Ensomhet

Da jeg ble gravid for 3. gang, turte jeg nesten ikke håpe

For meg har det å bli pappa vært ganske annerledes enn det jeg så for meg. Det har blitt mye tøffere enn jeg hadde trodd, og jeg har ikke syntes det har vært så lett. Likevel er jeg stolt over å ha en sønn, og jeg har en fantastisk flott kone som virkelig har stått på. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med den lille krabaten. Ole Martin

Z

Z Z

på at det ville gå bra denne gangen. Det var så ufattelig trist å miste. Hvorfor klarte ikke kroppen min det som ”alle andre” klarer? Jeg ble overveldet av en følelse av å være mislykket selv om legen sa det er veldig vanlig å oppleve spontanaborter. Bibelen forteller også at de som levde før oss, har gått igjennom mye av det samme som vi gjør. Det er noen felles menneskelige erfaringer som binder oss sammen, uavhengig av tid. Jeg er ikke den eneste som har opplevd dette, selv om det føles sånn.

Jeg kan lese om ufrivillig barnløse i Bibelen, og når jeg åpner meg for venner, oppdager jeg at det er flere som har lignende erfaringer, det snakkes bare ikke så mye om… xoxo

Når dette bladet kommer ut, har jenta mi nettopp fylt to år. Det har vært de to mest slitsomme årene i mitt liv, men også de to beste - litt klisjè, men det

I august 2018 fikk vi en liten våkenbebis. Han fikk fort kallenavnet dragen, og han er den søteste dragen som finnes. Han elsker Peppa gris, bokstaver og jus, og sier for det meste wow til alt han ser. Å beskrive han er lettere enn å

er sant! Før jeg ble pappa prøvde jeg å forestille meg hvordan ting ville bli, men noen ting var jeg HELT uforberedt på. For eksempel visste jeg at jeg ville bli glad i henne, men ikke hvor utrolig høyt jeg ville elske henne og hvor vondt jeg ville få når hun slo seg, eller hvor REDD jeg skulle bli hvis hun ikke fikk puste eller falt og landet på hodet. Hadde jeg visst det på for

beskrive foreldrene hans, men etter halvannet år har vi lært noen nye triks som kanskje sier noe om hva det vil si å være foreldre til dragen. hånd, er jeg ikke sikker på om jeg hadde turt å bli forelder. Det er første gang jeg har noe som jeg ikke kan forestille meg

1. Det er viktig å beherske seg, for det er ikke alle som vil se tusen bilder av samme motiv, eller høre alle ordene han nå kan (som det for øvrig kun er foreldrene som forstår). Men, spør du, så skal jeg love deg at du får se så mange bilder og høre så mange ord at du etter hvert kaller fugl for pip-pip du også. 2. Vi trenger bare å kalle oss voksne når babyen er til stede. Når besteforeldrene å leve uten. Men igjen, alle de fantastiske øyeblikkene, latteren, kosen og leken veier tyngst. Heldigvis. Å bli pappa er det morsomste og skumleste som har skjedd i livet mitt! Sindre

har tatt med seg dragen ut, er det lov å sove lenge, spise is til frokost, gå i pysj hele dagen, og ikke glem å spørre om når det serveres middag. 3. Med mindre du vil putte samme kloss i samme boks ti tusen millioner ganger kan det være lurt å ha et par avledningsmanøvre på lur. ‘Oi, se bussen!’, ‘Hvor er pappa?’ og ‘ånei, hvor er ballen?’ er fine eksempler på dette. 4. Våkenbebiser sovner en gang de også. Og når de endelig gjør det, og man får litt etterlengtet voksentid, har du god tid til å se på filmene og bildene du har tatt av han i løpet av dagen. For alle kan vel se at han er verdens aller fineste lille drage? Mvh dragemamma og dragepappa Husk at: Selv om foreldre-kjærligheten er sterk, er Guds kjærlighet enda sterkere

ENSOMHET

Den er ikke lett å regne ut. Ensomheten. På samme tid så tilsynelatende enkel, og likevel såpass kompleks at vi ikke helt forstår oss på den. De fleste har sikkert kjent på hvordan den føles— og likevel er den et samtaleemne vi gjerne unngår å prate om. For ensomhet er mer enn bare alenehet. Ikke alle som bor alene, er ensomme; og ikke alle som har venner, er fri for ensomhet. Faktisk kan han som bor alene være mer fornøyd enn hun som tilsynelatende er omgitt av venner, men som likevel føler seg ensom. Ensomheten manifesterer seg på mange ulike måter, tar ulike former og viser ulike farger. Den er magefølelsen du har når du er invitert hjem til vennegjengen, men likevel ender opp på sidelinjen. Den er ekkoet av stillhet når du sitter alene en kveld og gråter uten å si det til noen. Den er skåret i gleden når du er den eneste som hopper og danser rundt på stuegulvet etter å ha fått B på eksamen. Den er frykten du kjenner i brystet uten at noen spør. Den er realiteten av å være invitert, men ikke inkludert. Den er forsøket på å overbevise deg selv om at du er ok med å være alene, når du innerst inne vet at det ikke er sannheten. Ensomhet er for de sosialt utstøtte, ensomhet er for den populære. Ensomhet er for oddetallet; for tredje hjul på vogna. Ensomhet er for den Instagram-verdige. Ensomhet driver ikke med forskjellsbehandling, og den er mer utbredt enn du tror. Ensomheten er den sikre vennen som vasser inn i livet ditt når alle andre vandrer ut. Men hvorfor er den så vanskelig å prate om? Det burde vel være enkelt nok å finne venner som man kan betro seg til? Og likevel er det kanskje her ensomheten viser sitt sanne ansikt. Spørsmålet er nemlig ikke hvor mange venner du har, men hvor nære venner du har. Du kan omgås en haug med mennesker hver dag, ha tusenvis av venner på Facebook — ja, du kan enda være en del av en vennegjeng og fortsatt føle deg ensom. Forskere har i de seinere årene begynt å undersøke konseptet ensomhet. Gjennom flere studier fant de at problemet med ensomhet oppstår der det oppstår et sprik mellom den sosiale kontakten man faktisk har og den man ønsker å ha. Ensomhet har med sosiale behov og forventninger å gjøre. Vi har alle et grunnleggende behov for sosial kontakt som må

