og vilje, men aller mest krever det et nært og personlig forhold til Jesus Kristus.

Fikk Kongens Fortjenstmedalje etter mange års tro tjeneste for dyrene Toralf Bernt Metveit fikk fredag 4. oktober overrakt Kongens Fortjenstmedalje, for sitt enestående arbeid med å bedre dyrenes velferd i Norge i nærmere 60 år. Av Annette Bjørndalen Søreide, kommunikasjonsrådgiver Dyrebeskyttelsen Norge Foto: Anna Rogneby På selveste Dyrenes dag, 4. oktober, fikk tidligere distriktsveterinær Toralf Bernt Metveit overrakt Kongens Fortjenstmedalje. Dette skjedde i forbindelse med Dyrebeskyttelsen Norges jubileumsmiddag på SALT i Oslo, i anledning organisasjonens 160 års-feiring.

Ekstraordinær innsats for dyrene Metveit fikk overrakt den gjeve prisen av varaordføreren i Oslo, Kamzy Gunaratnam (Ap), til stor applaus fra gjestene. Kongens Fortjenstmedalje deles ut som belønning for innsats av særlig samfunnsgagnlig natur. Det er Metveits ekstraordinære engasjement for dyrene som førte til at han ble tildelt medaljen. Den tidligere distriktsveterinæren har gjennom mange år vært en pioner innen dyrevelferd i Norge. Han var tidlig ute med å sette søkelyset på at husdyr måtte ses på som følende og sansende individer, og ikke kun masser som produserte kjøtt, pels eller melk. Metveit har i flere tiår hatt en vegetarisk livsstil, og valgte tidlig å kutte kjøtt fra menyen for å verne om dyrene.

Var sentralstyreleder for Dyrebeskyttelsen Norge Fra slutten av 70-tallet og frem til ut på 90-tallet var Metveit sentralstyremedlem og sentralstyreleder i Dyrebeskyttelsen Norge. Han engasjerte seg blant annet sterkt i kampen mot burhøns på 90-tallet, og mener fortsatt at dette er en forferdelig produksjonsmetode for egg. I en alder av 84 år er han fortsatt sterkt opptatt av dyrenes velferd. Selv om han er godt over pensjonsalder, er han fremdeles tilknyttet Anicura Kongsvinger som aku punktør. Han engasjerer seg også jevnlig i den offentlige debatten, og retter ofte søkelys på produksjonsdyrenes velferd. I tillegg er han æresmedlem i Dyrebeskyttelsen Norge og i Veterinærforeningen, og fortsetter å være en viktig instans mange henvender seg til. Det er kun et lite knippe med personer i Norge som har fått tildelt Kongens Fortjenstmedalje for sin innsats for dyrene. Dette er blant annet Kari Mills, som fikk medaljen for sin innsats for dyr gjennom Dyrebeskyttelsen Sør-Rogaland i 2012, Fru Gina Borchgrevink, som i 1928 fikk medaljen for sitt engasjement gjennom Dyrebeskyttelsen Norge Lillehammer og omegn, og Lisa Kristoffersen som fikk tildelt medaljen i 1921 for tro tjeneste for dyrene i hovedstaden.

Jordskjelv i Albania

Foto: ADRA Albania Tekst: ADRA Albania/Britt Celine Oldebråten Tirsdag 26. november 2019 ble Albania rammet av et kraftig jordskjelv med styrke 6,4 på Richters skala. 51 mennesker mistet livet, mer enn 2000 mennesker ble skadet og mer enn 4000 mennesker evakuert fra sine hjem. I første omgang hjalp ADRA familier med mat og nødhjelpspakker. I Fushë-Kruja bor det mange Rom-familier. Husene i dette området var i dårlig

stand før jordskjelvet, men det ga likevel familiene et sted å bo. Jordskjelvet ødela flere hus, og 16 familier måtte sove utendørs. Romfamiliene får ikke tilstrekkelig støtte fra myndighetene. ADRA er så langt den eneste organisasjonen som har hjulpet og gitt familiene klær, mat, madrasser, puter og laken til å holde varmen i midlertidige telt. Tefta Osmani (58) er mor til 8 barn. Hun var en av ni representanter for rom-folket i Fushë-Kruja som møtte ADRA på det lokale samfunnshuset for å

diskutere hvordan man best kunne hjelpe. «ADRA er de eneste som har hjulpet oss, og jeg har ikke ord for å si hvor stor pris vi setter på det!» sa hun takknemlig. ADRA hjalp også andre familier som ble evakuert til hotell i påvente av andre løsninger. Her fikk de støtte til mat tre ganger om dagen. Planen videre er å hjelpe Rom-folket med å gjøre i stand husene, gi toaletter til familiene som fortsatt bor utendørs, samt å tilby psykososial støtte til barn og voksne i Thumane.

NYHETER

Adventistkirken i Moss åpner bruktbutikk Omtanke for andre samt grønn glede er motivasjonen bak konseptet.

Tekst og foto: Yngvar Børresen Presis klokken 12 onsdag den 4. desember åpnet Norges første HappyHand-butikk i Moss. Utenfor sto en skare mennesker som ventet på å slippe inn, bare forhindret av et rødt bånd som aktiv gjenbruker og varaordfører i Moss kommune Benedicte Lund straks skulle klippe. – Det er en stor glede for meg, en glede for byen, og en glede for den grønne tanken at denne fantastiske butikken nå åpner i Moss, sa hun. Før hun klippet båndet, roste hun initia tivtakerne og medhjelperne. Hun nevnte også at butikken skal være en møteplass for mennesker som ønsker å treffe andre. HappyHand er en bruktbutikk og drives etter et konsept utviklet av medlemmer i Adventistkirken i Danmark. Carsten Jørgensen og Pia Nielsen, begge medlemmer av Adventistkirken i Moss, har fulgt opp prosjektet fra ideen ble født til butikken etter mange dugnadstimer nå er en realitet. Jørgensen gav uttrykk for at menigheten har sett fram til dette lenge. – Dette er en begivenhet vi har gledet oss lenge til, sa han. – Uten menighetsmedlemmenes store innsats og iver hadde butikken ikke kommet i gang. Til stede ved åpningsseremonien var representanter fra Adventistkirken i Danmark og Norge. Fra Danmark kom Thomas Müller, leder for Adventistkirken der. Han kunne fortelle at HappyHand startet i Danmark i 2012, og at butikkene der har vært til stor velsignelse for både de frivillige arbeiderne og for mottakerne av pengene butikkene samler inn. Han uttrykte stor glede over at HappyHand-konseptet nå er utvidet med en butikk i Norge. – Vi ønsker å ta vare på naturen og klimaet, og også på hverandre, sa Muller og ønsket til lykke. Fra Adventistsamfunnet i Norge var økonomisjef Jóhann E. Jóhannsson til stede. I sin hilsningstale trakk han histo-

F.v.: Jóhann E. Jóhannsson, økonomisjef, Den norske union; Christian Arildsen, pastor for Adventistkirken i Moss; og Benedicte Lund, varaordfører, Moss. Foto: Yngvar Børresen/ADAMS.

riske linjer fra Adventistkirkens tradisjonsrike hjelpearbeid og fram til åpningen av HappyHand-butikken. – Tusen takk for det arbeidet dere gjør for å hjelpe andre, både gjennom Adventistkirkens egen hjelpeorganisasjon ADRA, og direkte til mottakere som trenger en håndsrekning både i Moss, Norge og i utlandet, sa han. Etter at snoren var klippet, ble det folksomt i butikken, og etter bare noen minutter var salget i gang. Varaordføreren selv var raskt inne i prøverommet, og til jubel fra kundene kom hun ut i en «ny» kjole som hun ville høre deres mening om. Og mens folk shoppet, var det mange som tok seg en kake eller to, og balanserte med en rykende kopp til et sted i butikken der man kunne få litt matro. Da dagen var over kunne Pia Nielsen gjøre opp regnskapet. Det viste en omsetning på 12.000 kroner. – Men i tillegg til pengene som kom inn, har vi knyttet flere kontakter. Blant annet har vi fått kontakt med en lokal organisasjon som samler inn tøy, mat og leker til fattige familier i Østfold, og de ønsker et

samarbeid med oss, fortalte Nielsen. HappyHand kommer til å gjøre en forskjell både i lokalmiljøet i Moss og for mennesker langt utenfor Moss. Mange takket Gud for at butikken har blitt en realitet.

ANNONSE

Søker arbeid Ung, kristen mann fra Syria med oppholdsog arbeidstillatelse i orden, søker arbeid. Føler seg hjemme i Adventistkirken. Holder sabbat og har måttet gi opp sin tidligere jobb på grunn av dette. Utdannet landmåler fra Syria. Arbeidserfaring i Norge: Skoleassistent og morsmålslærer i arabisk, prosjekt for flyktninger og vanskeligstilte, sjåfør og selger hos jordbærdyrker. Snakker og forstår godt norsk, noe begrenset i det skriftlige språket. Arbeidsom, ærlig og til å stole på. Brenner for å dele Jesus med andre. Kontakt Elias på 925 32 290. Referanse: Hilde Huru 924 31 846.

NYHETER

Get over it Det å skape mestring og et sterkt samhold i elevgruppa står helt sentralt.

Av Nina Myrdal Get over it høres kanskje ut som tittelen på et selvhjelpskurs eller en skilsmissefest. I denne sammenhengen har slagordet ingenting med det å gjøre, men den årlige høydegallaen på Østmarka skole. Tidligere slagord har vært: The sky is the limit og Make jumping great again. I år ble høydehoppkonkurransen arrangert for nittende

gang den 21. november. Jan Kenneth Deacon var som vanlig primus motor. Han er en av skolens gymlærere og er opptatt av å skape et godt skolemiljø. Den årlige tevlingen samler foreldre og elever til en festkveld i gymsalen med salg av mat og kaker. Tidligere elever og lærere stikker også innom arrangementet. Når han får spørsmålet: hvorfor høydehopp? svarer han: – Da jeg startet med dette arrangementet for nesten 20 år siden, så jeg raskt at mestringen elevene opplevde da de klarte å komme seg over stanga, var helt enorm. Både det å bidra til denne mestringen hos hver enkelt elev og å skape et sterkt samhold i elevgruppa gjennom at de heier på hverandre, står helt sentralt hver gang høydegallaen arrangeres. Vi fokuserer på deltakelse, så her er det rom for alle uansett hvor høyt man hopper. Det viktigste er at elevene har det gøy og at hele skolefamilien kan samles om noe positivt i gymsalen. Etter hvert som elevene hopper høyere og høyere, stiger spenningen og stemningen. Fordi hopperne skal konsentrere

seg, veksler det mellom stillhet og høylytt applaus og oppmuntringsrop. Foreldre og lærere filmer og tar bilder. På slutten av konkurransen står det bare to igjen. Spenningen er til å ta og føle på når de gjør sine siste hopp. I år vant Adre Sayat, fra 10. trinn, gutteklassen med et hopp på 156 cm. Sara Bøhmer, på 9. trinn, vant jenteklassen med et hopp på 132 cm. Jan Kenneth Deacon er godt fornøyd med elevenes innsats og årets arrangement og har allerede begynt å tenke på den tjuende konkurransen i 2020.

Ledige stillinger ved Rosendal skole DNUs valgnemnd DNUs valgnemnd som ledes av Raafat Kamal, møtes til sitt første møte søndag den 26. januar 2020, kl. 10.00 – 17.00 i Oslo. Innspill til valgkomiteen kan sendes på e-post til: rkamal@ted.adventist.org merket «DNUs valgkomité».

