Skal jeg delta i krigen?

Skrevet av Goffi Thunem

I Matteus 24 blir Jesus spurt om hva som skal skje før han kommer igjen, og han svarer med de kjente ordene:

6 Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet.7 Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder.

Jeg vet ikke med deg, men jeg synes det er altfor mye kriging. Og ikke bare synes jeg det er for mye kriging, men jeg føler at jeg blir oppfordret til å være med på krigen. Da jeg leste nyheter i morges, handlet hovedartikkelen på NRK om at lederen for kirkesamfunnet Smiths venner er manipulerende og undertrykkende, på TV2 var hovedartikkelen om at Danmarks statsminister hadde tråkket i salaten da hun TVANG bønder til å slakte all minken sin, og på VG handlet det (som vanlig) om Trump som gjør noe som ikke sømmer seg. Andre ganger er det dårlige fotballdommere, urettferdige sjefer eller folk som ikke anerkjenner kvinnelige prester. Felles for alle artiklene er at jeg som leser føler meg både oppfordret og fristet til å dømme disse menneskene.

Selv om jeg synes det blir for mange kamper, så er mange av disse sakene ting som jeg synes er kjempeviktige. Jeg kan derfor ikke bare ignorere alle sammen. Men hvordan skal jeg kjempe da? Her er Paulus meget behjelpelig med første tips. I Efeserne 6,12 sier han: “For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.” Med andre ord: vår kamp er IKKE MOT andre MENNESKER.

Av og til så har det hendt at jeg har fortalt søsteren min om hvor utrolig lat hun er som ikke rydder kjøkkenet etter seg. Det som er fascinerende, er at i stedet for å svare: «Ja, du har helt rett, fantastiske broder, jeg er lat», så får jeg som oftest tilbake en beskjed om sist gang jeg glemte å rydde kjøkkenet. Når vi angriper andre mennesker, enten det er familie, presidenter, eller våre medsøsken i kirken, så er menneskers naturlige respons å forsvare og angripe tilbake. Slike konfrontasjoner hvor du angriper andre mennesker ender som oftest opp med at du selv får en rakett i baken, og at den du kjefter på hører mindre på deg neste gang.

Men hvis jeg ikke gjør eller sier noe til min søster, får jeg aldri lage murgh makhani på et ryddig kjøkken (grusomt!). Løsningen kan jo ikke være og ikke å gjøre noe som helst. Dette bringer oss til tips nummer to. I Johannes 13 leser vi om nattverden, og Jesus har nettopp vasket disiplene sine føtter da han sier: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» Hver gang Jesus skulle lære disiplene hvordan de skulle leve, sa han i praksis: «Gjør som meg.» Disiplene kunne alltid se hvordan Jesus behandlet mennesker, hvordan han elsket alle, og det må ha vært veldig fristende å være en del av noe så bra.

De få gangene jeg har fått gleden av å lage murgh makhani på et ryddig kjøkken mens min søster er hjemme, har vært de gangene jeg har ryddet kjøkkenet før hun skal bruke det. Da har hun selv fått sett hvor deilig det er å være på et strøkent kjøkken og tenkt at sånn vil hun også at det skal være. Dette er en ypperlig illustrasjon på eksempelets makt. Når andre ser at den måten vi gjør ting på, lever livet vårt og behandler andre på er utrolig bra, vil de også være en del av det. Det å «be the change you want to see in the world” tror jeg er måten Gud vil at vi skal kjempe kampene våre på.

Men det er noen presiseringer som må gjøres. I livet møter vi stort sett tre typer angrep. 1) Vi angriper noen. 2) Noen angriper oss. 3) Noen angriper noen rundt oss. Når vi skal angripe noen, er eksempelets makt helt ypperlig. Når Nelson Mandela tilgav dem som fengslet ham i 27 år angrep han ikke menneskene som fengslet ham, men deres måte å leve og behandle mennesker på. Dette var et utrolig effektivt «angrep» som fikk en hel verden til å være med på Mandelas lag.

Når noen angriper min levemåte og sier at kristendom begrenser frihet og ødelegger menneskers livskvalitet, så prøver jeg å vise ved eksempelets makt at det ikke stemmer. Det er dessverre ikke hver dag jeg lykkes, men jeg tror oppriktig at ved å elske menneskene rundt meg, uansett hvem de er, så vil folk skjønne at verken jeg, Jesus eller til og med adventistkirken er ute etter å lenke folk fast med teite regler. Kanskje de til og med kunne tenke seg å bli med!

Når det gjelder angrep på dem rundt oss, behøver ikke eksempelets makt å være noe passivt uten konfrontasjon. Når noen blir mobbet, nytter det ikke at jeg står og ser på i det håp at de rundt meg skal bytte ut mobbing med seing. Da må jeg gripe inn. Når folk solgte tilgivelse i tempelet, ble Jesus rasende og raserte bodene i tempelet, når fariseerne så ned på andre mennesker, satte Jesus dem på plass. Vi skal på ingen måte være passive når mennesker rundt oss blir utsatt for urett, men vi skal gripe inn på en så kjærlig måte som mulig.

Vi lever virkelig i en tid med mye krig, og hvor folk reiser seg mot folk. Da synes jeg det er viktigere enn noen gang at vi husker på at det ikke er folk vi skal reise oss mot, men heller mot urett. Å være kristen betyr ikke at alle andre skal kjempe mens vi ser på, men det betyr at vi skal kjempe på en annerledes, og forhåpentligvis mer effektiv måte. Vi skal kjempe ved å starte hver dag med en bønn til Gud om at han må fylle oss med Den hellige ånd og at han må hjelpe oss til et leve slik som han gjorde. Bli med i krigen, følg Jesu eksempel, slik at andre også kan følge ditt eksempel.