oppfylles for at vi skal kunne leve meningsfulle liv. Forskerne fant at dersom individer ikke opplevde at deres behov for sosialt nærvær blev dekket, følte de seg mer ensomme. Ensomhet handler altså om en kombinasjon av manglende tilgjengelighet av potensielle vennskaper og en litt for høy forventning til disse vennskapene. De fleste av oss finner venner som dekker behovet naturlig, men ikke alle er like heldige. Særlig individer som sliter psykisk, som er introverte, som er nyankomne eller som i utgangspunktet har en begrenset omgangskrets, står i fare for å bli isolert og dermed ikke få mulighet for å danne sosiale relasjoner. I tillegg kan vi forvente at menneskene rundt oss skal dekke vårt sosiale behov til en grad som kanskje er urealistisk. Her viser forskning til en form for sosial perfeksjonisme, der vi rett og slett har for høye forventninger til vennene våre. Når disse forventningene ikke blir oppfylt, kan vi bli skuffet og tvile på om de faktisk liker oss. Jeg kan på bakgrunn av min egen erfaring vise til begge tilfeller. Som privatiststudent med en alvorlig spiseforstyrrelse brukte jeg fem år av livet mitt med nesen i bøkene, alene hjemme og isolert fra resten verden. Men det var først da jeg hadde bodd i Bergen en stund at jeg for alvor opplevde ensomheten på nært hold. Gang på gang ble mine høye forventninger skuffet, og etter hvert utviklet jeg en form for immunitet der jeg aldri lot folk komme helt inn — og egentlig bare ventet på at de skulle vandre rett ut av livet mitt igjen. Angsten for å miste frarøvet meg motet til å i det hele tatt prøve. Kanskje man kan si at jeg på et vis forsonet meg med ensomheten. Samtidig var det ikke noe jeg fortalte noen om. Hvem går vel rundt og forteller andre at de er ensomme? Frykten for å virke oppmerksomhetskrevende, selvmedlidende eller unormal, fostret en kvelende stillhet inne i meg. Du vil ikke være til bry for andre, du vil ikke at de skal føle at det er deres ansvar å inkludere deg — eller deres skyld at du ikke føler deg inkludert. Det verste å oppleve som ensom er å bli behandlet som et veldedighetsprosjekt; du vil heller være alene med ensomheten enn å bli invitert fordi noen synes synd på deg. Men er det løsningen å akseptere din tilsynelatende skjebne og bare tie ensomheten ihjel? Jeg tror ikke det. Vonde ting har en tendens til å vokse seg større og sterkere når de forblir i taushet og mørke; samtidig tror jeg at selv om det kan være vanskelig å sette ord på ensomheten, er det kanskje nettopp det vi trenger å gjøre for å komme den til livs. Når vi setter navn på det ubehagelige, tar vi noe av makten fra det. Og når historier fortelles i trygge rom, lettes byrden, skammen og følelsen av å stå alene. Det finnes ingen lett løsning på ensomheten, ingen 10-punktliste som garanterer suksess for alle. Som så mye annet i livet er veien ut av ensomheten en prosess som blant annet krever villighet, mot og tålmodighet. Villighet til å ta det første steget ut av ensomheten — se ensomheten i øynene og prate om den med familien, pastoren eller psykologen. Mot til å bruke albuene litt — kanskje være den første til å ta kontakt med andre; tørre å være sårbar, åpen og ærlig om hva du legger i ordet vennskap. Tålmodighet — muligens sette kravene til vennskap litt ned, ikke forvente for mye, hverken av deg selv eller andre; bare være til stede i øyeblikket og nyte andre menneskers tilstedeværelse uten å overtenke det. Jeg tror ikke ensomhet er noens skjebne. Den er ikke din skyld; likevel er det ditt ansvar hva du gjør med den. Og husk: Du trenger ikke stå alene med det ansvaret. Hvor klisjeaktig det enn høres ut står du aldri helt alene i kampen mot ensomheten. Gud lover å være med deg og hjelpe deg — både gjennom ensomheten og ut av den.

Kilde: https://forskning.no/psykologi/noen-foler-seg-ensommeselv-om-de-har-mange-rundt-seg/1334008