Det blir sannsynligvis 1 - 2 ledige lærerstillinger/ assistentstillinger ved Rosendal skole fra 01.08.20. Det tas noe forbehold mht. tildeling av ekstraressurstimer.

gjerne kan undervise i fag både på barnetrinnet og ungdomstrinnet.

Rosendal skole ligger i Nedre Eiker kommune og drives av Adventistmenighetene i Mjøndalen og Skotselv. Det er et aktivt menighetsmiljø og stort engasjement for skolen i begge disse menighetene.

Nærmere opplysning om stillingene fås ved henvendelse til skolens rektor

Vi har et godt arbeidsmiljø, en lærerstab som trives sammen og har et tett samarbeid med foreldrene. Rosendal skole har noe over 100 elever og er godt anerkjent i lokalmiljøet. Dette viser seg blant annet i stor pågang av nye elever. Det søkes etter engasjerte allmennlærere som

Personlig egnethet, erfaringsbakgrunn og tilhørighet til Adventistkirken vil bli vektlagt.

tlf. 32 87 75 76 eller epost grethe@rosendalskole. no Pensjonsordning gjennom Statens Pensjonskasse. Lønn etter avtale. Søknadsfrist er 1. mars 2020. Søknaden sendes til rektor på epost eller i post til Rosendal skole, Boks 58, 3051 Mjøndalen.

Roboter og elektronkk: Elevene lærer om hvordan enkle roboter er bygget opp, og hvordan de kan programmeres ved å skrive kode til å beskrive funksjonalitet.

Automatisering: Datamaskiner, programmering og elektriske anlegg flettes sammen i faget automasjon. Her gir elektrofaglærer Ronnie Oddane elevene opplæring i nødvendig programvare.

Litt teori trengs også: For å forstå hvordan elektrisitet fungerer bruker vi matematikk som verktøy. Her ser vi elektrofaglærer Dagfinn Klund forklare utregninger.

Hvorfor velge yrkesfaglig studieretning Elektrofag? Det er flere gode grunner for at du skal velge elektro på TVS. Her er åtte av dem: 1. Du får arbeide med fysiske produkter. Elektroelever får bearbeide og montere de samme verktøyene og materialene som en fagutdannet elektroperson. Det innebærer blant annet opplæring i verktøy, måleteknikk, materiallære. 2. Du får bruke hjernen på en praktisk og kreativ måte. Selve elektrisiteten og signalene i ledningene kan vi ikke se med øyet, men du verden som virkningene kan både føles og høres! Det er en god blanding av teori og praktisk arbeid, hvor teorien skal støtte opp om og gi dypere innsikt i hva som skjer i både data, elektronikk, automasjon og elektriske anlegg. Praktisk matte er viktig verktøy. 3. Du får lære om teknologi som samfunnet vårt bygges på. Data og IT kan sies å være selve nervesystemet i samfunnet vårt. Til dette trengs avansert teknologi for at det skal fungere som forventet. Alt fra små sensorer til mobiltelefoner og datamaskiner

Elektrikerarbeid: Elevene får grundig opplæring i hvordan strøm kan legges opp i boliger og næringsbygg.

skal kunne kommunisere over internett. Produksjon av ulike varer skal i størst mulig grad automatiseres og kontrolleres av datamaskiner og industrielle roboter. På elektrolinjen på Tyrifjord vil du lære om hvordan roboter virker og programmeres, hvordan datamaskiner er bygget opp og fungerer, hvordan datanettverk fungerer og installeres og mye annet spennende. 4. Elektro er trygt og renslig. Hvis en respekterer og etterfølger de sikkerhetsreglene som gjelder, er dette et sikkert arbeidsfelt. Arbeidsmiljøet er relativt renslig. 5. Elektro krever grundighet. Er du en petimeter? Da kan elektro passe bra for deg. Godt arbeid preges av en god ordenssans og sans for detaljer. 6. Elektro er fremtidsrettet. Utviklingen og omfanget av data og annen teknologi i hele samfunnet tilsier at du kan ta del i en vekstbransje. «Det grønne skiftet» og «den tredje industrielle revolusjon» innebærer enda mer bruk av teknologi. Det medfører etterspørsel etter kvalifisert personell som kan omsette planer til den virkelige verden. Elektrisk kraft og distribusjonsnettet skal brukes optimalt slik at den samlede ressursbruken blir lavest mulig. 7. Mange muligheter. Dagens utdanningssystem gir mange muligheter for videre utdanning, hvis du ønsker enda større utfordringer. Det er lenge siden elever ble «fanget» av et yrkesfaglig studievalg for resten av livet. Det tredje året kan en ta Påbygg og få generell studiekompetanse

Praktisk arbeid: Arbeid med elektrofag innebærer bruk av mye forskjellig verktøy, alt fra håndverktøy til elektrisk drill.

og gå videre innen andre studieretninger. Etter VG2 Elenergi ønsker mange å bli lærling innen f.eks. elektrikerfaget eller energimontørfaget. Etter avlagt fagprøve etter 2,5 år er jobbmulighetene åpne. I løpet av lærlingetiden tjener lærlingen til sammen en årslønn som fagmann. Etter hvert kan en gå videre på teknisk fagskole eller ingeniørstudier. Personer med fagbrev er ettertraktet arbeidskraft på grunn av god forståelse for praktiske problemstillinger. 8. Sosial kompetanse. Som internatelev får elevene rike muligheter til oppøvelse av sosiale ferdigheter sammen med jevnaldrende i et trygt kristent miljø. Nettopp dette er vesentlig for en kommende håndverker og fagperson som skal kommunisere tett med sine kommende kunder. Se www.gnizt.no for flere opplysninger!

TVS fotball: Marsipan–cup 2019 Tekst: Sven Lien / Bilder: Nicolas Deserafino De aller fleste er ikke klar over at den aktive idretten på Tyrifjord er organisert som et eget idrettslag i Buskerud idrettskrets. Idrettslaget heter Tyrifjord vgs IL og har et hovedstyre. Volleyball og fotball fungerer som undergrupper, og disse er igjen knyttet til sine forbund. Nylig lanserte fotballgruppa en ny aktivitet lokalt, vesentlig for internatelever; en mix-fotball-cup med to gutter og to jenter på hvert lag. Spesielle regler fra Dansk Boldspill-Union (indefodbold) ble delvis benyttet, og ettersom gymsalen på TVS ikke er av det store slaget, kunne hvert lag benytte kun tre spillere samtidig. Fysisk fotball (kroppskontakt) er ikke tillatt og kan lett føre til utvisning. Det medfører at spiller ikke kommer på banen igjen før et mål blir scoret fra et av lagene, og med kun to spillere på banen får det gjerne konsekvenser for resultatet når spilletiden er fem minutter.

Det ble meldt på åtte lag med til sammen ca. 30 spillere. Det ble spilt enkel serie, og da finalerunden tok til, stod «prestisjen i høysetet». Innsatsen var upåklagelig, og dommeren hadde det fulle strev med «å blåse rettferdig». Finalerunden bestod av seks matcher med plasseringsoppgjør: semifinaler, bronsefinale og endelig finale som høydepunktet. Det ble vist gode prestasjoner med mange fine kombinasjoner. Det hele kulminerte med en strålende finale som ble meget spennende. Premiering fra denne aktiviteten foregikk i jentenes dagligstue med quiz og god stemning. Denne cupen (Marsipan-cup) ble satt i scene med tanke på fotballcupen på Vejlefjord siste helga i vinterferien. Der har jenter og gutter fra TVS deltatt stort sett hvert år. Det er et privat initiativ som står bak og organiserer denne turen, med lån av skolens biler. Det er sendt ut info til foreldrene til de som deltar. Denne turen til nabolandet i sør er først og fremst en sosial tur som vil sveise sammen TVS-elever i vennskap som varer.

VELKOMMEN TIL TYRIFJORDOPPLEVELSEN Nytt skoleår 2020/2021 De viktige opplevelsene får du på Tyrifjord! Gode venner, kristen utdanning, kristne verdier, fritidsaktiviteter, andakter, vegetarisk mat, menighet, fellesskap mm. Skolen tilbyr følgende videregående utdanning: Studiespesialiserende VG1-VG3 (realfag, samfunnsfag), Helse og oppvekstfag VG1-VG2 (helsefagarbeider), Elektrofag VG1-VG2 (elenergi) og Påbygg VG3-VG4. Mange aktiviteter: Leksehjelp, stort og lite kor, ridning, volleyball, fotball, bibelgrupper, bakegruppe, kunstgruppe osv. (aktivitetene kan variere noe fra år til år). Du får mye for pengene. Se www.tyrifjord.vgs.no. Søknadsskjema finner du på skolens hjemmeside. Søknadsfrist 1. mars

Kristentro, kunnskap, karakter Fordi vennskap varer

Åpen skole på Tyrifjord vgs Er du tiendeklassing eller går på en annen vgs enn TVS? Lyst å se hvordan vi har det på internatskolen? Velkommen til enda et treff på Tyrifjord helgen 17.-19. januar. For påmelding, kontakt oss på tel: 32162600 eller e-post: post@tyrifjord.vgs.no

Absolutt TVS 2019 Av Håkon Liseth Giesebrecht Under årets Absolutt TVS i november fikk jeg gleden av å være vert for mange av 10.-klassingene som valgte å besøke Tyrifjord for en langhelg. Vertenes oppgave var å gjøre helgen så underholdende for dem som mulig, samtidig som vi skulle passe på at alle følte seg velkommen og inkludert. Da 10.-klassingene ankom torsdag kveld, ble de møtt ved døren av to verter som ønsket dem velkommen. Deretter sjekket vi dem inn, for så å følge dem til stedet de skulle sove. Senere den kvelden, etter at alle hadde ankommet, spist og innlosjert seg, ble de delt opp i ti forskjellige grupper med en vert per gruppe. Med denne gruppen møttes vi én gang hver dag, der vi blant annet snakket om hvordan de hadde det og hvordan de syntes det gikk. Ved å dele opp i grupper fikk hver enkelt vert muligheten til å bli bedre kjent med noen av de ca. hundre 10.-klassingene som

Temaandakter

Volontør Adam Hazel har hatt en miniserie på Tyrifjord for elev ene om det viktige temaet forhold/kjærlighet. Her er en respons fra Pernille Wiik: Adam fortalte oss elever om hva det å elske noen innebærer. Han snakket om at det ikke nødvendigvis innebærer bare det man kan få fra personen og det man liker ved ham eller henne, men hva man er villig til å gjøre for den andre. Adam var også inne på at forhold er vanskelige, og at det ikke alltid går på skinner; man må stå opp for hverandre og være villig til å gi.

deltok. Samtidig fikk de også muligheten til å bli bedre kjent med hverandre. Kanskje sine fremtidige klassekamerater? Resten av helgen var fylt med program lagt opp for gjestene våre. De fikk blant annet: • Informasjon om alle fritidsaktivitetene skolen har å tilby (fotball, volleyball, kor osv.). • Oppleve en «vanlig» skoledag, der de fikk se nærmere på realfag, språkfag, kristendom og media. • Muligheten til å benytte seg av skolens fasiliteter (gymsal, treningssenter, svømmehall og elevsenter). • Og for ikke å glemme alle de morsomme lekene og aktivitetene volontørene arrangerte hver kveld. Alt i alt var det utrolig koselig å få tilbringe en helg sammen med så mange hyggelige 10.-klassinger – både med nye og gamle ansikter. Og forhåpentligvis ser vi mange av dem igjen til neste år.

