Når stillheten gjør deg selvbevisst

Hvor er Gud i ensomheten? Av Marita Andersen

Mennesker er sosiale vesener, det er slik vi er skapt. Innebygd i oss er et ønske om å bli sett. Vi er skapt til å ha relasjoner til hverandre og Gud. I begynnelsen, da Gud hadde skapt Adam står det «Det er ikke godt for mennesket å være alene.» (1 Mos 2,18). Vi er skapt for felleskap, skapt for gode og trygge relasjoner. Men ondskapen truer felleskapet: vi har brutte relasjoner, delte familier, krig, pandemier osv. Ondskapen truer ikke bare relasjonene til hverandre, men også relasjonen vår til Gud.

(Illustrasjon hentet fra Den Bibelske Fortelling Bibelstudieguide, www.sabu.no/denbibelske-fortellingen/)

Resultatet av syndefallet er mange brutte relasjoner, men det er én relasjon som ikke er endret. Som illustrasjonen viser endres ikke Guds relasjon til oss mennesker seg. Men vår relasjon til Gud er endret, den er brutt og sårbar. Derfor er det kanskje ikke så rart at man kan føle seg litt ensom selv om man er kristen og

har trøst i at man aldri er alene og Gud er med en.

Det er ikke uvanlig å føle at Gud er langt borte. Noen mennesker føler litt ekstra på det når livet er bra og man kanskje glemmer Gud litt. Man har ikke noe særlig med bekymringer, og Gud sklir lenger og lenger ned på prioriteringslista. For andre føles Gud ekstra langt unna når livet blir tungt, når krisen rammer og mørket smyger seg innpå. Kanskje er det sykdom, kanskje er det arbeidsledighet eller andre kriser man opplever. Man ber om beskyttelse, man ber om svar. Men man hører ingenting.

David skrev: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød? Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke, jeg roper om natten og får ikke ro.» (Salme 22,2-3)

Har du noen gang prøvd å rope under vann? Da jeg var liten og badet byttet vi på å være under vann og rope noe og teste om de over vann kunne høre hva vi sa. Det var jo bare moro, men vi fikk kjenne litt på den håpløsheten av å ikke bli hørt. Men når man ble dukket under vann mot sin vilje og prøvde å rope om hjelp, det var da man virkelig fikk kjenne på den følelsen. Følelsen av å rope uten å bli hørt. Ropet ble kvalt av vannmassene, og det var nytteløst. Det var nok litt sånn David følte det, han var redd, og han ropte ut til Gud og følte at Gud ikke hørte. Han følte at Gud var skrekkelig langt borte. Han følte seg forlatt og ensom.

Noen ganger kan man virkelig føle Guds nærvær, man opplever en nærhet og at Gud virkelig er med. Mens andre ganger kan det virke mer som om man roper forgjeves opp mot himmelen mens lyden visner bort før den når Gud langt der oppe på tronen sin. Jeg vet jo at det ikke stemmer, Gud er ikke langt borte. Likevel kan den følelsen være vanskelig å bli kvitt. Man ber og ber, man leser i Bibelen, men likevel kan Gud føles langt unna. Men det er godt å vite at selv om Gud kan føles langt unna, så er han ikke det. Bibelen er full av løfter om nærhet, løfter om at Gud er med oss. «Om far og mor forlater meg, vil Herren ta imot meg.» (Salme 27,10). Gud vil være med oss, selv om alle andre skulle forlate oss.

Selv om Gud skulle føles langt borte, kan vi trøste oss med at han aldri er langt borte. Vi er heldige som har en trofast og god Gud, en Gud som ser oss og elsker oss for dem vi er. Selv om alle andre skulle forlate oss, er han med oss. Vi kan også øve oss på å bli mer lik Gud. Øve oss på å se hverandre. Øve på å ta vare på hverandre. Øve på å være en venn som Jesus var. Jesus var ikke redd for å være venn med «feil» folk, med synderne. Jesus er den vennen man trenger i ensomheten. Jesus er en venn som ser oss. Jesus sa selv: «jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20).