Det handler om fellesskap

Av Bengt Fjellberg Det handler om fellesskap

Fellesskap er essensielt for alle mennesker, og vi lengter etter det.

Fellesskap starter med vår mamma og pappa, så med øvrig familie, venner, kjæreste, ektefelle og barn. Men også med Gud. Vi er nemlig skapt til å ha felleskap med vår Far i himmelen.

For mange kristne vil fellesskapet i menigheten i hovedsak dreie seg om en dag i uken. Som seg hør og bør stiller man opp i kirken denne ene dagen for å ta med seg et gudsord og slå av en prat med felles troende. Er dette tilfredsstillende? Ja, for mange travle mennesker er det mer enn nok å prioritere menigheten en dag i uken, og mange opplever selv det som for krevende. Etter en travel uke med mye fellesskap med arbeidskollegaer, bekjente gjennom ulike aktiviteter, samt fellesskap med familie og venner er det godt å ta det rolig i helgen.

Kanskje du opplever fellesskapet med familie og andre venner som mer intimt og givende enn å gå i kirken, bare for å møte mennesker du ikke kjenner så godt. For noen av oss er det krevende og slitsomt å forholde seg til mange mennesker man egentlig ikke kjenner. Kanskje du heller ikke får noe spesielt ut av talen og gudstjenesten. Da er det jo sløsing med dyrebar tid, og kvalitetstid er jo blitt et begrep i våre dager. Dessuten finnes det mye bra taler og oppbyggelige ting på Internett, i bøker og på TV/DVD. Det eneste interessante ville kanskje være å gå i en menighet der de har heftig musikk som gir en konsertopplevelse som ikke kan finnes hjemme i egen stue? Eventuelt at de i menigheten har en bra kafé

hvor man kan treffe venner istedenfor å gå på kafé i byen?

Gud er opptatt av fellesskap

Da han skapte mennesket, blåste han sin egen livspust inn i det og skapte det i sitt eget bilde. Han vandret sammen med dem i hagen i Eden. Senere var Gud med sitt folk og bodde midt blant dem i tabernaklet. Etter Jesu himmelfart er det blitt enda bedre da han tar bolig i oss ved Den hellige ånd. Mer intimt og nært kan det ikke bli.

I Matteus 18,19-20 sier Jesus, «Alt det to av dere her på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» Legg merke til at Jesus i denne uttalelsen poengter et par viktige ting om fellesskap. Det ene er at Jesus ønsker å være midt blant oss når vi kommer sammen, altså noe spesielt utover at han tar bolig i oss som kristne enkeltpersoner. Med andre ord tenker Jesus at vi ikke er skapt til å være kristne alene, men trenger fellesskap med andre.

Legg også merke til at Guds løfter ikke er knyttet til at det må være veldig mange samlet i hans navn. Det er lett for oss å tenke at Jesus ville være mektigere til stede dersom det er mange som møtes. Jo flere jo bedre, så å si. Men kanskje Jesus foretrekker det intime fellesskapet fremfor større forsamlinger hvor det nære og personlige gjerne blir erstattet av såkalt høykirkelig hellighet, ritualer, sermoni, tradisjon og fremtredende musikk. I slike sammenhenger er det jo som regel bare en brøkdel som er aktive mens alle de andre er tilskuere eller konsumenter, for å bruke de begrepene.

I Apostlenes gjerninger 2,42-47 ser vi at de første kristne, som eksempler for oss, var svært opptatt av det nære fellesskapet med Jesus og hverandre. Det står at de var sammen hver eneste dag og hadde alt felles, samt at de samlet seg i hjemmene til mat, fellesskap og oppriktig glede i Herren. «De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold. De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.» Vi skal også huske på at det ikke var før omkring midten av det tredje århundre at de tidlige kristne menigheter eide bygninger og eiendommer beregnet på tilbedelse. Flere steder i Bibelen er det referert til husfellesskap i hjemmene (Kolosserne 4, Romerne 16, Brevet til Filemon).

Vi trenger fellesskap

Jesus sier at testen for hans menighet er at de elsker hverandre (Johannes 15,12), noe som indikerer tette forhold. Kjærligheten utvikles ved å bruke tid sammen, og dessuten er det umulig å utvikle nære relasjoner med alle i en større menighet. Dette betyr at mindre fellesskap er helt avgjørende for en menighet som ønsker å lære å elske hverandre. Kjærligheten involverer alltid bruk av tid sammen og gode fellesskap.

Paulus legger vekt på at vi alle er lemmer på Jesu legeme, med Jesus som hodet (Romerne 12, 1 Korinterbrev 12). Med det mener han at vi alle har en oppgave i menigheten. Vi som menighet skal sammen utgjøre en enhet hvor Jesus er Herre for å fullføre misjonen om å gjøre alle folkeslag til hans disipler (Matteus 28). Heldigvis er dette enorme oppdraget ikke gitt til oss som enkeltpersoner, slik at det ikke ligger et ansvar på den enkelte å døpe og lære alle folkeslag.

Det er svært befriende at dette oppdraget er gitt til oss som fellesskap. Men det fordrer at menigheten består av små, nære fellesskap slik at lemmene i virkeligheten utgjør hans legeme på jorden. Dersom en menighet bare møtes en gang i uken et par timer i en større sammenheng, hvor de fleste er tilskuere og konsumenter, kan den umulig danne noe Jesu legeme.

Min oppfordring er at vi som enkeltpersoner og menigheter velger å investere i hjertevarme personlige fellesskap i hjemmene. Våre hjem er de beste kirkene fordi de helt spesifikt inviterer til nære relasjoner. Dagens generasjoner er ikke opptatt av organisasjon, bygninger og formaliteter. De lengter etter det intime og ekte, som også Jesus er opptatt av. Det er fantastisk, for dersom vi samles i fortrolige smågrupper og sammen søker Jesus og hans plan for vårt liv blir det garantert vekkelse! Prøv det, for Jesus venter på deg!