Bergvarmeanlegget satt i drift Av Morten Fjelmberg 29. november kunne endelig bergvarmeanlegget formelt overleveres fra Nordisk Energikontroll til skolen. Anlegget ble satt i prøvedrift noen uker tidligere, og skolen har allerede spart titusener på oppvarming i november. Kjernen i det nye anlegget er fire varmepumper som henter ut solenergi som er lagret i bakken. Kald væske i kollektorslanger sirkulerer ned i 22 energibrønner som er 300 meter dype og henter ut varme, før den kommer tilbake til varmepumpen. Energien som hentes ut, kan omsettes til varme i radiatorer, basseng og varmtvann. Varmepumpene kan levere ut omkring tre ganger så mye effekt som man bruker i dem. På kalde dager er det også en elektrokjele som hjelper til med spisslast.

Bergvarmeanlegget ved TVS ble formelt overlevert 29. november 2019. F.v.: Øivind Leknes, driftsleder, TVS; Martin Holmgren prosjektleder fra Nordisk Energikontroll; Styrkår Dramstad, rektor TVS; Bjørn Gleditsch Borgnes konsulent fra Futurum energi; og Morten Fjelmberg, økonomisjef, TVS. Foto: Nicolas Deserafino.

Analyse av det første borehullet gjorde at antall energibrønner kunne reduseres litt i forhold til den opprinnelige planen. Til tross for at vi på grunn av en lekkasje, måtte grave opp og skifte ut varmerør som går til jenteinternatet, holdt kostnadene seg likevel innenfor det tilbudet som var gitt. Den totale kostnaden for prosjektet ble på 6,7 millioner kroner. Selve varmeanlegget kostet rundt 5,8 millioner, og resten er vedlikehold og oppgraderinger vi måtte ta før eller siden uansett, og som det var lurt å ta samtidig med varmeanlegget (for eksempel å bytte ut gamle varmtvannsløsninger på begge internater). Skolen har nå fått et miljøvennlig og økonomisk varmeanlegg som vi er veldig takknemlige for, og som vil gi god besparelse på lang sikt. I framtiden er det også mulig å få enda bedre varmeregulering og besparelse hvis man f.eks. skifter ut gamle mekaniske radiatorventiler med termostater.

Morten Fjelmberg inspiserer den nye installasjonen for bergvarme med Martin Holmgren prosjektleder fra Nordisk Energikontroll og Bjørn Gleditsch Borgnes konsulent fra Futurum energi. Foto: Nicolas Deserafino.

Rektor har ordet... Mange butikker har stengt noen dager mellom jul og nyttår, eller på begynnelsen av nyåret, for å holde vareopptelling. Hensikten er å se over varebeholdningen, finne ut hva som er solgt og så beregne fortjenesten. Overgangen til nytt år er også en anledning for oss mennesker til å gjøre en evaluering av vår egen livssituasjon. I selvransakelsen er det lett å finne ting og hendelser som gjør oss triste. Å sette Gud og vår neste først er ikke alltid like lett. En slik situasjon ønsker Gud å snu til noe positivt. I Matt. 5,4 leser vi:

"Salige er de som sørger, for de skal trøstes." Det er vanlig ved årskiftet å ønske hverandre et godt nytt år. Med Jesus på laget vil det bli et godt år. Det er mange ting i livet vi ikke kan garantere utfallet av, som for eksempel helse, arbeid, skole osv. Det vi kan gjøre, er å legge det i Guds hender. Men når det gjelder vår frelse, tilgivelse, Guds nåde og fred, vet vi at også i det nye året skal vi få del i disse velsignelser, om vi ber om det. Derfor kan vi ønske hverandre et godt og velsignet nytt år. Styrkår Dramstad

Gi deg og dine en god start på året! Ressurs til bi

belstudiet fo

r 1. kvartal 20

C. Mervyn Maxwell

20 om Danie

ls bok.

Gud bryr seg

Profeten Daniel er for mange en uforståelig og lite relevant bok i Bibelen. Men en slik holdning var fremmed for avdøde C. Mervyn Maxwell, som gjennom Gud bryr seg fremholder at Daniels bok er en viktig nøkkel til å forstå Guds frelsesplan.

Kalender 2020 – Flyktige øyeblikk Kalenderen inneholder et skriftsted for hver dag.

Bildene er hentet fra boken Flyktige øyeblikk av Aleksander Myklebust. Antall 1 – 9 VARENR 1019

kr 125

Antall 10 – 24

Antall 25 –

kr 110

kr 95

Forfatteren var professor i kirkehistorie ved Andrews University i mange år. INNBUNDET • 320 SIDER • VARENR: 3388

Martin Weber

Reinder Bruinsma

I denne boken blir vi med på en rekke oppdrag de årene forfatteren var politiprest i USA. Det er heftige beretninger. Men poenget er ikke elendigheten. Gud var der. Og han bringer håp til alle. Dette er primært en bok om hvordan Gud møter oss.Vi er alle syndere og trenger Guds nåde.

Det er en ting som er helt sikkert:Vi skal alle dø. Men Jesus har en bærekraftig fremtid i vente. Forfatteren reflekterer over livets korthet, men uendelige fremtid.

Gud var der

Kr 226

Kr 148

Jeg har en fremtid

Dr. Reinder Bruinsma fra Nederland har skrevet over 20 bøker. Han har vært pastor, leder, lærer og foredragsholder i mange land. Han oppdaterer stadig sin blog reinderbruinsma.com

HEFTET • 150 SIDER • VARENR: 3500

Kr 249

HEFTET • 185 SIDER • VARENR: 3501

(Bokklubb kr 212)

Carole Wilkinson

Venn med naturen • Hva er miljøet? • Trenger vi insekter? • Kan vi dyrke selv? • Hvordan kan hageavfall bli jord? • Må vi spare på strømmen?

101 bibelaktiviteter

Les historiene om noen av de mest kjente personene i Bibelen og hold deg i aktivitet med 101 oppgaver der du sammenligner, fargelegger, teller, leter og klistrer.

Tvillingene Adrian og Jakob stiller mange spørsmål, og mamma gir gode svar. Denne boken tar opp mange av miljø-spørsmålene i tiden. INNBUNDET • 162 SIDER • VARENR. 3493

Kr 99

HEFTET • 50 SIDER • VARENR: 5253

Kr 349

Besøk vår hjemmeside for informasjon om og bestilling av våre produkter, www.norbok.no, ta kontakt på ordre@norskbokforlag.no eller ring oss på 32 16 15 60 (ordretelefon).

Hva er det som gjør at vi kjenner oss rike? Hva er det som gir glede og takknemlighet og gir livet mening? Dette vil vi, Else og Thorvald Guleng, skrive litt om. Vi vil fortelle om vår personlige opplevelse etter å ha vært med på ADRAs tur til Keep Girls Safe (KGS) i Thailand.

En reiseopplevelse med ADRA

Meir enn du gav, fekk du att Av Else og Thorvald Guleng Foto: Britt Celine Oldebråten, ADRA Norge Oppholdet på KGS (Keep Girls Safe) i Chiang Rai i Thailand er noe av det mest givende vi har opplevd. Det var et privilegium å oppleve dette hjemmet på nært hold og bli kjent med dem som bor og jobber der. Det konkrete oppdraget til de ti deltagerne på årets ADRA-connection-tur, var å pusse opp innendørs på senteret.

Et tilfluktssted KGS er et senter som skal beskytte unge jenter fra trafficking, misbruk i prostitusjonsindustrien og å bli giftet bort i altfor ung alder. Senteret er et tilfluktssted, der jenter i faresonen kan komme og bli tatt vare på til de er 18 år gamle. Vi var heldige, for jentene hadde skoleferie den tiden vi var der. Det ga oss mulighet til å bli ekstra godt kjent med dem. Jentene var utrolig åpne og tillitsfulle, og de tok svært godt imot oss. Vi følte oss hjemme med en gang. Den måten jentene møtte oss på med omsorg, respekt og kjærlighet, var rett og slett rørende, når vi tenker på at de alle har en trist bakgrunn, som gjør det nødvendig at de er på senteret.

Vi fikk kjennskap til noen av jentenes forhistorie: Stefaren til en 13-åring skyldte penger til en 45 år gammel mann. Stefaren ønsket å gjøre opp gjelden ved å tilby sin stedatter som betaling. Heldigvis satte jentas mor en stopper for handelen ved å kontakte KGS. En annen jente, som allerede hadde vært to år på KGS, besøkte hjemstedet sitt. Der ble hun kidnappet – for nå var hun 13 år, og nå skulle hun giftes bort. Ledelsen ved KGS og pastor i SDA-menigheten klarte å oppspore jenta, og de tok henne med tilbake til KGS. Flere av jentene har foreldrene sine i fengsel – og i Thailand blir et fengselsopphold fort svært langvarig. Noen av dem har en mor som skjøv barna sine fra seg, da hun ønsket å starte et nytt liv med en ny mann. Disse jentene, med strålende ansikter og vakre smil, bærer på tragiske hemmeligheter alle sammen. Vi erfarte at tårene lå like under overflaten. Det eneste vi kunne gjøre, var å være glad i dem, vise godhet og gi dem klemmer. Den daglige lederen på hjemmet har noe utdannelse i rådgivning, og tilbyr jentene samtaler.

Statsløse Vi fikk se litt til de store forskjellene i

levestandarden i Thailand. Vi opplevde det moderne storbylivet i Bangkoks yrende gater med hoteller på over femti etasjer, med «skytrain», og handlesentre som ikke står tilbake for noe vi har sett i Norge. I Nord-Thailand derimot, fikk vi se enkle bambushytter med utette vegger, der matlagingen foregår på gulvet. Det var nytt for oss at det er så mange mennesker i Thailand som ikke har statsborgerskap. I nord er det flere titalls fjellstammer, som akha, lisu, hmong og yuan. Mange av jentene på KGS er fra disse stammene. De er født i Thailand og de bor i Thailand, men mange av dem har ikke statsborgerskap, rett og slett fordi de ikke er thai. Det gir store konsekvenser: lavere lønninger, ikke rett til skolegang, ikke rett til offentlig helsehjelp, noe som medfører enorme utgifter hvis de oppsøker lege. De har heller ikke rett til å reise langt bort fra sitt hjemsted. Vi fikk besøke et ADRA-senter som samarbeider med UNHCR (FNs høykommissariat for flyktninger). Dette senteret har eksistert i fire år, og har allerede hjulpet 3000 innbyggere i Thailand til å få statsborgerskap. De fortalte at til neste år håper de på å sende inn 40 000 nye søknader.

ERFARING

Takknemlighet og rikdom

Vi hadde med strikkepinner og garn, og jentene, sammen med to ansatte, lærte å strikke. Deres lærelyst, utholdenhet og kreativitet var imponerende. Her ser vi produksjonen to dager senere.

Vakkert land, herlige jenter På denne reisen fikk vi se mye vakkert landskap, vakre bygninger, overdådige buddhist-templer. Vi fikk svært mange inntrykk. Men det som ga oss mest på denne reisen, var ikke å få se praktfulle bygninger eller nydelige landskap. Det som gjorde turen til en rik opplevelse, var det sosiale samværet med jentene på KGS. Deres smil, deres takknemlighet, deres store omtanke og omsorg, deres respekt for oss kombinert med deres tillitsfulle kjærlighet, satte dype spor i oss. Jentene har det godt på KGS. Men de har alle en trist forhistorie, og livet på KGS er ikke noen feriekoloni. Der forberedes de til et hardt liv. De står opp klokken 05.00 hver dag for å rekke alt de må ha gjort før skolen. De blir kjørt til skolen og kommer tilbake til senteret rundt klokken 16.00. (Da vi var der, fikk de sove helt til 06.00 – det var jo skoleferie!) De vasker sitt eget tøy og de vasker selv opp – i kaldt vann! De lager selv maten og gjør annet husarbeid. De skal stelle kjøkkenhagen, der de selv dyrker en del av maten de spiser. Jentene produserer også en del ting som blir solgt til inntekt for senteret, for eksempel broderier og julekort. KGS blir kontrollert av myndighetene, og noen ganger blir de pålagt å gjøre endringer. Toalettforholdene var nylig blitt utbedret pga. et slikt tilsyn. Hjemmet er helt avhengig av øremerkede gaver for å kunne fortsette driften. Thailand er ansett som et rikt land. Derfor blir dette prosjektet ikke støttet av NORAD. Det drives utelukkende av midler som gis i gaver fra varmhjertede støttespillere ADRA har. Norske gaver støtter mellom en fjerdedel

og en tredjedel av prosjektet. USA og Sveits er også store bidragsytere. Noen ytterligere midler kommer fra Nederland, Tyskland og Canada. Buddhismen er den dominerende religionen i Thailand, og det er mindre enn 1 % som er kristne. På sabbaten møtte likevel alle jentene opp i kirken, selv om det er frivillig om de vil komme. De ledet gudstjenesten, de hadde skriftlesning og bønn. En av jentene spilte til fellessangene som de ledet ut i med stort engasjement. (Pastorfruen gir tilbud om pianoundervisning.)

