"Han er stor nok til å romme meg også!"

Av Atle Haugen

En dag i januar ringte telefonen. Det var distriktsleder i Vestnorsk distrikt, Øyvind Gjengstø som var på tråden.

«Nå har Kåre Kaspersen kastet inn håndkleet,» sa han. «Han har gitt beskjed om at han ikke lenger vil fortsette å reise til Flekkefjord en gang i måneden som tilsynspastor. Det er et tidsskille, så jeg synes det er en sak verdt å skrive om i Adventnytt.»

Det er det sannelig!

Etter 44 års formell tjeneste som pastor, pluss 20 år i aktiv pensjonstjeneste, må det være greit, som vi sier på Sørlandet, å trekke seg litt tilbake i det året man fyller 90. For «han vil fortsette å bidra i Mandal menighet,» la Øyvind til.

Så jeg tok telefonen fatt – og fikk en interessant samtale med jubilanten.

Kall

Hvordan hadde det seg at du ble predikant, Kåre? «Da jeg var 15, fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre noe i Guds verk. Jeg visste ikke hva, og først tenkte jeg på fysioterapi. Men rundt den tiden, kom det plutselig over meg at jeg hadde syndet mot Den hellige ånd, og at alt håp var ute for meg! Jeg aner ikke hvor de tankene kom fra, men det ble sånn. Det var vondt. Men da tenkte jeg at jeg i det minste kunne jobbe og gi penger til saken. Det forteller jo hvor jeg hadde hjertet mitt.»

Heldigvis fikk den unge Kåre snart fred for den villfarelsen, og kjente at han skulle bli predikant. Dermed havnet han på Onsrud Misjonsskole det siste året skolen var i drift. For å fullføre utdannelsen, dro han videre til Newbold Missionary College. Han graduerte derfra i 1957 og var klar for tjeneste.

I tjeneste

Tjenestetiden begynte som kolportør og bibelarbeider under virksomheter i Drammensområdet. Det fulgte ingen lønn med stillingen til å begynne med, så han måtte forsørge seg selv. Etter et år fikk han mer formelt ansettelse som «prøvepredikant», og holdt sin første virksomhet på egenhånd i Svelvik, ved siden av å støtte pastorene i Drammen under virksomhetene deres.

Kåre og Ellen May f. Nilsen. giftet seg i 1958. «Men jeg slapp å spørre konferensen om lov. Det måtte predikantene før meg gjøre,» ler Kåre.

Predikantene i Norge har alltid vært under beordring. I dag er det mer valgfrihet og dialog rundt flyttinger enn det var den gangen. «Heldigvis,» sier Kåre. «Den gangen var regelen menigheten først, så familien. Det er veldig galt. Det var ikke godt for familien å stadig bli rykket opp, og for barna å få ny skole og finne nye venner på stedene de kommer til. Men det var enda verre før min tid. Da ble predikantene flyttet hvert år. Vi fikk flere år på hvert sted, i det minste.»

For familien Kaspersen med nyfødt sønn, ble første beordring til Helgeland året etter. Det ble tre spennende år, med Sandnessjøen som base. Møteserier på små øyer, kunne medføre drøye reiser. Kåre minnes en slik møteserie hvor de måtte reise hjemmefra kl. 15 på ettermiddagen, og ikke var hjemme igjen før kl. 03 om morgenen. Ellen May var med ham som ulønnet medarbeider, slik de fleste predikantkoner var den gangen. Hun sørget for musikk og annen hjelp under møtene, slik hun kom til å gjøre gjennom hele karrieren hans. «Vi har vært gift i sekstitre år nå, forteller Kåre. «Hun har vært et fast punkt gjennom alle disse årene. Jeg har nok ikke reflektert så mye tidligere over hvilke byrder hun har båret, og hvilken innsats hun har gjort. Hun stått ved min side hele tiden, og jeg hadde ikke kunnet jobbe så lenge uten henne.

«Menigheten er Guds verk!» sier Kåre Kaspersen som fyller 90 år og trapper litt ned.

Vi har vært et godt team, men nå vil hun helst at jeg skal være fri for alt,» sier han med smil i stemmen i telefonen.

