PORTRETT
«Han er stor nok til å romme meg også!» Av Atle Haugen En dag i januar ringte telefonen. Det var distriktsleder i Vestnorsk distrikt, Øyvind Gjengstø som var på tråden. «Nå har Kåre Kaspersen kastet inn håndkleet,» sa han. «Han har gitt beskjed om at han ikke lenger vil fortsette å reise til Flekkefjord en gang i måneden som tilsynspastor. Det er et tidsskille, så jeg synes det er en sak verdt å skrive om i Adventnytt.» Det er det sannelig! Etter 44 års formell tjeneste som pastor, pluss 20 år i aktiv pensjonstjeneste, må det være greit, som vi sier på Sørlandet, å trekke seg litt tilbake i det året man fyller 90. For «han vil fortsette å bidra i Mandal menighet,» la Øyvind til. Så jeg tok telefonen fatt – og fikk en interessant samtale med jubilanten.
Kall
Hvordan hadde det seg at du ble predikant, Kåre? «Da jeg var 15, fikk jeg det for meg at jeg skulle gjøre noe i Guds verk. Jeg visste ikke hva, og først tenkte jeg på fysioterapi. Men rundt den tiden, kom det plutselig over meg at jeg hadde syndet mot Den hellige ånd, og at alt håp var ute for meg! Jeg aner ikke hvor de tankene kom fra, men det ble sånn. Det var vondt. Men da tenkte jeg at jeg i det minste kunne jobbe og gi penger til saken. Det forteller jo hvor jeg hadde hjertet mitt.» Heldigvis fikk den unge Kåre snart fred for den villfarelsen, og kjente at han skulle bli predikant. Dermed havnet han på Onsrud Misjonsskole det siste året skolen var i drift. For å fullføre utdannelsen, dro han videre til Newbold Missionary College. Han graduerte derfra i 1957 og var klar for tjeneste.
I tjeneste
Tjenestetiden begynte som kolportør og bibelarbeider under virksomheter i
10
Drammensområdet. Det fulgte ingen lønn med stillingen til å begynne med, så han måtte forsørge seg selv. Etter et år fikk han mer formelt ansettelse som «prøvepredikant», og holdt sin første virksomhet på egenhånd i Svelvik, ved siden av å støtte pastorene i Drammen under virksomhet ene deres. Kåre og Ellen May f. Nilsen. giftet seg i 1958. «Men jeg slapp å spørre konferensen om lov. Det måtte predikantene før meg gjøre,» ler Kåre. Predikantene i Norge har alltid vært under beordring. I dag er det mer valgfrihet og dialog rundt flyttinger enn det var den gangen. «Heldigvis,» sier Kåre. «Den gangen var regelen menigheten først, så familien. Det er veldig galt. Det var ikke godt for familien å stadig bli rykket opp, og for barna å få ny skole og finne nye venner på stedene de kommer til. Men det var enda verre før min tid. Da ble predikant ene flyttet hvert år. Vi fikk flere år på hvert sted, i det minste.» For familien Kaspersen med nyfødt sønn, ble første beordring til Helgeland året etter. Det ble tre spennende år, med Sandnessjøen som base. Møteserier på små øyer, kunne medføre drøye reiser. Kåre minnes en slik møteserie hvor de måtte reise hjemmefra kl. 15 på ettermiddagen, og ikke var hjemme igjen før kl. 03 om morgenen. Ellen May var med ham som ulønnet medarbeider, slik de fleste predikantkoner var den gangen. Hun sørget for musikk og annen hjelp under møtene, slik hun kom til å gjøre gjennom hele karrieren hans. «Vi har vært gift i sekstitre år nå, forteller Kåre. «Hun har vært et fast punkt gjennom alle disse årene. Jeg har nok ikke reflektert så mye tidligere over hvilke byrder hun har båret, og hvilken innsats hun har gjort. Hun stått ved min side hele tiden, og jeg hadde ikke kunnet jobbe så lenge uten henne.
Adventnytt 3-2022