Farvel til jentene Den siste kvelden på KGS var spesiell. Jentene hadde laget en provisorisk scene ute på plenen, og foran en duk med teksten «THANK YOU PARTY» gjennomførte de et spesielt program for oss med tradisjonsrik dans fra de forskjellige stammene. Så var det åpent for at vi som skulle reise, kunne si noe. Da en av oss kom med en appell om å møtes i himmelen, var det tydelig at jentene var grepet, og ikke få tårer rant nedover unge kinn. Da vi tok farvel, vanket det mange klemmer. Vi fikk små gaver både fra senteret og personlige gaver fra jentene. De kortene som jentene har skrevet til oss, tar vi vare på som perler og juveler. Noen av jentene forfremmet oss til familie: onkel, tante, bestefar, bestemor, mamma, pappa. Flere av dem sa idet de klemte oss: «I will pray for you.» Og ja – vi ber for hver enkelt av dem!

Vi er takknemlige til ADRA for at de driver dette stedet. Og vi er takknemlige for at de legger til rette for at vi kan få oppleve hvordan forholdene er. Vi forstår adskillig mer nå, enn da vi satt hjemme og hørte om det og støttet med noen kroner årlig. Vi var så heldige å få bli kjent med og glad i disse unge jentene som er helt avhengige av dette stedet. Her har de muligheten til å leve et trygt liv som barn og ungdom, til å få en utdannelse, og til slik å forberede seg til et fullverdig og rettskaffent liv som voksen. Det har gjort at vi virkelig har fått et hjerte for saken. Vi drar gjerne tilbake til Thailand. Men ikke for å feriere. Det å få gi noe til jenter som har hatt det vondt, og å få oppleve deres kjærlighet og takknemlighet, er mye mer verdifullt enn vanlige flotte (men likevel trivielle) ferieopplevelser. Halldis Moren Vesaas har sagt det så fint i diktet «Å vera i livet»: Gje både hjarte og hender i omsorg som aldri svik, Var det som gav meining til ferda di og gjer at du kjende deg rik. Fattig var du om aldri i livet du kjenne fekk At mellom deg og dei andre levande straumar gjekk Av tillit og varme som styrkte kvart band som til livet deg batt, Og let deg få kjenne, når alt vart gjort opp, at meir enn du gav, fekk du att.

Med stort engasjement ledet jentene ut i allsang. Det var fantastisk å se dem stå på podiet, mens de med glød og begeistring sang – på thai – adventistenes nasjonalsang: «Vi har et håp».

NYHETER

Trofasthet i trange tider Av Jóhann E. Jóhannsson

Unionens og distriktenes budsjett for 2020 og veien videre

Det står bra til med norsk økonomi, rapporteres det fra flere hold, og både statsministeren og finansministeren bekrefter dette. Vi har det bra, sies det. Og det stemmer, for veldig mange. Vi har høy sysselsetning, stabil lønnsvekst, lav rente og lav inflasjon. Det legges opp til god lønnsvekst og økt kjøpekraft i 2020. Alt tilsier at vi går lysere tider i møte, økonomisk i hvert fall. Dette skulle også tilsi at Adventistkirkens økonomi skulle være på trygg grunn de nærmeste årene, men her møter vi noen utfordringer.

De siste par månedene har vi arbeidet med budsjettet for unionen og distriktene for 2020. De fleste økonomer synes det er spennende å arbeide med budsjettforutsetninger og budsjett. Det synes jeg også. Men når inntektene ikke strekker til, er det krevende å arbeide med hvor nedskjæringene skal finne sted. Det trenger ikke alltid å være negativt å oppleve trange tider. Det får oss til å tenke på hva som er viktig å prioritere. Men de endelige veivalgene kan det være delte meninger om. Størstedelen av tienden brukes til kostnad for arbeidskraft, hvor flertallet er pastorer og andre ansatte som arbeider med menighetspleie, avdelingsarbeid og utadrettet virksomhet. Det blir derfor krevende når det skal spares, siden det kan bety reduksjon i antall ansatte. Ved slike innsparinger forsøker vi alltid å gjøre det så skånsomt som mulig og oftest ved å ikke ansette nye når andre slutter, for eksempel ved oppnådd pensjonsalder. Men det er også utfordrende når nyutdannede pastorer vender hjem etter studier og ønsker å arbeide for Guds verk. Slike ansettelser blir alltid prioritert, og enkelte ganger ved spesielle vedtak i unionsstyret om å gå utover vedtatt budsjett. I løpet av 2019 er det blitt foretatt noen nedbemanninger hos Norsk Bokforlag, Hope Channel og Norsk Bibelinstitutt, samt innsparinger innenfor andre områder av driften. Dette betyr at aktivitetsnivået reduseres noe i forhold til tidligere. Det er ikke en ønskesituasjon fra vår side, men en nødvendighet i lys av reduserte inntekter. Det vil bli ytterligere innsparinger på andre områder når budsjettet for 2020 vedtas.

Tienden Tienden er den aller største inntektskilden for Adventistkirken i Norge og står for mellom 80 % og 85 % av inntektene. Tienden danner dermed grunnlaget for det arbeid som utføres i unionen og distriktene. Gjennom mange år har tienden fulgt lønnsutviklingen i Norge, selv om medlemsantallet har gått nedover. Det er vi svært takknemlige for. Dette viser stor trofasthet hos mange av våre medlemmer, at yngre medlemmer er trofaste med å gi tiende og gaver og tar over fakkelen etter eldre medlemmer som går bort. I løpet av de siste par årene har tiendeinntekten flatet litt ut. I 2018 var økningen på 2,31 % og så langt i 2019 er økningen på 1,55 %. I disse årene har lønnsutviklingen hos de fleste vært mellom 3,0 og 3,5 %, eller mer. Dette betyr mindre tiendeinntekter enn budsjettert og skaper utfordringer når regnskapet for 2019 gjøres opp og budsjettet for 2020 legges.

Tienden er den al ler største inntekt skilden for Adventist kirken i Norge.

Handlingsplanen 2020 – 2025

Økonomisjef Jóhann E. Jóhannsson takker for trofaste bidrag til kirkens arbeid.

Unionens og distriktenes ledelser og styrer, i samarbeid med menighetene og avdelingsledere, arbeider nå med å utarbeide et forslag til handlingsplan for perioden 2020-2025. Det er ønske om å fortsette det gode arbeidet som gjøres i dag, samt skape muligheter for å satse på noe nytt. Det blir spennende å se resultatet av dette arbeidet. Handlingsplanene legges så fram for unionen og distriktenes generalforsamlinger våren 2020. For å kunne gjennomføre det som blir vedtatt, trenger vi både menneskelige og økonomiske ressurser. Veldig mange av våre trofaste medarbeidere yter i perioder innsats langt utover det som kan forventes. Det gjør også mange lekfolk i menighetene. Mange avdelinger

NYHETER

og menigheter har ikke den bemanning som trengs for å kunne satse på nye områder. Her er det viktig at vi som menighet står sammen om oppgaven og bidrar både med vår tid og våre midler.

Norsk Bokforlag AS og Studentprogrammet Norsk Bokforlag

Samtidig legges det planer for rekruttering, slik at elevtallet igjen kan økes fra skoleåret 2020-2021. Hver ny elev er viktig for skolen og skolens framtid. Her kreves det felles innsats for å oppmuntre potensielle elever til å velge TVS som sin skole. Takk for at du hjelper oss med dette, samt idéer til å nå ut til flere potensielle elever.

Norsk Bokforlag og Studentprogrammet Norsk Bokforlag har i løpet av de siste Til slutt årene møtt store utfordringer. Noen av I slutten av november deltok jeg i en disse skyldes eksterne faktorer som ikke konferanse for økonomisjefer i Adventiststyres av oss (myndighetenes håndheving kirkens Trans-Europeiske Divisjon. I en av regelverk for studentkolportørene, svak presentasjon om budsjettering nevnte en kronekurs osv.), men også interne faktorer erfaren økonomisjef fra Storbritannia at og veivalg som ikke alltid har vist hvis all tiden som ble brukt på å seg å være økonomisk lønnutrede besparelser og kostnadssomme. Dette betyr et større reduksjon for å få endene underskudd i 2019, som til å møtes og budsjetter Kontonummer styret i Norsk Bokforlag og i balanse, i stedet for ble for tiende: unionsstyret arbeider med brukt til å gi informasjon 3000.30.33100 å løse. Det er krevende. om kirkens arbeid og Merk innbetalingen Samtidig arbeides det med oppmuntring til trofast«Tiende» å foreta grep for å legge til het i tiende og gaver, ville rette for sunn drift i årene som budsjettene gå i balanse. kommer. Det legges også opp til Jeg har i dag valgt å ta ham på at forlagets virksomhet i større grad ordet. Jeg skulle ha brukt tiden til å fokuserer på og støtter opp om det arbeid fullføre arbeidet med et budsjett som ikke som skal gjøres i menighetene i samarbeid går i balanse, men har i stedet valgt å skrive med andre avdelinger i Adventistkirken. disse ordene for å gi informasjon om Guds verk og de muligheter og utfordringer som Tyrifjord videregående skole ligger foran oss. Tyrifjord videregående skole har i de siste Kirkens hovedoppgave gjennom tiden årene hatt rimelig sunn drift og budsjetter i har vært å formidle frelsen i Jesus Kristus balanse. Den vellykkede landsinnsamlingen fra en generasjon til den neste, inntil Jesus har gitt skolen mulighet til å gjennomføre kommer igjen. Takk for at du vil være en nødvendig vedlikehold og andre prosjekter del av dette oppdraget og bidra med dine som var sårt tiltrengt. Helt fram til høsten nådegaver og de midler Gud har velsignet så det ut til at skolens elevtall skulle bli deg med. som budsjettert. Men slik ble det dessverre Takk for din trofasthet og støtte igjenikke. Skolen møter nå store budsjettmesnom årene. Takk for ditt bidrag også i sige utfordringer som skolens ledelse og 2020. Måtte Gud velsigne deg og sitt verk i styre arbeider med å løse. Det er krevende. året som kommer.

Takk for din trofasthet og støtte igjennom årene.

Foto: Tor Tjeransen / ADAMS

Vi gratulerer! 95 år

90 år

85 år

Judith Steiner Sirevaag Stavanger menighet, 17. febr. Ruth Myrmo Sandefjord menighet, 27. jan. Sonja Wiik Oslo, Ulsrud menighet, 1. febr. Solveig Håvåg Bergen menighet, 1. febr. Arne Georg Øyre Bergen menighet, 22. jan. Undis Kristine Kirknes Tønsberg menighet, 9. febr. Jytte Solveig Andvik Oslo, Ulsrud menighet, 16. febr.