Det har vært en lang reise. Etter Helgeland fulgte Halden og Sellebakk menigheter. I 1966 ble han ordinert – og sendt tilbake til Helgeland og Mosjøen for fire nye år. Siden ble det Porsgrunn, så Trondheim og Namsos, og så Tøyen menighet i Oslo.

Bergen

Kåre forteller videre: «Under et familiestevne på Tveit ved Kristiansand, kom Helge Helgesen, som var forstander i Bergen, bort til meg og ønsket meg velkommen til Bergen. Det var fullstendig ukjent for meg. Men jeg fant ut at det hadde de altså bestemt, selv om jeg stod midt oppe i en virksomhet med mange kontakter i Oslo-området, og ingen til å følge dem opp. Så jeg dro motvillig til Bergen. Ikke likte jeg bergensere heller,» sier Kåre humrende, men legger fort til «men jeg ble snart omvendt!» Han forteller om en god tid og mange år i Bergen, først som menighetspastor, og senere som distriktsleder fra 1980 til 1988.

Tilbake til Oslo og ringen sluttes

Så ble det Oslo igjen, denne gang som leder for Norsk bibelinstitutt. Der begynte Ellen May som regnskapsfører i Østnorsk distrikt og senere DNU. Det var på denne tiden undertegnede for alvor ble kjent med Kåre Kaspersen. Jeg jobbet på Brevskolen i sommerferiene under studietiden min. Der fikk jeg erfare hans sterke engasjement for menigheten og menneskers frelse, men også hans ydmyke innstilling til sin egen rolle.

Etter fire år på Brevskolen, som tok slutt i den vanskelige perioden som menigheten (DNU), gikk i gjennom i 1992 (med økonomiske utfordringer), var han tilbake som pastor for menigheten fra Tøyen. Denne var i mellomtiden blitt til Ulsrud menighet. Etter seks år der og i Strømmen menighet, ble det Østfold igjen, og ringen ble på en måte sluttet for østfoldingen Kåre, som vokste opp i Sarpsborg. Han fikk ansvaret for Mysen og Halden menigheter.

«Pensjonstid»

Tjenesteoversikten som ligger på unionskontoret, avslutter åpent med: «2001 – »

Halden står som tjenestested. Formelt blir Kåre Kaspersen pensjonist. Men det ble 10 år til i Halden og Mysen menigheter. Først i 2011 flyttet Ellen May og Kåre til Sørlandet. I disse tiårene har han trofast reist til Flekkefjord menighet en gang i måneden, i tillegg til å tale ved gudstjenestene i de andre sørlandsmenighetene. Det er han ikke helt ferdig med ennå, og så sent som i februar stod han på møteplanen i Mandal.

Hva tenker du om fremtiden for menigheten?

«Menigheten er Guds verk. Den tanken blir jeg ikke ferdig med. Når vi ser på den verden vi lever i, og ikke minst konsekvensene av denne pandemien, hvor folk har dødd i store mengder rundt om i verden, undres jeg over om ikke vi er kommet dit nå hvor vi vil se oppfyllelsen av profetiene om at Gud vil avslutte historien. Vi ser klimaendringene og naturkreftene i spill. Jeg er også overrasket og urolig over hvordan folk hopper på konspirasjonsteorier og utrolige påstander om alt mulig. Det er mye i profetiene som samstemmer med det vi ser skje rundt oss. Men vi må være rede uansett hva som kommer. – Vær ikke redde, sa Jesus. Vår fremste oppgave som menighet, er å tegne det rette bildet av Gud. Trospunktene våre som vi ønsker å formidle, handler jo nettopp om det: å gi et sant bilde av Gud,» sier Kåre ettertenksomt.

Mot slutten av samtalen utbryter han: «Vi har en fantastisk Gud. Han er ufattelig. Bildet som tegnes av Gud i for eksempel Jesaja 40,26, er mektig:

Kåre Kaspersen, slik adventister i hele landet har møtt ham og kjenner ham. Foto: Harald Giesebrecht

Løft blikket mot det høye og se: Hvem har skapt alt dette? Han som teller stjerners hær, fører dem ut og kaller dem alle ved navn. Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig at ikke én skal mangle.

Han er opphavsmann til hele universet. Jeg kan ikke forstå en slik Gud. Han er for stor. Men nå sier jeg: Han er stor nok til å romme meg også!»