Krangling og konflikter i menighet

Krangling og konflikter i menigheten

Skrevet av May Anette Tallini

Der det finns mennesker, finns det konflikter! Hvis du vil unngå konflikter helt, må du isolere deg totalt. Men spørsmålet er om det faktisk er det beste for deg å unngå all form for konflikt, eller om konflikter faktisk kan lære deg noe kjempeviktig!

Det er ikke et ukjent fenomen at noen mennesker velger å trekke seg unna menigheten på grunn av konflikter eller krangling med mennesker i menigheten. De har kanskje blitt såret av noen, de er kanskje veldig uenige med noen, eller de er sinte for noe eller på noen. Det er klart at man kan forstå at det er vanskelig å omgås mennesker som man er i konflikt med.

Likevel forteller Bibelen oss en hel del om krangling og konflikter i menigheten og blant mennesker generelt sett.

Bibelsk prinsipp

Det er ingen tvil om at mennesker i Bibelen havnet i konflikt, de også. Faktisk var også de første kristne, som vi ofte har et glorifiserende bilde av, en del i konflikt med hverandre! I Apg 15 leser vi at det var «hardt ordskifte» (Apg 15,7) når de første kristne menighetslederne diskuterte omskjærelsen, og noen vers senere leser vi om «bitter strid» mellom Paulus og Barnabas som gjorde at de til slutt skilte lag og bestemte seg for ikke å reise sammen lenger. Dette er bare noen eksempler, men det viser oss at ikke alt bare var fryd og gammen i den første menigheten. Som jeg nevnte tidligere: «Der det finns mennesker, finns det konflikter!» Jeg er blitt mer og mer overbevist om at dette er en sannhet vi ikke kommer utenom. Problemet er at når vi opplever konflikter i menigheten, så åndeliggjør vi konfliktene ved å si at når det er konflikter, er det mangel på Guds ånd og Guds kjærlighet. Derfor tar mennesker av og til avstand fra situasjoner, mennesker og til og med menigheten hvis det oppstår konflikt. Menigheten kan da umulig være en god representant for Gud hvis det er konflikter, vel? Guds ånd kan vel umulig være iblant oss som menighet om vi krangler eller er dypt uenige? Eller er det virkelig slik...?

Som pastor og menighetsmedlem har jeg måttet innse at jeg tror at menigheten umulig kan være en perfekt representant for Gud! Samtidig gjør det meg ikke motløs å innse dette. Ikke engang de første kristne var perfekte representanter for Gud! Ikke engang disiplene og øyenvitnene til Jesu mirakler og undere og lære var det! Det Gud ber oss om, er å være en åpen og ærlig, bekjennende og tilgivende menighet. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde misforstått noen eller blitt misforstått selv. Jeg skulle ønske at jeg aldri hadde såret noen med mine ord eller handlinger. Jeg skulle ønske at jeg alltid hadde vært smilende og hyggelig og sett alle og snakket med alle og oppdaget hver eneste gang noen hadde det vanskelig eller ikke hadde kommet i kirka på en stund slik at jeg kunne snakke med dem. Det hadde vært det absolutt ideelle. Men jeg vet at det hender at jeg svikter på disse områdene, uansett hvor hardt jeg prøver. Derfor pleier jeg å si til dåpskandidater under dåpsundervisning at vår menighet ikke er en perfekt menighet. Det hender vi sårer hverandre, det hender det blir konflikter, det oppstår misforståelser, noen blir frustrerte og sinte. Men vi ønsker å være en bekjennende menighet og en tilgivende menighet. Når noe skjer, har vi et sterkt ønske om å ordne opp i det, å få til en forsoning. Noe av det vakreste jeg opplever i menighetssammenheng er når noen etter et styremøte eller en sabbatsskoleklasse går bort til noen og sier: «Jeg beklager om jeg var litt krass da jeg sa det» eller «Jeg mente ikke å si det på den måten», eller når to mennesker som har vært i konflikt med hverandre, kan vaske hverandres føtter under en nattverdsgudstjeneste, gi hverandre en klem eller sitte ved siden av hverandre i kirka igjen (selvfølgelig utenom Corona-tider). Dette er kristendommen på sitt aller vakreste! Hvis vi velger ikke å være en del av et menighetsfellesskap på grunn av konflikter eller på grunn av at vi er redde for at det kan bli konflikter, så kan vi kanskje gå glipp av de enorme velsignelsene og lærdommen som forsoning og tilgivelse gir oss mennesker. Jesus sa faktisk: «Elsk deres fiender» Matt 5,44. Det er sterke ord! Og det ligger en sterk vekst i troen vår ved å gjøre nettopp det. Det er umulig å oppleve forsoning om vi isolerer oss eller kun er sammen med svært få og likesinnede (jeg tror at det uansett fort kan bli konflikter der også). Vi kan oppleve forsoning når vi tør å være en del av et fellesskap der det er et mangfold av ulike mennesker med ulike idéer, meninger, holdninger og bakgrunner hvis vi velger å være åpne, ærlige, bekjennende og tilgivende.

Det betyr selvfølgelig ikke at vi kan finne oss i alt, det finns selvfølgelig svært usunne situasjoner og konflikter som det er vanskelig å løse opp i, men jeg skal love deg at bekjennelse og tilgivelse bringer oss som mennesker inn i mer meningsfulle og dype relasjoner med hverandre. Og jeg tror det er nettopp slike relasjoner Gud ønsker for oss.