80 år

Thorleif Egil Olsen Sør-Karmøy menighet, 1. febr. Anne-Lise Eidså Oslo, Betel menighet, 6. febr.

75 år

Jens Fredrik Wold Harstad menighet, 25. jan. Agnes Rigmor J. Svendsen Mjøndalen menighet, 28. jan. Ninni Synnøve Ozer Sarpsborg menighet, 28. jan. Torun Sælen Stølen Kristiansand menighet, 28. jan. Aina Østraat Sandnes menighet, 5. febr. Rigmor Kristine Jensen Tyrifjord menighet, 18. febr. Grethe E Herikstad Arendal menighet, 19. febr.

70 år

Gjermund Danielsen Bø menighet, 25. jan. Brit Synnøve H. Lund Haugesund menighet, 2. febr. Lawrence Packer Bergen menighet, 5. febr. Randi Annie Valde Harstad menighet, 10. febr. Roald Ellingsen Haugesund menighet, 11. febr. Moo Moo Awong Harstad menighet, 15. febr.

MUSIKK

Av Vegard Guleng Musikk og tilbedelse har vært diskutert på tvers av kulturer, religioner og tidsaldre. Det er interessant å merke seg hvor ulike konklusjonene kan bli, selv om argumentasjonen ofte er tilnærmet identisk. La meg gi tre eksempler. I ortodoks islam er det rådende synet at musikkinstrumenter er haram (forbudt). Begrunnelsen er at musikk kan distrahere oss fra de viktigste tingene i livet, som gode gjerninger og lydighet mot Gud. I den grad enkelte ortodokse islamske teologer åpner opp for bruk av instrumenter, så er det gjerne trommer som først blir tatt inn i varmen. Når man tenker over det, er det logisk – hva er mest forførende vakkert, en harpe eller en håndtromme? Etter middelalderen begynte komponister å skrive kirkemusikk med stadig flere stemmer. I renessansen kunne et kor bli delt opp så mye som flere titalls ulike stemmer. Dette skapte mye storslått og vakker musikk, men ulempen var at det ble fullstendig umulig å oppfatte teksten fordi de ulike korstemmene så å si sang i munnen på hverandre. Hvor var budskapet? Var dette tilbedelse? Eller brukte komponistene kirken som en arena for å vise frem egne ferdigheter? I verste fall æret de seg selv heller enn Gud, altså avguderi? Kirken så seg nødt til å gripe inn og kontrollere praksisen.

Calvins musikksyn Reformatoren Calvin hadde et nokså liberalt syn på bruk av musikk i det private. I forbindelse med gudstjenester derimot, var han opptatt av at musikken kunne stjele oppmerksomheten fra budskapet og tilbedelsen. I praksis ble det til at alle sanger ved gudstjenester måtte synges énstemt, uten akkompagnement. Melodiene skulle også være beskjedne, og ha som hovedfunksjon å bære

teksten. Dette innebar at de ble dominert av såkalte «trinnvise bevegelser», som betyr at tonene ligger rett ved siden av hverandre (jamfør når du spiller «Lisa gikk til skolen» på piano). Calvin komponerte selv flere slike melodier og noen av dem bruker vi også i dag. Et eksempel er den tradisjonelle melodien til «I Jesu navn går vi til bords». Calvin ville (mest sannsynlig) vært imot bruk av melodier som «Hellig, Hellig, Hellig» på gudstjenester. Det er lett å demonstrere hvorfor. Syng de to melodiene for deg selv. Merker du hvordan «Hellig, Hellig, Hellig» begynner triumferende og majestetisk, mens «I Jesu navn» begynner veldig beskjedent? Dette er fordi den førstnevnte begynner med to sprang oppover, som utgjør en dur-akkord, mens «I Jesu navn går vi til bords» går nedover trinnvis. Det er ikke tilfeldig at den første er mer egnet til å gi «frysninger» enn den andre. Og for Calvin var dette også poenget, melodien skulle bære budskapet, ikke fremkalle gode eller ekstatiske følelser. Konklusjonene over kan virke fullstendig fremmed for oss adventister i dag. Men de fleste av oss vil kjenne igjen argumentene. Kanskje du til og med har brukt dem selv, uavhengig av om du definerer deg som «konservativ» eller «liberal» på musikkfronten? «Fremhevet musikken budskapet, eller kom musikken i veien for budskapet?» «Var dette til Guds ære, eller ville musikeren bare vise seg?» «Føltes dette som en gudstjeneste, eller ble det nærmest en konsert?» «Når jeg hørte det innslaget, så bare føltes det feil!» «Denne musikken fremkaller kroppslige reaksjoner som skiller oss fra Gud.»

Musikalske virkemidler Dette er legitime bekymringer. Problemet er at konklusjonene kan bli så vidt forskjellige. Det er ingen av oss som konkluderer

med at vi må forby musikkinstrumenter eller flerstemt sang, og det er ingen som kun vil tillate melodier dominert av trinnvise bevegelser. I dag er det som regel andre virkemidler som opptar oss, ofte ulike rytmiske virkemidler. Tanken bak er likevel den samme: Om vi bare kan avgjøre hvilke virkemidler som fremkaller de gale følelsene eller reaksjonene, så er det eneste vi trenger å gjøre å få musikerne til å la være å bruke disse virkemidlene. Da er vi sikret god og oppbyggelig musikk! Det er også en betydelig tradisjon for å vise til at det er umulig å se for seg sjangre som pop, rock og jazz uten innflytelsen fra afrikansk musikk, som benytter visse rytmiske virkemidler (synkoper, polyrytmer) for å fremkalle religiøs ekstase. La oss ta påstanden alvorlig. Vil vi faktisk kvitte oss med synkoper og polyrytmer, eller i det minste musikk som er sterkt dominert av disse virkemidlene? Beethoven brukte noen ganger masse synkoper (hør f.eks. 2. sats i «Måneskinnssonaten», og kjenn på hvordan musikken «rykker» litt uti), og Chopin kunne skrive lange passasjer dominert av masse polyrytmer (hør f.eks. «Fantasie Impromptu», og hør hvor «rotete» det virker på de raske stedene). Jeg har aldri hørt noen reagere på at denne typen musikk spilles på gudstjenester.

Musikkens funksjon I beste fall mangler denne analysen noe, og jeg tror jeg vet hva det er: Musikkens funksjon. Er det noe vi vet, så er det at musikk påvirker oss – hvis ikke hadde det jo ikke vært noen vits i å lytte til musikk. Men musikken virker ikke på oss like «rett frem» som et rusmiddel. Vår egen deltakelse, bruk og assosiasjon knyttet til musikken ser ut til å være essensiell. Du har kanskje sett videoer på nettet av demente som får høre den samme musikken som de hørte på som

Foto: iStock.com/FTiare

Alt som har ånde skal love Herren

MUSIKK

ung. Plutselig oppstår det et lite mirakel, den demente begynner å bevege seg til musikken, hun nynner, kanskje hun til og med ytrer ord for første gang på årevis. Men det er helt essensielt at musikken som spilles, er musikk hun har et forhold til, musikken i seg selv er ikke tilstrekkelig. Høsten 2015-2018 gikk jeg i samme menighet som to utvekslingsstudenter fra Ghana. Jeg utviklet etter hvert et godt vennskap med dem begge. Samtidig var det tydelig at de opplevde det som tøft å finne seg til rette. Særlig den ene var åpen om at det var vanskelig å håndtere vintermørke, kulde og en fremmed kultur. Han hadde ofte lav energi, og selv om han alltid smilte vennlig, så var det tydelig at han ikke alltid var lykkelig.

En ghanesisk aften Da våren kom, inviterte de meg med på «ghanesisk aften», der ghanesiske utvekslingsstudenter skulle presentere sin kultur for lærere og medstudenter. Nesten hele programmet bestod av sang, dans og trommer. Noen av disse sangene er tradisjonelt blitt brukt for å komme i kontakt med forfedrenes ånder. Andre sanger hadde helt andre funksjoner, som for eksempel å hilse en gjest velkommen, å vise noen særlig respekt, eller å be mannen sin om penger før en handletur. Underveis i programmet la ikke studentene skjul på at de representerte vidt forskjellige folkegrupper med lite til felles. Det som var felles, var sangene. Tekstene var som regel flerspråklige, oftest med noen ord fra hvert språk. De sa det rett ut: Musikken var det fremfor noe annet som bandt dem sammen. De holdt det gående i om lag to timer. Deretter serverte de oss ghanesisk mat, og så snart vi hadde spist, begynte de å spille og synge igjen. Men denne gangen involverte de også sine gjester – i god afrikansk ånd. Selv sky og flaue nordmenn ble litt etter litt dratt inn i dansen og musikken, vi klappet, danset og sang, etter beste evne. Gradvis endret dynamikken seg. Snart var det ikke «ghaneser» og «nordmann», bare et stort fellesskap av mennesker som gledet seg sammen og virket oppriktig glad i hverandre.

Alle er musikalske Dette er musikkens potensial. Det er en stor tragedie at vi i vesten har skapt et skille

mellom utøver og lytter. Dette har blant annet ført til myter om «tonedøvhet» eller om at noen er født umusikalske. Dette er typiske vestlige ideer, som også strider imot all forskning. Synger du ikke under allsangen? Kanskje du har dine grunner, men ikke si at det er fordi du er umusikalsk. Er du et menneske? Jeg antar det, ettersom du leser dette. Da er du også musikalsk. Kanskje du ikke har brukt musikaliteten din så mye, men den ligger latent i deg, på samme måten som evnen til å lære språk. Kanskje det er derfor det står at «alt som har ånde skal love Herren». Jeg håper at du en dag tør åpne munnen og delta under allsangen. Men det kanskje mest fascinerende den kvelden, var å observere min ellers nedstemte venn. Da programmet var ferdig, kom han bort til meg, tok tak i begge skuldrene mine, ristet meg hardt, mens han stirret henrykt inn i øynene mine og lo som et barn. Pupillene hans var store, som om han var beruset, men han var ikke beruset. Han var bare dypt, dypt lykkelig. Disse brødrene fra Ghana var solide adventister, og de kjente dessuten godt til sin musikks historie. Men de forstod at funksjonen til musikken er essensiell. Musikken de brukte til å synge og danse foran meg for å vise meg respekt, var like synkopert og polyrytmisk som musikken andre bruker til å bli besatt av ånder og komme i ekstase. Mine ghanesiske venner kunne spille, synge og oppleve sterke følelser, samhold og lykke. Men de unnlot å danse hele natten, i håp om å bli besatt av en ånd. Og derfor ble de heller aldri besatt.

Umusikalsk tilnærming Jeg tror at vi ofte, med de beste intensjoner, har hatt en umusikalsk tilnærming til musikk. Musikk er en essensiell del av det å være menneske, den er sosial, og preget av kreativ utfoldelse, lek og nysgjerrighet. Musikk innebærer også ofte ufiltrerte uttrykk for følelser som vi kanskje verken kan eller tør uttrykke på andre måter. Å forholde seg musikalsk til musikk dreier seg derfor om å akseptere og stimulere lek, nysgjerrighet og åpenhet for uttrykk. Vi bør riktignok reflektere kontinuerlig rundt hva slags musikk som egner seg til tilbedelse. Men vi må unngå låste og dogmatiske svar, både for oss selv og andre, og ikke minst i menigheten. Det er tross alt kan-

skje ikke noe som er så identitetsskapende for en menighet som dens musikk. Dersom vi setter strenge rammer for musikken i menigheten, vil vi automatisk også sette strenge rammer for hvilket følelsesregister vi tillater i menigheten, og for hvem som føler seg hjemme der. Jeg kan knapt tenke meg noe mer umusikalsk.

Bibelen er musikalsk Bibelen er derimot veldig musikalsk. Les for eksempel salme 150: «Halleluja! Lovsyng Gud i hans helligdom! Lov ham i hans mektige hvelving. Lov ham for hans storverk. Lov ham for hans store velde. Lov ham med gjallende horn. Lov ham med harpe og lyre. Lov ham med trommer og dans. Lov ham med strengespill og fløyte. Lov ham til tonende symbaler. Lov ham med rungende symbaler! Alt som har ånde, skal love Herren. Halleluja!» Legger du merke til spontaniteten, fellesskapet, friheten og lykken i disse versene? Eller les 1 Sam 16,23: Når så en ond ånd fra Gud kom over Saul, tok David fram harpen og spilte på den, og Saul fikk lindring. Det ble bedre med ham, og den onde ånden forlot ham. Kanskje en av Sauls vakter satt i et hjørne og ergret seg over Davids spilling? Men den onde ånden forlot likevel Saul, og han ble bedre. Er ikke det i seg selv ufattelig vakkert og musikalsk? Gudstjenesten var over. Da de fleste hadde forlatt lokalet, satte jeg meg ned og spilte litt på flygelet. Da jeg etter en tid sa meg ferdig, kom en av menighetens menn bort til meg, og gav tydelig uttrykk for at han virkelig ikke hadde likt det jeg hadde spilt, og at det hadde gitt ham en veldig dårlig følelse. I seg selv var selvfølgelig dette beklagelig å høre, for ønsket mitt er jo alltid å spre min musikkglede. Men i tillegg var det vanskelig å ikke oppfatte tilbakemeldingen hans som innspill til hva slags musikk som er egnet og uegnet. Sabbaten før hadde jeg spilt akkurat det samme som postludium i en annen menighet. Den gangen hadde en kvinne kommet bort til meg. Hun hadde vært helt blank i øynene, og det var tydelig at hun var beveget. Hun tok meg i hånden, trykket den hardt, og takket meg varmt, før hun sa: «Vi trenger slike følelsesuttrykk i menigheten. Jeg trengte det i dag.»

Klimaangst krever Jesus Av Willy Aronsen Klimaet opptar mange. Vi står overfor en naturkatastrofe på mange måter. I mange adventisthjem og menigheter i Norge får miljøet stor oppmerksomhet. Vi snakker om å omvende oss fra vårt sløseri, sortere avfallet og tenke på om vi ærer Gud med alt vi gjør og ikke gjør. Vi må sammen gjøre hva vi kan, for å redde verden fra utarming og forurensning. Hvordan skal vi som kristne se på miljøspørsmålet? Hva er den nærværende sannhet om dette? Hva er vår teologiske forståelse av skaperverket og klimaet? Hva med frelse og Guds rike som skal opprettes? Vi trenger i dag å høre og gjøre. Som kristne har vi fått det største oppdraget som finnes. Smelter det sammen med de røster som høres i dag? Vårt oppdrag et å redde mennesker, ikke verden. Ikke så mye for dette liv, men først og fremst for det neste, det evige livet. Ikke gjennom oss selv, men ved å gjøre alle til Jesu disipler. Noah var i samme situasjon som oss. Han fikk også oppdraget å redde mennesker. En stor klimakatastrofe ventet ham. Grunnen til naturkatastrofen var menneskenes synd, og den hånd som lot det skje, var Guds. «Se, jeg skal la en oversvømmelse av vann ramme hele jorden» (1 Mos 6,17). Tenk om Noah skulle fokusert på å stoppe regnet fra himmelen, istedenfor å bygge båten? Da ville ingen bli reddet. Men Noah holdt blikket fast på det oppdraget han hadde fått av Gud, og i dag må han være vårt forbilde. Akkurat nå spres det mye angst om hva

som kommer til å skje med verden. Spesielt blant den yngre generasjonen. Det er alvorlig. «Jorden kommer til å gå under, jeg har ingen framtid», tenker unge, som ikke lenger ser noe poeng i å planlegge sine valg for liv og framtid. Da er det viktig at vi hjelper dem som har klimaangst, til å få et møte med Fredsfyrsten. Jeg er takknemlig for at jeg kan hvile i trygghet for at uansett hva som skjer, så er Gud med meg. Likegyldig hvordan verden kommer til å se ut, så har jeg en framtid i mitt hjemland, himmelen. I Bibelens tankegang er vi gjester og fremmede her på jorden, og vi lengter etter et bedre land, det himmelske (Hebr 11,13.16). Vi har et håp som ikke påvirkes av karbondioksidutslipp. Eller hva? Det er ikke galt at vi bryr oss om miljøet. Vi har et forvalteransvar. Men det må ikke overskygge eller ta plassen for det oppdraget vi har fått av Gud. Det er mange sider ved det livet vi lever, som ikke ærer Gud: Bruk og kast-mentalitet, materialisme og masseproduksjon. Vi har gjennom makt og penger begått synd som har forårsaket mye nød. Kulturen vi lever i, har ikke mye Jesus og Gud i seg. Selviskhet og ønsket om å realisere oss selv, driver oss. Mye av vår vestlige livsstil er langt fra det bildet vi finner i Det nye testamentet. Til og med i mitt liv. Det er absolutt tid for å omvende seg. Vi trenger daglig å la Guds ord og Den hellige ånd få prege oss. «Hvem kjenner sine egne feiltrinn? Frikjenn meg for dem jeg ikke vet om» (Sal 19,13). Bibelen beskriver det som skjer i verden: «Jorden er vanhelliget av dem som bor der. For de har overtrådt lover, forandret forskrifter, brutt den evige pakt. Derfor blir

jorden fortært av forbannelse» (Jes 24,5–6). Dette skjer ved Guds hånd som på Noahs tid. Les hele Jesaja kapittel 24. Dette avsnittet får meg til å reflektere over Guds store plan. Jesus så ikke fram til å bære all synd på seg, men han visste at det måtte skje, og han ville gi sitt liv for oss. Da Peter foreslo en annen vei, fikk han refs. Den lidelsen som ventet, var etter Guds vilje. Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil» (Matt 16,23). Når du ser det som skjer i verden, husk da at Gud har en høyere og større plan som garantert kommer til å bli bra. Mye kommer å skje, men vi trenger ikke stå rådløse når bølgene bryter i stormen. Med blikket festet på Jesus kan vi fortsette å gå på vannet. Djevelen har også en plan for verden. Han kommer til å tape til slutt, men nå har han mange brikker på brettet. Han må ikke føre oss vill. Menighetens oppdrag er å bygge en frelsens ark nå, det er Alfa og Omega, og vi mangler flere arbeidende arbeidere. Ungdom svarer ikke på Guds utfordring og kall. Motstanderen gjør alt han kan for at vi skal skifte fokus fra det viktigste og være opptatt med andre ting. Vår fiende er og blir løgnens far, ikke karbondioksid-utslipp. Uansett hva som møter oss, er Jesus den eneste som kan redde oss. Ikke oss selv, ikke Greta, ikke FN, ikke paven, ikke verdensledere og ikke Moder Jord. Så la oss ikke være så opptatt med å stoppe regnet, at vi står uten redningsbåt når flommen kommer. La oss heller fullføre det oppdraget Jesus gav oss, på hans måte og med hans hjelp.

Foto: iStock.com/master 1305

SYNSPUNKT

Av Mildrid W. Nilsen Kristne snakker mye om formidling, men hvor opptatt er vi egentlig av å bli forstått? Til tider kan man bruke «et ukjent og misforstått språk» skriver Marcus J. Borg i sin bok Speaking Christian (2011). Boken er oversatt til norsk av Knut Rygh under tittelen Gjenoppdag kristendommen (2017). Færre og færre er eksponert for det bibelske og kristne språket, påpeker forfatteren. Språket som brukes blant oss, kan derfor både misforståes og virke fullstendig ukjent. De fleste som ikke er bekjennende kristne, har kanskje aldri snakket med noen om det evige livets tilværelse, dødens tilstand, dommen og Guds godhet. Likevel har sannsynligvis alle tanker rundt disse tema ene. Tenk deg at du møter noen som er i en krise. Eller kanskje du snakker med eldre mennesker som søker svar på slike eksistensielle spørsmål. De trenger å høre ord med mening. Hvor logisk og lett forståelig kan du da forklare, og hvilke ord ville du brukt? «Den hellige ånd vil hjelpe meg», sier du kanskje. Ja, men finnes det likevel ord som er bedre enn andre? Noen begreper er så utbrukt at de i seg selv er lite forklarende. I tillegg til kanskje å være uforståelige, rommer de for mye forskjellig. Noen eksempler kan være: «personlig kristen», «evangeliet», «hellig», «åndelig», «frelst», «forløst», «født på ny», «synd», «omvendelse», «helliggjørelse», «rettferdiggjørelse», «fortapt», «frykt» (frykte Gud), «sterk i troen» osv. Tilbake til Marcus J. Borg. Han sier at det å være fremmed for det kristne språket, også er utbredt blant kristne. Problemet er ikke at det er ukjent, men at det ofte er misforstått. «Det har fått en mening som er blitt veldig forskjellig fra dets opprinnelige bibelske betydning. Noen ganger er betydningen redusert, fra en rik og mangfoldig mening til kun én spesifikk mening. Men ofte er problemet mer alvorlig», skriver Borg. «Ordene er forvrengt og blir alvorlig misforstått» (s. 15). At Borg har et poeng, er det ikke tvil om. Vi kan bare ta en titt på oss selv. Det finnes begreper som flittig brukes, kanskje uten at vi selv forstår hva de betyr. Kan

Foto: iStock.com/Slphotography

Det kristne vokabularet

hende slike begreper representerer polariserende standpunkter, men å gi en tilfredsstillende forklaring på disse, finner mange vanskelig. Blant adventister kan dette være uttrykk som «konservativ og liberal», «sannheten», «de tre englebudskapene», «profetiens ånd», «helligdomslæren» og «undersøkende dom». Kanskje vi bør bli flinkere til å definere det vi sier? Ja, og ta en liten titt på hvor begrepene kommer fra? Hvis ord og uttrykk kommer fra Bibelen, da kunne vi søke å bedre forstå hvordan de brukes der? Kanskje vi kan finne ordene i lignende sammenhenger andre steder i Bibelen, og kanskje kan bruken der hjelpe oss med forståelse? Noen raske eksempler på bibelske og utenfor-bibelske ord som ofte brukes: • «Hellig» i Bibelen betyr: satt til side til en spesiell hensikt. Altså ikke noe magisk ved ordet. • «Konservativ og liberal» er belastede uttrykk. De brukes bl.a. som måleord for hvor god eller dårlig kristen noen er, eller for å bedømme hvor riktig eller galt noen tenker. • «Omvendelse» kan referere til det hebraiske ordet shuv, som betyr å returnere til stedet man var før man gikk seg vill. • «Personlig kristen» finnes ikke i Bibelen. Det kan for noen virke diffust og dømmende.

• «Profetiens ånd» er et uttrykk som i Åp 19,10 er oversatt som «profetiens ånd» i den engelske og norske King James bibeloversettelsen. I 1978-oversettelsen står det «Ånden som er i profetordet», og i 2011-oversettelsen står det «Ånden i profetordet». Det er mulig at andre tekster her støtter 1978- og 2011-oversettelsene. I den engelske og norske King James oversettelsen sier 1 Pet 1,11 om profetene at Den hellige ånd «var i dem». Og i 1 Pet 1,12 står det om «dem som har forkynt dere evangeliet ved Den hellige ånd». Den hellige ånd var altså både i profetene og med i forkynnelsen. Alt ser ut til å sikte til messianske profetier og budskapet om Jesus. • «Sannhet» i Bibelen kan for eksempel forklares med det hebraiske ordet emeth. Det har en pakkebetydning og kan oversettes som trofast, uforanderlig, sannferdig, alltid det samme. Ordet Amen stammer fra emeth. Jesus bruker dette om seg selv bl.a. i Åp 3,14: «Dette sier han som er Amen, det trofaste og sannferdige vitne». Å se nærmere på ord og uttrykk vi bruker, kan være både spennende og opplysende. I tillegg til å bli bedre formidlere, må målet være å ransake våre oppfatninger og se om de stemmer overens med den virkelige betydningen av ordene vi bruker.

Vi minnes Inger Johanne Hogganvik

Illustrasjon: iStock.com/Povareshka

Eva Christiansen ble født i Oslo Ruth Aak, Harstad menighet, døde

den 16. august på Harstad sykehus, vel 91 år gammel. Hun var opprinnelig fra Gratangen, og kom fra en adventistslekt, men det var først etter at hun kom til Harstad og var i godt voksen alder, at hun ble døpt av Robert Hansen, og opptatt i menigheten. Det skjedde den 27. juni i 1987. Hun var gift med Per og de fikk barna Roger og Hilde. Hun var sterk i sin kristentro og hadde både meninger og meningers mot. Per døde i 2001 og hun var enke i 18 år. For seks år siden flyttet hun til Sørlandet og bodde i huset hos sønnen Roger, men hun beholdt hele tiden sitt medlemskap i Harstad menighet. Hun var alltid aktiv, energisk og utadvendt. Hun var en huslig person som plukket bær og høstet av det naturen gav. Selv om hun hadde flyttet til Sørlandet, kom hun regelmessig til Harstad, og besøkte datteren, Hilde. I det siste var hun noe preget av sykdom, men hun kom likevel til Harstad i sommer, og det var da hun ble merkbart dårligere, og kom på sykehus, først i Tromsø, så i Harstad, hvor hun sovnet inn. Til tross for en respektabel alder, var hun klar og gledet seg over livet, og hadde nok ønsket flere år med fortsatt god livskvalitet. Begravelsen fant sted, etter hennes ønske, i stillhet, fra Adventistkirken i Harstad, med nærmeste familie tilstede. Undertegnede talte. Båren ble så ført til kirkegården ved Sandtorg kirke i Sørvik, hvor hun har sitt hvilested ved siden av sin mann, Per. Vi lyser fred over hennes minne. Reidar Olsen

11. juli 1945. Her bodde hun med sine foreldre i fire år. Siden flyttet familien til Borge. I barneårene gikk hun på Hafslund skole. Så gikk turen til Økonomisk gymnas i Fredrikstad. Eva hadde flere gode kontorstillinger i Oslo. Hennes gode kunnskaper i tysk og fransk førte til at hun en tid arbeidet i Tyskland. I Oslo ble hun oppmerksom på Adventistkirken, og i 1970 ble hun døpt. I denne perioden ble hun kjent med Trygve Christiansen. Det utviklet seg til mer enn et vennskap. De ble et par og giftet seg i 1972. Året etter ble sønnen Remi født. Sammen drev Eva og Trygve et firma som importerte babyklær og barneklær. Hun var dyktig med både innkjøp og salg. I 1979 flyttet familien til Sandefjord. Der var Eva aktiv i Adventistkirken. Det som opptok henne mest i denne tiden, var å hjelpe dem som trengte hjelp. Hun var leder for Velferdslaget Dorkas i en 10-års periode. I 2016 flyttet familien til Sarpsborg. Eva ville stille opp for sin far. Men det tok ikke lang til før det var hun som trengte hjelp. Tross iherdig arbeid på sykehuset gikk det bare nedover. Eva var trygg i sin tro og så frem til dagen Jesus vil oppfylle sitt løfte og komme for å hente sine. Hun gjentok flere ganger: «Vi må aldri glemme Jesus.» Eva sovnet inn i troen på Jesus Kristus, to dager etter at hun fylte 74 år. Undertegnede forrettet i begravelsen som fant sted fra Skjeberg kirke 25. juli 2019. Vi lyser fred over Eva Christiansens minne. Tore Wollan

eller Inger Johanne Ingebrigtsen som hun het da hun ble født i Tennvass åsen, ei lita bygd utenfor Harstad, den 9. april 1924, er død. Hun var den eneste jenta blant flere brødre. Familien ble splittet da moren døde mens Inger Johanne bare var fire år. Hennes far klarte ikke å ta seg av hele familien, og Inger Johanne ble sendt til Finnmark, til en onkel og tante som ikke hadde barn. Etter en tid flyttet Inger Johanne til Trondheim, der en annen av hennes onkler bodde. Her tok hun imot Jesus som sin personlige frelser, og ble døpt av pastor Alf Andreasen 12. mai 1951. Inger Johanne lærte tidlig å være omsorgsfull. Hele livet har hun hjulpet andre mennesker på forskjellige måter. Hun hadde en egen evne til å komme i kontakt med barn. På Lillehammer brukte hun mye av fritiden på speiderarbeid og undervisning i barnesabbatskolen. Her arbeidet hun også på Skogli Badesanatorium, som i dag heter Skogli Helse- og Rehabiliteringssenter. Hun var et aktivt menneske og reiste til steder der det var bruk for henne. Hun har blant annet arbeidet på Kveldsol hvilehjem i Østfold, Stanborough Park i England, Nord-Norges Kurbad i Tromsø og Mosserødhjemmet i Sandefjord. Da hun var 84 år, giftet hun seg med Aksel Hogganvik og slo seg ned på Lillehammer. Dessverre døde Aksel noen år senere, og Inger Johanne flyttet til Mosserødhjemmet. Hun snakket ofte om det store håpet at Jesus skulle komme tilbake og hente sine. Men i det siste orket hun ikke at man var der lenge om gangen. Inger Johanne sovnet stille inn 20. januar 2019. Undertegnede forrettet i begravelsen. Simen Trolsrud

VI MINNES

nes 17. mars 1928 og vokste opp på et småbruk. Han var eldstemann i en søskenflokk på åtte, og ble tidlig vant med at ingenting kommer av seg selv. Allerede som fem-åring arbeidet han på småbruket. Han var interessert i planter og blomster, og da han var 13 år, begynte han i arbeid hos gartner Berg. Da han fylte 17 år, flyttet han på hybel og arbeidet på Trygve Lies møbelfabrikk. Om kveldene tok han snekkerfag på kveldsskole. Gunnar ble en dyktig møbelsnekker og var etterspurt når noe skulle renoveres. Man kan godt kalle Gunnar for perfeksjonist. Han hadde et motto: «Det spiller ingen rolle hvor lang tid det tar, bare det blir ordentlig.» Gunnar drømte om å bygge et hus til seg og den kommende familie. Det var mer penger å tjene på hvalfangst, men da han søkte, var det mange før han som hadde tenkt samme tanke. Dermed fikk han ikke hyre på båt. Gunnar brukte fritiden til å gå på pastor T.S. Valens møter, og ble døpt i Sandefjord 3. mai 1952. Året etter giftet han seg med Ingeri Gundersen. De fikk to barn, Reidar og Ellen. Gunnars hovedinteresser var forholdet til Gud og menigheten. Han var en tid formann for menighetsskolens styre. Ellers har han hatt flere verv i menigheten. Den 13. mai 2008 ble Gunnar alene, da hans kjære Ingeri døde. Gunnar var en positiv mann. Han hadde alltid et smil og en oppmuntring. Men dessverre begynte helsen å svikte, som et resultat av kontakt med lakk og løsemidler i yngre år. Gunnar sovnet stille inn 16. august i troen og håpet om at Jesus vil komme snart og oppfylle løftene han har gitt. Undertegnede forrettet i begravelsen som fant sted fra Adventistkirken i Sandefjord 23. august. Tore Wollan

Reidun Evelyn Åsheim sovnet

stille inn i Loma Linda i California den 19. september 2019. Reidun ble født i Stavanger den 15. april 1944, og foreldrene var Aslaug og Trygve Åsheim. Hennes far var den første rektor ved TVS, og hun var blant de første avgangselevene der. Etter sykepleieskolen i Tønsberg og spesial-utdanning som operasjons-sykepleier i Oslo, reiste hun til California, der hun arbeidet på operasjonsstuen ved universitetssykehuset i Loma Linda. Her fikk Reidun leve ut sin profesjonelle drøm. Hun ble en del av det hjertekirurgiske teamet, og i 42 år hadde hun et tett samarbeid med dyktige kirurger som delte hennes idealer og kristne tro. Hun reiste med hjerteteamet til Hellas, Afrika, Midt–Østen og Asia, og i 1984 deltok hun i teamet som utførte hjertetransplantasjonen på «Baby Fae», en operasjon som fikk verdens-omspennende oppmerksomhet og førte til at Loma Linda ble ledende innen hjerte-transplantasjoner på nyfødte. Reidun giftet seg aldri, men var desto mer glad i familien og holdt tett kontakt med storfamilien i Norge. Hun var også en engasjert «tante» for sine bestevenninners barn. Ved minnestunden i Loma Linda University Church talte pastor Randy Roberts. Birgit Eriksen Carter (hennes gode venninne og medelev fra TVS og sykepleieskolen) gav en levende skildring av Reiduns liv, og kolleger og venner delte minner. Interesserte kan se hele den vakre seremonien on-line (https://subsplash.com/lluc/media-/ mi/+99d9svx). Reidun ble lagt til hvile ved siden av sine foreldre på Jeløy. Hun vil bli dypt savnet, ikke bare av hennes søsken Karin-May og Bjørg Elisabeth, og deres familier, men også i det skandinaviske miljøet i Loma Linda. Geir Frivold

Lillian Lunde, Betel menighet,

døde på Mosserødhjemmet i Sandefjord den 13. september, vel 99 år gammel. Et langt og innholdsrikt liv var dermed over. Hun ble født i Oslo og hadde sin oppvekst der. I 1938 ble hun døpt av T. S. Valen og ble medlem av Adventistkirken. Der hadde hun sin åndelige tilhørighet, og menigheten nøt godt av hennes musikalske innsats og hengivenhet gjennom mange år. Hun ble gift med Lars Lunde i 1946, og de fikk sønnen Jan. De bodde noen år i California, før de på begynnelsen av 1960-tallet kom tilbake til Oslo og ble med i Betel menighet. I Betel var det et aktivt musikkliv og Lillian var en av de betydelige bidragsyterne. Hun hadde tatt pianolærereksamen og var en seriøs og dyktig pianist. Hun spilte til allsang, akkompagnerte flere kor og var til tider opptatt med menighetsaktiviteter og offentlige møter hver eneste ukekveld i tillegg til sabbaten. Hun sang også duett sammen med mannen Lars, og hun akkompagnerte. Hun var en perfeksjonist og sørget for at det var høyverdig kvalitet over sangen og musikken. I perioden 1979 til 1992 var hun medlem av Asker/Bærum menighet og var aktiv innen musikklivet der også. Lars døde i 2006, og et år etter det flyttet hun til Mosserødhjemmet, som ble hennes hjem de siste 12 årene. Helsen skrantet og synet sviktet de siste årene, men hun var fast i troen og så fram til evig liv i Guds rike. Som en person som ikke ønsket blest omkring seg selv, ønsket hun heller ingen offentlig begravelse, og hun fikk det som hun ønsket, det var i stillhet. I takknemlighet for hennes trofasthet og innsats i Guds verk, lyser vi fred over et kjært og godt minne. Reidar Olsen

Illustrasjon: iStock.com/Povareshka

Gunnar Nilsen ble født på Klave-

NYHETER

Kjell Arvid Åsheim, Haugesund

Vi minnes Donat Rukara, Kongsvinger,

sovnet stille inn i sitt hjem fredag 10. november, 74 år gammel. Han ble født den 8. september 1945 i Nord-Kivu i Den demokratiske republikken Kongo. Han giftet seg i 1978 med Ereda Nyirabakeza, og de fikk fire barn sammen. Donats familie flyktet fra sitt hjemland til Rwanda i 1994 på grunn av krig. De bodde i flyktningleir i Rwanda fram til de reiste til Norge i 2010. Donat har jobbet som bonde på gårdsbruk nesten hele sitt liv til han kom til Norge med sin familie. Dessverre ble en av familiens sønner alvorlig syk like etter ankomst til Norge, og han døde i 2011. Dette ble en ekstra belastning i en situasjon med krevende tilpasning til norsk kultur og språk som er helt annerledes enn det de var vant med fra sitt hjemland. Familien er adventister og forsøker å knytte seg til et menighetsliv i Norge. Donat ble syk allerede i 2015. I begynnelsen av 2019 ble det svært alvorlig og han døde 10. november. Begravelsen fant sted fra Vinger kirke i Kongsvinger den 22. november, hvor undertegnede forrettet. Det var stort frammøte i begravelsen med mye sang på et kongolesisk språk ved graven, også mens man gjennomførte skikken der flere slektninger deltok med spadetak for å fylle graven med jord før man forlot gravstedet. Nå hviler Donat på Holt gravplass inntil oppstandelsens morgen. Donat etterlater seg hustruen Ereda, de tre sønnene Samuel, Tonny og Olivier, og barnebarnet Bronsion. Vi lyser fred over hans gode minne. David Havstein

Karl August Yndestad, Bergen

menighet, ble født 8. april 1927, og sovnet inn 5. november 2019 ved Fyllingsdalen sykehjem. Han var nummer fire i søskenflokken på fem. Han feiret sin 13-års fødselsdag 8. april 1940, og neste morgen våknet de opp til krig. Tenårene var nesten over før freden og friheten kom. Han fikk sertifikat da han ble 18 år, utdannet seg til bilmekaniker og var svært dyktig med bil. Han giftet seg med Aud Nelly 15. juli 1950. Karl og Aud fikk ni barn i løpet av 17 år. Fem jenter og fire gutter. Etter hvert fikk Karl 32 barnebarn og 26 oldebarn. Karl var en hardt arbeidende mann, og ofte var han sjåfør for prominente besøkende til byen. Både kong Harald og dronning Sonja da de var kronprinspar, og senere dronning Sonja og dronning Margrethe av Danmark har vært hans passasjerer. Den 28. april 1979 ble han døpt av pastor Kåre Kaspersen og har vært et trofast medlem til det siste. I 1986 led han et stort tap da Aud døde av kreft, 56 år gammel. Sammen fikk de 36 år. Knapt tre år senere, i 1989, giftet han seg med Mary Aanes. De fikk 27 år sammen før hun døde for fire år siden. Han har derfor feiret to sølvbryllup. Selv om Karl mistet sin ektefelle, ble han aldri alene, med barn, barnebarn og oldebarn og en menighet som var glad i ham. De siste årene bodde han ved Adventistkirkens Sykehjem, Nordås. Karl var en rettferdig mann med integritet. Han skapte tillit og respekt rundt seg. Om noen trengte hjelp, tok han seg tid til å hjelpe. Han ble begravet fra Adventistkirken i Bergen, hvor undertegnede forrettet. Fred over Karl August Yndestads gode minne. Øyvind Gjengstø

menighet, døde den 7. november i sitt eget hjem. Kjell Arvid ble født 11. mai 1957 og ble 62 år gammel. Han døde etter to år med kreft i hjernen. Kjell Arvid ble født i Haugesund. Han bodde i sine unge år i Oslo, og ble døpt på Tyrifjord av Jens K. Jensen på sin 17 års fødselsdag i 1974. Han avsluttet sin fysioterapeututdannelse ved Skodsborg i 1980, og samme år ble han gift med Liss. De bodde noen år i Moss, men flyttet til Aksdal nær Haugesund i 1986, der de har bodd siden. De har fire voksne barn: Hanna Tonette, Trygve, Solveig Helene og Silje Marie. Alle som fikk kjenne Kjell Arvid, ble glade i hans vennlige og gjestfrie vesen, hans lune smil og hans glimt i øyet, enten det var via jobben hans som en dyktig psykomotorisk fysioterapeut eller som kjekk nabo i Aksdal eller som engasjert bror i menigheten. Sammen med Liss startet han i menigheten en café for ungdommer, som de tok med ut på turer. Arbeidet deres vitnet både om «det gode liv» man kan leve med Gud allerede nå og om «det evige liv» vi siden skal leve i Guds rike. Kjell Arvid vil i høy grad bli husket for sin kjærlighet til naturen og hans iver for å dele friluftslivet med alle omkring seg. Han tok seg også godt av pasientene sine og jobbet tålmodig og langsiktig for å gi dem livsmot og mestring, blant annet ved å ta dem med ut i Guds natur. Som far og ektemann var han omtenksom og hjelpsom og hadde en særlig evne til å skape fred omkring seg. Familien Åsheims hjem er fredfullt og harmonisk, en plass der mange har fått oppleve Guds Ånd gjennom deres kjærlige gjestfrihet. Kjell Arvid var raus, overbærende og omsorgsfull, en viktig støtte for hele familien og mange andre. Han hadde en stor tro på Gud, og han stolte på Jesus, selv da sykdommen til slutt tok overhånd. Familien har opplevd at Gud var med dem helt til det siste. Kjell Arvid ble begravet fra Adventistkirken i Haugesund den 15. november. Han hviler nå ved Førresfjorden inntil Jesus kommer igjen. Han kommer snart, og vil gjøre alle ting nye. Vi lyser fred over Kjell Arvids gode minne. Lars Dorland

Hei du!

i Dette er barnesiden ! Adventnytt svar Tegninger, tanker og til s de på oppgaver sen ge.no gr y.haugen@adranor av s ere lev n de Barnesi ADRA Norge.

Den beste gaven Bibelen handler ganske mye om vanlige mennesker og hverdagene deres. Menneskene opplevde tørke, de hadde ikke nok mat og de kunne være redde for mye som vi noen ganger er redd for i dag også. Men samtidig var det også mye å være takknemlig og glad for. Noen ganger undret de seg over alt det fine som var å se i naturen, og hvor gavmild naturen er. De takket Gud for de gode gavene. Kan du tenke deg noen gaver som naturen gir, som vi kan takke Gud for? Da Gud skapte menneskene og dyrene, fortalte han at menneskene var skapt i Guds bilde. De skulle gjøre det som var rett, godt og sant. De skulle passe på det som Gud har skapt. Hvordan kan vi passe på det som Gud har skapt? Jesaja var en profet. Han sa at fattige og hjelpeløse skulle få sin rett. Gud forsvarer de fattige og stiller seg på deres side.

Skriv en alfabettakkebønn:

Jeg kan takke Gud for Noe som begynner på A: Noe som begynner på B: (…og så fortsetter vi slik gjennom alfabetet)

Bønn Bærekraftsmål 1: Utrydde fattigdom

Gud, du har gitt oss alt. Lær oss å dele, så ingen må mangle. Og invitere inn – så ingen må stå utenfor. Vis meg at jeg er ditt elskede barn. Amen

Barnesiden i dette nummeret er inspirert av Bærekraftsboka, Jes 10,2; Jes 1,17; 3,14-15.

Returadresse: Norsk Bokforlag Postboks 103 3529 Røyse

Godt nytt år – med fokus på misjon Av Victor Marley I løpet av 2020 skal Adventistkirken i Norge gjennomføre fire generalforsamlinger der menigheten skal gjennomføre valg, diskutere organisasjonsmodeller og vedtekter, samt legge føringer for arbeidet de neste fem årene. Ledelsen i Adventistkirken legger betydelig arbeid i planleggingen og gjennomføringen av disse viktige demokratiske samlingene. Samtidig må vi passe på at vi ikke mister fokuset på misjonsoppgaven og evangeliseringen. Sammen med vår tilbedelse, må dette alltid være det vi prioriterer på alle nivåer i adventistbevegelsen. Derfor vil jeg gratulere Moss menighet, som har åpnet Norges første HappyHandbutikk. På vegne av hele menigheten i Norge, takker jeg dem som har arbeidet så hardt for å realisere drømmen. Gud la denne visjonen i hjertet til noen som var åpne for å ta imot. Medlemmer har gått frem i tro, og Gud har i sin trofasthet åpnet dører. Den fjerde desember åpnet en fantastisk butikk i Moss sentrum. HappyHand er en gjenbruksbutikk som er drevet av frivillige, og overskuddet av driften skal gå til veldedige prosjekter. Butikken vil synliggjøre menigheten, fremme menighetens verdier og være en arena der relasjoner med mennesker og andre organisasjoner dyrkes. Konseptet er inspirert av HappyHands suksess i Danmark. Nå trenger HappyHand i Moss

Siden sist

både produkter som kan selges, kunder som kjøper, og frivillige som arbeider. Jeg oppmuntrer alle som har muligheten til det, å støtte prosjektet. La oss be for HappyHand og alle som er engasjert i butikken.

Jeg håper året 2020 blir et år der vi raust deler de goder Gud har gitt oss. «Alle engasjert» er et begrep de fleste i Adventistkirken har hørt om de siste par årene. Essensen av «alle engasjert» er at Gud kaller oss der vi er, til å bruke det vi har, for å gjøre ham kjent i vår tid og i vår sammenheng. «Hva har du i hånden?» spurte Gud, da Moses kom med mange unnskyldninger for ikke å gå dit Gud ville sende ham (2 Mos 4,2). Poenget er at når vi bruker det vi har, i tjeneste for Gud og i oppgaven om å fortelle andre om hvem Gud er og hva Jesus har gjort for oss, vil Gud velsigne og åpne dører. Kanskje kaller han oss til å begynne med en smågruppe der vi inviterer venner og naboer. Kanskje kaller han oss til å sette i gang et prosjekt som vil være en arena hvor vi møter mennesker og blir kjent med andre. Kanskje ber han oss om å dele Hope Channels fantastiske videoandakter på Facebook. Kanskje ber han oss begynne

med speider i nærmiljøet. Kanskje ber han oss invitere noen som søker, til å ta et kurs ved Norsk Bibelinstitutt. Tanken om vårt forvalteransvar står sterkt blant adventister. Ofte snakker vi om pengebruk og tiende. At vi støtter Guds arbeid økonomisk, er utrolig viktig, og til stor velsignelse både for giveren og for mennesker som kommer til tro gjennom menighetens arbeid. Men når jeg tenker på forvaltning, tenker jeg også på det budskapet og det oppdraget Gud har gitt oss. Når Gud har velsignet oss med noe godt, forventer han at vi deler det med andre. Det er dette de gjør i Moss gjennom HappyHand. Derfor håper jeg at dette året ikke blir et år der vi graver ned det gode Gud har gitt oss (Matt 25,25). Det kan lett skje i alt snakk om generalforsamlinger, organi sasjonsmodeller, vedtekter og valg. Jeg håper året 2020 blir et år der vi raust deler de goder Gud har gitt oss. La oss holde et tydelig fokus på oppdraget fra Gud, og møte året med den samme innstillingen Jesaja hadde: «Her er jeg. Send meg!» (Jes 6,8).

Victor Marley er leder for Adventistkirken i Norge.